Del 3
Endringer i andre lover
15 Endringer i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn
15.1 Innledning
Ved lov 16. juni 2000 nr. 44 ble det vedtatt omfattende endringer i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. Endringene trer i kraft 1. januar 2001. I samråd med Pensjonstrygden for sjømenn foreslår departementet at det i tillegg gjøres enkelte administrative og hovedsakelig lovtekniske presiseringer. Endringene foretas dels i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn, dels i lov 16. juni 2000 nr. 44. Endringene gjelder:
Omfangsbestemmelsen i § 1 nr. 3 utvides slik at tidsrom arbeidstakeren mottar fødselspenger mv. likestilles med tidsrom med sykepenger fra folketrygden.
Bestemmelsene i kapitel VII om Pensjonstrygdens administrasjon forenkles.
Det foretas visse justeringer i overgangsbestemmelsene i kapitel IX.
Betegnelsen reder og rederavgift endres til rederi og rederiavgift.
15.2 Utvidelse av omfangsbestemmelsen i § 1 nr. 3
Etter sjømannspensjonstrygdloven § 1 omfatter pensjonstrygden for sjømenn som hovedregel norske statsborgere og personer med fast bopel i Norge når de er arbeidstakere på skip og visse flyttbare innretninger i sjøen som er innført i norsk skipsregister. Arbeidstakeren omfattes av trygden så lenge ansettelsesforholdet om bord består, samt i visse perioder utover dette, blant annet når vedkommende mottar sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 for sykdom inntruffet i tid som er pensjonsgivende i pensjonstrygden for sjømenn. Se sjømannspensjonstrygdloven § 1 nr. 3 bokstav b.
Når arbeidstakeren mottar sykepenger fra folketrygden, skal trygdekontoret trekke arbeidstakeravgift til Pensjonstrygden fra i sykepengene. Pensjonstrygden for sjømenn opplyser at kontroll av trekkoppgjørslistene fra trygdekontorene viser at trygdekontorene i noen utstrekning trekker avgift i andre ytelser enn sykepenger og overfører trekkbeløpet til Pensjonstrygden. Det gjelder ytelser som beregnes som sykepenger, herunder fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger etter folketrygdloven kapittel 14, men det forekommer også trekk i rehabiliteringspenger, attføringspenger og dagpenger under arbeidsløshet. Når Pensjonstrygden blir oppmerksom på tilfeller der det ikke er lovhjemmel for å foreta trekk for pensjonsavgift, blir beløpet returnert til trygdekontoret for at det skal bli tilbakebetalt til arbeidstakeren. Det har ikke alltid vært mulig å oppdage slike feil.
Pensjonstrygden for sjømenn peker på at fødselspenger mv. utbetales med samme beløp og ytes for samme periode som sykepenger, og at dette tilsier at disse ytelsene bør gi grunnlag for godskriving av pensjonsgivende fartstid på linje med sykepenger. Styret i Pensjonstrygden foreslår derfor at loven endres. Departementeter enig i dette.
Departementet viser for øvrig til at bestemmelser om stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom i den tidligere folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 stod i kapittel 3 om sykepenger. Stønaden var dermed regnet som sykepenger. I den någjeldende lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gis det sykepenger for egen sykdom etter kapittel 8. Stønad ved barns og andre pårørendes sykdom gis etter kapittel 9. Det dreier seg om omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom, pleiepenger når et barn er innlagt i helseinstitusjon og opplæringspenger til et medlem med et funksjonshemmet barn. Departementet foreslår at det presiseres i sjømannspensjonstrygdloven at tidsrom arbeidstakeren mottar slike ytelser etter folketrygdloven kapittel 9 skal være omfattet av pensjonstrygden for sjømenn i opptil 52 uker på samme måte som sykepenger, når tilfellet oppstår i tid arbeidstakeren er omfattet av pensjonstrygden for sjømenn. Det foreslås at det samme skal gjelde for ytelser etter folketrygdloven kapittel 14 som beregnes som sykepenger, dvs. fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger.
Det vises til lovforslaget, sjømannspensjonstrygdloven § 3 nr. 1 bokstav b.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar 2001, og at den gis virkning også for tidligere tidsrom der det er innbetalt arbeidstakeravgift.
Endringene vil gi en viss administrativ besparelse. De økonomiske konsekvensene for pensjonstrygden for sjømenn vil være ubetydelige.
15.3 Forenkling av bestemmelser om Pensjonstrygdens administrasjon
Bestemmelser om Pensjonstrygdens administrasjon finnes fra 1. januar 2001 i sjømannspensjonstrygdloven kapitel VII, §§ 17-19. Bestemmelsene regulerer dels forhold som omfattes av lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m., dels forhold som kan tas inn i personalreglement eller i instruks for styret i Pensjonstrygden for sjømenn.
Pensjonstrygdens styre har foreslått at bestemmelsene om administrasjon forenkles, men at loven fortsatt skal inneholde bestemmelser om styret. Det foreslås at det fortsatt skal lovfestes at Pensjonstrygden ledes av et styre og at organisasjonene for arbeidsgivere og arbeidstakere til sjøs skal være representert i styret.
Departementeter enig i at bestemmelsene i sjømannspensjonstrygdloven om trygdens administrasjon forenkles, og at det fortsatt lovfestes hvordan styrets sammensetning skal være. Departementet foreslår at det fortsatt lovfestes at trygden ledes av et styre, og at en opprettholder dagens ordning med at styret har i alt fem medlemmer. To medlemmer med varamedlemmer oppnevnes etter forslag av sjømennenes organisasjoner og to medlemmer med varamedlemmer etter forslag av arbeidsgivernes organisasjoner. Det femte medlemmet skal være styrets leder.
Oppnevningen av styret i Pensjonstrygden for sjømenn er delegert til Sosial- og helsedepartementet, slik at det i praksis er departementet som oppnevner styret. Dette er en hensiktsmessig ordning. Utviklingen har i mange år gått i retning av å avlaste Kongen i statsråd for saker som kan legges til departementene eller andre organer. I samsvar med dette bør også trygdens daglige leder for framtiden tilsettes av departementet.
Departementet foreslår at det nå lovfestes at styret oppnevnes av departementet, og at departementet fastsetter instruks for styret. Det foreslås at tilsetting av trygdens daglige leder (direktør) overføres fra Kongen til departementet.
Det anses ikke hensiktsmessig med noe ytterligere regulering av administrative forhold i sjømannspensjonstrygdloven. Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig at det, som i dag, presiseres i loven at trygdens regnskap revideres av Riksrevisjonen.
Det vises til lovforslaget, sjømannspensjonstrygdloven §§ 17-19.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 2001. Det dreier seg om administrative og lovtekniske forenklinger som ikke vil ha økonomiske konsekvenser.
15.4 Justering av overgangsbestemmelser
15.4.1 Overgangsbestemmelser for den som har folketrygdens uførepensjon mv.
Ved lov 16. juni 2000 nr. 44 som trer i kraft 1. januar 2001, ble det blant annet vedtatt å avvikle en overgangsordning med å yte fastlåste lave sjømannspensjoner for fartstid før 1. januar 1967 for nye pensjonstilfeller. Fastlåste pensjoner som er innvilget, eller som blir innvilget med virkning før 1. januar 2001, skal løpe videre etter de tidligere bestemmelsene, jf. overgangsbestemmelsene i sjømannspensjonstrygdloven § 28.
I § 28 nr. 2 heter det at de tidligere bestemmelsene skal gjelde for den som er innvilget eller innvilges bl.a. uførepensjon fra folketrygden med virkning fra et tidspunkt før 1. januar 2001. I samråd med Pensjonstrygden for sjømenn foreslår departementet at lovteksten klargjøres slik at det framgår at pensjonisten også må ha alderspensjon etter lov om pensjonstrygd for sjømenn før nevnte dato.
Det vises til lovforslaget, sjømannspensjonstrygdloven § 28 nr. 2.
I sjømannspensjonstrygdloven § 29 nr. 2 er det videreført en regel om overgangstillegg som sikrer at en pensjonist med opptjent rett til sjømannspensjon ikke skal tape beløpsmessig på å ha uførepensjon fra folketrygden eller visse andre ytelser. Således skal størrelsen på uførepensjonen sammenlignes med hva sjømannspensjonen ville utgjøre dersom pensjonisten ikke hadde hatt uførepensjon.
Med virkning fra 1. januar 2001 er det innført et tillegg til sjømannspensjonen for personer som har minst 36 pensjonsgivende fartsmåneder i løpet av de siste 60 månedene før pensjonen tas ut, se § 6. Tillegget skal også gis til personer som har løpende sjømannspensjon før fylte 67 år per 1. januar 2001. Tillegget skal medregnes når uførepensjon fra folketrygden sammenlignes med hva sjømannspensjonen ville utgjøre, se § 29 nr. 2 andre punktum.
Begrepet pensjonsgivende fartstid har hatt ulikt innhold gjennom tidene, og det er behov for å klargjøre at det begrepet som gjelder fra 2001 skal benyttes i alle tilfelle der det er aktuelt med tillegg etter sjømannspensjonstrygdloven § 6. Departementet foreslår at det presiseres i sjømannspensjonstrygdloven § 29 nr. 2 at tillegg etter § 6 skal tas med ved sammenligning med uførepensjon mv. når pensjonisten var medlem av pensjonstrygden (dvs. omfattet av § 1, jf. nr. 2) i minst 36 av de siste 60 månedene før pensjonen ble tatt ut.
Det vises til lovforslaget, sjømannspensjonstrygdloven § 29 nr. 2.
Departementet foreslår at endringene i sjømannspensjonstrygdloven § 28 nr. 2 og § 29 nr. 2 trer i kraft 1. januar 2000. Endringene får ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.
15.4.2 Kapitalutløsning av små sjømannspensjoner som er under avvikling
Fastlåste små sjømannspensjoner som er innvilget, eller som blir innvilget med virkning før 1. januar 2001, skal som nevnt ovenfor løpe videre etter de tidligere bestemmelsene.
Dagens ordning med at de minste av disse pensjonene skal utløses med kapitalverdien, er videreført i sjømannspensjonstrygdloven § 28 nr. 4. Regelen går ut på at pensjonen skal utløses dersom årspensjonen er mindre enn et beløp som svarer til 4 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Med det någjeldende grunnbeløpet på 49 090 kroner, skal pensjoner som er mindre enn 164 kroner per måned kapitalutløses. Det skal likevel ikke foretas kapitalutløsning dersom det ytes krigsfartstillegg til pensjonen, eller dersom det foretas samordning med personskadepensjon.
Krigsfartstillegget ytes for fartsmåneder i tidsrommet 1. september 1939-31. desember 1945, se sjømannspensjonstrygdloven § 28 nr. 1. Det ytes tillegg for all pensjonsgivende tid mellom disse datoene, dvs. også for tid opptjent etter at den andre verdenskrigen faktisk tok slutt. Krigsfartstillegget utgjør årlig 0,87 prosent av folketrygdens grunnbeløp (for tiden 427,08 kroner) for hver fartsmåned som underordnet og 1,22 prosent av grunnbeløpet (for tiden 598,90 kroner) for hver fartsmåned som overordnet. I enkepensjoner er krigsfartstillegget 60 prosent av disse satsene.
Pensjonstrygden for sjømenn har opplyst at det i dag løper ca. 350 pensjoner der årspensjonen er lavere enn 4 prosent av grunnbeløpet, men der pensjonene ikke kan kapitalutløses fordi det ytes krigsfartstillegg for en måned eller noen få måneder. Pensjonstrygden peker på at forenklingshensyn taler for at disse små pensjonene bør kapitalutløses. Det dreier seg vesentlig om sjømenn som begynte tjenesten til sjøs i tiden juni-desember 1945, slik at pensjonistene ikke kan sies å være egentlige krigsseilere eller enker etter krigsseilere. Styret i Pensjonstrygden for sjømenn foreslår at loven endres, slik at sjømannspensjoner med krigsfartstillegg for få måneder kan bli kapitalutløst. Departementeter enig i dette.
Departementet foreslår følgelig å oppheve begrensningen om at små sjømannspensjoner som ytes etter overgangsbestemmelser ikke kan kapitalutløses hvis det ytes krigsfartstillegg. Pensjonstrygden for sjømenn opplyser at en slik endring vil medføre at alderspensjoner med krigsfartstillegg for inntil 2 måneder som overordnet eller 3 måneder som underordnet kan bli utløst. Det samme gjelder enkepensjoner med krigsfartstillegg for inntil 4 måneder som overordnet eller 7 måneder som underordnet.
Det vises til lovforslaget, sjømannspensjonstrygdloven § 28 nr. 4.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2001. Endringen vil ikke ha nevneverdige økonomiske konsekvenser. Det dreier seg om et mindre antall pensjonster som vil få små pensjonsbeløp utbetalt som engangsbeløp isteden for månedlig ubetaling. Endringen vil sammen med andre tiltak som allerede er vedtatt bidra til administrativ forenkling.
15.5 Språklig oppdatering
Sjømannspensjonstrygdloven benytter uttrykket rederi i enkelte bestemmelser, og reder i andre bestemmelser. I de fleste sammenhenger er det i dag unaturlig å benytte betegnelsen reder, og departementet foreslår at en går over til betegnelsen rederi. Departementet foreslår også at en også går over til å benytte betegnelsen rederiavgift istedenfor rederavgift.
Det vises til lovforslaget.
16 Endringer i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
16.1 Unntak fra skadeserstatningslovens regler om arbeidsgiveransvar ved svikt ved utveksling av opplysninger mellom pensjons- eller trygdeordningene - samordningsloven § 25 nr. 2
16.1.1 Innledning
Departementet foreslår at hver tjenestepensjonsordning selv dekker tap ved feilutbetalinger der meldesystemet for samordning har sviktet.
16.1.2 Bakgrunn. Gjeldende rett
Innledning
Reglene i samordningsloven er utformet slik at folketrygdens ytelser utbetales fullt ut, mens andre samordningspliktige ytelser reduseres etter nærmere regler gjennom samordningsfradrag. Dette gjelder blant annet for pensjoner fra Statens Pensjonskasse og andre tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor (lovfestede tjenestepensjonsordninger og tjenestepensjonsordninger for arbeidstakere i kommuner og fylkeskommuner). Videre er det regler om samordning av pensjoner fra flere tjenestepensjonsordninger mv. Systemet er komplisert. For å gjennomføre korrekt pensjonsberegning og samordning er det nødvendig at pensjons- eller trygdeordningene har kjennskap til om en pensjonist har ytelser fra andre ordninger. Videre trengs det blant annet opplysninger om størrelsen på ytelsene, om beregningsgrunnlag og om ytelsene reduseres eller økes.
For at pensjonsordningene skal kunne bistå hverandre med opplysninger raskest mulig, er det etablert et registrerings- og meldesystem mellom de forskjellige pensjons- eller trygdeordningene. Reglene som gjelder på dette området har nylig vært gjennomgått og revidert. Samtidig har bestemmelsene i samordningsloven om opplysnings- og meldeplikt for den som krever eller mottar en ytelse blitt presisert nærmere. Dessuten er bestemmelsene om tilbakekreving fra den som har mottatt for høy ytelse på grunn av manglende eller feil samordning revidert og utformet etter mønster av bestemmelser i folketrygdloven. Det vises til samordningsloven §§ 24-26a slik bestemmelsene lyder etter lov 23. juni 2000 nr. 55 om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover. Bestemmelsene ble vedtatt etter forslag fremmet i Ot.prp. nr. 38 (1999-2000), jf. Innst.O. nr. 94 (1999-2000).
Status etter at bestemmelsene om meldeplikt, tilbakekreving mv. ble revidert
Den som krever en pensjons- eller trygdeytelse har etter samordningsloven § 24 første ledd plikt til å gi opplysninger om andre ytelser som han eller hun mottar eller har rett til. Pensjons- eller trygdeordningene har spørsmål om slike forhold på skjemaene som den som søker om pensjon skal fylle ut. Etter at ytelsen er innvilget, plikter mottakeren etter § 24 andre ledd å underrette om forhold som kan føre til at ytelsen skal endres eller falle bort. Pensjons- eller trygdeordningen må gi mottakeren adekvat informasjon om hvilke forhold som meldeplikten omfatter, for eksempel at han eller hun blir innvilget en annen pensjonsytelse eller at ytelsen omregnes pga. inntektsprøving, endret uføregrad mv.
Pensjons- eller trygdeordningene har etter samordningsloven § 25 bl.a. plikt til å bistå hverandre ved gjennomføringen av samordning og tilpassing av ytelsene. Nødvendige opplysninger kan utveksles mellom ordningene uten hinder av taushetsplikt. Med hjemmel i § 25 nr. 2 har Sosial- og helsedepartementet gitt forskrift av 6. juli 2000 nr. 727 om registrering og utveksling av opplysninger (meldesystem) for å gjennomføre bestemmelsene i samordningsloven mv. Det er bestemt i forskriften at trygdekontoret i bostedskommunen skal registrere visse opplysninger om ytelser som er innvilget fra pensjons- eller trygdeordninger som omfattes av samordningsloven. De forskjellige ordningene skal bl.a. melde fra til trygdekontoret når ytelser innvilges og opphører, og trygdekontoret skal registrere disse opplysningene.
I det registrerings- og meldesystemet som er etablert, virker trygdekontoret som en sentral som setter de forskjellige tjenestepensjonsordningene i forbindelse med hverandre. Dersom ytelser fra flere tjenestepensjonsordninger skal samordnes med hverandre, skjer utveksling av nødvendige opplysninger mellom tjenestepensjonsordningene uten trygdekontorets mellomkomst. Tilsvarende gjelder for arbeidskontorene, som har vedtaksmyndigheten for attføringspenger fra folketrygden.
Trygdekontoret skal dessuten gi tjenestepensjonsordningene relevante opplysninger om ytelser fra folketrygden, slik at tjenestepensjonsordningene kan foreta korrekt samordning og tilpassing med folketrygdytelsene. Dessuten skal trygdekontoret gi opplysninger om andre samordningspliktige ytelser som administreres av trygdeetaten (personskadetrygdene, dvs. den eldre særlovgivningen om yrkesskadetrygd og krigspensjoneringen). Utveksling av opplysninger mellom trygdeetaten og de største tjenestepensjonsordningene (Statens Pensjonskasse og KLP Forsikring) skjer maskinelt via Rikstrygdeverket. Ellers sendes de nødvendige meldingene per post. Det er en stor mengde data som utveksles, og det skjer en del feil.
Når svikt i meldesystemet fører til at det utbetales for høy ytelse pga. manglende eller feil samordning, kan pensjons- eller trygdeordningen kreve beløpet tilbakebetalt fra stønadsmottakeren etter samordningsloven § 26a. I denne bestemmelsen er det nå bl.a. gitt regler om at for høy utbetalt ytelse kan avregnes mot framtidige utbetalinger når mottakeren ikke har gitt melding om at en ytelse er innvilget eller opphørt, eller om at ytelsen er omregnet fordi uføregraden eller inntekten er endret. Det er et vilkår at pensjonsordningen har informert mottakeren om meldeplikten etter § 24.
Etter dagens praksis kan en pensjons- eller trygdeordning anses for å være ansvarlig for tap en annen ordning er påført når meldesystemet svikter, slik at ytelsen utbetales uten at det er foretatt samordningsfradrag, eller at fradraget har vært for lavt.
Det har i en del tilfeller blitt reist erstatningskrav fra tjenestepensjonsordninger som har utbetalt for høy ytelse mot et trygdekontor eller en tjenestepensjonsordning som ikke har oppfylt meldeplikten. Et slikt erstatningsansvar er gjerne begrunnet i de alminnelige erstatningsreglene i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning. Etter lovens kapittel 2 er en arbeidsgiver, herunder det offentlige, ansvarlig for skade av økonomisk art som voldes forsettlig eller uaktsomt av en arbeidstaker.
De fleste erstatningssakene gjelder krav mot trygdekontorene fra tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor. Grunnen er den sentrale rollen trygdeetaten har i registrerings- og meldesystemet for samordningspliktige ytelser, samt at tilpassing mellom folketrygden og tjenestepensjonene alltid skjer ved at tjenestepensjonene reduseres gjennom samordningsfradrag.
Trygdeetaten har hittil hatt en liberal praksis i slike saker, og har stort sett erstattet tap tjenestepensjonsordningene har hatt når bl.a. meldesystemet har sviktet. Feil vil imidlertid ofte skyldes at både pensjonisten og trygdeetaten (eventuelt en pensjonsordning) har forsømt meldeplikten. Det har i liten grad vært stilt spørsmål ved om tapet kan kreves dekket fra den som har fått utbetalt for høy ytelse. De reviderte reglene om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser som ble innført i samordningsloven ved lov 23. juni 2000 nr. 55, vil medføre at pensjonsordningene i større grad enn tidligere vil kunne kreve beløpet tilbakebetalt fra mottakeren.
16.1.3 Departementets vurdering og forslag
Etter departementets syn er det hensiktsmessig med et system for registrering av ytelser og for utveksling av opplysninger som trengs for å foreta korrekt samordning. Trygdeetaten og trygdekontorene har i dag en sentral rolle i dette systemet, der utveksling av data skjer maskinelt via Rikstrygdeverket til de største aktørene, og ellers per post.
Utgiftene til arbeidet med registrerings- og meldesystemet dekkes over trygdeetatens budsjett. Dette gjelder også utgiftene til utvikling og drift av maskinelle rutiner. I de aller fleste tilfellene fungerer meldesystemet tilfredsstillende, men i enkelte saker svikter systemet. Etter departementets oppfatning bør tjenestepensjonsordningene være ansvarlig for feilutbetalinger på sine områder. Dermed unngås diskusjonen om hvem som har mest ansvar for eventuelle feil.
Tjenestepensjonsordningene vil etter de gjennomførte lovendringene i større grad enn tidligere kunne få tapet dekket ved tilbakekreving når pensjonistene ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, eller at de forsto eller burde ha forstått at utbetalingen var feil, eller at det foreligger andre grunner som gjør at tilbakekreving kan skje. Departementet vil peke på at mulighetene for å få krevd tilbake feilutbetalt pensjon i stor grad vil avhenge av tjenestepensjonsordningenes forhold, blant annet den informasjon de gir sine pensjonister når ytelser innvilges og senere.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det lovfestes at svikt ved utveksling av opplysninger mellom pensjons- eller trygdeordningene ikke skal gi grunnlag for erstatning etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 2 som omhandler det offentliges og andre arbeidsgiveres ansvar. Dette vil innebære at hver tjenestepensjonsordning selv dekker tap ved feilutbetalinger der meldesystemet har sviktet, og som ordningen ikke får krevd tilbake fra pensjonisten.
Det vises til lovforslaget, samordningsloven § 25 nr. 2 tredje punktum.
16.1.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2001.
Endringen vil kunne føre til noen merutgifter for tjenestepensjonsordningene, avhengig av hvor mye de får dekket inn fra personer som har fått utbetalt for høy ytelse. I relasjon til den praksis som hittil har vært fulgt av trygdeetaten, vil endringen gi en besparelse for folketrygden på om lag 4 millioner kroner per år.
16.2 Korrigering av omfangsbestemmelsene - samordningsloven § 1
Hvilke pensjons- og trygdeordninger som omfattes av samordningsloven framgår av § 1 nr. 1, herunder tjenestepensjonsordninger fastsatt ved lov eller vedtak av Stortinget, eller som er fastsatt av kommuner og fylkeskommuner.
Private bedriftspensjonsordninger som var godkjent etter regler gitt med hjemmel i skatteloven, var opprinnelig omtalt i samordningsloven § 1 nr. 2 første ledd. I annet ledd var det gitt hjemmel for Kongen til å bestemme at ytelser fra egen pensjonsforsikring skulle likestilles med ytelser fra bedriftspensjonsordninger. Det har ikke vært gitt noen kgl. resolusjon med hjemmel i denne bestemmelsen.
Samordningsloven § 1 nr. 2 første ledd om private bedriftspensjonsordninger ble opphevet ved lov 26. mai 1989 nr. 24, slik at nr. 2 deretter har bestått av ett ledd som omtaler egen pensjonsforsikring. Bestemmelsen er i dag uten betydning.
Departementet foreslår derfor at samordningsloven § 1 nr. 2 oppheves.
Endringen som foreslås å tre i kraft straks, vil ikke ha noen økonomiske eller administrative konsekvenser.