2 Kyotoprotokollen

Kyotoprotokollen er folkerettslig bindende, og har nedfelt bindende kvantitative utslippsforpliktelser for hver enkelt part, definert i vedlegg B, jf. artikkel 3. Utslippsforpliktelsene under protokollen for den første forpliktelsesperioden omfatter de seks viktigste klimagassene, som fremgår av vedlegg A: karbondioksid (CO₂), metan (CH₄), lystgass (N₂O), hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF₆). I andre forpliktelsesperiode er også nitrogentrifluorid (NF₃) inkludert. Kyotoprotokollen har også felles regler for hvordan landene skal beregne, rapportere og bokføre utslipp, og felles retningslinjer for hvordan landene skal bokføre bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer. Den har også et etterlevelsesregime som overvåker at partene oppfyller sine forpliktelser. I tillegg har protokollen bestemmelser for å bidra til kunnskapsoverføring, teknologioverføring, og finansiering av klimareduserende tiltak og tilpasning til klimaendringer i utviklingsland.

Utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen blir uttrykt i prosent av et lands utslipp i 1990 (basisår), som et årlig gjennomsnitt i perioden 2013-2020. Hvert land får tildelt en utslippsmengde for perioden i tråd med partens prosentsats i vedlegg B til protokollen, under protokollen omtalt som ”assigned amount units” (AAUer). Som et supplement til nasjonale utslippsreduksjoner kan landene kjøpe og selge FN-godkjente kvoter og bruke disse til å oppfylle sine utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. Kyotoprotokollen inneholder tre fleksible mekanismer: Internasjonal kvotehandel, Felles gjennomføring (Joint Implementation – JI) og Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism – CDM). Kvotehandel går ut på at land med utslippsforpliktelser kan kjøpe og selge utslippskvoter seg imellom. Felles gjennomføring innebærer at land med utslippsforpliktelser kan samarbeide om utslippsreduserende prosjekter, der landet som betaler får godskrevet reduksjonene. Bruk av Den grønne utviklingsmekanismen innebærer at land med utslippsforpliktelser kan betale for utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland og framvoksende økonomier som ikke har tallfestede utslippsforpliktelser under protokollen, og få godskrevet klimagassreduksjonen. Denne typen prosjekter skal bidra både til bærekraftig utvikling i vertslandet og reduserte klimagassutslipp. De fleksible mekanismene bidrar til et mer kostnadseffektivt regime ved at klimagassutslippene reduseres der det koster minst, samtidig som de samlede totale utslippene under Kyotoprotokollen holdes fast.

Det skal skje et samlet oppgjør ved slutten av en forpliktelsesperiode, for å fastslå om landene har oppfylt sine utslippsforpliktelser for perioden. Første forpliktelsesperiode, 2008-2012, gjøres opp i 2015, når utslippstallene for perioden er godkjent. Tilsvarende forventes oppgjøret for andre forpliktelsesperiode, 2013-2020, å skje i 2023.

Partskonferansen for Klimakonvensjonen fungerer som partsmøte for partene til Kyotoprotokollen. Partsmøtet til Kyotoprotokollen er protokollens øverste organ. Partsmøtet skal utøve en rekke funksjoner som er nærmere bestemt i protokollens enkelte artikler, herunder gjennomgå gjennomføringen av protokollen og treffe nødvendige beslutninger for å fremme en effektiv gjennomføring.

Det er 1921 parter til Kyotoprotokollen, nærmere bestemt 191 stater og 1 regional økonomisk organisasjon (EU). Alle partene til FNs klimakonvensjon er parter til Kyotoprotokollen, med unntak av USA, Canada og Andorra. USA har aldri ratifisert, og Canada trakk seg fra protokollen i 2011 med effekt fra 2012. Partene med tallfestede utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen fremgår av vedlegg B til protokollen. Dette er i hovedsak de samme partene som fremgår av vedlegg I til FNs klimakonvensjon. Vedlegg I gjenspeiler hvilke land som ble ansett som industrialiserte land og overgangsøkonomier da FNs Klimakonvensjon ble vedtatt. Enkelte land som hadde utslippsforpliktelser i den første perioden, men som ikke tar på seg slike forpliktelser for perioden 2013-2020, som Japan, Russland og New Zealand, vil fortsatt være parter til protokollen. Når det skal vedtas endringer i Kyotoprotokollen med vedlegg eller treffes beslutninger knyttet til gjennomføring av protokollens enkelte bestemmelser, er det som utgangspunkt krav om konsensus mellom protokollens 192 parter.

Partsmøtet til Kyotoprotokollen er gitt mandat til å fastsette nærmere bestemte retningslinjer, prinsipper og prosedyrer for gjennomføring av protokollens enkelte bestemmelser, herunder retningslinjer for nasjonale system og metodikk for beregning av utslipp og opptak av klimagasser, retningslinjer for partenes rapportering og gjennomgang av disse rapportene, nærmere regler og retningslinjer for opptak fra skog, og retningslinjer, prosedyrer og prinsipper for de fleksible mekanismene under protokollen. Det foreligger et omfattende sett av beslutninger under Kyotoprotokollen, som knytter seg til gjennomføring av protokollen. Nye partsmøtebeslutninger for gjennomføring av Kyotoprotokollen, samt endringer i tidligere partsmøtebeslutninger, ligger innenfor det løpende mandatet til Partsmøtet til Kyotoprotokollen, og er ikke gjenstand for Stortingets samtykke. Slike beslutninger vil gjelde fra tidspunktet Partsmøtet til Kyotoprotokollen beslutter, med mindre annet er nærmere presisert i Kyotoprotokollen.

Det som er gjenstand for Stortingets samtykke er vedtak om en ny utslippsforpliktelse for Norge, det vil si endringer i den folkerettslig bindende avtaleteksten i Kyotoprotokollen med vedlegg, som beskrevet under punkt 3.1 og 3.2. Endringer i Kyotoprotokollen med vedlegg vil først tre i kraft 90 dager etter at ¾ av partene til Kyotoprotokollen (dvs. 144 parter) har gitt etterfølgende godkjenning til endringene, og vil bare ha virkning for de partene som har godkjent endringene, jf. protokollens artikkel 20 jf. artikkel 21.

I tillegg til endringene i selve protokollteksten omfatter vedtaket om andre forpliktelsesperiode endringer i beslutninger og elementer som er nødvendige for å operasjonalisere forpliktelsesperioden. Dette er en integrert del av det samlede vedtaket om andre forpliktelsesperiode, og for fullstendighetens skyld redegjøres det for dette i kapittel 4.