4 Jaging av vilt

4.1 Gjeldende rett

Naturmangfoldloven § 15 første ledd inneholder lovens forvaltningsprinsipp for dyr. Bestemmelsen slår fast at høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Videre heter det at unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Et av hovedhensynene bak den siste bestemmelsen er hensynet til dyrevelferd.

Det følger av § 15 tredje ledd at bestemmelsene i første ledd ikke er til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven § 6. § 6 slår bl.a. fast at enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med lovens forvaltningsmål.

Det vises videre til det som er sagt om viltloven § 19 og dyrevelferdsloven § 20 i punkt 2 ovenfor. I tillegg inneholder dyrevelferdsloven en generell bestemmelse i § 3 om at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold (hundeloven) har regler om bl.a. bruk av hund for jakt eller jakthundtrening. Det følger av § 9 første ledd at båndtvang fastsatt i eller i medhold av hundeloven §§ 4, 6 og 7, ikke gjelder hund når den brukes for jakt, jakthundtrening eller jaktprøver mellom 20. august og 1. april, eller når båndtvang er fastsatt i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og e. § 9 tredje ledd slår fast at en hund som nyttes som jakthund eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet, når dette ikke er i strid med viltloven eller regler om båndtvang. Det samme gjelder for trening og prøving av ettersøkshunder.

4.2 Forslaget i høringsbrevet

Da naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009, ble reglene i viltloven § 3, det såkalte fredningsprinsippet, opphevet. Innholdet av bestemmelsen ble forutsatt videreført i naturmangfoldloven, men lovendringen har på enkelte punkter resultert i en utilsiktet svekkelse av den rettslige beskyttelsen for viltet. Miljøverndepartementet ønsker å rette opp dette gjennom å foreslå en endring av naturmangfoldloven § 15.

Viltloven § 3, som ble opphevet, inneholdt bl.a. følgende bestemmelser:

”Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.” (1. ledd, 1. punktum).

”Det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt.” (2. ledd, 1. punktum).

”Ved enhver virksomhet skal det tas hensyn til viltet og dets egg, reir og bo, slik at det ikke påføres unødig lidelse og skade.” (3. ledd).

Overtredelse av bestemmelsene kunne etter viltloven § 56 straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år (inntil 2 år ved særlig skjerpende omstendigheter). Uaktsom overtredelse var straffbart.

Bestemmelsene som var innarbeidet i viltloven § 3 ble forutsatt ivaretatt gjennom naturmangfoldloven § 6 og § 15. Som nevnt over følger det av § 6 at enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med lovens forvaltningsmål. Paragraf 15 første ledd slår fast at høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Forsettlig eller uaktsomt brudd på naturmangfoldloven § 15 kan straffeforfølges, jf. loven § 75. Brudd på aktsomhetsplikten i § 6 kan ikke straffeforfølges.

§ 15 første ledd fanger i hovedsak opp hovedhensynene i viltloven § 3, men er blitt noe snevrere. En viktig forskjell fra viltloven § 3 er at det uttrykkelige forbudet mot å ”jage” fredet vilt er borte. Begrepet ”jage” i viltloven § 3 er definert på følgende måte i dom avsagt av Sør-Østerdal tingrett 12. november 2009: ”Retten forstår begrepet ”jage” [..] slik at det omfatter å påvirke f.eks. en fredet bjørn på en slik måte at den endrer retning eller fart i forhold til dens normale fri bevegelse, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980-81) side 46. Retten legger videre til grunn at begrepet ”jage” forutsetter at påvirkningen er av et visst minste omfang, og av en viss minste varighet. Bestemmelsen beskytter dyrelivets fred, og det kreves ikke fellingshensikt for at man kan dømmes for å ”jage””. I dom avsagt 22. juni 2010 har Eidsivating lagmannsrett sluttet seg til denne definisjonen.

Slik naturmangfoldloven lyder i dag, kan forstyrrelse av dyr etter omstendighetene være i strid med aktsomhetsplikten i § 6, men brudd på § 6 kan som nevnt ikke straffeforfølges.

En annen forskjell fra viltloven § 3 gjelder forbudet mot unødig lidelse. Bestemmelsen om å unngå unødig ”lidelse” synes i forarbeidene til naturmangfoldloven å ha fått et snevrere anvendelsesområde enn den tilsvarende bestemmelsen i viltloven § 3. Etter viltloven § 3 gjaldt bestemmelsen ”ved enhver virksomhet”. I Ot.prp. nr. 52 (2008-2009) om ny naturmangfoldlov s 385 heter det derimot: ”Begrepet ”lidelse” er en videreføring av viltloven § 3 tredje ledd og skal sikre at viltlevende dyr under jakt, fangst og fiske ikke lider unødig” (vår uth.).

Forbudet mot unødig ”skade” i viltloven § 3 er videreført i naturmangfoldloven § 15 første ledd annet punktum. Denne bestemmelsen er av imidlertid av begrenset betydning i denne sammenheng. Slik bestemmelsen står i dag, vil det være avgjørende at myndighetene kan påvise en faktisk skade på viltet som konsekvens av jagingen for at eventuell straff etter naturmangfoldloven § 75 skal kunne ilegges. Dette vil i de færreste tilfeller være mulig å påvise, da vilt som utsettes for slik potensiell skade, ofte må fanges inn eller avlives før eventuelle konsekvenser kan dokumenteres.

Dette innebærer at jaging av dyr der det ikke kan påvises faktisk skade, alternativt ikke kan påvises skade eller lidelse dersom det dreier seg om jakt, fangst og fiske, ikke faller inn under naturmangfoldloven § 15, men naturmangfoldloven § 6, og kan dermed ikke straffeforfølges etter naturmangfoldloven.

Som tidligere nevnt suppleres nå, som før, bestemmelsene i viltloven/naturmangfoldloven av dyrevern/dyrevelferdslovgivningen. Dyrevelferdsloven § 3 om at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger, kan være relevant. Denne erstatter imidlertid ikke viltloven § 3 fullt ut, bl.a. kreves det forsett eller grov uaktsomhet for straff, jf. dyrevelferdsloven § 37, mens det etter viltloven og naturmangfoldloven er tilstrekkelig med alminnelig uaktsomhet.

De endringer som er gjort, har etter departementets syn hatt uheldige konsekvenser i praksis. Et eksempel er dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 22. juni 2010 om ulovlig bjørnejakt i Trysil. Jakten skjedde ved bruk av bil samt hund påsatt peiler. Lagmannsretten reduserte her straffen for eieren av hunden. I sin reaksjonsfastsettelse la retten bl.a. vekt på at viltloven § 3 var opphevet og at det eksplisitte forbudet mot ”jaging” ikke var videreført i naturmangfoldloven § 15. Retten uttaler bl.a. at ”den lovendringen som er foretatt, tyder i alle fall ikke på at lovgiver nå ser mer alvorlig på slik jaging av fredet vilt som denne saken dreier seg om, enn tidligere”.

Et annet eksempel er flere tilfeller som har funnet sted der hunder er blitt sluppet løs på bjørner om våren for hundetrening. Dette har skjedd i en periode der bjørnen har vært særlig sårbar, og er etter departementets syn svært uheldig. Etter det departementet har fått opplyst, er det blitt vanskeligere å gripe inn mot slike handlinger etter at viltloven § 3 ble opphevet.

Et tredje eksempel er dom avsagt av Nord-Østerdal tingrett 6. juli 2010, der en sauebonde som forfulgte ulv med bil, ble idømt straff. Direktoratet for naturforvaltning og påtalemyndigheten vurderte det slik at dette ikke var i strid med naturmangfoldloven § 15, så fremt det ikke kunne påvises konkrete skader på ulven. Nord-Østerdal tingrett kom imidlertid til at deler av tiltaltes opptreden måtte anses som ”grovt uaktsom ” mishandling av dyr, og han ble dømt for brudd på dyrevelferdsloven. Han ble imidlertid frifunnet, i strid med aktors påstand, for et annet tilfelle av forfølging av ulv med bil, fordi retten ikke anså at dette var ”grovt uaktsom” mishandling. Utfallet kunne blitt et annet dersom skyldkravet hadde vært alminnelig uaktsomhet, slik som etter viltloven og naturmangfoldloven.

På denne bakgrunn konkluderte Miljøverndepartementet i høringsbrevet med at det er behov for en endring av naturmangfoldloven § 15. Konkret foreslo departementet at § 15 første ledd ble endret til følgende:

”Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.”

Dagens unntaksbestemmelse i § 15 tredje ledd vil etter forslaget gjelde også her. Det vil si at forbudet mot unødig jaging av viltlevende dyr ikke er til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven § 6.

Departementet uttalte videre i høringsbrevet at bestemmelsen i dagens § 15 første ledd annet punktum om at ”unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås”, etter departementets syn var formålstjenlig. Bestemmelsen om å unngå unødig lidelse måtte imidlertid gjelde generelt, ved enhver virksomhet, og ikke bare komme til anvendelse ved jakt, fangst og fiske. Departementet tok derfor sikte på å klargjøre, i lovproposisjonen, at bestemmelsen skal forstås på denne generelle måten.

4.3 Høringsinstansenes syn

13 høringsinstanser er i hovedsak positive til forslagene i høringsbrevet (Direktoratet for naturforvaltning, Mattilsynet, Østfold fylkeskommune, Norsk Kennel Klub, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Rogaland, Møre og Romsdal, Vest-Agder, Oppland, Buskerud, Sør-Trøndelag og Finnmark, Rovviltnemnda i region 2.) Ingen av høringsinstansene går direkte i mot forslaget, men mange peker på behov for klargjøring når det gjelder bestemmelsens rekkevidde.

Behovet for klargjøring knytter seg særlig til hvilke konsekvenser den foreslåtte lovendringen vil få for jakt med hund og jakthundtrening. Direktoratet for naturforvaltning mener det må komme klart frem at lovendringen innebærer at lovforståelsen og rettstilstanden skal forstås på samme måte som etter den tidligere § 3 i viltloven, og uttaler bl.a.:

”Presiseringen vil bl.a. klargjøre at tidligere praksis for trening av jakthunder utenfor båndtvangstid videreføres, såfremt dette skjer innenfor rammene av aktsomhetsplikten i naturfangfoldloven § 6. Slik trening vil ikke bli ansett som unødig iht. den foreslåtte § 15, 1. ledd tredje setning. På den annen side vil eksempelvis trening av hund innenfor båndtvangstid kunne være unødig ut fra omstendighetene […] Trening av løs hund på bjørn som nettopp har forlatt hiet vil kunne være ”unødig” både innenfor og utenfor båndtvangstid. Tilsvarende vil trening av hund i viltets yngletid eller andre sårbare perioder, kunne være unødig ut fra omstendighetene.”

16 høringsinstanser (Statsskog, Fuglehundklubbens Forbund, Landbruks- og matdepartementet, Norges Bondelag, Norges jeger- og fiskerforbund, Norges skogeierforbund, Norsk kennel klub, NORSKOG, kommunene Eidfjord, Granvin, Ullensvang og Ulvik,Norges Fjellstyresamband, Norges Skogeierforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau og Geit) ber om at det klargjøres at den foreslåtte endringen i § 15 ikke er til hinder for trening av jakthund uten fellingshensikt og/eller bruk av jakthund under jakt, eller uttaler seg i samme retning. Blant argumentene som fremføres er at bruk av trenede hunder vil fremme human og effektiv jakt, og at hundene kan bistå under ettersøk av skadet vilt. Det vises også til debatt i Stortinget under behandlingen av hundeloven, som viste at det var ønsket at det skulle legges til rette for trening av jakthunder utenom båndtvangstid, og til jegeres glede i arbeidet med hunden.

Norges Bondelag, Norges jeger- og fiskerforbund, Norges Skogeierforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Sau og Geit og NORSKOG understreker viktigheten av godt trente hunder under jakt på bjørn og ved ettersøk av (trafikk)skadet bjørn.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Skogeierforbund, Norsk Fjellstyresamband og Norsk Sau og Geit presiserer at det må komme klart frem at gjeldende praksis, og rett, etter hundelovens §§ 8 og 9 gjelder.

Norges jeger- og fiskerforbund og Norges Bondelag forslår å endre § 15 tredje ledd i naturmangfoldloven til ”Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet, jakt og trening av jakthunder eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.”

Norges Bondelag forutsetter at eventuelle endringer i naturmangfoldloven ikke innskrenker muligheten til å jage viltlevende arter for å forhindre skade eller tap i landbruksvirksomhet. Det vises spesielt til gjess (kortnebbgås) og hjortevilt som forårsaker avlingsskader ved beiting og ved å legge igjen ekskrementer på innmark. NORSKOG etterlyser en grensedragning mot lovlig atferd mot vilt av hensyn til husdyrhold.

Også Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau og Geit anser det som viktig å kunne skremme og jage viltlevende dyr, i sær rovdyr, i gitte situasjoner for å forhindre skader på folk, bufe og andre husdyr. Norsk Sau og Geit foreslår følgende tilføyelse i naturmangfoldloven § 15:

”Jaging for å unngå eller begrense skader på folk, bufe og andre husdyr er tillatt jfr. dyrevelferdsloven § 3 annet punktum og straffeloven § 48”.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener ordet ”unngås” i lovteksten bør byttes ut med ”ikke tillatt”, av pedagogiske hensyn.

Fylkesmannen i Finnmark foreslår at ”unødig forfølgelse” innarbeides i lovteksten.Fylkesmannen mener at motorisert jaging er verre enn jaging uten bruk av motorisert fremkomstmiddel, og viser til at jaging med snøscooter er en aktuell problemstilling relatert til forslaget. Det har vært tilfeller av snøscootere som har fulgt spor av jerv på snø, med sprangspor av jerv over lengre avstander hvor dette helt klart er unødig (ikke beitedyr i umiddelbar nærhet).

4.4 Departementets bemerkninger

Departementet har merket seg at mange høringsinstanser i hovedsak er positive til forslaget i høringsbrevet. Mange mener imidlertid det er behov for å klargjøre bestemmelsens rekkevidde, og departementet vil innledningsvis gi en generell redegjørelse.

Formålet med den foreslåtte lovendringen er å reetablerer den rettslige beskyttelse av viltet som fulgte av den tidligere § 3 i viltloven med sitt forbud mot å ”jage” vilt. Som nevnt ovenfor er begrepet ”jage” i § 3 i viltloven definert på følgende måte i rettspraksis: ”[D]et omfatter å påvirke f.eks. en fredet bjørn på en slik måte at den endrer retning eller fart i forhold til dens normale fri bevegelse. [...] begrepet ”jage” forutsetter at påvirkningen er av et visst minste omfang, og av en viss minste varighet. Bestemmelsen beskytter dyrelivets fred, og det kreves ikke fellingshensikt for at man kan dømmes for å ”jage””. Begrepet ”jage” i forslaget til endring av naturmangfoldloven § 15 er tenkt å ha samme meningsinnhold.

Bestemmelsen vil ikke ramme virksomhet som ikke påvirker dyrelivets adferd, for eksempel å søke etter og observere dyreliv der dette ikke påvirker de aktuelle individers adferd. Dette er ikke ”jaging”. Videre er det etter forslaget bare ”unødig” jaging som rammes, altså ikke enhver form for jaging. Vurderingen av om en aktivitet innebærer unødig jaging må vurderes bl.a. ut fra dyrevelferdhensyn, vedkommendes behov for å gjennomføre den aktuelle aktiviteten og hvorvidt en mer skånsom fremgangsmåte kan benyttes. Som eksempel kan nevnes trening av hund for jakt- og ettersøksformål. Aktiviteten i seg selv vil ikke generelt rammes av bestemmelsen, men slik aktivitet i viltets yngletid eller andre sårbare perioder, kan innebære unødig jaging. Denne type trening må da gjennomføres på andre tidspunkter i stedet.

Forbudet mot unødig jaging vil begrenses av naturmangfoldloven § 15 annet ledd som slår fast at bestemmelsene i § 15 første ledd ikke er til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6. Som eksempel på ferdsel i samsvar med aktsomhetsplikten kan nevnes en skigåer som ufrivillig støkker en bjørn om våren. Dersom skigåeren i etterkant forfølger bjørnen gjennom sporing og denne aktiviteten fører til at effekten av forstyrrelsen forlenges eller forverres, vil dette være i strid med § 15, fordi slik ferdsel ikke er i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6. Forfølging som skjer med motorisert fremkomstmiddel vil ofte være en større belastning ut fra dyrevelferdshensyn enn ikke –motorisert jaging, og vil lettere rammes av forbudet i naturmangfoldloven § 15. Det vises ellers til Ot.prp. nr. 52 (2008-2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) når det gjelder nærmere omtale av § 6.

Departementet har merket seg at 16 høringsinstanser ber om at det klargjøres at den foreslåtte lovendringen ikke er til hinder for trening av jakthund eller bruk av hund under jakt. Fire høringsinstanser ber om at det klart fremgår at gjeldende praksis og rett skal gjelde.

Som det fremgår av departementets redegjørelse ovenfor og under pkt. 3.2, er formålet med den foreslåtte lovendringen å reetablerer den rettslige beskyttelse av viltet som tidligere fulgte av § 3 i viltloven. I likhet med den tidligere ordlyden i viltloven § 3 innebærer ikke lovforslaget et forbud mot bruk av hund under jakt. Det er i dag et omfattende regelverk for utøvelse av jakt og bruk av hund under jakt, og departementet legger til grunn at bruk i tråd med dette regelverket normalt ikke vil være unødig jaging.

I likhet med den tidligere ordlyden i viltloven § 3 innebærer heller ikke lovforslaget et forbud mot trening av jakthund. Som nevnt ovenfor kan imidlertid aktivitet i viltets yngletid eller andre sårbare perioder innebære unødig jaging, og denne type trening må da gjennomføres på andre tidspunkter i stedet. Når det gjelder trening av hund på bjørn for ettersøks- og jaktformål, som seks av høringsinstansene tar opp, er det også her slik at aktiviteten ikke generelt vil rammes av den foreslåtte bestemmelsen. Slik aktivitet på vårparten, når bjørnens almenntilstand er betydelig redusert etter langvarig hiopphold, vil imidlertid lett kunne anses som unødig jaging. Denne type trening må da gjennomføres f.eks. på høsten i stedet.

Departementet slutter seg i det store og hele til Direktoratet for naturforvaltning sine vurderinger når det gjelder den foreslåtte lovendringen og konsekvensene for jakt med hund og jakthundtrening.

Norges Bondelag, NORSKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau og Geit er opptatt av at lovforslaget ikke må innskrenke adgangen til å jage viltlevende arter for å forhindre skade, på f.eks. avling, husdyr og mennesker. Såfremt slike handlinger ikke står i et urimelig forhold til de verdier som skal beskyttes, vil de etter departementets syn ikke innebære unødig jaging og ikke være forbudt. Tvert i mot oppfordrer lovgivningen til slike handlinger, fremfor uttak. Som eksempel kan nevnes naturmangfoldloven § 18 om annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk enn høsting. Det fremgår av § 18 annet ledd at det er et vilkår for uttak at formålet (f.eks. å beskytte avling eller husdyr) ikke kan nås på annen måte. Et annet tilfelle er § 17 om nødverge i samme lov, der det for noen situasjoner stilles som vilkår for avliving at avliving ”må anses påkrevd”. Handlinger som ikke er proposjonale eller nødvendige vil imidlertid ikke være tillatt. Som eksempel på handling som ikke er nødvendig kan nevnes Fylkesmannen i Finnmarks omtale av tilfeller av snøscootere som har fulgt spor av jerv på snø, med sprangspor av jerv over lengre avstander selv om dette er unødvendig fordi det ikke er beitedyr i umiddelbar nærhet.

Når det gjelder forslaget fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om å bytte ut ”skal unngås” i lovteksten med ”ikke tillatt”, kan ikke departementet se at det er behov for dette ut fra pedagogiske hensyn. ”Skal unngås” er dessuten den formuleringen som ellers benyttes i naturmangfoldloven § 15 første ledd, og hensynet til enhetlig begrepsbruk taler for å benytte den også her.

Departementet kan heller ikke se at det er behov for å tilføye ”unødig forfølgelse” i lovteksten, slik Fylkesmannen i Finnmark foreslår, i tillegg til ”unødig jaging”. Unødig forfølgelse dekkes etter departementets syn av begrepet ”unødig jaging”, både etter rettspraksis og etter en alminnelig språklig forståelse.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget i høringsbrevet til endring av naturmangfoldloven § 15.

Departementet er kommet til at det i tillegg bør gjøres en mindre endring i hundeloven § 9 tredje ledd. Denne bestemmelsen lyder i dag:

”En hund som nyttes som jakthund eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet, når dette ikke er i strid med viltloven eller regler om båndtvang. Det samme gjelder for trening og prøving av ettersøkshunder.”

Bestemmelsen ble vedtatt, sammen med de øvrige deler av hundeloven, i 2003. Etter dette har naturmangfoldloven tredt i kraft (2009). Etter departementets syn er det naturlig å nevne naturmangfoldloven i lovbestemmelsen i tillegg til viltloven. Som tidligere nevnt er enkelte bestemmelser som tidligere lå i viltloven nå overført til naturmangfoldloven (jf. deler av nml. §§ 6 og 15), og lovforslaget som gjelder ”unødig jaging” bidrar ytterligere til dette. Samtidig inneholder viltloven fortsatt bestemmelser som er svært relevante for jakt med hund slik at det også bør vises til viltloven. Departementet foreslår på denne bakgrunn følgende endring i hundeloven § 9 tredje ledd:

”En hund som nyttes som jakthund eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet, når dette ikke er i strid med viltloven, naturmangfoldloven eller regler om båndtvang. Det samme gjelder for trening og prøving av ettersøkshunder.”