Del 3
Spesielle tema

9 Miljøomtalen

Sektorovergripende miljøvernpolitikk – miljø, klima og bærekraftig utvikling

Mål for virksomheten

Regjeringens mål om at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet, og bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid, er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid.

Utenriksdepartementets mål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt samarbeid, og ved å integrere klima- og miljøhensyn i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Klimasatsingen i utenrikspolitikken er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi, St.meld. nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital og St.meld. nr. 15 Interesser, ansvar og muligheter.

Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Massiv støtte til klimatiltak er også viktig for og stimulerer utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig klimaregime. Utenriksdepartementet arbeider derfor med gjennomføringen av en bredt anlagt klimasatsing.

Norges arbeid for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, som ble annonsert under FNs klimakonferanse på Bali i desember 2007, er et viktig element i klimasatsningen. Utenriksdepartementet samarbeider nært med Miljøverndepartementet i operasjonaliseringen av denne. Utenriksdepartementet arbeider også aktivt for å fremme utvikling og internasjonal utbredelse av teknologier for karbonfangst og -lagring. Begge disse satsningsområdene er også viktige elementer for Norge i forhandlingene om et fremtidig globalt klimaregime.

I forlengelsen av klimaforhandlingene er det også etablert en nordisk klimadialog. I tillegg er klimadialogene med sentrale land i EU og med USA, Kina, India, Sør-Afrika, Indonesia og Brasil blitt styrket. For å øke innsatsen framover har Utenriksdepartementet også økt bemanningen innen klima og miljø, både hjemme og ved utenriksstasjonene.

Nordområdene har høy prioritet også i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene også i nord.

2010 er det internasjonale året for biologisk mangfold. Arbeidet med å sikre vern og bærekraftig forvaltning av globalt viktige naturområder og økosystemer er da også et av regjeringens andre viktig satsningsfelt. Men i tillegg til å være god utviklingspolitikk, ved at det blant annet sikrer lokalbefolkning, inkludert urfolkgrupper, tilgang og rettigheter til land og ressurser, er dette også god klimapolitikk.

Vern og bærekraftig forvaltning av globalt viktige naturområder og økosystemer er viktig både for klimaregulering og for å redusere skadeomfanget av klimaendringene. Det bidrar blant annet til å forhindre jorderosjon og til å sikre pollinering, hvilket sikrer matproduksjonen, og til å regulere vannets syklus, som både gir rent drikkevann og forhindrer flom. Støtte til arbeidet med å videreutvikle metoder for å gi kompensasjon for bevaring av slike økosystemtjenester vil bli videreført også i 2010.

Internasjonale prosesser og initiativ

FN-organisasjonene er viktige aktører i det globale arbeid med miljø- og klimaspørsmål. Norge gir tilleggsmidler til enkelte FN-organisasjoner for å styrke arbeidet med miljø- og klimaspørsmål og har en løpende dialog med institusjonene om integrering av miljøhensyn i deres virksomhet.

Kapasitetsbygging i utviklingsland er nødvendig for å sikre landene reelle muligheter til å gjennomføre sine internasjonale miljøforpliktelser, og for å gjøre dem bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

En bedre organisering av det internasjonale miljøsamarbeidet er en hovedprioritering for Norge. Vi deltar derfor aktivt i arbeidet med å fremme reformer i det globale miljøstyresettet, bl.a. gjennom en høynivågruppe opprettet av FNs miljøprogram UNEP sitt styre. Norge arbeider også for å styrke UNEP sin koordinerende rolle i internasjonalt miljøarbeid innad i FN-systemet, samt for et sterkere samarbeid mellom UNEP og andre FN-organisasjoner innen rammen av FN-reformen «Ett FN» på landnivå. Norge er blant de største bidragsyterne til UNEP.

Norge har i 2008 markert seg som ett av de første land i verden med en urban utviklingspolitikk. Arbeidet med å fremme en bærekraftig urbanisering er den sentrale utfordringen til FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT), som mottar betydelig støtte fra Norge. Selv om byer etterlater seg store økologiske fotavtrykk, gir høyere befolkningstetthet mulighet til å utvikle mer effektive tjenester innen for eksempel vann og sanitær, energi og transport. Dette er funksjoner som kan bidra vesentlig til å redusere CO₂ utslipp og energiforbruk. Gjennom en programavtale støtter Norge UN-HABITATs arbeid med et eget «byer og klima»-initiativ på vann- og sanitærsektoren og om urbane land- og eiendomsspørsmål. Den urbane befolkningen i utviklingslandene er gjennomgående svært ung. Mer enn halvparten er under 25 år. Norge støtter derfor også tiltak gjennom Ungdomsfondet i Bosettingsprogrammet for å fremme sysselsetting, helse og utdanning for denne viktige målgruppen.

Norge støtter også tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. Sammen med EU og Tyskland har Norge bidratt til opprettelse og utforming av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF) i utviklingsland. Vårt finansielle bidrag på 80 mill. kroner over fire år gjør Norge til en av de tre største donorene så langt. Formålet til GEEREF er å reise kommersiell kapital for investeringer i klima og ren energi gjennom et statlig-privat partnerskap.

Norge fortsetter sitt arbeid for å styrke FNs Bærekraftskommisjon (CSD), som er den eneste arena der bærekraftig utvikling blir behandlet i full bredde. Norge ønsker å benytte CSD som en møteplass og en arena for å synliggjøre norske synspunkter og erfaringer om saker relatert til bærekraftig utvikling. Den kommende toårsperioden vil CSD ha følgende hovedsaker på dagsorden: Bærekraftig produksjon og forbruk, transport, kjemikalier, avfallshåndtering og gruvedrift.

Industrilandene har gjennom ratifikasjon av de globale miljøavtalene og det internasjonale miljøsamarbeidet forpliktet seg til å bistå utviklingslandene i deres gjennomføring av miljøavtalene. Norge arbeider derfor for at finansieringsspørsmål skal få en mer sentral plass i klimaforhandlingene enn tidligere, og for finansieringsmekanismer som sikrer forutsigbare overføringer. Bl.a. er det i klimaforhandlingene lagt fram et eget norsk forslag om internasjonal auksjonering av klimakvoter. Også privat sektor må inn på denne arenaen. En viktig oppgave blir å sørge for at de mange nye bilaterale og multilaterale finansieringsinitiativene som nå er opprettet utfyller hverandre på en effektiv måte.

Den viktigste internasjonale finansieringsmekanismen er Den globale miljøfasiliteten (GEF), som støtter tiltak som gir globale miljøfordeler Forhandlinger om kapitalpåfylling for GEF for perioden 2010–2014 ventes sluttført tidlig i 2010.

I tillegg til Den globale miljøfasiliteten er Spesialfondet for klimaendring (SCCF) og Klimafondet for minst utviklede land (LDCF) under Klimakonvensjonen sentrale i den norske satsningen på klimatilpasning. Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

De multilaterale finansinstitusjonene er viktige kanaler for ressursoverføringer til de fattigste landene, og fungerer også som kunnskapsbanker. Utviklingsbankene er en betydelig finansieringskilde og har stor påvirkningsmyndighet på tvers av tema og departementer. Ikke minst gir dialogen med finansmyndighetene bankene en mulighet til å kunne se miljø og klimaspørsmål i en bredere sammenheng. Norge støtter bankenes arbeid med miljøspørsmål.

Norge og Verdensbanken har også løpende dialog om samarbeid om klima og ren energi, bl.a. satsingen på de nye karbonfondene. Verdensbanken har, gjennom omfattende konsultasjoner med givere, mottagerland, FN-organisasjoner og NGOer, utviklet et klimainvesteringsfond med vekt på klimavennlig teknologi, ren energi, tilpasning og skog. Banken har også utviklet flere banebrytende karbonfinansieringstiltak, som Norge støtter. Norge planlegger også å gi ytterligere støtte til flergiverfond med vekt på skogtiltak for å hindre avskoging, utvikling av vannkraft og annen fornybar energi. Insentiver, herunder garantiordninger for å få privat sektor engasjert i tilgang på ren energi i fattige land, blir viktig å få på plass for å lykkes med satsingen framover.

Også de regionale bankene har klima og ren energi på agendaen. Norge støtter et ren energi fond i Asiabanken. Asiabanken har økt investeringene innen ren energi, og bl.a. opprettet et eget klimafond og et nytt karbonfond.

Regjeringens høynivåkonferanse i Bergen 27-28. mai fokuserte på hvordan klimateknologier generelt, og karbonfangst og -lagring (CCS) spesielt, kan bidra til stanse den globale oppvarmingen. Konferansen var et ledd i oppfølgingen av Stortingets klimaforlik som ledet til regjeringens internasjonale handlingsplan for fremme av CCS som klimatiltak. Høynivåkonferansen brakte CCS til topps på den internasjonale dagsorden med 17 høynivådeltakere og 400 tilreisende fra 40 land. Deltakerne bekreftet betydningen av CCS som en sentral klimateknologi i kampen mot global oppvarming. Norge fikk vist frem et av sine CO₂-lagringsprosjekt gjennom en ekskursjon til Sleipner. Konferansen drøftet potensialet til karbonfangst og -lagring samt hvordan teknologien kan finansieres og gjennomføres forsvarlig med hensyn til miljø, helse og legalt rammeverk.

Forurensende utslipp fra kullkraft, særlig i u-land, må gjøres renere for å nå globale klimamål. Norge legger vekt på at arbeidet for spredning og bruk av fangst og lagring av CO₂ også må skje i partnerskap med fremvoksende økonomier og utviklingsland. Derfor har Norge avsatt 35 millioner kroner til kapasitetsbygging på CCS, og det er aktuelt å kanalisere bidraget gjennom Verdensbankens Carbon Partnership Facility.

Det internasjonale energibyrået utarbeider årlig World Energy Outlook (WEO) som i 2008 bl.a. konsentrerte seg om Post-Kyoto-mekanismer og implikasjoner for energisektoren samt energifattigdom for afrikanske land. Norge støttet i 2008 både WEO-rapporten og et forberedende seminar i Mosambik om energifattigdom med 1,2 millioner kroner. WEO-rapportene styrker grunnlaget for å forklare Norges rolle som klimabevisst energistormakt. Prognosene for energietterspørsel skaper dypere forståelse for Norges rolle som olje- og gassprodusent samtidig som utslippsprognosene skaper økt trykk på klimapolitikken verden over. I 2009-utgaven av WEO vil klima stå meget sentralt for å styrke det analytiske grunnlaget opp mot COP 15 i København, og Norge tar sikte på å videreføre sin støtte til WEO.

Handel, miljø og klima

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i forhandlinger om andre handelsavtaler. I Doha-forhandlingene har WTO for første gang et mandat på miljø: om forholdet mellom spesifikke handelsforpliktelser i multilaterale miljøavtaler (MEA) og WTO-regelverket, om former for informasjonsutveksling/samarbeid MEAs-WTO, og om nedbygging av tollbarrierer på miljøvarer. Norge fremmet et utkast til ministererklæring som et ledd i arbeidet for å sikre at handelsregelverket og MEAer er likeverdige og gjensidig støttende i WTO i mai 2008. Dette er nå er en del av det foreliggende forhandlingsgrunnlaget.

Arbeidet med å få til tollreduksjoner på miljøvarer har stått sentralt i arbeidet under miljømandatet i WTO. Det er imidlertid ulike syn og motstridende interesser mellom medlemsland, særlig mellom utviklingsland med få eksportinteresser og OECD-land, som har godt utbygde miljøsektorer. Utviklingsland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika har en voksende eksport av miljøvarer. Norge har stått sammen med OECD-land i arbeidet med å få redusert/fjernet tolltariffer. Vi har samtidig fra norsk side finansiert utredninger for å bidra til at enkelte utviklingsland får utviklet egne posisjoner.

Med den uformelle dialogen for handelsministre på Bali i desember 2007 ble handel og klima satt i sammenheng på høyt politisk nivå. Det vil være store utfordringer forbundet med å få på plass tilstrekkelige og effektive klimagassreduserende tiltak etter Kyoto-protokollens utløp, bl.a. knyttet til lands konkurransesituasjon. Dette understreker behovet for å sikre at klima- og handelsregimet er gjensidig støttende i tiden framover. Arbeidet med å se nærmere på slike problemstillinger er i gang i forskningsmiljøer og blant myndigheter. Fra norsk side deltar vi aktivt i ulike utredningsprosesser.

Nordområdene

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr å innta en ledende rolle innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette gjøres på en bred front, i bilateralt samarbeid med naboland i nord, i regionale og internasjonale fora og i internasjonalt prosjektsamarbeid.

Se også boks 9.1 for nærmere omtale.

Arktisk råds klimastudie Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) viste at klimaendringene kommer først, og kraftigst, i nord. Gjennom formannskapet i Arktisk råd i perioden 2006-2009 har Norge ledet arbeidet med oppfølging av ACIA-rapporten. Det er igangsatt prosjekter for å øke kunnskapen om havisens tilbaketrekking, smelting av permafrost og reduksjon av innlandsisen på Grønland. Rådet har også innledet et arbeid for å øke kunnskapen om effekten av andre faktorer enn CO₂, som for eksempel sot. Arktisk råd har under det norske formannskapet videre arbeidet med spørsmål vedrørende tilpasning til klimaendringene, som i særlig grad påvirker de arktiske urfolk.

Det er påvist høye nivåer av miljøgifter og tungmetaller i Arktis. Løsning av de problemer dette skaper for det arktiske miljøet er derfor et viktig satsingsområde for Arktisk råd. Rådet har de siste årene også arbeidet med spørsmål vedrørende oljevernberedskap ved olje- og gassvirksomhet i de arktiske områder og med sjøsikkerhet. Et nytt satsingsområde for Arktisk råd under det norske formannskapet har vært økosystembasert havmiljøforvaltning. Norge er vertsland for sekretariatet til det arktiske miljøovervåkningsprogrammet Arctic Monotoring and Assessment Programme (AMAP).

Norge støtter arbeidet i miljøpartnerskapet under Den nordlige dimensjon, både miljøpartnerskapets atomsikkerhetsprogram, administrert av EBRD, og det allmenne miljøprogrammet, med 5 mill. kroner i 2009. Norge vil fortsatt gi høy prioritet til kontinuerlig overvåkning og felles tiltak mot viktige regionale forurensingskilder, spesielt i Russland. I våre nærområder i Nordvest-Russland er det fortsatt en høy konsentrasjon av atominstallasjoner og –objekter, og betydelige mengder kjernefysisk materiale som representerer en potensiell fare for forurensning, også for Norge. Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland vil derfor fortsette inntil de viktigste oppgavene er løst. Samarbeidet bidrar til å redusere risikoen for ulykker og forurensing, og hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveier. Arbeidet er tett koordinert med andre lands innsats under G8-landenes globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale. Den russiske egeninnsatsen er stor og økende. Viktige oppgaver innenfor dette feltet vil være løst i løpet av de aller nærmeste år.

Norge har også et betydelig samarbeid med Russland for å redusere forurensing i grensenære områder, for å bedre løsning av felles miljøoppgaver, kompetanseutvikling i miljøforvaltningen, og for å fremme russisk deltakelse i internasjonalt miljøvernsamarbeid.

Satsingsområdene i 2010 vil bl.a. omfatte fremme av økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet gjennom å bidra til et konsept for en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Samarbeidet om klimaendringer skal bygges opp, bl.a. for å øke kunnskapen om klimaendringenes virkning på havmiljøet og på biodiversitet. Samarbeidet om miljøforvaltning i grenseområdet og miljøovervåking med hensyn på forurensningene fra Nikel skal videreføres og styrkes. Myndighetssamarbeid innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore, forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall skal videreføres og styrkes. Samarbeidet om klima, biodiversitet og miljøgifter skal støtte opp under det multilaterale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk råd.

EU

Forpliktende internasjonalt samarbeid er særlig nødvendig på et område av så grenseoverskridende karakter som miljøområdet. Derfor har Norge helt siden inngåelsen av EØS-avtalen sett det som ønskelig å ha et tettest mulig samarbeid med EU, som den sentrale europeiske institusjon og aktør innen miljøpolitikken. EØS-avtalen gir Norge rett og plikt til deltakelse i miljøsamarbeidet med EU. Skiftende regjeringer har sett det som hensiktsmessig å innlemme det aller meste av EUs regelverk i EØS-avtalen, også der det ikke har direkte eller vesentlig betydning for det indre marked. Norge har interesser i deltakelse i utviklingen av EUs miljøpolitikk langt utover egeninteressen i at reglene kan bli bindende for Norge som minimumsregler. Som nedstrøms mottaker av forurensning fra medlemslandene påvirker EUs miljøstandarder ofte Norges naturtilstand mer enn nasjonal regulering.

EU er Norges viktigste miljøsamarbeidspartner både gjennom EØS-avtalen og fordi EU utgjør den sterkeste motoren i det globale miljøsamarbeidet. Etter som miljøproblemene har vokst i omfang og kompleksitet, har EU styrket sitt samarbeid og møtt utfordringene gjennom et stadig bredere spekter av virkemidler og sektorovergripende instrumenter. Det er etablert egne byråer som skal forvalte og videreutvikle EUs regelverk. EUs regelverk utgjør en sentral referanse i internasjonalt miljøsamarbeid og har stor betydning for miljøkonvensjonene regionalt og globalt.

Da EU fremla sin omfattende klima- og energipakke våren 2007, ble det klart at unionen satte seg høye mål for sitt bidrag i den internasjonale klimapolitikken. Ingen andre regioner i verden har til nå utformet så omfattende klimatiltak. Pakken ble endelig vedtatt av EUs toppmøte i desember 2008, og inneholder juridisk forpliktende mål om at unionen skal redusere sine CO₂-utslipp med 20 % innen 2020 (30 % dersom det blir en internasjonal avtale om dette). Norge er nå i drøftinger med Europakommisjonen om å innlemme de EØS-relevante delene av pakken i EØS-avtalen. Dette gjelder det reviderte kvotedirektivet, direktivet om lagring av CO₂ og direktivet om støtte til utbygging av fornybar energi. Målet er at det skal legges til rette for samtidig gjennomføring av direktivene i hele EU/EØS-området.

Det reviderte kvotedirektivet er et av EUs mest sentrale virkemidler i klimapolitikken. Det vil føre bortimot halvparten av CO₂-utslippene innen EU/EØS-området inn under kvoteplikt. EU legger til grunn at samlet kvotemengde gradvis skal nedtrappes. I 2020 er målet at kvotemengden skal være 21 % lavere enn 2005-utslippene til de kvotepliktige virksomhetene. Samtidig vil det reviderte kvotesystemet gjøre det lettere å koble sammen EUs ordning med andre regioners kvotesystemer.

Også fornybardirektivet er sentralt for EUs ambisjon om å redusere CO₂-utslippene med 20 % innen 2020. Direktivets målsetting er at EU som helhet skal ha en andel fornybar energi i sitt energiforbruk på 20 % i 2020, mot ca 8,5 % i dag. Ulike land har fått fastsatt ulike mål avhengig av utgangspunkt og yteevne.

Norge og EU har svært sammenfallende syn på betydningen av CO₂-fangst og -lagring som virkemiddel i klimapolitikken. Direktivet om lagring av CO₂ legger til rette for slik lagring, og følges nå opp i de enkelte medlemsland med relevant lovgivning og pilotprosjekter. Kommisjonen har foreslått at EU støtter karbonfangst og -lagring på flere måter, bl.a. gjennom kvotedirektivet og over den økonomiske gjenreisningsplanen. Norge er i nær kontakt med EU om videre politikkutvikling på dette feltet

Betydelige norske miljøbidrag gjennom EØS-midlene

Miljø har vært et av de viktigste målområdene for den norske støtten gjennom EØS-midlene, hvor Norge totalt har bidratt med om lag 11 milliarder kroner i perioden 2004 til 2009. For inneværende periode har om lag en firedel av midlene gått til miljø- og klimarelaterte prosjekter. I tillegg kommer forskningsprosjekter innen miljø og bærekraftig utvikling, samt støtte til miljøprosjekter i regi av frivillige organisasjoner gjennom NGO-fondene. For neste femårsperiode har Norge foreslått at støtten til miljøområdet styrkes ytterligere. EUs nye medlemsland har store miljø- og klimautfordringer. Det er i Norges interesse å bidra til å heve miljøkvaliteten i disse landene. EØS-midlene er et viktig bidrag til dette arbeidet. Som en del av Norges samlede bidrag til EØS finansieringsordningene i neste periode har Norge også tilbudt å øremerke minst 140 millioner euro over en periode på fem år til karbonfangst og -lagring i utvalgte EU-land

Internasjonale avtaler

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet. Regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av internasjonale miljøavtaler.

Konvensjonen om biologisk mangfold er ratifisert av 192 land, inkludert Norge. Norge har også ratifisert konvensjonens protokoll om sikker transport, håndtering og bruk av genmodifiserte organismer (Cartagena-protokollen), som trådte i kraft i 2003. Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Senere er det også vedtatt et mål om å betydelig redusere tapsraten av biologisk mangfold innen 2010. Iverksetting av konvensjonens bestemmelser er et prioritert område i den norske miljøbistanden fordi det bidrar til å styrke lokalsamfunns muligheter for næringsvirksomhet og matsikkerhet. På globalt nivå bidrar konvensjonens mål til å opprettholde grunnlaget for den globale klimareguleringen. Norge arbeider også for å skape forståelse for en helhetlig forvaltning av havets levende ressurser, dvs. en mer økosystembasert forvaltning av kyst- og havområder.

Norge er også part til Forørkningskonvensjonen, som trådte i kraft i 1996 og er ratifisert av 193 land. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Det legges særlig vekt på forsvarlig forvaltning av jord-, vann- og energiressurser. Et viktig mål er også å forebygge og redusere effekten av tørke og klimaendring. Gjennomføring av konvensjonen gis høy prioritet fra mange av de fattigste landene, særlig i Afrika, hvor landforringelse, forørkning og tørke utgjør en alvorlig trussel mot både fred og sikkerhet samt sosial og økonomisk utvikling. Gjennom konvensjonen ønsker Norge å bidra til bærekraftig utvikling og økt matsikkerhet i sårbare områder der befolkningen ofte lever på et eksistensminimum.

Norge er part til Den internasjonale tropiske tømmeravtalen (ITTA), og har deltatt aktivt i forhandlingen om en ny avtale, som er ventet å tre i kraft i løpet av 2009. Miljø- og utviklingsperspektivet er styrket i forhold til gjeldende avtale. Bærekraftig forvaltning av tropisk tømmer er vektlagt, og den nye avtalen inneholder bestemmelser om ulovlig hogst og sertifisering, samt ikke-tømmerbaserte skogprodukter og miljøtjenester. Avtalen omtaler også urfolk og arbeidsstandarder med henvisning til relevante ILO-konvensjoner. Norge har bidratt sterkt til at reduserte klimagassutslipp gjennom redusert avskoging har blitt et hovedtema for arbeidet innenfor den nye avtalen. Den internasjonale organisasjonen for tropisk tømmer (ITTO) forvalter avtalen.

Som part til CITES, Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter, tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. Norge har f.eks. støttet lettelser i handelsrestriksjoner for elefantprodukter som kommer fra påviselig bærekraftig forvaltede bestander. CITES har i senere tid begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Internasjonalt klimasamarbeid

Klimaendringene er en av vår tids mest alvorlige utfordringer, og rammer de fattigste landene hardest. Alle tilgjengelige virkemidler må derfor tas i bruk for å redusere den globale oppvarmingen. Regjeringen lanserte en bredt anlagt klimasatsing på 400 mill. kroner i 2008. Regjeringen arbeider med gjennomføringen at satsingen langs tre hovedlinjer:

• Opptrapping av det bilaterale klimasamarbeidet med fokus tilpasningstiltak i Afrika. Samtidig styrkes klimasamarbeidet med land som Kina, India, Sør-Afrika og Indonesia.

• Økt satsing på klimaforskning, faglig samarbeid og næringsliv, inklusive tiltak rettet mot ren energi, Den grønne utviklingsmekanismen og karbonfangst og -lagring.

• Videreutvikling og støtte til nye multilaterale klima og ren energi initiativ blant annet gjennom FN-systemet og utviklingsbankene.

Mange sårbare land, spesielt i Afrika, er allerede hardt rammet av klimaendringene. Arbeidet med klimatilpasninger i disse landene krever satsing på hele bredden av tiltak, fra styrket kriseberedskap og -håndtering til bedre gjenoppbygging og langsiktig utvikling. En mer helhetlig bistand basert på lokal sårbarhetsreduksjon vil kunne gi bedre konflikthåndtering, humanitær hjelpeinnsats og forebygging av humanitære kriser. Det legges vekt på å jobbe videre for å styrke kvinner og urfolks rettigheter og rolle i fordeling og eierskap til naturressurser. Urbaniseringen er mye av årsakene til fattigdom, klima- og miljøproblemer, og det er i de voksende byene at flere av løsningene på problemene ligger. Regjeringen arbeider derfor for at problemene i byene i utviklingslandene skal får større oppmerksomhet i utviklingssamarbeidet.

Nesten en femtedel av globale utslipp av klimagasser kommer nå fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Uten en omfattende satsing på å redusere denne avskogingen, vil målet om å ikke øke den globale middeltemperaturen med mer enn to grader i forhold til førindustrielt nivå, bli svært vanskelig eller umulig å nå.

Statsministeren lanserte derfor under klimapartsmøtet på Bali i desember 2007 et initiativ for tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i skog i utviklingsland. Innsatsen vil bli trappet opp til inntil tre milliarder kroner årlig. Regjeringens klima- og skogprosjekt ble etablert i Miljøverndepartementet våren 2008, og har fått ansvaret for å implementere initiativet i nært samarbeid med andre berørte departementer.

Rasjonalet bak innsatsen mot avskogning og skogforringelse i utviklingsland er å bidra substansielt til kampen mot global oppvarming. De klimamessige målene vil derfor være avgjørende for beslutninger om samarbeid og støtte til ulike tiltak. Å bidra til bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjemping er et overordnet mål for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. I tillegg til de klimamessige målene er dette derfor et naturlig overordnet mål for innsatsen. I arbeidet for å nå de ulike mål er det en målsetting at klimapolitikken og utviklingspolitikken skal være gjensidig underbyggende.

Satsingen skal styrke det internasjonale samarbeidet om REDD (reduserte utslipp fra avskogning og skogforringelse i utviklingsland). Det fokuseres på oppbygning av internasjonale ordninger for finansiering, og for støtte til utvikling av nasjonale strategier for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse, og på gode systemer for måling, rapportering og verifisering av skogrelaterte klimagassutslipp gjennom samarbeid med multilaterale organisasjoner. Et mer utvidet samarbeid med utvalgte land skal søke å gi raske resultater som demonstrerer at reduksjon av avskoging og skogforringelse i utviklingsland er mulig.

Norge legger stor vekt på at relevante internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene samarbeider om en felles tilnærming til reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse. Norge har fullfinansiert en innledende fase av et nytt FN-program, UN-REDD Programme, som arbeider i ni pilotland. FN-programmet samarbeider tett med Verdensbanken og bankens Forest Carbon Partnership Facility (FCPF), der Norge også bidrar med betydelige midler. 37 utviklingsland deltar i FCPF. Norge planlegger også støtte til Verdensbankens arbeid for å utvikle et investeringsprogram – Forest Investment Program – som skal gjennomføre investeringer for å støtte arbeidet med å redusere avskoging og skogforringelse.

Både FNs og Verdensbankens programmer bistår utviklingsland i deres innsats for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse ved å utvikle og forankre nasjonale strategier, begynne arbeidet med å etablere systemer for overvåkning av skog og innsamling av data om karbonvolumer i landets skoger og rapportering på utslippsnivåer, samt generell administrativ kapasitetsbygging. Norge bidrar også til Congo Basin Forest Fund, CBFF, et fond for vern og bærekraftig forvaltning av Kongobassengets skogområder, administrert av Den afrikanske utviklingsbanken.

Bilateralt samarbeid er innledet med Brasil, som er et land med institusjonell kapasitet og gode overvåkningsmekanismer, samt med Tanzania, hvor et langvarig og bredt utviklingssamarbeid innen naturressursforvaltning danner et godt utgangspunkt for videre samarbeid. Norge støtter derfor Brasils Amazonas-fond og støtter Tanzania bilateralt i arbeid mot avskoging og skogforringelse, i tillegg til at Tanzania er med i både UN-REDD Programme og FCPF.

Det legges vekt på samarbeid med forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og representanter for sivilt samfunn i forhold til strategi, faglig rådgivning og iverksetting av tiltak. Det er opprettet en ny støtteordning under Norad for å støtte pilotprosjekter, demonstrasjoner og policyutvikling. Forskningsmiljøers og sivilt samfunns bidrag i form av alternativ kompetanse og kritiske korrektiv er i denne sammenheng viktig.

Korrupsjon og svakt styresett er karakteristisk for mange av landene som er aktuelle for innsats. Det legges derfor opp til en gradvis tilnærming, med fokus på kapasitetsbygging for måling av utslipp og utvikling av nasjonale strategier i de innledende faser, og deretter en utvidelse av programmene dersom fremdrift og politisk vilje tilsier det. Samtidig fremmer Norge, i de internasjonale klimaforhandlingene, en faseinndelt modell for å bygge opp et velfungerende, resultatbasert system for å kompensere utviklingsland økonomisk for reduksjoner i klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse. Det multilaterale og bilaterale innsatsen for å støtte utviklingsland i utformingen av nasjonale strategier for å redusere skogtapet, er i overensstemmelse med denne modellen.

Innsats for å redusere klimagassutslipp fra avskogning og skogforringelse i utviklingsland har et stort potensial for å bidra til bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, samt positive effekter knyttet til vern av biologisk mangfold og forsvarlig vannressursforvaltning.

Fokus på godt styresett, kompensasjon for økosystemtjenester og sikring av rettighetene til urfolk og lokalsamfunn som er avhengige av skogen for sitt levesett, er viktig for å utløse disse gevinstene.

Handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid

Siden Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid ble lagt fram i juni 2006, har bevilgningene til klima og miljø økt med nær 1,2 mrd. kroner. Handlingsplanen har fire tematiske satsingsområder:

• Biologisk mangfold og bærekraftig naturressursforvaltning

• Klima og ren energi

• Vannressursforvaltning og sanitær

• Miljøgifter

Multilaterale kanaler

Gjennom UNDP støtter Norge gjennomføringen av FNs konvensjon om biologisk mangfold, FNs konvensjon om bekjempelse av forørkning, tiltak for bedret tilgang til rent vann, fornybar energi og forvaltning av naturressurser, klimatilpasning og tiltak mot miljøgifter. Mye av støtten forvaltes gjennom UNDPs fond for energi og miljø.

Flere multilaterale institusjoner har vært sentral i oppfølgingen av handlingsplanen. FNs barneorganisasjon UNICEF har de siste årene økt innsatsen betydelig innen vann- og sanitærområdet. I 2008 var UNICEF aktiv i 101 land innenfor denne sektoren. UNICEF vedtok i 2006 en strategi med fokus på rettighetsbasert tilnærming, nært samarbeid med nasjonale og lokale myndigheter, stor vekt på kvinners og barns spesielle behov og målrettet innsats mot de fattigste. UNICEFs engasjement består både av nasjonal policyutvikling, lokal kapasitetsbygging og ikke minst også direkte leveranse av tiltak i felt. I 2008 bidro UNICEF, i samarbeid med andre relevante aktører, til at Ghana, Kenya, Liberia, Madagaskar, Malawi, Puntland (Somalia) og Sierra Leone godkjente og innførte nasjonale strategier for vann- og sanitærtiltak. 2008 var FNs «International Year of Sanitation», og UNICEF var sentral i å øke oppmerksomheten om og ressursene til denne sektoren. UNICEF bidro i 2008 til at 24 millioner flere mennesker, hvorav 3.8 millioner var barn under fem år, fikk tilgang til renere vann. Videre har UNICEF også i 2008 bidratt til å styrke den internasjonale responsen i humanitære kriser mht vann og sanitære tiltak. UNICEF deltok selv operativt i 40 kriser i 2008 med vann- og sanitære tiltak.

I tillegg til kjernestøtten til UNICEF på 450 mill. kroner er det gitt øremerket støtte til vann- og sanitærprogrammet på 35 mill. kroner i 2009. Norge betrakter UNICEF som en meget relevant og viktig FN aktør og ønsker å opprettholde støttenivået fremover.

FNs miljøprogram UNEP har bærekraftig naturressursforvaltning basert på økosystemtenkning som ett av seks hovedsatsingsområder. En fjerdedel av midlene i den norske programavtalen med UNEP for 2008-09 går til dette arbeidet (25 mill. kroner per år), og har som mål å gjøre land og regioner bedre i stand til å legge økosystemtenkning til grunn for sin utvikling. Klimatiltak, med vekt på tilpasningsstrategier og lavkarbonutvikling, er et annet satsingsområde for UNEP, med tilsvarende høy prioritet. Styrking av miljøstyresettet, både på globalt, regionalt og landnivå støttes årlig med 20 mill, mens forsvarlig håndtering av kjemikalier og miljøgifter er et fjerde satsingsområde for UNEP (15 mill. kroner per år). De resterende 15 mill. i samarbeidsavtalen med UNEP går til områdene katastrofeforebygging og bærekraftig produksjon og forbruk.

Både UNDP og UNEP er blant de ti gjennomføringsorganene for den globale miljøfasiliteten (Global Environmental Facility – GEF), som også mottar betydelig støtte fra Norge.

Sekretariatene for miljøkonvensjonene og forørkningskonvensjonens finansieringsmekanisme er andre kanaler for støtte. Støtten til biologisk mangfold og naturressursforvaltning går i stor grad til tiltak som bygger opp om målene og forhandlingsprosessene i Konvensjonen for biologisk mangfold, Forørkningskonvensjonen, FNs skogforum og den Internasjonale organisasjonen for tropisk tømmer (ITTO). Den toårlige Trondheimskonferansen har gjennom årene bidratt med substansielle innspill til forhandlingene i Konvensjonen for biologisk mangfold. Støtten til konferansen vil bli videreført i 2010. På samme måte vil støtte til å utvikle tenkingen rundt økosystemtjenester og deres økonomiske verdi bidra til diskusjonene i alle miljøkonvensjonene.

Bilaterale kanaler

Satsningen på bærekraftig naturressursforvaltning følges blant annet opp gjennom støtte til tiltak som bidrar til økt matsikkerhet. Ett eksempel er Norges støtte til Zambias naturressursforvaltning og landbruk. Gjennom langsiktig norsk støtte har Luangwa nasjonalpark utviklet seg til en av Afrikas best drevne nasjonalparker både når det gjelder biologisk mangfold og finansielt overskudd. Zambia er videre et foregangsland i Afrika i arbeidet med å klimatilpasse landbruk. I den sammenheng har det norskstøttede Conservation agriculture programmet med over 150 000 deltakende husholdninger fått regional anerkjennelse. De nye dyrkningsmetodene har vist seg å motstå både tørke og flom langt bedre enn tradisjonelle metoder og øker dermed matsikkerheten til fattige bønder.

Forvaltning av naturressurser er også særlig prioritert i regjeringens satsing i Latin-Amerika. Et eksempel på denne støtten er å finne i Nicaragua, hvor det i 2008 ble igangsatt et prosjekt med fem kommuner i det sørlige nedfallsområdet til Managua-sjøen for å gjenopprette grunnvannsnivået i området, noe som vil gagne i overkant av en halv million mennesker. Støtten vil også bidra til å redusere jorderosjon og sikre området mot jordras og flom. Den norske støtten er her koordinert med den inter-amerikanske utviklingsbanken som har bidratt med et betydelig lån for å bedre vannforsyningen i Managua.

Kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske står også sentralt i arbeidet for å sikre en bærekraftig forvaltning av verdens fiskeressurser, og den har også høy prioritet internasjonalt. Et viktig ledd i denne kampen er arbeidet med en bindende, internasjonal avtale for styrket havnestatskontroll, basert på positive erfaringer med et lignende system i Europa. Norge er en pådriver i dette arbeidet. Det gis også støtte til andre tiltak som kan styrke fiskeriforvaltning og kontroll i utviklingsland, både bilateralt og gjennom støtte til FAOs arbeid på området.

Tilgang til ren energi er et annet temaområde som har stått sterkt i fokus de seneste årene. Vel 2 milliarder mennesker mangler tilgang til moderne energitjenester. Energi er den dominerende sektoren for globale utslipp av klimagasser. Det er viktig å bistå utviklingslandene i å utnytte mulighetene som ligger i deres fornybare energiressurser (vannkraft, sol og vind), i stedet for ytterligere bruk av fossile energikilder. Det norske initiativet «ren energi for utvikling» er derfor en sentral del av regjeringens utviklingspolitikk og utgjør en del av den samlede norske politikken på klima- og energiområdet. Initiativet har som hovedmål å øke tilgangen på ren energi som bidrag til utvikling, og for å redusere klimautslipp. Initiativet bygger blant annet på handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid og det faktum at Norge har etterspurt kompetanse innenfor denne sektoren. Utenriksdepartementet har utarbeidet en 4-årig tiltaksplan for gjennomføringen av initiativet. Tiltaksplanen legger vekt på mobilisering av kommersielle investeringer i fornybar energiproduksjon og direkte støtte til energiinfrastruktur, foruten tilrettelegging for klimavennlig energiforsyning, energieffektivisering og integrert ivaretakelse av miljø.

Norge støtter også tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. I tillegg til det innovative fondet for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF), omtalt innledningsvis, har Norge i over tre år også vært tilsluttet den internasjonale partnerskapet for fornybar energi og energieffektivisering. REEEP (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) er en internasjonal NGO som samarbeider med lokale myndigheter, næringsliv og banker om å stimulere det globale markedet for fornybar energi og energieffektivisering gjennom økte investeringer i energitiltak. Ett av hovedmålene er å bedre tilgangen til bærekraftig energi i utviklingsland. Norge har gitt 30 mill. NOK over tre år til partnerskapet og har vært nest største bidragsyter etter Storbritannia. REEEP har til nå støttet over 100 prosjekter i over 50 land med finansielle bidrag fra Storbritannia, Norge, Irland, Italia og New Zealand. Norsk finansiering har bidratt i 32 prosjekter så langt.

Av andre konkrete tiltak kan nevnes den norske støtten til landsbyelektrifisering i Nepal. Her er tilgangen til alternativ, fornybar energi bedret i utkantstrøk samtidig som prisen er redusert. Programmet har også bidratt til redusert bruk av brennstoff og bedre inneklima. Det regionale senteret ICIMOD har bidratt med informasjon og kunnskap om bærekraftig bruk av naturressurser, samt tilpasning til klima- og miljøendringer i Himalaya-regionen. ICIMOD fortsetter samarbeidet med Senter for klimaforskning (CICERO) og GRID-Arendal om et forskningsprosjekt om klimaendring og dens innvirkning på snøsmeltingen og vannressurssene i Himalaya-regionen.

Miljø og klima er prioriterte områder for samarbeid med land i Sør-Asia, særlig India og Nepal. Det gjelder også for samarbeidet med Kina. En sentral målsetting er å ivareta utviklingsperspektivet i Regjeringens klimasatsing, herunder bedret samordning av innsatsen fra myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette følges opp på ulike måter overfor de enkelte landene gjennom dialog på politisk nivå, gjennom samarbeid på embetsnivå mellom berørte fagdepartementer, gjennom næringslivs- og forskningssamarbeid og gjennom konkrete utviklingsprosjekter. Et helhetlig institusjonelt samarbeid tilstrebes.

Miljø- og klimasamarbeidet med Kina ble styrket i 2008 med inngåelse av rammeavtale om klima samt fornying av MoUen om norsk-kinesisk miljøsamarbeid. Norge har spesielt bidratt til at klima er blitt et gjennomgripende tema i samarbeidet, samt til opprettelsen av en arbeidsgruppe på lav-karbon energi. Sammen med kinesiske myndigheter støtter Norge også et klimaprosjekt i regi av UNDP som etablerer klimahandlingsplaner på provinsnivå.

Landene i Eurasia (Ukraina, Hviterussland, Moldova, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia) står overfor store klima- og miljøutfordringer grunnet gammel og forurensende industriteknologi, svak forvaltning av vannressurser, ødeleggelse av økosystemer og radioaktiv forurensning. Miljøarbeidet står derfor sentralt i samarbeidet med landene i Eurasia, og Norge støtter tiltak innen alle de fire tematiske prioriteringene i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid. Miljøinnsatsen i regionen ble trappet opp i 2008.

Miljøprosjektet

Det toårige miljøprosjektet som ble opprettet i 2006 for å etablere gode rutiner og prosesser i oppfølgingen av handlingsplanen, ble avsluttet høsten 2008. Det er utarbeidet en sluttrapport for prosjektet med anbefalinger om videre oppfølging.

Hovedkonklusjonen i sluttrapporten for prosjektene er at miljøprosjektene har bidratt effektivt til å løfte arbeidet med gjennomføringen av Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid ved at en del sentrale rammevilkår er kommet på plass. Et godt grunnlag er derfor lagt for en fortsatt økt satsing på miljø i norsk utviklingssamarbeid.

Den videre oppfølgingen av handlingsplanen, og de utfordringene og anbefalingene som beskrives i sluttrapporten, vil bli fulgt opp i samarbeid med relevante departement og etater.

Innføring av miljøledelse i statlige virksomheter – Grønn stat

Hensynet til det ytre miljø synliggjøres ved de rutiner og prosedyrer som er innført i Utenriksdepartementet og Norad. Det er foretatt et utvalg av tiltak på følgende innsatsområder: Energi, innkjøp, avfallshåndtering og transport.

Energi

Departementet har et databasert energioppfølgingssystem. Systemet hadde oppstart i 2002 og hadde som mål å redusere energiforbruket i departementet med 10 prosent årlig innen 2005. Dette målet er nådd og på Victoria Terrasse/7. juni plassen er energiforbruket nå redusert med 30 prosent. Systemet gir kontinuerlig overvåking av energiforbruket (strøm, varme og vann). Energiforbruket registreres rutinemessig hver uke og tiltak settes inn umiddelbart hvis forbruket øker. For Norads del er også strømreduksjon et viktig tiltak i deres rutiner og prosedyrer.

Innkjøp

Seksjon for anskaffelser og Sentral kontrollenhet vil etablere rutiner og systemer for oppfølging av handlingsplanen Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser 2007-2010. UDs største innkjøper av driftsrelaterte varer er Serviceavdelingen. Avdelingen ivaretar i sine anskaffelser kravene til miljøhensyn innen handlingsplanens prioriterte produktområder. I øvrig konkurranser vurderes de miljømessige konsekvenser av anskaffelsene og miljøkriterier ivaretas hvor dette er relevant.

Avfallshåndtering

Det er innført system for resirkulering av papir og annen kildesortering av avfall i Utenriksdepartementet og Norad. Utenriksdepartementet er her part i avtalen vedrørende avfallshåndtering som er inngått for hele departementsfellesskapet. Ordningen administreres av Utenriksdepartementet. Det satses også videre på økt gjenbruk av f.eks. permer, plastlommer m.v. Alt spesialavfall behandles forskriftsmessig i hht miljømerket kildesortering.

Transportsektoren

Denne vil være mindre relevant enn de øvrige ettersom tjenestereiser utgjør den alt overveiende delen. Utenriksdepartementet og Norad har relativt liten mulighet til å påvirke valg av reisemåter gitt de aktuelle reisemålene (i all hovedsak utland). Det er imidlertid anskaffet utstyr til video- og telefonkonferanser, og dette utstyret blir brukt når dette er mest hensiktsmessig. Det er videre inngått en rammeavtale for transport til og fra utland ved flytting av medarbeideres flyttegods, møblering av ambassader og tjenesteboliger i utlandet m.v. der bl.a. miljøvennlig emballasje er vektlagt. Det vil i år bli inngått en rammeavtale for diplomatiske forsendelser. Dette innebærer redusert transportvolum grunnet samkjøring og ny pakkemåte. For ytterligere å redusere volum og fokusere på transport arbeides det med å lage retningslinjer for en transport-koordinator i departementet.

Byggearbeider

Der departementet er ansvarlig for bygge- og innredningsarbeider i utlandet, satses det på lokale byggevarer. Dette for å redusere transportbehovet i størst mulig grad. Ved større byggearbeider i samarbeid med Statsbygg, arbeides det med et ambisjonsdokument «Grønn ambassade» der alle faktorer som kan påvirke energiforbruk i planlegging, utførelse og driftsfase kartlegges for å få til et lavest mulig forbruk.

10 Likestilling

10.1 Mål og virkemidler

Stortingsmelding nr. 11 (2007-2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken

Stortingsmeldingen om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken som ble lansert våren 2008 fastslår at kvinners innsats og kvinners rettigheter er avgjørende for å nå FNs tusenårserklæring. Kvinners rettigheter er et mål i seg selv og en forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål. Stortingsdebatten viste at det er bred enighet om at kvinner og likestilling må stå i sentrum av norsk utviklingspolitikk med vekt på sju innsatsområder:

• Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

• Kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske liv.

• Kvinner og menn skal ha lik tilgang til utdanning.

• Kvinner har rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

• Kvinner har krav på et liv uten vold.

• Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid.

• Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser.

Stortingsmeldingen etablerer en overordnet politisk ramme for de eksisterende styringsverktøyene.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009

Handlingsplanen fastslår at det er et mål å bidra til omfordeling av makt, ressurser og omsorgsoppgaver mellom menn og kvinner. Målrettete tiltak og øremerking av ressurser skal bidra til bedre resultater i arbeidet med å fremme jenters og kvinners rettigheter og innflytelse, holdnings- og atferdsendring hos menn og gutter og i arbeidet med å bekjempe diskriminering og stigmatisering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er et felt der norsk og nordisk innsats er særlig viktig, også fordi det er kontroversielt. Norge går sammen med Sverige i bresjen for krav om trygg og selvbestemt abort og seksuelle minoriteters rettigheter. Det omfatter både internasjonale arrangement for synliggjøring og erfaringsutveksling mellom aktører på myndighetsnivå og grasrotbevegelser, og finansiell støtte bl.a. til det britisk-initierte abortfondet administrert av den internasjonale føderasjonen for planlagt foreldreskap, IPPF. Arbeidet supplerer den norske innsatsen for tusenårsmål 4 og 5 for bedre barne- og mødrehelse og fokus på kvinner og jenter i hiv- og aidsarbeidet.

Arbeidet for å fremme kvinners økonomiske rettigheter har hatt høy politisk profil i tilknytning til tusenårsmål 3-kampanjen, et dansk initiativ med særlig vekt på økonomisk likestilling. Norsk innsats kanaliseres for en stor del gjennom Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, og retter seg spesielt mot kvinner i Sør-Sudan. Norge har dessuten vært en pådriver for, og oppnådd viktige resultater, gjennom en styrket likestillingsdimensjon i de internasjonale prosessene og høynivåmøtene i 2008 for bistandseffektivitet og finansiering for utvikling. Dette følges opp med høy oppmerksomhet omkring kjønnsperspektiver i tilnærminger til matvarekrisen og finanskrisen. Rettighetsperspektivet ligger til grunn for arbeidet for økonomisk likestilling i tråd med konklusjonene fra Kommisjonen for de fattiges rettigheter (formaliseringsagendaen) som ble lagt fram i 2008.

For å fremme bistandseffektivitet og giversamarbeid omkring temaet kvinner og likestilling deltar Norge aktivt i likestillingsnettverket under utviklingskomiteen i OECDs utviklingskomite. Norge sitter i styret til UNIFEMs nystartede likestillingsfond, der formålet er å styrke kapasiteten til nasjonale likestillingsapparat og kvinnenettverk.

Likestilling, inkludering og økonomiske rettigheter er ett av tre faglige satsingsområder i Norads strategi mot 2010. Det skal fokuseres på og investeres i økonomisk utvikling i et fordelingsperspektiv.

Norge er en aktiv forkjemper for seksuelle minoriteters rettigheter i multilaterale fora og bilateralt. Utenriksstasjonene følger kontinuerlig saker om overgrep og diskriminering, og oppmuntres til å ha kontakt med rettighetsorganisasjoner som arbeider med seksuelle minoriteter. Det er utarbeidet en veiledning for utenriksstasjonenes arbeid.

Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) la våren 2009 fram en midtveisvurdering av Handlingsplanen. NIBR finner at kvinner og likestilling er høyt på den politiske dagsorden, og at dette engasjementet tydeligst reflekteres i det multilaterale samarbeidet. Det påpekes at det er behov for bedre dokumentasjon av kvinneretting i det bilaterale arbeidet for å oppnå og synliggjøre resultater på landnivå. Utenriksdepartementet vil komme tilbake til anbefalinger og oppfølging av gjennomgangen.

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2000) ble lansert 8. mars 2006. I juni samme år ble det opprettet et Forum for SR1325 for departementene og de frivillige organisasjonene, som et gjensidig informasjons- og rapporteringsorgan og en fagpolitisk møteplass. Forumet møtes årlig. Den første fremdriftsrapporten for gjennomføring av handlingsplanen for SR 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble lagt frem i 2007. Et prosjekt ble opprettet høsten 2009 for å styrke departementets arbeid med kvinner, fred og sikkerhet. Handlingsplanen har bidratt til betydelig økt aktivitet og oppmerksomhet om kjønnsperspektiver i alle involverte departement og direktorater. Norges innsats blir lagt merke til internasjonalt. Kjønnsperspektivet har en sentral plass i norsk arbeid for fred og forsoning. Utenriksdepartementet har i 2008 aktivt støttet FNs arbeid for kvinner, fred og sikkerhet. Også kompetanseutvikling av lokale aktører stått sentralt. Geografisk har Afrika, og da spesielt Sudan og Somalia, vært prioritert. Man har også støttet opp om aktiviteter i andre land og regioner hvor Norge deltar som aktør i freds- og forsoningsarbeid. I rammen av donorkonferansen for Sudan i Oslo i mai 2008, bidro Utenriksdepartementet til at kvinner fra ulike deler av Sudan fikk anledning til å gi innspill om kvinners deltakelse og prioriteringer. Det arbeides jevnlig for å bidra til økt bevisstgjøring om kvinners deltagelse i forhandlings- og post-konflikt prosesser. Utenriksdepartementet legger vekt på at kvinners rettigheter, deltakelse og beskyttelse integreres i den humanitære bistanden og har bl.a. støttet en internasjonal evaluering av kjønnsdimensjonen i hjelpearbeid etter naturkatastrofer. Det arbeides aktivt for å hindre vold mot kvinner i og etter konflikt og kriser. Utenriksdepartementet er pådriver for å øke bevisstheten i organisasjonene om kjønnssensitivitet i planlegging, manualer, ved feltbesøk mv. Som følge av dette har bl.a. Den internasjonale Røde korskomiteen (ICRC) innført en mer kjønnssensitiv planlegging, gjennomføring og rapportering av sine aktiviteter.

Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel 2006-2009

Regjeringens handlingsplan «Stopp menneskehandelen» legger vekt på tiltak mot utnyttelse av kvinner i prostitusjon, tvangsarbeid og organhandel. Målsettingen er en styrket innsats i kampen mot menneskehandel fra både myndigheter og frivillige organisasjoner. Det er satt av inntil 90 mill. kroner over Utenriksdepartementets budsjett for 2006-2009 til prosjekter og tiltak for å bekjempe handel med mennesker i transitt- og opprinnelsesland. I 2008 ble det gitt om lag 55 mill. kroner til formålet. Midler kanaliseres via norske og internasjonale frivillige organisasjoner samt FN-organisajoner som UNICEF, UNDP og ILO. Støtten omfatter forebyggende tiltak og bistand til ofre. Avtaler med den internasjonale organisasjonen for migrasjon sørger for sikker retur fra Norge av ofre for menneskehandel og garanterer ofre som returnerer frivillig en viss oppfølging både medisinsk, sosialt, arbeidsmessig og økonomisk. Videre støtter Norge arbeidet til FNs kontor for narkotika og kriminalitet, UNODC, som bistår stater med å ratifisere og implementere FN-protokollen mot menneskehandel (Palermoprotokollen). Norge har også tatt initiativ til opprettelsen av en uavhengig overvåkningsmekanisme for denne protokollen.

Utenriksdepartementet viderefører sammen med Justisdepartementet arbeidet for å styrke det bilaterale og multilaterale politisamarbeidet. Sammen med Forsvarsdepartementet vil Utenriksdepartementet videreføre opplæringstiltak blant Nato- og FN-personell i internasjonale operasjoner som skal bidra til bekjempelse av menneskehandel.

Norge har ratifisert Europarådets nye konvensjon mot menneskehandel, jf. omtale nedenfor. Videre inngår bidrag til Østersjørådets innsats på området og til arbeidet i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa , jf. egen omtale.

Handlingsplanen mot kvinnelig kjønnslemlestelse

Planen for internasjonalt arbeid mot kjønnslemlestelse av jenter videreføres med vekt på forebygging, behandling og rehabilitering samt styrking av kompetansen på alle nivåer. Politisk dialog, påvirkning og samarbeid står sentralt, med sikte på å bidra til å sette kjønnslemlestelse på den politiske dagsorden internasjonalt så vel som lokalt. I 2008 ble om lag 50 millioner kroner kanalisert til dette arbeidet. Dette er mer enn en dobling siden 2005. På landnivå er innsatsen særlig knyttet til Etiopia, men Norge støtter også tiltak i Egypt, Eritrea, Kenya, Mali, Tanzania, Somalia, og Sudan. Innsatsen er også integrert i programmer rettet mot reproduktiv helse, inkludert hiv og aids. Multilateralt støtter Norge blant annet UNFPA og UNICEFs felles program mot kjønnslemlestelse.

Kjønnslemlestelse har lenge vært et taushetsbelagt område, dypt forankret i kultur og tradisjon. Norsk holdning er at endringsprosesser må starte i lokalsamfunn, med påtrykk fra myndighetene. Involvering av menn i disse prosessene er helt avgjørende. I mange land ser man nå en gradvis større åpenhet og vilje til endring. Dette er særlig uttalt i Sudan, og Norge vil søke å gripe dette momentum i tett samarbeid med frivillige organisasjoner og det multilaterale samfunn.

Posisjonsnotatet for hiv- og aids i norsk utviklingspolitikk

Den skjeve maktbalansen mellom menn og kvinner fungerer som en drivkraft for epidemien. Utenriksdepartementet fremmer derfor rettighetsperspektivet med vekt på likestilling og tiltak for kvinner i UNAIDS og Det globale fondet samt gjennom støtte til forskning innen hiv og aids. Det fokuseres videre på seksuelle minoriteters rettigheter, samt ungdoms rett til seksualundervisning og tilgang til beskyttelse.

Organisatoriske tiltak for å fremme integrering av kjønnsperspektivet i utviklingssamarbeidet

Utenriksstasjonene rapporterer særskilt på kvinner og likestilling som del av den treårige planprosessen. Det ble gjennomført seminarer om regionale likestillingsutfordringer for ambassader i Afrika, i Kampala i 2008 og i Maputo i 2009. Departementet har gjennomført spesifikke kurs om oppfølging av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og om kvinner og likestilling i utviklingssamarbeidet. Kvinner og likestilling tas gjennomgående opp i opplæringstiltak og kurs i regi av Utenriksdepartementet. Organisatorisk er det bl.a. opprettet en stilling som abassadør for kvinners rettigheter og likestilling og utpekt likestillingsansvarlige på avdelingsnivå i Utenriksdepartementet. Styrket forankring av ansvaret for oppfølging av kvinners rettigheter og likestilling internt i departementet vil bli prioritert i 2009/2010. Arbeid med kvinners rettigheter og likestilling er videre en integrert del av Utenriksdepartementets etatsstyring av Norad og Fredskorpset. Norad har styrket kapasiteten for tverrfaglig arbeid med likestilling og kvinners rettigheter og styrket sine rutiner for vurdering og rapportering av likestillingsaspektet i bevilgningene etaten forvalter.

Det legges vekt på å prioritere organisasjoner som har vist vilje og evne til å øke innsatsen for kvinner og likestilling. Forum for kvinner og likestilling (FOKUS) er i ferd med å styrke sin nettverks- og rådgivende kompetanse for sivilt samfunns arbeid med kvinner og likestilling. Tilskuddet til denne organisasjonen er nesten doblet i løpet av fire år.

Nettverksarbeidet for kvinner og likestilling er styrket, både internt i utenrikstjenesten og Norad samt i samarbeidet med eksterne partnere. Bistandsporteføljene til fire ambassader ble gjennomgått i 2008 med sikte på å kartlegge og styrke integrering av kjønnsperspektiv (Al-Ram, Addis-Abeba, Lusaka og Maputo). Rapportene publiseres for å bidra til læring bredt i utenrikstjenesten.

10.2 Likestilling som ett av fem hovedspor i budsjettet

Fortsatt økning i kvinnerettet bistand i 2008

I Stortingsmelding nr. 11 (2007-2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken fastslår Regjeringen at det er et mål å se en jevn økning i andelen av bistandsbudsjettet som kan spores til kvinne- og likestillingsinnsatsen. Regjeringen har siden tiltredelsen satset betydelige ressurser på å løfte kvinne- og likestillingsrettet bistand gjennom økte bevilgninger og tydelige politiske signaler. Den tydelige økningen fra 2006 til 2007 fortsatte i 2008, jf tabellen.

Økningen i samlet kvinnerettet bistand fortsatte i 2008 og utgjør 4,8 mrd kroner, tilsvarende 30 prosent av samlet bistand. Det er en økning i bistand der kvinner og likestilling er et delmål, dvs. at formålet med bistanden ikke primært er å fremme likestilling, men at det er en strategi for å inkludere begge kjønn. Støtten til øremerkede tiltak, dvs. at kvinner og likestilling er hovedmål, gikk ned i 2008.

Kvinner og likestilling i den multilaterale bistanden

I samarbeid med nordiske og andre likesinnede land benytter Norge sin innflytelse som en betydelig giver til å etterspørre resultater og sette kvinner og likestilling på dagsordenen i styremøter og andre fora for dialog med de multilaterale institusjonene. Regjeringen har trappet opp støtten til FNs kvinnefond, UNIFEM, i inneværende periode, fra 20 mill. kroner til 75 millioner kroner. Dette følger av profilen Norge har holdt i oppfølgingen av anbefalingene fra Høynivåpanelet for FN-reform. Norge ønsker å bidra til en samlet og slagkraftig FN-enhet som kan fremme kvinners rettigheter og likestilling. I budsjettet for 2008 ble utdanning med vekt på jenters utdanning prioritert med nye midler i størrelsesorden 115 mill. kroner. Norge bidro videre med 332 mill. kroner i kjernebidrag til FNs befolkningsfond UNFPA, 10,5 pst. av UNFPAs budsjett var målrettet kvinner og likestilling. Kvinners helse utgjør vel 48 prosent av UNFPAs budsjett. Norge gir 25 mill. kroner til det internasjonale programmet for mikrobicider (IPM) til utvikling av kvinnekontrollert beskyttelse mot hiv og aids.

Øremerking av nye midler

Øremerkingen av nye midler til å underbygge satsingen på kvinner og likestilling ble videreført i 2009 med 120 mill. kroner. Omfanget av øremerkede midler utgjør dermed 595 mill. kroner årlig. Øremerkingen av nye midler fordeler seg som vist i tabell 10.2:

Siden 2007 har det skjedd en kraftig opptrapping av bistanden til kvinner, fred og sikkerhet. I tillegg til uttalt politisk prioritering og øremerking av nye midler for kvinnerettede tiltak, kan økningen tilskrives nye rutiner ved tildeling av midler med krav til rapportering om effekten av tiltak for kvinner og menn.

Støtten til kvinnerettede tiltak over kapitel 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling økte med 64 millioner kroner. Prosentvis ligger man imidlertid fortsatt noe lavere enn i 2006.

10.3 Internasjonale prosesser og multilateralt samarbeid

FNs kvinnekommisjon

FNs kvinnekommisjon er ansvarlig for oppfølging av handlingsplanen fra FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing. Hovedtema for kommisjonens årlige møte i 2009 var lik ansvarsdeling for menn og kvinner, inkludert omsorgstjenester i forbindelse med hiv og aids. Temaet er kontroversielt, og det var vanskelig å komme frem til omforente konklusjoner. Det ble gjennomført en rekke sidearrangementer under kommisjonsmøtet der Utenriksdepartementet bidro til å løfte flere viktige tema.Utenriksdepartementet arrangerte bl.a. sammen med Sverige og den Internasjonale føderasjonen for planlagt foreldreskap (IPPF) et sidearrangement om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Norge var også vertskap for et møte om seksualisert vold og voldtekt som strategisk våpen i krig med utgangspunkt i situasjonen i DR Kongo.

FNs Menneskerettighetsråd

Norge deltar aktivt i behandlingen av likestillingsspørsmål i Menneskerettighetsrådet. Norge ble i 2009 valgt inn som medlem. Kvinners rettigheter og likestilling vil være høyt prioritert i medlemskapsperioden 2009-2011. Aktuelle saker omfatter kvinnediskriminerende lovgivning, vold mot kvinner, menneskehandel, mødredødelighet og diskrimienering av seksuelle minoriteter. Norge vil også videreføre arbeidet for integrering av hensynet til kvinners rettigheter i arbeidet med samtlige konvensjoner, komiteer og spesialrapportører.

FNs kvinnekonvensjon (CEDAW)

FNs kvinnekonvensjon er et sentralt redskap i oppfølgingen av handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet. Komiteen under konvensjonen ble samlokalisert med de andre menneskerettighetskomiteene i Geneve i 2007. Det gir økt mulighet til å samhandle med og påvirke de øvrige menneskerettighetsmekanismene og debattene i Menneskerettighetsrådet. Norge rapporterer hvert 4. år, sist i august 2007, til komiteen som håndhever konvensjonen og gir anbefalinger knyttet til utfordringer nasjonalt. Norge støtter også sivilt samfunn i utarbeidelsen av såkalte skyggerapporter, blant annet i Jordan 2007 og Irak 2009/2010.

FN-reform og likestilling

Norge videreførte i 2008 sin rolle som pådriver for oppfølging av anbefalingene fra FNs reformpanel. Norge har deltatt aktivt i et felles nordisk initiativ for å påskynde prosessen med sammenslåing og styrking av de fire sentrale organene for likestillingsspørsmål i FN, det vil si Generalsekretærens spesialrådgiver for likestilling (OSAGI), FN-sekretariatets avdeling for kvinners rettigheter (DAW), FNs forsknings- og opplæringssenter for kvinne og likestillingsspørsmål (INSTRAW) og FNs kvinnefond (UNIFEM). Norge ønsker å bidra til én slagkraftig FN-enhet som kan fremme kvinners rettigheter og likestilling. Det er også et mål for Norge å bidra til at kvinner og likestilling får en sentral plass i pilotlandene for Ett FN. Målet er økt gjennomslag i FN-systemet og bedre effekt på landnivå for kvinners rettigheter og likestilling. For at den nye sammensatte enheten skal bli i stand til å ivareta de forpliktelsene som det legges opp til, vil det trolig være behov for betydelige budsjettøkninger. Nivået på norske bidrag vil bli vurdert når sammenslåingen er gjennomført. Eventuelle endringer forelegges Stortinget i løpet av 2010.

FNs tusenårsmål og likestilling

Utenriksdepartementet tilsluttet seg i 2008 et dansk initiativ for å sikre at kvinners rettigheter og innflytelse, tusenårsmål 3, får den nødvendige oppmerksomhet fram mot 2015, blant annet gjennom en fakkelkampanje som forplikter mottagerne til å gjøre en ekstra innsats. Hovedvekten er på kvinners økonomiske muligheter og rettigheter. Videre arbeides det med å tydeliggjøre sammenhenger mellom tusenårsmål 3 ( kvinners rettigheter og innflytelse) og tusenårsmål 4 (barnedødelighet) og 5 (mødrehelse), blant annet knyttet til kampanjen for tusenårsmål 4 og 5, der Norge er en drivkraft.

Tusenårsmål 5 omhandler bedre mødrehelse, herunder reproduktiv helse. Av alle tusenårsmålene er nr 5 det som ligger mest etter i forhold til å nå målene det internasjonale samfunnet er blitt enige om. Som ledd i Den globale kampanje for barne- og mødrehelse, er arbeidet for mødrehelse styrket i 2008 og 2009 bl.a. ved å fokusere på kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter i arbeidet i høynivågruppen for innovativ finansiering av helsesystemer. Den globale vaksinealliansen vedtok sin strategi for kvinner og likestilling i 2008, der bl.a. informasjon om kjønnssensitivitet skal ligge til grunn for beslutninger om vaksinestøtte.

Arbeidet med tusenårsmål 6 om hiv og aids preges av at flere kvinner (særlig unge) enn menn smittes . Kvinner er mer mottakelige for smitte og de bærer en større del av omsorgsbyrden for de som er syke og etterlatte. UNAIDS og det Globale fond har i løpet av 2008 utarbeidet strategier for arbeid rettet mot kvinner og jenter. Norge har vært med å utvikle disse strategiene.

Finansiering for likestilling

Finansiering for kvinners rettigheter og likestilling var én av hovedprioriteringene for Norge i forbindelse med den internasjonale konferansen om finansiering for utvikling og gjennomgang av Monterrey-erklæringen (2002) i Doha høsten 2008. Kvinner og likestilling fikk med mobilisering fra norsk side bred plass i slutterklæringen. Norge var også initiativtaker til et sidearrangement i samarbeid med FNs fem regionale kommisjoner med tema likestilling som smart økonomi. FNs generalsekretær var til stede og overrakte blant annet tusenårsmål 3-fakler til lederne for de regionale kommisjonene. Oppfølging av Doha-erklæringen med fokus på eliminering av alle former for diskriminering av kvinner og kvinners rettigheter og likestilling som vesentlig innsatsfaktor for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling er særlig viktig å fastholde i tider preget av finanskrise og matvarekrise.

Bistandseffektivitet og likestilling

Paris-erklæringen om bistandseffektivitet og eierskap (2005) er et sentralt tema i giversamarbeidet i regi av OECDs Utviklingskomite. Sammen med Storbritannia, Irland, Nederland og partnerland i Afrika, Asia og Latin-Amerika har Norge gått i bresjen for å fremskaffe dokumentasjon om likestilling og bistandseffektivitet. Norge var en pådriver for likestillingsaspekter i forhandlingene om sluttdokumentet fra høynivåmøtet i Accra, Ghana, september 2008. Et viktig prinsipp som fastslås i erklæringen Accra Agenda for Action er at utviklingspolitikk og -programmer skal være i samsvar med internasjonale forpliktelser om blant annet likestilling.

Verdensbankens handlingsplan for økonomisk likestilling

Handlingsplanen ble vedtatt i 2006 og tar for seg kvinners økonomiske rettigheter og deltakelse og deres tilgang til arbeidslivet. Fokus er rettet mot de fire «markedene»; land, arbeid, produkt og finans, der Verdensbanken har spesielle forutsetninger for å kunne fremme kvinners deltakelse. En vil gjennom handlingsplanen legge til rette for en mer kjønnssensitiv tilnærming i operasjoner og teknisk bistand i de økonomiske sektorer og infrastruktur, samt innen budsjettstøtte. Handlingsplanen har to hovedelementer;

1. kortsiktige initiativer som skal gi resultater på kort sikt, som gjennomføres i pilotland med UNIFEM som tilrettelegger, og

2. en analytisk komponent, med sikte på mer effektiv integrering av kjønnsperspektivet i bankens ordinære virksomhet.

Fremdriftsrapporten etter to år viser at implementeringen er godt i gang med en del positive funn. Norge bidro med 20 mill. kroner til Verdensbankgruppens handlingsplan for økonomisk likestilling i 2008. Midlene under handlingsplanen har mobilisert finansielle bidrag fra andre kilder til arbeidet for kvinners økonomiske selvstendighet. I tilknytning til handlingsplanen lanserte Verdensbanken et nytt initiativ for unge jenter høsten 2008, som Norge støtter.

Tiltak for likestilling gjennom de regionale utviklingsbankene

Norge har gjennom flere år støttet tiltak for å bedre likestillingsprofilen i de regionale utviklingsbankene, både på policy nivå, internt i institusjonen og i bankenes prosjekter.

Norsk støtte til et flergiverfond for likestilling i Asiabanken har bidratt til at likestillingsspørsmål nå systematisk vurderes i bankens prosjekter på landnivå. Integrering av likestillingshensyn sto sentralt i forhandlingene om påfyllingen av Asiafondet for perioden 2009-12 som ble avsluttet i 2008. Norge var også ett av landene som bidro til at Asiabanken nå har to indikatorer på likestilling i sine årlige rapporter til styret.

I Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB) har Norge støttet likestillingsarbeid i mange år. Dette har finansiert en lang rekke aktiviteter på landnivå, i størst mulig grad knyttet til bankens egne låneprogrammer. Prosjektene har gitt positive resultater gjennom styrking av lokale organisasjoner, kvinnegrupper osv. og økt bevissthet om viktigheten av å vurdere likestillingsforhold i alle sammenhenger. IDB oppretter nå et fond med egne midler som blir komplementært til bidragene gjennom det giverfinansierte fondet.

Også i dialogen med Den afrikanske utviklingsbanken står likestillingsarbeidet sentralt og ble lagt som en premiss for forrige påfylling av Afrikafondet. Den afrikanske utviklingsbanken tar dette på alvor og er i ferd med å identifisere gode indikatorer for å måle resultater på feltet. Norge støttet i 2008 bankens arbeid med å oppdatere sin handlingsplan for likestilling. Norge bidro videre med finansiering til bankens bedriftsutviklingsprogram for kvinnelige entreprenører.

Europarådets arbeid for kvinners rettigheter og likestilling

Europarådets arbeid med likestilling er særlig rettet inn mot å fremme like muligheter og rettigheter for kvinner og menn, og å hindre vold mot og handel med kvinner. Norge deltok i 2008 aktivt i et nettverk om integrering. En anbefaling vedtatt av Ministerkomiteen i 2008 om kjønnsforskjeller i helsepolitikken vurderes som et nyttig instrument for å integrere kjønnsperspektivet i nasjonalt helsearbeid. Komiteen har også igangsatt et arbeid om kvinner og menns roller i konfliktforebygging og fredsarbeid.

Arbeidet mot organisert kriminalitet er betydelig styrket ved at Europarådets nye konvensjon mot menneskehandel trådte i kraft 1. februar 2008. Norge ratifiserte konvensjonen 17. januar 2008, og konvensjonen trådte i kraft 1. mai 2008. Konvensjonens formål er både å forebygge menneskehandel og straffe bakmennene samt å sikre reell beskyttelse av ofrene og beskytte deres rettigheter. Konvensjonen vil utgjøre et viktig rammeverk for samarbeidet især med opprinnelseslandene til ofre for menneskehandel i Europa. Det er etablert en overvåkningsmekanisme for å føre tilsyn med landenes etterlevelse av konvensjonen (GRETA). Hanne Sophie Greve, lagdommer og tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er valgt til president for GRETA.

Som et ledd i den treårige kampanjen for barns rettigheter (2006-2008) ble det utarbeidet og vedtatt en ny Europarådskonvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn. Norge undertegnet konvensjonen i oktober 2007. Europarådets treårige kampanje for bekjempelse av vold mot kvinner, herunder vold i nære relasjoner ble avsluttet med en konferanse i Strasbourg i juni 2008. Den norske regjeringens tiltak på området, herunder handlingsplanen «Vendepunkt» som gjelder for tidsrommet 2008-2011, ble presentert på konferansen. Norge støtter at det utarbeides en ny konvensjon mot vold i nære relasjoner. Arbeidet med en ny konvensjon ventes å komme i gang i 2009.

Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet – EØS finansieringsordninger

Likestilling er ikke eget målområde for EØS-finansieringsordningene, men er et tverrgående hensyn som skal ivaretas i alle prosjekter. Likestilling er også tema i Norges kontakt med mottakerlandene, bl.a. i de årlige møtene. Fra norsk side kan man bidra til en positiv utvikling på dette området ved å gjøre norsk likestillingspolitikk kjent, og ved at norske aktører involveres i gjennomføringen av konkrete prosjekter. Kvinne- og likestillingsprosjekter støttes under andre målområder, slik som under utvikling av menneskelige ressurser, der det blant annet er gitt støtte til prosjekter i Spania og Portugal for å bedre mulighetene for kvinners yrkesdeltagelse.

Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa OSSE

OSSE arbeider gjennom Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR) og sendelagene for å få berørte lands myndigheter til å fremme kvinners rettigheter og deltakelse i det offentlige liv. Arbeidet med å øke oppmerksomheten om kvinners rolle i fredsbygging vil bli videreført.

Menneskehandel er en alvorlig utfordring for alle OSSE-land, enten som opprinnelses-, transitt- eller mottakerland. Den mest utbredte formen for menneskehandel i OSSE-området er kvinner og barn som blir utnyttet til prostitusjon og andre seksuelle formål. Det er også et økende problem at stadig flere tvinges inn i slavelignende arbeidsforhold. Norge er en pådriver for OSSEs kamp mot menneskehandel basert på regjeringens handlingsplan for en koordinert og samordnet innsats for å stoppe handelen med mennesker og for å sikre ofrene bistand og beskyttelse.

Internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsorganisasjoner

Norge yter faste årlige bidrag og har i visse perioder styreverv i internasjonale nedrustnings- og ikke-spredningsorganisasjoner som bl.a. det internasjonale atomenergibyrået IAEA, Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, Organisasjonen som legger til rette avtalen for Stans av Atomprøvesprengninger CTBTO m.fl. Kjønnsperspektivet fremmes jevnlig i nevnte fora. Fra norsk side legges det vekt på at flere kvinner tilsettes i høyere stillinger i de ulike sekretariatene, og at kjønnsperspektivet integreres i de ulike organisasjonenes faglige bistand. Utenriksdepartementet legger videre vekt på økt kvinnerepresentasjon i mellomstatlige ekspertgrupper på nedrustning og ikke-spredning oppnevnt av FN og andre internasjonale institusjoner.

Konsekvensene av alle typer våpenbruk har en kjønnsdimensjon som må tas hensyn til i utformingen av målsettinger og forhandlinger om nedrustnings- og ikke-spredningsavtaler. Vi tilstreber at flere kvinner engasjeres direkte i arbeidet. Det legges vekt på kjønnsperspektivet i arbeidet mot væpnet vold og ulovlig handel med håndvåpen.

Kultursamarbeid og norgesfremme

Også innen kultursamarbeidet har kjønnsperspektivet en sentral plass. Prosjektet «Noras søstre» er en seminarserie om kvinner og likestilling med utgangspunkt i og inspirert av Ibsens skuespill, men tematisk forankret og tilpasset lokale forhold. Prosjektet ble initiert i anledningen Ibsen-året og er siden 2006 gjennomført i 14 land. I 2008 var det arrangementer i Russland, Brasil og Ungarn.

10.4 Regionalt og bilateralt samarbeid

Generell vurdering

Norad har i 2009 foretatt en vurdering av hvordan ambassadene vektlegger og integrerer kvinner og likestilling som et tverrgående hensyn i det bilaterale samarbeidet med utviklingsland. Mange av de spesifikke tiltakene er rettet mot kjønnsbasert vold (inkl. kjønnslemlestelse og menneskehandel der det er aktuelt), kvinners politiske deltakelse og støtte til kvinneorganisasjoner som arbeider for å bedre kvinners rettigheter og levekår. Mer bruk av tilgjengelig kjønnsoppdelt statistikk og tilgjengelige indikatorer i analyser og rapportering tilstrebes. Når det gjelder integrering av kvinners rettigheter og likestilling i den øvrige porteføljen vises til at dette er særlig vanskelig på områdene miljø og klima, olje og energi. Imidlertid er det i samarbeidet med Tanzania påbegynt et arbeid for å styrke kvinners rettigheter og likestilling innen energisektoren. Det handler om å styrke kvinners deltakelse i energisektoren og brukerorienteringen med vekt på kjønn og husholdninger med lav betalingsevne.

Afrika

I underkant av 1 mrd. kroner eller 36 pst. av Regionbevilgningen for Afrika (kap.post 150.78) var kvinnerettet (hovedmål eller delmål) i 2008. Det ble bl.a. gitt støtte til tiltak for å bekjempe vold mot kvinner og barn og til å styrke kvinners deltagelse i politikken og samfunnet. Det gis egen rapportering på målområdet kvinner og likestilling under Regionbevilgning Afrika (kap.150), hvor resultater fra samarbeid i land som Etiopia, Liberia, Malawi, Mosambik, Uganda, Tanzania, Zambia presenteres. I tillegg gis støtte til mange afrikanske land over Kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap. 168).

Asia

Bistanden til Asia over kapittel 151 hadde i 2008 en relativt høy grad av kvinneretting. 524 mill. kroner eller 64 pst. av bevilgningen er registrert med kvinner og likestilling som hoved- eller delmål. Kvinnerettet bistand til Asia har særlig fokus på å fremme kvinners deltakelse i politiske beslutningsprosesser og i inntektsgivende arbeid. Det gis egen rapportering på målområdet kvinner og likestilling under Regionbevilgning Asia (kap.151), hvor resultater fra samarbeid i land som Øst-Timor, Indonesia, Vietnam, Bangladesh, Pakistan, Afghanistan og Sri Lanka presenteres. I tillegg gis støtte til en rekke asiatiske land over Kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap. 168).

Latin-Amerika

Kvinnerettet bistand til Latin-Amerika over kapittel 153 (Regionbevilgning for Latin-Amerika) utgjorde i 2008 102,5 mill. kroner eller 41,7 pst. Fokuset har særlig vært på kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv. Det gis egen rapportering på målområdet kvinner og likestilling under Regionbevilgning Latin-Amerika (kap.post 153.78). I tillegg ble det i 2008 gitt støtte til Nicaragua og Guatemala over Kvinne- og likestillingsbevilgningen (kap. 168).

Nordområdene

Regjeringens nordområdestrategi vektlegger likestilling som et tversgående hensynog ikke som særskilt satsningsområde. Likestillingsaspektet er viktig i forbindelse med næringsutvikling i nord, kunnskapsproduksjon og kompetanseutvikling, samt i det internasjonale samarbeidet. I prosjektsamarbeidet med Russland er det på de fleste områder høy deltakelse av kvinner. Det gjelder innenfor prioriterte områder som helse og omsorg, utdanning og forskning, samt miljøvern. De omfattende kvinnenettverkene i Barentsregionen er en betydelig ressurs som vil kunne utnyttes enda bedre i det videre samarbeidet.

Vest-Balkan

Den norske bistanden til Vest-Balkan dreier seg i stor grad om å bidra til konfliktforebygging, freds- og statsbygging, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Kvinners rettigheter og likestilling er en viktig del av dette arbeidet. Likestillingsaspektet skal integreres i all norsk støtte.

Ulike tiltak for opplæring av kvinner i politisk deltakelse bidrar til å sikre en jevn kjønnsbalanse i oppbyggingen av statlige institusjoner, herunder også justis- og sikkerhetssektoren.

SUS-landene (utenom Russland)

Sovjetunionens sammenbrudd førte til fall i produksjonen, høy inflasjon, arbeidsløshet og væpnede konflikter. Arbeidsløshet blant menn har endret kjønnsrollene samtidig som tradisjonelle religiøse holdninger har ført til gjenoppliving av de mest konservative familietradisjonene i mange områder. Imidlertid har kvinner i økende grad blitt familieforsørgere takket være inntekter fra den uformelle økonomien.

I en situasjon med motstridende krav til kvinners rolle, er det behov for prosjekter som motiverer og bistår landene med å utvikle en likestillingspolitikk. Norge bidrar til dette, både gjennom bilateralt samarbeid og i multilaterale fora. Norge støtter en rekke likestillingsrettede tiltak i Sentral-Asia, Sør-Kaukasus, Hviterussland, Moldova og Ukraina.

Hensynet til likestilling mellom kjønnene tillegges vekt i alle typer prosjekter. Organisasjoner som søker om prosjektstøtte må redegjøre for hvordan kjønnsperspektivet er integrert i prosjektene.

10.5 Likestilling internt i utenrikstjenesten

Departementets personalpolitiske likestillingspolitikk skal sikre at kvinner og menn har like reelle muligheter til faglig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Menn og kvinner skal sidestilles mht. ansettelse, lønnsutvikling, opprykk og kompetansegivende oppgaver.

Likestilling er et integrert element i all virksomhet i departementet. Likestillingspolitikken skal integreres og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer. Departementet arbeider aktivt mot alle former for direkte og indirekte kjønnsdiskriminering.

Ledere på alle nivåer i organisasjonen skal påse at likestillingsbestemmelser i lov- og avtaleverk følges og sørge for at mål for likestillingsarbeidet ivaretas.

Departementet skal drive en aktiv rekrutteringspolitikk som utjevner skjev kjønnssammensetning og indirekte diskriminering. Videre er kompetanseutvikling og bevissthet om likestilling samt lik mulighet for lønnsutvikling operative periodemål for likestillingsarbeidet i utenrikstjenesten.