Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme fred, menneskerettigheter og internasjonale fellesgoder og bygge en bedre organisert verden. Ankerfester for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er vår sterke støtte til FN, NATO-medlemskapet og vårt tette forhold til Norden og EU blant annet gjennom EØS-avtalen. Hovedlinjene for norsk utenrikspolitikk ligger i St.meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter. Vi skal prioritere saker som berører norske interesser og der Norge har forutsetninger for å gjøre en forskjell. Det vil legges vekt på å prioritere innsatser og ressursbruk. Utenrikstjenesten er en kunnskapsorganisasjon. Vi vil jobbe for at den kontinuerlig videreutvikles for å ta vare på norske interesser, gir bistand til reisende nordmenn, og for å styrke Norges internasjonale kultur- og næringsliv. Vi vil fokusere på nye, fleksible arbeidsmåter og fortsette gjennomgangen av hvordan vi organiserer vårt diplomatiske nærvær.

Regjeringens politikk bygger på en erkjennelse av at norsk sikkerhet og norske interesser må ivaretas gjennom et tydelig fokus på våre nærområder. Derfor fører Regjeringen en aktiv politikk i nærområdene med et særlig fokus på utfordringer og muligheter i Nordområdene og i Norden. I tillegg bygger vår politikk på at ivaretakelse av norske interesser også krever at vi engasjerer oss utenfor nærområdene. Vi vil arbeide for at universelle menneskerettigheter styrkes og at verdens land evner å møte vår tids største utfordringer fra fattigdom, klimaendringer og økende globalisering. Det siste året med en internasjonal finanskrise og influensapandemi har tydelig vist oss at internasjonale utfordringer ikke kan isoleres geografisk. De er grenseoverskridende, og ivaretakelse av norske innbyggeres velferd er avhengig av at Norge tar et internasjonalt ansvar. Norske borgeres sikkerhet er avhengig av at vi engasjerer oss i de store internasjonale spørsmålene som klima, kamp mot fattigdom, bekjempelse av internasjonal terrorisme, spredning av smittsomme sykdommer, utfordringer knyttet til migrasjon, arbeidet for fred, og for at verden ruster ned og ikke opp. En snever politisk og geografisk forståelse av norske interesser er dårlig norsk interessepolitikk.

I den stortingsperioden vi har bak oss var nordområdene Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. I løpet av de siste 4 årene har Regjeringen styrket satsingen på nordområdene. Gjennom målrettede budsjettbevilgninger, nær kontakt med samarbeidspartnere i regionen og fokus på nordområde- og arktiske spørsmål i Norges samarbeid og kontakt med Russland, våre allierte, nordiske naboer og andre EU-land, har vi satt nordområdene –og utviklingen i Nord på dagsorden. Regjeringen vil fortsette denne sterke satsingen, og nordområdene vil fortsatt være Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.

Nordområdestrategien som ble lagt frem 1. desember 2006, legger opp til en helhetlig, koordinert og langsiktig nordområdepolitikk. De 22 tiltakspunktene i Regjeringens nordområdestrategi er i dag hovedsakelig enten gjennomført eller igangsatt, og inngår i de ordinære prosesser i flere departementer. I mars 2009 offentliggjorde regjeringen dokumentet Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i regjeringens nordområdestrategi. I Nye byggesteiner ble 7 satsingsområder definert, og konkrete prosjekter ble trukket frem for å vise hvordan Regjeringen ville fortsette å fylle nordområdestrategien med innhold de neste 10-15 årene. Til sammen legger de to dokumentene opp til en helhetlig, koordinert og langsiktig nordområdepolitikk, og vil være førende for Regjeringens arbeid de neste årene.

Utviklingen av forholdet til Russland er en hovedprioritet, både i vår nordområdestrategi og for Regjeringens utenrikspolitikk generelt. Vi har styrket det bilaterale samarbeidet med Russland på en rekke områder. Mange av de utfordringene vi møter i nord kan bare løses gjennom russisk medvirkning og engasjement. I tillegg er det en grunnleggende norsk interesse at Russland utvikler og styrker demokrati, rettstat, menneskerettigheter og respekterer de grunnleggende prinsippene for en internasjonal rettsorden. Dette gjelder også i Nord-Kaukasus. Russisk økonomi er hardt rammet av finanskrisen, med bl.a. nedgang i BNP og stigende arbeidsledighet. Både norsk og russisk side satser fortsatt på videreutvikling av samarbeidet på alle områder. Spesiell vekt legges på energi-, miljø- og fiskerisamarbeid. Vår politikk overfor Russland skal være bygget på både samarbeid og fasthet. Norge støtter russisk WTO- og OECD-medlemskap, og mener at motsetninger mellom Russland og internasjonale organisasjoner, som f.eks. NATO, ikke er i norsk interesse.

Medlemskapet i NATO og et nært transatlantisk samarbeid er en hjørnestein i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vår sikkerhet trygges gjennom internasjonalt samarbeid og god kontakt med våre allierte. Fordyping og videreutvikling av det nære forholdet til USA vil bli tillagt vekt. NATO har vært under stor utvikling de siste årene. Utvidelsen av NATO gir alliansen større legitimitet, og flere saker står på alliansens dagsorden. Norge vil arbeide for at NATO forblir livskraftig og relevant i en ny tid. Vi vil engasjere oss aktivt i alliansens arbeid med et nytt strategisk konsept. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å søke tettere samarbeid med de andre nordiske landene om sikkerhetspolitikken og med å videreføre vårt tette samarbeid med EU på dette området i tråd med bl.a. Stoltenberg-rapportens anbefalinger.

Regjeringen vil fortsatt prioritere arbeidet for at verden skal ruste ned, og ikke opp. Derfor skal vi arbeide for en verden uten kjernevåpen, ved innsats for nedrustning og ikke-spredning. Norge ledet arbeidet for en internasjonal konvensjon mot klaseammunisjon. Vi vil følge opp dette arbeidet, slik at konvensjonen trer i kraft snarest. I tillegg vil vi nå styrke innsatsen mot væpnet vold, blant annet ved å bidra til en internasjonal konvensjon om håndvåpen.

De siste årene har vi styrket og fordypet vår dialog og samarbeid med europeiske land og EUs institusjoner. Regjeringen vil fortsette en aktiv europapolitikk som er nødvendig for å ivareta norske interesser og få gjennomslag for norske syn. Etter 15 år med EØS-avtalen vil Regjeringen følge opp anmodningene fra Stortinget og legge frem en bred vurdering av erfaringene med avtalen.

Frem mot klimatoppmøtet i København kommer det til å være spesielt viktig med tett kontakt mellom Norge og EU. Både EU og Norge har ambisiøse klimamålsettinger. Norge skal arbeide for en sterk og rettferdig avtale som kan bidra til kraftige reduksjoner av klimagassutslipp. Utenriksdepartementet vil engasjere seg i arbeidet for en rettferdig byrdefordeling for utviklingslandene, utvikle skogsatsingen og stå i spissen for ny teknologi, som vindkraft og fangst og lagring av CO₂.

Gjennom aktiv deltakelse i internasjonale operasjoner skal Norge også være med på å ta et internasjonalt ansvar for fred og sikkerhet. ISAF-operasjonen i Afghanistan er og forblir vårt viktigste internasjonale militære engasjement. Innsatsen i Afghanistan kan ikke vinnes militært. Derfor vil Norge bidra betydelig til den sivile innsatsen i Afghanistan. En strategi for tilbaketrekking i Afghanistan handler om å bygge landets egen kapasitet som gjør at afghanerne kan ta vare på sin sikkerhet og styre sitt land, i tråd med FN sikkerhetsråds resolusjoner. Mer av vår militære og sivile innsats skal bidra til det, samtidig som vi står ved våre bidrag for kvinner, utdanning og landsbyutvikling og kamp mot narkotika og korrupsjon med stor vekt på samordning gjennom FN.

Regjeringen er opptatt av at vi skal delta også i FN-ledede fredsoperasjoner, slik vi nå gjør med et feltsykehus i Tsjad. Dette kommer i tillegg til deltagelse med politi og militært personell i Sudan og Liberia, samt på Balkan, i Midt-Østen og i Afghanistan.

Det er i klar norsk interesse at vi har et sterkt FN og en internasjonal rettsorden der maktbruk er regulert og der det finnes internasjonale kjøreregler. Vi vil fortsette vårt arbeid for å sette FN bedre i stand til å møte de internasjonale utfordringene verden står overfor. Det vil vi gjøre både ved å stille opp for FN når det er nødvendig, men samtidig ha fullt trykk på arbeidet med å skape et mer moderne og effektivt FN. Norge vil derfor fortsette arbeidet med FN-reform.

Norge vil fortsette engasjementet og innsatsen for å nå tusenårsmålene, og Norge skal ta et spesielt ansvar for å nå tusenårsmålene 4 og 5. Siden 2000 har Norge bidratt i den internasjonale kampanjen for å vaksinere barn. Norge vil fortsette dette engasjementet, i tillegg vil vi ta et ansvar for å bidra til bedre mødrehelse. Kampen for mødrehelsen er blant de tusenårsmålene der verden har kommet kortest. Finanskrisen setter mødre og nyfødte i utviklingsland i en enda mer utsatt situasjon. Regjeringen, med statsministeren i spissen, leder nå an i en global kampanje for å redusere barnedødelighet og fremme mødrehelse. På samme måte som vi tok initiativ til å løfte arbeidet for å vaksinere barn mot de mest elementære barnesykdommene, skal vi nå gå i front for bedret mødrehelse.

FN er også den viktigste organisasjonen globalt når det gjelder fred. Derfor skal Norge fortsatt være en av de viktigste støttespillerne for FNs fredsinnsats og en av hovedbidragsyterne til FNs fredsbyggingskommisjon. Norge skal fortsatt være rede til å bistå parter i konflikt med å finne veier til fred, forsoning og utvikling. Dette krever vilje til langsiktig satsing og vilje til å prioritere satsinger der vi kan gjøre en forskjell. Vi vil fortsette våre bidrag til fred i Midtøsten, blant annet ved å støtte etableringen av en palestinsk stat som kan leve side om side med Israel i fred.

Arbeidet for menneskerettigheter vil stå sentralt i Regjeringens arbeid. Norge skal være en uredd forsvarer av de universelle menneskerettighetene og styrke støtten til modige menneskerettighetsforsvarere. Vi skal arbeide mot dødsstraff og tortur. Vi skal fremme ytringsfriheten og bekjempe alle former for diskriminering. Regjeringen vil aktivt fremme menneskerettighetene i vår bilaterale kontakt og i internasjonale fora. Norge er medlem i FNs menneskerettighetsråd for perioden 2009-2012, og vårt medlemskap der vil være viktig i vårt arbeid for å fremme menneskerettighetene.

Som en del av Regjeringens kulturløft fortsetter vi styrkingen av kultur og omdømmearbeid. Fremme av norsk kunst og kultur bidrar til å stryke og synliggjøre Norge internasjonalt og gir oss kontaktflater inn mot interessante miljøer. Norsk verdiskapning i utlandet er viktig for norsk næringsliv. Derfor fører vi en aktiv politikk for å være behjelpelig med å sikre norske bedrifter innpass, i god kontakt med Innovasjon Norge.

Verden veves sammen i et stadig tettere skjebnefellesskap der begreper som «oss» og «dem» får mindre relevans. Flere sentrale sikkerhetspolitiske utfordringer har sitt utspring i skjæringspunktet mellom konflikter, svake stater og fattigdom. Klimaendringer legger ytterligere byrder på de svakeste. Dette krever en bred innsats der sivile virkemidler i form av fattigdomsbekjempelse, økonomisk utvikling, utdanning, statsbygging og klimatilpasning ofte har en vel så sentral rolle som militær innsats. Derfor ser Regjeringen på utviklingspolitikken som et sentralt element i den generelle utenriks- og sikkerhetspolitikken.

I tråd med St.meld. nr. 13 og Innst. S. nr. 269 (2008-09) om Klima, konflikt og kapital retter budsjettet seg inn mot å bekjempe de viktigste drivkreftene mot effektiv fattigdomsbekjempelse nemlig klimaforandringer, konflikt og kapitalflukt. Innsatsen for å styrke de globale fellesgodene som velferd, fred, sikkerhet, stabilt klima, global kontroll med smittsomme sykdommer og stabile økonomiske markeder står her sentralt.

Som følge av finans- og matkrisen har antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom økt med nærmere 150 millioner. For første gang er tallet på mennesker som lever i ekstrem fattigdom dermed over 1 milliard. I denne kritiske situasjonen er det viktig at rike land bidrar mer til utvikling. Regjeringen foreslår å øke bistanden fra 26,2 mrd. kroner til 27,4 mrd. kroner som tilsvarer 1,09 pst. av BNI. Dette er en oppfølging av Soria Moria erklæringen om å øke bistanden utover 1 pst. Regjeringen sender dermed ut et kraftfullt signal internasjonalt om at rike land må bidra mer og ikke mindre til fattigdomsbekjempelse. Løftene om å bruke minst 0,7 pst. av BNI til utvikling må følges opp.

Den sterke støtten i den norske befolkningen for bistand til fattige land, er avhengig av at bistanden gir resultater i form av effektiv fattigdomsbekjempelse. Arbeidet med bistandseffektivitet i henhold til Accra agendaen vil bli fulgt opp videre med hyppige evalueringer av programmer og støtte til godt styresett og antikorrupsjon. Det sikres også administrativ kapasitet til å forvalte økte bevilgninger. Regjeringen vil presentere en årlig rapport til Stortinget om hvordan andre politikkområder virker inn på den samlede norske politikken overfor fattige land. Hensikten er å styrke samstemthet om norske utviklingspolitiske mål.

Regjeringen vil videreføre og styrke arbeidet med oppfølging av agendaen for bistandseffektivitet i henhold til internasjonal arbeidsdeling. Fra norsk side vil det bli særlig lagt vekt på arbeidet med temaer der Norge har spesiell kunnskap og erfaring som menneskerettigheter, fred og humanitær bistand, olje og ren energi, likestilling og kvinners rettigheter, klima og miljø og godt styresett og antikorrupsjon.

Regjeringen er forpliktet på tusenårsmålsagendaen. Støtten til utdanningsbistand vil styrkes med særlig vekt på barns rettigheter og utdanning av barn i sårbare stater. Disse barna er de vanskeligste å nå i arbeidet med oppfyllelse av tusenårsmål 2 om rett til utdanning. Regjeringen følger videre opp sitt særlige ansvar for å nå de helserelaterte tusenårsmålene. Som vern mot økt trussel mot verdens matsikkerhet øker Regjeringen landbrukstøtten herunder tiltak for klimatilpasset landbruk.

Den sterke satsingen på FN videreføres. Norge er nå tredje største bidragsyter til FNs arbeid for utvikling og humanitær bistand. Samtidig stilles det krav til effektivisering av verdensorganisasjonen. Det arbeides videre med demokratisering av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet der fattige land må gis bedre representasjon. Regjeringen sier nei til krav om privatisering og liberalisering i disse institusjonenes programmer. Den sterke støtten til sivilt samfunn i fattige land via norske organisasjoner vil bli ytterligere styrket gjennom dette budsjettforslaget.

Regjeringen foreslår å øke vesentlig bevilgningene til Klima- og skogprosjektet og viser at Norge er i front internasjonalt for å innlemme utslipp fra avskogning og skogforringelse i en ny internasjonal klimaavtale. I tråd med St.meld. nr. 40 og Innst. S. nr. 307 (2008-09) om norsk humanitær politikk vil Regjeringen styrke arbeidet med klimatilpasning og forebygging av humanitære katastrofer i land som er utsatt for ekstremvær som følge av klimaforandringer. Det norske forslaget i de internasjonale klimaforhandlingene om å auksjonere klimakvoter til inntekt for fattige lands klimatilpasning, vil kunne gi 25-35 mrd. dollar årlig til klimatilpasning i fattige land.

Regjeringen bidrar til fredsbygging og forsoningsinitiativer med særlig vekt på å forebygge konflikt og drive statsbygging i sårbare stater. Et viktig satsingsområde er arbeidet mot seksualisert vold i områder der dette brukes som ledd i en krigsstrategi som i DR Kongo.

Bistanden skal brukes strategisk for å øke inntekter og mobilisere innenlandske ressurser i fattige land. Målet er å påvirke de store pengestrømmene som skatt, utenlandske investeringer og migranters hjemsendelse av midler. Arbeidet mot ulovlig kapitalflukt ut av fattige land, som langt overgår samlet internasjonal bistand, vil styrkes. Dette er i tråd med Kaptialfluktutvalgets rapport Skatteparadis og utvikling (NOU 2009:19), og Regjeringens internasjonale arbeid for å åpne skatteparadiser for innsyn intensiveres.

Bistand til fattige lands utnyttelse av egne naturressurser til gagn for befolkningen, vil styrkes gjennom økt satsing på Olje for utvikling. Regjeringens nye initiativ for ren energi i utviklingssamarbeidet vil ytterligere styrke arbeidet med fattige lands innenlandske ressursmobilisering og sikre utnyttelse av fornybar energi og energieffektivisering.

Et viktig poeng er å utløse norske næringslivsinvesteringer i ren energi i fattige land også gjennom offentlig-privat partnerskap. Direkteinvesteringer og næringslivssamarbeid er helt vesentlige faktorer for å skape økonomisk vekst i fattige land. I tråd med St.meld. nr. 10 og Innst. S. nr. 200 (2008-09) om Næringslivets samfunnsansvar forventes det at norske bedrifter ligger i tet når det gjelder miljø, anstendig arbeidsliv og antikorrupsjon.

Det er en stor risiko at gjeldsbyrden for fattige land vil øke i forbindelse med finanskrisen. Regjeringen vil lede an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld, samt arbeide for forsvarlig långivning og mot illegitim gjeld.

Det arbeides videre med å styrke innsatsen for likestilling og kvinners rettigheter både som eget tema og som tverrgående tema bilateralt så vel som multilateralt. Dypest sett er kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene et spørsmål om flytting av makt. Tiltak og samarbeid for å styrke seksuelle minoriteter og stigmatiserte grupper som hiv-positive, vil videreutvikles. Regjeringen vil her tale med en klar og modig stemme.

2 Tabelloversikter over budsjettforslaget

3 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og Statsråden for miljø-og utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

4 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkeordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt års budsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS. I samsvar med Bevilgningsreglementet § 5, gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg (poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste – beløp i 1000 kroner):

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

5 Årsoversikt Utenriksdepartementet

6 Programområde 02 Utenriksforvaltning

6.1 Satsing i nordområdene

Nordområdene er denne Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Det er i nord at mange viktige spørsmål møtes og det er Regjeringens målsetting at Norge skal lede an i utviklingen av nordområdene. I 2010 foreslår derfor Regjeringen å styrke nordområdesatsingen med om lag 550 mill. kroner, hvor 20 mill. kroner er over Utenriksdepartementets budsjett. Regjeringens totale økte satsing på nordområdene siden nordområdestrategien ble lagt frem i 2006 er i overkant av 1,5 mrd. kroner.

Norsk nordområdepolitikk har som mål å skape rammebetingelser for en utvikling som trygger nasjonal suverenitet, sikrer stabilitet i området, fremmer en ansvarlig forvaltning av ressursene og miljøet, samt sikrer norske økonomiske interesser. Nordområdepolitikken prioriterer satsing på kunnskap, infrastruktur og verdiskapning i nord for å sette oss i stand til å møte utfordringer og muligheter i nordområdene. Norsk politikk i nord hviler videre på to søyler. På den ene siden legges det opp til et intensivert samarbeid med Russland for å videreutvikle samarbeidet om forvaltningen av fiskeriressursene og videre utvikling av samarbeidet om utviklingen av petroleumsressursene og sikring av havmiljøet. På den annen side legges det opp til nordområdedialoger med de sentrale vestlige land som er opptatt av utviklingen i nordområdene. Norge fører i dag nordområdedialoger med en rekke land.

I desember 2006 la Regjeringen frem nordområdestrategien. Stikkord for satsingen er aktivitet, nærvær, internasjonalt samarbeid og kunnskap. Regjeringen trakk videre opp 22 tiltakspunkter som viste konkret hvordan Regjeringen ville gi satsingen innhold. I dag er de fleste enten gjennomført eller igangsatt. Dette arbeidet inngår nå i de ordinære prosesser i flere departementer.

Nordområdestrategien ble fulgt opp med dokumentet Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i Regjeringens nordområdestrategi i mars 2009. Tiltakene som presenteres i Nye byggesteiner er strategiske, langsiktige og inndelt i 7 satsingsområder. Satsingsområdene spenner over ulike sektorer og involverer de fleste departementers budsjetter. Utover disse arbeider også Regjeringen med flere sektorsatsinger hvor nordområdene prioriteres. Dette gjelder både Forsvarets langtidsplan og Nasjonal transportplan.

Det er flere forhold som ligger bak den økte vektleggingen på nordområdene. Som kyststat har vi et ansvar for å sikre norsk suverenitet og trygge forvaltningen av fornybare og ikke-fornybare ressurser. Dette krever at vi videreutvikler samarbeidet med Russland, styrker kontakten med våre naboer og allierte og setter oss i stand til å utnytte nye muligheter.

Energi og klima er viktige sider ved nordområdepolitikken og krever bred oppfølging både internasjonalt og nasjonalt. Regjeringens målsettinger for klimapolitikken vil være ledende også i nordområdearbeidet. Norge vil vektlegge klimaproblematikken i arbeidet i de regionale rådene.

Norges formannskap i Arktisk råd fra høsten 2006 og frem til det avsluttende ministermøtet i Tromsø i april 2009 var en viktig brikke i Regjeringens nordområdepolitikk. Arktisk råd er eneste forum hvor alle de arktiske land deltar, og har utviklet seg til en god arena for håndtering av felles utfordringer i nord som blant annet klimaendring, miljøvern og håndtering av utfordringer knyttet til økt tilgang til arktiske områder når havisen trekker seg tilbake. Det legges opp til at Norge skal spille en pådriverrolle også etter avslutningen av formannskapet. Arbeidet med klimaendringer og bærekraftig utvikling i Arktis vil fortsatt bli prioritert.

Norsk nordområdepolitikk skal også fange opp nye problemstillinger og nye utviklingstrekk. Et klart utviklingstrekk er at arktiske spørsmål nå blir en mer integrert del av nordområdesatsingen. Klimaendringene og issmeltingen fører til at det i fremtiden kan åpnes nye transportveier mellom Atlanterhavet og Stillehavet over Polhavet. Denne utviklingen åpner nye muligheter og skaper samtidig nye utfordringer i nordområdene. Russiske planer om utvikling av Shtokman-feltet og planene om enorme investeringer på land i tilknytning til virksomhet til havs, kan åpne nye muligheter ikke minst for deler av Nord-Norge.

Det vil være viktig at man på norsk side har en infrastruktur som kan betjene denne utviklingen. Regjeringen vil styrke infrastrukturen i nord slik at Norge er konkurransedyktig i den internasjonale utviklingen av nordområdene. I St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010-2019 presenterer Regjeringen sin strategi for utvikling av nordområdene, som Stortinget har sluttet seg til, jf. Innst. S. nr. 300 (2008–2009). Regjeringen har en tredelt strategisk tilnærming til utviklingen av transportinfrastrukturen i nord: Et nord-sør perspektiv der formålet er å sikre fremkomst og styrke konkurransekraften til næringslivet; et øst-vest perspektiv der formålet er å binde landsdelen bedre sammen og gi bedre vilkår for samhandel og samarbeid med våre naboland; og et langsiktig perspektiv der formålet er å få frem kunnskap som kan gi et bedre grunnlag for å vurdere om dagens infrastruktur i Nord-Norge er tilpasset fremtidens transportbehov.

Norges tilnærming når det gjelder energi er trukket opp i den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Gjennom programmet Barents 2020 for kunnskapsutvikling i nord skaper Regjeringen arenaer for samarbeid mellom norske og utenlandske kompetansemiljøer og bidrar til å fornye vår kunnskap om nordområdene. Viktige prosjekterer er blant annet et norsk-russisk samarbeidsprosjekt for harmonisering av standarder på helse, miljø og sikkerhet innen petroleumsindustrien og skipsfart i nord, utredning av helhetlig overvåkings- og varlingssystem for havområdene i nord og forskningsprogrammet Geopolitikk i nordområdene, norske interesser samt en rekke nordområdestipender.

6.2 Trygge Norges sikkerhet

Regjeringen skal sikre et trygt Norge og trygghet for norske borgere. Vi skal arbeide nært med våre allierte og gjennom dialog og samhandling sikre at vi nasjonalt og internasjonalt kan møte tradisjonelle så vel som nye sikkerhetspolitiske utfordringer, som feilslåtte stater, terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, helseproblemer og miljøødeleggelser. Vi skal videreføre norsk engasjement for en styrket internasjonal rettsorden, for nedrustning og ikke-spredning og for utvikling av dialog mellom ulike grupper for å forebygge konflikter eller redusere skadevirkningene av dem.

Regjeringen legger et utvidet sikkerhetsbegrep til grunn for utformingen av Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi legger derfor også vekt på klima og miljø, og sosiale og økonomiske tiltak for å sikre stabilitet og utvikling. Styrket koordinering av innsatsen på de enkelte områder vil være en prioritert sak for Regjeringen.

NATO-medlemskapet forblir en bærebjelke i vårt sikkerhetspolitiske engasjement. NATO er både en militærallianse og det sentrale forum for forsvars- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner med våre allierte og partnerland. I møte med både nye og mer tradisjonelle sikkerhetsutfordringer vil forholdet til Russland være viktig. Regjeringen vil legge vekt på at dialogen med Russland opprettholdes, og at samarbeid for å sikre økt stabilitet videreføres.

Alliansens betydning som sikkerhetspolitisk instrument til støtte for blant annet FN og den Afrikanske Union så vel som samarbeidet med EU, stiller nye krav til organisasjonen, særlig med hensyn til stabiliseringsoperasjoner og samarbeid med sivile aktører. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at NATO fortsatt omformes og utvikles på en måte som gjør den i stand til å møte de nye sikkerhetsutfordringer på en koordinert og effektiv måte. Arbeidet med NATOs nye strategiske konsept vil således bli høyt prioritert i tiden fremover. Det er Regjeringens mål at utvidelse av Alliansen og det voksende samarbeidet med NATOs ulike partnere skjer på en måte som bidrar til økt stabilitet og sikkerhet i og utenfor Europa.

Norsk og europeisk sikkerhet bygger på et nært forhold til USA. Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet, den politiske dialogen og et tett bilateralt samarbeid mellom Norge og USA.

Utviklingen de siste årene i de nordiske land, i våre nærområder og internasjonalt for øvrig har medført et voksende handlingsrom og potensiale for nordisk samarbeid. Thorvald Stoltenbergs rapport om nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk ble behandlet på nordisk utenriksministermøte den 9. juni, hvor ministrene også avga en egen erklæring om dette. Utenriksdepartementet og andre berørte departement og fagmyndigheter vil følge opp samarbeidet på sine respektive arbeidsområder. Det er hensiktsmessig primært å benytte eksisterende fora for vurdering og gjennomføring av aktiviteter. Erklæringen fastslår også at samarbeid med land utenfor Norden vil bli vurdert når formålstjenlig, særlig de baltiske land, USA, Canada og Russland. Forhold som er utpekt for snarlig oppfølging er krisehåndtering, luftovervåking over Island, satelittjenester, digital sikkerhet, samarbeid mellom utenriksstasjonene og militært samarbeid. Arbeidet settes på dagsorden på kommende nordiske utenriksministermøter.

Afghanistan vil forbli både NATOs og Norges viktigste militære innsatsområde. Den NATO-ledede ISAF-operasjonen er et sentralt virkemiddel i det internasjonale samfunns samlede anstrengelser for å bidra til varig fred og stabilitet i Afghanistan. Norge vil videreføre en omfattende deltakelse i ISAF.

Det er gjort en grundig gjennomgang av de nasjonale prosedyrene for forberedelser og gjennomføring av besøk i Afghanistan og andre områder med tilsvarende sikkerhetsutfordringer. Det er gjennomført en rekke tiltak, inkludert styrket opplæring, med sikte på å ivareta sikkerheten for både norsk utsendt personell og besøkende delegasjoner.

Norge vil fortsatt holde tett kontakt med EUs institusjoner og medlemsland om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge bidrar med en fregatt i en seksmåneders periode fra august 2009 i EUs første sjømilitære operasjon, Atalanta, som skal bekjempe piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia. I den forbindelse har Norge høsten 2009 tatt på seg formannskapet i den internasjonale kontaktgruppen om det somaliske sjørøverproblemet.

EU gjennomfører flere operasjoner på bakken i blant annet Kosovo og Afghanistan som bringer den i direkte kontakt med NATO. Vi vil derfor fortsatt være pådriver for et strategisk samarbeid mellom NATO og EU.

Humanitær nedrustning og global sikkerhet

FN er den viktigste institusjonen for global sikkerhet. Regjeringen vil fortsatt arbeide aktivt for å styrke Norges militære og sivile bidrag til FN-ledede fredsoperasjoner. Det vil være et særlig mål å utforme slike bidrag innenfor en nordisk ramme. I dag deltar vi bl.a. i FN-operasjonen i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk med et militært feltsykehus med omlag 150 personell, samt et brønnborelag på om lag 15 personer. Samlet utgjør dette Norges mest omfattende militære støtte til FN-ledet innsats i Afrika siden begynnelsen av 90-tallet. I tillegg deltar vi med militære stabsoffiserer og observatører i Sudan, samt politi i Sudan og Liberia.

Regjeringen vil videreføre en aktiv politikk for å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Amerikanske politiske erklæringer om å arbeide for en tryggere verden uten atomvåpen har skapt en ny dynamikk. En hovedutfordring er å omsette disse nye politiske visjonene til praktiske handlinger. Dette gjelder både gjennomgangen av NATOs strategiske konsept og arbeidet for et positivt utfall av tilsynskonferansen for Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) i 2010.

Regjeringen vil fortsatt gi høy prioritet til innsats for humanitær nedrustning. Regjeringen er opptatt av at det er konvensjonelle våpen som skaper flest ofre for væpnet vold, og som hindrer sosial og menneskelig utvikling.

I mai 2008 ble den nye konvensjonen om klaseammunisjon vedtatt av et flertall av FNs medlemsstater. Undertegning av konvensjonen fant sted i Oslo i desember 2008. Den setter et internasjonalt forbud mot bruk, produksjon, lagring og overførsel av klaseammunisjon. Konvensjonen ble fremforhandlet etter initiativ fra Norge, og med betydelig norsk engasjement i prosessen og forhandlingene.

Minekonvensjonen har, siden den trådte i kraft i 1999, skapt en internasjonal norm. Det å bruke landminer anses som uakseptabelt, også av land som ikke er statspartnere til konvensjonen. Minekonvensjonen har ført til at livene til mange hundretusener mennesker er blitt bedre og store områder er blitt frigjort til utvikling. Det at ikke nye miner er blitt lagt ut forebygger humanitære kriser og ødelagte liv. I desember 2009 arrangeres den andre Tilsynskonferansen for Minekonvensjonen. Regjeringen vil fortsatt være en aktiv pådriver for implementering av Minekonvensjonen.

Arbeidet for et forbud mot produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpen og en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger er fortsatt sentrale prioriteringer. Regjeringen arbeider for internasjonale tiltak for å begrense utbredelsen av håndvåpen og støtter aktivt opp om å få på plass en egen konvensjon som handel med konvensjonelle våpen.

En overordnet målsetting for vår innsats i bekjempelsen av terrorisme er at Norge innenfor rammen av folkeretten skal yte effektive og relevante bidrag som også reduserer trusselen mot Norge. For å lykkes med dette, er det viktig med en god balanse mellom bekjempende og forebyggende tiltak. Det er viktig å støtte opp under FN som den ledende aktør i det internasjonale arbeidet mot terrorisme, samt at vi samarbeider tett med regionale organisasjoner som NATO, EU og OSSE. Gjennomføringen av OSSEs globale antiterrorstrategi er viktig for det langsiktige arbeidet for å avverge terrorisme. Norge vil konsekvent kreve at kampen mot terrorisme må føres i full overensstemmelse med menneskerettighetene og grunnleggende rettstatsprinsipper.

6.3 Klima og bærekraftig utvikling

De menneskeskapte klimaendringene er vår tids største utfordring. Endringene kommer fortere og gir større utslag enn man regnet med inntil bare for kort tid siden. Norge har derfor ambisiøse klimamålsettinger: skjerping av den norske Kyoto-forpliktelsen med 10 prosentpoeng til 9 pst. under 1990-nivå, kutt i de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990 innen 2020, og karbonnøytralitet i 2030. Norges hovedinnsats i kampen mot klimaendringene internasjonalt skjer innenfor rammene av FNs Klimakonvensjon og på utviklingsområdet. Det forhandles nå om en bred fremtidig klimaavtale der alle land bidrar, og som vil gjelde fra utløpet av Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode. Norge er en pådriver i dette arbeidet. Det er etablert et tett nordisk samarbeid frem mot klimakonferansen i København i desember 2009. Samarbeid og god kontakt med EU og andre europeiske land er også viktig.

Norges arbeid for å redusere utslipp fra avskoging i u-land, som ble annonsert under FNs klimakonferanse på Bali i desember 2007, er et viktig element i den norske innsatsen for å redusere de globale klimagassutslippene. Norge arbeider også aktivt for å fremme utvikling og internasjonal utbredelse av teknologier for karbonfangst og –lagring (CSS). Begge disse satsingsområdene er viktige elementer for Norge i forhandlingene om et fremtidig globalt klimaregime. Vitenskapsbasert kunnskap om de akselererende klimaendringene i Arktis og nordområdene formidles meget aktivt, for å bidra til et godt forhandlingsresultat.

København-konferansen vil uansett konkret utfall måtte følges tett opp i kommende år. Det er fortsatt behov for støtte til internasjonale bestrebelser for å utrede nye internasjonale avtaleformer, inkludert mulige typer utslippsforpliktelser. Andre former for klimautredninger og –tiltak er også aktuelle, for eksempel i regi av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), Det internasjonale energibyrå (IEA) m.v., eller Verdensbankens nye langsiktige initiativ for lavkarbon vekst og utvikling etter 2012. Norge støtter aktivt opp om FNs generalsekretærs initiativ om å gjøre FN karbonnøytralt. Norge satser på å styrke den utenrikspolitiske dialogen om behovet for en ambisiøs global klimaavtale, noe som blant annet støttes gjennom regionale og bilaterale tiltak mot avskoging, fremme av ren energi og støtte til Den grønne utviklingsmekanismen, ikke minst i Afrika.

Utenriksdepartementets innsats for bærekraftig utvikling består, i tråd med strategi for bærekraftig utvikling i Nasjonalbudsjettet for 2008, i å arbeide for å styrke det internasjonale samarbeidet for å oppnå de globale miljømålene, herunder en sosial og miljømessig bærekraftig globalisering. Hoveddelen av denne innsatsen blir satt inn på utviklingsområdet. Det er viktig å fremme prinsippene om bærekraftig utvikling i FN-organer og de multilaterale utviklings- og finansinstitusjonene. Norge gir høy prioritet til arbeidet for FN-reform og oppfølging av rapporten fra Høynivåpanelet. Arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO), OECD, Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD), samt nordområdearbeidet vil også være viktige arenaer for dette arbeidet.

6.4 En aktiv europapolitikk

Regjeringen fører en åpen og aktiv europapolitikk, der norske interesser overfor EU blir ivaretatt på en offensiv måte. Med utgangspunkt i at Norge ikke er medlem av EU skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning i aktuelle saker med sikte på å få gjennomslag for norske syn. Vi vil fortsette arbeidet med å bli tydeligere i våre prioriteringer, mer fokusert i vår satsing og påvirkning og legge vekt på å være strategiske når vi søker samarbeid.

I St.meld. nr. 23 (2005-2006) har Regjeringen skissert hvordan arbeidet med europapolitikken legges opp. Den konkretiserer tiltak for å sikre tydelige og tidlige politiske prioriteringer, god samordning og utnytting av mulighetene, god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetansebygging og økt åpenhet og dialog. St.meld. nr. 15 (2008-2009) utdyper norske interesser og virkemidler på det europapolitiske området. Det er konsensus om å gjennomgå EØS-avtalen etter femten års virke, og Regjeringen vil starte arbeidet med dette.

Regjeringen er opptatt av å sørge for økt åpenhet og dialog med eksterne miljøer i EU- og EØS-saker. Kontakten med relevante organisasjoner og institusjoner er blitt betydelig styrket, bl.a. gjennom ulike etablerte fora for meningsutveksling om europapolitikk, herunder bl.a. Nasjonalt Europaforum og Europakonferansen.

Norsk samfunnsliv er tett vevd sammen med europeiske partnere og kolleger. Utviklingen i Europa er derfor viktig for norske interesser og en sentral referanse for norsk innenriks- og utenrikspolitikk. Ca. 80 pst. av den totale norske eksporten går til EU, og omtrent 70 pst. av vår import kommer fra EU.

EUs beslutninger utformes i et samspill mellom medlemslandene og institusjonene i Brussel. Regjeringen legger derfor vekt på gode bilaterale forbindelser med EU-landene i tillegg til det etablerte samarbeidet med EUs institusjoner. Det nordiske samarbeidet vil bli brukt aktivt for å ivareta norske og fellesnordiske interesser overfor EU. Samarbeidet i den nordisk-baltiske kretsen er også styrket. Norge er med i Den nordlige dimensjon og vil ha formannskapet i Østersjørådet fra juli 2010. Regjeringen har gitt innspill til EUs arbeid med en egen EU-strategi for Østersjøregionen.

Hovedfundamentet i norsk tilknytning til EU er EØS-avtalen. Gjennom EØS-midlene stiller Norge i perioden 2004-2009 til rådighet over 11 mrd. kroner til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området og til at de nye medlemslandene blir i stand til å gjennomføre EUs regelverk på en rekke områder. I tillegg bidrar midlene til å skape nye samarbeidsrelasjoner og kontakt mellom Norge og mottakerlandene. Forhandlinger med Europakommisjonen om mulige fremtidige bidrag fra 2009 ble igangsatt høsten 2008. Forhandlinger pågår fortsatt høsten 2009.

I tillegg er det for Norge viktig å støtte den felles europeiske anstrengelse for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan, der støtte til integrasjon i euroatlantiske strukturer (EU og NATO) er et bærende element. Albanias og Kroatias inntreden i NATO er et resultat av dette arbeidet og viktige fremskritt er gjort i Vest-Balkan-landenes samarbeidsrelasjoner med EU. Norge vil videreføre innsatsen for fred og forsoning og euroatlantisk integrasjon i samspill og samarbeid med EU. Gjennom prosjektbistand vil vi støtte reformarbeidet og implementeringen av europeiske standarder i landene. Særlig viktig blir det å støtte konsolideringen av statene Bosnia-Hercegovina og Kosovo, samt bidra til å sikre Serbias euroatlantiske tilknytning.

EUs klima- og energipolitikk fikk et betydelig konkret løft siste år med toppmøtets vedtak av klima- og energipakken i desember. Det er første gang at en slik omfattende juridisk bindende klimaavtale blir gjort i EU. Gjennom EØS-avtalen vil EUs politikk og målsettinger også bli relevante for Norge. Norge har gitt viktige innspill blant annet når det gjelder karbonfangst og –lagring. Frem mot klimatoppmøtet i København vil vi arbeide nært med EU for å få på plass en sterk og bred ny klimaavtale.

Gjennom Schengen-avtalen er Norge knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker. Økt grenseoverskridende kriminalitet og illegal innvandring krever at Norge prioriterer det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet med andre europeiske land. Norge er invitert med av Kommisjonen til å delta i utviklingen av EUs globale tilnærming til migrasjon gjennom samarbeidsplattformer om utviklingstiltak i opprinnelsesland og transittland. Dette har høy prioritet fra Regjeringens side. Regjeringen vil også samarbeide nært med EU i innsats mot menneskehandel. Norge har en samarbeidsavtale med Europol og Eurojust, og har forhandlet frem en avtale om norsk tilslutning til Prüm-avtalen om politisamarbeid. Avtalen er parafert, men ikke undertegnet. Regjeringen arbeider for norsk tilslutning til det kommende planlagte europeiske støttekontoret på asylfeltet.

Gjennom naboskapsprogrammet bidrar EU til utviklingen i Ukraina, Moldova og landene i Sør-Kaukasus. Med EUs nye østlige partnerskap er det skapt en ny samarbeidsramme som også innbefatter Hviterussland. Norge har et betydelig bilateralt prosjektsamarbeid i regionen innen demokratisk styresett og sivilt samfunn, likestilling, justis- og sikkerhetssektorreform, miljø, klima og energi, samt humanitære tiltak.

6.5 Rettferdig global styring

Finanskrisen har tydeliggjort behovet for rettferdig global styring. Regjeringen vil arbeide for å styrke globale styringsinstrumenter som kan fremme mer rettferdig fordeling, ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, skal vi gå inn for å utvikle politiske svar på de globale utfordringene. Vi skal ha kapasitet til å utrede nye samarbeidsformer og nye finansieringsordninger som kan styrke det globale styringssystemet. Vi skal gjennom økonomiske og personellmessige bidrag gi vår støtte til et kvalitativt bedre FN som er i stand til å ivareta sine oppgaver etter FN-pakten.

Det er etablert en rekke organisasjoner og prosesser for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom utvikling av felles regelverk i global skala. Ikke minst spiller FNs særorganisasjoner viktige roller innenfor sine mandatområder. Som ledd i arbeidet for rettferdig global styring, vil Regjeringen gi høy prioritet til arbeidet i FNs særorganisasjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er særlig relevant, med sosial rettferdighet som eksplisitt formål og mandat, blant annet gjennom regler for beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter. Regjeringen vil i året som kommer legge særlig vekt på konkret oppfølging av «Decent Work – agendaen». Regjeringen har utarbeidet en særskilt strategi for dette arbeidet. I Utenriksdepartementet er oppfølgingsarbeidet prosjektorganisert med eget mandat og prosjektleder. Arbeidet skjer i nær dialog med partene i arbeidslivet, med sivilt samfunn og relevante «tenketanker».

En sosial og bærekraftig utvikling er bare mulig dersom vi satser på global helse og på å styrke helsesystemer inkludert primærhelsetjenesten i utviklingsland. Regjeringen har tatt initiativ til en global kampanje for å nå de helserelaterte tusenårsmålene om barnedødelighet, mødredødelighet og bekjempelse av aids og andre sykdommer. Norge arbeider dessuten tett med utvalgte land fra hele verden for at dagens utfordringer på helseområdet skal håndteres også innenfor utenrikspolitikken. Helserisiko og sårbarhet kjenner ingen landegrenser og må komme høyere på den utenrikspolitiske agendaen. Regjeringen er opptatt av å sikre befolkningen i utviklingsland tilgang til rimelige og gode vaksiner og medisiner. Et eksempel er arbeidet i Den globale vaksinealliansen GAVI som ble etablert i 1999 som et samarbeid mellom offentlige og private aktører. UNICEF, Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensbanken er sentrale partnere. Alliansen arbeider for at alle barn i fattige land får et fullverdig vaksinetilbud, med vekt på rask og effektiv introduksjon av nye vaksiner og støtte til å sikre fungerende vaksinetjenester. Formålet er å bidra med mer midler, mer effektivt samarbeid, bredere partnerskap og raskere tilgang til nye vaksiner.

Norge deltar også i Den internasjonale finansieringsmekanismen for immunisering, International Finance Facility for Immunization (IFFIm), som ble lansert i 2006 og Den innovative ordningen for innkjøp av vaksiner for utviklingsland, Advance Market Commitments (AMC) som ble lansert i 2007. Begge ordninger er innovative finansieringsordninger som kan få bred anvendelse, men som i første omgang utprøves på vaksineområdet.

Norge er i front for å fremme åpenhet om inntekter fra olje- og gruveindustrien. Det internasjonale initiativet på dette området (EITI) har et eget sekretariat, som i 2007 ble lagt til Oslo. Vi vil videreføre dette arbeidet med full styrke.

FN

Norge er en sterk støttespiller for FN ut fra erkjennelsen av at vi trenger en global organisasjon for å løse felles problemer. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land.

Norske interesser er knyttet til utviklingen av en internasjonal rettsorden som sikrer fred, stabilitet, sikkerhet og rettsstatens prinsipper. De er knyttet til økonomisk trygghet, til livsmiljøet og til sentrale verdier som menneskerettigheter og demokrati, innenfor en regional og en global ramme. I tillegg er Norges bidrag til en multilateral verdensorden under FN med vekt på folkeretten og menneskerettigheter et uttrykk for internasjonal solidaritet.

Norge er en av verdensorganisasjonens fremste støttespillere, vår støtte går i bredden av FNs engasjement, den er solid og troverdig. Mange av FNs viktigste humanitære programmer og utviklingsprogrammer er helt avhengige av frivillige bidrag, Norge er den tredje største bidragsyter til FNs humanitære innsats og utviklingsarbeid, herunder menneskerettigheter, miljø og demokratiutvikling.

Det er en viktig målsetting for Norge å bidra til reformer som kan bidra til å styrke FNs evne til å leve opp til forventningene. De siste årene er det gjennomført en rekke reformer innenfor hele FN-systemets innsatsområde. Både FNs mandater, sekretariatets organisering, samordning mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå følges opp. Norge har to hovedformål ved FN-reform: 1) FN leverer mer effektivt på landnivå og 2) Økt åpenhet, ansvarlighet og tydelige ansvarslinjer i FN-sekretariatet.

Norge har særlig konsentrert seg om følgende områder: FNs fredsbyggende virksomhet, administrative reformer, effektivisering av FNs operative innsats på landnivå, styrking av FNs likestillingsarbeid og gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet. Vi vil fortsette satsingen på disse områdene.

Den globale kampanjen for FNs helserelaterte tusenårsmål ble lansert i september 2007 av statsminister Stoltenberg. Kampanjen er en overbygging for flere ulike helseinitiativ lansert over de siste par år, herunder Statsministerens initiativ for å bedre barne- og mødrehelse, tusenårsmål 4 og 5. Kampanjen la i juni 2009 frem en rapport i FN om tiltak for å forhindre at finanskrisen får en negativ innvirkning på de helserelaterte tusenårsmålene. Vi vil videreføre det betydelige bidraget til denne kampanjen. Det norske initiativet har flere komponenter. Globalt er samarbeidet med Verdensbanken om resultatbasert finansiering og norsk støtte til Partnerskapet for nyfødt-, barne- og mødrehelse sentralt. Bilateralt er det inngått samarbeid med Tanzania, Nigeria, India og Pakistan – alle med høy barnedødelighet og politisk lederskap og vilje til i samarbeid med internasjonale, nasjonale og lokale partnere å nå målet om å redusere barnedødeligheten med 2/3 og mødredødeligheten med 3/4 innen 2015. Innsatsen omfatter også norsk satsing gjennom de to store globale helsefondene (Den globale vaksinealliansen, GAVI, og Det globale fondet for aids, TB og malaria, GFATM), som sentrale virkemidler for å oppnå helsemålene.

Arbeid for menneskerettigheter og demokrati

I norsk utenrikspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Fra norsk side støtter vi oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene. Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Sentrale prioriteringer i dette arbeidet er videre innsats for menneskerettighetsforsvarere, ytringsfrihet og uavhengige medier. En nærmere omtale av den multilaterale innsatsen på menneskerettighetsfeltet gis i områdeomtalen under programområde 3 Internasjonal bistand.

Norge er medlem av FNs menneskerettighetsråd i perioden 2009-2012. Et hovedmål for Norge er å bruke medlemskapet til å bevare og styrke det internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettighetene, inkludert menneskerettighetsrådet. Vi vil videreføre og styrke vårt lederskap på arbeidet med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og næringslivets menneskerettighetsansvar samt prioritere arbeidet med ytringsfrihet, likestilling, urfolk og internt fordrevne. Dette arbeidet utføres i tett samarbeid med våre nærmeste samarbeidspartnere i Rådet, særlig EUs medlemsland og USA.

Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå.

Også i norsk Russlandspolitikk står arbeidet for demokrati og menneskerettigheter sentralt. Slike spørsmål diskuteres på alle nivåer med russiske myndigheter. Det gjennomføres også årlige bilaterale menneskerettighetskonsultasjoner med Russland. Innenfor rammen av prosjektsamarbeidet med Russland gis det prioritet til prosjekter som støtter opp om uavhengige media og samarbeid mellom frivillige organisasjoner. Disse prioriteringene gjelder også for Nord-Kaukasus. Det gis også særskilt støtte til prosjekter som bidrar til styrket rettssikkerhet, bedre juridiske rettigheter for kvinner og støtte til menneskerettighetsforsvarere.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) og handelspolitikk

Norge er tjent med internasjonale avtaler som regulerer handel. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er den viktigste organisasjonen for dette. WTO har en tredelt funksjon. Organisasjonen forvalter et omfattende regelverk, den behandler internasjonale handelstvister gjennom et forpliktende tvisteløsningssystem, og den er et forum for forhandlinger om handelsspørsmål. Regjeringen legger vekt på å bidra til å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet i WTO slik at det blir et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. I likhet med Norge understreker de fleste av WTOs medlemsland, og ikke minst utviklingslandene, betydningen av å nå frem til et godt forhandlingsresultat i den såkalte Doha-runden. Etter at det i 2008 ikke lot seg gjøre å oppnå enighet om hovedelementene i en ny WTO-avtale, har forhandlingene i realiteten stått stille. Skifte av administrasjon i USA og oppmerksomhet om finanskrisen har medvirket til dette. Regjeringen vil bidra til at forhandlingene gjenopptas og sluttføres. Det skal avholdes en ordinær ministerkonferanse i WTO i desember 2009.

WTO-forhandlingene berører det norske samfunnet på en meget direkte måte. Norge har en åpen økonomi. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket i en spesiell situasjon. Landbruket har også betydning for viktige sider ved vår økonomi, forsyningssituasjon, bosetting, arbeidsplasser, kultur og kulturlandskap. På denne bakgrunn vil Regjeringen fortsette sitt aktive arbeid i forhandlingene, med sikte på å bidra konstruktivt til en løsning som både ivaretar utviklingslandenes særlige behov og som gjør det mulig å videreføre et levedyktig norsk landbruk.

Regjeringen ønsker å bidra til å styrke utviklingslandenes mulighet til å bli bedre integrert i den globale økonomien og til å skape økonomisk vekst og velferd gjennom økt eksport. Det er gjennomført flere endringer i ordningen for tollpreferanser for utviklingsland (GSP-ordningen). Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke utviklingslandenes evne til å utnytte de mulighetene GSP-ordningen gir.

6.6 Norgesfremme, omdømme og kultur

Å støtte opp om norsk næringsliv er en prioritert oppgave for Regjeringen. Utenrikstjenesten er allerede en integrert del av virkemiddelapparatet for næringslivet, men Regjeringen arbeider aktivt med å utvikle tilbudet til norske bedrifter i utlandet og holder god kontakt med norsk næringsliv.

Utenrikstjenesten skal bistå norske bedrifter i deres arbeid med å vinne innpass på internasjonale markeder. Gjennom nært samarbeid med øvrige deler av virkemiddelapparatet for næringslivet skal utenrikstjenesten, forankret i Regjeringens verdigrunnlag, gi støtte til norske bedrifters internasjonalisering.

Det er lagt opp til nært samarbeid mellom utenriksstasjonene og Innovasjon Norges kontorer ute slik at norsk næringsliv kan forholde seg til et samordnet og integrert offentlig virkemiddelapparat ute. Et helhetlig næringsfremmende uteapparat bidrar med råd, veiledning og tilrettelegging for økonomisk samarbeid mellom norsk næringsliv og utenlandske partnere.

Globaliseringen preges i stor grad av grenseoverskridende handel og investeringer. Dette skaper store muligheter for norsk næringsliv, men også utfordringer innen områder som menneskerettigheter, arbeidsstandarder, klima, miljø og korrupsjon. Regjeringen la i første halvår 2009 frem St.meld. nr. 10 om Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi der Regjeringen klargjør det ansvaret norske selskaper med internasjonalt engasjement har. Meldingen vil danne grunnlag for en bred oppfølgingsprosess der næringsliv, fagbevegelse, frivillige organisasjoner og myndigheter i fellesskap vil spille en rolle. Sentralt står arbeidet for å styrke internasjonalt aksepterte rammer for samfunnsansvar, som er nødvendig for å heve næringslivets globale standarder. Andre spørsmål som utredes i kjølvannet av meldingen er ikke-juridiske klage- og overvåkingsmekanismer knyttet til norske bedrifters aktiviteter i utlandet, herunder forslag til omorganisering av det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Et klart og positivt internasjonalt omdømme vil bidra til å styrke norsk kultur- og næringslivs muligheter i utlandet. Regjeringen vil i det langsiktige nasjonale omdømmearbeidet vektlegge et sterkere geografisk fokus, i tråd med globale endringsprosesser, for at Norge blir en foretrukket samarbeidspartner internasjonalt.

Samordningen mellom hovedaktørene i omdømmearbeidet er intensivert, med sikte på å legge sterkere vekt bak samlede norske budskap. Det nasjonale omdømmeforumet som ledes av Utenriksministeren gir viktige innspill i dette arbeidet.

Gjennom kompetanseheving, strategiutvikling og satsing på profilerings- og informasjonsverktøy søker departementet å være faglig og teknologisk i forkant for å profilere Norge internasjonalt. Arbeidet skjer i nært samarbeid med departementets samarbeidspartnere og utenriksstasjonene.

Styrking av Norges kultursamarbeid med utlandet er en del av Regjeringens kulturløft og skal sikre det mangfold av kontakter som er en forutsetning for veksten i norsk kulturliv. Internasjonalt kultursamarbeid skaper møteplasser, bygger nettverk og styrker dialogen mellom Norge og mangfoldet av internasjonale strømninger og aktører som er viktige målgrupper for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Samtidig er synliggjøringen av norske kunstuttrykk på den internasjonale arena med på å gi innhold til vårt profileringsarbeid ute.

Regjeringen vil fortsette samarbeidet med de kunstfaglige organisasjoner i Norge – og gjennom våre utenriksstasjoner bygge ut kontaktnettet til toneangivende kulturinstitusjoner internasjonalt. I de store norske internasjonale markeringer de senere år har humanistiske idealer, menneskerettigheter, likestilling og ytringsfrihet vært en sentral del av innholdet. Disse grunnleggende verdier vil fortsatt prege Norges internasjonale kulturprofil, og være en bevisst del av Norges utenrikspolitiske budskap.

Kulturdimensjonene og folk-til-folk samarbeidet under Nordområdestrategien er et viktig element i utviklingen av Barentsregionen. Samarbeidsformer og omfanget av disse er i stadig vekst noe som kommer både nord-norsk og samisk kultur og organisasjonsliv til gode.

Norsk kunst- og kulturliv står sentralt i arbeidet med å styrke de mellomfolkelige kontakter. Den betydning som tillegges mangfoldet i kulturuttrykk, herunder også viktigheten av å bevare urfolkstradisjonene, skal reflekteres i vår presentasjon overfor utlandet.

7 Programområde 03 Internasjonal bistand

7.1 Globale utfordringer i kampen mot fattigdom

Ved inngangen til 2010 står verden overfor klimakrisen og den økonomiske krisen. Disse krisene gjør kampen mot fattigdom mer krevende. De gjør det vanskeligere å nå FNs tusenårsmål, men illustrerer samtidig viktigheten av felles løft for å kunne oppnå en bærekraftig vekst og utvikling.

De store globale utfordringene forutsetter en samlet innsats der giversamfunnet står ved sine internasjonale forpliktelser og øker bistanden. Samlet norsk bistand er høy og har økt betydelig i inneværende regjeringsperiode. I en tid der andre giveres bistandsbudsjetter trues av kutt som følge av den økonomiske nedgangstiden, øker norsk bistand til 27,4 mrd. kroner. Dette er en økning på 10,8 mrd. kroner fra 2005 og bistanden utgjør nå 1,09 pst. av BNI-anslaget for 2010. Regjeringen har dermed fulgt opp Soria Moria erklæringen ved å trappe opp bistanden til over 1 pst.

Tiltak finansiert over bistandsbudsjettet til helse, utdanning, infrastruktur, næringsutvikling og gjeldslette er spesielt viktige i nedgangstider. Å opprettholde et høyt bistandsnivå – og til og med øke budsjettet slik Norge nå gjør – er ett av de viktigste tiltak rike land kan gjøre for å redusere de negative virkningene av finanskrisen for fattige land.

Regjeringen viderefører sin satsing på områder der Norge kan spille en rolle ut i fra vår kunnskap og kompetanse. Norsk støtte til global helse vil også være en av hovedprioriteringene. Regjeringen viderefører støtten til FN og andre multilaterale organisasjoner, og det nære samarbeidet med næringslivet og frivillige organisasjoner. Regjeringen styrker innsatsen innen utdanning, landbruk og likestilling.

Budsjettet for 2010 viderefører og styrker Regjeringens klima- og miljøsatsing ved å foreslå ytterligere om lag 650 mill. kroner til skog.

Regjeringen vil også i 2010-budsjettet foreslå å sette av midler spesielt innrettet for å motvirke negative konsekvenser av finanskrisen for fattige land. De viktigste elementene er økte bevilgninger til ren energi, klimatilpasset landbruk i Afrika og økt innsats for å øke landenes egne inntekter gjennom bedre ressursforvaltning. Fortsatt betydelig støtte til Verdensbanken og FN er viktig for å støtte deres brede engasjement for å redusere de negative sosiale konsekvensene av finanskrisen.

I tråd med Innst.S.nr. 269, jf. St.meld. nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital – Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom, videreføres regjeringens utviklingspolitikk med et styrket fokus på klima, konflikt og kapital. Samtidig gir innstillingen retning for en mer effektiv og målrettet satsing i årene fremover. Meldingen slår fast at norsk utviklingspolitikk skal styrke de fattiges posisjon og legge til rette for bærekraftig utvikling. Utviklingspolitikken skal også bidra til å sikre globale fellesgoder og styrke globale kjøreregler. Norske fortinn og erfaringer skal utnyttes i utviklingssamarbeidet.

Klimainnsats og fattigdomsbekjempelse står i et avhengighetsforhold til hverandre. Uten økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse vil utviklingsland ikke ønske eller evne å bidra til en effektiv internasjonal klimasatsing. Uten effektivt å bekjempe klimaendringene, vil fattigdommen øke.

Konflikt hindrer positiv utvikling i fattige land, og de fleste konflikter finner sted nettopp der. Norge vil bidra til fredsbygging, forsoningsinitiativer og forebygging av konflikt og kriser i flere regioner. Utviklingssamarbeidet i land i konflikt og sårbare situasjoner vil ha særlig fokus på statsbygging. Sikkerhetspolitikk, diplomatiske fredsbestrebelser, humanitær innsats og utviklingspolitiske hensyn må spille sammen i det fredsrettede arbeidet. Slik det kommer frem av St.meld. nr. 40 (2008-2009) Norsk humanitær politikk er målet å utvikle en humanitær politikk som effektivt bidrar til at det internasjonale samfunnet står best mulig rustet til å møte fremtidens utfordringer. Vårt hovedfokus er rask, fleksibel og effektiv respons for å kunne møte skiftende humanitære behov, både i akutte og langvarige kriser.

For utviklingsland er tilgang på kapital som kan finansiere økt velferd og investeringer for økonomisk vekst svært viktig. Bistand er begrenset og må derfor sees i sammenheng med annen offentlig politikk som bidrar til utvikling i de fattigste landene. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å bruke norsk bistand målrettet og strategisk for å styrke samarbeidslandenes egen inntektsgenerering. Dette gjøres nasjonalt ved å bidra til bedre ressursforvaltning, mer effektiv skattepolitikk, gjennom kamp mot korrupsjon og ulovlig kapitalflukt. Det gjøres gjennom internasjonal innsats mot skatteparadiser, økt tilbakeføring av stjålne og korrupte midler og gjennomføring av FNs anti-korrupsjonskonvensjon.

Norge legger stor vekt på den internasjonale innsatsen for økt bistandseffektivitet og Accra Agenda for Action. Et viktig element i dette arbeidet er behovet for bedre arbeidsdeling mellom de ulike utviklingsaktørene basert på deres komparative fortrinn. Konsentrasjon av den bilaterale innsatsen på tematiske hovedsatsingsområder bidrar til en bedre arbeidsdeling internasjonalt, og i det enkelte land. En mer strategisk bruk av de ulike bistandskanalene bidrar til økt effektivitet.

Utviklingssamarbeidet skal gi resultater og arbeidet innen kvalitetssikring og evaluering er derfor styrket i regjeringsperioden. Utviklingssamarbeid skal bygge på faglighet, langsiktighet og mottakerlandets behov og forutsetninger. Dette gjelder både multilaterale og bilaterale aktører.

De store globale utfordringene kan ikke løses av noe enkeltland alene, men fordrer økt internasjonalt samarbeid og bedre global organisering. Norge ønsker å bidra til en internasjonal politikk for å styrke globale fellesgoder som stabilt klima, internasjonal fred og sikkerhet, forskning og global kunnskap, kontroll over smittsomme sykdommer, og et velfungerende globalt finanssystem. Regjeringen har gjennom skogsatsingen tydeliggjort betydningen av å se klima og utvikling i sammenheng. Den store satsingen på MDG 4/5 og vaksiner har understreket verdien av å bidra til internasjonale fellesløft innen helse. På samme måte er Regjeringens vektlegging av bistand til sårbare stater et bidrag til internasjonal sikkerhet og stabilitet. Norge vil videreføre dette arbeidet ved å fokusere på fellesgoder som er av direkte betydning for utvikling, og anspore til økt internasjonal innsats for å styrke finansiering av slike goder.

Utviklingsutvalget la i sin rapport Samstemt for utvikling (NOU 2008:14) frem en rekke forslag for å forene norsk politikk i sin helhet med utviklingsmålene. Mange av utvalgets forslag faller sammen med norske politiske prioriteringer og er dermed under oppfølging. Andre forslag ble tatt inn i St.meld. nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital. I tråd Stortingets tilslutning vil Regjeringen presentere en årlig rapport til Stortinget om utvalgte områder som belyser hvor samstemt Regjeringens politikk er mht. å fremme utvikling.

St.meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter, hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk viser hvordan globalisering og geopolitisk endring har endret vilkårene for å ivareta norske interesser og nå politiske mål. Våre utenrikspolitiske interesser utvider seg geografisk og til nye politiske felt. Sammenveving av økonomi, politikk og interesser på tvers av kloden gjør at norsk velferd henger tettere sammen med velferden i verden forøvrig. Internasjonale konflikter og kriser kan få konsekvenser for oss direkte, eller indirekte ved å forme global utvikling. Dette gjør at vår engasjementspolitikk – utviklingspolitikk, fredsbygging, humanitær innsats og vårt arbeid for å styrke menneskerettigheter og demokrati – blir en realpolitisk ressurs.

7.2 Fokus på områder der Norge kan gjøre en forskjell

Internasjonal arbeidsdeling er en forutsetning for effektiv bistand. Regjeringen vil videreføre de tematiske satsingene i 2010 som er miljø og bærekraftig utvikling; fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand; olje og ren energi; kvinner og likestilling; og godt styresett og kamp mot korrupsjon.

Dette er områder der samarbeid med Norge er etterspurt og der norsk kompetanse og erfaring tilsier at vårt bidrag gir stor effekt. I tråd med St. meld. 13 og Innst. S. nr. 269 (2008-2009) er det også andre områder der Norge kan sies å ha særskilte fortinn, og som kan gi grunnlag for bilateralt samarbeid der mottaker ønsker det. Det legges også stor vekst på helse, utdanning og landbruk.

Norsk klima- og miljøinnsats som integrert del av utviklingspolitikken

Globale klimaendringer og tap av biologisk mangfold er blant de største truslene menneskeheten står overfor.

Regjeringen vil være ledende i det internasjonale klimaarbeidet, og styrker ytterligere innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. I tråd med Klimaforliket skal nivået for innsatsen mot internasjonal fattigdom holdes på minst samme reelle nivå som i 2008 i årene framover. Dette er fulgt opp med en nominell økning av den samlede bistandsrammen på i overkant av 1,2 mrd. kroner i forslaget til statsbudsjettet for 2010, hvorav 650 mill. kroner i økning til klima og skogsatsingen. Med budsjettforslaget for 2010 vil innsatsen mot internasjonal fattigdom øke nominelt med om lag 3 mrd. kroner målt fra saldert budsjett 2008.

Regjeringens klima- og skogprosjekt skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, blant annet med sikte på å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale.

Klima- og skogprosjektets langsiktige resultater kan likevel bare sikres om de som bor i og rundt, og lever av skogen, får ta del i den økonomiske utviklingen. Klima og skogprosjektet er derfor uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse.

Forebygging av naturkatastrofer og økt motstandsdyktighet overfor klimaendringer for de fattigste og mest sårbare landene vil få en stadig mer sentral plass i utviklingssamarbeidet. Regjeringen vil arbeide for internasjonale mekanismer som kan mobilisere ressurser for langsiktig finansiering av klimatilpasning. Gjennom et styrket samarbeid med afrikanske organisasjoner og partnerland, ønsker Regjeringen å bidra til å styrke Afrikas stemme i klimaforhandlingene bl.a. når det gjelder krav om vesentlig økt finansiering av tilpasningsprogrammer for kontinentet.

I tillegg til satsingen på skog og klima foreslår Regjeringen å styrke oppfølging av Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid ytterligere. Innsatsen for vern og bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold og naturressurser vil bli prioritert i 2010, som også er det internasjonale året for biologisk mangfold. Andre innsatsområder i handlingsplanen er vann og sanitær, ren energi og miljøgifter.

Satsingen på ren fornybar energi gjennom Ren energi for utvikling initiativet er også en viktig del av Regjeringens klimasatsing.

Norsk energi-innsats skaper verdier

Norge har som energinasjon gode forutsetninger for å bidra til utviklingslandenes innsats for å møte utfordringer som er knyttet til energisektoren.

Gjennom Regjeringens Initiativ for ren energi i utviklingssamarbeidet er all norsk bistand på området blitt samlet, helhetlig og målrettet. Initiativet skal bidra både til mindre utslipp av klimagasser gjennom bruk av rene, fornybare energikilder og til bedre tilgang til energi, som er en forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. Initiativet omfatter bl.a. kapasitetsbygging, strømledningsnett og økt produksjon av strøm. Både større tiltak som utbygging av vannkraft og overføringsnett, og mer lokale tiltak som landsbyelektrifisering med minivannkraft, solenergi og effektive vedovner inngår. Energieffektivisering også. Gjennom støtte til regionalt samarbeid bidrar bistanden både til god utnyttelse av naturressurser og til utvikling av mer regionalt økonomisk og politisk samarbeid. Initiativet vil bidra til teknologioverføring ved å gjøre den omfattende norske kompetansen tilgjengelig for utviklingsland, foruten å bidra til økt finansiering i utviklingsland gjennom privat sektor.

Den globale finanskrisen fører til reduserte investeringer i energiinfrastruktur i utviklingsland som gir tapte arbeidsplasser og lavere økonomisk aktivitet. Regjeringen foreslår derfor å øke innsatsen innen Ren Energi over regionbevilgningen for Afrika og gjennom støtten til Norfund.

Flere norske kraftselskaper er interessert i å investere i vannkraft i utviklingsland. Det arbeides med å styrke samarbeid og partnerskap gjennom strategisk bruk av bistanden, slik at vi kan bidra til å utløse slike kommersielle investeringer.

Norge støtter også flergiverfond i Verdensbanken, Den asiatiske utviklingsbanken, Den Afrikanske utviklingsbanken og Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling.

Mange av våre samarbeidsland har betydelige petroleumsressurser. Gjennom Olje for Utvikling programmet (OfU) bidrar Norge til at ressursrike utviklingsland kan forvalte sine ressurser slik at det kommer fellesskapet til gode. Samarbeidet vil i 2010 videreføres i de 10 hovedlandene og om lag 15 landene med begrenset samarbeid. Det er også igangsatt regionale prosjekter i Øst- og Vest-Afrika. OfU støtter også norske og internasjonale frivillige organisasjoner for å bygge sivilsamfunnskapasitet i OfUs samarbeidsland. Samarbeidet vektlegger ressursplanlegging, styrking av finansforvaltning og miljøforvaltning, og fremmer et integrert perspektiv på petroleumsforvaltning spesielt i hovedlandene. Stadig flere land ønsker hjelp til å maksimere den lokale verdiskapningen fra petroleumsaktivitetene. Her vil den norske olje- og serviceindustrien være viktige samarbeidspartnere fremover.

Regjeringens arbeid med å forebygge, dempe og løse konflikter styrkes

I tråd med utviklingsmeldingen, utenriksmeldingen, melding om norsk humanitær politikk, og Stortingets behandling av disse, styrker Regjeringen arbeidet med å forebygge, dempe og løse konflikter. Engasjementspolitikken sees i sammenheng med humanitær innsats, bistand i overgangsperioden fra krig til fred, det langsiktige utviklingssamarbeidet og vårt arbeid for menneskerettighetene. Norges styrke er fleksibilitet til raskt å kunne svare på utfordringer i en ustabil situasjon og den tette kopling mellom utenriks- og utviklingspolitikken.

Regjeringen vil i 2010 fortsette det norske arbeidet for konfliktløsing. Den direkte norske innsatsen har tyngdepunkt i Midt-Østen, Afghanistan, Sudan og Somalia, men det ytes også innsats andre steder i verden. Regjeringen vil videreføre støtten til FNs fredsbyggende innsats, forebygging av væpnet konflikt og mer integrerte fredsoperasjoner.

Statsbygging er et sentralt formål i dette arbeidet. Regjeringen vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider med fred, konfliktløsning og fredsbygging. Det skal også legges større vekt på konfliktforebyggende samarbeid med regionale aktører. Regjeringen vil yte bistand til fredsbevaring i regi av slike aktører og til å styrke deres kompetanse og kapasitet.

Voldtekt og andre former for seksualisert vold i væpnet konflikt har dramatiske konsekvenser for individene som rammes, i hovedsak kvinner og barn, men også menn. Seksualisert vold bidrar dessuten til å ødelegge og destabilisere lokalsamfunn og vanskeliggjør fred og forsoning. Norge deler FNs sikkerhetsråds syn på seksualisert vold i krig og konflikt som en sikkerhetsrisiko, som må behandles på lik linje med andre trusler mot internasjonal fred og sikkerhet. Regjeringen vil ytterligere styrke den samlede innsatsen mot seksualisert vold i krig og konflikt, og bidra til å forplikte FN og medlemsstatene til effektiv innsats for beskyttelse av sivile, herunder bekjempelse av straffrihet for overgriperne og bedre tilbud av medisinsk og psykososial behandling og rehabilitering av ofrene. Det opprettes et toårig prosjekt i Utenriksdepartementet, som skal koordinere og styrke arbeidet for å bekjempe seksualisert vold og øke kvinners deltakelse i konfliktløsning og gjenoppbygging. En del av dette vil særlig fokusere på tiltak i området rundt De store sjøer i Afrika.

Norge har som mål å være en ledende politisk og finansiell partner i den humanitære innsatsen og bidra til at det internasjonale samfunnet står best mulig rustet til å møte fremtidens utfordringer.

Regjeringen vil i 2010 øke den humanitære innsatsen. Norge vil fokusere på å sikre at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse, finansiere humanitær innsats basert på humanitet, upartiskhet og nøytralitet, ruste det internasjonale samfunnet til å møte fremtidens globale humanitære utfordringer, og å forebygge og svare på humanitære kriser og igangsette gjenoppbygging av samfunn etter kriser. Norge vil arbeide aktivt for å styrke det internasjonale humanitære responssystemet bl.a. gjennom fortsatte bidrag til humanitære landfond og til FNs nødhjelpsfond (CERF).

Erfaringene fra en rekke humanitære kriser viser at det fortsatt er et systematisk finansieringsgap når humanitære bidrag i et land fases ut. Norge arbeider både gjennom FN-systemet og humanitære aktører både for å sikre bedre levekår i post-konflikt fasen og for å få gjenoppbygging i gang.

Menneskerettighetene utgjør et sentralt verdigrunnlag for Regjeringen. Norsk utenrikspolitikk skal bidra til å sikre respekt for individets ukrenkelighet. Respekten for det enkelte menneske og arbeidet for fred, sikkerhet og en rettferdig verdensorden henger nært sammen. Menneskerettighetene er derfor også en viktig utenrikspolitisk interesse. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter er avgjørende for at man over tid kan danne den stabile internasjonale rettsorden som Norge er tjent med.

Norge er medlem av FNs menneskerettighetsråd i perioden 2009-2012. Et hovedmål for Norge er å bruke medlemskapet til å bevare og styrke det internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettighetene, inkludert menneskerettighetsrådet. Vi vil videreføre og styrke vårt lederskap på arbeidet med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og næringslivets menneskerettighetsansvar samt prioritere arbeidet med ytringsfrihet, likestilling, urfolk og internt fordrevne. Dette arbeidet utføres i tett samarbeid med våre nærmeste samarbeidspartnere i Rådet, særlig EUs medlemsland og USA.

Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. FNs Høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) vil fortsatt være en sentral partner for Norge i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå.

Norge har en ledende rolle i arbeidet for humanitær nedrustning. Ved å ta utgangspunkt i de humanitære og utviklingsmessige konsekvensene av våpenbruk i felt, og samtidig påvirke innretningen av de multilaterale prosessene vi deltar i til å reflektere dette, kan vi effektivt bidra til å styrke den humanitære nedrustningen. Det var slike prosesser som ledet frem til Landminekonvensjonen (1997) og Konvensjonen om klaseammunisjon (2008). Multilateralt er det i hovedsak fokus på tre initiativer: Arms Trade Treaty-prosessen (ATT), som har som formål å framforhandle en internasjonal standard for handel med konvensjonelle våpen, FNs handlingsprogram for håndvåpen, og Genève-erklæringen om væpnet vold.

Offensiv politikk for økt likestilling

Regjeringen vil arbeide for økt likestilling i politikken, det økonomiske liv og utdanning. Kvinner har krav på et liv uten vold og skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid. Regjeringen legger i tillegg vekt på arbeidet med å sikre kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter, redusere mødredødeligheten, styrke innsatsen mot kjønnslemlestelse og fremme trygg og selvbestemt abort.

Regjeringen har foretatt en snuoperasjon for å styrke arbeidet for kvinner og likestilling internasjonalt. Det vil bli gjennomført en kvantitativ og kvalitativ vurdering av resultater av handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009 med sikte på å justere og konkretisere videre innsats.

Regjeringen vil videreføre den øremerkede satsningen for målrettede likestillingstiltak. Samtidig skal kjønnsperspektivet integreres i alle deler av utviklingssamarbeidet og den humanitære innsatsen. Det er et mål å se en jevn økning av andelen i bistandsbudsjettet som kan spores til kvinne- og likestillingssatsningen.

Se også likestillingsomtalen under Del III Spesielle tema.

Norge viderefører anti-korrupsjonsengasjement og innsats for godt styresett

En forutsetning for varig utvikling i et land er at statsapparatet fungerer godt. Norges brede anti-korrupsjonsengasjement fortsetter gjennom offentlig institusjonsbygging, finansforvaltning og revisjon, støtte til anti-korrupsjonsbyråer, påtalemyndigheter og støtte til frie media og sivilt samfunn. Norge er en pådriver for at flest mulig land skal tiltre FNs konvensjon mot korrupsjon, og for at denne blir gjennomført i praksis.

Støtte til kritiske media og det sivile samfunn bidrar til et kritisk blikk på de styrendes ansvar og dermed til å styrke demokratiet i utviklingsland. Støtte til fungerende rettssystemer og parlamenter er også viktig i denne sammenheng, i tråd med erfaringene fra den nordiske velferdsmodellen.

Norge gir høy prioritet til styresettarbeid i land hvor vi bidrar til å bedre rammebetingelsene for næringsutvikling, hvor vi støtter utvikling av petroleums- eller gruvesektoren og i land som er under gjenoppbygging etter krig og konflikt. Antallet aktiviteter på styresettområdet i land Norge samarbeider med er betydelig. For å oppnå bedre resultater vil vi i 2010 derfor starte arbeidet med å konsentrere innsatsen.

Budsjettstøtte bidrar til å gi utviklingsland økonomisk handlingsrom til å utvikle velfungerende institusjoner og levere velferdstjenester. Under den pågående økonomiske nedgangen med sviktende statsinntekter, er budsjettstøtte også et virkemiddel til å opprettholde evnen til å levere slike tjenester og vedlikeholde infrastruktur og dermed til å opprettholde og styrke myndighetenes legitimitet.

Satsing på bedre barn- og mødrehelse

Tusenårsmål 4 & 5 om en senkning av barne- og mødredødelighet er de av tusenårsmålene som er lengst fra å nås. Det kreves derfor en økt internasjonal innsats. Dette er blitt enda viktigere etter at finanskrisen oppstod. Norge har en internasjonal lederrolle gjennom statsministerens deltakelse i et internasjonalt nettverk (Network of Global Leaders) som jobber for disse målene, og som medlem i en høynivågruppe som ser på innovativ finansiering av internasjonal helse. Det er viktig at Norge går foran, også med finansielle midler.

Norge spiller en viktig politisk pådriverrolle på dette området. Norge har bl. a. tatt initiativ til Den globale kampanjen for de helserelaterte tusenårsmålene. Her arbeider vi tett sammen med blant annet britiske myndigheter og Gates-stiftelsen. Norge har også etablert et nettverk av stats- og regjeringssjefer for å sikre høy og vedvarende politisk oppmerksomhet om helsemålene. Statsminister Stoltenberg deltar dessuten i en høynivågruppe som skal komme opp med forslag til innovativ finansiering for å sikre tilstrekkelige ressurser til helse.

Den norske innsatsen skjer bl. a. i samarbeid med FN, Verdensbanken og globale helsefond. Norge arbeider for å bli valgt inn i styret til Den internasjonale helseorganisasjonen fra 2010. Nye og innovative finansieringsmekanismer på helseområdet får også betydelig norsk støtte. I tillegg er det inngått bilateralt samarbeid for å redusere barne- og mødredødeligheten i India, Pakistan, Nigeria og Tanzania. Disse fire landene har særlig store dødelighetstall.

Viderefører innsats på andre viktige områder

Det offentlige Kapitalfluktutvalget har i sin rapport «Skatteparadis og utvikling» (NOU 2009:19), som ble lagt frem 18. juni 2009, vurdert skatteparadisenes rolle for utviklingsland. Utvalget har påvist at skatteparadisene ved siden av å skjule kapitalplasseringer for innsyn også gjør det mer lønnsomt å drive med skatteunndragelse og skatteplanlegging. Bruken av skatteparadis bidrar på denne måten til å redusere den økonomiske veksttakten i mange utviklingsland. Utvalget foreslår at Norge skal øke innsatsen for å få til et bredt internasjonalt samarbeid om å redusere og å avvikle de skadelige strukturene i lukkede jurisdiksjoner. Utvalget anbefaler også at Norge bør ta initiativ til å arbeide frem en internasjonal konvensjon for å forhindre at stater utvikler lukkede strukturer som er egnet til å påføre tap og skader i andre jurisdiksjoner. Forslagene fra utvalget er nå på høring. I tråd med Utvalgets forslag vil Utenriksdepartementet allerede fra 2010 bidra til å styrke innsatsen innen inntektsgenerering fra samarbeidslandenes ressurser og skatt i noen utvalgte afrikanske land.

Regjeringen viderefører satsingen på utdanning. I tråd med den internasjonale arbeidsdelingen har Regjeringen valgt å kanalisere en større del av utdanningsstøtten gjennom multilaterale institusjoner som UNICEF og Verdensbanken. De senere års internasjonale innsats har ført til en betydelig økning av antall barn i skole. Den største utfordringen er nå å sikre godt utdanningstilbud for barn som bor i land i konflikt. I den bilaterale bistanden har det vært et spesielt fokus på utdanning i sårbare stater. Derfor er utdanning viktig i vår bistand til Afghanistan, Det palestinske området og Sudan gjennom flergiverfondene. Som eksempel er 46 pst. av flergiverfondet i Afghanistan øremerket det nasjonale utdanningsprogrammet.

Et bærekraftig næringsliv er en forutsetning for fattigdomsreduksjon. Regjeringen ønsker å stimulere norske bedrifter til å involvere seg sterkere i næringslivet i utviklingsland. Regjeringen vil bidra til at det skapes god synergi mellom de ulike deler av virkemiddelapparatet og prioritere gode prosjekter for offentlig privat samarbeid. Dette er særlig aktuelt innenfor sektorer hvor norsk kompetanse er etterspurt (olje, gass, miljø, ren energi og fiskeri).

I tråd med St. meld. nr. 10 (2008-2009)Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi oppfordrer Regjeringen norske bedrifter til å rekruttere lokalt i utviklingsland, fremme lokale leveranser og samarbeide med lokale bedrifter som kontraktører og leverandører. Norske selskaper som driver næringsvirksomhet i utviklingsland oppfordres til å ta med seg god virksomhetspraksis fra sin drift i Norge, og bidra til kompetanseheving i leveransekjeden.

Handelsrettet utviklingssamarbeid (Aid for Trade) er et viktig satsingsområde. Utvikling av næringslivet er i stor grad avhengig av økt handel. De fattigste landene er ofte ikke i stand til å dra fordel av et åpent og regelbasert internasjonalt handelsregime uten et betydelig og effektivt utviklingssamarbeid. Årsakene kan være sammensatte, men mangelfull produksjonskapasitet, infrastruktur, svake institusjoner og mangelfull kompetanse er et stort hinder i mange land. Regjeringens handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid, lansert i 2007, fokuserer på tre tematiske områder: Godt styresett og korrupsjonsbekjempelse, regional handel, og kvinner og handel. Afrika og de minst utviklede landene (MUL) er prioritert, og hovedinnsatsen går gjennom multilaterale organisasjoner som Det utvidede integrerte rammeverket for MUL (EIF), ITC, UNIDO, Verdensbanken, WTO og UNCTAD.

Regjeringen vil legge spesiell vekt på tiltak som kan hindre rekruttering av nye ofre for menneskehandel i opprinnelseslandet. Dette forplikter Regjeringen til å arbeide for utvikling og gjennomføring av et sterkt internasjonalt regelverk mot menneskehandel. Bistand til og beskyttelse av ofre er også sentrale tiltak, herunder retur og reintegreringstiltak i hjemland. Regjeringen vil vektlegge arbeidet med å få etablert en effektiv og uavhengig overvåkningsmekanisme for implementeringen av FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet og dens protokoll mot menneskehandel. Regjeringen vil fokusere på forholdet mellom migrasjon og utvikling, og hvordan dette forholdet kan maksimaliseres. Utenriksdepartementet legger vekt på bedre å involvere diasporaen i utviklingspolitikken og i bistanden.

Regjeringen vil også legge betydelig vekt på arbeidet for å fremme barn og unges rettigheter. Norge har gode forutsetninger for å kunne bidra med en forskjell overfor en målgruppe som ofte ikke blir oppfattet som rettighetssubjekter og positive endringsagenter. Regjeringen vil aktivt søke å gjennomføre perspektivene på barn og unge slik de er nedfelt i Strategien for barn og unge i sør og videreutviklet i St.meld. nr. 9 (2007-2008) Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer, St.meld. nr. 40 (2008-2009) Norsk humanitær politikk, St.meld.nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom, jf. Innst. S. nr. 269, og St.meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter. Det er behov for å styrke integreringen av hensynet til barn og unge innen sentrale politikkområder. Dette vil omfatte særskilte tiltak i tilknytning til bekjempelse av vold mot barn, herunder støtte til FNs Generalsekretærs nyutnevnte spesialrepresentant mot vold mot barn, oppfølging av barn og unges situasjon i væpnet konflikt, deres medvirkning og deltakelse generelt og spesielt i forbindelse med freds- og forsoningsprosesser, jf. Sikkerhetsrådsresolusjon 1882 (2009). Regjeringen vil også i større grad utnytte synergier mellom likestillingssatsing og arbeidet for barn. Det vil bli lagt økt vekt på å kople det multilaterale pådriverarbeidet med innsatser på landnivå.

Økt matsikkerhet er ett av utviklingspolitikkens aller viktigste mål, hvilket innebærer at den brede utviklingspolitikken kan ses som innsats for økt matsikkerhet. Befolkningsveksten frem mot 2050 vil kreve en dobling av matproduksjonen. Dette behovet kan med dagens teknologi ikke møtes uten ytterligere press på klima og miljø, noe som vil undergrave fremtidig matsikkerhet. Produktiviteten må økes, først og fremst i Afrika, samtidig som langsiktige miljøhensyn og bærekraft ivaretas. En fremtidsrettet landbrukspolitikk må gi økt matsikkerhet for den lille bonde og for de stadig større urbane sentra, og muliggjøre fremveksten av flere lønnsomme foretak basert på landbruk. Matsikkerhet for verdens befolkning er uløselig knyttet til klima og miljø. Klimaendring er allerede en realitet og har store konsekvenser for matproduksjonen i mange utviklingsland, ikke minst i Afrika.

Regjeringen arbeider langsiktig for bedre matsikkerhet i enkeltland og gjennom multilaterale organisasjoner (FAO, IFAD, CGIAR, Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken og FNs utviklingsprogram). Dette gjøres som ledd i oppfølgingen av handlingsplanen for landbruk. Det er videre etablert et strategisk partnerskap med Yara International ASA i Afrika for å bedre fattige bønders tilgang til viktige innsatsfaktorer som såkorn og mineralgjødsel. Bevaring og videreutvikling av plantegenetisk materiale for mat og landbruk er en viktig del av innsatsen for klimatilpasning. Regjeringen vil fortsatt støtte opp om tiltak for utvikling av matsorter som kan tåle hete, tørke og flom.

Som oppfølging av ambisjonene i St.meld.nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom, jf. Innst. S. nr. 269, tar Regjeringen sikte på økt innsats for klimatilpasset landbruksutvikling og matsikkerhet de kommende årene. Det foreslås en ny bevilgning på 30 mill. kroner til Den afrikanske unionens klimatilpasningsfond, en økning på 10 mill. kroner i bevilgningen til IFAD, og en økning på 20 mill. kroner i støtten til klimatilpasset landbruk i Afrika (Zambia, Malawi og regionalt i Afrika). Støtten til klimatilpasning blir for øvrig finansieringstilskudd til et pilotprogram for klimamotstandsdyktighet i Verdensbanken.

Norge leder an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld. Internasjonale initiativ for gjeldslette de siste årene har slettet mye gjeld og gitt anledning til økt fattigdomsreduserende forbruk i mange land. De økonomiske nedgangstidene vil øke utviklingslandenes lånebehov og dermed gjeldsbyrde. Finanskrisen forsterker behovet for norsk innsats og Regjeringen vil særskilt prioritere gjeldsoperasjoner for land som har vært utsatt for krig, konflikt og katastrofer. Norge vil også bidra aktivt til å styrke fattige lands kapasitet til å drive ansvarlig gjeldshåndtering og en fornuftig makroøkonomisk politikk. Det er også viktig å arbeide videre for å bli enige om en god definisjon på hva illegitim gjeld er. Regjeringen vil vurdere å gjennomføre en fullstendig og offentlig revisjon av all gjeld utviklingsland har til Norge.

Styrket arbeid med globale fellesgoder

Grenseoppgang mellom bistandsfinansierte tiltak og globale fellesgoder som ikke kan finansieres over bistandsbudsjettet

Internasjonale tiltak bl.a. for å motvirke klimakrisen, beskytte mot farlige sykdommer som særlig rammer folk i utviklingsland, finansiering av regionale sikkerhetsopplegg i fattige og politisk urolige regioner og økt tilgang til verdifull men kostbar kunnskap er nødvendige for å skape utvikling og gode levekår i utviklingsland.

Mens noen slike tiltak kan bistandsfinansieres etter kriteriene for bistand som medlemmene av OECDs utviklingskomité er blitt enige om, faller andre utenfor og blir underfinansiert. Dette gjelder tiltak som ikke har fattigdomsbekjempelse som hovedmål, og derfor ikke kan finansieres over bistandsbudsjettet. Eksempler på dette er støtte til regionale kontingenter til fredsbevarende operasjoner i Afrika og Asia, kostnader ved incentiver til private og offentlige forskningsinstitusjoner for å forske mer på farlige sykdommer som mest rammer fattige i sør, midler til etablering og drift av internettbasert global åpen tilgang til forskningslitteratur og behandlingsmetoder, og ulike tiltak for å motvirke klimaendringer som rammer fattige land hardt, men som har andre hovedmål enn fattigdomsbekjempelse.

Stortingets anmodet i Innst. S. nr. 269 (2008-2009) om at det vurderes å opprette et nytt programområde på statsbudsjettet, kalt Finansiering av globale fellesgoder. Regjeringen vil vurdere nærmere hvordan dette kan følges opp, herunder hvordan grenseoppgangen skal være mellom tiltak som kan finansieres fra bistandsbudsjettet og tiltak som ikke kan finansieres fra bistandsbudsjettet.

Innovativ finansiering for utvikling

Norge hadde i 2006/07 ledelsen av “The Leading Group on Innovative Financing for Development”. Gruppen som består av omlag 60 land og 37 offisielle og private organisasjoner mobiliserer midler til globale fellesgodetiltak på «innovative» måter. Så langt er omlag USD 3 mrd. hentet inn, som særlig har bidratt til globale helsetiltak som vaksinering og nyutvikling av medisiner. Initiativene under Leading Group mobiliserer bl.a. midler gjennom solidaritetsskatter (f.eks. skatt på flyreiser), utstedelse av obligasjoner med offentlig garanti i fremtidige bistandsbudsjetter og ulike typer frivillige bidrag hvor staten medvirker som tilrettelegger.

Norges bidrag til innovativ finansiering er i sin helhet offentlig dekket over bistandsbudsjettet, mens det i en del andre land er innført ulike solidaritetsbaserte, frivillige avgifter. Initiativer som er under vurdering internasjonalt er solidaritetsavgifter på reisebestilling og mobiltelefonbruk og skatt på valutatransaksjoner. For finansiering av klimatiltak drøftes det å innhente midler gjennom auksjonering av CO₂-utslippskvoter.

7.3 Økt arbeidsdeling og vektlegging av fortrinn

St.meld.nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom, jf. Innst. S. nr. 269 fremhever Regjeringens arbeid for en klarere arbeidsdeling mellom de ulike kanalene. Mens bilateralt samarbeid de senere årene har vært dreid mot områder der Norge har etterspurt kompetanse og innsatsen gir en klar merverdi, er multilaterale kanaler best for å løse oppgaver som verdenssamfunnet har definert som særlig viktige og der Norge ikke har et opplagt nasjonalt faglig eller politisk fortrinn. Multilaterale kanaler er også mest effektivt for å støtte land der Norge ikke har tilstedeværelse.

Norge bidrar også aktivt til en klarere arbeidsdeling mellom de ulike multilaterale organisasjonene, gjennom støtte til utviklingen av den enkelte organisasjons kjerneområde og pågående reformarbeid. Også de frivillige organisasjonene er oppfordret til å fokusere sin innsats på områder der de har særlige forutsetninger for å gjøre en forskjell.

Direkte samarbeid med myndighetene, såkalt stat-til-stat bistand, er den viktigste kanalen for å styrke den bilaterale relasjonen mellom Norge og samarbeidsland. Myndighetssamarbeid gir mulighet for tett dialog og å knytte sammen internasjonale prosesser med arbeid på landnivå – for eksempel innen klima. I tråd med Regjeringens økte vekt på sårbare stater har det skjedd en styrket tilstedeværelse på landnivå.

Det multilaterale system tillegges stor vekt i regjeringens samlede utenrikspolitikk. De multilaterale organisasjonene har helt sentrale roller i den utviklingspolitiske debatten, i fastsetting av globale normer, konvensjoner og handlingsplaner, og på landnivå.

FN-systemet har tilnærmet universell tilstedeværelse og et bredt mandat. Norge er en pådriver for at FN blir mer enhetlig på landnivå – med en ledelse, ett program og ett budsjett. Tilbakemeldingene fra Ett FN i de åtte pilotlandene er et tydeligere og mer relevant FN som er bedre i stand til å svare på landenes behov og prioriteringer. FN har en sentral rolle på det humanitære feltet.

Verdensbanken og de andre utviklingsbankene er sentrale aktører på landnivå. Vi bruker et aktivt styrearbeid til å fremme den norske utviklingspolitiske agendaen.

De globale fondene – bl.a. GAVI – representerer et særegent samarbeid mellom internasjonale, statlige og private aktører. De mobiliserer tilleggsressurser og kanaliserer disse til viktige oppgaver som ikke mottar tilstrekkelige finansielle ressurser på annen måte.

Sivil samfunnsorganisasjoner er en sentral kanal for norsk bistand og viktige utviklingsaktører. Regjeringen vil videreføre støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner og arbeide for å motvirke tendensen til å begrense frivillige organisasjoner, grasrotbevegelser og uavhengige mediers handlingsrom og ytringsfrihet. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner bidrar med å bygge nettverk mellom viktige aktører i nord og sør og til kapasitetsutvikling gjennom samarbeide med partnere blant uavhengige medier, menneskerettighetsforkjempere, miljøbevegelse, bondeorganisasjoner, organisasjoner som kjemper mot korrupsjon og andre.

Frivillige organisasjoner er viktige samarbeidspartnere for Norge i den humanitære innsatsen. Organisasjonenes evne til å være fleksible i kritiske situasjoner gjør at de ofte er raskt på plass med humanitær bistand i situasjoner etter menneske- eller naturskapte katastrofer.

Norges Røde Kors og den Internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) er viktige partnere for Norge i alt humanitært arbeid. ICRC utgjør i tråd med sitt mandat etter Genève-konvensjonene en bærebjelke i den internasjonale humanitære innsatsen i krig og konflikt. Norge innehar i perioden 2009-10 formannskapet i ICRCs giverlandsgruppe (Donor Support Group). Sammen med Norsk Folkehjelp er ICRC ledende i det internasjonale sivile samfunn i arbeidet mot bruk av landminer og klasebomber. FNs humanitære organisasjoner som OCHA, UNHCR, UNICEF, WFP og norske frivillige organisasjoner som Flyktninghjelpen, Redd Barna og Kirkens Nødhjelp er også viktige samarbeidspartnere for Norge i den humanitære innsatsen.

7.4 Målrettet landinnsats

Utviklingssamarbeidet skal bygge på langsiktighet, faglighet og mottakerlandets behov og forutsetninger. Regjeringen har de siste fire årene lagt vekt på å dreie innsatsen på landnivå mot de fem hovedsporene, for å forene formålet med samarbeidet og faktisk innsats.

Regjeringen har i løpet av stortingsperioden økt bistanden til land i konflikt. Afghanistan, Det palestinske området og Sudan plasserer seg nå blant de fire største mottakerne av norsk bistand. Norge har forpliktet seg til et nivå på bistanden til Afghanistan og Det palestinske området på minst hhv 750 mill. kroner og 760 mill. kroner. Bistanden til Sudan vil være på rundt 650-700 mill. kroner.

Norge vil i 2010 ha et langsiktig samarbeid (programkategori 03.10 Bilateral bistand) med en rekke land der et hovedformål er å støtte landenes implementering av sine fattigdomsstrategier. Dette vil i 2010 omfatte bl.a. Burundi, Etiopia, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Mosambik, Sudan, Tanzania, Uganda, Zambia, Afghanistan, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, Øst-Timor, Det palestinske området og Nicaragua. Flere av disse landene vil også motta penger fra flere budsjettposter. I tillegg vil Kenya fortsatt motta midler fra regionbevilgningen til et mer politisk avgrenset samarbeid. Regjeringen vil på sikt se på mulighetene for å redusere antall samarbeidsland av langsiktig karakter.

Det er tidligere vedtatt at utviklingssamarbeidet med Bangladesh, India, Indonesia, Kina, Vietnam, Angola og Sør-Afrika skal gradvis legges om i retning av faglig samarbeid om strategiske områder, som klima, næringsutvikling, Olje for utvikling, og forskning. For India er denne omleggingen nå gjennomført.

Kapittel 162 Overgangsbistand utgjør hovedtyngden av norsk innsats for å støtte tidlig rehabilitering, gjenoppbygging og fredsbygging i utvalgte land. Noen av disse landene vil også motta langsiktig bistand, og noen også humanitær bistand. Sudan vil få den største tildelingen også i 2010. Eritrea, Somalia, DR Kongo, Zimbabwe, Burma, Nepal og flere andre land vil også motta overgangsbistand.

I tråd med Norges humanitære strategi vil de humanitære midlene i betydelig grad bli avsatt til geografisk ikke-øremerkede bidrag, tematiske bidrag, flerårige avtaler. Deler av bevilgningen vil bli holdt som en reserve for å kunne fordeles når prekære behov oppstår. Afghanistan, Det palestinske området, Sudan, Great Lakes-området og Afrikas Horn vil sannsynligvis ha behov for stor omfang av humanitær bistand også i 2010. Også bistanden til DR Kongo, Somalia, Zimbabwe og Burma antas å ha en sterk humanitær profil.

Fokus for bruk av midler til fred, forsoning og demokrati (kapittel 164 Fred, forsoning og demokrati) vil i 2010 særlig være på konfliktene i beltet fra Tyrkia til Afghanistan/Pakistan, Iran og Midtøsten. I tillegg vil en betydelig del av bevilgningen gå til Afrika, i hovedsak de sammenvevde konfliktene rundt Afrikas horn og DR Kongo.

Klima og skogprosjektet omfatter nå direkte bilateralt samarbeid med to land; Brasil og Tanzania. I tillegg kommer betydelig bistand til Kongobassenget, primært DR Kongo gjennom AfDB og til en rekke andre land via UN-REDD og Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility, og via frivillige organisasjoner.

Satsingen på de helserelaterte tusenårsmålene omfatter direkte bilateralt samarbeid med de fire landene India, Pakistan, Tanzania og Nigeria. Den særskilte bevilgningen til kvinner/likestilling vil bli brukt i omlag 20 land. De største mottakerne vil fortsatt være Malawi, Mosambik, Uganda, Afghanistan og Nepal. I tillegg til tildelingene til landnivå fordeles det midler til globale og regionale tiltak, som i Great Lakes området. Olje for utvikling har prioritert bilateral samarbeid med 10 land; Angola, Bolivia, Ghana, Madagaskar, Mosambik, Nigeria, Sudan, Øst-Timor, Uganda, Vietnam.

7.5 Budsjettets struktur

Regjeringen vurderer løpende bistandsbudsjettets struktur med sikte på å gi Stortinget et bedre beslutningsgrunnlag, samtidig som behovene for fleksibilitet blir ivaretatt. I budsjettet for 2010 er støtten til menneskerettigheter skilt ut som en egen post under kapittel 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter. Dessuten er støtten til Afghanistan og Pakistan samlet i en post under kapittel 151 Bistand til Asia. Stortinget anmodet i Innst. S. nr. 269 (2008-2009), jf. St.meld. nr. 13 Klima, konflikt og kapital, om at det utredes å legge om budsjettet slik at det blir lettere å få et overblikk over den totale innsatsen på blant annet tverrgående fagfelt. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan dette kan ivaretas på best mulig måte.

7.6 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2008

Regjeringen videreførte i 2008 omleggingen til en mer strategisk utviklingspolitikk.

De senere års tematiske fordelinger av bistanden og valg av bistandskanaler avspeiler denne prosessen. Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 2008, samt hvordan de prioriterte innsatsområdene er blitt fulgt opp. For presentasjon av resultatene av bistanden vises det til omtalene av programkategoriene. Resultater presenteres også i årsrapporten for norsk bilateralt utviklingssamarbeid i 2008 som departementet har fått utarbeidet. I Norads resultatrapport for 2009 vil det bli gitt en tverrgående analyse av bistandens virkning på økonomisk utvikling.

ODA-godkjent bistand i 2008

I 2008 ble det utbetalt 22,6 mrd. kroner i offisiell bistand, en økning på 780 mill. kroner (3,6 pst.) fra 2007. Forbruket i 2008 tilsvarte 0,88 pst. av BNI. Til sammenlikning utgjorde den ODA-godkjente bistanden 0,95 pst. av BNI i 2007.

Tabellen viser fordelingen mellom multilateral og bilateral bistand de fire siste årene. Omkring halvparten av det totale bistandsbudsjettet blir nå kanalisert gjennom multilaterale kanaler. Etter en vesentlig økning fra 2006 til 2007, gikk volumet på bilateral bistand noe ned i 2008. Bistand gjennom multilaterale kanaler som var øremerket land eller sektor økte imidlertid med over 0,5 mrd. kroner.

Tabellen viser at afrikanske land fortsatt mottar den største andelen av bilateral bistand. Andelen bistand til asiatiske land forble i 2008 relativt uendret, mens bistand til Latin-Amerika er tilbake til nivået før 2007, da det var store utbetalinger fra Norfund og SN-Power til Peru og Chile. Det var i 2008 fortsatt økning i kategorien for globale uspesifiserte tiltak. En stor del av dette er ulike multilaterale fond med status som multi-bilateral bistand. Store deler av bistanden som blir klassifisert som global går til de minst utviklede landene (MUL) i Afrika. Utgifter til flyktninger i Norge er også inkludert i denne kategorien.

Totalt 110 land mottok i 2008 ulike former for norsk bistand. For mange land omfatter dette imidlertid svært begrenset støtte; for eksempel mindre beløp gjennom norske frivillige organisasjoner eller ettergivelse av lån til utenlandske studenter i Norge. Det var 30 land som fikk over 100 mill. kroner i støtte. Blant de største mottakerne av norsk bistand får de fleste støtte over mange forskjellige budsjettposter, støtte til ulike formål og gjennom mange kanaler, jf. vedleggene 3-7.

Tre av de fire største mottakerne av norsk bistand er land i, eller er på vei ut av konflikt (Sudan, Det palestinske området og Afghanistan). I tilegg til støtten over regionbevilgningen, mottar disse også humanitær bistand og støtte gjennom de globale bevilgningene for fred og forsoning, sivilt samfunn og overgangsbistand (Sudan).

Blant de 10 største mottakerne av norsk bistand er det fem land som Norge har hatt et langsiktig utviklingssamarbeid med; Tanzania, Mosambik, Uganda, Malawi og Zambia.

I tabellen over er bilateral bistand (inkludert multi-bilateral bistand) delt opp i underkategorier for hvilke aktører som har ansvaret for gjennomføring. Det fremgår her at en betydelig andel av norsk bistand gjennomføres direkte av offentlige institusjoner i mottakerlandene. Norske offentlige aktører (f.eks. fagdepartementer og universiteter) er kanaler for bistand av samme omfang. Denne bistanden iverksettes også i stor grad gjennom offentlige aktører i mottakerland. Av bistand som er øremerket land eller innsatsområder var det i 2008 en ytterligere økning i bruken av organisasjoner og programmer tilknyttet FN-systemet og Verdensbanken. Andelen av den totale bilaterale bistanden som iverksettes gjennom frivillige organisasjoner er nå større enn den samlede bistanden kanalisert gjennom aktører fra offentlig sektor i mottakerlandene og i Norge.

Blant de multilaterale aktørene var det Verdensbanken og FNs utviklingsprogram (UNDP) som i 2008 mottok mest omfattende støtte. Dette er bistand som enten overføres som kjernestøtte til organisasjonenes programmer vedtatt av styret (generelle tilskudd), eller som øremerket støtte til konkrete programmer og prosjekter (multi-bilateral bistand). Det er særlig siste kategori som har økt de siste årene. Økningen i bistand gjennom Verdensbanken er relatert til store overføringer i 2008 til «Health Results Trust Fund» og bruk av denne kanalen for støtte til Det palestinske området og Afghanistan. FN-organisasjonen for koordinering av humanitær hjelp (UNOCHA) var tidligere blant de fem største multilaterale mottakerne, men bistand gjennom denne organisasjonen gikk fra 2007 til 2008 ned fra 545 til 439 mill. kroner.

Norsk støtte til globale fond i 2008 var rettet mot de samme tre store initiativene som i 2007. Den globale vaksine og immuniseringsalliansen (GAVI) ble støttet med 472,5 mill. kroner og det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria (GFATM) med 375 mill. kroner. I alt 70 mill. kroner ble i 2008 kanalisert gjennom «Fast Track» initiativet for grunnutdanning. Støtten til de globale fondene blir kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner som Verdensbanken, UNICEF og WHO, men forvaltes av egne styrer.

De norske frivillige organisasjonene mottok også i 2008 støtte fra en rekke ulike kapittelposter, med et samlet volum på omtrent samme nivå som året før (jfr. tab. 8.4). De fire største organisasjonene mottok til sammen omkring halvdelen av denne bistanden. Hovedtyngden av støtten til disse fire aktørene kom fra de globale postene for humanitær bistand, men de var også mottakere av nesten en fjerdedel av bevilgningen for sivilt samfunn forvaltet av Norad. Regnskogfondet forvaltet nesten 83 mill. kroner i 2008; en økning på omkring 25 mill. sammenliknet med 2007. Ordningen for overgangsbistand var i 2008 en viktig finansieringskilde spesielt for Flyktninghjelpen og Redd Barna. Det vises til vedlegg 4 for en mer detaljert oversikt.

Tverrgående hensyn og målgrupper

Støtten til tiltak som har flyktninger som eksplisitt målgruppe, utgjorde i 2008 omkring 1,7 mrd. kroner, dvs. 10,4 pst. av total bilateral bistand. Støtten til urfolk utgjorde omkring 0,5 mrd. kroner, dvs. 3,4 pst. av total bilateral bistand. Støtten til barn utgjorde i 2008 nesten tre mrd. kroner, dvs. 18 pst. av total bilateral bistand – en økning fra 13 pst. i 2007. Støtten til funksjonshemmede utgjorde i 2008, 274 mill. kroner, dvs. 1,7 pst. av total bilateral bistand. Det gjøres oppmerksom på at i bistandsstatistikken kan et tiltak være rettet mot flere målgrupper samtidig.

Regjeringens satsingsområder

Norsk bistand opprettholdt i 2008 betydelig fokus på de fem satsingsområdene for oppfølging av regjeringsplattformen fra Soria Moria:

• Klima, miljø og bærekraftig utvikling;

• Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand;

• Olje og ren energi;

• Kvinner og likestilling;

• Godt styresett og kamp mot korrupsjon.

Satsingsområdene er ikke begrenset til bestemte budsjettposter eller kanaler, men følges opp gjennom et bredt utvalg av virkemidler, inkludert økonomisk støtte til operasjonelle tiltak, dialogarbeid og mobilisering av sektorfaglig kompetanse i bistandsforvaltningen. Et siktemål har vært å bidra til større sammenheng mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk, mellom bilateral og multilateral bistand, og mellom den langsiktige bistanden og vår humanitære innsats.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling

Siden handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid ble lagt fram i juni 2006 har den samlede bistanden til miljørettet utviklingssamarbeid økt kraftig, inkludert regjeringens klima og skogsatsning, og utgjorde i 2008 til sammen vel 2,96 mrd. kroner.

Formålet med regjeringens klima- og skoginitiativ er å gi et merkbart bidrag i kampen mot global oppvarming. De klimamessige målene vil derfor være avgjørende for beslutninger knyttet til finansiering av tiltak. I tillegg er bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjemping også et viktig overordnet mål for innsatsen. I iverksettingen av klima- og skoginitiativet arbeider man derfor for at klimapolitikken og utviklingspolitikken skal være gjensidig underbyggende.

Norge finansierer blant annet et nytt FN-program som samarbeider med regjeringer i ni utviklingsland om utforming av nasjonale strategier for reduserte utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse (REDD). FN-programmet samarbeider med et lignende initiativ i Verdensbanken, «Forest Carbon Partnership Facility«(FCPF), som også mottar norsk støtte, hvor 37 utviklingsland er med. Både FN og Verdensbankens programmer bistår utviklingsland med kapasitets- og kompetansebygging i forbindelse med deres innsats for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse. Ulike aktører i det sivile samfunn, inkludert representanter for urfolk, deltar også i utformingen og gjennomføring av strategiene. Klima- og skogmidlene bidrar også til Congo Basin Forest Fund (CBFF), et fond for vern og bærekraftig forvaltning av Kongobassengets skogområder. Det er i tillegg innledet bilateralt samarbeid med Brasil og Tanzania, som vil få et økende omfang de nærmeste årene.

Oppfølgingen av satsningen på ren energi tok i 2008 bl.a. form av støtte via det internasjonale partnerskapet for fornybar energi og energieffektivitet (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) til prosjekter i blant annet Kina, India, Brasil og i Afrika sør for Sahara. Norge var dette året også med på opprettelsen av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivitet i utviklingsland, hvis formål er å reise kommersiell kapital for investeringer i klimatiltak og ren energi.

Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

Regjeringen ved Utenriksministeren la i september 2008 frem en humanitær strategi («Norsk humanitær politikk»), som første i sitt slag. Strategien gir retningen for Norges humanitære politikk og bistand i de kommende årene og ligger til grunn for Stortingsmelding nr. 40 (2008-09) om norsk humanitær politikk. Som ledd i oppfølgingen av Stortingsmelding nr. 9 (2007-2008) om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer, styrket Norge satsingen på klimatilpasning og samarbeid med FNs klimapanel (IPCC) og Røde Kors-systemet, og det ble innledet bilateralt samarbeid med Cuba, Bangladesh, Vietnam og Kina.

Norsk humanitært diplomati hadde i 2008 en rekke positive resultater. Norge arbeidet aktivt for å fremme beskyttelse av sivile og tilgang for humanitære aktører i flere land, bl.a. Sri Lanka, Sudan og Somalia. I dialog med FN og ASEAN-landene bidro Norge til å sikre tilgangen for humanitære aktører etter syklonen Nargis i Burma. Klaseammunisjonskonvensjonen ble ferdigforhandlet i Dublin i mai 2008 og undertegnet i Oslo 3. desember 2008. Konvensjonen innebærer et totalforbud for hele kategorien av klaseammunisjon. Norge har spilt en lederrolle i fremforhandling av konvensjonen, og arbeider aktivt videre for at konvensjonen skal tre i kraft så snart som mulig. Norge leder blant annet gruppen som forbereder det første statspartsmøtet for konvensjonen i Laos i 2010. Norge ble utpekt til president for Minekonvensjonen for perioden 2009-2010.

Arbeidet med å fremme en kjønnssensitiv humanitær innsats ble prioritert, med utgangspunkt i Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet og andre relevante standarder. Med utgangspunkt i den alvorlige situasjonen i den demokratiske republikken Kongo hadde Norge særlig oppmerksomhet på tiltak mot seksualisert vold i konflikt, og tok dette opp under politisk besøk til landet. Norge støtter også FN-initiativet som griper tak i denne typen vold.

Som respons på den globale matvarekrisen ble det gitt et større bidrag til World Food Programme (WFP), øremerket Zimbabwe, Den demokratiske republikken Kongo (DRC), Sudan, Somalia og Kenya. Videre ble det gitt ekstraordinære humanitære bidrag til hjelpearbeidet i Georgia, Kenya, Zimbabwe, Burma og Kina.

Den humanitære bistanden til Afghanistan ble økt betydelig gjennom året, bl.a. gjennom støtte til FNs humanitære appeller. Norge var den klart største giveren og en pådriver for å styrke den humanitære koordineringen i regi av FN, noe som gradvis har fremmet en mer effektiv innsats.

Det ble gitt bidrag til FNs nødhjelpsfond (CERF) på 300 mill. kroner tidlig på året. Den norske andelen av CERF-bidragene var i 2008 på 12 pst., og Norge var fjerde største giver til fondet. Store kjernebidrag til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), FN-organisasjonen for koordinering av humanitær hjelp (OCHA) og ikke øremerkede bidrag til FNs konsoliderte appeller ble videreført. Det ble også gitt generelle bidrag til Den internasjonale Røde Kors komitéen (ICRC). Norge støttet også humanitære landfond bl.a. i Sudan og Den demokratiske republikken Kongo, og deltok i arbeidet for å effektivisere disse fondene.

Oppfølging av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av den humanitære bistanden ble prioritert. I tillegg til aktivt å bidra til selve arbeidet, ble det gradvis satt i gang tiltak for å følge opp konklusjonene i rapporten. Mange av tiltakene i den humanitære strategien og stortingsmeldingen er direkte oppfølging av forvaltningsrevisjonen.

Olje og ren energi

Dette satsingsområdet ble i 2008 helhetlig fulgt opp gjennom programmene Ren Energi for Utvikling og Olje for Utvikling.

Siden opprettelsen av Olje for Utvikling (OfU) i 2005 har etterspørselen etter norsk assistanse på området vært sterkt økende. OfU samarbeidet i 2008 med 25 oljeproduserende utviklingsland innenfor ressursforvaltning, miljøforvaltning, inntektsforvaltning og lokal verdiskapning. Størstedelen av de 205 millionene som ble brukt over programmet var rettet mot 10 land. Ghana ble i mars 2008 OfUs tiende hovedsamarbeidsland. På Øst-Timor ble det høsten 2008 enighet om videreføring av samarbeidet gjennom et nytt femårsprogram for kapasitetsbygging. Iverksettingen har en bred tilnærming og det legges vekt på institusjonssamarbeid.

På norsk side er Oljedirektoratet og Petrad sentrale aktører. Et viktig tilskudd til OfUs generelle kapasitetsbyggingstilbud var utvikling av en rekke undervisningsmoduler i regi av Petrad. Disse modulene dekker kjernetemaer som anti-korrupsjon, miljøforvaltning, ressursforvaltning, lokal industriutvikling og inntektsforvaltning og kan tilpasses til det enkelte lands behov.

Norske og internasjonale frivillige organisasjoner mottok 20 mill. kroner til å drive kapasitetsbygging av partnere i det sivile samfunn i samarbeidslandene, og de fleste prosjektene inkluderer korrupsjonsbekjempelse og miljøvern. OfU fortsatte samarbeidet med Verdensbanken gjennom «Petroleum Governance Initiative» og har også nær kontakt med IMF og EITI-sekretariatet.

Initiativet Ren energi for utvikling danner rammen rundt en tung satsing på å utnytte norsk kompetanse på forvaltning av energiressurser. Det er utarbeidet en tiltaksplan hvor det er lagt stor vekt på å utnytte den betydelige kompetansen Norge har innenfor forvaltning av energiressurser, utbygging og drift av vannkraft og andre rene energikilder som sol og vind.

Gjennom tett samarbeid og dialog med energiindustrien er bruken av bistanden blitt mer strategisk, og tilrettelegger for kommersielle investeringer i ren energi i utviklingsland. I 2008 ble det arrangert en delegasjonsreise for næringslivet til Nepal for å bidra til slike investeringer. I samarbeid med Norfund startet Trønder Energi byggingen av et vannkraftverk i Uganda, som etter planen skal settes i drift i 2009. Dette forventes å produsere ren energi som vil dekke ca. 7 pst. av landets elektrisitetsbehov. Øst Timors første vannkraftverk, finansiert av Norge, ble åpnet i november. Kraftverket er bygget med stor innsats fra den lokale befolkningen og blir bidro trolig til at stridigheter i denne delen av landet ble redusert under urolighetene i landet i mai 2006. Gjennom Norfund /SN Power Invest bidrar Norge også til investeringer i vannkraft i bl.a. Peru, Chile, Filippinene og India. Norfund arbeidet i 2008 med en ny struktur for å øke SN Powers innsats i Afrika og Latin-Amerika. Norge støtter også ulike programmer for utbygging av energi for de fattige på landsbygda med mikrovannkraft og sol, f.eks. i Nepal, Tanzania og prosjektet til Scatec i India. I Mosambik støtter Norge et regionalt program for spredning av mer effektive vedovner.

Ambassadene i Mosambik, Tanzania og Uganda er styrket for å kunne øke omfanget på samarbeidet innenfor klima og ren energi, dette har ført til at aktivitetsnivået på samarbeidet har økt. I Mosambik, Tanzania, Uganda, Nepal og Øst-Timor støtter Norge ulike programmer rettet mot kapasitetsbygging, med NVE som en sentral partner. I Uganda er Statkraft partner i et program for å øke effektiviteten i driften av overføringsnettet. Samarbeidet i Uganda omfatter også støtte til planlegging av overføringslinjer og distribusjonsnett i distriktene.

På regionalt nivå har Norge bidratt til kapasitetsbygging, særlig rettet mot markedsbaserte handelssystemer for kraft og opplæring på krafthandelsområdet i det sørlige Afrika (SADC), Nilen-samarbeidet og i Sør-Asia. Samarbeidet med SADC inkluderer også et initiativ for å utnytte den grønne utviklingsmekanismen i Kyoto avtalen. Norge har også et samarbeid med Verdensbanken innenfor SADC for utbygging av regionale kraftledninger, som kan bidra til mer effektiv regionalt kraftsamarbeid.

Norge støtter ulike programmer for klima og ren energi i Verdensbanken og den Asiatiske utviklingsbanken, og arbeidet med å styrke den Afrikanske utviklingsbanken innenfor ren energi. Norge er største bidragsyter til UNDPs miljø- og energifond. Det har vært en tett dialog med de frivillige organisasjonene om hvordan de best kan bidra til den norske satsingen på ren energi.

Kvinner og likestilling

Regjeringen lanserte i januar 2008 den første norske stortingsmeldingen om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken, St.meld. nr 11 (2007-2008): På like vilkår. Stortingsdebatten om meldingen viste at det er bred politisk enighet om fokuset på kvinner og likestilling i bistanden. Stortingsmeldingen representerer et helhetlig og overgripende politisk rammeverk og forankring i Stortinget for iverksetting av handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet (2007-2009) og handlingsplanene om kvinner, fred og sikkerhet, menneskehandel, og kjønnslemlestelse.

Handlingsplanene har blitt fulgt opp gjennom en tydelig norsk profil i internasjonale og multilaterale fora. Sentrale innsatser var i 2008 knyttet til oppfølging av resolusjonene til FNs sikkerhetsråd om kvinner, fred og sikkerhet og om seksuell vold med vekt på Sudan og DR Kongo, integrering av kvinner og likestilling som tema i sentrale internasjonale prosesser blant annet om finansiering for utvikling, bistandseffektivitet, og kampanjen for tusenårsmål 3. Dette inkluderte sentrale tema som økonomisk likestilling, økonomiske rettigheter, kvinners rolle som matprodusenter, entreprenørskap og handel, sysselsetting og arbeidstakerrettigheter, kjønnssensitiv forvaltning av offentlige budsjetter og finansiering av kvinneorganisasjoner. Gjennom et eget arrangement i tilknytning til den internasjonale konferansen om finansiering for utvikling i Doha satte Norge søkelyset på kvinners rolle i økonomisk vekst i krisetider.

Norge har fortsatt sitt pådriverarbeid for reform og styrking av FNs likestillingsarbeid, og kjernestøtten til FNs kvinnefond UNIFEM har blitt økt fra 18 mill. kroner i 2005 til 75 mill. kroner i 2008. Ambassadene retter i deres rapportering stor oppmerksomhet mot likestilling, menneskerettighetssituasjonen for seksuelle minoriteter og tiltak mot menneskehandel og kvinnelig kjønnslemlestelse. Det er fortsatt en utfordring å fremme likestilling som en integrert dimensjon innenfor andre samarbeidssektorer. Det knytter seg imidlertid forventninger til effekten av Norads «likestillingsvask» av utvalgte ambassaders porteføljer og tilhørende opplæringstiltak. Dette har blitt mottatt som et nyskapende virkemiddel for styrket integrering i det bilaterale utviklingssamarbeidet. For mer utfyllende rapportering henvises til kap. 11 (likestilling) og omtalen under de enkelte budsjettposter.