5 Planhensyn med særskilte krav til avklaring etter sektorlov

Bruk av arealformålet LNFR spredt bebyggelse innebærer avklaring etter flere sektorlover. Disse sektorlovene kan ha bestemmelser som, i tillegg til krav om utredning i selve kommuneplanprosessen, innebærer krav om særskilte tillatelser, konsesjoner, tilleggsutredninger, dokumentasjon eller annet, også i byggesaken. Dette gjelder særlig når det ikke foreligger krav til reguleringsplan.

De viktigste temaene og sektorlovene av betydning for beslutning om bruk av LNFR spredt bebyggelse, og som kan medføre krav utover det som alltid skal avklares i byggesaken, er gjennomgått nedenfor.

5.1 Naturmangfold

Formålet med naturmangfoldloven (nml) er å ta vare på naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser. Prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12 gir en rettesnor for å vurdere planens virkninger for naturmangfoldet. Vurderingen etter naturmangfoldloven skal alltid framgå av vedtaket.

Kommunen må være oppmerksom på at nye områder for LNFR spredt bebyggelse kan bidra til å fragmentere større, sammenhengende natur- og landskapsområder. Disse kan omfatte viktige naturtyper (myr, kystlynghei, etc.) eller være leveområder for arealkrevende arter som for eksempel villrein, der spredt utbygging kan bidra til uheldige forstyrrelser.

Når det gjelder eksisterende spredt bebyggelse i LNFR-områder, må kommunen ta hensyn til at åpning for utvidelser kan medføre økt bruk, slik at ferdsel inn i sårbare naturområder øker. Kommunen må også være oppmerksom på at utvalgte naturtyper, som for eksempel slåttemark og hule eiker, kan forekomme på arealer tett inntil eksisterende bebyggelse.

Det er også viktig å merke seg at naturmangfoldloven med tilhørende forskrifter omfatter flere bestemmelser som kan stanse utbygging i områder som i arealdelen er klargjort for utbygging. Dette gjelder spesielt områdevern og prioriterte arter. Verneforskriftene vil gå foran plan, det vil også bestemmelsen om prioriterte arter.

Videre må nml. § 53 flg. brukes når planen åpner for tiltak i utvalgte naturtyper. Dette innebærer at kommunen skal ta særskilt hensyn til den utvalgte naturtypen, og sørge for at konsekvensene for den utvalgte naturtypen er klarlagt.

Nærmere om naturmangfoldlovens bestemmelser om bærekraftig bruk

Klima- og miljødepartementet har utgitt en veileder T-1554 Naturmangfoldloven kapittel II - Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk. Disse bestemmelsene (nml §§ 4 - 14) gjelder ved all myndighetsutøvelse som berører naturmangfold, uavhengig av om myndighetsutøvelsen skjer i medhold av naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven eller andre lover eller regler, og veilederen gir en oversikt over de ulike bestemmelsene og hvordan de skal anvendes.

Ved utarbeidelse av arealplaner og godkjenning av byggesøknader kommer naturmangfoldloven § 7 Prinsipper for offentlig beslutningstaking i §§ 8 til 12 til anvendelse. Det følger av nml § 7 at de miljørettslige prinsippene i §§ 8 til 12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet på alle nivåer i prosessen.

De miljørettslige prinsippene i nml § 7 omfatter kunnskapsgrunnlaget (§ 8), føre-var-prinsippet (§ 9), prinsippet om økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), prinsippet om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver (§ 11) og prinsippet om miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12).

Disse prinsippene (nml §§ 8-12) er saksbehandlingsregler som skal sikre at naturmangfold blir vurdert ved myndighetsutøvelse som berører natur. Kommunen må synliggjøre hvordan de miljørettslige prinsippene, sammen med forvaltningsmålene i nml §§ 4 og 5, er integrert i vurderingene etter plan- og bygningsloven. Dette må gjøres både ved vedtak av plan og godkjenning av byggesak.

Klima- og miljødepartementets veileder beskriver forutsetningene for når føre-var-prinsippet får anvendelse, og inneholder ulike sjekklister, bl.a. for nml § 7, kunnskapsgrunnlaget, økosystemtilnærming og samlet belastning, føre-var-prinsippet, samt en oversikt over saksgangen. Veilederen inneholder et eget kapittel om avveining mellom hensyn til naturmangfold og andre samfunnsinteresser, med flere konkrete eksempler på hvordan dette gjøres.

Dersom kommunen får inn en søknad om tiltak som kommer i strid med et kunngjort verneforslag, kommer naturmangfoldloven § 44 til anvendelse. Kommunen kan uten videre avslå en søknad om tillatelse mv. til et tiltak i et område som inngår i verneforslaget. Omvendt kan tillatelse bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for verneforslaget.

5.2 Landbruk

For landbruket kan nye områder for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse medføre tap av jordbruksarealer og driftsmessige ulemper. Dette gjelder for eksempel økt press på omkringliggende landbruksarealer og oppstykking av beitearealer. Det er heller ikke uvanlig med klager på lukt og støy der det ligger boliger nær landbruksareal, noe som kan føre til at det legges restriksjoner på landbruksdriften. Beitebruk og fritidsbebyggelse er også ofte en kilde til konflikt.

Arealformålet LNFR spredt næringsutvikling kan ofte være aktuelt i eller rett ved eksisterende gårds- eller setertun. Det må da tas særlige hensyn til at den ordinære landbruksdriften må kunne fortsette ved siden av annen næringsvirksomhet. En del landbruksområder er også viktige kulturlandskap. Dette gjør at det er behov for tydelige bestemmelser om kriterier for formål, lokalisering, utforming, tilpasning til eksisterende situasjon (estetisk og funksjonelt), mv. Kommunen må også være oppmerksom på at utvidelser av eksisterende spredt bebyggelse i LNFR-områder kan medføre økt bruk og trafikk, og dermed større risiko for konflikt med reindrift og beitedyr.

Norge har lite jordbruksareal sammenlignet med mange andre land. Bare tre prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark – inkludert overflatedyrket jord og innmarksbeite. For å sikre matproduksjonen er det derfor viktig med et sterkt jordvern, kombinert med bedre utnyttelse av tilgjengelige jordbruksarealer. Ved behandling av regjeringens jordvernstrategi46 fastsatte Stortinget et mål om at den årlige omdisponeringen av dyrka jord må være under 4 000 dekar innen 2020. Det vises også til omtalen av jordvern i avsnitt 1.1, 1.3 og 1.447. Jordlova og skogbrukslova regulerer i første rekke selve landbruksvirksomheten, men har også egne arealbestemmelser som må ivaretas ved behandling av LNFR spredt bebyggelse.

Jordlova

Jordlova har som formål å legge til rette for at landets arealressurser nyttes på en måte som er mest tjenlig for samfunnet og de som arbeider i landbruket. To viktige bestemmelser i jordlova er reglene om omdisponering av jordbruksareal (§ 9) og deling av driftsenhet i landbruket (§ 12). Jordlova § 9 fastsetter at dyrka jord ikke kan brukes til andre formål enn jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord kan ikke brukes på en slik måte at jorda ikke lenger blir egnet til jordbruksproduksjon i framtida. Det kan gis dispensasjon fra forbudet hvis det foreligger særlige grunner til det. Jordlova § 12 fastsetter at deling av en eiendom som er nyttet eller kan nyttes til jordbruk eller skogbruk krever godkjenning av landbruksmyndighetene. Innebærer delingen en omdisponering av dyrka eller dyrkbar jord, er det ikke adgang til å gi godkjenning med mindre det foreligger en tillatelse etter § 9.

Hovedregelen i jordlova er at reglene i loven, herunder §§ 9 og 12, gjelder i hele landet. Det innebærer at hvis et område settes av til LNFR spredt bebyggelse etter pbl § 11-7 nr. 5 bokstav b) i kommuneplanens arealdel, gjelder jordlova §§ 9 og 12, og omdisponering og deling krever samtykke fra landbruksmyndighetene. Bestemmelsene gjelder imidlertid som hovedregel ikke dersom det er stilt krav om reguleringsplan, se jordlova § 2 første ledd bokstav b nr. 2. I kommuneplanen kan det likevel etter jordlova § 2 annet ledd, fastsettes særskilt at jordlova §§ 9 og 12 skal gjelde i hele planområdet, eller i avgrensa deler av det.

De parallelle reglene i jordlova og plan- og bygningsloven innebærer at en tiltakshaver som vil omdisponere og/eller dele en eiendom må ha tillatelse både etter plan- og bygningsloven og jordlova. Tiltakshaver kan velge å skaffe godkjenning fra kommunen som landbruksmyndighet først, eller sende inn en søknad til kommunen uten å spesifisere om søknaden gjelder sak etter jordlova eller sak etter plan- og bygningsloven. Om ikke tiltakshaver selv har fått avklart forholdet til jordlova, må kommunen som bygningsmyndighet, før de treffer vedtak i saken etter plan- og bygningsloven, sørge for samordning etter pbl § 21-5 og byggesaksforskriften (SAK10) § 6-2 bokstav h).

Skogbrukslova

Det følger av skogbrukslova § 2 at loven gjelder for all skog og skogmark så lenge det står skog på arealet, selv om et område i plan etter plan- og bygningsloven er lagt ut til andre formål enn landbruk. I planvedtaket kan det imidlertid vedtas at loven likevel ikke skal gjelde. Skogbrukslova § 7 og jordlova § 11 tredje ledd har regler om veibygging til landbruksformål. Med mindre det er vedtatt at skogen er vernskog etter § 12 eller en står overfor skogområde av særlig miljøverdi etter § 13 er det skogeier som har forvalteransvaret etter § 4. Det medfører at skogeier bl.a. skal ha oversikt over miljøverdiene i egen skog og ta hensyn til dem ved gjennomføring av alle tiltak i skogen, jf. også reglene i naturmangfoldloven.

5.3 Reindrift

Reindriften er hovedsakelig en urfolksnæring som er unik i både nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindriften er en arealavhenging næring hvor flokken flytter seg mellom årstidsbeiter. Reinens naturlige forflytting og en nomadisk driftsform er selve bærebjelken for en optimal produksjon. I Norge foregår reindriften i nærmere 140 kommuner, og nesten 40 prosent av Norges landareal er reinbeiteområder. I motsetning til andre primærnæringer som kan dyrke eller tilplante nye arealer, blir ressursgrunnlaget for reindrift stadig mindre. Dette skyldes ulike former for inngrep. Vern av arealene som reindriften bruker er derfor viktig.

Reindriften er allment anerkjent som en samisk næring, som danner et viktig grunnlag for å bevare samisk kultur, samfunnsliv og språk. I den grad reindriften inngår i samisk næringsutøvelse skal den tas særskilt hensyn til, jf. pbl § 3-1, bokstav c) og reindriftsloven. Bruk av arealformålet LNFR spredt bebyggelse kan derfor være komplisert i områder med reindrift.

Figur 5.1 Foto Aina Bye, Ai naturfoto

Reindriftsloven

Reindriftsloven fastsetter i § 1 at den skal bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet48, som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere inkludert grunneiere og myndighetene.

Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal reindriftsloven legge forholdene til rette for en økologisk og økonomisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene med basis i lokal kultur og tradisjon i de områder hvor det er gitt tillatelse til reindrift. Loven regulerer alle sider ved reindriften og angir hvordan nødvendige beiter, herunder kalvingsland, flyttleier og paringsområder, skal ivaretas.

I reindriftsloven kapittel 8 angis forholdet til annen bruk i reinbeiteområder. Her har § 63 begrensninger i forhold til grunneiers utnyttelse av egen eiendom til annet enn vanlig utnytting til jordbruk, skogbruk eller annen utnytting av utmark til landbruksformål, med regler for varsling før tiltak som kan bli til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøverne blir satt i verk. Denne varslingsplikten vil være uavhengig av om området er avsatt til LNFR spredt bebyggelse etter bokstav b), og vil også gjelde mindre tiltak som gjerder etc., gitt at de kan være til ulempe eller hinder for reindriften. Landbruksdirektoratet og fylkesmennene49 i de aktuelle fylkene følger opp reindriftsloven og gir nærmere veiledning om reindriftsnæringens behov og rettigheter.

Reindriftens flyttleier har et særlig vern, jf. reindriftsloven § 22. Flyttleiene utgjør kretsløpet i reindriftens årssyklus og er normalt av helt avgjørende betydning for reindriften i et område. Reindriftsloven § 22 bestemmer derfor at en flyttlei ikke kan stenges. Departementet kan imidlertid samtykke i omlegging av flyttleier dersom berettigede interesser gir grunn til det. Bestemmelsen representerer det eneste arealdisponeringsforbudet i reindriftsloven. Flyttveier kan imidlertid bli berørt og eventuelt stengt i forbindelse med mer omfattende tiltak når forutsetningene for ekspropriasjon foreligger. Dette vil blant annet kunne gjelde ved vassdragsutbygging og anlegg av veier.

5.4 Kulturminner og kulturmiljø

Den kulturhistoriske dimensjonen i landskapet; gravhauger, bygninger, steingjerder, alléer, gamle ferdselsveier, mv., må ivaretas når det tillates spredt bebyggelse i LNFR-områder. Det bør ikke legges ut områder til LNFR spredt bebyggelse som er i direkte eller indirekte konflikt med automatisk fredete, forskriftsfredete, vedtaksfredete eller andre viktige kulturminner og kulturmiljøer, som for eksempel kommunen har prioritert i sin kulturminneplan. Landbrukets kulturlandskap er skapt gjennom bosetting og bruk av landskapet gjennom flere tusen år. Det omfatter åkrer, slåtteenger, beitemarker, lyngheier og omfattende spor av en allsidig utmarksbruk. Helheten av tun, innmark og utmark inneholder store kulturhistoriske og biologiske verdier, som er avhengig av fortsatt bruk, skjøtsel og vedlikehold for å opprettholdes. Bestemmelsene bør derfor utformes med sikte på et best mulig samspill mellom nytt og eksisterende, og sikre at de historiske verdiene i landskapet tas vare på.

Kulturminneloven § 1 fastslår at kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet, og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.

I tråd med kulturminneloven §§ 8 og 9 skal hensynet til kulturminner alltid vurderes ved planlegging av tiltak. Bebyggelsens omfang og lokalisering må være entydig angitt i arealplankartet for at forholdet til fredete kulturminner skal kunne avklares. Konsekvensutredningen skal gjøre rede for om arealer avsatt til LNFR spredt bebyggelse vil kunne berøre kjente fredete kulturminner, øvrige kjente kulturminner, og hvorvidt disse kulturminnene er særlig viktige eller mer alminnelig forekommende.

I områder der det er høyt potensial for å finne automatisk fredete kulturminner som ikke er kjent, kan kommunen inngå avtale med regional kulturminneforvaltning om å oppfylle undersøkelsesplikten etter lov om kulturminner § 9. Hvis behovet for registreringer ikke oppfylles, kan normalt ikke arealbruken anses som avklart gjennom planvedtaket når det gjelder kulturminneinteressene50. De avtalte løsningene for avklaring av kulturminner må klart framgå av planbestemmelsene. Alternativt kan det stilles krav om reguleringsplan, og at forholdet avklares gjennom denne. Riksantikvaren har en egen nettside med veiledning til kulturminneloven §§ 8-10, der det gjøres rede for de enkelte bestemmelsene og saksbehandlingsrutinene knyttet til dem.

Inngrep i kulturminner kan medføre store konsekvenser for tiltakshaver, også der områdene er arealavklart. Det er derfor viktig at kommunen gir best mulig rettledning gjennom bruk av hensynssoner og bestemmelser, samt at den foretar den nødvendige utsjekken i forbindelse med en eventuell byggesak. Se også omtale i avsnitt 3.6 om bruk av hensynssoner.

5.5 Deling av eiendom – jordlova, matrikkelova, jordskiftelova

Arealformålet LNFR spredt bebyggelse kan i utgangspunktet ikke brukes for å markere at bebyggelsen er matrikulert som bolig, fritidsbolig eller næringseiendom, dersom prosesskravene for å avsette eiendommen til utbyggingsformål ikke er fulgt. Reglene for å etablere en lovlig eiendom (tomt) innenfor et LNFR-områder styres av flere lover. De mest sentrale bestemmelsene følger av jordlova og matrikkellova. Selve prosessen med å etablere den nye eiendommen gjennomføres av kommunen i samsvar med bestemmelsene i matrikkellova. Dersom det er reist sak etter jordskiftelova, kan også jordskifteretten med hjemmel i jordskiftelova etablere en ny eiendom.

Det følger av matrikkellova § 10 at før ny grunneiendom, ny anleggseiendom, ny festegrunn eller nytt jordsameie kan opprettes i matrikkelen må det foreligge tillatelse etter plan- og bygningsloven § 20-2. Samtidig følger det av jordlova § 12 at delingstillatelse etter plan- og bygningsloven og matrikkellova i LNFR-områder kun kan gis når nødvendige godkjennelser etter bestemmelsene i jordlova foreligger. Jordbruksmyndigheten kan sette nødvendige vilkår i forbindelse med tillatelsen til deling, jf. også omtale av landbruk og reindrift i avsnitt 5.2 og 5.3.

5.6 Andre sektorlover med krav som må ivaretas

Slik det er omtalt innledningsvis, vil det at arealformålet LNFR spredt bebyggelse åpner for byggesaksbehandling direkte ut fra kommuneplanens arealdel, kunne medføre at en del avklaringer som normalt gjøres gjennom reguleringsplanen ikke er gjort. I tillegg til planhensynene omtalt foran kan dette være knyttet til bl.a. byggegrense, krav til ulike sikkerhetstiltak, avbøtende tiltak, avklaring av støy og luftkvalitet, rett til og regler for avkjørsel, mv. I slike tilfeller vil eventuelle minstekrav i aktuell sektorlov, ulike forskrifter mv. gjelde, dersom det ikke innhentes nødvendige avklaringer (tillatelse eller dispensasjon) i forhold til den aktuelle bestemmelsen hos relevant sektormyndighet.

De viktigste lovene med slike bestemmelser følger av krav til dokumentasjon ved byggesaken etter byggesaksforskriften (SAK10) kapittel 5 «søknad og dokumentasjon» (§§ 5-1 til 5-5). I samme forskrifts kapittel 4 reguleres de tiltakene som er unntatt fra kommunens saksbehandling med hjemmel i pbl §§ 20-5 og 20-6. Det er SAK10 § 4-1 bokstav a) til e) som angir hvilke tiltak som ikke krever søknad og tillatelse, dersom tiltaket ikke er i strid med lovens bestemmelser med tilhørende forskrifter, kommuneplanens arealdel og reguleringsplan, tillatelser eller annet regelverk.

Videre forutsetter SAK10 § 4-1 at det er tiltakshaver selv som har ansvar for at tiltaket utføres i samsvar med disse vilkårene, og at nødvendig tillatelse eller samtykke fra berørte myndigheter er innhentet før tiltak settes i gang. Før et område legges ut til LNFR spredt bebyggelse bør kommunen derfor ha vurdert om de viktigste forholdene som følger av de ulike sektorlovene kan ivaretas.

Miljøforhold, vann- og avløp, drikkevann, avfallshåndtering mv.

Normalt bør områder som legges ut til LNFR spredt bebyggelse oppfylle de krav som med grunnlag i forurensningsloven er satt til støy og rystelser, krav til luftkvalitet, forurenset grunn mv. Avklaring av dette vil inngå i konsekvensutredningen og ROS-analysen for kommuneplanens arealdel, og omtales ikke nærmere i veilederen her.

Uavhengig av sektorlovenes krav bør kommunen, for å motvirke negative miljøforhold, legge bebyggelse i LNFR-områder med betydelig større avstand fra trafikkerte veier, jernbanespor, høyspentledninger, flyplasser, osv. enn det som framgår av sektorlovenes bestemmelser om minsteavstand. Dette fordi støy og andre ulemper kan være betydelige også ved avstander på flere hundre meter, og dermed ikke samsvare med de kvaliteter de fleste ønsker å oppnå ved å bo i spredtbygde områder.

Bebyggelse som ligger spredt i LNFR-områder har sjelden tilknytning til kommunalt vann- og avløpsnett. Kommunen må derfor vurdere om bebyggelsen vil ha tilgang på tilfredsstillende drikkevann jf. pbl § 27-1 første ledd og bestemmelser i drikkevannsforskriften. I tillegg må det vurderes om grunnforholdene er slik at det er mulig med gode løsninger for håndtering av avløpsvann, jf. forurensningsloven §§ 21-26. Videre må kommunen vurdere om bebyggelsen i praksis lar seg fange opp av de etablerte rutinene for avfallsinnsamling/-innlevering. Når kommunen tillater LNFR spredt bebyggelse er det viktig at det vurderes hvordan avløpsvann, forurensning og avfall kan bli håndtert, slik at forutsetningene i forurensningsloven, vannforskriften og drikkevannsforskriften kan oppfylles.

Adkomst til spredt bebyggelse i LNFR-områder

Mye spredt bebyggelse ligger i utmark og fjellområder, og har ikke ordinær adkomst via bilvei. Det er viktig at kommunen som del av konsekvensutredningen gjør en vurdering av hvilke adkomstmuligheter bebyggelsen har og hvilke regelverk som styrer denne. Dersom det i konsekvensutredningen er lagt til grunn spesielle forutsetninger for/ begrensninger på adkomsten, for å gjøre den forsvarlig i forhold til friluftslivsinteresser, verneområder, sårbare arter etc., er det et krav om at disse forutsetningene blir sikret gjennom aktiv bruk av planbestemmelser og vilkår. Noen sektorlover har også hjemmel for å sette vilkår med privatrettslig virkning som forutsetning for at en tillatelse gis. De bestemmelsene og vilkårene som gis må være realistiske, slik at de kan etterleves i praksis, og slik at det vil være mulig å avdekke og sanksjonere eventuelle brudd. Det er også viktig å påse at spredt bebyggelse har trygg adkomst for gående og syklende og ikke medfører ferdsel langs eller farlig kryssing av trafikkerte veier eller jernbanespor.

Veglova gjelder i utgangspunktet for planlegging, bygging, vedlikehold og drift av både offentlige og private veier. Det er en utstrakt samordning mellom veglova og plan- og bygningsloven, slik at de fleste tillatelser som kreves etter reglene i veglova kan etableres gjennom en godkjent arealplan. De nødvendige avklaringene kan dermed gjøres gjennom planprosessen, slik at det ikke vil være behov for å involvere veimyndighetene i byggesaken, så lenge det bygges i samsvar med planen. Avkjørsler til offentlig vei (riksvei, fylkesvei og kommunal vei) styres av veglova §§ 40 – 43 med tilhørende «Forskrift om avkjørsler fra offentlig veg». Det at et område har en eksisterende avkjørsel fra offentlig vei sikrer ikke at ny bebyggelse eller utvidet eksisterende bebyggelse vil ha rett til å benytte denne. Den aktuelle veimyndigheten kan påby at en eksisterende avkjørsel flyttes eller endres, eventuelt avgrense eller nekte bruken av en slik avkjørsel.

Det er jernbaneloven som styrer allmennheten og eier av private planoverganger sine plikter i forhold til jernbaneanlegg. Planoverganger og ulovlig ferdsel i og ved spor forårsaker mange dødsfall i jernbanetrafikken i Norge. Når det skal tillates spredt bebyggelse i LNFR-områder er det viktig å ta hensyn til denne ulykkesrisikoen. Ulovlig ferdsel kan bl.a. skyldes manglende kryssingsmulighet eller tilgang til sporet fra planovergang. Sikring og nedleggelse av planoverganger, samt etablering av planskilte løsninger, er ett av de viktigste satsningsområdene for økt sikkerhet på jernbanen. En forutsetning for at Bane NOR skal akseptere en arealplan som innebærer økt eller endret bruk av en eksisterende planovergang, er at sikkerhetsnivået knyttet til jernbanetrafikken opprettholdes eller bedres. Alle eksisterende planoverganger har private avtaler som regulerer retten til og forutsetningene for å bruke den, og Bane NOR må derfor alltid kontaktes direkte ved konkrete plan-/byggesaker som betinger adkomst via planovergang.

Ivaretakelse av vassdrag, grunnvannsressurser og mineralressurser

Vannforskriften setter miljømål for alle vannforekomster i Norge. Vannforskriften § 12 skal vurderes når det skal fattes vedtak om ny aktivitet eller nye inngrep i en vannforekomst som kan medføre at miljømålene ikke nås eller at tilstanden forringes. Det må vurderes konkret om § 12 kommer inn ved utarbeidelse og behandling av planer, eller om vurderingen ivaretas gjennom senere saksbehandling.

Vannressursloven skal sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann. Tiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser i vassdrag eller sjø, må følge lovens angitte regler51, eller konsesjon må innhentes. NVE52 kan etter vannressursloven § 18 fastsette om et tiltak trenger konsesjon. For tiltak som er tillatt etter andre særlover eller i reguleringsplan, kan NVE etter vannressursloven § 20 foreta samordning av tillatelsene, og bestemme at tiltak ikke trenger konsesjon.

Vannressursloven § 11 fastsetter at det langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr. Grunneieren, tiltakshavere og berørte fagmyndigheter kan kreve at kommunen fastsetter bredden på beltet. Bredden kan også fastsettes som retningslinje eller planbestemmelse i rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven. Dette ut fra at pbl § 11-11 nr. 5 hjemler at det i 100-meters beltet langs vassdrag kan gis bestemmelser for å sikre eller opprettholde kantvegetasjon, og for å sikre allmennhetens tilgang til strandsonen (vannkanten), jf. også pbl § 1-8 Forbud mot tiltak mv. langs sjø og vassdrag. Ved avgrensning av områder for LNFR spredt bebyggelse er det viktig at forholdet til kantvegetasjon avklares og at nødvendig hensyn til kantvegetasjon, dyre-/planteliv, allmennhetens interesser og eventuell flom-/skredfare ivaretas.

Mineralloven med tilhørende forskrifter skal fremme og sikre samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene i samsvar med prinsippet om en bærekraftig utvikling. Med mineralressurser menes både statens mineraler og grunneiers mineraler. LNFR spredt bebyggelse kan komme i konflikt med interesser knyttet til mineralressurser.

Arealdelen i kommuneplanen er kommunens viktigste redskap for å sikre en langsiktig og forsvarlig forvaltning av mineralressursene. Mineralressurser er viktige naturressurser, og bør vurderes i sammenheng med andre tema og arealavklaringer i kommuneplanarbeidet. Dette er spesielt viktig fordi slike geologiske ressurser bare kan bli utnyttet der de er lokalisert fra naturens side. Det er viktig at kommunen har oversikt over de ulike mineralressursene, både for å hindre nedbygging av ressursene og for å unngå arealbrukskonflikter i forbindelse med etablerte og framtidige masseuttak.

Direktoratet for mineralforvaltning har oversikt over relevant veiledning på sine hjemmesider www.dirmin.no.