3 Endring i lov om lønnsplikt under permittering § 3 – Arbeidsgiverperiode på 20 dager

3.1 Gjeldende rett. Bakgrunn

Ved permitteringer blir arbeidstakeren midlertidig løst fra arbeidsplikten og arbeidsgiveren blir løst fra lønnsplikten. Arbeidsavtalen opprettholdes likevel i permitteringsperioden slik at den permitterte har rett og plikt til å gå tilbake til arbeidet etter at permitteringsperioden er over. I perioder hvor det midlertidig er nødvendig å innskrenke driften, kan det for begge parter være hensiktsmessig å permittere arbeidstakerne i stedet for å si dem opp. Vilkårene for å permittere er ikke regulert i lov, men følger av avtaler mellom partene i arbeidslivet eller av sedvanerett. Tariffavtalene regulerer som regel også varsling og gjennomføring av permitteringen. De økonomiske konsekvensene av permitteringene er regulert i lov. Permitteringslønnsloven pålegger arbeidsgiverne lønnsplikt i deler av permitteringsperioden, og folketrygdloven gir de permitterte rett til dagpenger i de delene av permitteringsperioden hvor arbeidsgiveren ikke har lønnsplikt. Kostnadene blir på denne måten fordelt mellom staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

Etter permitteringslønnsloven § 3 (1) første ledd bokstavene a og b, plikter arbeidsgiverne å utbetale lønn til de permitterte i den første delen av permitteringen. Denne arbeidsgiverperioden har siden 1. januar 2012 vært 10 dager dersom arbeidstiden er redusert med minst 40 prosent, og 15 dager dersom arbeidstidsreduksjonen er mindre. Etter arbeidsgiverperioden kan de permitterte i medhold av folketrygdloven § 4-7 ha rett til dagpenger dersom de øvrige vilkårene for dagpenger er oppfylt. På denne måten tar staten over deler av virksomhetenes lønnsplikt ved å utbetale dagpenger under permittering. Etter permitteringsperioden trer arbeidsgivers lønnsplikt inn igjen. Som følge av dette begrenses derfor permitteringsperioden i praksis til den perioden de permitterte mottar dagpenger og arbeidsgiveren er fritatt fra lønnplikt. Dersom det etter denne perioden fortsatt ikke er arbeid til alle arbeidstakerne, vil driftsinnskrenkningen neppe anses som midlertidig, og alternativet er da å nedbemanne, det vil si å si opp overtallige.

Permitteringsregelverket er en form for forsikringsordning, som innebærer reduserte kostnader som følger av svingninger i aktiviteten. En passende utformet egenandel er det elementet i alle forsikringsordninger som skal bidra til å motvirke uheldige tilpasninger. Arbeidsgiverperioden i permitteringsregelverket er å betrakte som bedriftenes egenandel. Folketrygden bærer store deler av personalkostnadene ved permitteringer. Samfunnets kostnader ved å la arbeidskraft gå uvirksom – permittert – er avhengig av hvor stor mangelen på arbeidskraft er.

Regelverket om lønnsplikt under permittering har vært endret mange ganger på bakgrunn av konjunkturendringer, sist i forbindelse med finansuroen vinteren 2009. For å gjøre det lettere for arbeidsgivere å holde på kvalifisert arbeidskraft i en periode hvor det var lav aktivitet og nedgangskonjunktur, ble dagpenge- og permitteringsregelverket utvidet på flere områder i løpet av første halvår 2009. Blant annet ble arbeidsgiverperioden satt ned til fem dager ved minst 40 prosent permittering. Da det ikke lenger var nødvendig å videreføre disse særskilte tiltakene, ble perioden igjen økt til 10 dager fra 1. januar 2012.

3.2 Departementets vurdering og forslag

I perioder med knapphet på arbeidskraft medfører det høye samfunnsmessige kostnader å la deler av arbeidsstyrken være permittert. For arbeidsgiverne vil alternativet til permittering ofte være å si opp arbeidstakere som vil kunne gå over i annet arbeid og dermed skape verdier i andre deler av arbeidslivet. For den enkelte arbeidstakeren kan usikkerheten ved å være permittert over lengre tid være mer belastende enn å måtte finne seg nytt arbeid. Permitteringer skaper usikkerhet når det gjelder om og eventuelt når man kan komme tilbake til arbeid.

Omfanget av permitteringer er nå på et lavt nivå. Sommeren 2013 var antallet permitterte på om lag 1/5 av det høyeste nivået i 2009, og bare det siste året er antallet permitterte redusert med i overkant av 10 prosent.

En økt arbeidsgiverperiode reduserer overveltingen av lønnskostnader fra arbeidsgivere til trygdesystemet. I de fleste tilfeller vil den lønnen en permittert arbeidstaker får fra arbeidsgiveren være høyere enn dagpengene under permitteringen, ettersom dagpengene bare utgjør 62,4 prosent av inntekten. Å øke arbeidsgiverperioden vil derfor, isolert sett, bedre inntektssikringen for arbeidstakerne.

Samlet taler disse forholdene for mindre bruk av permitteringer. Et tiltak som bidrar til dette er å innføre en arbeidsgiverperiode på 20 dager for alle, dvs. for hele og delvise permitteringer.

En slik økning innebærer en skjerping av kostnadene knyttet til å permittere. Forventede effekter vil på den ene side være færre permitteringer, men på den annen side flere oppsigelser i bransjer som er utsatt for stor variasjon i aktivitetsnivået. Dette vil frigjøre arbeidskraft og dermed øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.

Opphevelse av unntak og særordninger innebærer en viktig og nødvendig forenkling av regelverket, i overensstemmelse med regjeringspartienes politiske plattform. En arbeidsgiverperiode på 20 dager for alle, det vil si også for delvis permitterte, innebærer en administrativ forenkling. Et mer oversiktlig regelverk er enklere å praktisere for Arbeids- og velferdsetaten og enklere å forstå for alle.

På bakgrunn av dette foreslår departementet å endre permitteringslønnsloven § 3 (1) første ledd. Se departementets lovforslag.

3.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene trer i kraft 1. januar 2014, med virkning for nye permitteringer.

Det er lagt til grunn at endringen i antall dager med lønnsplikt for arbeidsgivere vil føre til en innsparing på dagpengebudsjettet på om lag 82 millioner kroner i 2014.

Endringen vil innebære en administrativ forenkling.