4 Tilskuddssubjektet

4.1 Gjeldende rett

Fjerningsutgiftsloven § 2 bestemmer at statens andel av utgiftene til å fjerne en innretning skal fastsettes i forhold til den enkelte rettighetshaver.

Etter petroleumsloven av 1985 § 30 femte ledd var plikten til å fjerne en innretning lagt på eieren.

Da fjerningsutgiftsloven ble innført var normalsituasjonen at utvinning skjedde fra faste innretninger knyttet til ett felt/en utvinningstillatelse, og at eier av innretningen og rettighetshaver var identiske. Fjerningsutgiftsloven bygger derfor på den forutsetning at eier av innretningen og rettighetshaver til utvinningstillatelsen, er samme subjekt. Det innebærer at den som blir pålagt fjerningen, og må bære kostnadene ved gjennomføringen, også er den som har krav på tilskuddet fra staten etter fjerningsutgiftsloven.

I tilfeller der eierne av en innretning ikke samtidig var rettighetshavere til utvinningstillatelsen som innretningen var knyttet til, har det i praksis vært lagt til grunn at det var sammenfall mellom tilskuddssubjektet i fjerningsutgiftsloven og pliktsubjektet etter petroleumsloven av 1985.

I gjeldende petroleumslov (lov av 29. november 1996 nr 72) er kretsen av pliktsubjekt utvidet i forhold til den eldre loven.

I lovens § 5-3, som regulerer spørsmålet om hvem et vedtak om fjerning kan rette seg mot, heter det i annet ledd at «Rettighetshaver og eier ...» er forpliktet til å sørge for at vedtak om disponering blir gjennomført, med mindre departementet bestemmer noe annet.

Dersom en innretning har vært gjenstand for overdragelse i medhold av petroleumsloven § 10-12 annet ledd, følger det av § 5-3 tredje ledd at det er «Rettighetshaver og eier i fellesskap» som blir forpliktet. Også ved overdragelser åpnes det for at departementet kan bestemme noe annet.

Fjerde ledd inneholder en særregel for de tilfellene hvor disponeringsvedtaket går ut på at innretningen skal brukes videre i petroleumsvirksomheten, eller at den skal benyttes til annen bruk. I slike tilfelle er lovens utgangspunkt at «rettighetshaver, eier og bruker i fellesskap» er forpliktet til å sørge for at fremtidige vedtak om fjerning blir gjennomført, med mindre departementet bestemmer noe annet.

En rettighetshaver som bare har bruksrett til en innretning, for eksempel i form av prosessering eller rørledningstransport, vil etter petroleumsloven ikke være forpliktet til å fjerne innretningen.

I tillegg til at kretsen av pliktsubjekt er utvidet i gjeldende petroleumslov, er Olje- og energidepartementet gitt kompetanse til å bestemme noe annet vedrørende pliktsubjekt enn det som følger direkte av loven. Loven åpner for fleksible løsninger slik at myndighetene kan tilpasse pliktsubjektet til situasjonen i det enkelte tilfelle. Dette kan imidlertid innebære redusert forutberegnelighet med hensyn til hvem som blir pliktsubjekt.

At noen er forpliktet til å fjerne en innretning, forhindrer ikke at det kan avtales at et ingeniørselskap eller lignende påtar seg å gjennomføre oppdraget på vegne av den forpliktede. Den loven utpeker som pliktsubjekt vil imidlertid være ansvarlig overfor myndighetene.

4.2 Departementets vurderinger og forslag

I tråd med det som har vært lagt til grunn ved anvendelsen av fjerningsutgiftsloven frem til i dag, legger departementet til grunn at bestemmelsene om hvilket subjekt som er berettiget til tilskudd, må tilpasses bestemmelsene om hvilket subjekt som har plikt til å gjennomføre fjerningen etter gjeldende petroleumslov.

Et alternativ kunne være å benytte samme formulering som er benyttet når det gjelder pliktsubjektet i petroleumsloven § 5-3, som betegnelse på tilskuddssubjektet i fjerningsutgiftsloven.

Et problem med en slik regel er at petroleumsloven ikke entydig utpeker hvem som i siste instans er forpliktet til å gjennomføre fjerningen, men en krets av pliktsubjekter som i fellesskap er forpliktet. Mens det i forhold til petroleumslovens regler er viktig for myndighetene å ha flere subjekter å holde seg til, er det etter fjerningsutgiftsloven en fordel om tilskuddssubjektet er mest mulig entydig angitt. Med en snevrere subjektkrets er det lettere å vite hvilket subjekts skatteforhold som skal inngå i tilskuddsformelen. Uansett må det være klart at staten ikke skal dekke (en andel av) mer enn 100 pst av fjerningsutgiftene som utgjør det samlede beregningsgrunnlag for statens tilskudd.

Departementet foreslår derfor at det blir gitt en regel i fjerningsutgiftsloven § 2 hvor tilskuddssubjektet blir definert som «eier eller rettighetshaver som endelig bærer utgifter ved fjerningen, når innretninger brukt til utvinning eller rørledningstransport av petroleum kreves fjernet i medhold av petroleumsloven § 5-3». På den måten treffer en det subjektet som i siste instans er belastet med kostnadene ved fjerningen. Det er en forutsetning at tilskuddssubjektet tilhører kretsen av pliktsubjekter etter petroleumsloven § 5-3. En entreprenør som f eks får i oppdrag å gjennomføre selve fjerningsoperasjonen på vegne av en rettighetshaver, vil ikke være omfattet av definisjonen ovenfor.

Når tilskuddssubjektet formuleres som foreslått ovenfor, kan det tenkes at det går lang tid før det er endelig avklart hvilke subjekt som skal få tilskudd fra staten. På tidspunkt for disponeringsvedtak må en i såfall beregne ulike anslag over statens andel av fjerningsutgiftene avhengig av hvilket subjekt som endelig vil bære kostnadene. Departementet antar imidlertid at det i det konkrete tilfelle normalt vil være mer entydig avklart hvem som kommer til å bære fjerningskostnadene, selv om petroleumsloven i utgangspunktet angir en videre krets.

Når det avgjørende er hvilket subjekt som endelig bærer kostnaden, kan det også tenkes at staten f eks først har pålagt en (solidarisk ansvarlig) rettighetshaver å fjerne innretningen, og sistnevnte etter de underliggende forhold deretter kan kreve regress hos eier e l. Dersom det til slutt viser seg at tilskuddet er utbetalt til feil subjekt, må det i såfall foretas en tilbakebetaling til staten, med ny utbetaling til rett tilskuddssubjekt. Departementet antar at også disse problemene i liten grad vil oppstå i praksis.

Etter petroleumsloven § 5-3 kan også en eier av en innretning som ikke selv driver utvinningsvirksomhet, bli pålagt å fjerne innretningen. Fjerningsutgiftsloven og petroleumsskatteloven § 3 g forutsetter at fjerningsutgiftene er pådratt av et subjekt som driver særskattepliktig virksomhet. Også hensynene bak bestemmelsene tilsier at særordningen bare kommer til anvendelse i slike tilfelle. Departementet foreslår derfor at det tas inn i fjerningsutgiftsloven en bestemmelse om at loven ikke kommer til anvendelse når tilskuddssubjektet ikke driver særskattepliktig virksomhet.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Det vises til forslag til § 2 i fjerningsutgiftsloven.