2 Endring i lov om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. § 1 – dekningsperioden for krav på lønn m.v. etter konkursåpning og for feriepenger

2.1 Innledning

Den statlige lønnsgarantiordningen dekker, på visse vilkår og innen visse grenser, utestående krav på lønn og feriepenger mv. ved arbeidsgivers konkurs.

Lønnsgarantiordningen omfatter ikke bare utestående krav på konkursåpningstidspunktet. På visse vilkår dekkes også lønn i oppsigelsestiden. Hovedregelen er at arbeidstaker får dekket lønn fra oppsigelsestidspunktet til utløpet av påfølgende måned. Arbeidstaker får imidlertid dekning for lengre oppsigelsesfrist enn dette dersom fristen følger av arbeidsmiljølovens fristbestemmelse eller av en tariffavtale som er inngått minst seks måneder før fristdagen i konkursen. Departementet foreslår en begrensning i lønnsgarantiens dekningsperiode slik at det gis dekning for lønnskrav i én måned, regnet fra konkursåpningstidspunktet.

For feriepenger er utgangspunktet etter dagens regelverk at det gis dekning for feriepenger som er opptjent inntil 24 måneder før fristdagen i konkursen. Det foreslås at denne dekningsperioden begrenses til å gjelde feriepenger som er opptjent i samme år som fristdagen i konkursen og det foregående år.

De foreslåtte endringene innebærer en forenkling av regelverket, noe som kan bidra til å effektivisere behandlingen av lønnsgarantisøknader.

2.2 Gjeldende rett

Etter lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. (lønnsgarantiloven) § 1 dekkes lønnskrav over den statlige lønnsgarantiordningen i den utstrekning de har fortrinnsrett i arbeidsgivers konkurs etter reglene i kapittel 9 i lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven).

Lønnsgarantien er i det enkelte tilfelle begrenset oppad til et beløp som tilsvarer to ganger folketrygdens grunnbeløp på fristdagen. Fristdagen er normalt den dagen da den begjæring om konkurs som ble tatt til følge kom inn til tingretten, jf. dekningsloven § 1-2.

I henhold til dekningsloven kapittel 9 er krav på lønn og feriepenger i utgangspunktet fortrinnsberettigede fordringer. Det er imidlertid gjort enkelte begrensninger i fortrinnsretten, blant annet for krav på lønn i oppsigelsestid. Etter dekningsloven § 9-3 nr. 1 fjerde ledd omfatter ikke fortrinnsretten lønn og annet arbeidsvederlag for oppsigelsestid utover de oppsigelsesfrister som følger av arbeidsmiljøloven § 15-3 første til fjerde ledd, med mindre lengre oppsigelsesfrist følger av tariffavtale som er inngått tidligere enn seks måneder før fristdagen.

Etter arbeidsmiljøloven § 15-3 første ledd gjelder det en gjensidig oppsigelsesfrist på én måned, med mindre annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. For arbeidstaker som har vært ansatt i minst fem år sammenhengende i samme virksomhet når oppsigelsen gis, gjelder en gjensidig oppsigelsesfrist på minst to måneder, og tre måneder dersom arbeidstakeren har vært ansatt sammenhengende i minst 10 år, jf. arbeidsmiljøloven § 15-3 andre ledd. Videre følger det av arbeidsmiljøloven § 15-3 tredje ledd at oppsigelsesfristen for en arbeidstaker som blir sagt opp etter minst 10 års sammenhengende ansettelse i samme virksomhet, skal være minst fire måneder dersom den finner sted etter at arbeidstakeren er fylt 50 år, minst fem måneder etter fylte 55 år og minst seks måneder etter fylte 60 år. De nevnte oppsigelsesfristene løper fra og med første dag i måneden etter at oppsigelsen fant sted.

Når det gjelder feriepenger, følger det av dekningsloven § 9-3 nr. 2 at fortrinnsretten omfatter feriegodtgjøring for inntil 30 måneder, men slik at kravet som den klare hovedregel ikke må være opptjent lenger tilbake enn 24 måneder før fristdagen.

2.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår å begrense dekningsperioden for krav på lønn og annet arbeidsvederlag etter konkursåpning.

Som det fremgår ovenfor, vil en arbeidstaker som sies opp etter konkurs etter omstendighetene kunne ha krav på lønnsgarantidekning for en oppsigelsesperiode på inntil seks måneder. Departementet mener det vil være hensiktsmessig å begrense dekningsperioden for krav opptjent etter konkursåpning, slik at det bare skal kunne gis dekning for lønn i én måned regnet fra konkursåpningstidspunktet. Dette vil etter departementets vurdering kunne gi et ekstra incitament for arbeidstakerne til raskt å komme over i nytt arbeid. Departementet viser også til at forslaget bare gjelder krav etter konkursåpning, og dermed ikke lønn m.v. for faktisk utført arbeid.

En arbeidstaker som enten har blitt oppsagt eller selv har sagt opp sin stilling før konkursåpningen, vil fremdeles få dekket krav i oppsigelsestid frem til konkursen etter de oppsigelsesfristene som fremgår av dekningsloven § 9-3 nr. 1 fjerde ledd, forutsatt at øvrige vilkår for lønnsgarantidekning er til stede. I den utstrekning oppsigelsesfristen fortsatt løper på det tidspunktet det åpnes konkurs, vil det imidlertid ikke gis dekning for en eventuelt gjenstående oppsigelsestid utover én måned, regnet fra konkursåpningen.

Det foreslås videre en begrensning av dekningsperioden for krav på feriepenger som er opptjent før konkursen. I dag omfatter lønnsgarantien utestående krav på feriepenger opptjent så langt tilbake som 24 måneder før fristdagen i konkursen. Departementet foreslår å endre dekningsperioden slik at det skal kunne gis lønnsgarantidekning for feriepenger som er opptjent samme år som fristdagen i konkursen og det foregående året. Etter ferielovens system om avvikling av ferie og utbetaling av feriepenger, vil arbeidstaker normalt ikke ha utestående feriepengekrav lenger tilbake enn dette.

Endringene foreslås tatt inn i lønnsgarantiloven § 1. Departementet understreker at eventuelle utestående krav utover det som dekkes over lønnsgarantiordningen, fremdeles vil kunne være fortrinnsberettigede fordringer etter reglene i dekningsloven § 9-3 nr. 1 fjerde ledd og § 9-3 nr. 2. Arbeidstakerne kan dermed fremme sine krav i konkursboet, og få dekket kravene der i den utstrekning det er midler i boet.

2.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene trer i kraft 1. januar 2014. De økonomiske konsekvensene av forslaget er innarbeidet i Prop. 1 S Tillegg 1 (2013–2014) Endring av Prop. 1 S (2013–2014) Statsbudsjettet 2014. Det antas at de foreslåtte endringene vil føre til en innsparing i utgiftene til lønnsgarantiordningen på til sammen ca. 186 millioner kroner årlig. Som følge av at det går noe tid fra konkursåpning til lønnsgaranti utbetales, antas forslaget å ville gi en halvårsvirkning i 2014 på om lag 93 millioner kroner.

Begge de foreslåtte endringene innebærer en forenkling av regelverket. Dette vil bidra til en effektivisering av både bostyrers og forvaltningens behandling av søknader om lønnsgaranti.