3 Gjeldende rett

3.1 Eierbegrensningsregler

Etter finansieringsvirksomhetsloven (finl.) § 2-2 første ledd kan ingen eie mer enn 10 prosent av kapitalen i en finansinstitusjon. En finansinstitusjon kan likevel eie inntil 20 prosent av aksjekapitalen i finansierings-, låneformidlings- eller kredittforsikringsforetak dersom foretaket er meddelt tillatelse til å drive virksomhet eller har tatt opp virksomhet før 1. januar 1987. Videre fremgår det av finl. § 2-4 at ingen på generalforsamlingen i en finansinstitusjon kan stemme for mer enn 10 prosent av stemmene i selskapet eller for mer enn 20 prosent av de stemmer som er representert på generalforsamlingen. I tilfeller der finansinstitusjonen etter § 2-2 første ledd eier mer enn 10 prosent av aksjekapitalen, kan den likevel bare avgi stemme for inntil 10 prosent av stemmene i selskapet.

Det gjelder visse unntak fra ovennevnte eier- og stemmerettsbegrensninger, jf. finl. § 2-2 annet ledd nr. 1 til 9 og § 2-4 annet ledd. Unntak gjelder i enkelte tilfeller der finansinstitusjonen er eiet av en annen finansinstitusjon. Unntak gjelder videre for Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond, samt der to eller flere finansinstitusjoner til sammen eier 100 prosent av en annen finansinstitusjon som etter sine vedtekter skal tilby særlige finansielle tjenester, eller dersom Kongen i særlige tilfelle gjør unntak fra eierbegrensningsregelen. Ved lov 16. juli 1999 nr. 68 ble det vedtatt et nytt unntak i § 2-2 annet ledd som innebærer at staten og Kommunal Landspensjonskasse (KLP) hver for seg kan eie mer enn 10 prosent av aksjekapitalen i Kommunalbanken AS. For så vidt gjelder begrunnelsen for eierbegrensningsreglene, vises det blant annet til NOU 1998:14 side 101-105.

Gjeldende regler om eierbegrensninger er så langt de passer også gjort gjeldende for grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger, jf. nærmere omtale i NOU 1998:14 side 113.

3.2 Organisering av finanskonsern

Konsern der det inngår både bank og forsikringsselskap kan i utgangspunktet bare organiseres enten etter en datter-dattermodell, dvs. med et operativt selskap som eier de underliggende selskaper gjennom et heleiet holdingselskap, eller etter en holdingmodell, dvs. med et holdingselskap som konsernspiss, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 1 og 2. På bakgrunn av forarbeidene til reglene om blandede finanskonsern har departementet lagt til grunn at blandede finanskonsern som hovedregel skal organiseres etter en holdingmodell. I vedtak av 2. juli 1998 avslo departementet søknad fra DnB om godkjenning av organisering av konsernet etter en datter-dattermodell etter DnBs overtakelse av Vital. Departementet uttalte blant annet:

«Etter Finansdepartementets syn angir finansieringsvirksomhetsloven to alternative måter å organisere finanskonsern på; etter holdingmodellen eller etter datterdattermodellen, jf. finl. § 2-2 annet ledd nr. 1 bokstavene a og c. Forarbeidene til bestemmelsen i § 2-2 annet ledd nr. 1 bokstav c gir imidlertid uttrykk for at holdingmodellen etter finl. § 2-2 annet ledd bokstav a er den prinsipale modellen fordi denne i størst grad ivaretar soliditets- og tilsynshensyn.

På bakgrunn av forbeholdet i konsesjonen av 23. januar 1996, jf. finl. § 2a-3 sjette ledd kan departementet kreve at virksomheten til DnB-konsernet er organisert på en bestemt måte.

I likhet med Kredittilsynet mener departementet at størrelsesforholdet mellom konsernselskapene er relevant og at det bør tillegges avgjørende betydning. Etter departementets syn er både det absolutte og det relative størrelsesforhold relevant ved vurderingen. Ved en datterdattermodell vil eventuelle soliditetsproblemer i datterdatterselskapet (her Vital) overføres til morselskapet (her DnB) og potensialet vil øke med omfanget av datterdatterselskapets virksomhet.

Et ytterligere argument for en holdingmodell etter § 2-2 annet ledd bokstav a er at denne i større grad enn datterdattermodellen etter § 2-2 annet ledd bokstav c, sikrer at de beslutninger som fattes vedrørende virksomheten i Vital, i størst mulig grad er basert på hensynet til dette selskapets kunder. Finansdepartementet legger også til grunn at i en situasjon hvor morselskapet i et konsern får problemer, vil det kunne få andre og sterkere konsekvenser for datterselskapene dersom morselskapet er et operativt selskap enn dersom morselskapet er et holdingselskap. Holdingmodellen gir dessuten den klareste avgrensningen mellom virksomheten i banken og virksomheten i forsikringsselskapet, noe som har betydning for det løpende tilsynsarbeidet.

Finansdepartementet mener etter dette at DnB-konsernet bør organiseres etter en holdingmodell, jf. finl. § 2-2 annet ledd bokstav a, med et holdingselskap som konsernspiss og eier av både DnB og Vital. Søknaden blir dermed å avslå, og endringen i konsernstrukturen som følge av ervervet av Vital er foreløpig ikke godkjent.»

Departementet nevner for ordens skyld at Banklovkommisjonen i sin fjerde utredning har foreslått at organisering etter holdingmodellen skal være hovedregelen for blandet finanskonsern, jf. Banklovkommisjonens utkast til lov om finansforetak m.v. § 7-4 i NOU 1998: 14, side 213.