2 Bakgrunn for lovrevisjonen
2.1 Kirkeloven og lov om Opplysningsvesenets fond
Lovforslagene for så vidt gjelder kirkeloven og lov om Opplysningsvesenets fond fremmes på bakgrunn av vedtak gjort av Stortinget 29. mars 2001 i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 187 (2000-2001), jf. St.meld. nr. 14 (2000-2001) Børs og katedral - om økonomien i Den norske kyrkja. De aktuelle stortingsvedtakene lyder:
«Stortinget ber Regjeringen foreslå en bestemmelse i Kirkeloven som åpner for ulike forsøksordninger i kirken.»
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag slik at også gevinster ved salg av verdipapirer i Opplysningsvesenets fond kan nyttes til kirkelige formål.»
2.2 Flytting av avdødes legeme eller aske
Det er i dag bispedømmerådet som gir tillatelse til flytting av en gravlagts legeme eller aske fra en grav til en annen på samme eller en annen kirkegård. Det er hovedsakelig askeurner det har vært søkt om flytting av, og sjelden avdøde gravlagt i kiste. Ut fra hensynet til gravfreden forutsetter forarbeidene til bestemmelsen slik de framgår i Ot.prp. nr. 64 (1994-95) en restriktiv praksis i slike saker. Kirkelig fellesråd på det sted hvor avdøde er gravlagt gir uttalelse før bispedømmerådet behandler saken. Bispedømmerådets avgjørelse kan påklages til departementet. I de fleste sakene som er behandlet i departementet har bispedømmerådets vedtak vært i samsvar med fellesrådets anbefaling. Departementet har bare unntaksvis kommet til et annet resultat enn bispedømmerådet.
Denne praksisen tilsier at myndigheten til å treffe vedtak i disse sakene ikke behøver ligge til de to øverste kirkelige forvaltningsnivåene. Ressurshensyn tilsier at vedtak i første instans bør treffes av kirkelig fellesråd med klageadgang til bispedømmerådet. Etter departementets oppfatning kan dette gjøres uten at det går på bekostning av hensynet til forsvarlig saksbehandling.
2.3 Rett til å sørge for gravferden
Enhver har rett til å gi skriftlig erklæring om hvem som skal ha rett til å sørge for vedkommendes gravferd. Gravferdsloven § 9 annet ledd regulerer rekkefølgen mellom de etterlatte dersom det ikke foreligger slik erklæring. Ektefelle nevnes foran barn, foreldre, barnebarn etc. Etter at loven trådte i kraft har det stadig oftere kommet opp spørsmål knyttet til samboeres rett til å sørge for gravferden. I noen tilfeller vil dette være løst ved at en person skriftlig utpeker sin samboer til å sørge for gravferden, men i mange tilfeller vil det av ulike grunner ikke foreligge noen slik erklæring. Spørsmålet om samboeres stilling var berørt i forarbeidene til bestemmelsen, og det foreligger ulike uttalelser på ulike stadier i forarbeidene til bestemmelsen om hvilke samboere som skal likestilles med ektefeller. Disse uttalelsene gir imidlertid ikke klare holdepunkter for å løse konkrete situasjoner, og har medført atskillig tvil omkring hva som kreves for at samboere skal likestilles med ektefeller. Det er derfor etter departementets vurdering ønskelig å ta inn i loven en formulering som rydder denne uklarheten av veien.
Det har videre vært en del usikkerhet omkring stillingen for så vidt gjelder separerte, men ikke formelt fraskilte, ektefeller. Praksis var lenge den at man ble ansett som ektefeller fram til det forelå skilsmisse ved bevilling eller dom. For å oppnå samsvar blant annet med det som gjelder i arveretten bør skjæringstidspunktet for tap av retten til å sørge for gravferden settes ved separasjon. Denne forståelsen er i samsvar med det som kom fram da bestemmelsen ble debattert i Odelstinget. Departementet foreslår at denne presiseringen framgår direkte av loven. For å sikre en viss notoritet i slike saker bør det skilles mellom lovformelig og faktisk separasjon, også det i samsvar med hva som er tilfelle for arveretten.
Gravferdsloven § 9 bestemmer videre at dersom det er uenighet mellom like nære etterlatte, for eksempel mellom søsken, skal kommunen avgjøre hvem av dem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Det kan også lett tenkes å oppstå tilfeller hvor det er uklart hvorvidt samboere i konkrete tilfeller skal likestilles med ektefeller. Når departementet nå foreslår en regulering av samboeres stilling, er det naturlig at kommunens myndighet utvides tilsvarende, slik at kommunen avgjør også andre tilfeller hvor det er uenighet om hvem som skal sørge for gravferden.
Dersom en avdød person gravlegges i en eksisterende grav vil det allerede være en person som er ansvarlig for eller fester av graven. Dette vil ikke endres ved ny gravlegging. Dersom vedkommende derimot gravlegges i en ny grav, må det utpekes en person som skal være ansvarlig for graven. Dette er det ingen uttrykkelige regler om i dag, men i de fleste tilfeller vil de etterlatte bli enige seg imellom om hvem dette bør være. Den som blir ansvarlig for graven får etter loven rett til å stelle graven, bestemme om den skal forsynes med gravminne og i tilfelle hvilket, samt til å råde over den blant annet ved senere gravlegginger. I en del tilfeller oppstår det etter gravleggingen uenighet mellom de etterlatte om valget av ansvarlig for graven. Det hevdes da gjerne at valget var tilfeldig og ikke var gjenstand for diskusjon på tidspunktet for gravlegging. Det er i dag ingen entydig praksis når det gjelder hvem av de etterlatte som blir oppført som ansvarlig for graven. I noen tilfeller blir det den som i henhold til opplistingen i § 9 annet ledd har rett til å sørge for gravferden, andre ganger den som faktisk sto for det praktiske ved gravferden, og atter andre ganger den av de etterlatte som bodde nærmest kirkegården. En så vidt ulik praksis avstedkommer en del uheldige situasjoner. Det er derfor behov for at loven slår fast hvilket prinsipp som skal gjelde dersom de etterlatte ikke blir enige om en løsning.
2.4 Spredning av aske
Fram til adgangen til å spre asken etter en avdød for vinden ble innført ved gjeldende gravferdslov hadde vi i Norge et absolutt forbud mot askespredning. Regelen er begrunnet i hensynet til religionsfriheten, men loven stiller ikke opp kriterier for prøving av de motiver som ligger bak ønsket om askespredning. Tillatelse gis derfor i praksis uten at det stilles spørsmål om hvilke beveggrunner som ligger bak ønsket om askespredning. Det viktigste kravet for å få innvilget en søknad om askespredning er av formell karakter, nemlig at det foreligger en datert og underskrevet erklæring fra avdøde. Bestemmelsen innebærer at man ikke kan søke om askespredning mens man er i live.
Ønsket om å spre asken i stedet for en ordinær gravlegging har vist seg å være mer utbredt enn man antok da loven ble vedtatt. Departementet har mottatt flere klager på fylkesmannens avslag på søknader om å spre asken. Noen få avslag er gitt under henvisning til at stedet asken ønskes spredt ikke har vært ansett som egnet, men i de aller fleste tilfellene har det manglet slik erklæring fra avdøde som loven krever. Lovens formkrav er absolutt, og selv om det ut fra erklæringer fra de etterlatte i flere av tilfellene har vært klart at avdøde faktisk hadde ønsket askespredning, har verken fylkesmannen eller departementet hatt anledning til å imøtekomme slike søknader. Dette har avstedkommet sterke henstillinger om å myke opp lovens formkrav, både fra etterlatte i forbindelse med enkeltsaker og fra enkelte fylkesmenn.
I tillegg til formkravene, har departementet også mottatt til dels sterke reaksjoner på at det ikke er adgang for en person til å søke om askespredning mens vedkommende lever. Reaksjonene har først og fremst kommet fra enkeltpersoner eller etterlatte etter personer som ønsket askespredning, men også flere fylkesmenn har gitt uttrykk for at det oppleves urimelig at en person ikke skal kunne få sikkerhet for om hans ønske vil kunne etterkommes.
Loven inneholder i dag ingen bestemmelse om spredning av aske etter barn under 15 år. På bakgrunn av at antallet askespredningssaker generelt har vist seg å være så vidt stort, kan det lett tenkes at foreldre som selv vil ønske askespredning - kanskje først og fremst av kulturelle eller religiøse grunner - vil ønske det samme for sine barn.
2.5 Høring
Realiteten i forslagene om endringer i kirkeloven og lov om Opplysningsvesenets fond er behandlet i Innst. S. nr. 187 (2000-2001). Departementet har derfor ansett det som unødvendig å sende forslagene til alminnelig høring. Forslagene er likevel summarisk forelagt Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon til uttalelse.
Forslag til endringer i gravferdsloven ble ved departementets brev av 23. februar 2001 sendt til høring hos landets bispedømmeråd, Kirkerådet, fylkesmennene, Human-Etisk Forbund, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Gravferdsrådet, Norsk forening for kirkegårdskultur, Kommunenes sentralforbund, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norges Frikirkeråd, Den katolske kirke, Oslo kirkelige fellesråd, Bergen kirkelige fellesråd, Trondheim kirkelige fellesråd og Stavanger kirkelige fellesråd. Høringsbrevet er senere sendt også til Begravelsesbyråenes forening - Norge.
Høringsfristen ble satt til 6. april 2001, og 34 instanser har avgitt uttalelser. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har ikke gitt noen egen uttalelse, men overlatt det til hver av sine medlemmer. Av disse er det bare Oslo katolske bispedømme som har avgitt uttalelse.