12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Som det fremgår innledningsvis, er hensikten med forslagene å forenkle rettshjelpsloven. Forslagene tar sikte på å gjøre loven lettere tilgjengelig, gjøre reglene mer forutsigbare, redusere skjønnsutøvelsen og ressursbruken forbundet med den og styre rettshjelpressursene mer presist mot prioriterte grupper og saksområder. Dessuten skal loven mer entydig beskrive den faktiske rettstilstand. Forslagene til endringer har samlet sett ikke til hensikt å påvirke bevilgningsrammene for fri rettshjelp. Noen av forslagene vil isolert sett medføre noe merkostnader, andre vil isolert innebære innsparinger. Mange av forslagene er kun ment å lovfeste praksis og har slik sett ikke økonomiske konsekvenser. Derimot vil forslagene medføre en del innsparinger i de ressurser som brukes til å administrere rettshjelpsordningen, det vil si behandlingen av søknader og klager.

Departementet har lagt til grunn at en overføring av innvilgelseskompetanse til domstolene i prioriterte fri sakførselsaker hvor det må dispenseres fra de økonomiske vilkår ikke vil pålegge den enkelte domstol særlig mer arbeid enn i dag, jf. punkt 6.4. Det må imidlertid påregnes at noen flere fri sakførselssaker vil komme inn til domstolen, ettersom fylkesmannen etter forslaget ikke lenger skal kunne avgjøre prioriterte saker. Dette er imidlertid saker som hver for seg er lite ressurskrevende, ettersom det i liten grad foretas skjønnsmessige vurderinger i prioriterte saker. I tillegg vil det bli en liten økning i ressursbruken knyttet til forslaget om at domstolen i alle tilfeller skal ta stilling til hvilke utgifter som kan dekkes under fri sakførsel og behandle klager over slike avgjørelser, jf. punkt 11. Dette er imidlertid avgjørelser som skal fattes etter at retten har satt seg inn i den underliggende sak, og hvor dommeren ofte har tilstrekkelig kunnskap til å kunne ta standpunkt uten særlig saksbehandling. Sett i forhold til antall domstoler og det totale sakstallet ved domstolene, antas forslaget ikke å medføre noen stor merbelastning, særlig fordi lovverket foreslås utformet slik at det skal gå raskt og ikke kreve særlig saksbehandling å avgjøre den enkelte søknad.

Fylkesmennene vil som følge av forslagene få en noe redusert arbeidsbelastning ved at de ovennevnte saker og vurderinger flyttes til domstolene, herunder avgjørelser knyttet til hva fri sakførsel omfatter. I tillegg vil det benyttes mindre ressurser på behandlingen av søknader. Dette fordi saksbehandlingen gjøres enklere ved at en del uprioriterte saker gjøres prioriterte, samtidig som kriteriene for innvilgelse gjøres mindre skjønnsmessige og mer presise. Forslagene vil derfor kunne innebære noe innsparinger hos fylkesmennene.

Samlet sett vil imidlertid forslagene ikke medføre behov for økte rammer. Justisdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil avklare nærmere om det er grunnlag for å overføre ressurser fra fylkesmennene til domstolene.