3 Gjeldende rett
3.1 Definisjonen av menneskehandel
Menneskehandel er i følge Palermoprotokollen, omtalt foran under punkt 1.1, definert som det å rekruttere, transportere, overføre, huse eller motta personer med sikte på å utnytte dem, ved hjelp av nærmere bestemte tvangsmidler. Begrepet “utnyttelse” omfatter i denne sammenhengen utnyttelse av andres prostitusjon, andre former for seksuell utnyttelse, tvangsarbeid, slaveri, slaverilignende praksis, trelldom og fjerning av organer. De aktuelle tvangsmidlene er bruk av trusler, tvang, bortføring, bedrageri, forledelse, misbruk av myndighet eller utnyttelse av sårbar stilling. Likestilt med slik tvang, er det å gi eller motta betaling eller andre fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnyttelse. I Norge inkluderes også utnyttelse til krigstjeneste i fremmed land i menneskehandelsbegrepet.
I følge Palermoprotokollen skal også rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av barn eller unge under 18 år med sikte på utnytting, anses som menneskehandel. Dette gjelder også når det ikke er brukt tvangsmidler.
3.2 Menneskehandel er straffbart
Menneskehandel er straffbart etter straffeloven § 224. Bestemmelsen lyder:
Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til
a) prostitusjon eller andre seksuelle formål,
b) tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging,
c) krigstjeneste i fremmed land eller
d) fjerning av vedkommendes organer,
eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål, straffes for menneskehandel med fengsel inntil 5 år.
På samme måte straffes den som
a) legger forholdene til rette for slik utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen,
b) på annen måte medvirker til utnyttelsen eller forledelsen, eller
c) gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til utnyttelsen fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller annen fordel.
Den som begår en handling som nevnt i første eller annet ledd mot en person som er under 18 år, straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Villfarelse om alder utelukker ikke straffskyld, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte.
Grov menneskehandel straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen, var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang eller om handlingen ga betydelig utbytte. Villfarelse om alder er uten betydning, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte.
3.3 Barnevernets ansvar og oppgaver
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Kommunens barneverntjeneste har et ansvar for alle barn som oppholder seg i kommunen, jf. barnevernloven § 1-2 og § 1-3. Ansvaret omfatter også barn utsatt for menneskehandel, uavhengig av om barnet oppholder seg i Norge lovlig eller ulovlig. Dette gjelder uavhengig av om barnet er her alene, sammen med foreldrene eller sammen med andre. I enkelte tilfeller kan det være tvil om personen som har vært utsatt for menneskehandel er mindreårig. Det følger av art. 10 nr. 3 i Europarådskonvensjonen mot menneskehandel at personen skal regnes som mindreårig inntil alderen er avklart. Erfaringen tilsier imidlertid at ofre for menneskehandel ofte har blitt instruert av bakmennene om å oppgi en høyere alder enn den de faktisk har for å unngå oppfølging fra barnevernmyndighetene. Barneverntjenestens ansvar og oppgaver overfor barn utsatt for menneskehandel er for øvrig nærmere omtalt i departementets rundskriv om menneskehandel.1
Alle offentlige myndigheter har en lovfestet plikt til å melde fra til barnverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 6-4. Ved mistanke om at et barn er offer for menneskehandel skal barneverntjenesten derfor varsles om dette.
Dersom barneverntjenesten mottar en melding om at et barn kan være utsatt for menneskehandel, skal barneverntjenesten snarest vurdere dette. Barneverntjenesten har rett og plikt til å åpne undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter barnevernloven, jf. § 4-3.
I saker om menneskehandel er det viktig at politiet så snart som mulig utarbeider en trusselvurdering og anbefaling om hvilke beskyttelsestiltak som bør iverksettes rundt barnet. Politiets trusselvurdering har betydning for barneverntjenestens vurdering av både om det skal iverksettes tiltak etter barnevernloven, og hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes. Det har derfor avgjørende betydning at barneverntjenesten og politiet allerede på dette stadiet i saken har et tett samarbeid.
Barnevernloven har i dag flere bestemmelser som åpner for plassering av barn på barneverninstitusjon eller i fosterhjem. Bestemmelsene omfatter plassering med og uten samtykke, midlertidige plasseringer i akuttsituasjoner og mer langvarige plasseringer.
Barnevernet har hittil plassert barn som kan være utsatt for menneskehandel både i beredskapshjem, akuttinstitusjoner og omsorgsinstitusjoner. Barna har således blitt plassert etter forskjellige bestemmelser i barnevernloven kapittel 4, herunder akuttbestemmelsene i §§ 4-6 og 4-25, bestemmelsen om frivillige hjelpetiltak i § 4-4, bestemmelsen om omsorgsovertakelse i § 4-12 og etter bestemmelsen om plassering av barn med alvorlige atferdsvansker i § 4-24.
3.4 Rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon
Adgangen til å benytte tvang overfor beboere på barneverninstitusjoner, og hva slags tvang som kan benyttes reguleres av § 5-9 i barnevernloven og av rettighetsforskriften.2 Formålet med lovens og forskriftens bestemmelser er å legge til rette for en god og formålstjenlig omsorg og behandling under opphold i barneverninstitusjon, samtidig som beboernes rettssikkerhet ivaretas. Utgangspunktet i loven og i forskriften er at det ikke er tillatt å bruke tvang, unntatt når dette er uttrykkelig hjemlet.
Det fremgår av barnevernloven § 5-9 at barn som er plassert i institusjon skal ha rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonens område med de begrensninger som fastsettes av hensyn til behovet for trygghet og trivsel. Videre fremgår av bestemmelsen at dersom barnet er plassert på grunn av atferdsvansker etter barnevernloven § 4-24 eller § 4-26, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate området i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formål.
Rettighetsforskriften inneholder generelle bestemmelser som gjelder alle som oppholder seg i en barneverninstitusjon uavhengig av plasseringsgrunnlag. Forskriften åpner generelt verken for å innføre særlige begrensninger i barnets bevegelsesfrihet eller hindre barnet i å kommunisere eller korrespondere med omverdenen. Det følger av § 6 at barnet skal ha rett til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes av hensyn til behovet for trygghet og trivsel. Barnet skal videre i størst mulig grad kunne nyttiggjøre seg de tilbud som finnes i lokalsamfunnet, herunder aktuelle skole- og fritidstilbud.3
Når det gjelder telefonbruk er utgangspunktet etter forskriften § 9, med de begrensninger som følger av vedtakets formål, at barnet fritt skal kunne benytte telefon. Institusjonen kan likevel fastsette telefontider og regler for telefonbruk av hensyn til institusjonens daglige drift, rutiner og aktiviteter. Telefonbruk utenfor de fastsatte telefontider kan imidlertid ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor beboeren i det enkelte tilfelle. Av annet ledd følger det videre at institusjonen ikke kan nekte beboeren å medbringe egen mobiltelefon under institusjonsoppholdet, med mindre det er i samsvar med formålet med institusjonsoppholdet eller beboerens alder, eller er nødvendig av hensyn til trygghet og trivsel.4
Når barn er plassert på grunnlag av alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven §§ 4-24 og 4- 26 gjelder det særlige regler bl.a. for besøk i institusjonen, adgangen til å bevege seg utenfor institusjonens område samt telefonbruk. Det følger av forskriften § 21 at institusjonen kan nekte barnet besøk for en kort periode hvis det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget. Besøk og slik kontakt kan imidlertid ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor barnet i det enkelte tilfellet.5 Det er uansett ikke adgang til å nekte barnet besøk av advokat, barneverntjeneste, tilsynsmyndighet, prest, annen sjelesørger eller lignende. Vedtak om å nekte beboeren besøk skal protokollføres og begrunnes og protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.6 I henhold til § 22 i forskriften gjelder tilsvarende regler blant annet for telefonbruk.7
Etter forskriften § 23 har institusjonen videre rett til å begrense barnets adgang til å forlate institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen.8 Begrensninger skal protokollføres og begrunnes og protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.
3.5 Politiets og utlendingsmyndighetenes ansvar ved mistanke om at et barn er utsatt for menneskehandel
Ved siden av barnevernet har også politiet og utlendingsmyndighetene et særlig ansvar for barn som kan være utsatt for menneskehandel.
3.5.1 Politiets ansvar
Politiets hovedansvar er først og fremst å identifisere barnet som offer for menneskehandel, utarbeide trusselvurdering og sørge for iverksettelse av sikkerhetstiltak i tråd med denne vurderingen. Politiet skal også undersøke og dokumentere saken, herunder kartlegge barnets og eventuelle foresattes identitet. Politiet og påtalemyndigheten har videre ansvar for å avdekke, etterforske og straffeforfølge personer og nettverk som står bak menneskehandelen, samt sikre at barnets rettigheter som fornærmet i straffesaken blir ivaretatt.
3.5.2 Utlendingsmyndighetenes ansvar
Utlendingsmyndighetene skal ta stilling til om barnet bør innvilges begrenset oppholdstillatelse (refleksjonsperiode), dersom det fremmes søknad om dette. Dersom barnet søker eller har søkt om beskyttelse (asyl), må utlendingsmyndighetene ta stilling til om barnet har behov for beskyttelse (eksempelvis ved fare for at barnet på nytt kan bli utsatt for menneskehandel) eller fyller vilkårene for opphold på humanitært grunnlag.
Tvungen utsendelse av en enslig mindreårig skal bare skje til et familiemedlem, utnevnt verge eller til et annet forsvarlig omsorgstilbud.