5 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet 20. februar 2013 punkt 4 tok departementet utgangspunkt i at den enkelte innbygger i stor grad skal ha kontroll over bruken av egne personopplysninger, og at hensynet til tilliten mellom den enkelte og offentlig forvaltning tilsier at forvaltningen bruker personopplysninger utelukkende til det formålet de er innsamlet for. Det ble nevnt at Stortingets menneskerettsvalg har foreslått en ny grunnlovsbestemmelse om personvern og personopplysningsvern, og at utvalget, ved drøftelsen av om Grunnloven bør ha en slik bestemmelse, har uttalt blant annet (Dokument 16 (2011-2012), punkt 30.6.5):

«Det kan i den forbindelse være viktig å understreke hvilken betydning privatlivets fred, personvern og personopplysningsvern erfaringsmessig har å si for utviklingen av et sunt og levedyktig demokrati. Enkeltindivider som lever i samfunn der de til stadighet opplever overvåking og kontroll, kan bli mer tilbakeholdne med å fremsette ytringer eller på annen måte delta i det politiske liv. Tilsvarende vil lekkasje av personlige opplysninger fra forvaltning eller fra private kunne oppleves som vilkårlig saksbehandling, eller i verste fall som «straff» for manglende lydighet. Slike ytterliggående brudd på privatlivets fred vil i realiteten utgjøre en trussel mot det norske demokratiet.»

Ved drøftelse av om den nye grunnlovsbestemmelsen bør gi anvisning på et personopplysningsvern, uttaler Stortingets menneskerettsutvalg blant annet (Dokument 16 (2011-2012) punkt 30.6.6.3):

«Samtidig er det et stort og trolig økende behov for å verne om personlige opplysninger i samfunnet. Dette har sammenheng med teknologisamfunnets muligheter til å samle, bruke, oppbevare og spre informasjon om enkeltpersoner. Allerede i dag er utfordringene store, og det er all grunn til å tro at disse utfordringene vil bli flere i årene som kommer. For å være rustet til å møte denne utviklingen vil et generelt grunnlovsvern om personopplysninger være viktig. I dag er personopplysningsvernet spredt i den ordinære lovgivning, og det er uklart hvor langt EMK artikkel 8 verner om personopplysninger.»

Videre redegjorde Justis- og beredskapsdepartementet i høringsnotatet punkt 4 for at utlendingsloven §§ 100 og 102 e er eksempler på andre lovbestemmelser som regulerer spørsmål om politiets adgang til å benytte personopplysninger fra ulike forvaltningsregistre, og som i noen grad åpner for at politiet kan benytte opplysningene blant annet i etterforskningsøyemed.

I den nærmere drøftelsen av i hvilke tilfeller politiet bør kunne benytte opplysninger fra passregisteret (høringsnotatet punkt 4.2), la departementet til grunn at man må ta i betraktning både politiets behov, hvilke typer opplysninger registeret inneholder og hvordan bruken av opplysninger vil kunne ramme den som har avgitt dem. Departementet redegjorde for at passregisteret i noen grad kan inneholde sensitiv personinformasjon, men at politiet vil ha taushetsplikt om personlige forhold etter vanlige regler. Videre ble det konstatert at politiets bruk av opplysninger fra passregisteret ikke innebærer noen fysisk eller umiddelbar ulempe for den enkelte innbygger, og at ulempen ved å åpne for utvidet bruk av opplysningene primært er at endringen vil være et bidrag til myndighetens kontroll overfor innbyggerne, med tilhørende fare for at de skal bli mer tilbakeholdne med frie ytringer med videre, jf. ovenfor. For øvrig nevner høringsnotatet blant annet også at selv om det i prinsippet er en frivillig sak å søke om pass, så er muligheten for å krysse landegrenser så sentral i vår tid, at det i denne sammenhengen gir liten mening å betegne pass som en frivillig sak. Høringsnotatet punkt 4.2 inneholder dessuten følgende utgangspunkt og gjennomgåelse:

«Departementet har som utgangspunkt at adgangen til å benytte opplysninger fra passregisteret skal begrenses til situasjoner der dette kan være av vesentlig betydning for utførelsen av sentrale politioppgaver. Dette gjelder for det første i saker om å finne savnede personer. I slike saker vil politiet gjerne ha behov for et bilde av den som er savnet, og kanskje også av andre personer, for eksempel personer som er observert sammen med den savnede eller av andre grunner kan tenkes å bidra til oppklaring av saken. Bilde og andre opplysninger om en savnet vil i mange tilfeller kunne fremskaffes gjennom pårørende eller andre deler av den savnedes miljø, mens det i andre tilfeller kan være vanskelig å oppspore slikt materiale. Ikke minst fordi det i slike saker kan være et stort poeng å komme raskt i gang med letingen, er det behov for at politiet selv har mulighet til å fremskaffe eksempelvis bilde. Som nevnt legger departementet til grunn at man i saker om savnet person må kunne bygge på en presumsjon om samtykke for at politiet kan benytte opplysninger fra passregisteret (med unntak for tilfeller der den savnede er en voksen person, og man har klare holdepunkter for at forsvinningen er i samsvar med vedkommendes eget ønske). Muligheten for å benytte passregisteret til å få frem opplysninger om den savnede er med andre ord til stede også i dag. For at regelverket skal være så fullstendig som mulig, er den likevel gjort synlig i forslaget til passloven § 8 a første ledd bokstav a. Forslaget åpner dessuten for å benytte passregisteret til å identifisere også andre personer enn den savnede selv. Bakgrunnen for dette er det alvoret som kan ligge i slike saker, og at muligheten for å finne den savnede i god behold kan være større jo raskere og mer effektivt politiet kan lete.

Også i forbindelse med identifikasjon av en død eller bevisstløs person, vil det kunne underlette politiets arbeid vesentlig at det raskt kan fremskaffes den typen opplysninger som passregisteret inneholder. For den som er levende, men bevisstløs, kan muligheten for rask identifikasjon bidra til at personen raskere kan få hensiktsmessig hjelp eller behandling. På samme måte som for savnet person, må søk i passregisteret i slike situasjoner anses å være i personens egen interesse, og et tiltak som de fleste ville samtykket til om de hadde vært forspurt på forhånd. For tilfeller der en person er død, tilsier både hensynet til pårørende og mer generelle samfunnsmessige hensyn at politiet får best mulige forutsetninger for å kartlegge vedkommendes identitet.

I en del tilfeller må politiet håndtere personer som ikke kan ta vare på seg selv, og som på grunn av sykdom eller lignende ikke er i stand til å redegjøre for sin identitet. Særlig hensynet til personens velferd tilsier at politiet også i slike tilfeller bør kunne hente opplysninger fra passregisteret, og på den måten raskest mulig kan få avklart vedkommendes identitet og omsorgssituasjon. Også i slike tilfeller må man ofte kunne anse bruken av passregisteret til identifikasjonsformål å være i den aktuelle personens interesse. For helhetens skyld omfatter forslaget til passloven § 8 a første ledd bokstav a likevel identifikasjonsarbeid knyttet til så vel syke som bevisstløse og døde personer.

Når politiet skal gjennomføre en pågripelse, kan det være vesentlig at politiet på forhånd har mulighet til å gjøre seg kjent med opplysninger om den som aksjonen skal rette seg mot. Kunnskap om den som skal pågripes kan være vesentlig for utførelsen, og øke sikkerheten for at det er rette vedkommende som pågripes. For pågripelse under etterforskning, jf. særlig straffeprosessloven §§ 171 og 172, vil det i praksis følge allerede at forslaget til passloven § 8 a første ledd bokstav c at politiet vil kunne benytte opplysninger fra passregisteret. For å favne pågripelse også i andre situasjoner, herunder etter straffeprosessloven § 88 av siktet som uteblir fra rettsmøte eller fremmøteforkynnelse av dom, og etter straffeprosessloven § 115 og tvisteloven § 24-5 av vitne som uteblir fra rettsstedet, er det imidlertid behov for en regel som sier at det kan innhentes informasjon fra passregisteret i forbindelse med en pågripelse. Bakgrunnen for de ulike hjemler for pågripelse, er at det er behov for kontroll over den pågrepnes bevegelser, eksempelvis for å sikre at vedkommende gir sitt bidrag til behandlingen av en sak. Pågripelse innebærer bruk av tvangsmakt, og skal bare utøves i lovbestemte tilfelle og når inngrepet ikke er uforholdsmessig. De vurderinger av behov og alvor som ligger til grunn for de ulike lovhjemlene for pågripelse, taler for at politiet bør kunne benytte opplysninger fra passregisteret ved gjennomføring av operasjonen, jf. forslag til § 8 a første ledd bokstav b.

I visse tilfeller kan politiet innbringe en person til politistasjon eller lensmannskontor for inntil fire timer, jf. politiloven § 8. Blant annet gjelder dette overfor den som ikke på forespørsel oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet forlanger det, eller gir opplysninger om dette som det er grunn til å tvile på riktigheten av, jf. politiloven § 8 første ledd nr. 3. I noen tilfeller vil innhenting av opplysninger fra passregisteret kunne erstatte behovet for å innbringe en person. For at politiet skal kunne velge den mest effektive arbeidsformen, og under henvisning til det behovet for virkemidler som ligger til grunn for at politiet i lovbestemte tilfeller kan innbringe, antar departementet at det bør kunne hentes opplysninger fra passregisteret i situasjoner der loven åpner for innbringelse. Forslaget til passloven § 8 a første ledd bokstav b inkluderer derfor også alternativet «kan innbringes».

Endelig foreslår departementet at passloven § 8 a første ledd bokstav b skal åpne for at politiet kan benytte passregisteret ved anbringelse av en person i politiarrest. Alternativet kan være overflødig når også innbringelse og pågripelse er med, men tas for fullstendighets skyld med, siden det ved anbringelse i politiarrest utvilsomt er behov for klarhet om vedkommendes identitet.

Etter departementets syn bør politiet videre kunne benytte passregisteret ved etterforskning av straffbare forhold av et visst alvor. Begrunnelsen for dette er at opplysninger fra passregisteret kan være et vesentlig verktøy for å oppklare en sak, og den verdien som generelt ligger i at straffbare forhold oppklares så raskt som mulig. Rask oppklaring kan være viktig for at saken overhodet skal være mulig å oppklare, og vesentlig for at oppklaringen skal ha de effektene av å gjenopprette trygghet og avskrekke fra nye straffbare handlinger som er bakgrunn for at man etterforsker straffbare forhold.

Blant de situasjoner der bruk av passregisteret vil ha stor verdi, er i tilfeller der en etterforskning må legges bredt an fordi gruppen av potensielle gjerningspersoner i utgangspunktet er stor. Ved å sammenholde opplysninger fra passregisteret med øvrige opplysninger i saken, vil mange kunne sjekkes ut. Dermed kan antallet personer som må kartlegges, reduseres betydelig. På samme måte kan opplysninger fra passregisteret ha vesentlig betydning ved etterforskning av saker som får stor oppmerksomhet i media, og der politiet mottar en stor mengde tips fra publikum. Ved bruk av opplysninger fra passregisteret vil politiet kunne sjekke ut tips ved å sammenligne opplysninger i passregisteret med øvrig informasjon i saken. Alternativene, eksempelvis innkalling av en lang rekke personer til avhør eller besøk i bolig eller arbeidssted, er langt mer tidkrevende, og innebærer også en belastning for personer som lett ville kunne utelukkes gjennom bruk av passregisteret. Både hensynet til effektiviteten i politiets arbeid, til den enkelte som må kartlegges og mer generelle samfunnsøkonomiske hensyn tilsier således at politiet bør kunne hente informasjon fra dette registeret under etterforskning. Muligheten kan være til hjelp også i arbeid med å identifisere vitner.

Et annet eksempel på verdien av passregisteret under etterforskning, er ved identifisering av barn som er avbildet i bilde- og filmmateriale som politiet gjennomgår. Det kan være barn som har blitt lurt eller truet til å la seg avbildet eller filmet i en seksualisert setting. Det kan også være barn som er avbilde eller filmet mens de utsettes for grove seksuelle overgrep fra voksne. Arbeidet med slike saker starter gjerne med søk i beslaglagt materiale og kobling av opplysninger med søk i andre kilder. Bruk av passfoto kan være avgjørende for identifisering av fornærmede (i alle aldre), særlig når politiet har et omfattende bildemateriale. Uten tilgang til bilder fra passregisteret kan muligheten for å identifisere fornærmede være langt dårligere, og veien til identifisering lengre, med tilhørende fare for at det i mellomtiden begås nye overgrep. Ved bruk av fotografi fra passregisteret kan politiet styre ressursene mot avhør av de riktige menneskene, og på den måten øke muligheten for rask oppklaring. Alternativet kan være at politiet under etterforskningen må ta kontakt med mange barn for å få bekreftet eller avkreftet om identiteten er sammenfallende.

Når IP-adresse og abonnement for en person som utfører ulovlige handlinger er identifisert, men det bor flere personer må samme adresse, kan bruk av fotografi fra passregisteret bidra til å identifisere hvem av beboerne som er den personen som politiet søker. Eksempelvis kan det være tilfelle dersom personen har brukt bilde av seg selv i chat eller webcam, eller politiet har funnet bilde av personen etter åpne søk på Internett.

Etter departementets syn bør politiet kunne benytte opplysninger fra passregisteret i etterforskningsøyemed. Samtidig bør det antakelig settes en grense nedad for i hvilke tilfeller muligheten skal stå til disposisjon. I prinsippet skal hjemler for straff være forbeholdt forhold som etter sin art fører til skade eller fare for skade på interesser som bør vernes av samfunnet, og der andre reaksjoner eller sanksjoner ikke finnes eller vil være tilstrekkelige, og nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kapittel 7. Samtidig spenner de lovhjemler som i dag finnes for straff, over et meget bredt spekter av handlinger og alvorlighet. Enkelte straffbare forhold er såpass lite graverende at det ikke er selvsagt at politiet bør kunne bruke opplysninger som den enkelte innbygger har bidratt med selv for å skaffe seg pass. Eksempler på slike forhold kan være det å urettmessig bruke en annens ting til uleilighet for eieren (straffeloven § 393), å ulovlig tilegne seg hittegods (straffeloven § 394), og å snike seg inn på en utstilling uten å betale (straffeloven § 403). På denne bakgrunnen antar departementet at det bør etableres en nedre grense for hvilke straffbare forhold som bør kunne gi politiet anledning til å innhente opplysninger fra passregisteret.

Regelverket inneholder mange eksempler på denne typen «terskler» for å kunne benytte ulike verktøy under etterforskning av straffbare forhold. Ett eksempel er straffeprosessloven § 158 første ledd, som sier at det kan innhentes biologisk materiale med sikte på å gjennomføre en DNA-analyse (uavhengig av samtykke) av den som med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. For dette tiltaket er terskelen altså knyttet til om det aktuelle forholdet etter loven kan medføre frihetsstraff. For en rekke andre sentrale etterforskningsskritt er adgangen begrenset til forhold som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, jf. eksempelvis straffeprosessloven §§ 171 og 184, som regulerer adgangen til pågripelse og varetektsfengsling (men slik at loven stiller betydelig flere vilkår enn bare til strafferammen for det skal være adgang til å benytte disse tvangsmidlene). Som nevnt i punkt 4.1 ovenfor, er terskelen for politiets bruk av opplysninger fra utlendingsmyndighetenes foto- og fingeravtrykksregister i etterforskningsøyemed angitt som «etterforskning av en eller flere handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder», jf. utlendingsloven § 100 annet ledd tredje punktum. Videre nevnes ligningsloven § 3-13, som regulerer taushetsplikt i ligningsforvaltningen. Hovedregelen etter § 3-13 nr. 1 er at den som har utført arbeid for ligningsforvaltningen, har taushetsplikt om det man i den sammenheng har fått vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Etter § 3-13 nr. 2 er imidlertid ikke taushetsplikten til hinder for at opplysningene gis:

«f. til politi eller påtalemyndighet til bruk i straffesak. Gjelder straffesaken overtredelse av bestemmelser utenfor skatteetatens forvaltningsområde, kan opplysninger bare gis når det foreligger rimelig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Opplysningene om brutto- og nettoinntekt, bruttoformue og gjeld kan gis til bruk under utmåling av straff eller erstatning i straffesaken.»

Som det fremgår, går terskelen etter denne bestemmelsen for når det kan gis opplysninger fra ligningsforvaltningen til politi og påtalemyndighet i straffesaker utenfor skatteetaten forvaltningsområde, ved at det må foreligger rimelig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder.

Lovgivningen inneholder også eksempler på høyere terskler enn fengsel i seks måneder. Etter utlendingsloven § 102 e kan PST og Kripos som nevnt gis tilgang til informasjon fra visumregisteret når dette er sentralt for «å forebygge, oppklare eller etterforske terrorhandlinger eller andre alvorlige straffbare handlinger», og slik at «alvorlige straffbare handlinger» viser til forhold med minst tre års strafferamme, jf. punkt 4.1 ovenfor. Straffeprosessloven § 210 b og c (slik bestemmelsene lyder etter lov 15. april 2011 nr. 11, foreløpig ikke i kraft) stiller krav til strafferamme på fengsel i henholdsvis fire, tre og fem år (eventuelt at forholdet gjelder overtredelse av nærmere angitte straffebud) for pålegg om utlevering av trafikkdata mv. For adgang til å benytte kommunikasjonsavlytting inneholder straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav a en terskel på fengselsstraff i 10 år eller mer, mens samme lov § 216 b første ledd bokstav a inneholder en terskel på fem år for annen kontroll av kommunikasjonsanlegg.

Ved sammenligning med slike eksempler, må det tas i betraktning at mange av dem gjelder overfor person som er mistenkt for et straffbart forhold. En slik forutsetning er ikke bygget inn i forslagene i dette notatet. I vår sammenheng må en dessuten også ha i mente at det er tale om bruk av opplysninger som er gitt i en annen sammenheng enn etterforskning. På begge disse punktene skiller situasjonen seg fra eksempelvis adgangen til å innhente biologisk materiale etter straffeprosessloven § 158, og tilsier en høyere terskel enn der (hvor den går ved «frihetsstraff»). Alle forhold tatt i betraktning antar departementet at den nedre grensen i dette tilfellet bør angis som høyere straff enn fengsel i seks måneder, alternativt høyere straff enn fengsel i ett år.

Med en nedre grense på høyere straff enn fengsel i seks måneder, vil også overtredelser av vegtrafikkloven gi grunnlag for å benytte opplysninger fra passregisteret. I praksis er dette en omfattende kategori saker, som inkluderer også mindre alvorlige forhold. Selv om den formelle strafferammen er vid, er det ikke opplagt at denne kategorien saker bør være omfattet av det som kan gi grunnlag for å benytte opplysninger fra passregisteret. På den annen side er det i praksis et stort behov for tilgang til fotografi i saker med utgangspunkt i automatisk trafikkontroll (ATK-saker), ved at det i mange tilfeller kan være av vesentlig verdi for oppklaringen av hvem som førte bilen, å kunne sammenligne fotografi fra trafikkontrollen med et annet portrettfotografi. Ut fra sammenhengen mellom førerkort og bekjempelse av kriminalitet i vegtrafikken, kan det være mer nærliggende at dette behovet ivaretas ved å åpne for at politiet kan få utlevert fotografi fra Vegvesenet enn for bruk av opplysninger fra passregisteret. Departementet antar imidlertid at dette bør ses i sammenheng med forslag til endringer av vegtrafikkloven som er under planlegging i Samferdselsdepartementet. Slik lovgivningen i dag er utformet, er det i praksis behov for at politiet kan benytte opplysninger fra passregisteret også ved overtredelse av vegtrafikkloven.

Også for forebygging av kriminalitet kan det være av stor verdi at politiet har anledning til å benytte opplysninger fra passregisteret. For eksempel kan det være tilfelle når en mindreårig har lagt ut en video av seg selv på nettet, og bruk av passfoto kan være til hjelp for å identifisere vedkommende, slik at det kan iverksettes tiltak som reduserer risikoen for at barnet skal utsettes for straffbare forhold. Videre kan bruk av informasjon fra passregisteret være av verdi ved tips om at en voksen person har opprettet en mistenkelig profil som kan være egnet til å forlede barn. Bruk av fotografi fra passregistret er dessuten vesentlig for å kunne identifisere personer som kan utgjøre en særskilt trussel mot personer som opptrer med politieskorte, ved at eskortetjenesten bør kunne være orientert om utseendet på personer som erfaringsmessig kan utgjøre en slik trussel. Generelt bør hensynet til å kunne forebygge alvorlig kriminalitet veie tyngre enn den enkeltes interesse i at passregisteret bare benyttes i samsvar med formålet med avgivelsen av opplysningene.

Hva som kan være forebygging av straffbare forhold, er mindre konkret enn hva som inngår i en etterforskning. Departementet antar at den nedre grensen for hvilke handlinger forebyggingen må gjelde for at passregisteret skal kunne benyttes, derfor bør være en god del høyere enn den som foreslås for etterforskningssaker. Departementet forslag går ut på at forebyggingen må gjelde et forhold som etter loven kan medføre fengsel i tre år eller mer, jf. forslaget til § 8 a første ledd bokstav c. Med en slik grense vil blant annet det å foreta en seksuell handling med barn under 16 år være omfattet, jf. straffeloven § 200 annet ledd, som har en strafferamme på fengsel inntil tre år.

Videre foreslås å ta inn i passloven § 8 a at opplysninger fra passregisteret kan benyttes for å sikre at registrering i det sentrale registeret over strafferettslige reaksjoner blir korrekt. Hver år mottar norsk politi en rekke meldinger om straffereaksjoner vedrørende norske borgere i utlandet. Disse reaksjonene registreres i det sentrale straffe- og politiopplysningsregisteret. I en del tilfeller kan det være usikkerhet knyttet til borgerens identitet, ettersom personnummer og norsk adresse ofte ikke er markert. Dokumentene er imidlertid ofte påført norsk passnummer. I slike tilfeller kan passregisteret benyttes til å konstatere at passnummeret er korrekt og stemmer overens med fødselsdato med videre. Etter departementets syn er det ikke betenkeligheter knyttet til en slik bruk av passregisteret, samtidig som korrekt registrering er helt vesentlig for at reaksjonsregisteret skal fylle sin funksjon. Departementet foreslår at den aktuelle bruken skal komme til uttrykk i loven, jf. forslaget til passloven § 8 a første ledd bokstav d.

At passregisteret kan benyttes når den undersøkelsen gjelder samtykker til det, er allerede på det rene, jf. punkt 3.2 ovenfor. Av informasjonshensyn bør imidlertid også denne adgangen synliggjøres i loven, jf. forslaget til § 8 a første ledd bokstav e. Samtykke vil eksempelvis foreligge der en person ber om midlertidig kjøretillatelse, men ikke kan legitimere seg fordi all legitimasjon er gått tapt med tapt lommebok eller lignende.»

Etter denne gjennomgåelsen, nevnes i høringsnotatet at enkelte av de muligheter for bruk av passregisteret som er beskrevet i notatets punkt 4.2, inkluderer såkalt biometrisk gjenkjenning. Biometrisk gjenkjenning beskrives som en automatisert prosess som innebærer at man ved hjelp av datautstyr bruker en algoritme til å trekke ut visse data fra et ansiktsfoto og oversetter disse til en mal, som igjen kan sammenlignes med en mal fra et annet bilde. Gjennom en slik prosess er det mulig raskt å gjennomsøke en stor base med fotografier i arbeid med å finne identiteten til en person som man har et fotografi av. Det nevnes at datautstyret som trengs for slik biometrisk gjenkjenning er tilgjengelig på det alminnelige markedet, og at samme prosess teknisk sett kan gjøres med fotografier fra eksempelvis Facebook. Høringsnotatet inneholder videre følgende drøftelse (punkt 4.3):

«Den svenske passloven (1978:302) § 6 b inneholder et forbud mot søk ved hjelp av automatisert behandling. Av Prop. 2004/05:119 fremgår at forbudet der er motivert av personvernhensyn, for å avdempe betenkelighetene ved biometrisk materiale i pass (punkt 4.2.2 og 4.2.3). Mulighet til å gjennomføre automatiserte gjennomsøkingsprosesser i fotografiene i passregisteret innebærer i realiteten at man har et bilderegister som omfatter alle med norsk pass. Det er lett å se nytten av dette for politiet, jf. også ovenfor. Samtidig stiller muligheten for automatisk søk i bildematerialet i en viss forstand hele befolkningen «til disposisjon» for politiet, for de aller fleste innbyggernes vedkommende uten at de har foretatt seg noe som tilsier at de bør inngå i mer enn nettopp passregisteret. I utgangspunktet er dette en vanskelig avveining. Særlig i møte med alvorlig kriminalitet, slik som eksempelvis voldskriminalitet overfor barn, betales det imidlertid en meget høy pris for personvernet dersom det av personvernhensyn skal stenges for slike muligheter. Det det i så fall betales for, er å unngå en bruk av ansiktsfoto som i seg selv ikke er merkbar eller har andre direkte konsekvenser for innbyggerne.

Det er mulig å tenke seg en mellomløsning, for eksempel å ta inn i forslaget til § 8 a en bestemmelse om at automatiserte søk i fotobasen ved bruk av biometriske data bare kan benyttes i forbindelse med forebygging eller etterforskning av forhold med en strafferamme på tre år eller mer.»

Høringsnotatets forslag til lovendring går ut på at passloven § 8 fjerde ledd, som i dag sier at «[b]are passmyndigheten, Kripos og norsk grensekontrollmyndighet skal ha tilgang til passregisteret», skal suppleres med ordene «med mindre annet er bestemt i lov eller i forskrift i medhold av lov». Videre skal passloven etter forslaget få en ny § 8 a med følgende innhold:

«§ 8 a Utlevering av opplysninger fra passregisteret til andre formål

Foruten til de formål som ligger innenfor loven her, kan opplysninger fra passregisteret utleveres til politiet til bruk

• a) i arbeid med å finne savnet person, og med å identifisere person som det hører under politiets oppgaver å hjelpe

• b) i arbeid med å identifisere person som kan innbringes eller skal pågripes eller anbringes i politiarrest

• c) ved forebygging av forhold som etter loven kan medføre fengsel i tre år, og ved etterforskning av forhold som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder

• d) ved kontroll av opplysninger som skal føres inn i det sentrale registeret over strafferettslige reaksjoner

• e) når den som opplysningene gjelder, samtykker.

Utlevering etter første ledd kan skje ved direkte tilgang.

Politiet skal slette opplysninger som er utlevert fra passregisteret så snart formålet med undersøkelsen er oppfylt.»

Ved innarbeidelse av en henvisning til den nye § 8 a i passloven § 1, ligger det dessuten i høringsnotatets forslag til lovendring at politiets adgang til å benytte opplysninger fra passregisteret vil omfatte også diplomatpass, spesialpass og tjenestepass.

Endelig inneholder høringsnotatet et forslag til tilpasning av passforskriften til lovendringene, og til en presisering i passforskriften § 13 første ledd om at registrering i passregisteret ikke skal omfatte flere personopplysninger enn det som er nødvendig for forvaltningen av pass.