6 Videreføring og utvidelse av bestemmelsen om befatning med våpen og sprengstoff
6.1 Gjeldende rett
Etter straffeloven 1902 § 161 kan den som anskaffer, tilvirker eller oppbevarer skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller sprengstoff, i den hensikt å begå en forbrytelse, straffes med fengsel inntil 6 år, eller inntil 10 år ved særdeles skjerpende omstendigheter. Det samme gjelder for befatning med særlig utstyr for å tilvirke eller anvende slike gjenstander.
Før endringslov 28. juni 2002 nr. 53 rammet bestemmelsen «Sprængstoffe eller særlige Redskaber for disses Tilvirkning eller Anvendelse». Ved lovendringen ble bestemmelsen utvidet til å omfatte befatning med skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon. I forarbeidene til lovendringen pekte departementet blant annet på at våpen som skal brukes til en forbrytelse, kan anskaffes på lovlig vis. I begrunnelsen for endringsforslaget viste departementet til det som var uttalt i høringsforslaget (Ot.prp. nr. 58 (2001-2002) punkt 5.1.2 side 27):
«Drøftelsen over viser etter departementets syn at gjeldende rett langt på vei er tilstrekkelig til å etterforske og straffe anskaffelse av våpen i den hensikt å begå en forbrytelse, men at det er visse forbedringspunkter. Det synes å være et økende problem at skytevåpen brukes til å begå lovbrudd, som legemskrenkelser, drap og ran. Slike våpen blir dessuten ikke sjelden brukt i forbindelse med terrorhandlinger. Derfor er det viktig at lovgivningen gir effektive virkemidler for å begrense bruken av våpen i forbindelse med kriminalitet mest mulig. Samtidig dreier det seg om så samfunnsskadelige handlinger at det verken er urimelig å utvide området for det straffbare eller anvendelsesområdet for teknisk sporing og kontroll av trafikkdata. Mye kan derfor tale for at loven bør endres.»
Et formål med lovendringen var å utvide mulighetene for å anvende ekstraordinære etterforskningsmetoder. Departementet vurderte derfor om strafferammen i lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon mv. (våpenloven) § 33 annet ledd burde heves, eller om bestemmelsene om teknisk sporing og kontroll av trafikkdata burde endres, men fant at de beste grunner talte for en endring av § 161 (Ot.prp. nr. 58 (2001-2002) punkt 5.1.2 side 27):
«Skal også adgangen til å straffe og etterforske lovlig anskaffelse av våpen utvides, slik at anskaffelsen likevel er straffbar hvis formålet er å begå en forbrytelse, er derimot bare det førstnevnte alternativet aktuelt. Departementet foreslår på denne bakgrunnen å endre § 161, slik at straffebudet også retter seg mot anskaffelse av våpen.»
For øvrig ble bestemmelsen ved lovendringen gitt en noe mer moderne utforming. Blant annet erstattet uttrykket «utstyr» det tidligere «Redskaper». Endringen ble omtalt i merknaden til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 58 (2001-2002) punkt 7.1 side 34):
«I dag bruker straffeloven § 161 uttrykket ’Redskaper‘. For at ikke bare utstyr det er språklig naturlig å betegne som redskaper, men også annet utstyr til fremstilling av skytevåpen mv., skal rammes av den nye bestemmelsen, er det gamle uttrykket byttet ut med ’særlig utstyr‘. Etter denne endringen vil for eksempel også støpeformer for skytevåpen eller våpendeler, som det kan virke språklig unaturlig å kalle redskaper, rammes av bestemmelsen.
Særlig utstyr til å anvende skytevåpen kan for eksempel være spesielle stativer. Særlig utstyr til anvendelse av sprengstoff kan for eksempel være detonatorer.»
I Oslo tingretts dom 30. januar 2012 (saksnummer 11-047559 MED-OTIR/04) ble to av tre tiltalte dømt for fullbyrdet overtredelse av straffeloven 1902 § 161 for befatning med «200 ml 10 % hydrogenperoksid og 220 ml aceton», jf. dommen side 43 og 51. Alle tre tiltalte ble dømt for forsøk på overtredelse av straffeloven 1902 § 161 for befatning med det de uriktig trodde var én liter 30 % hydrogenperoksid, jf. dommen side 43. Stoffene skulle brukes til tilvirking av sprengstoff. Forholdene ble ansett som grove fordi sprengstoffet skulle brukes i et bombeattentat. De to første tiltalte ble også dømt for å ha inngått terrorforbund, jf. straffeloven 1902 § 147 a tredje ledd, jf. første ledd bokstav b.
I ankesaken (Borgarting lagmannsretts dom 15. oktober 2012 (LB-2012-40854)) ble hovedmannen, i motsetning til i tingretten, frifunnet for overtredelse av straffeloven 1902 § 161. Lagmannsretten tolket vilkåret «særlig utstyr» slik at det ikke omfattet ingredienser til sprengstoff og stoffer som ordinært har et legalt anvendelsesområde. Lagmannsretten uttaler (dommen side 20-21):
«I samsvar med naturlig språklig forståelse står altså ‘særlig’ som motsetning til ‘alminnelig’ eller ‘generell’. Dette taler mot at stoffer som ordinært har et helt legalt bruksområde, men som også kan brukes ved tilvirkning av sprengstoff, i lovens forstand kan regnes som ‘særlig’ utstyr.»
Videre uttales det (samme sted):
«Videre er det etter alminnelig språklig forståelse anstrengt å kalle ingredienser som skal inngå i sprengstoff, for ‘utstyr’».
Lovendringen i 2002 omtales slik (samme sted):
«Noen holdepunkter for at ‘utstyr’ var ment å favne så vidt at også kjemikalier som skal være ingredienser i sprengstoffet, skulle være omfattet gir forarbeidene således ikke.»
På side 22 uttaler lagmannsretten:
«Reelle hensyn taler likevel med styrke for at anskaffelse av legale, men farlige kjemikalier med det formål å bruke dem til å lage en bombe bør være straffbart. At handlingen er straffverdig er imidlertid ikke tilstrekkelig til å tolke bestemmelsen utvidende.»
Lagmannsretten fant dermed at hovedmannen, som skulle lage bomben, ikke hadde overtrådt straffeloven 1902 § 161 ved å oppbevare ingrediensene. Han ble dermed frifunnet, jf. dommen side 23. De to øvrige tiltalte ble imidlertid dømt for å ha forsøkt å medvirke til tilvirkning av sprengstoff ved å oppbevare ingredienser som hovedmannen skulle bruke til å lage bomben. Dette som en følge av at medvirkningsansvaret kan ramme andre handlinger enn de som rammes av gjerningsbeskrivelsen.
Høyesteretts ankeutvalg besluttet 29. januar 2013 at deler av anken over lagmannsrettens dom tillates fremmet, blant annet over lovanvendelsen. Saken er berammet til 13. mai 2013.
Straffeloven 1902 § 161 er ikke videreført i straffeloven 2005. Begrunnelsen for dette fremgår i det første av to lovforslag om den spesielle delen av straffeloven 2005. Departementet antok at det ville være lite praktisk at skytevåpen eller sprengstoff anskaffes lovlig for å begå et lovbrudd, og pekte dessuten på rettssikkerhetsmessige betenkeligheter (Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 10.10.3 side 257):
«Behovet for å videreføre straff for de forberedelseshandlingene som straffeloven 1902 § 161 omfatter, må vurderes i lys av hvilke andre straffebud som kan få anvendelse på ulovlig befatning med skytevåpen mv. som ledd i forberedelsen av andre straffbare handlinger. Mange slike forberedelseshandlinger vil omfattes av forslaget til §§ 190 og 191, som retter seg mot ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller annet eksplosjonsfarlig stoff. Men ikke alle vil være dekket – forslagene dekker for eksempel ikke et tilfelle der skytevåpen eller sprengstoff anskaffes lovlig for å begå et lovbrudd. Som kommisjonen påpeker, må dette imidlertid antas å være lite praktisk. En ellers lovlig anskaffelse vil dessuten, særlig når det finnes andre ytre forhold som peker i retning av et lovbrudd, etter omstendighetene kunne straffes som et straffbart forsøk på den handlingen som forberedes. Behovet for å videreføre også denne delen av straffeloven 1902 § 161 er derfor begrenset.
I tillegg kommer at det knytter seg rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til å videreføre bestemmelsen. Kravet om hensikt i straffeloven 1902 § 161 medfører at det sentrale vurderingstemaet er gjerningspersonens subjektive forhold og ikke mer objektivt konstaterbare forhold. At grensen mellom forberedelse til samfunnsskadelige handlinger og forberedelse til uskyldige handlinger i stor grad beror på sinnelaget til personen som begår dem, taler med tyngde imot at slike handlinger kriminaliseres, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 104. En konkretisering i lovteksten av de forberedelseshandlinger som eventuelt skulle rammes – og som lovforslaget §§ 190 og 191 ikke rammer – ville ha redusert denne ulempen, men er vanskelig å utforme.»
Departementet pekte riktignok på at det kunne være behov for å beholde denne straffehjemmelen for å kunne ta i bruk inngripende etterforskningsmetoder relativt tidlig i handlingsforløpet. En mente likevel at dette behovet langt på vei ville være dekket gjennom straffeprosessloven § 222 d om bruk av inngripende metoder (samme sted):
«Sentralt står den nye bestemmelsen i straffeprosessloven § 222 d om bruk av inngripende etterforskningsmetoder i avvergende øyemed når det er grunn til å tro at noen vil begå en alvorlig straffbar handling. Slik departementet ser det nå, medfører disse lovendringene at det i mindre grad enn før er behov for å videreføre § 161 for å kunne bruke metoder for å hindre alvorlig kriminalitet. Dersom det skulle vise seg at det er et sterkt behov for tidlig metodebruk for å avverge også andre alvorlige lovbrudd enn dem § 222 d nevner, kan det være mer nærliggende å utvide virkeområdet til denne bestemmelsen enn på nytt å kriminalisere lovlig anskaffelse av skytevåpen mv. som skal brukes for å begå straffbare handlinger. Utenfor virkeområdet til straffeprosessloven § 222 d vil strafferammene i lovforslaget §§ 190 og 191 inntil videre være avgjørende for hvilke tvangsmidler som kan anvendes i slike tilfeller.»
For øvrig er det en rekke bestemmelser som rammer ulike former for ulovlig befatning med våpen, sprengstoff mv. Ulike former for ulovlig befatning med skytevåpen og ammunisjon mv. rammes av våpenloven § 33. Straffansvaret for ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse i våpenloven § 33 første ledd annet punktum og annet ledd, er videreført og delvis skjerpet i straffeloven 2005 §§ 190 første ledd og 191. Strafferammene er fengsel inntil henholdsvis to år og seks år.
Uforsiktig omgang med skytevåpen og sprengstoff mv. rammes av straffeloven 1902 § 352 første ledd, og ulovlig bevæpning på offentlig sted rammes av straffeloven 1902 § 352 a. Bestemmelsene er videreført i straffeloven 2005 §§ 188 og 189.
Ulovlig befatning med et radioaktivt, biologisk eller kjemisk våpen og visse gjenstander relatert til kjernefysisk virksomhet, rammes av straffeloven 1902 § 152 a tredje ledd bokstav b og straffeloven 2005 § 142 tredje ledd bokstav b. Ulovlig befatning med eksplosivt eller radioaktivt materiale eller en kjernefysisk eller radioaktiv anordning, rammes av de nevnte straffebud tredje ledd bokstav a, dersom dette skal brukes til tvangsformål eller fareforvoldelse.
Ulovlig håndtering av farlig stoff er straffbart etter lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) § 42. Straffansvaret for å overtre bestemmelsene om ulovlig overlatelse, tilvirkning, erverv eller innføring i forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff, gitt i medhold av brann og eksplosjonsvernloven, er videreført og skjerpet i straffeloven 2005 §§ 190 annet ledd og 191. Felles for stoffene er at de enten alene eller i kombinasjon med andre stoffer kan forårsake branner eller eksplosjoner, kan representere en fare fordi de er under trykk, eller kan representere fare for utslipp av farlig gass, damp, støv eller tåke.
Stoffer som kan benyttes til tilvirkning av eksplosiver og bomber, omfattes av brann- og eksplosjonsvernlovens definisjon av farlig stoff ved at disse er reaksjonsfarlige stoffer. Det eksisterer imidlertid ikke i dag noe generelt forbud for privatpersoner mot å håndtere innsatsstoffer for tilvirkning av eksplosiver.
Regjeringens videre arbeid med regulering og kontroll med bombekjemikalier er beskrevet i Meld. St. 21 (2012-2013) Terrorberedskap, jf. punkt 7.13.2 side 70-71. Arbeidet skal ha som utgangspunkt at det skal være forbudt for privatpersoner å få tilgang til stoffer og stoffblandinger som kan misbrukes til å lage hjemmelagde bomber. Tiltakene vil skjerpe kontrollen med import, produksjon, omsetning og sluttbruk, og gjøre det vanskeligere å planlegge og å gjennomføre terroranslag.
Ved Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 98/2013 om markedsføring og bruk av innsatsstoffer for tilvirkning av eksplosiver legges det begrensninger på 15 ulike stoffer eller stoffblandinger som kan brukes til fremstilling av hjemmelagde bomber, for å redusere risikoen for terrorangrep og annen kriminalitet. Forordningen ble vedtatt 15. januar 2013 og vil bli gjennomført i norsk rett.
6.2 Rapport fra 22. juli-kommisjonen og høringssvar til denne
I NOU 2012: 14 punkt 17.1 side 396 peker 22. juli-kommisjonen på at terrorangrepet 22. juli 2011 ble utført ved bruk av en hjemmelaget bombe og skytevåpen som gjerningspersonen hadde anskaffet på lovlig vis. Det vises til at gjerningspersonen hadde jegerprøven og var innmeldt i jegerregisteret, samt at han var medlem i Oslo pistolklubb (punkt 17.2 side 397). Domfeltes våpensøknader oppga at han skulle benytte riflen til jakt. For pistolen vedla han bekreftelse fra pistolklubben på at han var aktivt medlem og at klubben hadde program for denne typen pistol.
Utbredelsen og kontrollen med skytevåpen i Norge blir omtalt i rapporten punkt 17.2 side 396-406. Kommisjonen viser til at Norge er et av de land i verden med høyest tetthet av skytevåpen i privat eie (side 404). Det blir også vist til at skytevåpen ble brukt ved hvert fjerde drap i Norge i perioden 1991 til 2010 (punkt 17.2 side 396). Beregningen stammer fra rapporten Nasjonal drapsstatistikk 2010, som er utarbeidet av Kripos. Andelen drap begått med skytevåpen varierer for øvrig betydelig fra år til år, og er i følge Kripos’ statistikk for 2012 nokså lav.
Kommisjonen omtaler kontrollen med eksplosiver i punkt 17.3 side 405-410. Det vises til at håndtering av eksplosiver og farlige stoffer er strengt regulert i brann- og eksplosjonsvernloven med tilhørende forskrifter (side 405). Det pekes på at hjemmelagde bomber kan tilvirkes ved bruk av ammoniumnitrat og andre kjemikalier, hvorav flere brukes i stort omfang til å produsere ulike varer og produkter. Rapporten beskriver en rekke eksisterende og planlagte kontrolltiltak for slike stoffer, blant annet et arbeid i EU-regi med å få vedtatt et regelverk om prekursorer (kjemikalier som kan brukes til å tilvirke eksplosiver) (side 405-409). Kommisjonen peker på at det er en utfordring å finne rett balanse mellom behovet for kontroll og økonomiske og administrative kostnader for næringslivet og samfunnet for øvrig (side 409).
I punkt 16.7 side 392 viser kommisjonen til at straffeloven 1902 § 161 ikke er videreført i straffeloven 2005. Det vises til at man mente at det ville høre til sjeldenhetene at noen lovlig ville anskaffe seg våpen og sprengstoff i en kriminell hensikt. Videre uttales det:
«Kommisjonens undersøkelser etter 22/7, hvor vi ser at våpenkontrollen er dårlig, og at kjemikalier til bruk i eksplosiver er enkelt å skaffe seg, sammenholdt med at informasjon som beskriver tilvirking av eksplosiver, er lett tilgjengelig, viser at det er behov for å reversere denne beslutningen. Det er kun etter straffeloven § 161 Breiviks planer eventuelt kunne ha vært stanset.»
Synspunktet er reflektert i kommisjonens hovedkonklusjon og anbefalinger (punkt 19.9 side 458 flg.) Anbefaling nummer 8 gjelder straffeloven 1902 § 161:
«Dagens straffelov § 161 bør videreføres i den nye straffeloven av 2005, som ennå ikke er trådt i kraft, slik at også oppbygging av kapasitet vil være ulovlig når det gjort i hensikt å begå alvorlig kriminalitet.»
I tillegg uttaler kommisjonen (punkt 16.7 side 392) følgende:
«Straffeloven § 161 bør også etter vår oppfatning utvides til å ramme anskaffelse av andre former for stoffer eller gjenstander som er farlige i seg selv, eller som kan brukes til å framskaffe dette, når det er gjort i hensikt å begå en straffbar handling.»
NOU 2012: 14 ble sendt på høring 17. august 2012 med frist for høringsuttalelser til 7. september 2012. Av høringsinstansene uttalte kun Riksadvokaten seg om forslaget om utvidelse av straffeloven § 161. Riksadvokaten er positiv til utvidelse, og viser til at synspunktet vil utdypes i uttalelsen til høringsnotatet 12. juli 2012. Både PST og Riksadvokaten uttaler at de støtter anbefalingen om å videreføre bestemmelsen i straffeloven 2005.
6.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet viste departementet til begrunnelsen for at straffeloven 1902 § 161 ikke ble videreført i straffeloven 2005. Det ble deretter vist til PSTs kommentar til denne begrunnelsen i brev 1. november 2011 til departementet:
«Premissene her er ikke lenger til stede og det anbefales at strl. § 161 opprettholdes i 2005 loven også når det gjelder lovlig anskaffelse for å begå et lovbrudd. Det er videre viktig av metodehensyn at strafferammen ved særdeles skjerpende omstendigheter opprettholdes.
Endelig bør bestemmelsen når det gjelder anskaffelse med terrorformål flyttes til de andre terrorbestemmelsene.»
Departementet ga uttrykk for at det langt på vei delte PSTs syn. Det ble blant annet vist til dom 30. januar 2012 fra Oslo tingrett, omtalt i punkt 6.1. Det ble videre vist til at adgangen til å bruke tvangsmidler i avvergende øyemed ikke åpner for bruk av tvangsmidlene i straffeprosessloven kapittel 14 som gjelder pågripelse og fengsling, et tvangsmiddel som kan være svært praktisk for å avverge handlingen.
Departementet foreslo etter dette å videreføre straffeloven 1902 § 161 i straffeloven 2005 som ny § 191 a. Departementet nevnte også som et alternativ at bestemmelsens virkeområde ble begrenset til bare å gjelde terrorhandlinger.
6.4 Høringsinstansenes syn
Det store flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om en videreføring av straffeloven 1902 § 161 i straffeloven 2005, er positive. Dette gjelder Utenriksdepartementet, Det nasjonale statsadvokatembetet, Etterretningstjenesten, Generaladvokaten, Kripos, Nordre Buskerud politidistrikt, Politidirektoratet, PST, Riksadvokaten, Den norske Advokatforening og Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg.
Riksadvokaten uttaler følgende om den manglende videreføringen av straffeloven 1902 § 161 i straffeloven 2005:
«Begrunnelsen for å sløyfe den var ikke overbevisende da den ble gitt, og er under enhver omstendighet ikke treffende i dag.»
Politidirektoratet peker på at bestemmelsen rammer handlinger som i seg selv er farlige eller medfører stor risiko.
Generaladvokaten går imot å begrense virkeområdet til en videreført bestemmelse til terrorhandlinger. Ingen av de øvrige høringsinstansene uttalte seg om denne delen av forslaget.
En rekke høringsinstanser er positive til å utvide straffeloven 1902 § 161 til også å omfatte andre farlige stoffer, som foreslått av 22. juli-kommisjonen i NOU 2012: 14. Dette gjelder Det nasjonale statsadvokatembete, Politidirektoratet, PST, Riksadvokaten, Den norske Advokatforening og Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg.
Riksadvokaten mener at tiden utvilsomt er moden for å endre bestemmelsen slik at både produksjonsmidler og innsatsmidler omfattes, og viser til Borgarting lagmannsretts dom 15. oktober 2012 (LB-2012-40854). Dommen er omtalt ovenfor i punkt 6.1. Riksadvokaten formulerer et eget forslag til hvordan bestemmelsen kan utformes. I forslaget er straffeloven 1902 § 161 foreslått utformet slik at den rammer «gjenstander som kan nyttes til å tilvirke, inngå i eller anvende» objektene som nevnt i første ledd bokstav a. Kravet om at utstyret mv. må være «særlig» er sløyfet.
Den norske Advokatforening viser også til Borgarting lagmannsretts dom 15. oktober 2012 og uttaler:
«Det bør derfor foretas en mindre lovendring hvor også særlige ingredienser for tilvirkning av sprengstoff inntas i straffeloven § 161 første ledd bokstav b. Man vil da ramme konkrete forberedelseshandlinger som gjør medfølgende straffansvar mindre betenkelig, og handlingene er klart uønskede»
Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg uttaler:
«En utvidelse er naturlig dersom man vil ramme anskaffelser av substanser som kan brukes til å fremskaffe eksplosiver, og ikke bare særlig utstyr, slik strl. § 161 i dag lyder. Det å produsere eksplosiver eller anskaffe seg våpen for å utføre en kriminell handling er i seg selv en farlig handling som medfører risiko. Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg har således ingen merknader til et slikt forslag.»
Riksadvokaten anfører videre at straffverdighetssynspunkter og behovet for metodetilgang tilsier at fengsel inntil 10 år må kunne benyttes i alle tilfeller hvor det dreier seg om forberedelse av en forbrytelse som kan straffes med fengsel i 10 år eller mer.
Selv om en rekke høringsinstanser gir uttrykk for en restriktiv holdning til straffansvar for forberedelseshandlinger, og flere går imot hele eller store deler av forslagene i høringsnotatet, går ingen mot en videreføring eller utvidelse av straffeloven § 161. I høringsuttalelsen fra fagpersoner ved UiB er det likevel vist til professor Husabøs rapport 20. mars 2012 til 22. juli-kommisjonen med tittel «Grenser for kriminalisering av førebuingshandlingar og bruk av skjulte tvangsmidlar mot terrorisme i ein demokratisk rettsstat». I rapporten uttaler Husabø (punkt 6 g. side 18-19) at en videreføring av straffeloven 1902 § 161 ikke er uproblematisk, og at bestemmelsen ved en videreføring og utvidelse blant annet bør avgrenses til alvorlige forbrytelser og med flere objektive kriterier.
6.5 Departementets vurderinger
Departementet foreslår å videreføre straffeloven 1902 § 161 i straffeloven 2005 som ny § 191 a. Denne løsningen har bred støtte både blant høringsinstansene og fra 22. juli-kommisjonen.
Den begrunnelsen som ligger til grunn for at bestemmelsen ikke er videreført i straffeloven 2005, er etter departementets syn ikke lenger treffende. Både våpen og sprengstoff kan anskaffes på lovlig vis. Dette kan utnyttes av personer som har til hensikt å begå en forbrytelse. En lovlig anskaffelse vil gjerne være mindre oppsiktsvekkende enn om den var gjort ulovlig, og kan bidra til at planlegging holdes skjult. Samfunnet har behov for å beskytte seg mot dette, og tydelig markere at anskaffelse av våpen og sprengstoff mv. i forbrytelseshensikt er straffbart.
Kriteriet om at utstyret må være «særlig» egnet foreslås ikke videreført. Utstyr kan ha en viktig funksjon for tilvirkelse eller bruk av sprengstoff eller våpen uten at det dermed ikke samtidig har andre bruksområder. Dette ble godt illustrert i Borgarting lagmannsretts dom 15. oktober 2012. Denne løsningen støttes også av en rekke høringsinstanser og 22. juli-kommisjonen.
Bestemmelsens anvendelsesområde foreslås begrenset til bestanddeler, utstyr eller andre gjenstander som «alene eller samlet er av vesentlig betydning» for å tilvirke eller anvende skytevåpen eller sprengstoff mv. Straffeloven 2005 § 191 a foreslås utformet tilsvarende. Forslaget bygger på en erkjennelse av at en rekke stoffer, utstyr mv. både kan ha et helt alminnelig bruksområde og brukes til illegale formål. En avgrensning til kun sistnevnte gruppe kan derfor bli urimelig snever. Riksadvokatensforslag om å la bestemmelsen omfatte alle gjenstander som «kan nyttes» til objekter som nevnt i første ledd bokstav a, er imidlertid etter departementets syn for vidtfavnende. Sammenhengen mellom gjenstanden og det aktuelle våpenet eller sprengstoffet bør være mer konkret. Det er ikke meningen at en for vid krets av alminnelige gjenstander skal omfattes.
Straffeloven § 161 annet ledd om forhøyet strafferamme ved særdeles skjerpende omstendigheter, foreslås videreført som ny § 191 b i straffeloven 2005 om grov overtredelse av § 191 a. I straffeloven 2005 er egne strafferammer for særdeles skjerpende omstendigheter ikke videreført. I stedet graderes alvoret i en straffbar handling i bestemmelser om henholdsvis liten, vanlig eller grov overtredelse, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 4.1.4.4 side 58-59. I dette tilfellet er det de to sistnevnte graderinger som er aktuelle. Departementet antar for øvrig at forberedelse av forbrytelse som kan straffes med fengsel i ti år eller mer, i mange tilfeller vil innebære at det foreligger slike skjerpende omstendigheter som kreves for å bringe den forhøyede strafferammen i straffeloven 1902 § 161 annet ledd til anvendelse. Departementet er likevel av den oppfatning at dette med fordel kan fremgå uttrykkelig av loven, og foreslår å endre straffeloven 1902 § 161 annet ledd i tråd med dette. Straffeloven 2005 § 191 b utformes tilsvarende.
Straffeloven 1902 § 161 gjelder forberedelse av forbrytelse, i motsetning til forseelse. For å videreføre et lignende skille i straffeloven 2005 foreslår departementet at straffeloven 2005 ny §§ 191 a og 191 b kun rammer forberedelse av straffbare handlinger som kan medføre fengsel i 1 år eller mer.
Etter departementets syn er det ikke grunn til å begrense bestemmelsens virkeområde til terrorisme eller særlig alvorlige forbrytelser. Samfunnet har et generelt behov for å beskytte seg mot anskaffelse av våpen og sprengstoff mv. i forbrytelseshensikt.