9 Reglene om lovens saklige dekningsområde
9.1 Generelt
9.1.1 Gjeldende rett og praksis
I vurderingen av om det skal innvilges fri rettshjelp foretas det i tillegg til en økonomisk behovsprøving som omtalt i punkt 8, også en saklig behovsprøving. Som det fremgår av de enkelte bestemmelser i loven skal det bare innvilges fri rettshjelp i saker av stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte. I denne forbindelse nevner loven utrykkelig en rekke saksfelt som skal være prioriterte. I andre sakstyper enn de som er utrykkelig nevnt, kan det bare innvilges fri rettshjelp ut fra en mer skjønnsmessig vurdering etter lovens unntaksbestemmelser. Rettshjelpsloven sondrer altså mellom prioriterte og ikke-prioriterte saker.
Reglene om rettshjelpslovens saklige dekningsområde er i dag spredt i ulike lovbestemmelser. Vilkårene for fri rettshjelp er formulert til dels svært skjønnsmessig. Dette gir et uoversiktlig regelverk og medfører dårlig forutberegnelighet. Skjønnsutøvelsen innebærer også en betydelig ressursbruk hos behandlende instanser. Fylkesmennene bruker ca. 20 årsverk på behandling av søknader om fri rettshjelp. Mye av dette arbeidet er knyttet til en vanskelig skjønnsutøvelse, som blant annet medfører fare for ulik praktisering mellom fylkesmannsembetene og mellom domstolene.
9.1.2 Forslagene i høringsbrevet
Departementet ga i St.meld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp side 73 flg. uttrykk for at det burde vurderes alternative utforminger av lovens saklige dekningsområde. I høringsbrevet drøftet departementet hvordan reglene om det saklige dekningsområdet burde utformes. Avveiningen vil være om det bør utformes en bestemmelse som så konkret som mulig angir saksfeltet, eller om det heller bør utformes en mer skjønnsmessig regel som fanger opp flest mulig saker etter en konkret vurdering av søkerens situasjon. Videre ble det vurdert om loven konkret skulle angi de sakstyper som kunne dekkes, eller angi de sakstyper som faller utenfor loven. Av St.meld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp og i Innst. S. nr. 181 (1999-2000) side 15 fremgår at det kan være hensiktsmessig å angi konkret de saksområder som faller utenfor ordningen. Samtidig mener komiteen at ordningen bør ha rom for noe skjønnsvurdering, slik at loven ikke gir urimelige utslag i enkelttilfeller.
På denne bakgrunn ble det foreslått et regelverk som i størst mulig grad gir en konkret angivelse av saksområdet for fri rettshjelp. Ulempen med konkrete regler er at de gir mindre fleksibilitet med hensyn til å støtte saker som faller utenfor de angitte saksområder, og mindre mulighet til å avskjære rettshjelp i saker som faller innenfor saksområdet. Selv om en mer skjønnsmessig utforming vil åpne for mer fleksibilitet med tanke på søkerens individuelle situasjon, vil en slik regel lett medføre at forutberegnelighet går tapt. Videre vil en utpreget skjønnsmessig vurdering stille store krav til den myndighet som skal utøve skjønnet, hvilket kan åpne for forskjellsbehandling og medføre vektlegging av mindre relevante faktorer.
Departementet foreslår videre en positiv angivelse av alle de prioriterte sakstyper. Denne løsningen er å foretrekke fordi den bygger på dagens godt innarbeidede system og gir bedre forutberegnelighet. Rettshjelpsloven angir allerede i dag de fleste sakstyper hvor det i praksis ytes fri rettshjelp. Ved å inkorporere de uprioriterte sakene hvor det etter fast praksis gis fri rettshjelp, vil en slik bestemmelse nærmest gi en utømmende angivelse av det saklige dekningsområdet. En slik løsning vil også være i samsvar med at loven i dag fungerer i samspill med andre lover (utlendingsloven, barneverntjenesteloven og sosialtjenesteloven), hvor sakstypene som er berettiget til støtte positivt angis. En negativ angivelse ville gi en mindre fleksibel løsning. Angivelse i loven av hvilke saksfelt som faller utenfor vil blant annet utelukke innvilgelse av fri rettshjelp i slike sakstyper, selv om det kunne være rimelig å yte fri rettshjelp i noen enkelttilfeller. Videre vil en slik avgrensning i noen tilfeller kunne være i strid med EMKs regler om en effektiv adgang til domstolene, jf. behandlingen under punkt 10.
I høringsbrevet ble det foreslått at bestemmelsene om lovens saklige dekningsområde samles og angis positivt. Dette vil i hovedsak være en videreføring av dagens ordning. Forslaget innebærer i tillegg en betydelig forenkling av dagens regelverk, slik at antall bestemmelser reduseres, og slik at loven gir en nærmest uttømmende angivelse av de sakstyper hvor det kan innvilges fri rettshjelp i, jf. utkastets §§ 11-12 og 16-17.
9.1.3 Høringsinstansenes syn
Samtlige som har uttalt seg er enig i at departementets forslag er den beste løsning. Mange instanser har pekt på at dette vil gjøre regelverket mer forutberegnelig og enklere å praktisere. Høringsinstansene er også positive til at saksområder hvor det i praksis innvilges fri rettshjelp gjøres prioriterte. Alle instanser som har uttalt seg er enig i at det også bør være en dispensasjonsadgang, hvor det ut fra en mer skjønnmessig vurdering vil være adgang til å innvilge fri rettshjelp i andre saker i enkelttilfeller. Det er fra flere hold påpekt at en slik adgang er viktig for å sikre fleksibilitet og forhindre urimelige utslag av regelverket.
Fylkesmannen i Hedmark er enig i departementets vurdering, men mener det er viktig at angivelsen ikke oppfattes som uttømmende, da den i så fall vil komme i konflikt med lovens formål.
En del høringsinstanser foreslår utvidelser av ordningen, og mener at ytterligere konkrete saksfelt bør være prioriterte i rettshjelpssammenheng. Ved denne revisjon har departementet bare vurdert forenklinger av regelverket. Forslag til utvidelser av ordningen vil derfor ikke bli behandlet her.
9.1.4 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget om en positiv angivelse av saksfeltene i loven. Det foreslås i tillegg en egen bestemmelse om fri rettshjelp knyttet til Den europeiske menneskerettighetsdomstol og andre saker i utlandet, jf. punkt 9.2.4 nedenfor og utkastets § 12.
Fordi det foreslås en nesten uttømmende angivelse av de saklige vilkårene for fri rettshjelp og vilkårene for dispensasjon skal fremgå av samme bestemmelse, har departementet etter en fornyet vurdering ikke funnet det hensiktsmessig å angi en unntaksbestemmelse tilsvarende rettshjelpsloven § 6 første ledd (fri rettshjelp utenfor lovens ordninger).
9.2 Den nærmere utforming av lovens saklige dekningsområde
9.2.1 Gjeldende rett og praksis
I en del spesielle saker som anses å ha særlig stor betydning for den enkelte, kan det innvilges fri rettshjelp uten hensyn til søkers inntekt og formue. Dette gjelder saker:
som behandles av fylkesnemnda etter kapittel 9 i lov om sosiale tjenester.
som behandles av fylkesnemnda etter kapittel 7 i lov om barneverntjenester.
som behandles av kontrollkommisjonen etter lov om psykisk helsevern § 6-4.
som behandles etter kapittel 5 i lov om vern mot smittsomme sykdommer.
om overprøving av administrative tvangsinngrep etter lov om rettergangsmåten for tvistemål kapittel 33.
etter lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
etter § 42 første, tredje og fjerde ledd, jf. § 34 i lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her.
om begjæring om umyndiggjørelse eller opphevelse av vergemål og i ankesaker etter lov om umyndiggjørelse § 15 eller § 34.
om erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31.
hvor det oppnevnes advokat etter lov om barn og foreldre § 61 første ledd nr. 5.
Det kan også innvilges fri sakførsel uten behovsprøving til søksmål som er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen, jf. rettshjelpsloven § 19 første ledd nr. 3.
Departementet har med hjemmel i rettshjelpsloven § 6 iverksatt særskilte rettshjelpstiltak uten økonomisk behovsprøving for enkelte grupper. Det er blant annet etablert et eget rettshjelpstilbud for vernepliktige under førstegangstjeneste og sivile tjenestepliktige i saker som er prioriterte, for voldsofre som ønsker å reise erstatningssøksmål mot skadevolder og for kvinner som har vært utsatt for mishandling i forbindelse med strafferettslige spørsmål.
I en del andre saker av stor personlig betydning kan fri rettshjelp innvilges etter behovsprøving. For å kunne få fri rettshjelp må søker oppfylle nærmere angitte økonomiske vilkår, jf. punkt 8 og 10. Dette gjelder:
trygde- og pensjonssaker etter rettshjelpsloven § 13 annet ledd og § 22 første ledd nr. 1 og 2.
familiesaker etter rettshjelpsloven § 13 annet ledd og § 18 nr. 1.
personskadesaker etter § 13 annet ledd og § 18 nr. 2.
husleiesaker (oppsigelse) etter § 13 annet ledd og § 18 nr. 3.
arbeidsrettssaker (oppsigelse/avskjed) etter § 13 annet ledd og § 18 nr. 4.
I de prioriterte sakene hvor det foretas en behovsprøving, er det videre et vilkår at det er nødvendig med bistand fra advokat og at det er rimelig at det offentlige dekker bistanden. Det stilles krav om at det faktisk må være nødvendig med advokatbistand for å ivareta søkerens interesser, men det foretas ingen vurdering av søkerens mulighet til å vinne frem med sin sak. I rimelighetsvurderingen sees det hen til om søker er særlig ressurssvak og derfor ikke selv er i stand til å ivareta egne interesser. Videre blir det blant annet lagt vekt på om saken bærer preg av krangel eller kverulering. Det kan også sees hen til om saken har sitt utspring i forhold som søker selv har ansvaret for, herunder om søker klart ikke har medvirket til å finne en rimelig løsning på tvisten. Ved vurderingen av om bistanden er nødvendig må det blant annet vurderes om det finnes alternative måter å løse saken på. Vurderingen må sees i sammenheng med lovens subsidiære karakter, herunder om det finnes andre dekningsmuligheter, jf. punkt 5. Dette er særlig aktuelt på områder hvor det offentlige har opplysnings- og veiledningsplikt.
I andre saker enn de som er positivt angitt i loven kan det ytes fri rettshjelp etter dispensasjonsbestemmelsene i rettshjelpsloven § 13 tredje ledd (fritt rettsråd) eller rettshjelpsloven § 17 annet ledd (fri sakførsel). I disse uprioriterte sakene føres det en restriktiv praksis med hensyn til å yte bistand, jf. punkt 10. På enkelte saksområder som er av stor betydning for den enkelte, har det imidlertid utviklet seg en fast, liberal praksis. Dette gjelder blant annet bistand til samboere i saker av ekteskapslignende karakter, barnevernssaker i tiden før saken kommer til fylkesnemndsbehandling og internasjonale barnebortføringssaker. Tilsvarende gjelder i saker som relaterer seg til samers muligheter til å opprettholde sin kultur (for eksempel saker om reindrift), og saker som er tatt til behandling av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
9.2.2 Forslagene i høringsbrevet
Det ble foreslått at alle sakstyper hvor fri rettshjelp kan innvilges samles og positivt angis under samme bestemmelser i rettshjelpsloven. Dette innebærer at også de særskilte rettshjelpstiltakene som etter dagens ordning ikke er spesielt nevnt i loven, tas inn. Videre ble det foreslått at enkelte saksområder som i dag er uprioriterte men hvor det føres en liberal praksis, gjøres prioriterte og inntas i de samme bestemmelsene. Forslaget innebærer ingen realitetsendring med hensyn til hvem som omfattes av ordningen.
I tilfeller hvor det skal innvilges fri rettshjelp uten behovsprøving, ble det foreslått at dagens bestemmelser i hovedsak opprettholdes. Ordningen med fri rettshjelp til voldsofre i erstatningssak mot gjerningsmannen og ordningen med fri rettshjelp uten behovsprøving til vernepliktige i førstegangstjeneste ble i tillegg foreslått inntatt i samme bestemmelse. Fordi bistandsadvokatordningen i straffeprosessloven ble vurdert utvidet til å omfatte kvinnemishandlingssaker, ble ikke disse tilfellene foreslått angitt i loven på samme måte, jf. utredning om fornærmedes straffeprosessuelle stilling «Kontradiksjon og verdighet» av dr. juris. Anne Robberstad. Videre ble det foreslått at det kan innvilges fritt rettsråd uten behovsprøving i saker etter barneverntjenesteloven kapittel 7 (tvangssaker), forut for fylkesnemndsbehandling. Etter dagens regler har den private part kun rett til fri sakførsel uten behovsprøving når fylkesnemnda har tatt saken til behandling. Dermed omfattes ikke saker som trekkes før behandlingen i fylkesnemnda. En slik forskjellsbehandling kan virke urimelig. Dette løses i dag ved at rettshjelpsloven § 13 tredje ledd praktiseres meget liberalt i slike tilfeller. Departementets forslag er dermed i hovedsak en kodifisering av dagens liberale praksis. Det vises for øvrig til dette i St.meld. nr. 25 (1999-2000) Om fri rettshjelp side 62 flg. og Innst. S. nr. 181 (1999-2000) side 9-11.
Videre er det foreslått at de tilfeller hvor det etter rettshjelpsloven kan innvilges fritt rettsråd og fri sakførsel etter en økonomisk behovsprøving, jf. rettshjelpsloven §§ 13 annet ledd, 18 og 22 første ledd, videreføres. Departementet har imidlertid foreslått at også saker etter lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører gjøres prioriterte, jf. St.meld. nr. 25 (1999-2000) side 67. Dette skyldes at behovet for fri rettshjelp i hovedsak er det samme ved oppløsning av et etablert samboerskap som ved oppløsning av ekteskap. I dag innvilges det av den grunn rettshjelp etter en liberal praktisering av rettshjelpsloven § 13 tredje ledd. Også dette forslaget vil innebære en kodifisering av dagens praksis.
Det er også foreslått justeringer vedrørende trygdesaker. Etter forslaget skal all bistand, unntatt anke til Trygderetten, gis som fritt rettsråd, og søker må være part i en klagesak før vedkommende har rett til fri rettshjelp. Dette medfører at bestemmelsen i rettshjelpsloven § 13 annet ledd og § 22 første ledd nr. 2 slås sammen og videreføres i utkast til ny bestemmelse om fritt rettsråd. Forslaget vil også i større grad synliggjøre dagens praksis om at søker må være part i en klagesak før vedkommende har rett til fri rettshjelp.
I høringsbrevet ble det foreslått at det gis en egen bestemmelse som fastslår muligheten til å få fri rettshjelp til å fremme klager overfor internasjonale menneskerettighetsorganer. Dette ble vurdert allerede i forbindelse med utarbeidelsen av rettshjelpsloven av 1980, jf. Ot.prp. nr. 35 (1979-1980) side 91. Departementet fant den gang ikke grunn til å utarbeide særskilte regler om dette, blant annet fordi antallet saker var svært få. Det ble videre antatt at utgifter i forbindelse med slike saker kunne dekkes etter rettshjelpslovens unntaksbestemmelser. I St.meld. nr. 25 (1999-2000) punkt 10.4, ble det imidlertid påpekt at både fokuseringen på menneskerettigheter og saksomfanget for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mv. har økt betydelig siden rettshjelpsloven ble vedtatt, og at adgangen til fri rettshjelp derfor burde synliggjøres i loven.
Det er videre foreslått at en søknad om fritt rettsråd i prioriterte saker bare skal vurderes ut fra søkerens økonomi, slik at det ikke lenger skal foretas en vurdering av om det er rimelig og nødvendig med advokatbistand i saken. Forslaget antas å innebære liten realitetsendring da rettshjelpsloven § 13 annet ledd om at det skal være rimelig og nødvendig med advokatbistand praktiseres liberalt. I tilfeller hvor advokaten kan innvilge stykkpris selv, er det også i praksis vanskelig å overprøve advokatens vurderinger av om juridisk rådgivning er nødvendig. I fri sakførselsakerer det derimot foreslått at rimelighetsvurderingen opprettholdes som en «sikkerhetsventil». Det føres i dag en liberal praksis i disse sakene, og det skal mye til før fri sakførsel avskjæres utelukkende på bakgrunn av en rimelighetsvurdering. Det foreslås imidlertid en viss justering, slik at søknader om fri sakførsel bare avslås hvis det er urimelig at fri sakførsel innvilges. Behovet for en slik «sikkerhetsventil» gjør seg sterkere gjeldende i fri sakførselsaker enn på rettsrådstadiet, idet omfanget av den økonomiske bistanden som her ytes vil være vesentlig større. I tillegg er det i sakførselsakene i større grad en motpart det må tas hensyn til. Det må for eksempel være mulig å avskjære fri rettshjelp til en part som fremmer gjentatte søksmål, i ankesak hvor søker har tapt saken i første instans eller hvor søksmål fremmes i sjikanehensikt. Det legges til grunn at forslaget ikke innebærer noen stor realitetsendring, dvs. at dagens praksis med hensyn til når det anses rimelig å yte fri sakførsel i hovedsak videreføres.
9.2.3 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstanser som har uttalt seg er positive. Flere bemerker at utkastet vil gjøre regelverket lettere tilgjengelig og mer oversiktlig, og medføre en enklere saksbehandling. Noen høringsinstanser har foreslått utvidelser av saksområdene i loven. Som tidligere nevnt vil ikke slike forslag bli fulgt opp ved denne revisjonen.
Barne- og familiedepartementet er enig i at det skal innvilges fritt rettsråd uten behovsprøving i barnevernssaker som i utgangspunktet skal behandles i fylkesnemnda, men hvor sakene bortfaller før oversendelse til nemnda. Departementet foreslår at lovteksten presiseres slik at det kommer klarere frem at det gjelder der barnevernet starter forberedelse til sak, og at det presiseres at det gjelder de saker hvor situasjonen endrer seg slik at saken likevel ikke oversendes fylkesnemnda. Videre vises det til at det også i saker som gjelder akuttvedtak, men som ikke blir etterfulgt av at barnevernet starter forberedelse til fylkesnemndssak, må innvilges fritt rettsråd uten behovsprøving. Barne- og familiedepartementet støtter også forslaget om at saker etter lov om rett til felles bolig og innbo når husstandfelleskapet opphører gjøres prioritert.
Regjeringsadvokaten reiser spørsmål om begrepet «husstandsfellesskap» bør presiseres nærmere, ettersom ordlyden gir inntrykk av at det ikke stilles krav til hvor lenge samboerskapet har vart, og om det er felles barn.
Når det gjelder trygdesaker er de fleste positive til den klargjøring og forenkling forslaget innebærer. Spesielt er det ansett som en klar forbedring at all bistand i trygdesaker utenom Trygderetten gis som fritt rettsråd.
Rikstrygdeverket (RTV) er imidlertid av den oppfatning at fri rettshjelp i trygdesaker bør innvilges etter faktisk medgått tid og ikke et bestemt timeantall, som er vanlig i fritt rettsrådsaker. I denne forbindelse bemerker RTV at de sakene som er til behandling i trygdeetaten er klager i saker vedrørende ulike stønader. Etter RTVs syn vil en ordning med fastsettelse av et «tak», eventuelt stykkprisbetaling, innebære en rettighetsinnskrenkning i forhold til dagens ordning.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet viser til at etter gjeldende regelverk er «trygde- og pensjonssaker» prioritert, men at forslaget i høringsbrevet bare omfatter trygdesaker. Det vises til at dette medfører en uønsket innskrenkning, ettersom klagesaker om dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4 og ytelser under yrkesrettet attføring etter folketrygdloven kapittel 11, dermed ikke vil være prioriterte.
Kommunal- og regionaldepartementetviser til høringsbrevets omtale av den vurdering av advokatordningen og rettshjelpen til asylsøkere som for tiden foregår. Kommunal- og regionaldepartementet opplyser at det vurderes alternativer til dagens ordning på dette området, og påpeker at en eventuell ny ordning kan medføre endringer i asylsøkeres rett til fritt rettsråd.
Når det gjelder forslaget om å fjerne nødvendighets- og rimelighetsvurderingen i prioriterte saker om fritt rettsråd, er de fleste høringsinstanser som har uttalt seg enige i at dette vil føre til en forenkling. Flere fylkesmannsembeter er imidlertid skeptiske til at det ikke lenger skal være en slik adgang til å avslå søknader om fritt rettsråd. Dette vil kunne medføre en økning i antall innvilgelser.
Fylkesmannen i Rogaland mener forslaget ikke harmonerer med nødvendighetsvilkåret som angis i formålsbestemmelsen i forslagets § 1.
Fylkesmannen i Hedmark er enig i endringen og påpeker at vilkårene «rimelig» og «nødvendig» også vil ha betydning for omfanget av rettsrådet.
Fylkesmannen i Nordland er også i tvil og påpeker at det i forbindelse med skjønnsmessig salærfastsetting er behov for å begrense timetallet til hva det er rimelig at det offentlige dekker.
Sosialdepartementetpåpeker at det for å opprettholde ordningens legitimitet, er nødvendig med mekanismer som kan forhindre misbruk av domstoler og forvaltning.
Forøvrig er samtlige instanser som har uttalt seg enig i at det forsatt bør være en «sikkerhetsventil» i form av en rimelighetssensur når det gjelder innvilgelse av fri sakførsel.
9.2.4 Departementets vurdering
I hovedsak opprettholdes forslaget til utforming av bestemmelsene som angir det saklige virkeområdet for fritt rettsråd og fri sakførsel. Departementet er imidlertid enig med Arbeids- og administrasjonsdepartementet i at saker som behandles av Aetat forsatt bør være prioriterte. Det foreslås derfor at dette tilføyes som et eget punkt i angivelsen av de behovsprøvde prioriterte saksfelt under fritt rettsråd.
Departementet finner i likhet med Barne- og familiedepartementet at det kan være en nyttig presisering i lovteksten at det klart fremgår at fritt rettsråd uten behovsprøving gjelder saker hvor barnevernet starter forberedelse til sak, jf. utkastets § 11 første ledd nr. 2 b, og at det vil være klargjørende å innta at dette gjelder saker som likevel ikke blir oversendt fylkesnemnda. Videre finner departementet det rimelig at også saker om akuttvedtak, men som ikke blir etterfulgt av at barnevernet starter forberedelse til sak etter kapittel 7 i lov om barneverntjenester, gjøres prioriterte uten behovsprøving. Også dette vil være en kodifisering av dagens praksis, jf. utkast til § 11 første ledd nr. 2 a.
Da straffeprosessloven foreløpig ikke er endret til å omfatte bistandsadvokat i kvinnemishandlingssaker, foreslås det at dagens utvidede rettshjelptilbud til kvinner som har vært utsatt for mishandling fra nærstående gjøres prioritert, jf. utkastets § 11 første ledd nr. 6. Dette vil omfatte spørsmål som gjelder det strafferettslige, og dermed være en kodifisering av gjeldende praksis på området. Når det gjelder den videre oppfølgingen av Robberstad-rapporten, vises det til Ot.prp. nr. 45 (2003-2004) Om lov om endringar i lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. og i straffeprosesslova hvor følgende fremgår under punkt 2.3:
«Høyringsuttalene synte at det er svært delte meiningar om dei prinsipielle spørsmåla som Robberstad tek opp i Rapport 2002: Kontradiksjon og verdighet. Departementet er difor kome til at dette viktige spørsmålet bør utredast nærare, av eit breitt samansett utval. Utvalet vil bli sett ned om kort tid. Det kan òg vere aktuelt å be utvalet sjå på nokre spørsmål om dei pårørande.»
Under henvisning til forslaget om et klarere skille mellom virkeområdet for fritt rettsråd og fri sakførsel, jf. punkt 7, bør adgangen til å få fri rettshjelp uten behovsprøving for voldsofre i erstatningssak mot gjerningsmannen og bistand til vernepliktig under førstegangstjenesten i prioriterte saker, også gjelde fri sakførsel. Dette foreslås fordi det i disse sakene kan være aktuelt både med fritt rettsråd og fri sakførsel. Når det gjelder kvinner som har vært utsatt for mishandling fra nærstående, skal fri rettshjelp uten behovsprøving i forbindelse med strafferettslige spørsmål gis som fritt rettsråd ettersom fri sakførsel er foreslått begrenset til sivile saker, jf. utkastets § 15. For saker om erstatning etter straffeforfølgning skal fri rettshjelp uten behovsprøving kun gis som fritt rettsråd. Ved domstolsbehandling har erstatningssøkeren som utgangspunkt rett til forsvarer, jf. straffeprosessloven § 449.
Når det gjelder fritt rettsråd i enkelte typer utlendingssaker, foreslås det i denne omgang ingen endringer. Kommunal- og regionaldepartementet foretar imidlertid en revisjon av utlendingslovens regler om rett til advokatbistand, som kan få konsekvenser i forhold til fri rettshjelp. Revisjonen vil særlig være aktuell med hensyn til søknad om asyl. Departementet antar at en slik eventuell ordning bare vil kreve endringer i forskrift, og at det dermed ikke er nødvendig med nye endringer rettshjelpsloven.
Når det gjelder begrepet «hustandsfelleskap» i utkastets § 11 annet ledd nr. 2, er det ikke behov for den presisering Regjeringsadvokaten har bedt om. En tilstrekkelig avgrensing følger av at det kun er saker etter «lov om rett til innbo og felles bolig når husstandsfellesskap opphører» som omfattes. Det fremgår av loven at den bare gjelder når partene har bodd sammen i minst to år, eller har, eller har hatt eller venter barn sammen, jf. loven § 1.
Rikstrygdeverket mener at trygde- og pensjonssaker bør honoreres etter faktisk medgått tid. Departementet vil ikke ta stilling til dette spørsmålet nå, men kommer tilbake til dette i forbindelse med de endringer som skal foretas i salærforskriften mv. Utgangspunktet er at salæret fastsettes etter faktisk medgått tid. Dette er ikke til hinder for at salæret fastsettes til et gjennomsnitt av hva som vanligvis medgår av tid.
Departementet opprettholder forslaget om at det ikke skal foretas en vurdering av rimeligheten og nødvendigheten av å innvilge fritt rettsråd i de prioriterte fritt rettsrådsakene. Forslaget er ment som en forenkling av dagens regelverk, og vil i hovedsak innebære at det i stykkprissakene som innvilges av advokatene ikke foretas en rimelighetssensur med tanke på selve innvilgelsen. I praksis foretas heller ikke en overprøving av advokatenes vurdering av nødvendigheten og rimeligheten i saker hvor disse har fått delegert kompetanse til å innvilge rettshjelp. I slike saker legges det til grunn at advokaten selv vurderer om det faktisk er rimelig og nødvendig med bistand når vedkommende påtar seg oppdraget. Når det viser seg at bistanden blir mer omfattende, og det derfor er behov for fritt rettsråd utover den stykkprissats som gjelder, skal det foretas en rimelighets- og nødvendighetsvurdering ved salærfastsettelsen. I de uprioriterte sakene vil rimelighetsvurderingen inngå i den helhetsvurdering som må foretas etter dispensasjonsbestemmelsen. Departementet opprettholder også forslaget om at det fortsatt skal foretas en rimelighetsvurdering i de prioriterte fri sakførselsakene, jf. utkastets § 16 femte ledd. Det må for eksempel være mulig å avskjære fri rettshjelp til en part som fremmer gjentatte søksmål, i ankesak hvor søker har tapt saken i første instans eller hvor søksmål fremmes i sjikanehensikt. Det legges til grunn at forslaget ikke innebærer noen stor realitetsendring, slik at dagens praksis med hensyn til når det anses rimelig å yte fri sakførsel i hovedsak videreføres.
I høringsbrevet er det foreslått at noen sakstyper hvor bistand ytes i utlandet, inntas i den generelle bestemmelsen som angir de prioriterte saksfelt for fritt rettsråd. Det er hensiktsmessig å utarbeide en ny bestemmelse som uttømmende regulerer adgangen til å få fri rettshjelp i saker ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan, jf. utkastets § 12. I saker hvor det i praksis er aktuelt å innvilge fri rettshjelp, foreslås det at disse angis som prioriterte i den nye bestemmelsen. Dette vil gjelde saker for EMD og barnebortføringssaker fra Norge. Øvrige aktuelle saker vil dermed være gjenstand for samme skjønnsmessige vurdering som i dag. Forslaget innebærer en videreføring av gjeldende praksis, men vil medføre en kodifisering og synliggjøring av den liberale praksis som er fulgt i saker for EMD og i barnebortføringssaker. I en ny samlebestemmelse foreslås også unntaksbestemmelsen i rettshjelpsloven § 4 fjerde ledd tatt inn, jf. utkastets § 12 annet ledd. Det vises i denne forbindelse til behandlingen under punkt 7.4. Det foreslås også at det angis en mulighet for å dispensere fra de økonomiske vilkår på tilsvarende måte som for ordinære saker, jf. utkastets § 12 tredje ledd. I tillegg foreslås det inntatt et rimelighetskriterium for disse sakene slik som det foreslås for fri sakførselsakene. På tilsvarende måte som for fri sakførselsakene, vil det kunne påløpe svært store utgifter i slike saker. Derfor vil det være behov for en «sikkerhetsventil», jf. utkastets § 12 fjerde ledd.