3 Departementets generelle merknader

3.1 Forsøk

Til det refererte stortingsvedtaket, jf. punkt. 2.1 foran, heter det i komitemerknaden i Innst. S nr. 187 (2000-2001):

«Komiteen viser til at det er ønskelig med organisatorisk utviklingsarbeid knyttet til bl.a. samarbeid mellom fellesrådene i kirken. I dag er dette vanskelig fordi det ikke finnes lovhjemmel for å drive slikt arbeid på tvers av fellesrådsgrenser.»

Departementet viser til at lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning gjelder for forsøk i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning, hvis ikke annet følger av lov. Som komiteen påpeker, er det ikke i kirkelovgivningen gitt bestemmelser som åpner for forsøk innen den kirkelige forvaltning.

Foreleggelse for Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon

Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon fikk forslaget sendt til uttalelse.

Kirkerådethadde ikke møte innen høringsfristen utløp. Det foreligger derfor ingen uttalelse til forslaget fra Kirkerådet. Departementet finner ikke å legge avgjørende vekt på at slik uttalelse ikke foreligger. Departementet legger til grunn at Stortinget har tatt standpunkt til realiteten i forslaget og at det ikke er påkrevet å forelegge lovforslaget for Kirkemøtet i henhold til kirkeloven § 24. Gjennomføring av forsøk vil skje i forståelse med Kirkerådet og andre kirkelige instanser, jf. de spesielle merknadene under pkt. 5.1.

Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) støtter forslaget, og uttaler blant annet at «forsøk kan bidra til at ulike samarbeidsløsninger styrker den lokale kirkes evne til å ivareta sitt oppdrag med best mulig kvalitet og effektivitet.» KA mener det bør framgå uttrykkelig at adgangen til samarbeid gjelder både mellom soknets organer innenfor kommuneenheten og på tvers av fellesrådsgrenser, og foreslår en presisering av dette i den foreslåtte lovteksten.

Departementets vurderinger

Loven om forsøk i offentlig forvaltning har som formål å utvikle funksjonelle og effektive organisasjons- og driftsformer, og en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom forvaltningsorganer og mellom forvaltningsnivåer. Loven er begrenset til forsøk som krever avvik eller unntak fra gjeldende bestemmelser om organisering, oppgavefordeling og statlige kontrollordninger. Departementet mener en bestemmelse i den kirkelige lovgivning som omhandler forsøk, bør ha et tilsvarende formål og en tilsvarende avgrensning. Formålet med bestemmelsen er å åpne for forsøk som kan bidra til å utvikle og utprøve en annen organisering og en annen oppgavefordeling i den kirkelige forvaltning enn det kirkelovgivningen fastsetter.

Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke. Etter kirkeloven § 5 skal det i hvert sokn være et menighetsråd og i hver kommune et kirkelig fellesråd. Menighetsrådet og det kirkelige fellesrådet er soknets organer. Oppgavefordelingen mellom disse er nærmere regulert i kirkeloven §§ 9 og 14. Også andre kirkelige organer er tillagt myndighet og oppgaver innen kirkeforvaltningen (bispedømmerådene, biskopene, Kirkemøtet). En bestemmelse som åpner for forsøk innen den kirkelige forvaltning, bør etter departementets syn være begrenset til forsøk som krever avvik eller unntak fra de av kirkelovens bestemmelser som regulerer organiseringen av soknets organer, dvs. menighetsrådene og de kirkelige fellesrådene, og oppgavefordelingen mellom disse.

Departementet er enig i at det bør framgå uttrykkelig at adgangen til samarbeid også gjelder på tvers av fellesrådsgrenser, og tar inn i endringsforslaget KAs forslag til presisering av dette.

Sammensetningen av menighetsrådet og kirkelig fellesråd er regulert i kirkeloven §§ 6 og 12. Ved forsøk med en annen organisering og oppgavefordeling for disse, kan det oppstå behov for å gjøre avvik eller unntak fra bestemmelsene også om sammensetningen av soknets organer. Departementet foreslår at dette hensynet ivaretas ved lovendringen. For øvrig vises til de spesielle merknadene under punkt. 5 nedenfor.

3.2 Flytting av avdødes legeme eller aske

Gjeldende rett

Gravferdsloven § 7 setter som vilkår for at tillatelse til flytting av en avdøds legeme eller aske kan gis at sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Som eksempel på sterke grunner nevner lovforarbeidene at avdøde er lagt i feil grav.

At gravens plassering innebærer en urimelig belastning for de etterlatte vil også kunne begrunne flytting. Departementets praksis i klagesaker har stilt strenge krav der dette har vært anført som begrunnelse, og det har sjelden vært gitt tillatelse til flytting uten at det har foreligget erklæring fra lege som tilrår flytting. Det er bispedømmerådet som avgjør søknader om flytting, med adgang til å påklage avgjørelsen til departementet.

Bestemmelsen skiller i utgangspunktet ikke mellom flytting av askeurne og flytting av person som er gravlagt i kiste. Tidligere lovgivning (kirkeloven av 1897) gav uttrykkelige regler bare om flytting av kiste. Søknad om flytting av kiste ble behandlet av stiftsdireksjonen (biskop og fylkesmann) slik loven foreskrev, mens flytting av askeurne ble avgjort av kirkevergen eller menighetsrådet uten noen formell saksgang. Gravferdsloven § 7 innebar derfor en innskjerping av praksis rundt flytting av askeurne. Flytting av kiste er i praksis lite aktuelt, blant annet fordi man også må ta hensyn til kirkegårdsarbeidernes arbeidsforhold.

Departementets høringsutkast

Departementet foreslo at myndigheten til å avgjøre saker om flytting av en avdøds aske eller legeme overføres fra bispedømmerådet til kirkelig fellesråd, med bispedømmerådet som klageinstans.

Høringsinstansenes merknader

Ingen av fylkesmennene har hatt innvendinger til forslaget på dette punkt. De fleste bispedømmerådene går imot endringsforslaget. Hovedinnvendingen er at man er i tvil om hvorvidt fellesrådene vil være i stand til å opprettholde en restriktiv praksis i slike saker. Det anføres at fellesrådene vil bli utsatt for adskillig press fra de pårørende, og at man særlig på steder med små forhold lett vil gi etter for slikt press. For stor nærhet mellom beslutningsorganet og den beslutningen gjelder framholdes som en faktor som vil kunne føre til en mer liberal praksis enn loven forutsetter.

Agder bispedømmeråd uttaler således under henvisning til at det i departementets høringsbrev er gitt uttrykk for at det stort sett er samsvar mellom fellesrådenes innstilling og bispedømmerådets avgjørelse, at «(d)ette stemmer ikke med den dokumentasjonen som foreligger fra Agder, der kirkelig fellesråd har anbefalt flytting i halvparten av sakene. Det synes derfor som fellesrådene lettere anbefaler/innvilger flytting enn det gravferdslovens intensjon tilsier. Nærhet til søkeren kan være en av årsakene.» Også Trondheim kirkelige fellesråd framholder risikoen for utgliding av praksis, og går derfor imot at en slik endring gjøres nå. De øvrige fellesrådene som har uttalt seg, kirkelig fellesråd i Oslo, Bergen og Stavanger, har ikke innvendinger til forslaget. Stavanger kirkelige fellesråd framholder det positive ved at dersom avgjørelsen legges til fellesrådet vil man få større nærhet mellom beslutningstakere og brukere, og dermed også kortere saksbehandlingstid. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjonslutter seg til endringsforslaget.

Faren for at fellesrådene vil bli utsatt for utilbørlig påtrykk fra de pårørende framheves også fra Kirkerådet, Norsk forening for kirkegårdskultur, Begravelsesbyråenes forening Norge,samt Gravferdsrådet. Human-Etisk Forbundslutter seg til departementets vurderinger.

Oslo katolske bispedømme slutter seg til forslaget, men mener at departementet fortsatt bør være klageinstans. Til støtte for dette anføres blant annet at bispedømmerådet har en for sterk kirkelig profil, slik at deres objektivitet i slike saker lett vil kunne trekkes i tvil.

Departementets vurderinger

Hensynet til gravfreden har alltid stått sterkt i Norge, og flytting av gravlagte har vært ansett som noe helt ekstraordinært. Det er ingen holdepunkter verken i gjeldende praksis eller i høringsrunden som tilsier at synet på dette har endret seg. Departementet vil derfor ikke gå inn for å endre vilkårene for flytting av gravlagte. Flere av høringsinstansene gir imidlertid uttrykk for bekymring for at de kirkelige fellesrådene ikke er modne for å ta slike avgjørelser, og at praksis vil bli for ulik dersom man sprer avgjørelsesmyndigheten slik det foreslås. Departementet ser at dette kan være en risiko i denne type saker som i alle andre type saker hvor man legger avgjørelsesmyndigheten ned ett nivå, og har på bakgrunn av at så mange av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget vurdert nøye hvorvidt dagens ordning bør beholdes. Når departementet likevel har valgt å beholde endringsforslaget, har det dels sammenheng med at Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, som organisasjon for landets kirkelige fellesråd, støtter forslaget. Det samme gjør tre av de fire store fellesrådene som har avgitt høringsuttalelse. Det er rimelig å anta at det er fellesrådene i de større byene som vil behandle flest søknader om flytting. Disse har også bygget opp en administrasjon som gjøre dem godt skikket til å håndtere slike saker på en forsvarlig måte.

Hovedgrunnen til at forslaget er beholdt er likevel at praksis fra før 1997 sett i sammenheng med det lov- og kildegrunnlaget som foreligger i dag tilsier at de kirkelige fellesrådene vil være vesentlig bedre rustet til å håndtere slike saker enn mange av høringsinstansene frykter. Den alminnelige bevisstheten omkring disse spørsmålene er dessuten adskillig høyere blant de lokale kirkegårdsmyndighetene enn tilfellet var før gravferdsloven ble vedtatt. Det vil videre være naturlig at departementet går aktivt ut med informasjon til de kirkelige fellesrådene og gir retningslinjer for deres behandling av slike saker.

Kirkeloven av 1897 ga regler for flytting av kistebegravede, men ikke om urner. Praksis fram til 1997 var derfor at søknader om flytting av askeurne ble truffet av den lokale kirkevergen eller menighetsrådet, og normalt uten noen formell saksgang. I dag har vi en lovbestemmelse som uttrykkelig omhandler både askeurner og kister, og der lovforarbeidene legger klare føringer med hensyn til hva som skal kreves før samtykke til flytting blir gitt. I tillegg kommer at bispedømmerådene i dag i de fleste saker treffer sin avgjørelse på bakgrunn av uttalelse fra det aktuelle kirkelige fellesråd, slik at fellesrådene allerede har atskillig erfaring med de vurderinger som må gjøres i slike saker. Det kan selvsagt ikke utelukkes at man vil se en viss variasjon i praksis, men etter departementets vurdering vil denne variasjonen neppe være av et slikt omfang at det veier opp for prinsippet om at avgjørelser som angår enkeltpersoner bør treffes så nær de det gjelder som mulig, samt gevinsten ved reduksjon av antallet enkeltsaker som avgjøres av bispedømmerådene og departementet. Etter departementets vurdering er det ikke særlig sannsynlig at man vil se en betydelig økning i antallet saker der det blir gitt samtykke til flytting.

Departementet har ikke registret at bispedømmerådenes kirkelige karakter har reist tvil om deres evne til å behandle denne type saker forsvarlig, og finner derfor ikke gode grunner til at bispedømmerådet ikke skal være klageinstans for fellesrådets avgjørelse også i disse sakene. At bispedømmerådet er klageinstans for vedtak truffet av kirkelig fellesråd er dessuten lovens normalordning, jf. § 24 første ledd.

Departementet fremmer derfor forslag om at loven endres slik at avgjørelser om flytting av en avdøds legeme eller aske treffes av kirkelig fellesråd i den kommunen hvor vedkommende er gravlagt.

3.3 Retten til å besørge gravferden

Gjeldende rett

Etter gravferdsloven § 9 kan enhver skriftlig utpeke en person til å sørge for gravferden sin. Dersom slik erklæring ikke foreligger, oppstiller loven en prioritert rekkefølge over hvem av de etterlatte over 18 år som skal ha denne retten. Ektefelle kommer først, deretter barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken.

Gjeldende lov sier ikke noe om hvorvidt separerte ektefeller skal regnes som ektefeller eller ikke, og heller ikke noe om samboeres stilling ved gravferd. Disse spørsmålene ble berørt under Odelstingets debatt omkring loven, men det er varierende praksis og adskillig usikkerhet hos lokale gravferdsmyndigheter om hvordan regelen skal forstås.

Ved uenighet mellom like nære etterlatte treffes nødvendig avgjørelse av kommunen, og denne avgjørelsen kan ikke påklages. Den enkelte kommune bestemmer ut fra sin interne organisering hvilken instans som skal treffe avgjørelse.

Departementets høringsutkast

Departementet foreslo at loven uttrykkelig skulle slå fast at retten til å sørge for gravferden bortfaller ved formell separasjon. Videre ble det foreslått at person som levde i stabilt ekteskapslignende forhold med avdøde da dødsfallet fant sted skal ha samme rett til å sørge for gravferden som om de hadde vært gift.

Utkastet inneholdt også forslag om at kommunens myndighet til å avgjøre uenighet mellom like nære etterlatte utvides til å gjelde alle tilfeller der etterlatte er uenige om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden.

Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til de foreslåtte presiseringer av samboeres og separertes stilling. Flere framholder at loven bør gi en klarere definisjon og avgrensing av samboerbegrepet, for eksempel ved å ta inn definisjoner som er brukt andre steder i lovgivningen. Alternativt bør dette presiseres i de veiledende merknadene. Human-Etisk Forbund ønsker at også registrert partner skal omtales eksplisitt i loven, på linje med ektefelle.

Med unntak av Møre bispedømmeråd har ingen innvendinger mot at kommunens myndighet til å avgjøre uenighet mellom etterlatte utvides slik det er foreslått. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag framholder at loven bør angi hvilken kommunal instans som skal treffe avgjørelser etter denne paragrafen.

Departementets vurderinger

Da gravferdsloven ble debattert i Odelstinget, var det bred enighet om at fraseparerte ektefeller ikke burde ha samme rett til å sørge for gravferden som ektefeller. Dette har således vært ansett som gjeldende rett, og departementets forslag innebærer derfor en kodifisering av denne rettstilstanden og ikke noen realitetsendring. Etter departementets vurdering er lovendringen likevel nødvendig i lys av den usikkerhet som finnes på dette punktet.

På bakgrunn av at samboerskap som samlivsform er blitt stadig mer utbredt, er det naturlig at dette også reflekteres i reglene om hvem som anses som nærmeste etterlatte ved et dødsfall. Dette understøttes etter departementets vurdering av at det er blitt stadig vanligere å formalisere visse sider også når det gjelder denne formen for samliv, som for eksempel formuesforholdet mellom samboende. Større usikkerhet har vært knyttet til hva som skal til for at personer i ikke formaliserte samboerforhold skal likestilles. Uttalelsene i Odelstinget under forberedelsen av gravferdsloven ga ikke noe entydig svar på hva som kreves, noe som har medført at disse spørsmålene løses forskjellig fra sted til sted. På dette punktet er det etter departementets vurdering derfor nødvendig å foreta en presisering i loven.

Det har de siste årene vært arbeidet med å finne fram til ensartede regler i en rekke offentligrettslige lover for så vidt gjelder samboere. Vi viser særlig til NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet, som inneholder forslag til definisjon av samboerforhold som skal gi grunnlag for likestilling med ektefeller. Disse forslagene har så langt ikke gitt seg utslag i konkrete lovbestemmelser. Det er departementets vurdering at en definisjon av samboere ikke bør tas inn i gravferdsloven, og foreslår derfor en ikke helt presis angivelse av hvilke samboerforhold som bør likestilles med ekteskap. Dersom det på et senere tidspunkt blir etablert en gjennomgående definisjon av samboerbegrepet i offentligrettslige lover, forutsetter departementet at denne blir lagt til grunn også ved praktiseringen av gravferdsloven. Fram til dette skjer kan det være naturlig å se hen til andre steder i lovgivningen som gir mer konkrete holdepunkter for når samboende skal likestilles med ektefeller.

Det spørsmål dagens lov gir kommunen myndighet til å avgjøre, står saklig sett nær de presiseringer som nå foreslås. Både praktiske og reelle hensyn taler etter departementets vurdering for at det er kommunen som bør treffe avgjørelser også i de tilfeller hvor det er oppstår uenighet mellom etterlatte som ikke er like nære, for eksempel hvorvidt samboere i konkrete tilfeller skal likestilles med ektefeller. Kommunens myndighet bør derfor utvides i samsvar med lovforslaget ellers.

Det framgår av forarbeidene til gravferdsloven at registrert partner skal likestilles med ektefelle, og dette er innarbeidet hos gravferdsmyndighetene. Etter departementets vurdering er det derfor ikke noe behov for å nevne denne gruppen særskilt i loven.

Etter departementets vurdering bør det fortsatt være opp til den enkelte kommune selv å bestemme hvilket organ denne myndigheten bør legges til.

På bakgrunn av disse vurderingene fremmer departementet forslag om at samboeres og separertes stilling presiseres i loven, samt at kommunen gis myndighet til å treffe avgjørelser i alle saker der det er uenighet om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden.

3.4 Ansvarlig for graven

Gjeldende rett

Loven har i dag ingen bestemmelser om hvem som skal stå som ansvarlig for en grav etter gravlegging. Spørsmålet blir bare aktuelt dersom avdøde er gravlagt i en ny grav hvor ingen står som ansvarlig eller fester av graven.

Departementets høringsutkast

Departementet foreslo at den som faktisk sørger for gravferden gis anledning til å stå som ansvarlig for graven, men at øvrige etterlatte gjennom skriftlig innsigelse kan kreve at dette spørsmålet blir avgjort av kommunen.

Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har kommet med innvendinger mot at den som sørger for gravferden gis anledning til å være ansvarlig for graven. Flere mener likevel at det bør oppstilles en frist for hvor lenge etter gravferden noen andre pårørende skal kunne kreve dette spørsmålet avgjort av kommunen.

Departementets vurderinger

I de tilfeller der det oppstår uenighet om hvem som bør være ansvarlig for en grav, er hovedinnvendingen mot det valget som i sin tid ble gjort som oftest at valget var tilfeldig. Man får gjerne en situasjon hvor påstander står mot hverandre og der det ikke finnes konkrete holdepunkter for å ta noen avgjørelse.

Det er derfor etter departementets vurdering viktig at det etableres en prosedyre for hvordan denne avgjørelsen tas. Slik vil man bedre kunne sikre at de etterlatte sammen vurderer også de rettslige og praktiske konsekvensene av at en person er ansvarlig for en grav. Det bør legges opp til en ordning der de etterlatte sammen og etter reelle vurderinger tar standpunkt til hvem dette skal være. Samtidig er det etter departementets vurdering naturlig at loven gir uttrykk for at dersom de etterlatte (eller avdøde selv) har utpekt en person til å besørge gravferden, så har det formodningen for seg at vedkommende også bør følge opp ansvaret for graven. Men her må det legges til rette for at man enkelt kan bestemme noe annet. Dersom man ikke blir enige, bør en offentlig instans bringes inn for å ta stilling til spørsmålet. I lys av vurderingene som framkommer ovenfor under punkt 3.3, er det etter departementets vurdering naturlig at også denne avgjørelsen treffes av en kommunal instans.

Departementet vil ikke foreslå at det oppstilles en absolutt frist for når spørsmålet om valg av ansvarlig for en grav skal kunne avgjøres. De omstendighetene en slik sak skal avgjøres på grunnlag av, vil kunne variere adskillig fra tilfelle til tilfelle, og dersom man finner at en sak er for gammel til at det har noen interesse å gjøre om på den avgjørelsen som er truffet, vil det være naturlig at kommunen stadfester denne.

I motsetning til hva som er tilfelle ved spørsmålet om hvem som skal sørge for gravferden, er det ved utpeking av en ansvarlig for graven ikke noen grunn til å begrense adgangen til å påklage avgjørelsen.

3.5 Spredning av aske

Gjeldende rett

Den som har fylt 15 år kan erklære at vedkommende ønsker asken sin spredt for vinden i stedet for å gravlegges. Erklæringen må være underskrevet og datert. På bakgrunn av denne erklæringen kan den som sørger for gravferden etter at vedkommende er død søke fylkesmannen på det sted der man ønsker at spredningen skal foretas om tillatelse til at asken spres for vinden.

Formkravene knyttet til erklæring om askespredning er utformet slik at det ikke vil være adgang for foreldre til å spre asken etter sine barn.

Departementets høringsutkast

Departementet foreslo en bestemmelse om at den som ønsker askespredning selv kan søke fylkesmannen om tillatelse. Kravet er at vedkommende er over 15 år. Ordningen med at den som sørger for gravferden søker etter vedkommendes død foreslås videreført, men med den forskjell at tillatelse også kan gis i tilfeller hvor det ikke foreligger underskrevet og datert erklæring, dersom det etter fylkesmannens vurdering er tilstrekkelig godtgjort at vedkommende ønsket askespredning.

Departementet foreslo å åpne for at aske etter barn kan tillates spredt når barnets nærmeste etterlatte ønsker det.

Høringsinstansenes merknader

Samtlige fylkesmenn har sluttet seg til forslaget. Fylkesmannen i Hordaland ønsker en presisering av hva som skal gjelde i de tilfeller hvor de etterlatte er uenige om spredning av aske etter barn. Enkelte fylkesmenn uttrykker ønske om retningslinjer for hva som skal til for at det er tilstrekkelig godtgjort at avdøde ønsket askespredning.

I forbindelse med forslaget om at tillatelse skal kunne gis mens en person ennå er i live, har flere av fylkesmennene framholdt at det er nødvendig med retningslinjer for de tilfeller der stedet for askespredning har endret karakter etter at tillatelsen ble gitt, slik at det når spredning blir aktuelt er mindre egnet enn det var på søknadstidspunktet.

Bjørgvinog Stavanger bispedømmeråd er negative til å åpne for spredning av aske etter barn. Dette begrunnes i hovedsak ut fra prinsipielle holdninger til askespredning. De øvrige bispedømmerådene slutter seg til endringsforslaget. Flere av høringsinstansene framholder at det ikke må være anledning til å sette opp gravminne over en person hvis aske er spredt for vinden.

Human-Etisk Forbund mener det bør være opp til den som sørger for gravferden å avgjøre om asken skal spres, på samme måte som denne avgjør andre spørsmål og gravferdsform.

Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering er det mye som taler for at lovens formkrav bør gjøres mindre absolutt. Det er svært viktig i saker om askespredning å unngå at asken etter en person blir spredt for vinden i strid med vedkommendes ønske. Erfaringen er at det i mange tilfeller ikke gis tillatelse til askespredning av formelle grunner, selv om det er uomtvistet at dette var avdødes reelle ønske. Mange mennesker dør brått og uventet og har av den grunn ikke avgitt erklæringen. I andre tilfeller har man ikke vært oppmerksom på formkravene. Etter departementets oppfatning kan man ved å myke opp formkravene sikre at flere som vitterlig har hatt et ønske om askespredning kan få dette ønsket oppfylt, samtidig som man gjennom fylkesmannens vurdering i det enkelte tilfelle kan etablere rutiner som gjør at det ikke blir gitt tillatelse i saker hvor avdøde ikke hadde ønsket det. Departementet vurderer det ikke som aktuelt å åpne for at den som sørger for gravferden på fritt grunnlag skal kunne treffe beslutning om askespredning dersom det ikke har vært holdepunkter for et ønske om dette hos avdøde.

Som nevnt kan ikke tillatelse til askespredning gis mens vedkommende lever, slik loven i dag er formulert. Det er imidlertid flere momenter som taler for at det bør være mulig å få tillatelse mens man lever. For det første vil det oppleves positivt for en person som ønsker askespredning å ha visshet om at fylkesmannen har gitt tillatelse til at ønsket kan oppfylles. For det andre slipper de etterlatte prosessen ved å fremme en søknad. Også i de tilfeller hvor resultatet av en søknad blir at man får avslag, vil det være lettere for de etterlatte å akseptere dette dersom også den som ønsker askespredning var innforstått med avslaget. Den som sørger for gravferden vil imidlertid ikke være rettslig forpliktet til å gjennomføre askespredningen selv om tillatelse er gitt, dersom det strider mot vedkommendes ønske eller overbevisning, på samme måte som den som sørger for gravferden ikke er forpliktet til å søke om askespredning selv om avdøde har ønsket det. Departementet er ellers enig med enkelte av høringsinstansene i at man gjennom å sette vilkår for tillatelsen vil avhjelpe de tilfeller der forholdene for spredning endrer seg i tiden fra tillatelse blir gitt til den skal gjennomføres.

Spørsmålet om å spre aske etter barn ble ikke berørt under forberedelse av gravferdsloven. Departementet har registrert noen henvendelser med ønske om dette, men omfanget har vært beskjedent. På bakgrunn av at departementet ikke ser det som unaturlig at dette kan være aktuelt i flere tilfeller enn det man har oversikt over, ble forslaget framsatt for å få et bilde av hvordan høringsinstansene vurderte dette temaet. På bakgrunn av at det ikke har framkommet særlige motforestillinger mot dette forslaget, vil departementet foreslå at det gis adgang til spredning av aske etter barn når de nærmeste etterlatte søker om det. Vilkårene bør være de samme som for personer over 15 år.

3.6 Opplysningsvesenets fond

Opplysningsvesenets fond har sitt grunnlag i Grl. § 106, som omhandler det benefiserte gods, dvs. eiendommer som fra gammelt av hørte til det enkelte presteembete som underhold for presten. Fondet er ellers regulert i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond.

Foreleggelse for Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon

Kirkerådet har ikke uttalt seg om dette forslaget, jf. omtalen under pkt 3.1. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har ingen merknader til forslaget.

Departementets vurderinger

Finanskapitalen til Opplysningsvesenets fond hadde ved årsskiftet 1999/2000 en markedsverdi på 1,5 mrd. mill. kroner. Den bokførte verdien var 1,3 mrd. kroner. Finanskapitalen er for det meste plassert i aksjer og obligasjoner. Med bakgrunn i § 5 i loven om fondet, der det framgår at vederlag ved salg av fondets eiendeler skal legges til fondskapitalen, har gevinstene ved salg av aksjer og obligasjoner ikke vært regnet som avkastning, men som en del av fondskapitalen.

I St.meld. nr. 14 (2000-2001) framholdt departementet at Opplysningsvesenets fond nå var i en slik finansiell situasjon at det burde være grunnlag for å utvide fondets finansielle ansvar for kirkelige oppgaver. Forutsetningen var at det ble åpnet adgang til å ta i bruk gevinster ved salg av fondets verdipapirer, noe som krevde endring i lovens § 5. Ved nevnte stortingsvedtak, jf. pkt. 2.1 foran, har Stortinget sluttet seg til dette.

Departementet viser til Innst. S. nr. 187 (2000-2001) og St.meld. nr. 14 (2000-2001) når det gjelder hvilke kirkelige formål fondets avkastning i framtiden skal kunne brukes til, og hvilke hensyn vedrørende den framtidige forvaltningen av fondets finanskapital som vil gjelde.

I samarbeid med styret for forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond vil departementet vurdere nærmere behovet for endringer i gjeldende retningslinjer for fondets finansforvaltning som følge av lovendringen. I St.prp. nr. 1 vil departementet på vanlig måte orientere om endringer i forvaltningspraksis, om finanskapitalens utvikling, salgsgevinster, disponering av avkastning og overskudd mm.