1 Innledning

FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992 er det sentrale rammeverket for internasjonalt samarbeid for å motarbeide klimaendringer og sikre tilpasning til et klima i endring. Målet for den globale innsatsen gjennom FNs klimakonvensjon er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av jordens klima. I tråd med dette er partene til klimakonvensjonen enige i en målsetting om å holde økningen i den globale middeltemperaturen under 2 °C sammenliknet med før-industrielt nivå. For å nå dette målet må verdens samlede utslipp av klimagasser ifølge FNs klimapanel reduseres med 50-85 prosent fram mot 2050, sammenliknet med nivået i 2000.

Kyotoprotokollen av 11. desember 1997 ble vedtatt på den tredje partskonferansen under Klimakonvensjonen i Kyoto i 1997, og er den første juridisk bindende internasjonale avtalen på klimaområdet som setter tallfestede utslippsforpliktelser for de landene som den gang ble klassifisert som industriland.

Norge ratifiserte Kyotoprotokollen i 2002 og har en utslippsforpliktelse knyttet til første forpliktelsesperiode (2008-2012). En fullstendig gjennomgang av Kyotoprotokollen med vedlegg går fram av St.prp. nr. 49 (2001-2002) om samtykke til ratifikasjon av Kyotoprotokollen av 11. desember 1997 til FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992. Gjennomføring av Kyotoprotokollen er en viktig del av norsk klimapolitikk. Kyotoprotokollens system, med åpning for fleksibel gjennomføring og samarbeid mellom land, som supplement til nasjonale tiltak, gjør det mulig for Norge å påta seg større forpliktelser og bidra til større globale reduksjoner enn det som ville vært mulig utelukkende gjennom nasjonal gjennomføring.

Kyotoprotokollen trådte i kraft 16. februar 2005, og er ikke tidsbegrenset. Utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen er imidlertid tidsbegrenset. På FNs klimakonferanse i Doha desember 2012 ble det vedtatt endringer i Kyotoprotokollen som fastsetter utslippsforpliktelser for perioden 2013-2020 (andre forpliktelsesperiode). I tillegg til Norge er det vedtatt nye utslippsforpliktelser for Australia, EU som fellesskap, EUs individuelle medlemsland, Hviterussland, Island, Kroatia, Liechtenstein, Monaco, Sveits, Ukraina og Kasakhstan for andre forpliktelsesperiode. Endringene innebærer i hovedsak en videreføring av det eksisterende regelsettet i Kyotoprotokollen.

Endringene i Kyotoprotokollen med nye utslippsforpliktelser for perioden 2013-2020 var del av et samlet kompromiss på partskonferansen i Doha, og en forutsetning for å komme videre også på andre forhandlingsområder under FNs klimakonvensjon. Av Meld. St. 21 (2011-2012) Norsk klimapolitikk fremgår at det på FNs klimakonferanse i Durban i 2011 ble politisk enighet om å etablere en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen fra 2013, som del av en større pakke. En annen sentral del av dette kompromisset var enighet om framforhandling av en ny klimaavtale under FNs klimakonvensjon for alle land, som skal være ferdigforhandlet i 2015, og gjelde fra 2020.

I og med at godkjennelse av endringene i Kyotoprotokollen inneholdende nye bindende utslippsforpliktelser for Norge nødvendiggjør budsjettvedtak, er Stortingets samtykke til godkjennelse av endringene nødvendig i medhold av Grunnloven § 26, annet ledd.

Endringene til protokollen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjonen.