2 Fjerningsutgiftsloven § 2

2.1 Innledning/gjeldende rett

Når det er etablert en ordning der staten skal dekke en andel av utgiftene ved å fjerne innretninger, er det behov for regler om hvordan utgiftene skal fordeles mellom staten og rettighetshaverne, dvs den nærmere fastsettelsen av statens tilskuddsandel.

Etter hovedregelen for beregning av statens andel av fjerningsutgifter i fjerningsutgiftsloven § 2, skal statens andel av fjerningsutgiftene i forhold til den enkelte rettighetshaver settes lik summen av rettighetshaverens skatter på utvinningsinntekt over de år vedkommende fjerningsenhet har vært i bruk for rettighetshaveren, dividert med summen over de samme årene av rettighetshaverens alminnelige inntekt (dvs skattegrunnlagene) på sokkelen.

I fjerningsutgiftsloven § 3 er det gitt supplerende regler om hva som skal anses som en fjerningsenhet, og når brukstiden anses påbegynt og opphørt for ulike typer innretninger. Videre er det i § 5 gitt særregler om beregning av brukstiden med mer i særlige tilfeller, bl a ved overdragelser.

Hovedregelen i § 2 innebærer at statens tilskuddsandel beregnes særskilt i forhold til hver rettighetshaver. I henhold til formelen skal statens andel av fjerningsutgiftene settes til selskapets gjennomsnittlige effektive skattesats over en nærmere angitt tidsperiode, dvs den perioden innretningen har vært i bruk for rettighetshaveren.

Uten særloven om tilskudd fra staten i forbindelse med fjerning, ville fjerningsutgiftene vært fradragsberettiget ved ligningen som en driftsutgift, jf skatteloven § 44. Verdien av skattemessig fradrag ved ligningen for det enkelte selskap for en pådratt fjerningsutgift (dvs fordelingen av utgiften mellom selskapet og staten gjennom skattesystemet), er imidlertid ingen entydig størrelse, men avhenger av flere forhold. Den skattemessige fradragsverdien vil f eks bli påvirket av skattesatsen på det tidspunkt utgiften kommer til fradrag, samt øvrige regler, herunder periodiseringsreglene. Videre vil nåverdien av fradrag ved ligningen reduseres for et selskap som ikke er i (sær)skatteposisjon, men først kan føre utgiften til fradrag i fremtidig inntekt.

Gjeldende formel for beregning av statens tilskudd ved fjerning vil ikke gi et resultat for selskapene som fullt ut svarer til om de hadde fått fradrag gjennom skattesystemet. Når det gjelder formålet med formelen i § 2 og forholdet til de alminnelige skattereglene, er det i forarbeidene til fjerningsutgiftsloven, jf Ot prp nr 33 (1985-86), blant annet uttalt:

«Målsettingen må være å komme frem til en fordeling som alt i alt virker rimelig og ellers er klart akseptabel både for det offentlige og for det overveiende flertallet av selskapene.»

Videre heter det at:

«Dette betyr ikke at oljeselskapenes skatteforhold er uten betydning når den nærmere fordelingen av fjerningsutgiftene mellom staten og de ulike rettighetshaverne skal fastlegges i det enkelte tilfelle. Med den fremtredende rollen inntektsbeskatningen spiller i den norske oljevirksomheten, er det klart at selskapenes skatteforhold vil måtte utgjøre et viktig holdepunkt ved utformingen av fordelingskriteriene. På den annen side er det en avgjørende fordel med tilskuddsordningen at den gjør det mulig å forenkle de forutsetninger som legges til grunn for utgiftsfordelingen, i forhold til de løsninger som ville vært resultatet dersom en fulgte skattereglene helt ut.»

På s 17 uttales følgende:

«Forslaget til fordelingsformel innebærer at rettighetshavernes effektive skattesatser legges til grunn for beregningen av statens utgiftsandel. ... Departementet er enig i at det kan tenkes tilfelle hvor den foreslått formelen ville gi høyere egenandeler for et selskap enn etter gjeldende skattebestemmelser. På den annen side er det etter departementets syn klart at en marginalformel ut fra samme målestokk gjennomgående ville pålegge det offentlige uforholdsmessig store utgifter ved fjerningsprosjekter av et visst omfang.»

Det følger av ovennevnte at det ved utformingen av fjerningsutgiftsloven § 2 ble lagt vekt på å få en tilnærming til fordelingen gjennom skattesystemet, men at også proveny- og administrative hensyn ble tillagt vekt.

2.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har vurdert om fordelingsformelen i fjerningsutgiftsloven § 2 bør endres.

OLF og NORRET har i sine høringsuttalelser til arbeidsgruppens rapport anført at hovedregelen for beregning av statens tilskuddsandel gir systematisk underdekning for selskapene, og at en i stedet bør benytte en formel som bygger på marginale satser.

OLF og NORRET foreslår videre at selskapene gis en valgadgang mellom å få tilskudd etter fjerningsutgiftsloven eller å kreve fradrag for fjerningsutgiftene ved ligningen etter de alminnelige reglene.

Etter departementets oppfatning vil en regel som legger til grunn marginale satser f eks i bruksperioden for innretningen, kunne medføre for høye tilskuddsandeler ved at et selskap kan få et tilskudd fra staten på 78 prosent (marginalskattesatsen) uansett om selskapet er eller i nærmeste fremtid vil komme i skatteposisjon.

En regel om at tilskuddsandelen skal settes lik verdien av å få fradrag for fjerningsutgiftene ved ligningen, vil etter departementets oppfatning være administrativt svært krevende, fordi en måtte gjøre antagelser om fremtidige forhold for selskaper som ikke er i (sær)skatteposisjon.

Departementet antar videre at en regel om at selskapene skal ha en valgadgang mellom å få tilskudd eller fradrag gjennom skattesystemet, ville føre til at staten systematisk kommer dårlig ut ved at det enkelte selskap ville velge det alternativet som er gunstigst for selskapet. En eventuell reduksjon av skattesatsen kunne f eks medføre at det ble gunstigere å få tilskudd, og omvendt.

Etter departementets vurdering foreligger det etter dette ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner til å endre hovedregelen for beregning av statens tilskuddsandel i fjerningsutgiftsloven § 2. Alternative løsninger vil ikke nødvendigvis gi et bedre resultat i forhold til formålet med regelen, jf ovenfor. Departementet foreslår derfor at formelen i fjerningsutgiftsloven § 2 videreføres.

Gjeldende formel kan imidlertid medføre at et selskap kan få beregnet høy tilskuddsandel, selv om det bare er i (sær)skatteposisjon i ett enkelt år i løpet av feltets driftsperiode. I prinsippet kan et selskap som kun betaler særskatt av 1 krone i ett år, få beregnet en tilskuddsandel på 78 prosent. Konsekvensen kan bli at selskapet får et tilskudd til fjerning som overskrider den skatten det har betalt til staten.

For å sikre at tilskuddsformelen ikke skal virke svært urimelig overfor staten i enkelttilfelle, foreslår Finansdepartementet at det gis en regel i fjerningsutgiftsloven § 2 tredje ledd om at et selskap ikke kan motta tilskudd som beløpsmessig overstiger tidligere betalt skatt med fradrag av tidligere utbetalt tilskudd. Eventuelt overskytende tilskudd avregnes i stedet mot fremtidig ilignet skatt. Det foreslås at bestemmelsen trer ikraft fra den tid Kongen bestemmer. Det vises til forslag til ny § 2 tredje ledd i fjerningsutgiftsloven.

Som nevnt bygger formelen i § 2 på selskapenes skatteforhold i innretningens brukstid. For enkelte innretninger startet imidlertid bruksperioden før innføringen av petroleumsskatteloven i 1975. Etter departementets oppfatning er det naturlig å se beregningene av tilskudd etter fjerningsutgiftsloven i sammenheng med innføringen av petroleumsskatteloven. Departementet foreslår at det derfor tas inn en bestemmelse i fjerningsutgiftsloven § 2 fjerde ledd om at skattebetalinger/skattegrunnlag fra og med 1975 skal inngå ved beregningen av tilskuddsandel. Det foreslås at bestemmelsen trer ikraft fra den tid Kongen bestemmer. Det vises til forslag til ny § 2 fjerde ledd.