5 Mottakelse av terrortrening

5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det i utgangspunktet ikke straffbart å motta opplæring i metoder og teknikker som er særlig egnet til å begå en terrorhandling. Det samme gjelder å være til stede på et sted hvor slik opplæring finner sted.

Å gi opplæring i metoder eller teknikker som er særlig egnet til å bidra til utførelsen av visse terror- og terrorrelaterte handlinger, er imidlertid kriminalisert, jf. straffeloven 1902 § 147 c første ledd bokstav c som er videreført i straffeloven 2005 § 136 bokstav c. Det rammer typisk en instruktør som driver en leir med det formål å trene opp terrorister. Etter omstendighetene vil også den som driver lovlig opplæring kunne rammes dersom vedkommende regner det som overveiende sannsynlig at eleven skal bruke ferdighetene til å begå en terrorhandling. Bestemmelsene rammer også medvirkning, jf. straffeloven 1902 § 147 c tredje ledd og straffeloven 2005 § 15. Etter omstendighetene kan mottakelse av terrortrening rammes av medvirkeransvaret, for eksempel der en elev bidrar til et undervisningsopplegg sammen med læreren.

Overtredelse av straffeloven 1902 § 147 c kan også straffes om handlingen er begått i utlandet av en person hjemmehørende i Norge, jf. straffeloven 1902 § 12 nr. 3. Det samme gjelder om den er begått av en utlending i utlandet dersom handlingen også er straffbar der den er begått, og vedkommende har bopel i riket eller oppholder seg her, jf. straffeloven 1902 § 12 nr. 4 bokstav b.

Straffeloven 1902 § 147 c innebærer en «foregrepet ikrafttredelse» av straffeloven 2005 § 136. Straffeloven 1902 § 147 c ble gitt for å muliggjøre ratifikasjon av Europarådskonvensjon 16. mai 2005 om forebygging av terrorisme (ETS nr. 196) i påvente av at straffeloven 2005 trer i kraft. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen artikkel 5 til 7, hvorav artikkel 7 medfører en plikt til å gjøre det straffbart å gi terrortrening.

I konvensjonen artikkel 7 er terrortrening definert slik:

«instruction in the making or use of explosives, firearms or other weapons or noxious or hazardous substances, or in other specific methods or techniques, for the purpose of carrying out or contributing to the commission of a terrorist offence, knowing that the skills provided are intended to be used for this purpose»

En tilsvarende eksemplifisering er ikke inntatt i straffeloven 1902 § 147 c første ledd bokstav c. Det er presisert i forarbeidene til bestemmelsen at det er opplæringen, ikke hvilke metoder som benyttes, som er det sentrale. I tillegg til for eksempel instruksjon i fremstilling eller bruk av sprengstoff eller skytevåpen kan bestemmelsen også ramme opplæring i å føre luftfartøy eller skip, jf. Ot.prp. nr. 79 (2007-2008) punkt 8.1 side 6.

Skyldkravet er forsett. Gjerningspersonen må forstå at opplæringen gjelder metoder eller teknikker som er særlig egnet til å utføre eller bidra til utførelse av en terrorhandling mv., og at ferdighetene skal brukes til å utføre slike handlinger. Det samme skyldkravet gjelder for medvirkningsansvaret.

5.2 Nordiske lands rett

Det følger av den danske straffeloven § 114 d stk. 3 at «med fængsel indtil 6 år straffes den, som lader sig træne, instruere eller på anden måde oplære til at begå handlinger som omfattet af § 114 eller § 114 a». I §§ 114 og 114 a defineres hva som er å anse som terrorhandlinger. Selv om Europarådskonvensjon nr. 196 kun forplikter statene til å kriminalisere det å gi opplæring til terrorhandlinger, er det i forarbeidene til § 114 d uttalt at å kriminalisere mottakelse av opplæring kan oppfattes som et naturlig motstykke til kriminaliseringen av å gi opplæring, og vil være i overensstemmelse med den generelle tendens til å fremrykke det strafferettslige vernet mot terrorhandlinger (forslag til lov om ændring af straffeloven, retsplejeloven og forskellige andre love (terrorpakke II), fremsatt 31. mars 2006, side 21 og 55).

Av forarbeidene til den danske bestemmelsen fremgår videre at både teoretisk og praktisk opplæring kan omfattes. Med opplæring til terrorhandlinger siktes det for eksempel til opplæring i å sprenge bomber. Opplæring i ferdigheter som i seg selv er lovlige kan også omfattes av bestemmelsen, så lenge ferdighetene er egnet til å begå terrorhandlinger.

Når det gjelder skyldkravet, kreves det at den som mottar opplæringen skal vite at han læres opp i å utføre handlinger som er av en slik karakter at de kvalifiserer til terrorhandling, for eksempel drap, og at de skal begås med et særlig terrorforsett.

Det fremgår videre av forarbeidene at forbrytelsen anses som fullbyrdet når gjerningspersonen har påbegynt trening, instruksjon eller annen opplæring.

Tilstedeværelse på et sted hvor det drives terrortrening, er ikke straffbart etter dansk rett.

I dom 25. mars 2013 fra retten i Århus ble et brødrepar dømt for mottakelse av terrortrening. I pressemeldingen på rettens hjemmeside het det:

«I sagen var 2 unge somalier, GW og NW, født i henholdsvis 1988 og 1993, tiltalt i forhold for overtrædelse af straffelovens § 114 d, stk. 3, ved i forening at have ladet den ene, GW, træne, instruere eller på anden måde oplære til at begå terrorhandlinger i en al-Shabaab træningslejr i Somalia. Endvidere var brødrene i forhold tiltalt efter straffelovens § 114 b, nr. 1 og 2, for direkte eller indirekte at have ydet bidrag til al-Shabaab ved at have ydet økonomisk støtte til GW’s eller andres ophold i en al-Shabaab træningslejr. Sagen var den første af sin art i Danmark.

[…]

Efter stemmeafgivningen vedrørende forhold 1 blev det fastslået, at GW havde modtaget træning i en al-Shabaab træningslejr, at hans lillebror, der opholdt sig i Århus, havde medvirket hertil, dels ved at sende penge, dels ved råd og opmuntring, og at organisationen al-Shabaab er en organisation, der begår og har til hensigt at begå terrorhandlinger.»

Verken finsk eller svensk rett har kriminalisert det å motta terrortrening eller tilstedeværelse på et sted hvor det drives terrortrening. Dersom en person under trening benytter noe som er særlig egnet til å brukes som hjelpemiddel ved en terrorhandling, og har forsett om å utføre eller fremme utførelsen av en terrorhandling, kan det likevel tenkes at forholdet kan straffes etter de svenske reglene om ansvar for forberedelseshandlinger.

5.3 Ytringsfrihet og forsamlingsfrihet

Grunnleggende rettigheter til ytringsfrihet og organisasjonsfrihet etter EMK artikkel 10 og 11, har betydning for utformingen av en straffebestemmelse som rammer mottakelse av terrortrening. Dette er rettigheter som også følger av SP, jf. artikkel 19, 21 og 22. Tilsvarende vurderinger må foretas etter disse bestemmelsene. Drøftelsen i det følgende er begrenset til EMK.

EMK er gjort til en del av norsk rett ved menneskerettsloven. Ved motstrid skal konvensjonsbestemmelsene gå foran norsk lov, jf. menneskerettsloven § 3.

Ytringsfriheten omfatter ikke bare frihet til å ytre seg, men også frihet til å motta opplysninger og ideer. En straffebestemmelse som rammer mottakelse av trening i metoder og teknikker som er egnet til å begå terrorhandlinger mv., vil derfor i utgangspunktet ikke være forenlig med EMK artikkel 10 nr. 1 første og annet punktum som lyder slik:

«Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser.»

Ytringsfriheten er imidlertid ikke absolutt, jf. EMK artikkel 10 (2). Begrensninger er tillatt så lenge det er bestemt ved lov, har et særlig formål og er nødvendige i et demokratisk samfunn.

Beskyttelsen i EMK artikkel 11 nr. 1 er forbeholdt «fredelige» forsamlinger. Med dette menes forsamlingens fremferd, ikke de fremsatte meningenes innhold. Demonstrasjoner hvor ledelsen og deltakere har til hensikt å utvise voldelig adferd, faller utenfor den krets av forsamlinger som artikkel 11 nr. 1 beskytter, jf. Lorenzen med flere, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention 3. utgave, side 885. For øvrig er adgangen til å gjøre inngrep etter EMK artikkel 11 nr. 2 underlagt tilsvarende vilkår som artikkel 10 nr. 2.

Forståelsen av EMK artikkel 10 i relasjon til forbudet mot å gi terrortrening er drøftet i forarbeidene til straffeloven 2005 § 136, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 8.4.1 side 161:

«Gjennomføringen av europarådskonvensjonen artikkel 5 og artikkel 7 om henholdsvis oppfordring til og opplæring til terrorisme krever en vurdering av forholdet til ytringsfriheten. Retten til ytringsfrihet fremgår blant annet av EMK artikkel 10 og SP artikkel 19, og omfatter frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep fra offentlige myndigheter. Bestemmelsene har et vidt virkefelt, og departementet legger til grunn at straffebestemmelser mot oppfordring til og opplæring til terrorhandlinger i utgangspunktet griper inn i rettigheter som er beskyttet av artikkel EMK 10 (1) og SP artikkel 19 (2). En mulig begrensning av rettighetene kan imidlertid finnes i EMK artikkel 17 og SP artikkel 5 (1) som forbyr misbruk av konvensjonsrettighetene, men departementets forslag gjør det ikke nødvendig å vurdere dette nærmere.»

Det ble lagt til grunn at straffeloven 2005 § 136 oppfyller vilkårene for å gjøre inngrep i ytringsfriheten. Om lovskravet og formålet er det lagt til grunn at (samme sted):

«Paragraf 136 i departementets lovforslag, som gjennomfører europarådskonvensjonen artikkel 5 og 7, er formulert forholdsvis syntetisk, men det nærmere innholdet i straffansvaret er utdypet i forarbeidene. Dette er i tråd med norsk lovgivningstradisjon, og gjennomføringsbestemmelsen må anses å oppfylle lovskravet i artikkel 10 (2).

Blant formålene som nevnes i EMK artikkel 10 (2), er forebygging av uorden eller kriminalitet. Dette fremgår ikke uttrykkelig av SP artikkel 19 (3), men uttrykket ‘public order’ er vidt nok til å dekke også kriminalitetsforebygging. En effektiv terrorbekjempelse er et lovlig formål etter konvensjonenes unntaksbestemmelser. Statspartenes adgang til å vedta straffebestemmelser som griper inn i ytringsfriheten avhenger av om inngrepet er nødvendig».

Det blir videre lagt til grunn at straffeloven 2005 § 136 innebærer et nødvendig og proporsjonalt inngrep (Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 8.4.1 side 161-162):

«Det finnes rikholdig praksis fra EMD om hva som er ‘nødvendig i et demokratisk samfunn’. I Ceylan mot Tyrkia (dom 8. juli 1999) uttalte domstolen at det må foreligge et overhengende samfunnsmessig behov (‘a pressing social need’). I vurderingen av om det foreligger et slikt behov, har statspartene en viss skjønnsmargin, men EMD overvåker lovgivningen og lovanvendelsen gjennom sine avgjørelser i klagesaker. EMD presiserte videre hvilke momenter domstolen tar i betraktning ved utøvelsen av sin overvåkende funksjon: Inngrepet må ses i lys av saken som et hele, innbefattet uttalelsens innhold og konteksten den ble fremsatt i. Inngrepet må videre være proporsjonalt i forhold til det legitime formålet som skal oppfylles, og begrunnelsen som gis av de nasjonale myndighetene for å rettferdiggjøre inngrepet, må være ‘relevant og tilstrekkelig’.»

Departementet kom etter dette til at forslaget til straffeloven 2005 § 136 ikke var i strid med EMK artikkel 10 og SP artikkel 19. Departementet presiserte samtidig at bestemmelsen på vanlig måte måtte tolkes og anvendes i lys av menneskerettighetene.

5.4 Rapport fra 22. juli-kommisjonen og høringssvar til denne

I NOU 2012: 14 punkt 16.7 side 391 uttaler 22. juli-kommisjonen at:

«Kommisjonen ser heller ingen store betenkninger mot å straffesanksjonere konkrete forberedelseshandlinger, slik som PSTs forslag om at det bør være straffbart å motta trening eller instruksjon med terrorformål.»

22. juli-kommisjonens rapport ble sendt på høring 17. august 2012 med høringsfrist 7. september 2012. Riksadvokaten støttet kommisjonens syn på kriminalisering av å motta trening eller instruksjon med terrorformål.

5.5 Høringsnotatet

Høringsnotatet bygger på et forslag i brev 1. november 2011 fra PST. PST foreslår å kriminalisere tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives terrortrening, samt å kriminalisere mottakelse av trening eller instruksjon til nytte for terror som en straffskjerpende omstendighet.

Departementet uttalte i høringsnotatet at tilstedeværelse isolert sett kunne synes å ha begrenset skadevirkning – især om det å motta terrortrening skal belegges med straff. Departementet stilte derfor spørsmål ved om det var behov for en egen bestemmelse som gjør det straffbart å være tilstede på et slikt sted, uten selv å gi eller motta opplæring, eller medvirke til dette. Til fordel for en slik bestemmelse uttalte departementet (punkt 1.3.2 side 13):

«På den annen side må det være et vilkår at vedkommende har forsett med hensyn til at det bedrives opplæring i teknikker og metoder som er egnet til å begå visse terrorhandlinger. Det er vanskelig å se for seg aktverdige grunner for tilstedeværelse på et slikt sted, og et forbud vil i liten grad gripe inn i den alminnelige handlefrihet. Kriminalisering av selve tilstedeværelsen kan dessuten ha bevismessig betydning i de tilfeller hvor den aktuelle personens rolle i opplæringen ikke lar seg bevise. En kriminalisering vil også kunne innebære en klar markering fra samfunnets side om at det ikke er ønskelig at noen oppsøker steder hvor slik opplæring skjer. Et straffebud rettet mot selve tilstedeværelsen kan dessuten ha en preventiv effekt og virke holdningsskapende på personer som for eksempel vurderer å reise til utenlandske terrortreningsleire.»

Om utformingen av en slik bestemmelse uttalte departementet følgende (samme sted):

«I den grad dette forholdet skal kriminaliseres, synes det naturlig å kriminalisere medvirkning til slik deltakelse. Selv om det nok vanligvis vil være den som er til stede som har utvist en større forbrytersk vilje, kan det å oppfordre og tilrettelegge for slik deltakelse etter omstendighetene fremstå som mer graverende, især der dette er satt i system. En prosessuell fordel ved å unnta en medvirker fra straffansvar, kan være at vedkommende ikke kan nekte å forklare seg i saken, jf. straffeprosessloven § 123.»

Departementet foreslo at en bestemmelse som kriminaliserer tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives terrortrening, samt medvirkning til dette, kunne utformes som straffeloven 1902 ny § 147 d og lyde (punkt 1.3.2 side 14):

«§ 147 d Med fengsel inntil 6 år straffes den som er til stede på et sted hvor det bedrives opplæring som nevnt i § 147 c bokstav c.

Medvirkning straffes på samme måte.»

I straffeloven 2005 vil bestemmelsen kunne lyde (samme sted):

«§ 136 a Med fengsel inntil 6 år straffes den som er til stede på et sted hvor det bedrives opplæring som nevnt i § 136 bokstav c.»

Forslaget om å sette strafferammen til fengsel inntil seks år ble begrunnet slik (samme sted):

«Strafferammen foreslås satt til seks år og korresponderer således med strafferammen for det å gi opplæring, jf. straffeloven 1902 § 147 c første ledd bokstav c og straffeloven 2005 136 bokstav c. En strafferamme på seks år åpner for bruk av de fleste tvangsmidler bortsett fra teknisk sporing, jf. straffeprosessloven § 202 c, og kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven § 216 a. I den grad det under etterforskningen er klare holdepunkter for at slik tilstedeværelse utøves som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven 1902 § 60 a, vil strafferammen forhøyes til fengsel i over 10 år og dermed gi tilgang til alle tvangsmidler forutsatt at øvrige vilkår er oppfylt.»

Bestemmelsen ble foreslått som en egen paragraf. Det ble imidlertid presisert at også andre plasseringer kunne tenkes (samme sted):

«Bestemmelsene kan alternativt plasseres i samme paragraf som en bestemmelse som rammer det å motta trening eller instruksjon i terror, jf. punkt 1.3.3. Et tredje alternativ kan være å ta bestemmelsen inn i straffeloven 1902 § 147 c eller straffeloven 2005 § 136 som retter seg mot den som oppfordrer til, opplærer til eller rekrutterer til terrorhandlinger. Strafferammen for forhold etter de to sistnevnte bestemmelsene er også satt til fengsel inntil 6 år.»

I brev 1. november 2011 foreslo PST videre at det å motta trening eller instruksjon til nytte for terror burde være en straffskjerpende omstendighet til tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives terrortrening. Dette ble blant annet begrunnet med følgende sitat fra en uavhengig rapport om det britiske regelverket om terrortrening (punkt 1.3.3 side 15-16):

«New offences in relation to preparation for terrorism, training and training camps were included in the TA2006 sections 5-9. I have seen more material in 2009 to convince me that terrorism training camps provide a dangerous allure for headstrong young men. Their attendance at the camps presents a real risk of harm to the United Kingdom and its assets, including the men and women of the armed services. I remain satisfied that the existing provisions are potentially very useful and effective for dealing with aspects of international terrorism.»

Departementet vurderte dette forslaget slik (samme sted):

«Det å motta opplæring i metoder som er egnet for å begå terrorhandlinger, er isolert sett ikke farlig handling. Handlingen kan likevel innebære en betydelig fare for skade dersom vedkommende velger å bruke lærdommen til å begå en terrorhandling. Som i dansk rett kan en kriminalisering av det å la seg opplære i terrormetoder, sees som et naturlig motstykke til kriminaliseringen av det å gi slik opplæring.»

Videre ble det uttalt at det må bero på en konkret vurdering hva som skal til for at vedkommende kan sies å motta opplæring (samme sted):

«Her må det tas høyde for at aktivitetsgraden kan variere fra å være til stede på en forelesning, hvor det må avgrenses mot passiv tilstedeværelse, til å være mer aktiv og delta i forsøk på å lage bomber, eller annen våpenopplæring. En kan også tenke seg en avgrensning mot det å gi opplæring, for eksempel der en elev bidrar til et undervisningsopplegg sammen med læreren.»

Departementet foreslo etter dette at en kriminalisering av å motta trening eller instruksjon til nytte for terror kunne skje ved en ny bestemmelse i straffeloven 1902 som kan utformes slik (samme sted):

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som lar seg trene, instruere eller på annen måte opplære i metoder eller teknikker som nevnt i § 147 c bokstav c.

Medvirkning straffes på samme måte.»

Og i straffeloven 2005 (samme sted):

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som lar seg trene, instruere eller på annen måte opplære i metoder eller teknikker som nevnt i § 136 bokstav c.»

Strafferammen ble foreslått satt til seks år, noe som korresponderer med strafferammen for det å gi opplæring mv.

Departementet foreslo flere alternative plasseringer; i samme paragraf som tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives terrortrening, eller i en egen bestemmelse rett før eller etter. Et tredje alternativ som ble skissert var å ta bestemmelsen inn i straffeloven 1902 § 147 c eller straffeloven 2005 § 136 som retter seg mot den som oppfordrer til, opplærer i eller rekrutterer til terrorhandlinger.

I høringsnotatet 12. juli 2012 ble det endelig også pekt på at arbeidet mot terror i utstrakt grad er internasjonalt. For å sikre at slike forhold kan forfølges om de er begått i utlandet ble det derfor foreslått å legge straffeloven 1902 § 147 c til oppregningen i § 12 første ledd nr. 3 og nr. 4.

5.6 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å kriminalisere tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives opplæring i teknikker som er særlig egnet til å utføre eller bidra til utførelsen av terrorhandlinger mv. støttes av Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, Det nasjonale statsadvokatembetet, Etterretningstjenesten, Generaladvokaten og PST.

Utenriksdepartementet, Nordre Buskerud politidistrikt og PST gir uttrykk for at en kriminalisering av tilstedeværelse har bevismessige fordeler.

Utenriksdepartementet uttaler:

«Terrortrening skjer sjelden åpenlyst. Selv om det er klart at en person har reist til et område hvor slike aktiviteter pågår og at terrortrening har vært hensikten med reisen, vil det i realiteten være svært vanskelig eller umulig å bevise faktisk deltakelse. Det er derfor spesielt bevishensyn som begrunner en bestemmelse som straffer tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives terrortrening.»

Utenriksdepartementet, Nordre Buskerud politidistrikt og PST mener bestemmelsen vil kunne ha verdifull preventiv virkning.

Utenriksdepartementet, Generaladvokaten, Nordre Buskerud politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten og Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg trekker frem behovet for å avgrense mot personer som oppholder seg på slike steder av legitime grunner, slik som journalister, medisinsk personell, hjelpearbeidere, etterretning mv.

Følgende høringsinstanser går imot en kriminalisering av tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives terrortrening:

Kripos, Nordre Buskerud politidistrikt, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Amnesty International Norge, Den norske Advokatforening, Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg, Norsk forening for kriminalreform og fagpersoner ved UiB.

Riksadvokaten, Amnesty International Norge, Den norske Advokatforening og fagpersoner ved UiB mener at straffansvar bør knyttes til handlinger, og at det er prinsipielt betenkelig å knytte straffansvar til det å oppholde seg et sted. Flere mener også at straffansvaret vil bli svært vidt dersom også medvirkning til slik tilstedeværelse skal rammes.

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Advokatforeningen vil til dette bemerke at det er vanskelig å se at borgerne må kunne påvise en aktverdig grunn til å reise og oppholde seg på et sted. Bevegelsesfrihet er en grunnleggende frihet for borgerne. Et straffeansvar må knyttes til konkrete handlinger, og ikke til steder hvor man er eller har vært.»

Kripos og Politidirektoratet mener at hensikten med tilstedeværelsen ikke kan være uten betydning, ettersom årsaken til tilstedeværelsen vil ha betydning for straffverdigheten.

Et flertall av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget om å kriminalisere mottakelse av opplæring i teknikker som er særlig egnet til å utføre eller bidra til utførelsen av terrorhandlinger mv., støtter dette. Det gjelder: Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, Det nasjonale statsadvokatembetet, Etterretningstjenesten, Generaladvokaten, Nordre Buskerud politidistrikt, Politidirektoratet, PST og Riksadvokaten.

Forsvarsdepartementet, Etterretningstjenesten, Nordre Buskerud politidistrikt, Politidirektoratet og Den norske Advokatforening oppfatter en slik kriminalisering som et motstykke til at det etter gjeldende rett er straffbart å gi slik trening.

Riksadvokaten mener trening eller instruksjon til terrorformål innebærer et farepotensiale som begrunner kriminalisering.

Politidirektoratet, Riksadvokaten og Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg gir uttrykk for at det foreslåtte medvirkningstillegget vil kunne ramme mange av de tilfellene som ønskes rammet av forslaget om en kriminalisering av tilstedeværelse på et sted det drives terrortrening.

PST mener det ikke må kreves at gjerningspersonen har bestemt seg for å begå en terrorhandling. PST uttaler:

«PST er videre av den oppfatning at det ikke bør være et vilkår at mottageren har hatt terrorforsett med hensyn til å begå en terrorhandling. Hvis det er et slikt vilkår er det vanskelig å se behovet, utover det som rammes av en generell forberedelsesbestemmelse, fordi det vil være å anse som et ledd i forberedelsen. I tillegg vil et slikt vilkår gjøre bestemmelsen lite praktisk i den forstand at den ikke vil ramme mange av de som deltar i terrortrening. Dette fordi de på tidspunktet for terrortreningen ikke har utviklet et klart forsett om å begå en terrorhandling.»

Amnesty International Norge, Norsk forening for kriminalreform og fagpersoner ved UiB går imot forslaget.

Fagpersoner ved UiB mener at forslaget innebærer et vidtgående forberedelsesansvar, særlig dersom en inkluderer opplæring i ferdigheter som i seg selv er lovlige. De uttaler:

«Eit så vidtgåande førebuingsansvar er ikkje berre problematisk i seg, men det følgjer òg ei vag gjerningsskildring og utfordringar med tanke på bevissituasjonen.»

Amnesty International Norge mener forslaget vil åpne for vid og vilkårlig anvendelse basert på individers ideologi og bakgrunn.

Følgende høringsinstanser går inn for å føye ytterligere terrorlovbrudd til oppregningene i straffeloven 1902 § 12 første ledd: Det nasjonale statsadvokatembetet, Etterretningstjenesten, PST og Riksadvokaten.

Riksadvokaten uttaler at straffbare handlinger som rammes av straffeloven § 147 c ikke sjelden begås i utlandet, og viser til en dom fra Oslo tingrett 28. august 2012 hvor handlingen ble begått på Internett. Det pekes samtidig på at slike handlinger begått i utlandet av utenlandske borgere ikke uten videre vil være en prioritert oppgave for norsk påtalemyndighet. Riksadvokaten skriver:

«Dette skyldes både bevisutfordringer og ressurshensyn, men også prinsipielle betenkeligheter som knytter seg til å gi nasjonal straffelovgivning universelt virkeområde. En viss tilbakeholdenhet med å iverksette strafforfølgning i Norge kan med andre ord forventes.»

Det nasjonale statsadvokatembetet mener det er svært viktig at norske straffebestemmelser omfatter terrorvirksomhet i utlandet, og uttaler:

«Straffeloven § 12 nr. 3 fanger opp alle terrorbestemmelsene på grunn av henvisningen til kapittel 14, men i nr. 4 er det mangler. Derfor bør straffeloven § 147c utvilsomt føyes til listen og i tillegg bør en eventuell ny forberedelsesbestemmelse og utkastene til nye bestemmelser […] også listes opp i § 12 nr. 4.»

Kripos og Riksadvokaten viser dessuten til at departementet i Ot.prp. nr. 79 (2007-2008) valgte ikke å legge straffeloven 1902 § 147 c til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 4. Det ble da vist til at § 147 c går lenger enn Norges folkerettslige forpliktelser, og at en slik tilføyelse ville føre til et videre stedlig virkeområde enn etter straffeloven 2005 § 136.

Kripos og fagpersoner ved UiB gårmot å føye ytterligere terrorlovbrudd til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 4.

Fagpersoner ved UiB går mot å føye straffeloven 1902 § 147 c til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 4, og uttaler:

«Dette er ei svært omfattande utviding av norsk jurisdiksjon, som på grunn av reglane sin til dels upresise karakter og dei særlege bevisproblema som knyter seg til utanlandshandlingar, vil gripe langt inn mot dagleglivets handlinger i andre land.

Ei slik verdsvid kriminalisering vil også ha etterforskningsmessige utfordringar av dimensjonar.»

5.7 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å gjøre det straffbart å motta opplæring i metoder og teknikker som er egnet til å utføre terrorhandlinger, jf. forslaget til straffeloven 1902 § 147 c første ledd ny bokstav d og straffeloven 2005 § 136 ny bokstav d. Forslaget har bred støtte blant høringsinstansene, og er også i tråd med forslaget fra 22. juli-kommisjonen.

Etter departementets syn taler både allmennpreventive og individualpreventive hensyn for en slik kriminalisering. Som pekt på i punkt 4.1.2, erfarer PST en økning i antallet personer med erfaring fra treningsleire og erfaringer fra konfliktområder, jf. PSTs trusselvurdering for 2013. PST uttaler her at det forventes at enkelte av dem som reiser ut kan komme tilbake til Norge med intensjon om og kapasitet til å planlegge terroraksjoner. PST fremhever at personer med denne type erfaring forventes å ha lavere terskel for bruk av vold. I Etterretningstjenestens ugraderte vurdering, FOKUS 2013, pekes det også på denne utviklingen. Norske borgeres opphold hos militante islamistgrupper i utlandet kan bidra til å øke terrortrusselen mot Norge, blant annet ved å synliggjøre Norge for islamister som ønsker å gjennomføre aksjoner i Europa (side 40). Deltakelse i treningsleire og i konfliktsoner kan gi deltakerne ideologisk skolering, kamperfaring og et utvidet kontaktnettverk av ekstreme islamister.

Forslaget vil ramme den som mottar opplæring i metoder og teknikker som er særlig egnet til å begå slike handlinger. I tillegg er det et krav at vedkommende forstår at opplæringen gis for at vedkommende skal begå terrorhandlinger. Det vil for eksempel kunne ramme deltakelse på treningsleire hvor det foregår opplæring i ulike former for terrorhandlinger. Lovforslaget utvider ikke hva slags opplæring som rammes, det følger allerede av bokstav c. Men mens bokstav c gjelder læreren, utvides straffansvaret med bokstav d til også å gjelde eleven.

Forslaget rammer også den som mottar lovlig opplæring for å utføre en terrorhandling. Forutsetningen er at vedkommende har bestemt seg for å begå en terrorhandling og deretter oppsøker undervisning, trening eller lignende som er relevant for å kunne utføre denne type terrorhandling. Læreren eller instruktøren behøver altså ikke å begå en straffbar handling når de gir opplæringen, eller forstå at de som læres opp, skal bruke ferdighetene til å begå terrorhandlinger.

Lovforslaget foreslås begrenset til metoder og opplæringssituasjoner som er «særlig egnet» til å utføre en terrorhandling. Dette gjelder så vel ulovlige som lovlige handlinger, for eksempel lovlig bruk av sprengstoff eller skytevåpen. Således rammes også den som oppsøker lovlig opplæring, for eksempel jegerprøvekurs eller ulike typer utdanning i Forsvaret, dersom meningen er å bruke opplæringen til å begå en terrorhandling som nevnt i straffeloven 1902 §§ 147 a første eller annet ledd eller 147 b første eller annet ledd.

Departementet foreslår ikke å kriminalisere tilstedeværelse på et sted hvor det bedrives terrortrening. Uten et tilleggsvilkår om at vedkommende har bestemt seg for å motta terrortrening («lar seg lære opp»), vil bestemmelsen være for vidtfavnende. Den rene passivitet uavhengig av hensikt vil dermed falle utenfor, herunder journalister, og personer som er lurt med og uten mulighet til å forlate stedet. Hensynet til å forenkle bevissituasjonen i saker mot personer man antar har mottatt terrortrening, kan ikke veie opp for dette.

Etter omstendighetene kan passiv tilstedeværelse rammes som medvirkning til å motta terrortrening. Samtidig vil personer som har et legitimt formål med tilstedeværelsen gå klar. Verken journalister, helsepersonell, flyktninger, hjelpemannskaper eller etterretningstjeneste vil i normale tilfeller kunne anses for å medvirke til at det gis eller mottas terrortrening.

Samtidig foreslås en endring av straffeloven 1902 § 147 c første ledd bokstav a, b og c. Denne justeringen har ikke vært sendt på høring. Det dreier seg om en forenkling av lovteksten for å sikre en klar og praktikabel utforming av bestemmelsen.

Skyldkravet hos den som oppfordrer noen til å begå en terrorhandling, rekrutterer noen til å begå en terrorhandling, eller gir terroropplæring, er forsett, jf. straffeloven 1902 § 147 c første ledd bokstav a, b og c. I tillegg inneholder bestemmelsene i første ledd bokstav a, b og c et krav om terrorhensikt hos den som oppfordringen, rekrutteringen eller opplæringen til terrorhandlinger, er rettet mot. Bakgrunnen for kravet om terrorhensikt hos mottakeren var at man ville sikre at straffeloven 1902 § 147 c og straffeloven 2005 § 136 hadde et helt sammenfallende virkeområde, jf. Ot.prp. nr. 79 (2007-2008) punkt 5.3 side 4. Hensiktskravet hos mottakeren gjør imidlertid bestemmelsene vanskelig tilgjengelig og lite praktikable. Det antas dessuten å ha marginal betydning for bestemmelsens rekkevidde. Departementet foreslår derfor å sløyfe kravet til terrorhensikt hos mottakeren.

Slik forslaget til ny straffebestemmelse som rammer mottakelse av terrortrening er utformet, er ordlyden etter departementets syn forenlig med Norges menneskerettslige forpliktelser, jf. redegjørelsen under punkt 5.3. EMK artikkel 10 nr. 1 verner retten til å motta opplysninger og artikkel 11 nr. 2 verner retten til fredelige forsamlinger. Med hjemmel i lov kan det blant annet av hensyn til nasjonal sikkerhet og offentlig trygghet gjøres inngrep i denne rettigheten, jf. EMK artikkel 10 nr. 2 og artikkel 11 nr. 2, såfremt inngrepet er nødvendig. Det vises til vurderingene som ble gjort av straffeloven 2005 § 136 i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 8.4.1 side 160-162, som må ha tilsvarende relevans her. Riktignok er nok opplæring i terrorhandlinger som rammes av straffeloven 1902 § 147 c første ledd bokstav c, generelt mer direkte et bidrag til terrorisme enn det å la seg trene. Samtidig vil det å lære å utføre terrorhandlinger når man har bestemt seg for å begå en terrorhandling, være en kvalifisert forberedelse til en straffbar handling som kan ha et meget stort fare- og skadepotensiale. Dette skadepotensialet gjelder tilsvarende om læreren bedriver lovlig opplæring. Det behøver etter dette ikke gjenstå noe før mottakeren er i stand til å begå en terrorhandling. Behovet for å gripe inn før det er for sent, taler for at inngrepet er nødvendig. Lovforslaget må imidlertid på vanlig måte tolkes og anvendes i lys av menneskerettighetene.

Departementet foreslår å føye straffeloven 1902 § 147 c til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 og nr. 4. Straffeloven 1902 § 147 c rammer handlinger som er praktisk å overtre fra utlandet. Terrorisme utgjør en universell trussel, og lovgivningen bør således gis tilsvarende anvendelse. Hvor oppfordringen til å begå en terrorhandling, rekruttering til å begå en terrorhandling, eller terroropplæring har skjedd, eller om dette er begått av en person som er bosatt i Norge eller i utlandet, bør etter departementets syn ikke være av avgjørende betydning for muligheten til å strafforfølge.

Selv om straffeloven 1902 § 147 c derved gis bred anvendelse, vil slike lovbrudd som hovedregel bare bli strafforfulgt av påtalemyndigheten når saken har tilknytning til Norge. En ytterligere skranke for strafforfølgning ligger i kravet til at Kongen i statsråd avgjør spørsmålet om å reise tiltale for handlinger som er begått av utlending i utlandet, jf. henvisningen i straffeloven 1902 § 13 første ledd til § 12 første ledd nr. 4 bokstav a.

Tilsvarende endringer i straffeloven 2005 om straffelovgivningens anvendelse på handlinger i utlandet, foreslås ikke i denne omgang. Bestemmelsene om stedlig virkeområde i straffeloven 2005 skal gjennomgås i forbindelse med lovens ikrafttredelse.