6 Vilkår for erstatning

6.1 Kravene til arbeidssituasjonen – aktivitet, sted og tid

6.1.1 Arbeidstakere

6.1.1.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-6 andre ledd er det tre selvstendige vilkår som må være oppfylt for at arbeidstaker skal være omfattet av yrkesskadereglene, også kalt de bedriftsmessige vilkårene. Arbeidstakeren må være i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden når skaden skjer.

Vilkåret om at skaden må ha oppstått mens arbeidstakeren var i arbeid, oppstiller et krav om direkte eller tilstrekkelig nær sammenheng mellom aktivitetene og arbeidsoppgavene. Arbeidstaker vil normalt være i arbeid når han eller hun utfører arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtale og arbeidsinstruks. Etter praksis omfatter begrepet også visse gjøremål i tilknytning til det ordinære arbeidet, så som hvile- og lunsjpauser på arbeidsplassen, personlig hygiene, toalettbesøk, enklere trimaktiviteter osv. Samtidig innebærer et vilkår om å være i arbeid at arbeidstaker ikke er yrkesskadedekket ved enhver form for aktivitet på arbeidsplassen, eksempelvis private gjøremål. Spørsmålet kan også komme på spissen i forbindelse med tilstelninger i yrkessammenheng, der det kan være vanskelig å trekke grensen mellom aktiviteter som har tilstrekkelig sammenheng med arbeidsoppgavene og aktiviteter hvor andre aspekter står i forgrunnen, se Rt. 2004 s. 487.

Videre kreves at skaden må ha skjedd på arbeidsstedet. For arbeidstakere med fast arbeidsplass, gjelder yrkesskadedekningen i hovedsak på bedriftsområdet. De vil likevel være dekket mens de er på oppdrag for arbeidsgiver utenfor fast arbeidssted, eksempelvis kundebesøk, forutsatt at arbeidsdagen tok til på det faste arbeidsstedet. For arbeidstakere med vekslende arbeidssted, eksempelvis transportarbeid, tømmerhugst osv., gjelder yrkesskadedekningen vanligvis der arbeidet til enhver tid utføres. Gjennom uttrykket på arbeidsstedet får man en avgrensning mot skader som oppstår på vei til eller fra arbeidsplassen, som etter hovedregelen ikke dekkes etter yrkesskadereglene. Slike skader anses som utslag av en risiko alle som ferdes i trafikken har, og ikke som en risiko knyttet til arbeidet, se blant annet Rt. 2000 s. 220 og Rt. 2000 s. 1028. Trafikkrisiko kan arbeidsgiver verken kontrollere, influere på eller forebygge. I enkelte tilfeller anses arbeidstakeren likevel yrkesskadedekket på vei fra hjemmet til arbeidsplassen og/eller fra arbeidsplassen og til hjemmet, eksempelvis der arbeidsdagen av ulike grunner påbegynnes og/eller avsluttes i hjemmet. I tilfeller der arbeidet påbegynnes hjemme eller avsluttes der, foregår reisen mellom arbeidssteder og ikke til/fra arbeidsstedet.

Det er også et krav om at skaden må ha inntruffet i arbeidstiden. Hvile- og lunsjpauser på arbeidsplassen er i regelen en del av arbeidstiden. Opphold på arbeidsplassen før og etter ordinær arbeidstid omfattes normalt ikke av yrkesskadedekningen, med mindre det er tale om overtidsarbeid, bortrydding av arbeidsredskaper, forberedelse av arbeidet, skifting av klær og lignende.

I folketrygdloven § 13-6 tredje ledd er det gjort unntak fra hovedregelen i andre ledd. For arbeidstakere på skip på minst 100 bruttoregistertonn og arbeidstakere som oppholder seg på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs, regnes hele det tidsrommet de er om bord som arbeidstid. Det vil si at de er yrkesskadedekket hele døgnet.

I folketrygdloven § 13-6 fjerde ledd første punktum presiseres det at en arbeidstaker likevel er yrkesskadedekket på reise til og fra arbeidsstedet dersom transporten skjer i regi av arbeidsgiver, eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade. Bakgrunnen for det første unntaket er at i slike tilfeller har arbeidsgiver påtatt seg den trafikale risiko som arbeidstaker ellers har, se Rt. 2000 s. 220. Det er en forutsetning at transporten er organisert med arbeidsgivers egne eller leide transportmidler. At arbeidsgiver betaler lønn for reisetiden, holder firmabil, yter kjøregodtgjørelse osv., er ikke tilstrekkelig for at arbeidsgiver skal ha denne risikoen. Det andre unntaket er historisk betinget ut i fra farene ved tidligere tiders reiseveier, eksempelvis skogsarbeideren som må gå i ulendt terreng eller over usikker is for å komme til hugstfeltet. Denne unntaksregelen er neppe av særlig praktisk betydning i dag.

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 10 dekkes skader og sykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Av forarbeidene til bestemmelsen følger det at begrepene skal forstås på samme måte som tilsvarende uttrykk i daværende folketrygdlov § 11-1 nr. 1 bokstav a, dvs. § 13-6 andre ledd i någjeldende lov, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89 første spalte. Da unntaksbestemmelsen i folketrygdloven av 1997 § 13-6 fjerde ledd om reise til og fra arbeidssted er en presisering av tidligere praksis, vil det også gjelde en slik unntaksregel for yrkesskadeforsikringen.

Arbeidstakere ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i NOR eller NIS, er omfattet hele døgnet mens de er om bord eller oppholder seg på innretninger for bruk i virksomheten, se forskrift av 13. oktober 1989 del I nr. (3) andre ledd første punktum, gitt i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 1 andre ledd. I forskriftens del I nr. (3) andre ledd fjerde punktum, heter det at dette også gjelder for ansatte på skip som tilhører staten, men som etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum er unntatt fra registreringsplikten, jf. forskrift 27. oktober 1980 § 14. I følge forskriften av 1989 del I nr. (4) andre ledd, har arbeidstakere ansatt i petroleumsvirksomheten på den norske delen av kontinentalsokkelen også 24-timers dekning om bord.

Ved fortolkingen av begrepet petroleumsvirksomhet, kan det være naturlig å se hen til lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) § 1-6 bokstav c. Petroleumsvirksomhet er etter denne bestemmelsen definert som all virksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster, herunder undersøkelse, leteboring, utvinning, transport, utnyttelse og avslutning samt planlegging av slike aktiviteter, likevel ikke transport av petroleum i bulk med skip.

6.1.1.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget konkluderte i 2004 med at arbeidstakernes bedriftsmessige vilkår var sammenfallende i folketrygdloven § 13-6 andre ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 10, det vil si at de er dekket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

Utvalget vurderte deretter vilkårene i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven for enkelte særskilte grupper arbeidstakere.

Utvalget påpekte at for ansatte på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger, er registreringsplikten i NOR eller NIS avgjørende for den særskilte 24-timers dekningen i yrkesskadeforsikringsloven. Skipets størrelse er uten betydning, mens unntaksregelen etter folketrygdloven kun gjelder for ansatte på skip over 100 bruttoregistertonn. Ansatte på skip som tilhører staten, men som er unntatt registreringsplikt etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum, er 24-timersdekket etter yrkesskadeforsikringsforskriften del I nr. (3).

Videre har folketrygdloven § 13-6 tredje ledd etter ordlyden ingen klar regel om yrkesskadedekningen for ansatte på boreplattformer og andre flyttbare innretninger. Ut i fra praksis, syntes Arbeids- og velferdsetaten å vurdere ansatte på slike innretninger på linje med ansatte som oppholdt seg på anlegg eller innretninger i oljevirksomheten til havs, se § 13-6 tredje ledd andre punktum.

For ansatte i petroleumsvirksomheten til havs, antok utvalget at folketrygdloven § 13-6 tredje ledd andre punktum om 24-timersdekning svarte til yrkesskadeforsikringsforskriften del I nr. (4) andre ledd.

Utvalget fant etter denne gjennomgangen at yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser totalt sett vil gi det gunstigste resultat for arbeidstakerne, og foreslo at det materielle innholdet i disse reglene ble videreført. Utvalget mente at ordlyden i folketrygdloven § 13-6 var mer hensiktsmessig oppbygd, og foreslo å videreføre denne med de justeringer som var nødvendig. Utvalget mente også at bestemmelsene i yrkesskadeforsikringsforskriften burde bli inkorporert i lovteksten, av informasjonshensyn.

Siden departementets fullmakt i folketrygdloven § 13-6 fjerde ledd andre punktum til å kunne gi forskrifter om yrkesskadedekningen på reise til og fra arbeidsstedet, ikke hadde blitt benyttet, foreslo utvalget at forskriftshjemmelen ikke ble videreført.

6.1.1.3 Høringsuttalelser

LO uttalte i høringssvaret i 2004 at siden det forventes økt fleksibilitet av arbeidstakerne, burde spørsmålet om dekning under reise til og fra arbeid bli vurdert i en bredere sammenheng sammen med andre materielle endringer. Videre mente LO at den nye lovgivning måtte gripe tak i situasjoner der arbeidstakere skades utenfor arbeidsstedet som følge av angrep, trusler og represalier nært knyttet til arbeidssituasjonen. LO gjentok dette synet i høringssvaret i 2007.

FNH ba i høringssvaret i 2004 om at vilkårene for yrkesskadedekning ved såkalt hjemmekontor ble klargjort.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet framholdt i høringssvaret i 2004 at det burde vurderes om rettstilstanden burde endres slik at arbeidstakere som skadet seg på den direkte reiseveien mellom hjem og oppdragssted (uten å ha vært innom sitt faste arbeidssted) ble dekket etter arbeidsskadeforsikringen, slik som etter hovedtariffavtalen i staten § 24 nr. 1 andre ledd.

Finansdepartementet mente i høringssvaret i 2004 at en regel om yrkesskadedekning for særlig farlig reisevei, ikke burde videreføres. En slik bestemmelse ville by på betydelig skjønn ved anvendelsen, og kunne ikke motiveres ut i fra hensynet bak yrkesskadeordningen.

Arbeidstilsynet gjorde gjeldende tilsvarende synspunkter som Arbeids- og administrasjonsdepartementet i høringssvaret i 2004.

6.1.1.4 Departementets vurdering

Departementet støtter i hovedsak Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004.

Et sentralt hensyn bak en arbeidsskadeordning er å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører, se Rt. 2004 s. 487. Arbeid anerkjennes på denne måten som særlig ønsket aktivitet. Det er viktig at utformingen av bedriftsmessige vilkår i ny lov speiler dette hensynet.

Etter gjeldende regelverk anses hensynet ivaretatt for arbeidstakerne gjennom vilkårene om at de er dekket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, se folketrygdloven § 13-6 andre ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 10. Departementet foreslår derfor å videreføre disse reglene i ny lov, se lovforslaget § 6 fjerde ledd.

For arbeidstakere som i realiteten må oppholde seg på arbeidsplassen også i fritiden, vil det være riktig å videreføre de utvidede omfangsreglene. For arbeidstakere ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i NOR eller NIS, foreslås det derfor å videreføre bestemmelsen om at hele tiden disse er om bord skal regnes som arbeidstid, jf. forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 til lov om yrkesskadeforsikring del I nr. (3) andre ledd, se lovforslaget § 6 femte ledd første punktum. Tilsvarende foreslås også for arbeidstakere ansatt på skip som tilhører staten, men som er unntatt registreringsplikt etter sjøloven § 11 andre ledd siste punktum, jf. forskriftens del I nr. (3), se lovforslaget § 6 femte ledd andre punktum. Det foreslås også at arbeidstakere ansatt i petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen skal anses for å være i arbeid for sin arbeidsgiver hele det tidsrommet de oppholder seg på innretningen for bruk i virksomheten, jf. forskriftens del I nr. (4) andre ledd, se lovforslaget § 6 femte ledd tredje punktum. Ansatte som ikke omfattes av lovforslaget § 6 femte ledd, er dekket etter lovforslaget § 6 fjerde ledd.

Departementet foreslår at unntaksreglene i folketrygdloven § 13-6 fjerde ledd videreføres, se lovforslaget § 6 sjette ledd. Da vil ny lov også gjelde på reise til og fra arbeidsstedet, der transporten skjer i arbeidsgivers regi eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade. Til unntaket for særlig farlig reisevei påpekes at regelen kan motiveres fordi den oppstiller et krav om vesentlig økt skaderisiko, en risiko av et omfang som det er rimelig at arbeidsgiver overtar. Regelens innhold er klarlagt gjennom praksis, og bør ikke gi tolkingsproblemer. Departementet finner ikke grunnlag for å utvide lovens dekningsområde til også å omfatte reise fra hjem til eller fra oppdragsted. I slike tilfeller er risikoen for skader som regel en trafikal risiko, ikke en risiko knyttet til arbeidet. I mange tilfeller vil arbeidstakeren likevel ha dekket den trafikale risikoen, eksempelvis via kjøretøyets trafikkforsikring, se lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova). Mange arbeidsgivere tegner dessuten tilleggsforsikring for sine ansatte som også gjelder på reiseveien.

Når det gjelder spørsmålet om loven skal gjelde for arbeidstakere som skades etter at arbeidsdagen er avsluttet, eksempelvis på grunn av hevnakt nært tilknyttet arbeidet, viser departementet til at arbeidstakeren etter praksis i tilknytning til folketrygdloven, kan være omfattet i slike tilfeller. Det tas ikke sikte på å endre denne praksisen ved overgang til ny lov.

Departementet anser det som et utgangspunkt verken påkrevd eller hensiktsmessig med en nærmere regulering av lovens dekningsområde i tilknytning til såkalt hjemmekontor og tilsvarende, eller andre måter å utforme og tilrettelegge arbeidsdagen på. Et fleksibelt arbeidsliv i stadig endring og omstilling betinger at dette og lignende spørsmål finner sin løsning i praksis.

I motsetning til Yrkesskadeutvalget, mener departementet at bestemmelsen i folketrygdloven § 13-6 fjerde ledd andre punktum, som gir departementet fullmakt til i forskrift å gi nærmere regler om yrkesskadedekningen på reise, vil være hensiktsmessig i et arbeidsliv i stadig endring og omstilling, og foreslår å videreføre fullmakten, se lovforslaget § 6 sjuende ledd. Departementet mener med samme grunngivning at fullmakten også bør omfatte hvilke tidsrom arbeidsskadeforsikringen for øvrig skal gjelde for.

6.1.2 Fiskere, fangstfolk, lottakere og andre

6.1.2.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-7 andre ledd første punktum, jf. første ledd bokstavene a til c, er manntallsførte fiskere og fangstmenn, lottakere som er knyttet til fiske- eller fangstfartøy og selvstendig næringsdrivende i småskipsfart og lektertransport, yrkesskadedekket under utøvelse av næringen.

I uttrykket «under utøvelse av næringen» ligger at gruppen ikke bare er yrkesskadedekket mens de driver fiske eller fangst osv., men også i forbindelse med aktiviteter som er naturlig for næringen. Det omfatter vedlikehold av fiskefartøyer, utstyr (garn), egning av liner eller lignende.

Redere knyttet til fiske- eller fangstfartøy er dekket mens de arbeider om bord, se folketrygdloven § 13-7 andre ledd andre punktum, jf. første ledd bokstav d.

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen særregler for når fiskere, fangstmenn og lottakere er omfattet. Det innebærer at for denne gruppen gjelder hovedregelen om at de må være i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, se lovens § 10. Bestemmelsen skal etter forarbeidene tolkes på samme måte som folketrygdloven § 13-6 andre ledd.

6.1.2.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget viste i 2004 til at fiskere, lottakere, fangstmenn o.a. som er omfattet av særreglene ved yrkesskade i folketrygdloven og av yrkesskadeforsikringsloven, etter ordlyden har ulik dekning; henholdsvis under utøvelse av næringen og i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Etter utvalgets oppfatning vil det i praksis ikke være noen avgjørende forskjeller i reglenes rekkevidde. Utvalget fant derfor at dekning etter arbeidsskadeforsikringsloven måtte anses ivaretatt ved anvendelsen av kriteriene i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Utvalget vektla også at det som kjennetegnet og avgrenset begrepet, var innarbeidet i praksis. Utvalget mente det ville gi bedre lovteknikk og forenkle saksbehandlingen, dersom det samme kravet til bedriftsmessige vilkår gjaldt for flest mulig persongrupper etter ny lov.

6.1.2.3 Høringsuttalelser

Fiskebåtredernes forbund hadde i høringssvaret i 2004 ingen innvendinger til utvalgets forslag, forutsatt at det i kriteriene i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden ikke lå noen begrensning i forhold til gjeldende vilkår «under utøvelse av næringen». Norges Fiskarlag gjorde gjeldende tilsvarende synspunkter i høringssvaret i 2004.

6.1.2.4 Departementets vurdering

Det er spørsmål om fiskere, fangstfolk og lottakere som regnes som båtmannskaper skal være omfattet av arbeidsskadeforsikringen «under utøvelse av næringen» eller «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Yrkesskadeutvalget foreslo å videreføre «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», og mente det ikke er noen vesentlige forskjeller i disse begrepenes rekkevidde.

Departementet viser til at bakgrunnen for og innholdet i vilkåret «under utøvelse av næringen» ble drøftet i NOU 1990: 20 Forenklet folketrygd s. 586-589. Trygdelovutvalget skulle særlig se på forenklinger i da gjeldende folketrygdlov. Begrepet ble ikke foreslått erstattet med «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», tvert om ble «under utøvelsen av næringen» foreslått videreført uendret i folketrygdloven av 1997. Det daværende Sosial- og helsedepartementet sluttet seg til utvalgets framlegg, se Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 132. Det trekker i retning av at verken Trygdelovutvalget eller Sosial- og helsedepartementet anså disse reglene for å være parallelle.

Departementet mener at rent ordlydsmessig indikerer «under utøvelse av næringen» et videre anvendelsesområde enn «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». I tillegg kan det også stilles spørsmål ved om disse ulike begrepene i praksis er fortolket slik at de har samme rettslige innhold. Departementet mener videre at «under utøvelse av næringen» best vil kunne fange opp denne gruppens yrkesrisiko, og begrepets rekkevidde er ellers innarbeidet i praksis. Dessuten er det ikke hensiktsmessig å benytte vilkårene «i arbeid på arbeid i arbeidstiden» i lovteksten, hvis disse i realiteten skal fortolkes som «under utøvelsen av næringen». Lovteksten vil også ha begrenset informasjonsverdi.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at for fiskere, fangstfolk og lottakere skal arbeidsskadeforsikringen gjelde «under utøvelse av næringen», se lovforslaget § 7 andre ledd. Det innbærer en videreføring av gjeldende rett etter folketrygdloven § 13-7 andre ledd første punktum.

6.1.3 Personer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende

6.1.3.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-9 andre ledd er personer som er utskrevet til tjeneste i brannvesenet eller personer som på forlangende eller tilsigelse yter hjelp etter lov om brann- og eksplosjonsvern, yrkesskadedekket mens de utfører pålagt tjeneste eller hjelp eller deltar i organiserte øvelser eller vakttjeneste.

Personer som er knyttet til en organisasjon, en forening eller lignende som driver redningstjeneste, er yrkesskadedekket mens de deltar i redningsaksjoner, organiserte øvelser, vakttjeneste eller lignende, se folketrygdloven § 13-9 tredje ledd.

Etter folketrygdloven § 13-9 fjerde ledd er personer som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap yrkesskadedekket mens de deltar i redningsvirksomheten. For det første er vedkommende yrkesskadedekket som søker å redde andre menneskers liv. Det er bare redning av andre menneskers liv, ikke eget, som gir grunnlag for yrkesskadedekning. De tilfeller bestemmelsen regulerer, er den typiske redningsdåd, der vedkommende befinner seg på trygg grunn, men likevel velger å utsette seg for en risiko ved å søke å redde et menneske i livsfare. Eksempler på dette vil være den som løper inn i et brennende hus for å redde ut beboerne, eller den som kaster seg ut i et vann for å bringe et barn som holder på å drukne trygt i land. Som redningsdåd regnes imidlertid også tilfeller der vedkommende befinner seg i det farefulle element sammen med den man redder, eksempelvis inne i det brennende huset, men utsetter seg for en ekstra risiko ved å redde ut denne personen. For det andre gjelder yrkesskadedekningen for den som søker å avverge store kulturelle tap, eksempelvis tyveri av et verdifullt maleri. For det tredje gjelder yrkesskadedekningen når man griper inn ved fare for store materielle tap, eksempelvis i forbindelse med brann. Ofte vil en gjenstand som har stor kulturell verdi også ha stor materiell verdi, men det gjelder ikke ubetinget. Ved de to siste alternativene er eierforholdet ikke avgjørende.

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen særregler for når personer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende, er omfattet. Det innebærer at for denne gruppen gjelder hovedregelen om at de må være i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, se lovens § 10. Bestemmelsen skal etter forarbeidene tolkes på samme måte som folketrygdloven § 13-6 andre ledd.

6.1.3.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget påpekte i 2004 at personer utskrevet til tjeneste i brannvesenet og de som pålegges å yte hjelp ved brann, etter ordlyden ville ha ulik dekning etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, henholdsvis mens de utførte pålagt tjeneste eller hjelp, deltok i organiserte øvelser eller vakttjeneste, eller var i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Utvalget mente at det i praksis ikke var noen avgjørende forskjeller i reglenes rekkevidde. Utvalget mente derfor at dekning for personer utskrevet til tjeneste i brannvesenet og personer som pålegges å yte hjelp ved brann, måtte anses ivaretatt ved anvendelsen av kriteriene i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Utvalget vektla at det som kjennetegnet og avgrenset begrepet, var innarbeidet gjennom praksis. Utvalget mente det også ville gi bedre lovteknikk og forenkle saksbehandlingen, dersom det samme kravet til bedriftsmessige vilkår gjaldt for flest mulig persongrupper som omfattes av arbeidsskadelovgivningen.

Utvalget mente at personer knyttet til en organisasjon, en forening eller lignende som driver redningstjeneste, ikke burde være omfattet av ny lov, og foreslo derfor ikke regler om arbeidsskadeforsikringens omfang, se punkt 5.3.2.

Når det gjaldt personer som søkte å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, foreslo utvalget at dekningen fortsatt skulle gjelde mens de deltok i redningsvirksomheten.

6.1.3.3 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader i dette spørsmålet.

6.1.3.4 Departementets vurdering

Det er spørsmål om når personer som utfører branntjeneste, redningstjeneste eller lignende, skal være omfattet av arbeidsskadeforsikringen. Departementet presiserer at de som er ansatt i eksempelvis brannvesenet, vil være dekket som arbeidstaker, det vil si i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

For personer utskrevet til tjeneste i brannvesenet eller som pålegges å yte bistand ved brann, mener departementet at et vilkår om at arbeidsskadeforsikringen skal gjelde i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, ikke i tilstrekkelig grad vil kunne fange opp yrkesrisikoen. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende rett om at disse personene er omfattet mens de utfører pålagt tjeneste eller hjelp, eller deltar i organiserte øvelser eller vakttjeneste, se folketrygdloven § 13-9 andre ledd. Det vises til lovforslaget § 8 andre ledd.

Når det gjelder utforming av de bedriftsmessige vilkårene for frivillig redningspersonell, foreslår departementet å videreføre reglene i folketrygdloven om at persongruppen er dekket mens de deltar i redningsaksjoner, organiserte øvelser, vakttjeneste eller lignende, se folketrygdloven § 13-9 tredje ledd. Disse reglene vil etter departementets syn fange opp yrkesrisikoen, og bestemmelsens rekkevidde er klarlagt gjennom praksis. Det vises til lovforslaget § 8 tredje ledd.

Departementet foreslår at for de som søker å redde andre menneskers liv eller avverge store kulturelle eller materielle tap, skal arbeidsskadeforsikringen gjelde mens de deltar i redningsvirksomheten, se folketrygdloven § 13-9 fjerde ledd. Det vises til lovforslaget § 8 fjerde ledd.

6.1.4 Deltakere i arbeidsrettede tiltak

6.1.4.1 Gjeldende rett

Deltakere i arbeidsmarkeds- eller attføringstiltak, kurs eller liknende i regi av Arbeids- og velferdsetaten, i kvalifiseringsprogram i kommunal regi, eller program i henhold til introduksjonsloven, er yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13-11 tredje ledd på arbeidsstedet i arbeidstiden eller på undervisningsstedet i undervisningstiden. Personer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 20, er yrkesskadedekket under slikt arbeid.

Etter ordlyden i folketrygdloven § 13-11 tredje ledd er det ikke et vilkår om at vedkommende samtidig må være «i arbeid». Begrepet «i arbeid» inneholder et krav om direkte eller tilstrekkelig nærhet mellom aktivitetene og arbeidsoppgavene.

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen særregler for når deltakere i arbeidsrettede tiltak er omfattet. Det innebærer at for denne gruppen gjelder hovedregelen om at de må være i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, se lovens § 10. Bestemmelsen skal etter forarbeidene tolkes på samme måte som folketrygdloven § 13-6 andre ledd.

6.1.4.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget påpekte i 2004 at for persongrupper som var nevnt i folketrygdloven § 13-11 første og andre ledd, gjaldt yrkesskadedekningen «på arbeidsstedet i arbeidstiden» eller på undervisningsstedet i undervisningstiden, se bestemmelsens tredje ledd.

Etter ordlyden var det ikke et vilkår at vedkommende samtidig måtte være i arbeid. Basert på bestemmelsens forarbeider kunne utvalget ikke se at det var begrunnet hvorfor denne persongruppen var unntatt fra det generelle vilkåret om at man også måtte være i arbeid. På denne bakgrunn antok utvalget at et slikt vilkår gjaldt etter folketrygdloven § 13-11 tredje ledd.

Utvalget kom til at det ikke var noen særlig forskjell på de bedriftsmessige vilkår etter folketrygdloven § 13-11 tredje ledd og etter yrkesskadeforsikringsloven § 10. Uttrykket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden ble foreslått videreført i forbindelse med lov om arbeidsskadeforsikring.

6.1.4.3 Høringsinstansenes uttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette spørsmålet.

6.1.4.4 Departementets vurdering

Det aktuelle spørsmålet er om når deltakere på arbeidsrettede tiltak skal være omfattet av arbeidsskadeforsikringen.

Departementet anser at risikoen for arbeidsskader hos deltakere i arbeidsrettede tiltak er ivaretatt gjennom et krav om at skaden enten må ha oppstått «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» eller «på undervisningsstedet i undervisningstiden». Departementet viser til at selv om det etter ordlyden i folketrygdloven § 13-11 tredje ledd ikke gjelder et vilkår om at skaden skal ha oppstått «i arbeid», så innfortolkes dette vilkåret i praktiseringen av bestemmelsen. Departementet foreslår at vilkåret skal gjelde for ny lov.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre gjeldende rett i folketrygdloven § 13-11 tredje ledd, men slik at det presiseres at skaden for å være omfattet av arbeidsskadeforsikringen må ha oppstått «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» eller «på undervisningsstedet i undervisningstiden», se lovforslaget § 9 andre ledd.

Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, og som ingen høringsinstanser hadde merknader til.

6.1.5 Personer med opphold i institusjon eller som utfører samfunnsstraff

6.1.5.1 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstav a til c, gjelder yrkesskadedekningen for medlemmer som er under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m., medlemmer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige eller medlemmer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon, mens de får arbeidsterapeutisk behandling eller opplæring, se bestemmelsens andre ledd.

Med arbeidsterapeutisk behandling menes behandling som ved hjelp av arbeid tar sikte på å oppøve spesielle funksjoner. Dette gjelder så vel ren sysselsetting som arbeidstrening og yrkesopplæring. Det er et vilkår at skaden inntreffer på behandlingsstedet, innenfor eller utenfor institusjonens område, under utøvelse av virksomhet som er et ledd i arbeidsterapeutisk behandling eller opplæring etter institusjonens opplegg.

Etter folketrygdloven § 13-12 første ledd bokstav d til f, gjelder yrkesskadedekningen for medlemmer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, medlemmer som utfører samfunnstraff etter straffeloven § 28 a og medlemmer som sitter i varetekt, mens de er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, se bestemmelsens tredje ledd. Med unntak for dem som utfører samfunnstjeneste, vil det mest aktuelle her være skader som oppstår mens vedkommende arbeider i fengslets verksteder, arbeidsstuer og liknende.

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen særregler for når personer med opphold i institusjon eller som utfører samfunnsstraff er omfattet. Det innebærer at for denne gruppen gjelder hovedregelen om at de må være i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, se lovens § 10. Bestemmelsen skal etter forarbeidene tolkes på samme måte som folketrygdloven § 13-6 andre ledd.

6.1.5.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget konkluderte i 2004 med at det i praksis var de samme bedriftsmessige vilkår etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, og foreslo å videreføre uttrykket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden i arbeidsskadeforsikringsloven.

6.1.5.3 Høringsinstansenes uttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette spørsmålet.

6.1.5.4 Departementets vurdering

For personer som er under behandling i en helseinstitusjon som er offentlig godkjent etter lov om spesialisthelsetjenesten m.m., personer som er under behandling i en rehabiliteringsinstitusjon når utgiftene til oppholdet dekkes av det offentlige eller personer som er under opplæring i en offentlig godkjent attføringsinstitusjon, mener departementet at hensynet til yrkesrisikoen ivaretas med kriteriet mens de får «arbeidsterapeutisk behandling eller opplæring».

For personer som soner frihetsstraff eller utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, personer som utfører samfunnstraff etter straffeloven § 28 a og personer som sitter i varetekt, mener departementet yrkesrisikoen ivaretas gjennom et krav om at skaden må ha oppstått i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre gjeldende rett etter folketrygdloven § 13-12, med krav om at skaden for å være omfattet av arbeidsskadeforsikringen må oppstå mens vedkommende enten får «arbeidsterapeutisk behandling eller opplæring» eller er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden». Det vises til lovforslaget § 10 andre og tredje ledd.

Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, og som ingen høringsinstanser hadde merknader til.

6.2 Ulykkesskader

6.2.1 Skadefølge – personskade, sykdom og dødsfall

6.2.1.1 Innledning

Yrkesskade er det grunnleggende vilkåret for rett til økonomisk kompensasjon etter folketrygdlovens særregler og yrkesskadeforsikringsloven. Yrkesskade forutsetter at tre vilkår er oppfylt: skadefølge, arbeidsulykke og årsakssammenheng mellom skadefølgen og arbeidsulykken.

6.2.1.2 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-3 første ledd omfattes personskade, sykdom eller dødsfall.

Personskade defineres i praksis gjerne som en negativ endring i legemets anatomiske og/eller fysiologiske tilstand, og kan omfatte både akuttbelastninger (skader) og sykdom. I utgangspunktet omfattes også mindre tilstandsforstyrrelser som små skrubbsår og lesjoner.

Bestemmelsens fjerde ledd likestiller skade på protese og støttebandasje med personskade. Protese er en erstatning for manglende eller defekte legemsdeler. Som protese regnes imidlertid ikke høreapparat, hørebrille eller briller, som skal avhjelpe sansedefekter og ikke erstatte legemsdeler.

Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a omfatter skade og sykdom, jf. § 1 som slår fast at loven gjelder ved personskade. Personskade fortolkes i praksis som tilsvarende begrep benyttet i folketrygdloven § 13-3 første ledd. Dødsfall er ikke konkret nevnt, men dekkes etter praksis. Forarbeidene trekker i retning av at skader på protese og støttebandasje også omfattes. I praksis godtar forsikringsselskapene skade på blant annet protese som yrkesskade.

6.2.1.3 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget konkluderte i 2004 med at det i praksis ikke er noen forskjell på reglene om skadefølge i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Utvalget mente imidlertid at det blant annet av informasjonshensyn ville være hensiktsmessig hvis skadefølgen ble klarere presisert, slik som i folketrygdloven § 13-3 første ledd. For eksempel at dødsfall nevnes i lovteksten. Det ville videre være klargjørende dersom det ble presisert i loven at personskade også omfattet skade på protese og støttebandasje, se folketrygdloven § 13-3 fjerde ledd. Utvalget gikk derfor inn for at dette ble lovfestet.

6.2.1.4 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde konkrete merknader til forslaget om hva som skal kunne regnes som skadefølge. Enkelte høringsinstanser hadde imidlertid generelle synspunkter på spørsmålet om muskel- og skjelettlidelser og yrkesskade. Det vises til nærmere omtale av dette i punktene om arbeidsulykke, plutselig løfteskade og arbeidssykdommer.

6.2.1.5 Departementets vurdering

Det er i praksis ikke noen vesentlig forskjell på hvilke skader som kan regnes som skadefølge etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.

Departementet foreslår at gjeldende rett videreføres, i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004. Det innebærer at som skadefølge etter ny lov regnes personskade, sykdom og dødsfall, se lovforslaget § 11 første ledd andre punktum. I de aller fleste tilfeller dreier det seg om fysiske skader, men psykiske skader omfattes også. Det er i denne forbindelse ikke krav om at arbeidstaker samtidig er påført fysisk skade. Departementet foreslår at det i loven blir presisert at personskade også skal omfattet skade på protese og støttebandasje, se lovforslaget § 11 første ledd tredje punktum.

6.2.2 Årsaks- og bevisregler

6.2.2.1 Innledning

En betingelse for at skadefølgen (personskade, sykdom eller dødsfall) skal kunne godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven og være dekningsmessig etter yrkesskadeforsikringsloven, er at den må ha årsakssammenheng med en arbeidsulykke, se folketrygdloven § 13-3 første ledd («skyldes») og yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a («forårsaket av»).

Hvilket krav til årsakssammenheng (kausalitet) som oppstilles følger ikke av ordlyden, men er løst i praksis. Det kreves både faktisk (logisk) og rettslig årsakssammenheng.

Den faktiske siden av årsakskravet brukes ofte om bevisvurderingen. Ved tvil knyttet til sakens faktiske side, er det to spørsmål av bevismessig karakter. Det første er hvilke krav som oppstilles for at et faktum skal anses bevist (beviskravet). Som hovedregel er det et vilkår om sannsynlighetsovervekt (overvektsprinsippet). For det andre er det et bevisbyrdespørsmål. Det vil si hvem som må sannsynliggjøre at beviskravet er oppfylt (tvilsrisiko). Vanligvis er dette skadelidte (alminnelig bevisbyrde), med mindre bevisbyrden er snudd (snudd eller omvendt bevisbyrde).

Med den rettslige siden av årsaksbegrepet menes litt upresist formulert spørsmålet om skadehendelsens bidrag til skadefølgen. Er det eksempelvis tilstrekkelig at skadehendelsen er tuen som velter lasset, eller er det et krav om at skadehendelsen må være hovedårsaken til skaden.

I tillegg avgrenser rettslig årsakssammenheng skadevolders ansvar gjennom kravet til adekvans. Det vil si at skadefølgen for å være dekningsmessig må være en påregnelig følge av skadehendelsen.

Videre gjelder et sårbarhetsprinsipp, som noe unøyaktig betyr at skadevolder får ta skadelidte som han eller hun «er». Prinsippet kan forklares med at det ikke skal tas hensyn til at skadelidte på grunn av en fysisk og/eller psykisk disposisjon er mer mottakelig for skade enn en normalt motstandsdyktig person.

6.2.2.2 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 13-3 første ledd synes det i praksis å gjelde et krav til kvalifisert rettslig årsakssammenheng (hovedårsakslære). Hovedårsakslæren innebærer at der skaden er forårsaket av faktorer i og utenfor yrket i samvirke, vil den først kunne godkjennes som yrkesskade der yrkesfaktoren er hovedårsaken eller den dominerende årsaksfaktoren. For full godkjenning innebærer det at yrkesfaktoren må utgjøre mer enn 50 prosent av årsaken. I tillegg til hovedårsakslæren gjelder et fordelingsprinsipp (prorataprinsipp). Fordelingsprinsippet innebærer at en skade delvis kan godkjennes som yrkesskade der yrkesfaktoren utgjør 50 prosent eller mindre av årsaken, likevel slik at det går en nedre grense for delgodkjenning der hvor yrkesfaktoren anses ubetydelig. Hvorvidt det ved årsaksvurderingen etter folketrygdloven § 13-3 første ledd gjelder et sårbarhetsprinsipp og et krav til adekvans, framgår ikke av lovteksten og anses ikke avklart i praksis, men gjelder sannsynligvis ikke. Delgodkjenning av yrkesskade synes å være et resultat av at sårbarhetsprinsippet ikke gjelder for folketrygdloven, se nærmere i punkt 6.3.5.

I rettspraksis er det lagt til grunn at årsaksspørsmålene etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a må løses på bakgrunn av alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipper, se Rt. 2007 s. 172. Siden loven bygger på disse prinsippene, kan det ved samvirkende årsaksfaktorer foreligge årsakssammenheng selv om den yrkesbetingede faktoren ikke er hovedårsaken. For at en skadehendelse på arbeidsplassen skal anses som rettslig relevant ved årsakssamvirke, må den for det første være en nødvendig betingelse for skaden. Det vil si at skaden ikke hadde inntruffet hvis skadehendelsen tenkes borte. For det andre må skadehendelsens bidrag til skaden ha vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Det tas derfor ikke hensyn til uvesentlige årsaksfaktorer. En annen forskjell sammenlignet med årsakskravet i folketrygdloven § 13-3 første ledd, er at det ikke er adgang til å godkjenne en skade delvis som yrkesskade etter et fordelingsprinsipp.

Bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd tar sikte på å forenkle årsaksvurderingen. Man skal se bort fra arbeidstakers særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, med mindre dette er den helt overveiende årsak. Tredje ledd svarer til sårbarhetsprinsippet i alminnelige skadeserstatningsregler, om at skadevolderen får ta skadelidte som han eller hun «er».

6.2.2.3 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget konkluderte i 2004 med at årsakskravet i folketrygdloven § 13-3 første ledd og yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a i all hovedsak er sammenfallende. Utvalget mente at selv om det kan være visse forskjeller, vil dette neppe ha stor betydning i praksis, og antagelig aktuelt bare i et fåtall av saker.

Utvalget foreslo at årsakskravet i yrkesskadeforsikringsloven skulle videreføres i ny lov. For det første ble dette ansett naturlig fordi kravet til årsakssammenheng bygget på alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipper. For det andre fordi dette begrepets innhold var avklart gjennom rettspraksis og juridisk litteratur.

Når det gjaldt arbeidstakers særlige mottakelighet for skader, mente utvalget at yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd og praksis etter folketrygdloven syntes å bygge på prinsippet om at skadelidte skal tas som han eller hun «er». Det kunne tenkes nyanser her, men hovedtrekkene måtte anses like. Dette sårbarhetsprinsippet er bare lovfestet i yrkesskadeforsikringsloven, og utvalget mente at man av informative grunner burde beholde denne presiseringen ved overgang til lov om arbeidsskadeforsikring.

6.2.2.4 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde synspunkter på dette spørsmålet.

6.2.2.5 Departementets vurdering

Etter gjeldende regelverk er det et selvstendig vilkår for å få godkjent en skade som yrkesskade etter folketrygdloven og være dekket av yrkesskadeforsikringen at den har årsakssammenheng med (skyldes) en arbeidsulykke.

Kravet om årsakssammenheng binder sammen to sentrale erstatningsrettslige grunnvilkår som ansvarsgrunnlag og (økonomisk) tap. Et viktig hensyn bak årsakskravet, er å skape trygghet mot å bli pålagt erstatningsansvar for skade/tap som ikke har sammenheng med den påståtte skadevoldende handlingen. Årsakskravet har også sammenheng med forebyggings- og reparasjonshensynet, som har vilkåret om årsakssammenheng som forutsetning. Et krav om årsakssammenheng må etter departementets syn derfor videreføres i arbeidsskadeforsikringsloven.

Årsaks- og bevisreglene etter folketrygdlovens særregler og yrkesskadeforsikringsloven bygger på ulike prinsipper. Departementet mener at det ved overgangen til en ny og forsikringsbasert lovgivning, ikke er naturlig å videreføre årsaksreglene i folketrygdloven § 13-3 første ledd. Disse anses primært historisk motivert og bygger på en årsakslære som i hovedsak er forlatt på andre rettsområder enn folketrygdloven. Departementet mener at spørsmålet om hvorvidt en personskade, en sykdom eller et dødsfall skyldes en skadehendelse på arbeidsplassen, og dermed skal kunne dekkes etter ny lov, skal løses på bakgrunn av alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipper.

I tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, foreslår departementet på denne bakgrunn å videreføre årsaks- og bevisreglene i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, jf. tredje ledd, se lovforslaget § 11 første ledd andre punktum. Sårbarhetsprinsippet foreslås presisert i lovteksten av informasjonshensyn, se lovforslaget § 11 femte ledd.

6.2.3 Arbeidsulykkesbegrepet

6.2.3.1 Innledning

Som yrkesskade etter folketrygdloven og dekket etter yrkesskadeforsikringsloven er en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes arbeidsulykke.Arbeidsulykkesbegrepet oppstiller krav til den skadevoldende hendelsen, og bestemmer dermed hvilke hendelser som er rettslig relevante. Et krav om arbeidsulykke innebærer at ikke alle skader, sykdommer og dødsfall som skyldes hendelser på arbeidsplassen kan gi grunnlag for erstatning

6.2.3.2 Gjeldende rett

Hva som regnes som arbeidsulykke framgår av folketrygdloven § 13-3 andre ledd, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Av forarbeidene til yrkesskadeforsikringslovens bestemmelse framgår at arbeidsulykkesbegrepet skal forstås på samme måte som i folketrygdloven. Det følger også av rettspraksis, se blant annet Rt. 2005 s. 1757. Departementet tar derfor utgangspunkt i folketrygdloven § 13-3 andre ledd i omtalen av gjeldende rett nedenfor.

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, regulerer det markerte arbeidsulykkesbegrepet, også kalt det ulykkesartede. Etter ordlyden foreligger det en arbeidsulykke dersom vedkommende har vært utsatt for en plutselig eller uventet ytre hendning.

I plutselig oppstilles et tidsmessig krav, hendelsen må ha skjedd akutt. Ordlydens uttrykk plutselig eller uventet skal i følge Høyesterett tolkes som plutselig og uventet, se Rt. 2006 s. 1642. Vilkårene er dermed kumulative (begge må være oppfylt), ikke alternative. Dette innebærer at selv om hendelsen skjer plutselig, må den også være uventet for å kunne anses som arbeidsulykke.

I uventet ligger det at hendelsen må ha skjedd uforutsett. Om en hendelse er uforutsett, beror på hva som er vanlig i vedkommende arbeid. Normen beskriver følgelig til en viss grad en form for relativisering. Spørsmålet er hvor vesentlig avviket fra det vanlige arbeidet må være før arbeidsulykke anses å foreligge. Dette vil variere, men krav om betydelig avvik kan likevel ikke oppstilles. Momenter som inngår i relativiseringen kan blant annet være risikoen ved handlingen, om den er en del av de vanlige arbeidsoppgavene, kontrollen over situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet. Vurderingen av om påkjenningen eller belastningen er usedvanlig skal ta utgangspunkt i hendelsens art og omstedighetene rundt denne, ikke skadens art og omfang. Først i de tilfeller hendelsesforløpet er uklart, vil skadens omfang kunne tjene som bevismoment, se Rt. 2009 s. 1626.

Med ytre menes at det i utgangspunktet må ha skjedd noe utenfor arbeidstakers eget legeme. I praksis stilles det imidlertid ikke særlig strenge krav til den ytre hendelsen.

Arbeidsulykker er ikke bare ulykkesartede hendelser, men også hendelser som innebærer usedvanlig belastning eller påkjenning. Dette kalles gjerne det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, se folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a.

Ofte kommer rekkevidden av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet på spissen i forbindelse med såkalte kraftanstrengelser. Kraftanstrengelser er påkjenninger eller belastninger som følge av at det er foretatt bevegelser i en kroppslig uheldig stilling.

Etter ordlyden er det tre kumulative vilkår (alle må være oppfylt) for at arbeidsulykke kan anses å foreligge etter det avdempende arbeidsulykkebegrepet. Hendelsen må være ytre, konkret tidsbegrenset og medføre en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er vanlig i vedkommende arbeid.

Høyesterett har på bakgrunn av praksis tolket ordlyden slik at det likevel ikke er krav om ytre påkjenning. I tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær påkjenning, stilles det ikke noe tilleggskrav om ytre hending, se Rt. 2005 s. 1757.

Uttrykket konkret tidsbegrenset beskriver det tidsmessige kravet. Det er ikke et vilkår at hendelsen skjer plutselig, som etter bestemmelsens første punktum. Hva som ligger i uttrykket konkret tidsbegrenset kan ikke anses endelig fastlagt, men etter praksis omfattes i alle fall ikke påkjenninger som strekker seg ut over et skift eller en arbeidsdag.

Kravet om usedvanlig påkjenning eller belastning, innebærer et avvik fra det normale i vedkommende arbeid. Avviket kan enten bestå i at arbeidstakeren har utført oppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en usedvanlig måte. Uansett er det et vilkår at avviket medfører en usedvanlig påkjenning. Det er ikke noe avgjørende moment hvorvidt den aktuelle arbeidsoppgaven inngår i arbeidstakers hovedarbeidsoppgaver.Sentralt står spørsmålet om oppgaven er en del av vedkommendes normale arbeidsoppgaver. Heller ikke et lite avvik fra normal arbeidsprosedyre gjør at hendelsen kan betraktes som arbeidsulykke.

I følge praksis kan også andre forhold tilsi at hendelsen anses som arbeidsulykke under det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, eksempelvis sterkt tidspress, mangelfull erfaring grunnet alder, instruksjon eller lignende.

Utgangspunktet ved fastleggingen av innholdet i det avdempede arbeidsulykkesbegrepet er, i likhet med det markerte arbeidsulykkebegrepet, hendelsens art og omstedighetene rundt denne, ikke skadens art og alvorlighetsgrad. Det som skal kartlegges er avviket fra normal arbeidsrutine, med andre ord om påkjenningen eller belastningen er usedvanlig. Dersom hendelsesforløpet er uklart, kan skadens art og omfang være et bevismoment.

I praksis vil det avdempende arbeidsulykkesbegrepet overlappe det markerte arbeidsulykkesbegrepet.

Folketrygdloven § 13-3 tredje ledd avgrenser arbeidsulykkesbegrepet negativt mot fysiske og psykiske belastningslidelser som over tid har utviklet seg. Høyesterett har uttalt at det typiske ved belastningslidelser er at det skjer en utvikling over tid, og at det foreligger et belastende element som gir en kumulerende virkning på kroppen, se Rt. 2004 s. 261. Dommen gjelder rekkevidden av yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c, men antas likevel å ha betydning for fortolkningen av tilsvarende begrep i folketrygdloven.

Begrunnelsen for avgrensningen i folketrygdloven § 13-3 tredje ledd er at sykdommer/ lidelser dette gjelder er alminnelig utbredte og kan skyldes påvirkninger og belastninger utenom arbeidsmiljøet. Dessuten har de ofte uklare og sammensatte årsaksforhold.

Kravet til arbeidsulykke innebærer imidlertid også i seg selv en avgrensning mot skader og sykdommer som over tid utvikler seg, se Rt. 2007 s. 882. Bestemmelsen er derfor ikke nødvendig for fortolkingen av arbeidsulykkesbegrepet, men er tatt med av informasjonshensyn.

Skader som skyldes flere etterfølgende og likeartede hendelser som hver for seg faller inn under arbeidsulykkesbegrepet, kan ikke nektes godkjent som yrkesskade under henvisning til at det er tale om påkjenninger over tid. Men dersom skaden skyldes vedvarende påkjenninger over tid, kan hendelsesforløpet ikke splittes opp i elementer som så isolert bedømmes opp mot arbeidsulykkesbegrepet. Det vil innebære en omgåelse av bestemmelsen i § 13-3 tredje ledd, se Rt. 2013 s. 645.

I yrkesskadeforsikringen er yrkesskadebegrepet utvidet i forhold til folketrygdloven. Etter § 11 første ledd bokstav c dekkes ikke bare skader (bokstav a) og sykdommer (bokstav b), men også annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser. Bestemmelsen i bokstav c omfatter likevel ikke såkalte belastningslidelser. Høyesterett har slått fast at § 11 første ledd bokstav c ikke er ment å ha et vidt anvendelsesområde, men skal fungere som en sikkerhetsventil for tilfelle som ligger nær opp til hva som dekkes etter bokstav a eller bokstav b, se Rt. 2008 s. 1646, Rt. 2011 s. 368 og Rt. 2013 s. 645.

6.2.3.3 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget foreslo i 2004 å videreføre arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Utvalget påpekte at begrepet arbeidsulykke, til tross for ulik ordlyd i gjeldende regelverk, har samme rettslige innhold og skal forstås på samme måte. Etter utvalgets oppfatning skal det derfor ikke oppstå tolkningsproblemer ved en sammenslåing av de to regelverkene. Utvalget foreslo også at folketrygdloven § 13-3 tredje ledd om belastningslidelser burde videreføres av informasjonshensyn. Det burde etter utvalgets syn presiseres at alle lidelser som skyldes påvirkning over tid, ikke kunne godkjennes som yrkesskader.

Yrkesskadeutvalget vurderte ikke sikkerhetsventilens betydning for skader (yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a). Først i 2008 ble det slått fast at yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c også omfattet skader, se Rt. 2008 s. 1646.

6.2.3.4 Høringsuttalelser

Ingen av høringsinstansene knyttet i 2004 eller 2007 direkte kommentarer til Yrkesskadeutvalgets forslag om å videreføre arbeidsulykkesbegrepet.

LO gjorde i høringssvaret i 2007 rede for yrkesskaderegelverket i Danmark på generelt grunnlag, herunder en bestemmelse med definisjon av begrepet arbeidsulykke. LO anførte at ulykkesbegrepet ikke forutsatte noen plutselig, ytre hending.

Flere høringsinstanser hadde i 2007 også generelle merknader til spørsmålet om såkalte belastningslidelser, især muskel- og skjelettlidelser. Det vises til nærmere omtale av dette i punktene om plutselig løfteskade og arbeidssykdommer.

FNH anførte i høringssvaret i 2004 at Yrkesskadeutvalgets forslag til bestemmelse om ulykkesskade kan misforstås dit hen at prinsippet om å ta arbeidstaker som han eller hun «er», også kommer til anvendelse i spørsmål om det foreligger arbeidsulykke.

6.2.3.5 Departementets vurdering

Avgrensning av yrkesskadedekningen gjennom et krav om arbeidsulykke er et bevisst valg som lovgiver har gjort gjeldende for begge regelverk. Rekkevidden av hva som skal regnes som arbeidsulykke er klarlagt gjennom en omfattende praksis, ikke minst flere dommer fra Høyesterett.

Departementet mener det er riktig at også arbeidsskadeforsikringsloven har regler som stiller krav til den skadevoldende hendelsen på arbeidsplassen. Et slikt krav kan bidra blant annet til å begrunne obligatoriske særregler for skader som skyldes arbeidet. Departementet foreslår å videreføre det gjeldende arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004.

Av informasjonshensyn bør ordlyden i folketrygdens bestemmelse benyttes, men det må foretas enkelte justeringer som følge av rettspraksis. Departementet foreslår derfor at plutselig eller uventet i det markerte arbeidsulykkesbegrepet endres til plutselig og uventet, se lovforslaget § 11 andre ledd bokstav a. Tilsvarende at ytre ikke videreføres i det avdempede arbeidsulykkesbegrepet, se lovforslaget § 11 andre ledd bokstav b.

Departementet foreslår ikke å videreføre sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c for skader (bokstav a). Det påpekes at arbeidsulykkesbegrepet er fleksibelt, hvor nye tilfeller vil kunne fanges opp gjennom justeringer i praksis. Risikoen knyttet til arbeidet som utføres anses i utgangspunktet ivaretatt innenfor disse rammene. En sikkerhetsventil bør reserveres for sykdommer som ikke står på arbeidssykdomslisten, fordi det ikke er noen tilsvarende fleksibilitet i listen, se punktet om arbeidssykdommer. For øvrig tilføyes at bokstav c i praksis knapt er i bruk, da såkalte belastningslidelser er holdt utenfor, og Høyesterett har tolket bestemmelsen heller restriktivt. I tillegg vil det framstå som unødig komplisert og omstendelig å skulle regulere ulykkesskader gjennom tre regelsett; arbeidsulykker, sikkerhetsventil og plutselig løfteskade (se nedenfor). Spesielt sett i lys av at reglenes anvendelsesområde til dels vil måtte bli overlappende.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen i folketrygdloven § 13-6 tredje ledd, som presiserer at fysiske og psykiske belastningslidelser som over tid utvikler seg, ikke regnes som yrkesskade. Departementet er enig i Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004 om at en ny bestemmelse bør gjøres generell for alle skader og sykdommer som over tid utvikler seg, og ikke bare omhandle enkelte skader og sykdommer. Det presiseres at påvirkningen over tid knytter seg til arbeidet. Departementet viser til lovforslaget § 11 fjerde ledd. Selv om en slik bestemmelse i og for seg er uten betydning for arbeidsulykkesbegrepets rekkevidde, har den likevel informasjonsverdi.

Departementet understreker at dette forslaget knytter seg til ulykkeskade, og ikke utelukker at sykdommer som over tid utvikler seg i arbeidet skal kunne godkjennes som arbeidssykdom, se nedenfor i punktet om arbeidssykdommer.

Departementet mener det vil være målrettet og hensiktsmessig å supplere arbeidsulykkesbegrepet med regler om personløft (plutselig løfteskade), se neste punkt.

6.2.4 Personløft (plutselig løfteskade)

6.2.4.1 Gjeldende rett

En skade på arbeidsplassen kan bare godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven og dekkes etter yrkesskadeforsikringsloven, hvis skadehendelsen regnes som arbeidsulykke, se ovenfor.

Sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c supplerer arbeidsulykkesbegrepet. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid bare for tilfeller som ligger nær opp til hva som dekkes etter bokstav a eller b, og såkalte belastningslidelser er holdt utenfor.

6.2.4.2 Bakgrunn og departementets høringsforslag

En prosjektgruppe som i 1999 avga «En rapport om mulighetene for å likestille visse muskel-/skjelettlidelser med yrkesskade» til Sosial- og helsedepartement, foreslo å innføre en regel om å godkjenne plutselig løfteskade som yrkesskade etter mønster fra dansk rett. Bakgrunnen var at arbeidsulykkesbegrepet i noen tilfeller ikke fanget opp akutte skader som oppstod i forbindelse med personløft, selv om skaden skyldtes løftet. Forslaget i rapporten ble ikke fulgt opp, blant annet på grunn av uenighet blant høringsinstansene.

Spørsmålet om å innføre en regel om personløft er imidlertid med jevne mellomrom tatt opp av blant annet arbeidstakerorganisasjonene.

Departementet foreslo i høringen i 2008 en ny regel om personløft (plutselig løfteskade). Bestemmelsen går ut på at plutselige skader i muskler, sener, nerver eller ledd som skyldes løft av person, også skal regnes som ulykkesskade, og supplerer arbeidsulykkesbegrepet.

6.2.4.3 Høringsuttalelser

Flere arbeidstakerorganisasjoner støttet departementets forslag i 2008, blant andre Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) ogNorsk Sykepleierforbund. YS pekte på at forslaget var særlig innrettet mot helse- og omsorgssektoren, og hadde et klart likestillingsperspektiv. Norsk Sykepleierforbund la til at andre situasjoner enn løft burde omfattes, og at skadefølgen ikke burde avgrenses.

LO mente at forslaget ikke innebar noen utvidelse av gjeldende rett, og viste til at det etter rettspraksis ikke var et krav om ytre årsak ved arbeidsulykke. LO pekte dessuten på at alle løft, også av gjenstander, var omfattet av sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c.

Den norske legeforening viste til at det er en høy skaderisiko uansett hva som blir løftet, når vedkommende har en vridd, foroverbøyd posisjon i hoften.

Arbeidsgiversiden støttet ikke forslaget. NHO uttalte blant annet at forslaget var en utvidelse av dagens praksis og medføre økte utgifter for arbeidsgiverne. NHO viste også til at Yrkessykdomsutvalget ikke foreslo å ta inn rygglidelser på en ny yrkessykdomsliste. Ryggplager er svært utbredt i normalbefolkningen, og et stort antall personer vil derfor kunne komme inn under ordningen. KS var skeptiske til at det ble sett helt bort fra viktige prinsipper som at skaden skal være oppstått ved plutselig, uventet ytre hending, og at den ble knyttet til en type løft uten vurdering av belastning. Selv om det ble flyttet mange pasienter i helseinstitusjonene hver dag, var forflytningene kjent på forhånd, slik at arbeidsmetode, bruk av hjelpemidler m.v. kunne planlegges. Spekter mente at gjeldende rett burde videreføres. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) understreket blant annet at skader etter personløft burde forbeholdes en sikkerhetsventil.

Helse- og omsorgsdepartementet stilte seg positiv til forslaget.

Likestillings- og diskrimineringsombudet stilte seg også positiv til forslaget, men anså det usikkert om intensjonen i forslaget ville bli fulgt opp i praksis.

STAMI mente forslaget på faglig grunnlag var noe inkonsistent. De mente det er en høy skaderisiko uansett hva som blir løftet, når vedkommende har en vridd, foroverbøyd posisjon i hoften.

Regjeringsadvokaten påpekte at hvis man fjernet tilknytningen til arbeidsulykkesbegrepet, viste erfaringen fra rettssaker at langt flere ville kunne få godkjent yrkesskader enn forutsatt av departementet. Regjeringsadvokaten mente en regel om personløft derfor burde være strammere.

6.2.4.4 Departementets vurdering

Risikoen for skader ved personløft er erfaringsvis ofte noe større enn risikoen for skader ved løft av gjenstander. Løft av personer er regelmessig mer uforutsigbart enn løft av gjenstander. Det har blitt påpekt at arbeidsulykkesbegrepet ikke tar hensyn til merrisikoen ved personløft i tilstrekkelig grad, selv om det brukes hjelpemidler. Etter departementets syn bør det derfor innføres en bestemmelse som bedre fanger opp denne merrisikoen.

Departementet foreslår en regel om plutselig løfteskade der det er tilstrekkelig at skaden skyldes løft av person i arbeidet. Bestemmelsen som foreslås fokuserer på om løftet er årsaken til skaden, ikke på hvordan skaden oppstår, eksempelvis om det foreligger en påkjenning eller belastning. På bakgrunn av rettspraksis er slike situasjoner etter departementets vurdering ikke omfattet av gjeldende rett. Arbeidsulykkesbegrepet forutsetter usedvanlig påkjenning eller belastning, og sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c gjelder bare for tilfelle som ligger nær opp til det som dekkes etter bokstav a eller bokstav b.

Skadefølgen som kan godkjennes som ulykkesskade i forbindelse med personløft, bør etter departementets syn være skader i muskler, sener, nerver eller ledd. Således innebærer forslaget en avgrensning i forhold til forslaget om hva som skal kunne regnes som skadefølge i forbindelse med arbeidsulykke. Departementet kan ikke støtte synet om at også andre skadetyper bør omfattes. Skader i muskel- og skjelettapparatet bør med andre ord utgjøre rammen for hva som kan godkjennes som ulykkesskade etter en regel om plutselig løfteskade. Avgrensningen har også en side mot Yrkessykdomsutvalgets forslag om å ta enkelte muskel- og skjelettlidelser opp på en ny arbeidssykdomsliste, og departementets forslag om en sikkerhetsventil for alle sykdommer som ikke står på denne listen.

Departementet foreslår at det bør være et krav om årsakssammenheng mellom personløftet og skader i muskler, sener, nerver eller ledd. Som for skader som skyldes arbeidsulykke, foreslås det at årsakskravet skal bygge på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Departementet foreslår at det likevel skal være et vilkår om at skaden må ha oppstått plutselig. Her ligger blant annet en avgrensning mot skader og sykdommer som over tid utvikler seg. Hensynet til enkle og praktikable regler tilsier at det oppstilles et prinsipielt skille. Lovfesting av plutselig som selvstendig vilkår gir en tilsiktet avgrensning av regelen til å gjelde for typiske løfteskader. Vilkåret innebærer en forutsetning om at skaden har oppstått akutt, det vil si en markert endring i en muskel, sene, nerve eller ledd. At skaden gir akutte symptomer, vil si at symptomene har debutert i løpet av noen timer etter det aktuelle løftet. Et typisk eksempel på plutselig løfteskade kan være akutt lumbago (hekseskudd).

Av informasjonshensyn foreslås det å klargjøre i lovteksten at sårbarhetsprinsippet gjelder for årsaksvurderingen. For blant annet å sikre avgrensningen mot skader og sykdommer som over tid utvikler seg, foreslås at sårbarhetsprinsippet ikke skal omfatte vilkåret om at skaden må ha oppstått plutselig (akutt). Det presiseres at skader og sykdommer som utvikler seg over tid skal kunne likestilles med ulykkesskade (arbeidssykdommer), se punktet nedenfor.

Departementet foreslår også at det skal være et selvstendig vilkår at det er utført et personløft. Her ligger en avgrensning mot løft av gjenstander, hvor yrkesrisikoen som et utgangspunkt anses ivaretatt innenfor rammene av arbeidsulykkesbegrepet. For løft av gjenstander vil det regelmessig ikke være en merrisiko, slik som ved personløft. Når det gjelder økt skaderisiko i forbindelse med løft av gjenstander i vanskelige arbeidsstillinger, påpeker departementet at det avdempede arbeidsulykkesbegrepet vil kunne være oppfylt i slike tilfeller. Vilkåret om at det er utført et personløft, innebærer også en grensedragning mot andre former for personhåndtering enn løft. Uttrykket personløft bør etter departementets syn ikke reserveres for de tilfeller der en person løftes opp fra underlaget, eksempelvis fra sengen og over på operasjonsbordet. Personløft bør også omfatte mer løftelignende situasjoner, som eksempelvis forflytting av pasienten i sengen, endring av pasientens sittestilling i rullestolen osv.

Departementets forslag vil blant annet kunne omfatte rygglidelser. Men en bestemmelse om plutselig løfteskade vil imidlertid være avgrenset til en bestemt type aktivitet, visse skadetyper, og det vil kreves årsakssammenheng basert på alminnelige erstatningsrettslig årsaksprinsipper og med vanlig bevisbyrde. Forslaget skiller seg derfor fra spørsmålet om hvilke sykdommer som bør inntas på en ny arbeidssykdomsliste, herunder om visse rygglidelser bør kunne godkjennes som arbeidssykdom.

Departementet mener forslaget vil bidra til at arbeidstakere som løfter personer i arbeidet vil få bedre arbeidsskadedekning enn etter gjeldende rett. En særregel om plutselig løfteskade vil være et målrettet og effektivt virkemiddel overfor skader innenfor særlig helse- og omsorgssektoren, og har dermed også et likestillingsperspektiv.

En regel om plutselig løfteskade supplerer arbeidsulykkesbegrepet. Departementet presiserer i den forbindelse at i de tilfeller hvor løft av person oppfyller vilkårene til arbeidsulykke, er det kravene til skadefølge og årsakssammenheng ved arbeidsulykker som kommer til anvendelse.

Departementet viser til lovforslaget § 11 tredje ledd.

6.3 Sykdommer som kan likestilles med ulykkesskade (arbeidssykdommer)

6.3.1 Innledning

Yrkesskade er det grunnleggende vilkåret for rett til økonomisk kompensasjon etter folketrygdlovens særregler og yrkesskadeforsikringsloven. Etter begge regelverk kan i tillegg visse yrkessykdommer likestilles med yrkesskade/være dekningsmessig. Det innebærer at også yrkessykdommer kan gi rett til erstatning.

De sykdommene dette gjelder er fastsatt i to forskriftsett med hjemmel i folketrygdloven § 13-4 andre ledd andre punktum, jf. forskrifter 11. mars 1997 nr. 219 om sykdommer og forgiftninger m.v. som skal likestilles med yrkesskade (tilleggslisten) og nr. 220 om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade (den «egentlige» yrkessykdomslisten). Tilleggslisten kom i stand for å tilfredsstille de formelle krav til ILOs rekommandasjoner om yrkessykdom. Listens reelle innhold var allerede dekket gjennom de daværende forskrifter om yrkessykdommer. Listen medfører ingen utvidelse av de sykdommer som kan godkjennes i henhold til den «egentlige» yrkessykdomslisten.

Departementet legger i dette punktet fram forslag til arbeidssykdomsregler i ny lov. Det bygger på departementets høring i 2008.

6.3.2 Et system med eller uten arbeidssykdomsliste

6.3.2.1 Bakgrunn og departementets høringsforslag

Det kan reises spørsmål om hva slags system som er mest hensiktmessig for vurdering av hvilke sykdommer som skal kunne godkjennes som arbeidssykdom. Et regelverk om arbeidssykdommer kan utformes ut fra tre hovedprinsipper:

• Et system der alle sykdommer i utgangspunktet kan godkjennes, forutsatt at det er årsakssammenheng mellom sykdommen og yrkespåvirkningen i det konkrete tilfellet. Et slikt system er valgt i Sverige.

• Et rent listesystem der bare sykdommer som er tatt opp på en liste kan godkjennes. Dette systemet gjelder for folketrygdloven, og er også valgt i Storbritannia.

• Et blandet system med en arbeidssykdomsliste, men der sykdommer som ikke er tatt opp på listen likevel kan godkjennes gjennom unntaksregler (sikkerhetsventil), slik som etter yrkesskadeforsikringsloven. De fleste europeiske land har denne løsningen.

I høringen i 2008 la departementet fram forslag om at et nytt arbeidssykdomsregelverk måtte ta utgangspunkt i en liste.

6.3.2.2 Høringsuttalelser

Enkelte høringsinstanser var forbeholdne til departementets forslag i 2008.

LO syntes å mene at arbeidsskadeforsikringsloven på dette punkt burde kunne utformes etter mønster av forsvarspersonelloven § 12 bokstav b, hvor «enhver sykdom og skade» var dekket. LO forutsatte at det ble presisert i lovforarbeidene at belastningslidelser i muskel- og skjelettapparatet var dekket på linje med annen yrkesskade- eller yrkessykdom.

Unio og Norsk Sykepleierforbund syntes ikke å avvise listesystemet, men pekte på strukturelle problemer (rigiditet), at det med et slikt system var behov for en vid sikkerhetsventil.

De fleste høringsinstanser var positive til forslaget.

Den norske legeforening støttet forslaget.

NHO anførte at det rene listesystemet som i England egentlig var å foretrekke, med anså en slik modell i praksis for å være urealistisk, og ga derfor sin tilslutning til et blandet system, forutsatt at en sikkerhetsventil ikke reduserte listens betydning. KS understreket at sykdomsliste var egnet til å gi forutsigbarhet. HSH og Spekter stilte seg positive til å videreføre et listesystem.

FNH og Regjeringsadvokaten støttet også forslaget.

6.3.2.3 Departementets vurdering

Det er flere måter å utforme et arbeidssykdomsregelverk på, hvor skillelinjene særlig går mellom et system med eller uten arbeidssykdomslister. Begge systemer har fordeler og ulemper.

Etter departementets syn er fleksibiliteten den største fordelen med en løsning uten lister, arbeidstaker risikerer ikke å miste retten til erstatning fordi listen ikke er faglig oppdatert til enhver tid. Hvorvidt sykdommen kan godkjennes som yrkessykdom, beror i et system uten lister på om det er årsakssammenheng mellom sykdommen og yrkespåvirkningen i det konkrete tilfellet.

Mot en ordning uten lister kan det innvendes at alle krav om erstatning må utredes og behandles individuelt, også der det er åpenbart at det ikke foreligger arbeidssykdom. Et slikt system stiller store krav til medisinsk og juridisk utredningskapasitet. Det kan også innvendes at systemet medfører dårligere kontroll med kostnadssiden. I Sverige, hvor man ikke har noen yrkessykdomsliste, foretok man en vidtrekkende omlegging av regelverket i 1993 med et betydelig strengere årsakskrav, blant annet på grunn av stor utgiftsvekst. I 2003 ble reglene endret på ny, fordi kravet til årsakssammenheng mellom sykdom og skadelig påvirkning i praksis viste seg å fungere så strengt at få fikk erstatning. Et svensk offentlig utvalg som har vurdert arbeidssykdomsområdet, foreslår å legge om til et listesystem, se Arbetsskadekommissionens rapport «Förslag til en reformerad arbetsskadeförsäkring», lagt fram 31. august 2012.

Den vesentligste ulempen med et listesystem, slik departementet ser det, er at det gir et mindre fleksibelt regelverk. Dersom sykdommen ikke er tatt opp på listen, kan den heller ikke gi grunnlag for erstatning. Dette kan unngås ved for det første å sikre at listen jevnlig oppdateres og inneholder sykdommer som erfaringsvis kan settes i sammenheng med yrket. Dermed er det mindre sannsynlig at det finnes sykdommer med yrkesrelasjon som ikke står der, men som likevel burde ha gjort det. For det andre vil en sikkerhetsventil sikre at sykdommer som ikke omfattes av listen, likevel kan godkjennes på visse vilkår.

Det viktigste argumentet for et listesystem, er at det gir bedre forutberegnelighet for arbeidstaker, for arbeidsskadeenheten som skal administrere ordningen, for arbeidsgiverne som finansierer den og for forsikringsselskapene som fastsetter forsikringspremien. Her er det også viktig å peke på at et listesystem enklere kan kombineres med årsaks- og bevisregler som oppstiller en presumpsjon (forutsetning) om arbeidssykdom, noe som vil kunne gi raske og effektive oppgjør.

Departementet viser i den forbindelse til at Yrkessykdomsutvalget foreslo i NOU 2008: 11 et blandet system med en arbeidssykdomsliste kombinert med muligheten for godkjenning av andre sykdommer gjennom det utvalget betegner som et sikkerhetsnett. Utvalget begrunnet sitt standpunkt med at listesystemet gir større forutsigbarhet, er mer brukervennlig og begrenser uheldige helsemessige konsekvenser rundt prosessen med å avklare arbeidssykdom, enn et system uten lister.

I tillegg viser departementet til at Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) i en rapport fra november 2007 (se særskilt vedlegg til NOU 2008: 11 nr. 13 punkt 3), advarte mot å innføre et yrkessykdomsbegrep uten liste som i Sverige.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre et system med forskrifter (lister) over sykdommer som kan likestilles med ulykkesskade. De fleste høringsinstanser er positive til forslaget. Departementet mener at en liste vil sikre arbeidstaker raskere oppgjør. Videre vil en ordning med arbeidssykdomslister sikre faglig styring og økonomisk kontroll på arbeidssykdomsområdet. Det er enklere, mer effektivt og mer målrettet å administrere og styre med lister over arbeidssykdommer, enn bare gjennom årsaks- og bevisregler. Forslaget til nytt regelverk på arbeidssykdomsområdet bygger følgelig på dette systemet.

Det må ses i sammenheng med departementets forslag til unntaksregler for sykdommer som ikke står på listen (blandet system), se nedenfor.

Departementet vil med hjemmel i arbeidsskadeforsikringsloven utarbeide ny forskrift om arbeidssykdommer (arbeidssykdomsliste), herunder med regler under hvilke omstendigheter disse sykdommene skal kunne likestilles med yrkesskade. Forskriften vil tre i kraft samtidig med arbeidsskadeforsikringsloven.

Departementet viser til lovforslaget § 12 første ledd andre punktum bokstav a.

6.3.3 Sykdommer som ikke står på arbeidssykdomslisten (sikkerhetsventil)

6.3.3.1 Bakgrunn og departementets høringsforslag

Etter yrkesskadeforsikringsloven kan også andre sykdommer enn de som står på yrkessykdomslisten være dekningsmessige, se § 11 første ledd bokstav c. Bestemmelsen gjør unntak fra kravet om listesykdom i samme bestemmelses bokstav b, og omtales som en sikkerhetsventil. Såkalte belastningslidelser omfattes likevel ikke.

Folketrygdloven har ingen tilsvarende unntaksregel (sikkerhetsventil). Det innebærer at sykdommer som ikke står på yrkessykdomslisten bare kan godkjennes som yrkessykdom gjennom endring av forskriften.

Yrkesskadeutvalget foreslo at det bør gjelde en sikkerhetsventil i arbeidsskadeforsikringsloven for sykdommer som ikke er inkludert på yrkessykdomslisten. Det lå utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i listen.

Yrkessykdomsutvalget foreslo at det bør kunne gjøres unntak fra yrkessykdomslisten, og mente at et sikkerhetsnett er en forutsetning for et listesystem. Bruken av begrepet sikkerhetsnett viser at utvalget sannsynligvis mente flere sykdommer burde kunne bli godkjent enn etter dagens sikkerhetsventil, som er lite benyttet. Utvalget påpekte imidlertid at det er viktig å finne en balanse mellom listen og sikkerhetsnettet, slik at man unngår en uthuling av listesystemet.

Departementet foreslo i høringen 2008 at det i ny lov videreføres et system med en sikkerhetsventil som supplerer listesystemet, og at alle sykdommer som ikke er inkludert på en ny arbeidssykdomsliste skal kunne vurderes etter denne bestemmelsen.

6.3.3.2 Høringsuttalelser

De fleste høringsinstansene støttet departementets forslag i 2008 om et blandet system. Mange trakk fram at en sikkerhetsventil for alle sykdommer nettopp er et viktig skritt i et likestillingsperspektiv.

Norsk Sykepleierforbund støttet ikke at forslaget kun omfattet yrkessykdommer og ikke yrkesskader. De kunne ikke akseptere en slik innskrenkning av etablerte rettigheter, under henvisning til at Høyesterett hadde fastslått at yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c også omfattet yrkesskader.

Enkelte høringsinstanser, særlig arbeidsgiverorganisasjonene, mente sikkerhetsventilen fortsatt ikke burde omfatte visse sykdommer, som muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. NHO understreket at muskel- og skjelettlidelser måtte holdes utenfor, som etter gjeldende rett.

HSH og Spekter sluttet seg til forslaget. Spekter la imidlertid til grunn at det var arbeidsmedisinsk ekspertise som burde vurdere om det var klar sammenheng mellom sykdommen og arbeidsmiljøet.

Regjeringsadvokaten framholdt at en sikkerhetsventil erfaringsvis ville øke antallet tvister for domstolene, og gikk derfor i mot forslaget.

6.3.3.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn vil unntaksregler som supplerer listesystemet bidra til fleksibilitet, slik også mange høringsinstanser understreker. En sikkerhetsventil vil sikre at arbeidstaker med en sykdom som skyldes skadelig eksponering fra arbeidsmiljøet får rett til erstatning, selv om sykdommen ikke står på listen. Sykdommer som skyldes yrket, men som ikke står på arbeidssykdomslisten, vil dermed kunne fanges opp uten at man må gå veien om en forskriftsendring. Departementet foreslår derfor at listesystemet bør suppleres med en sikkerhetsventil (blandet system).

Når det gjelder spørsmålet om hvilke sykdommer sikkerhetsventilen bør omfatte, vises til at sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringsloven er negativt avgrenset ved at blant annet såkalte belastningslidelser holdes utenfor. Departementet påpeker at det har vært reist kritikk mot gjeldende regelverk i et likestillingsperspektiv, spesielt spørsmålet om muskel- og skjelettlidelser og yrkessykdom. Flere høringsinstanser oppfatter regelverket på dette område som kvinnediskriminerende, fordi slike sykdommer ikke står på yrkessykdomslisten, og heller ikke kan vurderes etter sikkerhetsventilen.

I lys av blant annet denne kritikken, foreslår departementet at alle sykdommer som ikke står på arbeidssykdomslisten bør kunne komme i betraktning som arbeidssykdom og kunne gi rett til erstatning. Det innebærer at ingen sykdommer etter sin art holdes utenfor sikkerhetsventilen, heller ikke muskel- og skjelettlidelser eller psykiske lidelser.

I punkt 6.3.6 vurderes den nærmere utformingen av sikkerhetsventilen, herunder hvilke årsaks- og beviskrav som skal gjelde for den.

6.3.4 Regler for å ta nye sykdommer opp på arbeidssykdomslisten

6.3.4.1 Bakgrunn og departementets høringsforslag

Yrkessykdomslisten er formelt en forskrift gitt med hjemmel i folketrygdloven § 13-4 første ledd andre punktum. Departementet kan endre forskriften, men den har i liten grad blitt revidert. Det er ikke gitt regler for å ta opp nye sykdommer på listen.

Yrkessykdomslisten kan ikke anses som en katalog over typiske yrkessykdommer, men er en blanding av spesifikke og til dels svært sjeldne sykdommer, sammen med svært overordnede sykdomskategorier (sekkebestemmelser).

I Danmark er det gitt regler for å ta sykdommer opp på erhvervssygdomslisten, ved at sykdommene må oppfylle vilkårene til såkalt «medicinsk dokumentation». I korte trekk må det foreligge en dokumentert sammenheng mellom påvirkning og sykdom, underbygget ved undersøkelser gjennomført av anerkjente medisinsk sakkyndige på et antall tilfeller som gir grunnlag for sammenligning mellom påvirkning og sykdom.

Yrkessykdomsutvalget drøftet hvilke kriterier utvalget burde legge til grunn for forslagene på yrkessykdomslisten. Det vil si hvilke medisinske kriterier som må være oppfylt før en kan slutte at det foreligger sannsynlig årsakssammenheng mellom sykdommen og yrket. Utvalget gjorde blant annet rede for de danske reglene, og anførte:

«Utvalget slutter seg i hovedsak til de seks danske punktene som utgangspunkt for vurdering av årsakssammenheng, men har likevel valgt å benytte noe mer kortfattede krav til årsakskriterier for sykdommer som skal inkluderes på den norske yrkessykdomslista:

En definert sykdom som er basert på klare diagnostiske kriterier og

• opptrer etter spesifikke eksponeringsforhold i arbeid

• har en høyere forekomst blant eksponerte enn blant ueksponerte

• der det ut fra anerkjente vitenskapelige kriterier er dokumentert en årsakssammenheng mellom eksponering og sykdom.»

Departementet foreslo i høringen i 2008 at det bør gjelde regler om såkalt medisinsk dokumentasjon for å ta nye sykdommer opp på en ny arbeidssykdomsliste, fastsatt med hjemmel i arbeidsskadeforsikringsloven. Departementet foreslo at sykdommer som tas opp på listen må kunne settes i sammenheng med yrkespåvirkningen i alminnelig anerkjent forskning, og viste til de faglige kriteriene som Yrkessykdomsutvalget baserte sitt forslag på. Det ble foreslått at tilsvarende kunnskapsbaserte regler burde gjelde i ny ordning for nye sykdommer som tas opp på arbeidssykdomslisten.

6.3.4.2 Høringsuttalelser

De høringsinstanser som støttet departementets forslag i 2008 om et listesystem, støttet gjennomgående også forslaget om at bare nye sykdommer som fylte visse formaliserte medisinske kriterier, kunne tas opp på yrkessykdomslisten.

Enkelte, blant annet Norsk Sykepleierforbund, mente imidlertid at forslaget hadde for strenge faglige kriterier.

NHO mente det var svært viktig at nye sykdommer på listen har sammenheng med hva som anses dokumentert på vedkommende fagfelt etter alminnelig anerkjent forskning. KS støttet forslaget med samme begrunnelse, og understreket samtidig at fokus måtte ligge på revisjon, ikke bare utvidelse, slik at listen også kunne reduseres. HSH og Spekter stilte seg positive til forslaget.

Helsedirektoratet framholdt at det var viktig med strenge faglig krav for å ta sykdommer opp på listen.

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og Regjeringsadvokaten støttet også departementets forslag.

6.3.4.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn vil regler for nye sykdommer på arbeidssykdomslisten (såkalt medisinsk dokumentasjon), kunne sikre en liste bestående av sykdommer som erfaringsvis settes i sammenheng med påvirkning fra arbeidsmiljøet. En slik kunnskapsbasert liste med sykdommer der en erfaringsvis vet at yrket er en vanlig eller vesentlig årsak, vil kunne bidra til raske og effektive oppgjør (effektivitetshensynet), forutberegnelighet for arbeidstaker (innrettingshensynet), for forsikringsnæringen (forsikringsbarhet/premiefastsettelse) og for arbeidsgiverne (finansieringen).

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det bør være regler med kunnskapsbaserte kriterier for nye sykdommer på en arbeidssykdomsliste. Det foreslås at de faglige kriteriene som Yrkessykdomsutvalget baserte sitt forslag på, og som i hovedsak bygger på dansk regelverk og praksis, bør danne utgangspunkt for slike regler.

Forslaget om slike regler har en side mot departementets forslag om å opprette et permanent arbeidssykdomsutvalg underlagt arbeidsskadeenheten, som løpende vil vurdere hvilke sykdommer som bør kunne likestilles med ulykkesskade etter arbeidssykdomsforskriften. Reglene vil også kunne anvendes som delvilkår i bestemmelsen med årsaks- og beviskrav for sykdommer som ikke står på arbeidssykdomslisten.

En arbeidssykdomsliste bestående av sykdommer som erfaringsvis settes i sammenheng med skadelig påvirkning fra arbeidsmiljøet, vil også ha betydning for hvilke årsaks- og bevisregler som bør gjelde for listesykdommene.

Departementet presiserer at i de tilfelle hvor en sykdom på arbeidssykdomslisten ikke lenger oppfyller vilkårene for å stå der, skal sykdommen tas av listen.

Det foreslås at departementet får fullmakt til å fastsette forskrift med regler for nye sykdommer på arbeidssykdomslisten. Forskriften vil tre i kraft samtidig med arbeidsskadeforsikringsloven.

Departementet viser til lovforslaget § 12 første ledd andre punktum bokstav b.

6.3.5 Årsaks- og bevisregler for sykdommer som står på arbeidssykdomslisten

6.3.5.1 Gjeldende rett

Hvis en sykdom omfattes av folketrygdens yrkessykdomsliste, er det et vilkår for at den skal kunne likestilles med yrkesskade etter folketrygdloven og være dekningsmessig etter yrkesskadeforsikringsloven, at lovenes årsaks- og beviskrav for listesykdommene er oppfylt.

Disse årsaks- og beviskravene er presisert i lovteksten. Dette i motsetning til hva som gjelder for skader og sykdommer forårsaket av arbeidsulykke, hvor lovenes årsaks- og beviskrav har funnet sin løsning i praksis.

Folketrygdlovens og yrkesskadeforsikringslovens årsaks- og beviskrav for yrkessykdommer er forskjellige. Likevel synes de å ha felles utgangspunkt i at det etableres en presumpsjon for årsakssammenheng, det vil si at når visse vilkår er oppfylt, forutsettes det å foreligge yrkessykdom.

Etter folketrygdloven § 13-4 andre ledd foreligger det yrkessykdom hvis arbeidstaker sannsynliggjør at nærmere krav til sykdomsbildet etter bokstav a, påvirkningen i tid og konsentrasjon etter bokstav b og induksjonstiden (tiden fra eksponering til symptomer oppstår) etter bokstav c, er oppfylt. Vilkårene regulerer den generelle sammenheng mellom den aktuelle sykdommen og den aktuelle påvirkningen. Høyesterett har fastslått at alternative årsaksforklaringer ikke er relevante ved vurderingen av vilkårene, se Rt. 2012 s. 929 (en dom om rekkevidden av bokstav a). Hvis Arbeids- og velferdsetaten i det konkrete tilfelle mener det er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene, har etaten bevisbyrden etter bokstav d.

Der det er faktorer i og utenfor arbeidsmiljøet som i samvirke har forårsaket sykdommen, gjelder en modifisert hovedårsakslære. Den innebærer at dersom faktoren i yrket utgjør minst 50 prosent av årsaken, anses yrkespåvirkningen som hovedårsak eller dominerende årsak, og sykdommen godkjennes fullt ut som yrkessykdom, se Rt. 2005 s. 495. Etter praksis kan en sykdom også godkjennes delvis som yrkessykdom, hvis årsaksfaktoren i yrket er mindre enn 50 prosent (proratarisk fordeling). Der yrkesfaktoren er ubetydelig, foretas ingen delgodkjenning.

Sårbarhetsprinsippet og krav til adekvans gjelder ikke.

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav b, jf. andre ledd, må arbeidstaker sannsynliggjøre at han eller hun har en sykdom som går inn under forskriften (listen), og at yrkespåvirkningen har forårsaket sykdommen, se Rt. 2012 s. 1864. Forutsatt at arbeidstaker kan sannsynliggjøre dette, skal sykdommen anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden i samsvar med § 11 andre ledd, med mindre forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfelle. Presumpsjonen i § 11 andre ledd, gjelder ikke spørsmålet om arbeidstaker har en sykdom som etter sin art er dekningsmessig. Det åpnes ikke for å delvis godkjenne en sykdom som yrkessykdom.

Bestemmelsen i § 11 tredje ledd slår fast at det skal ses bort fra arbeidstakers særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, med mindre den særlige mottakeligheten anses som helt overveiende årsak. I tillegg til dette sårbarhetsprinsippet gjelder et krav til adekvans.

6.3.5.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Det var dissens i utvalget i 2004 i spørsmålet om utformingen av nye årsaks- og bevisregler for sykdommer på listen. Utvalget delte seg i et flertall og to mindretall. Flertallet og det ene mindretallet foreslo en bestemmelse i tråd med yrkesskadeforsikringslovens, likevel slik at flertallet mente det burde lovfestes kriterier som det kan legges vekt på ved bevisvurderingen. Det andre mindretallet mente at årsaks- og bevisreglene i ny lov burde basere seg på bestemmelsen i folketrygdloven § 13-4 andre ledd.

6.3.5.3 Departementets høringsforslag

I høringen i 2008 la departementet fram forslag til nye årsaks- og bevisregler for listesykdommene. Forslaget innebar at arbeidstakers sykdom er dekningsmessig der han eller hun sannsynliggjør å ha en sykdom som er inkludert på arbeidssykdomslisten, å ha vært utsatt for påvirkning (på arbeidsplassen) som omfattes av listen, at denne påvirkningen har årsaksevne, og symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen. Dersom disse fire vilkårene er oppfylt, anses sykdommen som en arbeidssykdom med mindre arbeidsskadeenheten kan sannsynliggjøre at den har andre og mer nærliggende årsaker (snudd bevisbyrde). Det ble også foreslått at sårbarhetsprinsippet og et krav til adekvans skulle gjelde.

6.3.5.4 Høringsuttalelser

Arbeidstakerorganisasjonene tok gjennomgående avstand fra departementets forslag i 2008, med den begrunnelsen at det var for strengt, og gikk i arbeidstakernes disfavør. LO mente framstillingen i høringsbrevet av gjeldende rett etter yrkesskadeforsikringsloven ikke var dekkende. Forslaget gikk lenger i skadelidtes disfavør enn det som var dagens rettstilstand, og det ble lite eller ingenting igjen av det arbeidstakervern som var nedfelt i yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd. LO gikk derfor imot forslaget. Norsk Sykepleierforbund kunne ikke godta regler som medførte en uakseptabel innskjerping for skadelidte. Videre at det skjerpede beviskravet i yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd, måtte bli videreført for en arbeidsskadeenhet. Forbundet tok også avstand fra et krav om adekvans, som ikke gjelder etter folketrygdloven.

I en fellesuttalelse fra Arbeidsmiljøskaddes landsforening, Norges Handikapforbund, Hørselshemmedes Landsforbund, Landsforeningen for trafikkskadde, Fagforeningen Lederne, Fagforeningen SAFE og Befalets Fellesorganisasjon, ble det anført at forslaget innebar en reduksjon av yrkesskaddes rettigheter. Disse mente de ble fratatt tilleggsrettigheter som yrkesskadeforsikringsloven § 11 ga, noe som ville få betydelige konsekvenser. Bestemmelsen i § 11 ble derfor foreslått videreført. Også LHL mente at forslaget var for strengt.

Arbeidsgiverorganisasjonene var heller ikke udelt enig i forslaget, da de anså det for å være for liberalt. NHO ønsket årsaks- og bevisregler som i folketrygdloven. Disse reglene fungerer best i praksis, og sikrer en rimelig balanse mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. NHO tok i tillegg til orde for at hvis muskel- og skjelettlidelser skal omfattes av en ny liste, noe NHO ikke støttet, forutsatte NHO at de må stå på en egen liste med egne og strengere årsaks- og bevisregler. NHO ønsket ikke at sårbarhetsprinsippet skulle gjelde, da det står i strid med forebyggingshensynet. KS framholdt at utformingen av årsaks- og bevisregler måtte ses i sammenheng med hvilke regler som ville gjelde for å ta nye sykdommer opp på arbeidssykdomslisten.

Spekter og FNH støttet departementets forslag.

STAMI fant det, ut i fra en medisinsk årsaksforståelse, problematisk å forholde seg til en juridisk basert hovedårsakslære, slik den er formulert i folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav d, og som forslaget bygget på. De påpekte at alle sykdommer er multifaktorielle, og en årsaksfaktor i arbeid er nødvendigvis kun en av flere årsaksfaktorer. I en slik situasjon er det på medisinskfaglig grunnlag ikke mulig å fordele årsaksfaktorer etter deres innbyrdes relative vekt, og forsøk på relativ prosentuering av respektive årsaksfaktorer er gjetning. Dersom man likevel tar utgangspunkt i folketrygdloven § 13-4 andre ledd, burde bokstav d bli sløyfet. STAMI anså yrkesskadeforsikringslovens betingelseslære for å være mer i tråd med den medisinske årsaksforståelse. Etter denne læren er det vesentlige forholdet å vurdere om den aktuelle yrkeseksponeringen er en nødvendig betingelse for skaden, samt om det er naturlig å knytte ansvar til dens bidrag, uavhengig av eventuelle andre årsaker.

Regjeringsadvokaten påpekte at forslaget i hovedsak tilsvarte rettstilstanden etter folketrygdloven § 13-4 andre ledd, se Rt. 2005 s. 495. Dermed er det en innskrenkning i forhold til yrkesskadeforsikringsloven, som ikke kunne ses kommentert av departementet. En lovfesting av sårbarhetsprinsippet innebar en utvidelse i forhold til folketrygdloven, og Regjeringsadvokaten kunne ikke se at utvidelsen er vel begrunnet.

6.3.5.5 Departementets vurdering

Et krav om årsakssammenheng binder sammen to sentrale erstatningsrettslige grunnvilkår som ansvarsgrunnlag og (økonomisk) tap. Et viktig hensyn bak årsakskravet, er å skape trygghet mot å bli pålagt erstatningsansvar for skade/tap som ikke har sammenheng med den påståtte skadevoldende handlingen. Årsakskravet har også sammenheng med forebyggings- og reparasjonshensynet, som har vilkåret om årsakssammenheng som forutsetning.

Det er flere hensyn som gjør seg gjeldende og som skal ivaretas ved utformingen av nye årsaks- og bevisregler for sykdommer på arbeidssykdomslisten.

Folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven har ulike årsaks- og bevisregler for listesykdommene. Begge regelverk synes imidlertid å bygge på felles prinsipper:

Det etableres en presumpsjon for årsakssammenheng. På visse vilkår forutsettes det å foreligge yrkessykdom/dekningsmessig sykdom. Arbeidstaker har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at disse er oppfylt. Hvis henholdsvis Arbeids- og velferdsetaten eller forsikringsselskapet mener det likevel ikke foreligger yrkessykdom/dekningsmessig sykdom, har de bevisbyrden for å sannsynliggjøre alternative årsaksforklaringer (snudd bevisbyrde). Forsikringsselskapets bevisbyrde er i tillegg skjerpet.

Departementet viser til at Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 42 om Workmen's Compensation for Occupational Diseases, som ifølge ILOs ekspertkomité forutsetter et yrkessykdomsregelverk som etablerer en presumpsjon for årsakssammenheng, se NOU 1990: 20 Forenklet folketrygd, s. 578 følgende. Det vises videre til at ingen høringsinstanser har motsatt seg forslaget om å videreføre presumpsjonsregler, men at høringsinstansene har ulike synspunkter på innholdet.

Departementet foreslår derfor at det i ny lov skal videreføres årsaks- og bevisregler for listesykdommene som etablerer en presumpsjon for årsakssammenheng. Spørsmålet er dermed utformingen av dem.

Som etter gjeldende regelverk bør arbeidstaker sannsynliggjøre at visse vilkår er oppfylt. Gitt en ny arbeidssykdomsliste i tråd med Yrkessykdomsutvalgets forslag, med detaljerte krav både til sykdommen og til eksponeringen, foreslår departementet at arbeidstaker må sannsynliggjøre å ha en sykdom som er angitt i arbeidssykdomslisten, eksempelvis nedsatt hørsel, astma, hjerneskade osv., se lovforslaget § 12 andre ledd bokstav a. Denne listen forslås gitt med hjemmel i lovforslaget § 12 første ledd andre punktum bokstav a.

I tillegg bør arbeidstaker sannsynliggjøre å ha vært utsatt for påvirkning (art) på arbeidsplassen som er angitt i den samme listen, eksempelvis støy, støv, løsemidler osv. Arbeidsgiver har gjennom risikoavhengige premier insentiver til å motvirke at arbeidstakerne blir syke på grunn av arbeidsmiljøet. Skadelig påvirkning fra arbeidsmiljøet er en faktor arbeidsgiver kan kontrollere, forebygge og forhindre. For at blant annet dette forholdet skal kunne ivaretas tilstrekkelig, foreslår departement at arbeidstaker i tillegg må sannsynliggjøre at påvirkningen (arten) på arbeidsplassen har et visst tidsmessig og kvantitativt omfang (grad), se lovforslaget § 12 andre ledd bokstav b. Ut i fra disse kriteriene, bør påvirkningen ha evne til å forårsake sykdom (årsaksevne). Hvorvidt kravet til årsaksevne anses oppfylt, fastlegges på generelt grunnlag ut i fra hva som er alminnelig medisinsk anerkjent. Forslaget svarer (hva gjelder kravet til årsaksevne) til folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav b.

Departementet foreslår at det i tillegg bør kreves at arbeidstaker sannsynliggjør at sykdommen gir symptomer i rimelig tid etter påvikningen, se lovforslaget § 12 andre ledd bokstav c. En slik regel regulerer den tidsmessige relasjonen mellom skadelig påvirkning fra arbeidsmiljøet og debut av symptomer (induksjonstid). Dette vil variere avhengig av påvirkning og sykdom, enkelte sykdommer gir symptomer i forbindelse med påvirkningen (kontakteksem), andre først mange år senere (asbestbetinget lungekreft). Også vilkåret om induksjonstid bør fastlegges på generelt grunnlag ut i fra hva som er alminnelig medisinsk anerkjent. Forslaget svarer til folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav c.

Ved vurderingen av vilkårene i bokstav a, b og c skal det utelukkende fokuseres på arbeidsfaktoren, alternative årsaksforklaringer er ikke relevante. Departementet foreslår at det skal foreligge alminnelig sannsynlighetsovervekt for at vilkårene skal anses for oppfylt.

Et sentralt spørsmål som reiser seg etter dette, er om arbeidsskadeenheten bør ha mulighet for å vurdere alternative årsaksforklaringer (snudd bevisbyrde) til sykdommen etter lovforslaget § 12 andre ledd. Erfaringen viser at mange sykdommer kan ha et sammensatt og uklart årsaksbilde, hvor faktorer både i og utenfor arbeidet kan spille inn. Dette speiles allerede i folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav d og yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd, som åpner for alternative årsaksforklaringer. Arbeids- og velferdsetaten og forsikringsselskapet gis dermed mulighet til å sannsynliggjøre at en sykdom kan ha andre årsaker enn arbeidet. Departementet kan ikke se tungtveiende innvendinger mot at en arbeidsskadeenhet skal ha den samme muligheten.

Etter folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav d har Arbeids- og velferdsetaten vanlig bevisbyrde ved den alternative årsaksvurderingen, mens forsikringsselskapets bevisbyrde er skjerpet, se yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd. Departementet finner ikke tilstrekkelig grunnlag for at arbeidsskadeenhetens bevisbyrde bør være skjerpet. Skal den ha reelle muligheter til å sannsynliggjøre alternative årsaker, bør alminnelige bevisregler gjelde. Departementets forslag svarer til folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav d, se lovforslaget § 12 tredje ledd første punktum.

Folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav d åpner imidlertid for delgodkjenning av yrkessykdom, der sykdommen har samvirkende årsaker og yrkesfaktoren utgjør mindre enn 50 prosent av årsaken. Dette proratariske årsaksprinsippet følger ikke av lovens ordlyd, men av praksis. Enkelte høringsinstanser mente at en praksis med delgodkjenning burde videreføres. Etter departementets oppfatning, synes det som om delgodkjenning av yrkessykdom etter folketrygdloven er et resultat av at sårbarhetsprinsippet ikke gjelder. Dette kan illustreres med Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2005 s. 495. Denne saken gjaldt en bartender som utviklet lungekreft i samvirke mellom passiv røyking fra arbeidsmiljøet og egen røyking, og daværende trygdeetaten fant at yrkesfaktoren utgjorde en mindre andel av årsaken enn røykingen. Lungekreften ble delgodkjent med 45 prosent, en avgjørelse Høyesterett stadfestet. Bartenderen fikk lungekreften fullt ut godkjent som yrkessykdom etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav b, jf. andre ledd, da egen røyking ble satt ut av betraktning fordi sårbarhetsprinsippet gjelder her, se Gulating lagmannsretts dom LG-1998-133-A, jf. Rt. 2000 s. 1614. Med et tilsvarende sårbarhetsprinsipp etter folketrygdloven, ville det ikke vært grunnlag for delgodkjenning av kreftsykdommen etter § 13-4 andre ledd bokstav d, men full godkjenning. Departementet foreslår at sårbarhetsprinsippet skal gjelde etter ny lov, noe som blant annet innebærer at arbeidstakers sårbarhet ikke skal kunne danne grunnlag for delgodkjenning. Gjeldende trygdepraksis med delgodkjenning av yrkessykdom, videreføres ikke i lovforslaget.

Enkelte høringsinstanser mente at årsaks- og bevisreglene i yrkesskadeforsikringsloven er gunstigere for arbeidstaker enn departementets forslag. De tok derfor til orde for å videreføre disse. Departementet viser til at merknadene må vurderes i lys av et tidligere noe uklart rettskildebilde, da anvendelsen av § 11 første ledd bokstav b, jf. andre ledd, ikke var behandlet av Høyesterett på høringstidspunktet. På bakgrunn av Høyesteretts standpunkt i dommen inntatt i Rt. 2012 s. 186, sammenholdt med en arbeidssykdomsliste i tråd med Yrkessykdomsutvalgets forslag, med detaljerte sykdoms- og eksponeringskrav, ville det med slike regler blitt lite igjen av en eventuell bevisbyrde for arbeidsskadeenheten. Den presumpsjon til fordel for arbeidstaker som skal bygges opp, kan i praksis bli borte. Departementet finner derfor ikke grunnlag for å videreføre yrkesskadeforsikringslovens bestemmelser.

Departementet foreslår som nevnt at bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd videreføres. Sårbarhetsprinsippet vil dermed gjelde i forbindelse med arbeidsskadeenhetens mulighet til alternative årsaksforklaringer under den snudde bevisbyrden, se lovforslaget § 12 tredje ledd andre punktum. Det betyr at arbeidsskadeenheten skal se bort fra arbeidstakers særlige mottakelighet for sykdommen etter andre ledd, med mindre den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak. Sårbarhetsprinsippet vil i praksis oppstille strenge skranker for alternative årsaksforklaringer.

Videre foreslår departementet at det som etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd, bør gjelde et krav til adekvans etter lovforslaget § 12 tredje ledd første punktum. Det vil si at skadefølgen må være en påregnelig følge av arbeidseksponeringen for å være dekningsmessig.

6.3.6 Årsaks- og bevisregler for sykdommer som ikke står på arbeidssykdomslisten (sikkerhetsventilen)

6.3.6.1 Gjeldende rett

Etter yrkesskadeforsikringsloven gjelder unntak fra kravet om at bare listesykdommer omfattes. Det innebærer at også annen skade og sykdom er dekket dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c. Såkalte belastningslidelser omfattes imidlertid ikke. Bokstav c omtales som en sikkerhetsventil.

Bestemmelsen i bokstav c opererer med vilkårene «påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser». Når det gjelder alternativet arbeidsprosesser, er det et krav om årsakssammenheng mellom den påståtte yrkesskaden og selve arbeidet. Dette kan være årsaksfaktorer av tilsvarende art som for eksempel i et av alternativene på listen som bokstav b viser til. I Rt. 2004 s. 261 var det spørsmål om blodpropp på grunn av forkjær arbeidsstilling under sveising gikk inn under § 11 første ledd bokstav c. Arbeidstakeren fikk medhold. Flertallet i Høyesterett mente en verken kunne kreve at sykdommen var på vei til å kunne bli godkjent som yrkessykdom, eller at skaden måtte ha en ytre årsak. Da arbeidsstillingen var nødvendig i hans arbeid, hadde han ikke selv kontroll over arbeidssituasjonen, og dette talte for å la tilfellet gå inn under bokstav c. Høyesteretts flertall viste ellers til formål og system i loven.

Alternativet skadelige stoffer kan være ulike former for støv på arbeidsplassen, som fører til sykdom som ikke står på listen over godkjente yrkessykdommer. Her er det ikke sagt noe i loven om at selve arbeidet må være årsak, det er mest tenkt på arbeidsmiljøet som årsaksfaktor.

Det er ikke slik at enhver skade eller sykdom dekkes av bokstav c selv om det foreligger årsakssammenheng. I Rt. 2004 s. 261 uttalte Høyesterett at bestemmelsen ikke er tilsiktet å ha et vidt anvendelsesområde. Tre senere dommer fra Høyesterett synes å forsterke synet om at bokstav c skal fungere som en sikkerhetsventil for tilfelle som ligger nær opp til hva som dekkes etter bestemmelsens bokstav a (skader) eller bokstav b (sykdommer), se Rt. 2008 s. 1646, Rt. 2011 s. 368, og Rt. 2013 s. 645.

6.3.6.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Yrkesskadeutvalget foreslo i 2004 å videreføre bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c i ny lov. Det var imidlertid ikke enighet i utvalget om rekkevidden av bestemmelsen, både ordlyden og forarbeidene ble vurdert som uklare. Flertallet mente at ordlyden måtte tolkes innskrenkende, slik at bestemmelsen bare kom til anvendelse for de typiske yrkessykdommene. Det vil si sykdommer som burde ha vært omfattet av listen over likestilte yrkessykdommer, men som ikke var det. Mindretallet anførte at flertallets tolking ikke hadde dekning, og viste blant annet til ordlyden, forarbeidene og hensynet bak yrkesskadeordningen. Bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c var ikke behandlet av Høyesterett da utvalgets innstilling forelå.

6.3.6.3 Departementets høringsforslag

I departementets høringsforslag i 2008 ble det foreslått å videreføre en sikkerhetsventil i ny lov. Departementet foreslo at en ny sikkerhetsventil skulle gjelde for alle sykdommer som ikke stod på yrkessykdomslisten, men som enten fylte vilkårene for å bli tatt opp på listen basert på den seneste medisinske dokumentasjon, eller der det var klart at sykdommen var forårsaket av arbeidets særlige art. Det ble foreslått at arbeidstaker skulle ha bevisbyrden.

6.3.6.4 Høringsuttalelser

Arbeidstakerorganisasjonene gjorde gjennomgående gjeldende at departementet forslag i 2008 til sikkerhetsventil var for strengt. LO mente at forslaget innebar en vesentlig innstramming i disfavør av arbeidstakerne i forhold til gjeldende rett, og derfor var uakseptabelt. Belastningslidelser ville i praksis fortsatt falle utenfor. LO mente at gjeldende ordlyd burde videreføres uendret, men med en klar presisering om at sikkerhetsnettet også skulle omfatte belastningslidelser i muskel- og skjelettsystemet. Unio anførte at den generelle sikkerhetsventilen som var foreslått, var for snever. Det ble pekt på som vesentlig at terskelen for anvendelse av sikkerhetsventilen ikke måtte bli så høy som framlegget la opp til. Norsk Sykepleierforbund framholdt at forslaget i praksis var strengere enn gjeldende bestemmelse, slik at nakke- og rygglidelser fortsatt ikke ville bli dekket. Forbundet anførte at forslaget også burde omfatte skader, slik som yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c, og aksepterte ikke en innstramming av gjeldende rett.

Arbeidsgiverorganisasjonene støttet gjennomgående utformingen av sikkerhetsventilen. NHO understreket at det måtte foreligge høy grad av sannsynlighet for årsakssammenheng mellom sykdommen og skadelige påvirkning fra arbeidsplassen. KS framholdt at en sikkerhetsventil som gjaldt for alle sykdommer, forutsatte snevre årsaks- og bevisregler for å unngå unødige forventninger/prosesser. Spekter la til grunn at det var arbeidsmedisinsk ekspertise som skulle vurdere om det var klar sammenheng mellom sykdommen og arbeidsmiljøet.

FNH viste til at siden sikkerhetsventilen var foreslått å gjelde for alle sykdommer som ikke sto på listen, var det særlig belastningslidelser som ville bli prøvd. FNH mente at dette var en dramatisk endring i forhold til gjeldende rett, og at bestemmelsen ga for uklare rammer, med den risiko og den uforutsigbarhet det vil gi for premiefastsettelsen. FNH presiserte at forslagets ordlyd ikke speilet departementets intensjon om at det var en snever unntaksregel, og mente forslaget burde ha vært tydeligere.

LHL fastslo at sikkerhetsventilen var for streng.

Regjeringsadvokaten mente den foreslåtte bestemmelsen ville være prosesskapende sammenlignet med folketrygdloven, som ikke har en slik regel, og støttet derfor ikke forslaget. Regjeringsadvokaten stilte uansett spørsmål ved om dette var presist nok angitt.

STAMI mente årsakskravet i sikkerhetsventilen ikke var klart nok formulert, og at et skjerpet krav til påvirkningen, jf. uttrykket «arbeidetes særlige art», var for strengt. Også sykdommer som skyldtes normale påvirkninger i yrket måtte omfattes.

6.3.6.5 Departementets vurdering

Departementet foreslo i høringen i 2008 å videreføre et system med liste over sykdommer som kan godkjennes som arbeidssykdom, men supplert av en sikkerhetsventil for alle sykdommer som ikke står på listen. I tillegg er det foreslått et opplegg som ivaretar behovet for en løpende revisjon av listen samt økt forskning på arbeidssykdommer. Dette opplegget sikrer at det ikke vil være mange sykdommer som kan settes i sammenheng med yrket, som ikke allerede står på listen.

Enkelte høringsinstanser mente at den nå gjeldende sikkerhetsventilen burde videreføres. Departementet viser til at sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c i liten grad anvendes. Dette synes primært å skyldes at muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser ikke omfattes, og at Høyesteretts tolking av bestemmelsen gjør anvendelsesområdet heller snevert. Departementet finner derfor ikke grunnlag for å videreføre bestemmelsen. Departementets forslag om at ingen sykdommer etter sin art skal holdes utenfor en ny sikkerhetsventil, innebærer en betydelig omlegging av gjeldende rett. Utformingen av årsaks- og bevisreglene må speile denne omleggingen. Videre må utformingen reflektere at utviklingen på arbeidssykdomsområdet i en ny ordning primært skal skje gjennom kunnskapsbasert utvidelse av arbeidssykdomslisten.

Departementet mener på denne bakgrunn at en sikkerhetsventil i første rekke bør omfatte sykdommer som ikke er på arbeidssykdomslisten, men som fyller vilkårene for å stå der (såkalt medisinske dokumentasjon), se lovforslaget § 13 første ledd bokstav a. Det vil si at sykdommen må omfattes av forskriften som foreslås gitt i medhold av § 12 første ledd andre punktum bokstav b. Dette innebærer at sykdommer som er så sjeldne at de ikke er tatt opp på listen, eller sykdommer der ny kunnskap er i ferd med å gjøre det aktuelt å ta dem opp, kan likestilles med ulykkesskade. Forslaget vil understøtte listesystemet og de kunnskapsbaserte insentiver som er nedfelt i et nytt arbeidssykdomsregelverk. Departementet mener at det i tillegg skal gjelde krav til arbeidspåvirkning (art), årsaksevne (grad) og induksjonstid, se lovforslaget § 13 første ledd bokstav b og c. Departementet foreslår at arbeidstaker skal ha bevisbyrden. Det bør gjelde alminnelige bevisregler.

Departementet foreslår at arbeidsskadeenheten som for listesykdommene skal ha mulighet til å sannsynliggjøre alternative årsaksforklaringer (snudd bevisbyrde), se lovforslaget § 13 andre ledd. Erfaringen viser at mange sykdommer har et sammensatt og uklart årsaksbilde, hvor faktorer både i og utenfor arbeidslivet kan spille inn. Ved denne årsaksvurderingen bør sårbarhetsprinsippet og kravet til adekvans gjelde. Av informasjonshensyn er sårbarhetsprinsippet presisert i lovforslaget § 13 fjerde ledd.

Videre foreslår departementet at en sikkerhetsventil også bør omfatte tilfeller hvor det vil være klart urimelig å ikke godkjenne sykdommen som arbeidssykdom, selv om den ikke er på arbeidssykdomslisten, eller ikke fyller vilkårene for å stå der, se lovforslaget § 13 tredje ledd. For at listesystemet ikke skal uthules og overflødiggjøres, mener departementet at en slik bestemmelse må være en snever unntaksregel.

Med sikte på å ivareta disse hensynene, foreslår departementet at arbeidstaker må sannsynliggjøre at følgende vilkår er oppfylt i den konkrete saken, for at hans eller hennes sykdom skal kunne likestilles med ulykkesskade:

Det må være årsakssammenheng mellom påvirkningen i arbeidet og sykdommen, basert på alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipper. I det ligger samtidig at sårbarhetsprinsippet og kravet til adekvans vil gjelde. Av informasjonshensyn bør sårbarhetsprinsippet likevel presiseres i lovteksten, se lovforslaget § 13 fjerde ledd. Det bør være høy grad av sannsynlighet for årsakssammenheng mellom påvirkningen i arbeidet og sykdommen. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er ikke tilstrekkelig, det må være klart at det er årsakssammenheng.

I tillegg foreslås et skjerpet krav til påvirkningen i arbeidet, synliggjort gjennom uttrykket arbeidets særlig art. Det innebærer at denne påvirkningen bør være spesielt belastende, ekstraordinær eller atypisk, og medføre en særlig risiko for sykdom i det konkrete tilfellet, en risiko som går utover den normale risikoen i vedkommende arbeid. Dette trekker linjene til hensynene som ligger bak kravet om kvalifisert skadehendelse (arbeidsulykke) for ulykkesskader, jf. lovforslaget § 11 andre ledd.

I en slik vurdering legges vekt på momenter som blant annet typen av belastninger og påvirkninger, arbeidstempo, ensidige arbeidsbevegelser, intensiteten i arbeidet, presisjonskrav, arbeidsstillinger, ergonomiske forhold, avvik fra arbeidsmiljøloven, sykdommens karakter, når den oppstod i forhold til påvirkningen, utbredelsen av sykdommen i normalbefolkningen og medisinske årsaksmekanismer.

Endelig skal det være et krav om at den aktuelle sykdommen må kunne diagnosesettes etter de til enhver tid gjeldende medisinske diagnosekriterier. Utelukkende symptomer skal ikke kunne prøves.

6.4 Arbeidstakers medvirkning

6.4.1 Gjeldende rett

Folketrygdloven har ikke bestemmelser om reduksjon (avkorting) eller bortfall av ytelser ved medvirkning, selv om vedkommende har medvirket til skaden ved egen skyld. Det kan imidlertid tas hensyn til arbeidstakers opptreden når det skal avgjøres om det foreligger yrkesskade eller yrkessykdom («ansvarsgrunnlag»), se punkt 6.2 og 6.3.

Etter yrkesskadeforsikringsloven § 14 kan forsettlig eller grov uaktsom medvirkning føre til tap eller reduksjon av erstatningen. Etter skadeserstatningsloven § 5-1 kreves det simpel uaktsomhet for at erstatningen kan reduseres eller falle bort. Det innebærer at kravet til skyld er strengere etter yrkesskadeforsikringsloven enn etter skadeserstatningsloven. Det følger av yrkesskadeforsikringsloven § 14 at skadeserstatningsloven § 5-1 gjelder tilsvarende slå langt det passer. Etter skadeserstatningsloven omfatter medvirkning ikke bare aktive handlinger, men også passivitet.

Begrepene «forsettlig» eller «grovt uaktsomt» i yrkesskadeforsikringsloven har samme innhold som i forsikrings- og erstatningsretten. Forsett betyr at arbeidstaker på det kritiske tidspunkt hadde kunnskap om den relevante situasjonen og ønske om eller innsikt i det som ville følge av vedkommendes handlemåte, og likevel handlet som han eller hun gjorde. Trolig blir det her tilsvarende strenge beviskrav som for forsett i forsikringsretten, jf. Rt. 1985 s. 211 («sterk overvekt av sannsynlighet»).

Grov uaktsomhet forutsetter en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, se Rt. 1970 s. 1235. Handlemåten må representere et markert avvik fra det forsvarlige.

Ved tap av forsørger kan erstatningen ikke falle bort eller reduseres selv om avdøde opptrådte forsettelig eller grovt uaktsom, se yrkesskadeforsikringsloven § 14 andre punktum.

«Medvirkning» i form av skyld fra arbeidsgivers side kan ikke begrunne ansvarsfritak for forsikringsselskapet, men dersom arbeidsgiver har opptrådt forsettelig, kan selskapet fremme regresskrav etter yrkesskadeforsikringsloven § 8 andre ledd. Et spesielt erstatningstilfelle ble behandlet av Høyesterett i en dom inntatt i Rt. 2010 s. 93. Skadelidte var eneaksjonær, styreleder og daglig leder, samt eneste arbeidstaker. Firmaet hadde forsømt plikten til å tegne forsikring, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 3. Høyesteretts flertall på tre dommere kom til at selv om skadelidte var ordblind og hadde satt bort alle administrative plikter knyttet til virksomheten, hadde han opptrådt uaktsomt og erstatningen måtte reduseres med 50 prosent, jf. skadeserstatningsloven § 5-2.

Nedsettelse eller bortfall av erstatning ved medvirkning er ikke obligatorisk, idet erstatningen i slike tilfeller kan settes ned eller falle bort. Men er uaktsomheten grov, vil erstatningen i regelen bli nedsatt. Erstatningen reduseres i form av en brøk, for eksempel med ¼, da felles for alle tapspostene.

Yrkesskadeforsikringsloven § 14 har ikke regler om hvordan avkortingsgraden skal bestemmes. Av henvisning til skadeserstatningsloven § 5-1 må det imidlertid utledes at atferden, og dens betydning for at ulykken skjedde, omfanget av skadefølgen og forholdene ellers, skal være avgjørende. Normene for avkorting bygger således på samme hensyn som ved ansvar etter vanlige erstatningsregler, men her med utgangspunkt i at arbeidstaker har en skyldmargin, dvs. krav på uavkortet erstatning så lenge uaktsomheten ikke er grov. Dette må tas med i arbeidstakers favør når det gjelder momentet «hensyn til atferden». Hensynet til atferdens «betydning for at skaden skjedde» går på forhold på begge sider, dvs. arbeidstakers handlemåte som årsak mot årsaker som ligger i forhold på arbeidsplassen, som manglende sikringstiltak o.l. Sammenlignet med avkorting ved ansvar etter vanlige erstatningsregler må man dessuten ta utgangspunkt i at det på skadevoldersiden er en forsikret ansvarlig. Dette går særlig på at momentet «omfanget av skaden» her normalt ikke taler for avkorting.

Høyesterett har behandlet en sak hvor en bartender fikk lungekreft etter selv å ha røkt i 20 år og arbeidet i et meget røykfylt diskotek i 15 år, se Rt. 2000 s. 1614. For Høyesterett var det klart at arbeidsgivers forsikringsselskap var ansvarlig etter yrkesskadeforsikringsloven § 11. Selskapet mente imidlertid at erstatningen burde reduseres som følge av skadelidtes medvirkning i form av egen røyking. Flertallet på fire kom til at erstatningen ikke kunne avkortes etter yrkesskadeforsikringsloven § 14. Her ble begrepet grov uaktsomhet tolket i lys av forarbeidene til lovens § 11 tredje ledd, som brukte egen røyking som eksempel på momenter som ikke skulle gjelde i skadelidtes disfavør. Mindretallet tok ikke stilling til § 14, men mente at det måtte foretas en reduksjon i erstatningen ut fra et årsaksmessig fordelingsprinsipp.

6.4.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Utvalget foreslo å videreføre regelen om arbeidstakers medvirkning i yrkesskadeforsikringsloven § 14. Utvalget sluttet seg til den begrunnelsen som Justisdepartementet ga for dette i proposisjonen til yrkesskadeforsikringsloven.

6.4.3 Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette spørsmålet.

6.4.4 Departementets vurdering

Når det gjelder arbeidstakers medvirkning som grunnlag for redusert eller bortfall av erstatning, kan det etter departementets syn være flere grunner som taler mot å ta hensyn til dette. For det første vil en vurdering av skyld kunne føre til konflikter på arbeidsplassen. Videre vil det, dersom man slipper å ta stilling til medvirkning, føre til raskere erstatningsoppgjør.

Departementet viser til at det kan virke støtende å gi full erstatning der arbeidstaker har medvirket til ulykkeskaden eller arbeidssykdommen. Særlig der uaktsomheten er grov eller skaden er forsettlig. Departementet mener også at en regel om avkorting ved uaktsomhet vil kunne medvirke til færre ulykker på arbeidsplassen Departementet mener at erstatningen ved tap av forsørger ikke bør falle bort eller reduseres selv om avdøde opptrådte forsettelig eller grovt uaktsom.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 14, se lovforslaget § 14. Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, og som ingen høringsinstanser hadde merknader til. Forslaget innebærer at erstatning etter ny lov kan settes ned eller falle bort dersom arbeidstakeren forsettlig eller grovt uaktsom har medvirket til skaden eller sykdommen, se lovforslaget § 14 første punktum. Dette skal likevel ikke innskrenke etterlattes rett til erstatning, se andre punktum.

Departementet foreslår å videreføre dagens regel om at skadeserstatningsloven § 5-1 skal gjelde tilsvarende så langt det passer, se tredje punktum.

6.5 Foreldelse

6.5.1 Gjeldende rett

Det sondres etter folketrygdloven mellom to forskjellige typer av foreldelsesregler, fristen for å sette fram krav på trygdeytelser (§ 22-13) og foreldelse av krav på ytelser etter at vedtak er truffet (§ 22-14).

Lovens § 22-13 gir de nærmere vilkårene for å sette fram krav, herunder etterbetalingsregler. Første ledd bestemmer at rett til ytelser under loven betinger at det framsettes krav. Andre og tredje ledd inneholder de nærmere regler om etterbetaling av de ulike ytelsene.

Lovens § 22-14 gjelder når det er framsatt krav som feilaktig er avslått, og er en bestemmelse om foreldelse i tråd med lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven). Etter § 22-14 første ledd gjelder reglene i foreldelsesloven bare dersom annet ikke går fram av denne bestemmelsen. Foreldelsesloven § 3 inneholder de nærmere regler om utgangspunktet for foreldelseslovens foreldelsesfrist. Fristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse, se § 3 nr. 1. Når det gjelder ytelser etter folketrygdloven, har en stønadsberettiget tidligst rett på utbetaling når vedtaket er truffet av Arbeids- og velferdsetaten, se folketrygdloven § 22-14 andre ledd. I praksis betyr dette at foreldelsesfristen ikke starter så lenge det foregår klage- eller ankebehandling i Arbeids- og velferdsetaten eller Trygderetten.

Da det ikke er noen særregeler om foreldelsesfristens lengde i folketrygdloven § 22-14, foreldes medlemmets krav på ytelser etter tre år, jf. foreldelsesloven § 2. Dersom Arbeids- og velferdsetaten ved en feil ikke utbetaler en ytelse som er innvilget, må medlemmet ta rettslige skritt for å forhindre at kravet foreldes, se foreldelsesloven § 15.

Etter folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd gjelder ikke foreldelseslovens bestemmelser dersom en person som har framsatt krav, har fått helt eller delvis avslag fordi det er begått feil fra blant annet Arbeids- og velfredsetaten. Tilsvarende gjelder hvis kravet er avslått som følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen.

I yrkesskadeforsikringsloven § 15 første ledd slås det fast at arbeidstakers krav mot forsikringsgiver etter loven foreldes etter tre år. Bestemmelsen bygger på den alminnelige treårsregel i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (FAL) § 8-6 første ledd første og andre punktum, og skal etter forarbeidene forstås på samme måte, se Ot.prp. nr. 44 (1988-89) s. 90. Det er også tre års foreldelsesfrist etter foreldelsesloven § 2.

Fristen starter ikke å løpe før utgangen av det kalenderår hvor arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Det gir en rettsteknisk lett håndterbar regel til arbeidstakers gunst, og som medvirker til at det normalt ikke oppstår problemer med å fastsette treårsregelens starttidspunkt.

Uttrykket «det forhold som begrunner kravet» må forstås som en henvisning til kunnskap om skaden som kan gi rett til erstatning fra yrkesskadeforsikringen. Dette betyr at arbeidstaker som rammes av senskader, typisk sykdommer med lang induksjonstid som for eksempel kreft, ikke mister sin rett til erstatning på grunn av foreldelse før tre år etter at han fikk kunnskap om sykdommen, og at den omfattes av forsikringen.

Skaden må ha manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett kan konstateres grunnlag for å reise sak om erstatning, se Rt. 1998 s. 587. Som hovedregel vil det være avgjørende når arbeidstaker har innhentet eller burde ha innhentet en spesialisterklæring som sannsynliggjør kravet. For øvrig vil fristen ikke begynne å løpe før det foreligger kunnskap om at skaden vil medføre et økonomisk tap, se Rt. 1996 s. 1134. Fristen løper heller ikke før arbeidstaker har tilstrekkelig kunnskap om den ansvarlige. Det vil være ensbetydende med kunnskap om hvilket forsikringsselskap kravet skal rettes mot. Det avgjørende er hvilket selskap som var forsikringsgiver på konstateringstidspunktet, se yrkesskadeforsikringsloven § 5.

Selv om bestemmelsen bare nevner arbeidstakerens krav, må den etter forarbeidene anses å omfatte alle krav under forsikringen, se Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 90. Det vil si at også etterlattes krav omfattes av bestemmelsen om foreldelse i yrkesskadeforsikringsloven § 15.

I bestemmelsens andre ledd slås det fast at foreldelsesfristene i foreldelsesloven § 9 og forsikringsavtaleloven ikke gjelder. Det medfører blant annet at forsikringsavtaleloven § 8-5 (meldefrist) og § 8-6 (foreldelse) ikke skal kunne medføre bortfall av rett til erstatning. For øvrig får foreldelsesloven anvendelse så langt den passer.

Yrkesskadeforsikringsloven § 15 ble med virkning fra 1. oktober 1998 tilføyd et tredje ledd. Endringen har bare virkning for krav som er meldt selskapene denne dato eller senere. Bestemmelsen bygger på forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd første, andre og tredje punktum, se Ot.prp. nr. 44 (1997–98) s. 24. Den innebærer at et forsikringsselskap ikke kan påberope seg foreldelse før seks måneder etter at det har gitt skriftlig beskjed om at foreldelse vil bli påberopt. Bestemmelsen er gitt for at selskapet ikke skal kunne ha muligheten til uten videre å påberope foreldelse når skaden er meldt og eventuelle forhandlinger pågår, se Ot.prp. nr. 44 (1997–98) s. 9 og s. 15.

Melding til arbeidsgiver vil normalt likestilles med melding til selskapet, se forsikringsavtaleloven § 9-8.

Etter bestemmelsens siste punktum, forlenges foreldelsesfristen likevel ikke ut over 10 år fra kravet ble meldt selskapet.

Treårsfristen i yrkesskadeforsikringsloven § 15 første ledd første punktum suppleres av foreldelseslovens tilleggsfrister i § 10 til § 13, jf. den generelle henvisning til foreldelsesloven i lov om yrkesskadeforsikring § 15 andre ledd siste punktum. Foreldelsesloven § 10 nr. 1 gir en tilleggsfrist på ett år fra det tidspunkt fordringshaveren burde skaffet seg kunnskap om fordringen eller skyldneren. Det synes usikkert om bestemmelsen kommer til anvendelse og gir noen slik tilleggsfrist i forhold til treårsregelen i yrkesskadeforsikringsloven § 15 første ledd.

6.5.2 Yrkesskadeutvalgets forslag

Yrkesskadeutvalget foreslo å videreføre bestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 15 i forbindelse med overgang til lov om arbeidsskadeforsikring.

6.5.3 Høringsuttalelser

KS støttet Yrkesskadeutvalgets forslag. Ingen øvrige høringsinstanser uttalte seg om forslaget.

6.5.4 Departementets vurdering

Det er etter departementets syn særlig to hensyn som gjør seg gjeldende for regler om foreldelse. For det første vil bestemmelser om foreldelse virke som en pådriver overfor arbeidstaker. For den som mener å ha krav på erstatning, vil det faktum at kravet kan foreldes, bidra til handling (oppfordrings/inndrivingshensyn). For den som er adressat for kravet, vil regler om at kravet etter et visst tidspunkt ikke lenger kan gjøres gjeldende, blant annet bidra til å sikre avsetninger (innrettings- og trygghetshensyn).

Departementet mener at yrkesskadeforsikringslovens foreldelsesregler ivaretar disse hensynene. Her oppstilles en særskilt foreldelsesregel, som kommer til anvendelse på arbeidstakers krav mot forsikringsgiveren etter loven. Bakgrunnen for bestemmelsen er at yrkesskadeforsikringen etablerer en ordning som kombinerer erstatningsrettslige og forsikringsrettslige elementer på en slik måte at det uten en slik særregulering ville vært tvilsomt om foreldelsesreglene i forsikringsavtaleloven eller i foreldelsesloven § 9 skulle gjelde. De sykdommer som omfattes av ordningen, er også kjennetegnet ved at de kan oppstå som følge av lavgradig påvirkning over tid, og ved at symptomene ikke inntrer før etter lang tid. Ettersom motparten ikke er en personlig skadevolder, taler ikke innrettingshensynet i samme grad som ellers for en oppstilling av absolutte frister. Forsikringsselskapet har muligheter til å ta hensyn til risikoen for framtidige utbetalinger gjennom justeringer av forsikringspremien. Departementet legger også vekt på at det ved utforming av § 15 ble tatt hensyn til særlige forhold som kan gjøre seg gjeldende ved yrkessykdommer. Videre understrekes at bestemmelsens innhold må anses innarbeidet gjennom rettspraksis og juridisk teori.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at foreldelsesbestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 15 videreføres i en arbeidsskadeforsikringslov. Dette er i tråd med Yrkesskadeutvalgets forslag i 2004, og som ingen, bortsett fra KS, hadde merknader til. KS støttet forslaget.

Forslaget betyr at arbeidstakers krav mot forsikringsgiver etter loven foreldes etter tre år. Fristen starter ikke å løpe før utgangen av det kalenderår hvor arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at arbeidstakeren har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt.

Det vises til lovforslaget § 15. Departementet presiserer at i hvilken utstrekning dette lovforslaget også skal gjelde for en arbeidsskadeenhet, vil bli vurdert i forbindelse med neste lovproposisjon.