4 Unntak fra eierbegrensningsreglene for strategiske samarbeidsavtaler

Kommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har foreslått at eierbegrensningsreglene ikke er til hinder for at Kongen kan gi tillatelse til at eierandeler svarende til inntil 30 prosent av kapitalen eller stemmene i et finansforetak eies av et annet norsk eller utenlandsk finansforetak som ledd i en strategisk samarbeidsavtale mellom de to foretakene og så lenge avtalen gjelder. Banklovkommisjonen har begrunnet forslaget slik (NOU 1998:14 side 108):

«Kommisjonen mener generelt at det ikke skal ses bort fra at man i årene fremover kan få en utvikling i finansnæringen i retning av mer nyanserte eierstrukturer og særlige, men begrensede samarbeidsformer. For at eierbegrensningsreglene ikke skal være til hinder for langsiktig strategisk samarbeid eller allianser mellom finansforetak, foreslår kommisjonen at Kongen kan gi tillatelse til at eierandeler svarende til inntil 30 prosent av kapitalen eller stemmene i et finansforetak kan eies av et annet norsk eller utenlandsk finansforetak, jf. § 6-1 annet ledd bokstav c). Det forutsettes at det er inngått en strategisk samarbeidsavtale mellom foretakene. Kommisjonen antar at en slik oppmyking av eierbegrensningsregelen som åpner for strategiske allianser både mellom finansforetak i Norge, og ikke minst mellom norske og utenlandske finansforetak, kan være et bidrag til å sikre norske finansforetaks konkurranseevne.»

Forslaget er også nærmere omtalt i NOU 1998:14 side 173-174:

«Det er et vilkår for å kunne gi tillatelse at det foreligger en avtale av strategisk karakter mellom finansforetaket og aksjonæren (det andre finansforetaket). Det forutsettes at samarbeidsavtalen har et langsiktig perspektiv og et innhold med reell betydning for foretakene, f.eks. i form av bedret produksjon og/eller distribusjon e.l. av finansielle tjenester. Den øvre grense på 30 prosent er valgt for å hindre at aksjonæren som det er inngått samarbeidsavtale med skal få et blokkerende mindretall.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis vil konkurranseforhold og soliditet, som etter gjeldende regler, være sentrale momenter. Selv om bestemmelsen åpner for at både norske og utenlandske finansforetak skal kunne eie inntil 30 prosent, antas det at det p.g.a. konkurransesituasjonen i Norge generelt vil være lettere å gi tillatelse til et utenlandsk finansforetak som innleder samarbeid med et norsk finansforetak.

Dersom finansforetaket inngår samarbeidsavtaler med flere andre finansforetak som ønsker å ha eierandel på 10 prosent eller mer i det førstnevnte foretaket, kan den samlede eierandel for slikt eierskap ikke overstige 30 prosent.

Bestemmelsen gjelder ikke enkeltpersoner eller andre foretak enn finansforetak.

(...)

Tillatelsen faller bort dersom samarbeidsavtalens betydning reduseres eller avtalen avvikles.»

Høringsinstansenes merknader

De høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til dette forslaget til oppmykning av eierbegrensningsregelen. Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for et ønske om en ytterligere oppmykning.

Kredittilsynet viser til at tillatelsen vil falle bort dersom samarbeidsavtalens betydning reduseres eller avtalen avvikles. I den forbindelse uttaler Kredittilsynet blant annet:

«Kredittilsynet er enig i at endringer av de forutsetninger som lå til grunn for tillatelsen kan gi grunnlag for å trekke denne tilbake. Etter spesialmotivene forutsettes det at slike samarbeidsavtaler skal ha en reell betydning for foretakene for eksempel i form av «bedret produksjon og/eller distribusjon e.l av finansielle tjenester». Å bli pålagt å selge 20 % av aksjene i et finansforetak kan imidlertid få stor betydning for aksjenes kursutvikling, noe som kan være uheldig både for den som pålegges å avhende aksjene og for selskapets øvrige aksjonærer. Kredittilsynet mener derfor at det ikke kan være tilstrekkelig å trekke tilbake tillatelsen at samarbeidsavtalens betydning reduseres, dersom den fortsatt har reell betydning. Vurderingstemaet må være om samarbeidsavtalens betydning reduseres så mye at tillatelse ikke ville bli gitt dersom man la den endrede betydning til grunn ved vurderingen av søknaden.»

Norges Bankstøtter også kommisjonens forslag om at inntil 30 prosent av kapitalen eller stemmene i et finansforetak kan eies av et annet finansforetak som ledd i en strategisk samarbeidsavtale mellom partene. Norges Bank viser til at regelverket bør være fleksibelt og ikke være til hinder for allianser som ikke er betenkelige ut fra konkurransemessige vurderinger. Videre gir Konkurransetilsynet sin tilslutning til forslaget om å gjøre unntak for eierandeler opp til 30 prosent som ledd i strategiske samarbeidsavtaler. Bankforeningen mener at unntakene som foreslås av kommisjonen i utkastet § 6-1 annet ledd bokstav b) og c) ikke bør være avhengig av myndighetenes samtykke i hvert enkelt tilfelle. Sparebankforeningen støtter forslaget om å gjøre unntak fra 10-prosent regelen ved avtaler om strategisk samarbeid, men uttaler videre:

«Vi støtter sterkt det synet som her legges til grunn, men vi vil for vår del tilrå at det bør kunne gis konsesjon for et slikt eierforhold over grensen for «negativ kontroll», dvs. mer enn 1/3. Dette vil kunne bidra til å sikre et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom institusjonene, fordi den eiende institusjon om ønskelig kan utøve «negativt flertall».»

Forsikringsforbundet støtter også kommisjonens forslag om unntak fra eierbegrensningsreglene ved inngåelse av strategiske samarbeidsavtaler. Forsikringsforbundet mener imidlertid det bør kunne gjøres unntak for eierandeler inntil 50 prosent av kapitalen eller stemmene i slike situasjoner. Det vises til at en slik innflytelse vil sikre såkalt «negativ kontroll» over et finansforetak, noe som vil bidra til «et enda tettere og mer forpliktende samarbeid mellom institusjonene.» Forsikringsforbundet uttaler videre i forbindelse med eierbegrensningsreglene:

«Forsikringsforbundet legger videre til grunn at deleide finansforetak kan være børsnoterte. Dette kan ha betydning både fordi det er naturlig å ha ekstern representasjon fra minoritetseiere og ut fra finansieringshensyn, jf. den likviditet som børsnotering gir.

(...)

For øvrig mener Forsikringsforbundet at det er viktig at myndighetenes konsesjonsvilkår i forbindelse med sammenslåinger av finansforetak er klare og forutsigbare. Etter Forsikringsforbundets syn bør myndighetene i sine vurderinger i slike saker legge hovedvekt på konkurranse og soliditet.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener at unntaket også bør gjelde for andre enn finansforetak. NHO uttaler i den sammenheng:

«Med de raske omstruktureringer som i dag skjer innen alle næringer, kan det ikke utelukkes at finansforetak også kan ha behov for andre eiere enn finansforetak, for eksempel eiere innen IT, telekommunikasjon eller distribusjon.

Utviklingen av nye IT-løsninger innen finansnæringen er i rivende utvikling, og er meget kostnadskrevende. Det kan derfor ikke utelukkes at finansforetak kan få både teknologiske og økonomiske fordeler med aksjonærer innen dette felt. Tilsvarende hensyn kan lett fremtvinge seg også på distribusjonssiden, da finansforetak kan nyte godt av andres distribusjonskanaler. Allerede i dag yter enkelte butikkjeder visse former for finansielle tjenester.

NHO vil derfor foreslå at bestemmelsen utvides til at også andre enn finansforetak kan erverve opptil 30 % av kapitalen.

Dessuten mener vi at kriteriet om en strategisk samarbeidsavtale er for streng. Vi mener det vil gi en mer fleksibel løsning hvis kriteriet er at det dreier seg om et ordinært samarbeid til fordel for foretakene. Hvis ledelsen i foretakene først har besluttet et slikt samarbeid, bør dette også godkjennes.»

Departementets vurdering

Det pågår nå en rask utvikling av finanssektoren både i Norge og internasjonalt. Denne utviklingen påvirker konkurransesituasjonen i Norge. Det vises til nærmere omtale av dette i St. meld. nr. 11 (1999-2000) (Kredittmeldingen 1998). I en slik situasjon er det viktig at også norske finansinstitusjoner har tilstrekkelige utviklingsmuligheter, blant annet med hensyn til samarbeid og allianser i Norge og på tvers av landegrensene. Ved å sikre norske finansinstitusjoner utviklingsmuligheter, styrkes også muligheten for at det utvikles konkurransedyktige enheter. For å bidra til å styrke utviklingsmulighetene for norske finansinstitusjoner, ønsker departementet å åpne for en viss utvidelse av norske finansinstitusjoners handlefrihet med hensyn til å utvikle nærmere samarbeid med andre finansinstitusjoner i Norge og i utlandet. Banklovkommisjonen har som nevnt foreslått en utvidet adgang til å få dispensasjon til å eie større minoritetsposter i forbindelse med strategisk samarbeid, og forslaget har fått bred tilslutning fra høringsinstansene. Departementet slutter seg i hovedsak til dette forslaget.

Det er foreslått av Banklovkommisjonen at vedkommende store minoritetseier også skal kunne stemme for sine aksjer. Banklovkommisjonen har foreslått at eierandelen skal kunne være på inntil 30 prosent. Det er vist til at dette er noe under den eierandel som vil gi negativ kontroll på generalforsamlingen dersom alle møtte. Departementet viser til at en minoritetseier med 30 prosent vil kunne få meget stor innflytelse, avhengig av hvordan de øvrige aksjene er fordelt. Det er ikke vanlig at alle aksjonærer møter eller er representert på generalforsamlinger i større, børsnoterte, selskaper. Dette innebærer blant annet at en stor aksjonær ofte vil kunne oppnå negativ kontroll med en eierandel som ligger en del under 1/3 av aksjene. Vedtektsendring krever i utgangspunktet tilslutning fra minst to tredeler av så vel de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen. Departementet vil derfor foreslå at grensen for slike store eierposter settes til 25 prosent av aksjene eller stemmene.

Det er bare andre norske og utenlandske finansinstitusjoner som vil kunne få tillatelse til å eie en slik stor minoritetspost. Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at samarbeidsavtaler kombinert med store minoritetsposter også bør kunne inngås med andre typer foretak enn finansinstitusjoner. En slik utvidelse av kretsen av mulige samarbeidspartnere ville gi norske finansinstitusjoner større valgmuligheter. På den annen side ville det reise en del spørsmål omkring avgrensningen mellom finansinstitusjonen og foretak som driver annen virksomhet. Departementet viser til at spørsmålet om betydelig eierskap av andre enn finansinstitusjoner ble grundig vurdert i tilknytning til behandlingen av Ot. prp. nr. 41 (1986-87) om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, og at standpunktet fra den gang prinsipielt sett ikke står i noen annen stilling i dag. Banklovkommisjonen har i fjerde utredning opplyst at de vil vurdere om den generelle bestemmelsen om godkjenning av samarbeidsavtaler i finl. § 2-7 skal utvides til å omfatte samarbeidsavtaler med andre enn finansinstitusjoner. Departementet vil derfor foreslå at adgangen til å inngå strategiske samarbeidsavtaler kombinert med store minoritetsposter begrenses til avtaler inngått med andre finansinstitusjoner (norske eller utenlandske).

Det er foreslått et vilkår om at den store minoritetsposten skal være i kombinasjon med en avtale om strategisk samarbeid mellom de to finansinstitusjonene. Med uttrykket «strategisk samarbeidsavtale» legger departementet til grunn at det må stilles kvalitative krav til avtalens innhold, den må ha en viss langsiktighet, og den må omfatte en eller flere viktige deler av finansinstitusjonens eller konsernets virksomhetsområder. Implisitt følger det også av lovforslaget at avtalen må inneholde et element om eierskap av en stor aksjepost, enten ensidig eller gjensidig. Det vises for øvrig til spesialmerknadene til den foreslåtte bestemmelsen i NOU 1998:14 side 173-74, som er sitert ovenfor.

Departementet antar videre at det bør stilles krav til hvordan den aktuelle norske finansinstitusjonen inngår en eventuell slik avtale om strategisk samarbeid. Fordi avtalen både skal være langsiktig og ha et omfattende innhold, bør vedtak etter departementets syn treffes av generalforsamlingen, med flertall som for vedtektsendring. Dette innebærer normalt krav om 2/3 av de avgitte stemmer.

Tilsynsmyndighetene vil måtte vurdere de enkelte avtalene konkret i forbindelse med eventuelle søknader om dispensasjon.