3 Generelt om adopsjon og utviklingen de siste årene

3.1 Talloversikter

Antallet internasjonale adopsjoner har det siste tiåret vært synkende. I Norge ble det i 2011 gjennomført 297 adopsjoner fra 18 opprinnelsesland.1 Til sammenligning ble det gjennomført 785 utenlandsadopsjoner i 2002. I 2011 var 183 barn mellom 0-2 år ved adopsjonen, 66 barn mellom 3-4 år og 48 barn 5 år eller eldre. Foreløpig foreligger det ikke tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for 2012, men Bufdir opplyser at de tre adopsjonsorganisasjonene i 2012 formidlet 239 adopsjoner.

Selv om det har blitt færre adopsjoner har det vært en økning i antall adoptivbarn fra utlandet med behov for spesiell støtte. Det dreier seg om barn med særlige fysiske, sosiale eller psykiske behov, barn over 5 år eller søskengrupper (dvs. flere enn to søsken). I 2002 kom det 785 adoptivbarn til Norge. Barn med behov for spesiell støtte utgjorde ca. 3,5 prosent av det totale antall barn som ble adoptert fra utlandet det året. I 2011 utgjorde barn med behov for spesiell støtte ca. 25 prosent. I 2012 utgjorde disse barna i overkant av 30 prosent.

I henhold til statistikken fra SSB ble det i 2011 adoptert flest barn fra utlandet til Akershus og Hordaland, med henholdsvis 52 og 45 adopterte. Deretter fulgte Oslo og Rogaland, med henholdsvis 44 og 23 adopterte. I Finnmark ble det gjennomført 3 internasjonale adopsjoner i 2011. I Sogn og Fjordane ble det ikke dette året gjennomført noen internasjonale adopsjoner.

I 2011 ble det gjennomført 194 nasjonale adopsjoner. Av disse var det 148 stebarnsadopsjoner, 40 adopsjoner gjaldt fosterbarn, 6 gjaldt andre nasjonale adopsjoner.

3.1.1 Nærmere om adopsjon

Adopsjon av norske barn kan starte på ulike måter og mange situasjoner kan føre til adopsjon. Et barn kan bli adoptert av sin stefar eller stemor. Dersom ingen har foreldreansvaret for et barn etter et dødsfall, kan de som ønsker foreldreansvaret henvende seg til domstolen for å få dette. De kan senere søke regionene i Bufetat om å adoptere barnet. Et vedtak om fratakelse av omsorgen og foreldreansvaret etter barnevernloven, kan være starten til det som senere blir en adopsjon. Barnets biologiske foreldre kan også henvende seg til myndighetene for å få hjelp til å gjennomføre en adopsjon av barnet (samtykkeadopsjon).

De fleste som adopteres er barn, men voksne kan også bli adoptert. En stebarnsadopsjon og adopsjon av et tidligere fosterbarn, er eksempler på adopsjon som kan gjennomføres etter at barnet er blitt voksent.

Internasjonal adopsjon starter ved at søkerne søker om et forhåndssamtykke til å adoptere et barn fra utlandet. Se punkt 3.1.2.

For både nasjonale og internasjonale adopsjoner brytes med endelig virkning alle familierettslige bånd mellom barnet og biologiske foreldre og deres familie, jf. adopsjonsloven § 13. Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort. Dersom den ene ektefelle adopterer den annens barn (stebarnsadopsjon), får barnet samme rettsstilling i forhold til ektefellene som om det var deres felles barn. Det samme gjelder der barnet blir adoptert av den ene partner i et registrert partnerskap.

Adopsjon kan ikke omgjøres eller oppheves og innebærer blant annet at barnet ikke lenger har arverett etter biologiske foreldre og deres slekt.

Et grunnleggende vilkår er at adopsjonen skal antas å bli til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. Prinsippet om barnets beste er også nedfelt i FNs barnekonvensjon av 20. november 1989 og i Haagkonvensjonen av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Konvensjonene trådte i kraft for Norge henholdsvis 2. september 1990 og 1. januar 1998. Både FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen legger viktige premisser for myndighetenes arbeid med adopsjonssakene. Begge konvensjoner bygger på prinsippet om at enhver stat bør prioritere å treffe tiltak for at barn kan forbli under omsorg i sin egen familie. Hvis dette ikke er mulig, skal man forsøke å finne andre tilfredsstillende omsorgsalternativer for barnet i hjemlandet. Prinsippet om barnets beste er også nedfelt i revidert europeisk konvensjon av 27. november 2008 om adopsjon av barn. Den reviderte konvensjonen trådte i kraft for Norge 1. september 2011.

Par av samme kjønn kan etter endringen i ekteskapsloven som trådte i kraft fra 1. januar 2009 inngå ekteskap og adoptere på lik linje med heterofile ektepar. Begrepet ”ektefelle” i adopsjonsloven inkluderer dermed også ektepar av samme kjønn.

3.1.2 Særlig om adopsjon av barn fra utlandet

Det følger av adopsjonsloven § 16 e at den som er bosatt i Norge ikke må adoptere barn fra fremmed stat uten forhåndssamtykke fra departementet. Når forhåndssamtykket er gitt, gjelder den utenlandske adopsjonen her i riket. Departementet kan bestemme at den skal ha samme rettsvirkning som en norsk adopsjon, jf. adopsjonsloven § 22.

Vedtak om forhåndssamtykke skal inneholde en anbefaling om et barn fra et bestemt land, i en bestemt aldersgruppe, vanligvis fra null til tre år. Dersom søkerne er særlig godt egnet til å adoptere et noe eldre barn, kan forhåndssamtykket gis for et barn opp til fem år. Forhåndssamtykket kan på samme vilkår også gis for adopsjon av to søsken når begge er under fem år.

Forhåndssamtykket gis for en periode av tre år med mulighet for forlengelse i ett år. Dersom det foreligger en konkret tildeling fra opprinnelseslandets myndigheter og adopsjonsprosessen er inne i en avsluttende fase, kan regionen i Bufetat vurdere en ytterligere forlengelse av forhåndssamtykket utover de fire årene. I alle andre tilfeller må ny søknad fremmes med de underliggende dokumenter oppdatert.

Det kan gå lang tid fra forhåndssamtykket er gitt til adopsjonen er endelig gjennomført. I denne tiden kan livssituasjonen for adoptivsøkerne ha endret seg på en slik måte at det kan være grunnlag for å omgjøre vedtaket om forhåndssamtykke. Søkernes helsemessige, sosiale eller økonomiske forhold i familien kan ha endret seg, for eksempel på grunn av graviditet, separasjon, arbeidsløshet, dødsfall eller alvorlig sykdom hos søkerne eller deres øvrige barn. Regionen i Bufetat må vurdere om opplysningene er av en slik karakter at forhåndssamtykket må trekkes tilbake fordi en adopsjon ikke lenger kan antas å være til gagn for barnet.

3.2 Gjeldende organisering

Det følger av adopsjonsloven § 1 at adopsjon skjer ved bevilling fra departementet. Også et forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet skal etter adopsjonsloven § 16 e gis av departementet. Myndigheten til å gi bevilling om adopsjon og treffe vedtak om forhåndssamtykke ble fra 1. januar 2004 delegert til de fem regionene i Bufetat.

Kommunene bistår adopsjonsmyndighetene i å opplyse en søknad om adopsjon, jf. adopsjonsloven § 6 siste ledd. Kommunene utreder søkere som ønsker å adoptere et barn fra utlandet etter adopsjonsloven § 16 e og gir en tilråding. Tilsvarende utreder kommunene søkere i de svært få sakene som gjelder adopsjon av barn her i landet der barnets opprinnelige foreldre har bedt myndighetene om bistand til adopsjon av barnet, jf. adopsjonsloven § 16 c.

Bufdir er klageinstans over regionenes vedtak. Direktoratet er også Norges sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. I tillegg har direktoratet ansvaret for det sentrale adopsjonsregisteret som gir oversikt over adopsjoner tilbake til 1917.

Ansvaret for å gjennomføre en adopsjon fra utlandet er delt mellom opprinnelseslandene og mottakerlandene. Opprinnelseslandet skal i følge Haagkonvensjonen sikre at barnet kan adopteres til utlandet, herunder at nødvendige samtykker er gitt av berørte personer og myndigheter.2 En viktig oppgave for mottakerlandet er å sikre at adoptivsøkerne kan gi barnet et godt og varig hjem.3 Som regel er det også opprinnelseslandet som avgjør hvilke forhåndsgodkjente søkere som skal få adoptere det enkelte barn. Det vil si at det er opprinnelseslandet som tildeler adoptivforeldre til barnet.4

Adopsjonsformidling av barn fra utlandet skal som hovedregel skje gjennom organisasjon som har fått myndighetenes tillatelse til slik virksomhet, jf. adopsjonsloven §§ 16 f og 16 d. De tre private organisasjonene; Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt, har fått slik tillatelse. Organisasjonene søker Bufdir om tillatelse til å formidle barn fra konkrete stater med sikte på adopsjon til søkere bosatt i Norge. Bufdirs eventuelle avslag på formidlingstillatelse kan påklages til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Bufdir fører tilsyn med adopsjonsorganisasjonenes virksomhet i Norge og i utlandet.5

Organisasjonen gir søkerne generell informasjon om adopsjonsprosessen og bistår søkerne i valg av land. Når et forhåndssamtykke er gitt, oversender adopsjonsorganisasjonen en oversatt versjon av søknaden om adopsjon vedlagt sosialrapport, til barnets opprinnelsesland.

Adopsjonsorganisasjonen videreformidler til søkerne opplysninger om det konkrete barnet som foreslås tildelt. Organisasjonen vurderer om opprinnelseslandets forslag ligger innenfor søkernes forhåndssamtykke og om adopsjonsprosessen kan fortsette.6 Ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, eldre barn eller en søskengruppe skal saken forelegges Faglig utvalg for adopsjonssaker, før den sendes regionen i Bufetat for utstedelse av et nytt forhåndssamtykke.7 Faglig utvalg for adopsjonssaker er oppnevnt for å godkjenne forslag fra opprinnelseslandet som gjelder adoptivbarn med behov for spesiell støtte ved internasjonal adopsjon.

Utvalget skal også foreta utvelgelse av adoptivforeldre til norske barn i saker der barnets foreldre har bedt myndighetene om bistand til å finne et adoptivhjem til barnet, jf. adopsjonsloven § 16 c (nasjonal adopsjon av ukjent barn).

Faglig utvalg oppnevnes av departementet. Utvalget består av tre medlemmer, en lege, en psykolog/psykiater med klinisk erfaring fra arbeid med barn og en psykolog/psykiater med klinisk erfaring fra arbeid med voksne. Bufdir er sekretariat for utvalget.

Adopsjonsorganisasjonene bistår søkerne i opprinnelseslandet når de skal hente barnet, og sørger for at det søkes om nødvendig tillatelse slik at barnet har rett til innreise i Norge. Hvorvidt en adopsjon av et utenlandsk barn skal gjennomføres i Norge eller i utlandet, avhenger av hvilket land barnet kommer fra.