6 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

6.1 Behovet for nye bestemmelser i barnevernloven om plassering i institusjon av barn utsatt for menneskehandel

50 høringsinstanser har avgitt realitetsuttalelse til forslaget om å innføre nye bestemmelser i barnevernloven om plassering uten samtykke i institusjon av barn utsatt for menneskehandel.

6.1.1 Høringsnotatet

Det fremgår av høringsnotatet at dagens bestemmelser i barnevernloven ikke er særlig godt egnet som hjemmelsgrunnlag for plassering av barn som kan være utsatt for menneskehandel. Dette gjelder både vilkår for plassering og hvilke beskyttelsestiltak som kan iverksettes for å beskytte barn mot menneskehandel. Formålet med en særskilt bestemmelse om menneskehandel er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg.

6.1.2 Høringsinstansenes syn

Kun èn høringsinstans, barneverntjenesten i Bydel Ullern, Oslo kommune, går i mot å innføre en bestemmelse i barnevernloven om plassering av barn utsatt for menneskehandel i institusjon uten samtykke. Fylkesmannen i Buskerud og Fylkesmannen i Vestfold mener på sin side at de foreslåtte lovendringene ikke er den mest hensiktsmessige måten å regulere håndteringen av slike saker. Disse høringsinstansene foreslår i stedet å skille ut hele lovgivningen som gjelder enslige mindreårige asylsøkere, herunder barnevernloven kapittel 5 A, i en egen særlov. Fylkesmannen i Buskerud viser blant annet til at denne gruppen har helt andre behov enn tradisjonelle barnevernsbarn. Det vises særlig til at de har behov for spesialiserte tjenester som kan veilede dem gjennom asylsøknadsprosessen. Videre har de helt spesifikke behov for verge, tolk, ivaretakelse av helse og lignende.

Barneverntjenesten i Bydel Ullern, Oslo kommune ser at endringer i det eksisterende lovverket i en del saker vil kunne være hensiktsmessig, men er likevel skeptisk til lovendringen. Barneverntjenesten viser til at de kun har hatt én sak der det har vært mistanke om menneskehandel og uttaler:

”Barneverntjenesten opplevde at innskrenkningene som ble gjort i ungdommens frihet i hensikt av å beskytte mot eventuelle bakmenn, både påvirket ungdommens utvikling og mulighet for samarbeid. Ungdommen selv har i ettertid gitt uttrykk for at bruk av tvang var med på å øke stress og ga en dårlig fornemmelse av sikkerhet. Ungdommen oppfattet det som en arrestlignende situasjon, noe som gjorde det svært vanskelig å utvikle et samarbeids- og tillitsforhold til barneverntjenesten. I denne sitasjonen ble det også vanskelig for ungdommen å starte og opprettholde en vanlig livssituasjon som skolegang og fritidsaktiviteter.”

Enkelte instanser har ikke klart tatt stilling til om det er behov for en slik ny bestemmelse i barnevernloven, men uttaler seg om ulike sider av forslaget. Dette gjelder blant annet Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus, Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker i Vest (Hordaland/ Sogn og Fjordane, Rogaland, Agder og Møre og Romsdal), Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Troms og Finmark, Glåmdal tingrett, Kristiansand tingrett, Bergen overformynderi, Midt-Troms barnevernforum og Pro senteret.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus uttaler:

”Fylkesnemnda støtter departementets vurdering av at det er behov for en egen særskilt hjemmel dersom det skal gis adgang til å tvangsinternere barn som er utsatt for menneskehandel.”

Fylkesnemnda viser til at tiltakene etter § 4-29 verken er begrunnet i et uttalt behandlingsbehov eller behov for atferdskorrigeringer. Det uttales videre:

”Forslaget åpner likevel for iverksetting av omfattende beskyttelsestiltak som omfatter påtvunget isolasjon fra omverdenen, herunder begrensning i adgangen/muligheten for å opplyse andre om sitt oppholdssted, begrensning i adgangen til å motta besøk, fratakelse av kommunikasjonsmuligheter med omverdenen (mobil, post eller annet kommunikasjonsutstyr), samt begrenset bevegelsesfrihet. Tiltakets inngripende karakter forsterkes ved at det oftest vil kunne være aktuelt å iverksette slike sikringstiltak samtidig ut fra en ytre bestemt risiko som er utenfor barnets egen kontroll. I tillegg til belastningene ved å være undergitt disse tiltakene, vil barnet kunne oppleve påkjenningene ved å befinne seg i et fremmed land, og uten språklig og kulturell tilhørighet til mennesker og miljø.”

Fylkesnemnda mener også at grenseoppgangene/overlappingene mellom tiltakene etter barnevernloven § 4-24 og § 4-29 bør kommenteres nærmere. Nemnda viser til at disse tiltakene har helt forskjellige formål, og at det derfor bør gjøres klart om de kan benyttes samtidig, eller/og slik at en § 4-29 plassering kan gå direkte over i en § 4-24 plassering.

I overkant av 30 høringsinstanser er enige i at det er behov for en bestemmelse i barnevernloven om plassering uten samtykke i institusjon av barn utsatt for menneskehandel. Blant disse er: Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen i Aust-Agder, Fylkesmannen i Troms, Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold, Fylkesmannen i Rogaland, Redd Barna, Barneombudet, Den norske advokatforening, Norsk senter for menneskerettigheter, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), Fellesorganisasjonen(FO), Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM), Riksadvokaten, Justis- og politidepartementet, Politidirektoratet, Hvalstad transittmottak, Frogn kommune, LO, Regionsenter for barn og unges psykiske helse, helseregion øst og sør, Norsk Barnevernsamband, Universitetet i Bergen, Asker kommune, NAV, Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) i Midt-Norge, Stavanger kommune, Domstolsadministrasjonen, Høgskolen i Østfold, Regionalt ressurssenter om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging Sør, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Norsk Fosterhjemsforening, Utlendingsdirektoratet (UDI) og Norsk psykologforening. Mange av de høringsinstansene som ser behov for en ny bestemmelse har imidlertid hatt synspunkter eller innvendinger til det forslaget som ble sendt på høring.

Norsk psykologforening tar i sin uttalelse utgangspunkt i at en svært sårbar og vergeløs gruppe med dette lovendringsforslaget blir gitt et tydelig vern mot overgrep og menneskerettighetsbrudd. Foreningen viser også til at et slikt vern vil kunne være av stor betydning for å gi en psykologisk trygghetsdimensjon til et barn som er i en traumatisk situasjon med trussel om, eller under faktiske overgrep.

Norsk barnevernsamband er generelt positiv til forslaget om endringer i barnevernloven. Etter deres oppfatning vil en svært utsatt gruppe barn og ungdom på denne måten bli løftet frem og få nødvendig beskyttelse gjennom barnevernet. De mener også at det er en viktig presisering at barneverntjenesten har ansvaret for alle barn som bor i kommunen, uansett om de oppholder seg der lovlig eller ulovlig.

Advokatforeningen viser til at menneskehandel med barn er et høyaktuelt tema og at dette er et rettsområde hvor det er maktpåliggende å skape en så god rettslig situasjon som mulig. Advokatforeningen mener at det åpenbart er behov for en ny plasseringshjemmel i barnevernloven for tilfeller som dette. Foreningen understreker samtidig viktigheten av at det ved enhver tvangsplassering av enkeltindivider, og da særskilt barn, tas tilstrekkelig høyde for å ha klare, konsise krav for hjemmelens anvendelsesområde og ikke minst at man etter beste evne har sørget for å tilrettelegge for best mulig rettssikkerhet overfor enkeltindividet. Det understrekes også betydningen av å fokusere på og etterleve det minste inngreps prinsipp i disse tilfellene.

Riksadvokaten støtter også forslaget og viser til at de strafferettslige virkemidlene åpenbart ikke er tilstrekkelige for å gi ofrene for menneskehandel nødvendig beskyttelse. Det uttales blant annet:

”Menneskehandel er en alvorlig form for kriminalitet som må bekjempes på ulike måter. Politiets og påtalemyndighetens ansvar er å avdekke og straffeforfølge enkeltpersoner og nettverk som står bak slik kriminalitet. I rundskriv nr. 1/2009 om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i politiet har riksadvokaten gitt direktiv om at overtredelser av straffeloven § 224 hører blant de (få) sentralt prioriterte sakene.”

Justisdepartementet mener at Barne- og likestillingsdepartementets forslag om nye bestemmelser i barnevernloven vil få stor betydning i arbeidet mot menneskehandel, som er et saksfelt der Justisdepartementet har et koordinerende ansvar. Det uttales videre blant annet:

”Barne- og likestillingsdepartementet har følgelig orientert og konsultert Justisdepartementet underveis i prosessen med å utvikle forslaget til nye regler.

Justisdepartementet kan slutte seg til problembeskrivelsen som gis i høringsnotatet fra Barne- og likestillingsdepartementet. Vi er enige i behovet for å innføre en klarere hjemmel for plassering av mindreårige antatte ofre for menneskehandel på institusjon.

I innsatsen mot menneskehandel er Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel nå det viktigste internasjonale instrument på området. Konvensjonens artikkel 5 nr. 3 slår fast at statene ”skal treffe særlige tiltak for å redusere barns utsatthet for menneskehandel, særlig ved å skape et beskyttende miljø rundt barna”. I artikkel 10 nr. 2 om identifikasjon av ofre heter det at statene ”skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å identifisere ofre”.”

Justisdepartementet understreker videre at de foreslåtte lovendringene ikke bare er viktige, men også nødvendige tiltak fra norsk side for å oppfylle de nevnte konvensjonsforpliktelsene. De minner også om at et ikke ubetydelig antall mindreårige som antas å kunne være ofre for menneskehandel, har forsvunnet fra norske asylmottak kort tid etter ankomst til Norge. Etter departementets oppfatning er dette en helt uholdbar tilstand, som de foreslåtte reglene synes godt egnet til å forebygge.

6.1.3 Departementets vurdering

Barneverntjenesten har allerede i dag en helt sentral rolle i arbeidet med å beskytte barn mot å bli utnyttet til menneskehandel. Som fremholdt i høringsnotatet, mener departementet imidlertid at dagens plasseringsbestemmelser i barnevernloven ikke er godt nok egnet som hjemmelsgrunnlag ved plassering av barn som antas å være utsatt for menneskehandel. Dette gjelder både de vilkår for plassering som er angitt i bestemmelsene og hvilke beskyttelsestiltak som kan iverksettes.

Departementets forslag om å innføre nye særskilte bestemmelser i barnevernloven om plassering av barn utsatt for menneskehandel, har fått bred støtte blant høringsinstansene. Det har likevel blitt reist flere innvendinger både til forslaget og til den nærmere utformingen av innholdet i de foreslåtte bestemmelsene. Departementet har også etter høringen kommet til at det er behov for nye særskilte bestemmelser i barnevernloven som åpner for plassering i institusjon av barn utsatt for menneskehandel uten samtykke fra barnet eller barnets verge.

Som flere høringsinstanser har påpekt, er menneskehandel en alvorlig form for kriminalitet som krenker menneskerettighetene til de barn dette gjelder på det groveste. Departementet mener at det er et sterkt behov for å kunne gripe inn i situasjoner der barn blir utnyttet eller står i fare for å bli utnyttet til menneskehandel. Forslaget vil etter departementets oppfatning styrke vernet til en gruppe barn som befinner seg i en svært sårbar og utsatt situasjon, og gi dem nødvendig omsorg og beskyttelse etter barnevernloven. Departementet viser i denne forbindelse også til Justisdepartementets uttalelse der det fremgår at de foreslåtte lovendringene ikke bare er viktige, men også nødvendige tiltak fra norsk side for å oppfylle Norges menneskerettslige konvensjonsforpliktelser.

Flere høringsinstanser har samtidig vist til at forslaget åpner for iverksetting av omfattende beskyttelsestiltak som er av svært inngripende karakter. Departementet vil understreke at det ved utformingen av forslaget er lagt avgjørende vekt på å ivareta barnets rettssikkerhet på en god måte. Dette innebærer blant annet at det stilles strenge og konsise krav til når det skal kunne fattes vedtak om plassering. Videre er det viktig at plasseringen er av så kort varighet som mulig, og at det jevnlig kan skje en overprøving av de vedtak som er fattet. Det er også en grunnleggende forutsetning for forslaget at alle ansvarlige myndigheter arbeider aktivt for å klargjøre spørsmålet om menneskehandel, og å avklare barnets situasjon under hele perioden barnet er plassert. Departementet legger til grunn at når plasseringen opphører, må myndighetene ha kommet frem til en avklaring av barnets videre situasjon med utgangspunkt i barnets beste.

Departementet understreker videre at de nye bestemmelsene kun er ment å benyttes i tilfeller der det ikke er mulig å oppnå tilfredsstillende beskyttelse og omsorg for barnet på annen måte. Dette innebærer at dersom vilkårene i barnevernlovens øvrige plasseringsbestemmelser er oppfylt, og de tiltakene som kan iverksettes etter den enkelte bestemmelse gir barnet tilstrekkelig vern mot å bli utnyttet til menneskehandel, er det fremdeles disse bestemmelsene som skal anvendes. Departementet legger således til grunn at det fortsatt vil være aktuelt å vurdere plasseringer etter andre hjemmelsgrunnlag i barnevernloven. Det vises særlig til barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a som et aktuelt alternativ dersom det tas sikte på at barnet skal bli i landet under barnevernets omsorg over lengre tid. Denne bestemmelsen gjelder der det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling. I slike tilfeller kan fylkesnemnda treffe vedtak om omsorgsovertakelse selv om barnet og barnets verge skulle motsette seg dette. Barnet kan enten plasseres i institusjon eller i fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-14. § 4-12 omfatter også tilfeller der barnet rent faktisk ikke har foreldre eller foresatte. Videre vil departementet understreke at barneverntjenesten fremdeles vil kunne formidle plass i fosterhjem eller institusjon etter samtykke.

Etter barnevernloven § 4-24 kan et barn som har vist alvorlige atferdsproblemer ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller ”på annen måte” plasseres i behandlingsinstitusjon uten eget samtykke. I forarbeidene til barnevernloven er kriteriet ”på annen måte” beskrevet som ”annen form for utpreget normløs atferd”. Det nærmere innholdet i dette kriteriet er beskrevet som prostitusjon og manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe, for eksempel de såkalte gatebarna. Departementet legger til grunn at det i visse tilfeller fremdeles kan være aktuelt å plassere et barn utsatt for menneskehandel i institusjon etter § 4-24, dersom vilkårene for å anvende denne bestemmelsen er oppfylt. Som påpekt av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus har tiltakene etter barnevernloven § 4-24 og tiltakene i henhold til departementets forslag til ny § 4-29 forskjellige formål. Formålet med plassering etter § 4-24 er først og fremst å gi behandling til barn og unge med alvorlige atferdsvansker, mens plassering i henhold til departementets forslag skal gi beskyttelse mot å bli utnyttet til menneskehandel. Departementet ser det derfor ikke som aktuelt å benytte de to plasseringsgrunnlagene samtidig.

Departementet foreslår etter dette at det tas inn nye bestemmelser i barnevernloven om plassering av barn utsatt for menneskehandel i institusjon. På bakgrunn av de innspill som har fremkommet under høringen, har departementet imidlertid kommet til at det er grunn til å gjøre enkelte endringer og presiseringer i det forslaget som ble sendt på høring, se særlig punkt 6.3, 6.4 og 6.9. Det er også foretatt enkelte justeringer av lovteksten i forhold til det forslaget som ble sendt på høring. Vi viser til utkastet til nye bestemmelser i barnevernloven §§ 4-29 og 4-30.

6.2 Betydningen av samarbeid mellom berørte myndigheter

6.2.1 Høringsnotatet

Det ble fremhevet i høringsnotatet at både barnevernmyndighetene, politiet, utlendingsmyndighetene og andre hjelpetjenester har ansvar for å sikre at mindreårige som kan være utsatt for menneskehandel blir tatt hånd om på en forsvarlig måte.

Det ble derfor understreket at alle berørte myndigheter skulle arbeide aktivt for å klargjøre spørsmålet om menneskehandel, og å avklare barnets nærmere situasjon under hele plasseringsperioden. Ved opphør av plasseringen skulle myndighetene, herunder barnevernmyndighetene, politiet og utlendingsmyndighetene, ha kommet frem til en løsning med hensyn til barnets videre ivaretakelse.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

I likhet med departementet understreker flere instanser betydningen av at de ansvarlige myndighetene samarbeider i menneskehandelsaker. Blant disse er Barne-, ungdoms- og familieetaten, Justisdepartementet, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region sør, Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel, Redd Barna og Barneombudet. Barne-, ungdoms- og familieetaten uttaler:

”Etter Bufetats oppfatning er det en forutsetning for dette forslaget at alle berørte myndigheter arbeider aktivt med å klargjøre spørsmålet om menneskehandel, og å avklare barnets situasjon under hele perioden barnet er plassert etter § 4-29. Erfaringene til nå har vist at det kan være vanskelig å avklare barnets situasjon nærmere. For noen av barna som har vært plassert i barneverntiltak i flere år, er situasjonen fortsatt uavklart. En avklaring vil være avhengig av politiets prioriteringer, og også politisamarbeid på tvers av landegrenser. Ofte vil dette være avhengig av at barnet selv forteller om sin situasjon og det som det har opplevd…”

Også Redd Barna støtter den grunnleggende forutsetningen om at alle ansvarlige myndigheter arbeider aktivt for å klargjøre spørsmålet om menneskehandel. Redd barna er også enig i at myndighetene må ha kommet frem til en avklaring av barnets videre situasjon når plasseringen opphører med utgangspunkt i barnets beste. Det gis imidlertid uttrykk for at dette kan bli et sårbart punkt i barnevernets behandling av saker om menneskehandel. Det vises til tilfeller hvor den instansen som har meldt fra om menneskehandelsmistanke til slutt har måttet utforme trusselvurderingen selv på grunn av kapasitetsmangel i politiet. I noen tilfeller har politiet ikke prioritert saker selv om fagpersoner i hjelpeapparatet mener det er en klar sannsynlighetsovervekt for at barnet er utsatt for menneskehandel.

Utlendingsdirektoratet mener på sin side at forutsetningen i høringsnotatet om at de ansvarlige myndighetene aktivt skal arbeide for å klargjøre spørsmålet om menneskehandel, er problematisk. Direktoratet viser blant annet til at myndighetenes ansvar med hensyn til å avklare barnets situasjon ikke er nærmere presisert i høringsnotatet. De ber departementet presisere konkret hva Utlendingsdirektoratet anmodes om i denne forbindelse. De gir uttrykk for at det er nærliggende å slutte at direktoratet anmodes om å prioritere behandlingen av slike saker og å samarbeide med barnevernet og politiet for å avklare barnets situasjon. Etter direktoratets oppfatning går dette ikke klart frem av høringsnotatet.

Utlendingsdirektoratet og Justisdepartement har også synspunkter vedrørende formidling av opplysninger mellom barnevernet og utlendingsmyndighetene. Justisdepartementet uttaler:

”I høringsnotatet framgår det at mindreårige ofre for menneskehandel også kan omfatte mindreårige asylsøkere, både med og uten følge. Det er Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som behandler henholdsvis søknader og klager i asylsaker. Justisdepartementet viser til at mistanke om menneskehandel er av sentral betydning for vurderingen av en asylsak, og kan være utslagsgivende for hvorvidt det gis tillatelse eller ikke.

For at utlendingsforvaltningen skal kunne fatte et riktigst mulig vedtak er det viktig at de får tilgang til alle relevante opplysninger. Justisdepartementet mener derfor at barnevernet, i de tilfeller det fattes vedtak om tvangsplassering av mindreårige asylsøkere på grunn av mistanke om menneskehandel (jf. forslag til ny lov § 4-29), bør sikre at denne informasjonen formidles til den forvaltningsenhet som har søkerens asylsak til behandling.”

Utlendingsdirektoratet mener på sin side at det ville være hensiktsmessig om departementet redegjorde nærmere for fortolkningen av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr 5 for disse sakene, slik at grunnlaget for informasjonsutveksling og samarbeid er utredet.

6.2.3 Departementets vurdering

Politiet, utlendingsmyndighetene og barneverntjenesten har hver sine oppgaver overfor barn som er eller kan være utsatt for menneskehandel. Det er derfor helt avgjørende at de berørte myndigheter aktivt samarbeider når det gjelder å avklare spørsmålet om menneskehandel, og at de også sammen avklarer barnets behov for videre oppfølgning og ivaretakelse. Departementet understreker at forslaget ikke innebærer endringer i politiets og utlendingsmyndighetenes oppgaver og ansvar ved behandlingen av saker som gjelder barn utsatt for menneskehandel. Departementet legger til grunn at politiet og utlendingsmyndighetene med utgangspunkt i sine oppgaver også i dag har et ansvar for å samarbeide med barnevernet når det gjelder å avklare barnets situasjon og behov for videre oppfølgning. Departementet forutsetter at også politiet og utlendingsmyndighetene, i likhet med barnevernmyndighetene, gir disse sakene den nødvendige prioritet.

Når det gjelder spørsmålet om formidling av opplysninger, er departementet enig med Justisdepartementet i at det i mange tilfeller vil være nyttig for barnevernets arbeid å gi opplysninger til blant annet utlendingsmyndighetene. I henhold til barnevernloven § 6-7 kan barneverntjenesten gi opplysninger til andre offentlige forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver. Dette innebærer at barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger dersom den etter en konkret vurdering finner at dette er nødvendig for å sikre det enkelte barnet et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.

Departementet viser også til at rundskrivet om menneskehandel skal revideres. Kommunikasjon, utveksling av informasjon og samarbeid mellom barnevern, politi og utlendingsmyndighetene vil være en sentral del av dette arbeidet, som vil skje i samarbeid med andre berørte departementer.

6.3 Særlig om politiets vurderinger som vilkår for vedtak

6.3.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at vedtak om plassering bare skulle kunne fattes dersom politiet finner at det foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel. Videre skulle plasseringen være nødvendig for å beskytte barnet. Disse vilkårene skulle gjelde både ved midlertidig akuttvedtak og når fylkesnemnda fatter vedtak om plassering for inntil fire uker av gangen.

6.3.2 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser har kommentert forholdet mellom barnevernet, politi og påtalemyndighet. Mange instanser fremhever betydningen av politiets trusselvurdering som grunnlag for å avgjøre om det er behov for å plassere et barn som kan være utsatt for menneskehandel i institusjon. Blant annet fremhever Advokatforeningen at det i praksis er politiet som vurderer det aktuelle trusselbildet. Foreningen er enig i at slik må det være og at man i det vesentligste må vurdere situasjonen basert på politiets fremstilling. Mange instanser er likevel skeptiske til forslaget om at politiets vurderinger skal være et absolutt vilkår for å kunne fatte et plasseringsvedtak. Blant disse er Riksadvokaten, Høgskolen i Østfold, Barneombudet, Norsk senter for menneskerettigheter, Asker kommune, Fellesorganisasjonen og Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM).

Riksadvokaten uttaler:

”…Riksadvokaten er enig i at politiets syn på utnyttelsesfare og plasseringsbehov er viktig i saker som er etterforsket av politiet. Det er likevel ikke hensiktsmessig at en slik vurdering skal være en absolutt forutsetning for plasseringsvedtak. Blant annet kan det oppstå situasjoner der barneverntjenesten mener det er behov for akuttvedtak før politiet har etterforsket saken tilstrekkelig til å kunne uttale seg med tyngde om utnyttelsesfare og plasseringsbehov. Riksadvokaten foreslår at annet ledd omredigeres, og at det fremheves at det som hovedregel skal innhentes uttalelse fra politiet og at denne skal tillegges betydelig vekt.”

Når det gjelder hvem som har kompetanse til å fatte midlertidige akuttvedtak uttaler Riksadvokaten videre:

”Slik teksten nå er formulert vil "påtalemyndigheten" (i politiet), jf. utkastet til hastekompetanse i fjerde ledd, være avhengig av "politiets" uttalelse etter annet ledd. Dette gir lite mening. Kompetansen til å gi uttalelse bør legges til ”politimesteren eller den han bemyndiger”. I forarbeidene bør det fremgå at kompetansen kan delegeres til politijurist med utvidet påtalekompetanse.”

Også Høgskolen i Oslo mener at barneverntjenestens leder bør kunne treffe et midlertidig akuttvedtak uavhengig av politiets trusselvurdering. Høyskolen viser i den forbindelse til at tidsfaktoren er avgjørende i akutte saker og at det primære er at barnet sikres umiddelbart og uavhengig av om det er barneverntjenesten eller politiet som først får kjennskap til saken.

Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har ikke tatt klart stilling til om det er behov for å gi barnevernet adgang til å kunne fatte vedtak uavhengig av politiets trusselvurdering, men påpeker at det er en risiko for at manglende ressurser eller manglende prioritering i politiet kan komme til å hindre barnevernet i å fatte vedtak etter § 4-29, på tross av at man fra barnevernets side mener det er behov for dette.

6.3.3 Departementets vurdering

Flere instanser er kritiske til at vedtak om plassering etter de foreslåtte bestemmelsene bare skal kunne treffes dersom politiet finner at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.

Departementet vil understreke at politiet har en helt sentral rolle når det oppstår mistanke om at et barn kan være utsatt for menneskehandel. Det er blant annet politiets oppgave å identifisere barnet som offer for menneskehandel, utarbeide trusselvurdering og sørge for at det iverksettes ulike sikkerhetstiltak.

De foreslåtte bestemmelsene åpner for iverksetting av svært omfattende og inngripende beskyttelsestiltak. Som understreket i høringsnotatet er det derfor behov for å stille strenge vilkår for å plassere barn utsatt for menneskehandel i institusjon. Fylkesnemndas avgjørelser må bygge på grundige faglige vurderinger, og det må foreligge tilstrekkelig dokumentasjon som kan underbygge faren for utnyttelse til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet. Departementet legger til grunn at det er politiet som har de beste forutsetningene for å vurdere faren for menneskehandel og hvorvidt plasseringen er nødvendig for å beskytte barnet. Etter departementets oppfatning må politiet derfor ha en sentral rolle blant annet ved at de innhenter opplysninger og utarbeider vurderinger som danner grunnlag for fylkesnemndas vedtak. Når det gjelder de ordinære vedtakene om plassering som fylkesnemnda skal fatte, fastholder departementet at disse vedtakene må baseres på politiets vurdering av faren for menneskehandel og barnets beskyttelsesbehov.

Departementet ser imidlertid at det kan oppstå situasjoner der det av hensyn til barnet er nødvendig å fatte et midlertidig akuttvedtak før politiet har etterforsket saken tilstrekkelig til å kunne uttale seg med tyngde om utnyttelsesfare og plasseringsbehov. Når det gjelder de midlertidige akuttvedtakene, er departementet derfor enig med de instansene som gir uttrykk for at politiets vurderinger ikke bør være en absolutt forutsetning for vedtak. Departementet foreslår at barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten gis kompetanse til å fatte et midlertidig akuttvedtak på selvstendig grunnlag. Et midlertidig akuttvedtak kan bare fattes dersom det er sannsynlig at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet. Etter departementets mening vil en slik løsning langt på vei ivareta de innvendinger mot departementets forslag som har framkommet under høringen. Dette gjelder også Riksadvokatens uttalelse om at det gir lite mening at ”påtalemyndigheten” skal være avhengig av politiets uttalelse når den fatter et hastevedtak.

Denne løsningen er i samsvar med det som gjelder ved andre akuttplasseringer etter barnevernloven. Barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten kan etter en konkret vurdering og ut fra sitt faglige skjønn, fatte et midlertidig akuttvedtak dersom de finner at vilkårene for dette er oppfylt. Departementet vil samtidig understreke at politiets vurderinger av faren for utnyttelse til menneskehandel og barnets beskyttelsesbehov, kan ha stor betydning også ved avgjørelsen av hvorvidt det er behov for å fatte et midlertidig akuttvedtak. Barneverntjenestens leder bør derfor kontakte politiet og innhente deres vurdering der dette er praktisk mulig og ikke vil sette barnet i fare.

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag avviker etter dette noe fra forslaget i høringsnotatet, jf. utkast til nytt § 4-29 annet og fjerde ledd.

6.4 Opphør av plassering og flytting av barnet

6.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at barneverntjenesten fortløpende skal følge opp plasseringen og at barneverntjenesten i samarbeid med politiet skal vurdere om plasseringen fortsatt er nødvendig for å beskytte barnet, eller om den kan opphøre, jf. forslag til nytt § 4-30 tredje ledd. Videre ble det foreslått at plasseringen bare skal kunne opphøre dersom politiet samtykker til dette. Det samme ble foreslått å gjelde ved flytting av barnet til en annen institusjon.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om forholdet mellom barnevernet og politiet ved opphør av plassering og flytting av barnet. De instansene som har uttalt seg om dette er kritiske til at en plassering kun skal kunne opphøre etter samtykke fra politiet. Dette gjelder blant annet Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker i Vest (som omfatter nemndene i Hordaland/ Sogn og Fjordane, Rogaland, Agder og Møre og Romsdal), Asker kommune og Høgskolen i Oslo.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker i Vest finner det uheldig at politiet gis anledning til å avgjøre om plasseringer i medhold av barnevernloven skal oppheves og at politiet gis anledning til å nekte flytting av barn. Fylkesnemnda viser til at den forslåtte ordningen visker ut grensene mellom barnevernsområdet og strafferettsområdet. Dette er etter dere mening to lovområder med uIike formål, straff/barnets beste. Asker kommune uttaler på sin side at også barnevernet bør ha en egen hjemmel til å beslutte opphør av plassering.

6.4.3 Departementets vurdering

Som allerede påpekt har politiet en helt sentral rolle ved behandlingen av saker som gjelder barn utsatt for menneskehandel. Politiets ansvar og kompetanse knyttet til å vurdere utnyttelsesfare og barnets beskyttelsesbehov er derfor av stor betydning ved behandlingen av disse sakene. Departementet legger til grunn at politiets faglige vurderinger vil være et særdeles viktig moment ved en avgjørelse om opphør av plassering. Det samme gjelder ved flytting av barnet.

Det er likevel barneverntjenesten som har omsorgen for barnet og som følger opp barnet i det daglige etter at barnet er plassert i institusjon. Det er derfor barneverntjenesten som ut fra en helhetlig og faglig vurdering av barnets situasjon er nærmest til å vurdere spørsmålet om hvorvidt en plassering bør opphøre ut fra hensynet til barnets beste. Etter departementets oppfatning er barneverntjenesten også nærmest til å vurdere spørsmålet om hvorvidt hensynet til barnet tilsier at det bør flyttes. Departementet er således enig med de instanser som har gitt uttrykk for at politiets samtykke ikke bør være et absolutt vilkår når det gjelder avgjørelse om opphør av plassering eller flytting av barnet.

Ut fra politiets viktige rolle ved behandlingen av disse sakene, mener departementet likevel at politiet bør informeres og gis anledning til å uttale seg om utnyttelsesfare og barnets beskyttelsesbehov før det treffes avgjørelse om opphør av plassering eller flytting av barnet. Departementet forutsetter i denne forbindelse at politiets vurderinger og uttalelse blir tillagt stor vekt.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen en bestemmelse om at barneverntjenesten fortløpende skal følge opp plasseringen, og at barneverntjenesten i samarbeid med politiet skal vurdere om plasseringen fortsatt er nødvendig for å beskytte barnet, eller om den kan opphøre. Departementet foreslår at det eksplisitt skal fremgå av bestemmelsen at politiet skal informeres og gis anledning til å uttale seg før plassering opphører. Det samme skal gjelde ved flytting etter § 4-17.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag avviker på dette punkt noe fra forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til nytt § 4-30 tredje ledd.

6.5 Beviskravet

6.5.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. forslaget til § 4-29 annet ledd. Det fremgår av forslaget at fylkesnemnda skal kunne treffe vedtak dersom den, basert på politiets vurdering og øvrige opplysninger i saken, finner det sannsynlig at det foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om hvilke krav som bør stilles til bevis for å kunne fatte vedtak om plassering.

Fylkesnemnda i Østfold, Fellesorganisasjonen, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region sør og Advokatforeningen er enig med departementet i at det er tilstrekkelig med et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Advokatforeningen uttaler at dersom beviskravet legges for høyt, vil man risikere at man ikke griper inn og derved påfører barnet store lidelser. Av den grunn mener foreningen at det må være tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt før vedtak treffes. Advokatforeningen viser videre til grunnbestemmelsen i barnevernloven § 4-1 om at avgjørelsen skal være til barnets beste, samt til barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus er enig i at politiets trusselvurdering må kunne overprøves, og at det legges et alminnelig beviskrav til grunn ved bevisvurderingen. Videre gir nemnda uttrykk for at det må kunne stilles krav om sannsynlighet for at konsekvensene for barnet er eller vil bli alvorlige, herunder at nemnda må kunne foreta en forholdsmessighetsvurdering av verdien av inngrepet målt mot belastningene for barnet, jf. § 4-1 om barnets beste i barnevernloven. Fylkesnemnda har imidlertid synspunkter på hvordan beviskravet kommer til uttrykk i bestemmelsen. Etter nemndas oppfatning kan inngrepskriteriet slik det er formulert i bestemmelsen tolkes som at "nærliggende og alvorlig fare" innebærer et skjerpet beviskrav ut over vanlig sannsynlighetsovervekt.

6.5.3 Departementets vurdering

I henhold til forslaget i høringsnotatet skal det ikke stilles krav om mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å kunne fatte vedtak. Beviskravet er knyttet til fylkesnemndas selvstendige vurdering av om vilkårene i den foreslåtte bestemmelsen er oppfylt. Fylkesnemndas vurdering skal bygge på politiets faglige vurdering og de øvrige opplysningene i saken.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale sakeri Oslo og Akershus er enig med departementet i at det bør stilles krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for å kunne fatte vedtak. Departementet har imidlertid merket seg at nemnda mener at formuleringen ”nærliggende og alvorlig fare” kan forstås som et skjerpet beviskrav utover alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Vilkåret ”nærliggende og alvorlig fare”, er utformet på tilsvarende måte som § 3-3 i psykisk helsevernloven om vedtak om tvungent psykisk helsevern. Både forslaget til ny bestemmelse om plassering av barn utsatt for menneskehandel og § 3-3 i psykisk helsevernloven regulerer adgangen til å iverksette alvorlige inngrep overfor enkeltmennesker uten samtykke. Videre regulerer begge bestemmelsene vedkommendes rettssikkerhet i tilknytning til dette. Departementet har kommet til at formuleringen ”nærliggende og alvorlig fare” bør opprettholdes, og legger til grunn at kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt skal gjelde når fylkesnemnda skal fatte vedtak.

Departementet foreslår etter dette at fylkesnemnda kan fatte vedtak dersom politiet finner at det foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet. Videre kan vedtak bare treffes dersom også fylkesnemnda etter en selvstendig vurdering finner det sannsynlig at disse vilkårene er oppfylt. Endelig må nemnda finne at plassering etter en helhetlig vurdering er den beste løsningen for barnet, jf. utkast til ny § 4-29 annet ledd. Departementet mener for øvrig at det eksplisitt bør fremgå av lovteksten at vedtak om plassering bare kan fattes dersom det ikke er mulig å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse og omsorg med mindre inngripende tiltak.

Departementet foreslår også at kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt gjelder tilsvarende ved midlertidige akuttvedtak. Dette innebærer at barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten må finne det mest sannsynlig at det foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.

Departementet foreslår etter dette at kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt opprettholdes, jf. utkastet til § 4-29 annet og fjerde ledd.

6.6 Barnets alder

6.6.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at den nye bestemmelsen i § 4-29 skulle omfatte personer som kan antas å være under 18 år, inntil alderen er fastsatt. Med unntak av den foreslåtte presumsjonsregelen, fulgte høringsnotatet således den alminnelige aldersgrensen som er fastsatt i barnevernloven. Videre fremgikk det av høringsnotatet at dersom den unges alder vurderes å være nær 18 år, antas dette i noen tilfeller å kunne være et moment som taler mot at plassering fremstår som den klart beste løsningen for barnet.

6.6.2 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om reguleringen av situasjoner der barnets alder er uavklart. De fleste av disse støtter forslaget i høringsnotatet om at bestemmelsen bør omfatte personer som antas å være under 18 år. Blant disse er Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Barneombudet, Justis- og politidepartementet og Fellesorganisasjonen (FO), Fylkesnemnda i Østfold og Hvalstad transittmottak.

Advokatforeningen uttaler:

”Når det så gjelder spørsmålet om barnets alder, er dette et velkjent problem i mange asylsaker. I forhold til barnevernloven har dette stor betydning, idet man ikke kan iverksette tvangstiltak overfor barn som har fylt 18 år.

Her har man langt på vei funnet frem til en god løsning ved å vise til presumsjonsregelen i Europarådets konvensjon artikkel 10 nr. 3.

Advokatforeningen er tilfreds med at denne regelen legges til grunn i tvilstilfelle….”

Barneombudet mener at det skal tas en vurdering av barnets behov for beskyttelse uavhengig av alder. Dersom barnet nærmer seg 18 år er det etter ombudets oppfatning ingenting som tilsier at barnet ikke har samme krav på beskyttelse.

Flere instanser har tatt opp spørsmålet om det også bør kunne fattes vedtak om gjennomføring av plassering etter fylte 18 år. Blant disse er Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Fellesorganisasjonen og Fylkesmannen i Troms.

Barne-, ungdoms- og familieetaten uttaler:

”Hovedregel i barnevernloven er at tvangsvedtak opphører når barnet fyller 18 år. Dersom plassering er satt i verk før barnet er fylt 18 år, kan imidlertid tiltak etter barnevernloven § 4-24 gjennomføres selv om vedkommende fyller 18 år i løpet av plasseringstiden. Bufetat kan ikke se at høringsnotatet drøfter om vedtak etter § 4-29 bør kunne opprettholdes etter fylte 18 år, evt. fornyes etter fylte 18 år, men innenfor den totale plasseringstiden på 6 måneder. Bufetat kjenner til erfaringer med ofre som er utnyttet til prostitusjon som får sitt første barneverntiltak rett før de fyller 18 år, og som har et sterkt ønske om å reise hjem til sine foreldre, som ut fra politiets vurdering utgjør en stor trussel for at den unge skal blitt utsatt for retrafikkering. Det kan være vanskelig for ungdom å ta inn over seg at foreldrene er en del av nettverket som utnytter dem. Opprettholdelse av tiltak etter fylte 18 år, jf. barnevernloven § 4-25 annet ledd, bør derfor vurderes nærmere.”

Utlendingsdirektoratet reiser i sin uttalelse spørsmål om utlendingsmyndighetens ansvar for aldersfastsetting. De viser blant annet til at det ikke fremgår av forslaget eller av høringsbrevet hvem som skal ha ansvar for å fastsette alderen på personen som er plassert i barneverninstitusjon. Direktoratet uttaler videre:

”Etter hva UDI erfarer, er det kun UDI av de nevnte etatene i høringsbrevet som har et apparat og rutiner på plass for å vurdere og fastsette alder. Dersom BLD mener at UDI skal bistå barnevernsetaten med aldersfastsetting utover de sakene vi allerede har ansvar for, bør dette avklares nærmere. Vi viser til at det er forbundet omfattende kostnader med å foreta de nødvendige undersøkelser som danner grunnlaget for en aldersvurdering…”

Justisdepartementet understreker at opplysninger om alder kan utgjøre et viktig, og endog utslagsgivende, moment i vurderingen av en asylsøknad. Det uttales:

”Mindreårige asylsøkere hvor medfølgende omsorgspersoner er fratatt omsorgsansvaret, og enslige mindreårige asylsøkere, er å anse som sårbare grupper. Sistnevnte er også gjenstand for en særskilt praksis og prosedyre i behandlingen av asylsøknaden. Enslige mindreårige asylsøkere har blant annet rett til verge.

Dersom barnevernet, ved vurdering av tvangsplassering (jf. forslag til ny lov § 4-29) har mistanke om at en asylsøker i realiteten er mindreårig, selv om oppgitt alder er over 18 år, mener Justisdepartementet at disse opplysningene bør videreformidles til den enhet som har ansvar for vedkommendes asylsak. Videreformidling av slik informasjon bør reguleres/etableres som rutine. På denne måten får utlendingsforvaltningen anledning til å vurdere søkerens alder, og eventuelt ta stilling til om søkere bør representeres ved verge. Kontakt mellom barnevernet og utlendingsforvaltningen vedrørende asylssøkerens alder kan for øvrig også være fordelaktig for barnevernet idet opplysninger i utlendingssaken kan være nyttige i barnevernets aldersvurdering.”

6.6.3 Departementets vurdering

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg har gitt sin tilslutning til departementets forslag om at den nye bestemmelsen skal omfatte personer som kan antas å være under 18 år, inntil alderen er fastsatt.

Barneombudet har gitt uttrykk for at de er uenige i at det skal kunne legges vekt på at barnet antas å være nær myndighetsalder. Departementet vil understreke at barnevernets ansvar er å iverksette tiltak etter barnevernloven dersom vilkårene for dette er oppfylt og det er til det enkelte barnets beste. Ansvaret omfatter også unge som nærmer seg myndighetsalder. Etter departementets forslag skal fylkesnemnda, i tillegg til å vurdere om vilkårene for plassering foreligger, også foreta en endelig helhetlig vurdering av om plassering er den beste løsningen for barnet. Som vist til i høringsnotatet, kan det tenkes tilfeller der en plassering av et barn som nærmer seg 18 år etter en konkret vurdering ikke kan antas å være til barnets beste. Vedtakets inngripende karakter og vidtrekkende konsekvenser for dem det gjelder, tilsier etter departementets mening at barnets alder kan være et moment i den helhetsvurderingen fylkesnemnda skal foreta.

Ved plassering av ungdom med alvorlige atferdsvansker er det åpnet for å opprettholde tvangsplasseringer utover myndighetsalder. Dersom plasseringen er satt i verk før barnet fyller 18 år, kan et tiltak gjennomføres slik som fylkesnemnda har bestemt selv om vedkommende fyller 18 år i løpet av plasseringstiden, jf. barnevernloven § 4-24 tredje ledd. Bakgrunnen er behovet for å kunne fullføre allerede igangsatte og velfungerende tiltak. Departementet kan ikke se at det gjør seg gjeldende et tilsvarende behov for å kunne gjennomføre en plassering av barn utsatt for menneskehandel utover fylte 18 år. Det vises til at den samlede plasseringstiden er av kortere varighet ved at den ikke skal kunne overstige 6 måneder. Det vises også til at plasseringen innebærer iverksetting av omfattende og svært inngripende beskyttelsestiltak.

Departementet finner det ikke nødvendig å foreslå en nedre aldersgrense for når et barn kan plasseres etter den nye bestemmelsen. Det vises imidlertid til at mistanke om menneskehandel først og fremst har oppstått når det gjelder barn mellom 15 og 18 år. Departementet forutsetter at det bare unntaksvis vil være nødvendig å iverksette slike omfattende beskyttelsestiltak som den nye bestemmelsen åpner for dersom saken gjelder et yngre barn. Departementet legger til grunn at saker som gjelder plassering av små barn primært vil bli behandlet etter barnevernloven § 4-12.

Det er en grunnleggende forutsetning for departementets forslag at alle berørte myndigheter, herunder utlendingsmyndighetene, arbeider aktivt for å klargjøre spørsmålet om menneskehandel. Forslaget innebærer likevel ingen endring i det ansvaret utlendingsmyndighetene allerede har i dag. Dette gjelder også ved fastsetting av alder. Det er under høringen påpekt betydningen av informasjonsutveksling mellom barneverntjenesten og utlendingsmyndighetene. Departementet legger til grunn at opplysninger om alder vil være et viktig moment både ved plassering av barn utsatt for menneskehandel i institusjon og i asylsaken. Barneverntjenesten kan i henhold til barnevernloven § 6-7 gi opplysninger om barnets alder til den enhet i utlendingsforvaltningen som har ansvaret for en eventuell asylsak, dersom barneverntjenesten vurderer at dette er nødvendig for å fremme sine oppgaver overfor det enkelte barnet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet foreslår etter dette en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til nytt § 4-29 syvende ledd.

6.7 Nærmere om plasseringssted, innholdet i tilbudet og oppfølgning av barnet etter plassering

6.7.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått en adgang til å fatte vedtak om plassering i institusjon, jf. barnevernloven §§ 5-1 og 5-8. Det ble foreslått at barnet skal plasseres i en institusjon som faglig og materielt er i stand til å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg, jf. forslaget til nytt § 4-30 første ledd. Det ble lagt til grunn at dette kan ivaretas innenfor det eksisterende institusjonstilbudet. Forslaget forutsatte at barnet ikke skulle kunne plasseres i et fosterhjem.

Videre ble det foreslått at det er barneverntjenesten som skal ha omsorgen for barnet når barnet er plassert og at institusjonen skal utøve den daglige omsorgen på vegne av barneverntjenesten, jf. forslag til nytt § 4-30 annet ledd. Det ble også foreslått at barneverntjenesten fortløpende skal følge opp plasseringen, jf. forslag til nytt § 4-30 tredje ledd.

6.7.2 Høringsinstansenes syn

Tre høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er uenige i at det bare skal være adgang til å plassere barn i institusjon. Disse instansene er Barne-, ungdoms- og familieetaten,Barneombudet og Norsk senter for menneskerettigheter. Fylkesmannen i Oslo og Akershus gir på sin side støtte til departementets vurdering og forslag om at denne målgruppen skal plasseres i institusjon. Fylkesmannen viser blant annet til betydning av kvalitetssikring og kontroll. Også Fylkesmannen i Sør-Trøndelag understreker at det er naturlig at barnet plasseres i en godkjent barneverninstitusjon.

Barneombudet er kritisk til at det ikke skal tas en individuell vurdering av hvor barnet skal plasseres, men kun åpnes for institusjonsplassering. Ombudet viser særlig til at plassering i fosterhjem kan være hensiktsmessig der en ser for seg en mer varig plassering. Ombudet uttaler videre:

”Det finnes blant annet forsterkede fosterhjem der fosterhjemmet kan ha døgnkontakt med en institusjon og/ eller miljøarbeidere som kan bistå fosterhjemmet dersom det er nødvendig i utfordringer som oppstår. Barnevern og politi skal også sørge for egnede sikkerhetstiltak og oppfølging dersom det er faresituasjoner som oppstår. Det kan også fattes vedtak om sperret adresse. Dette gjelder uansett om barnet er plassert i beredskapshjem, fosterhjem, institusjon eller annet.”

Barne-, ungdoms- og familieetaten mener at det ikke kan utelukkes situasjoner der det vil være mest hensiktsmessig å plassere barnet i spesielt egnede fosterhjem. Det uttales blant annet:

”Fordelene ved en plassering i et privat hjem vil kunne være at det gir få voksne å forholde seg til og at det dermed kan være lettere å oppnå en god relasjon og tillit. Bufetat mener på denne bakgrunn at det bør vurderes å åpne for at det kan foretas plassering også i private hjem i denne typen saker, forutsatt at det er mulig å rekruttere familier som er særlig godt egnet til denne typen plasseringer og at det er praktisk og rettslig mulig å sette i verk de nødvendige beskyttelsestiltak i hjemmet. Slik Bufetat vurderer det, vil dette ikke være mulig etter dagens regelverk.”

Norsk senter for menneskerettigheter mener at det er uheldig å stenge for andre muligheter i tilfeller der andre plasseringsalternativer ville kunne gi tilstrekkelig beskyttelse, og viser i den forbindelse til hensynet til barnets beste og minste inngreps prinsipp som prinsipielt utgangspunkt.

En rekke høringsinstanser gir uttrykk for at dagens institusjoner ikke er tilpasset eller egnet for tvangsplassering av barn utsatt for menneskehandel. Blant annet viser mange instanser til at det er uheldig dersom disse ungdommene plasseres i institusjon sammen med andre barn med alvorlige rus eller atferdsvansker. Blant de instansene som har uttalt seg om institusjonstilbudet er Barne-, ungdoms- og familieetaten, Norsk Barnevernsamband, Hvalstad Transittmottak, Redd Barna, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen i Aust-Agder, Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold, Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Troms og Finmark, Utlendingsdirektoratet Fellesorganisasjonen, Midt-Troms barnevernforum, Frogn kommune, NAV og Norsk psykologforening.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag gir uttrykk for at det er naturlig at barnet plasseres i en godkjent barneverninstitusjon. Videre uttaler fylkesmannen:

”Det vil være behov for at godkjenningsmyndigheten vurderer og godkjenner barneverninstitusjoner som skal ta imot barn i en slik situasjon ut fra særskilte kriterier. Det at et barn har behov for så stramme beskyttelsestiltak som det forslaget legger opp til, medfører behov for særskilt bemanning, kompetanse blant de ansatte, en tenkning og et regime i institusjonen som avviker fra det som generelt gjelder for barneverninstitusjoner. Disse barna skal primært skjermes pga utenforliggende årsaker, mens de begrensninger som kan settes for ungdom plassert i barneverninstitusjoner i dag, begrunnes hovedsaklig ut fra barnets egne atferdsvansker. Vi ser for oss at godkjenningsmyndigheten godkjenner en eller noen få barneverninstitusjoner i hver region for denne målgruppen.

Fylkesmannen har erfaring med at barn med ulike behov og utfordringer i for stor grad plasseres i samme institusjon. Det er viktig at Statlig regional barnevernmyndighet vurderer målgruppen for institusjonen nøye i forbindelse med godkjenningen av slike institusjoner. Vi vil foreslå at det tas inn en presisering om at Statlig regional barnevernmyndighet skal utpeke hvilke institusjoner som skal ta i mot barn på grunnlag av vedtak som nevnt i § 4-29. Vi viser her til dagens bestemmelse i barnevernloven § 4-27.”

Også Fylkesmannen i Oslo og Akershus støtter departementets vurdering og forslag om at denne gruppen skal plasseres i institusjon, men kommer samtidig med noen presiseringer vedrørende plasseringen:

”Som det fremkommer i høringsnotatet antas det at det vil være en liten gruppe barn som har behov for beskyttelse som beskrevet i § 4-29. Videre fremgår det av notatet at det er viktig at denne sårbare gruppen får god og forsvarlig omsorg og behandling på institusjonen. Vi mener derfor det er av stor betydning for å kunne ivareta disse forhold, at kun noen institusjoner kvalitetssikres og eventuelt godkjennes (kommunale og private) for denne målgruppen. Ut fra vår vurdering vil det kreve en spesiell kompetanse hos de ansatte på institusjonen, både i forhold til å gi barna en god omsorg og behandling, og nødvendig kompetanse i å støtte og å motivere barnet til selv å bidra til å komme seg ut av menneskehandelsituasjonen. Videre vil en slik plassering med behov for omfattende beskyttelsestiltak kunne få konsekvenser for omsorgssituasjonen til de øvrige barna som bor på institusjonen.”

Fylkesmannen gir også uttrykk for at en tiltaksplan/omsorgsplan vil bidra til å sikre at barnets særlige behov blir ivaretatt under oppholdet på institusjon, særlig med hensyn til skolegang og fritidstilbud. Fylkesmannen mener at en tiltaksplan/omsorgsplan vil ha stor betydning for å kunne utøve tilsynet på en faglig forsvarlig måte, hvor barnets rettigheter blir satt i fokus. Det foreslås at det inntas en egen bestemmelse om utarbeidelse av plan.

Hvalstad Transittmottak fremhever at barn utsatt for menneskehandel kan slite med store traumer, og at det derfor er uheldig dersom de plasseres sammen med andre ungdommer med atferds- og rusproblemer. Videre viser mottaket til at mulighetene for å velge mellom ulike institusjoner for denne gruppen vil være begrenset. På denne bakgrunn etterlyses spesialisering av institusjoner med kompetanse om menneskehandel og andre saker som innebærer sikkerhetsproblematikk. Videre etterlyses mulighet til plasseringer i hele landet. Også Redd Barna fremhever behovet for å opprette et visst antall spesialiserte institusjonsplasser på egnede steder, med tilfredsstillende kompetanse- og ressursnivå til å kunne gi barn utsatt for menneskehandel en god og trygg omsorgssituasjon og tilfredsstillende sikkerhet.

Barne-, ungdoms- og familieetaten uttaler:

”Bufetat legger til grunn at den enkelte institusjon må være godkjent/kvalitetssikret for inntak av barn med § 4-29 som plasseringshjemmel, forut for plasseringen. Hvilke særlige momenter som skal vektlegges ved en godkjenning/kvalitetssikring av institusjoner for inntak etter den foreslåtte bestemmelsen, bør etter vårt syn spesifiseres i supplerende retningslinjer. Etter vårt syn vil forholdet til institusjonens øvrige målgruppe måtte vektlegges særlig i denne vurderingen, både ut fra hensynet til beboeren plassert etter § 4-29 og til de øvrige beboerne ved institusjonen.

Når det gjelder faglig kompetanse, må institusjonen først og fremst kjenne til menneskehandel som fenomen. Mest nærliggende er at plasseringsstedet kjenner til det arbeidet som blir gjort i regi av Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) underlagt Politidirektoratet. I dette kunnskapskravet ligger blant annet aktuelle trender, vanlige modus for menneskehandel med barn, hyppig forekommende nasjonaliteter og hvilke konsekvenser handlingene har for barna i ettertid. I tillegg er det viktig at spesialkompetansen er godt integrert i den øvrige barnevernfaglige kompetansen.”

Bufetat gir videre uttrykk for at Omsorgssentre for mindreårige vil kunne være egnet ved plassering av barn utsatt for menneskehandel etter den nye bestemmelsen. Etaten legger særlig vekt på kompetanse hos personalet, etablert lokalt samarbeid og fleksible rammer med hensyn til kapasitet.

Videre understreker flere høringsinstanser at ungdommer utsatt for menneskehandel kan ha behov for et annet innhold i institusjonsoppholdet enn andre ungdommer som er plassert i institusjon etter barnevernloven. Blant annet fremhever Fellesorganisasjonen, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon og Advokatforeningen at ungdommene kan ha særlige behov for tilrettelagt undervisning og opplæring.

6.7.3 Departementets vurdering

En grunnleggende forutsetning for departementets forslag er at plasseringen skjer innenfor faglige og materielt sett forsvarlige rammer.

Enkelte høringsinstanser har etterlyst større grad av fleksibilitet når det gjelder valg av plasseringssted, slik at det kan foretas en individuell vurdering av om barnet skal plasseres i institusjon eller i fosterhjem. Departementet er enig i at mange fosterhjem er godt egnet til å ta i mot barn med særlige utfordringer. Forslaget om plassering av barn utsatt for menneskehandel åpner imidlertid for iverksetting av svært omfattende og inngripende beskyttelsestiltak som blant annet stiller store krav til det faglige innholdet i tilbudet. Det er også særlig viktig å ivareta hensynet til barnets rettssikkerhet og muligheten for å føre tilsyn og kontroll med plasseringen. Fylkesmannen fører etter loven et omfattende tilsyn med barneverninstitusjonene. Det er også utarbeidet egen forskrift som regulerer rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjoner (rettighetsforskriften). Denne type plasseringer vil i tillegg stille særlige krav til at barnet sikres tilstrekkelig grad av anonymitet. Etter departementets oppfatning vil en plassering i institusjon være best egnet til å ivareta de ulike hensyn som her gjør seg gjeldende. På denne bakgrunn er departementet av den oppfatning at andre plasseringsalternativer enn institusjon ikke er aktuelt.

Flere instanser har vært opptatt av godkjenningen og kvalitetssikringen av de institusjonene som skal kunne benyttes ved plassering av barn utsatt for menneskehandel. I likhet med andre institusjoner som har barn plassert etter barnevernloven, skal også de institusjonene som mottar barn utsatt for menneskehandel kvalitetssikres og eventuelt godkjennes. Når det gjelder de statlige institusjonene har statlig regional barnevernmyndighet ansvaret for etablering og drift av disse, jf. § 5-1. Private og kommunale institusjoner kan bare benyttes dersom institusjonen er godkjent av statlig regional barnevernmyndighet, jf. barnevernloven § 5-8. Departementet har merket seg at Bufetat mener at det bør spesifiseres i supplerende retningslinjer hvilke særlige momenter som skal vektlegges ved kvalitetssikring eller godkjenning av institusjoner som skal kunne ta i mot barn utsatt for menneskehandel. Departementet vil vurdere om det er behov for slike særlige retningslinjer.

På tilsvarende måte som ved andre plasseringer etter barnevernloven forutsetter departementet at det er Statlig regional barnevernmyndighet som beslutter hvilken institusjon barnet skal plasseres, og som har ansvar for innholdet i institusjonstilbudet. Det er institusjonen som på vegne av barneverntjenesten skal utøve den daglige omsorgen for barnet.

Departementet vil understreke betydningen av at de institusjonene som skal ta i mot barn utsatt for menneskehandel må ha en bemanning og faglig kompetanse som er egnet til å gi barna et godt og forsvarlig omsorgstilbud. Institusjonene må også gi barna nødvendig beskyttelse mot menneskehandel. Dette innebærer at de også må ha tilstrekkelig kompetanse til å håndtere de aktuelle beskyttelsestiltakene på en faglig forsvarlig måte. Departementet mener derfor at det er viktig at det fremgår direkte av loven at barnet skal plasseres i en institusjon som faglig og materielt er i stand til å ivareta barnets særlige behov for omsorg og beskyttelse.

Barne-, ungdoms- og familieetaten har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at omsorgssentrene for mindreårige vil kunne være et egnet plasseringssted ved plassering etter den foreslåtte bestemmelsen. Departementet kan ikke se at det formelt sett er noe i veien for at omsorgssentre benyttes ved slike plasseringer. Det er imidlertid en grunnleggende forutsetning at dette er faglig og materielt forsvarlig, at omsorgssenteret oppfyller alle de kvalitetskravene som stilles til en barneverninstitusjon, og at senteret kvalitetssikres og eventuelt godkjennes. Det er også en forutsetning at plassering på et omsorgssenter ikke vil medføre økt risiko for at de andre beboerne på omsorgssenteret kan bli fanget opp av kriminelle bakmenn. Videre er det en viktig forutsetning at barna sikres tilstrekkelig anonymitet ved plasseringen.

Departementet legger til grunn at rettighetsforskriften skal gjelde fullt ut i den utstrekning forskriften ikke kommer i motstrid med de beskyttelsestiltak som direkte følger av plasseringsvedtaket.1 Rettighetsforskriften inneholder bestemmelser som blant annet omhandler vern av barnas personlige integritet, rett til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonen, rett til skoletilbud, rett til medisinsk tilsyn og behandling og adgang til å anvende tvang og makt. Dette innebærer at institusjonen må ha bemanning og kompetanse som sikrer at forskriftens bestemmelser beboernes rettigheter blir fulgt.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har reist spørsmål om Statlig regional barnevernmyndighet bør utpeke hvilke institusjoner som skal ta i mot barn plassert etter den nye bestemmelsen. I likhet med fylkesmannen antar departementet at det vil være aktuelt å benytte én eller noen få institusjoner i hver region. Departementet mener likevel at det ikke er hensiktsmessig å innføre en plikt for Statlig regional barnevernmyndighet til å utpeke de enkelte institusjonene. Det vises blant annet til det særlige behovet for anonymitet som gjør seg gjeldende ved plasseringer etter den nye bestemmelsen.

Videre har Fylkesmannen i Oslo og Akershus reist spørsmål om hvorvidt det bør inntas en egen bestemmelse om utarbeidelse av omsorgsplan. Departementet legger til grunn at det ved plasseringer i henhold til forslaget skal utformes et plasseringsvedtak som er langt mer detaljert enn ved andre plasseringer etter barnevernloven. Det vises også til at den samlede plasseringstiden skal være så vidt kort som maksimalt seks måneder. På denne bakgrunn kan departementet ikke se at det er et behov for å utarbeide en særskilt omsorgsplan for barnet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet foreslår etter dette bestemmelser i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. §§ 4-29 første ledd og 4-30 første ledd.

6.8 Samlet plasseringstid

6.8.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at samlet plasseringstid ikke skulle kunne overstige seks måneder. Den samlede plasseringstiden skulle også inkludere midlertidige akuttvedtak dersom det er blitt fattet et slikt vedtak.

6.8.2 Høringsinstansenes syn

Relativt mange høringsinstanser har hatt synspunkter på forslaget om at den samlede plasseringstiden etter § 4-29 ikke skulle kunne overstige seks måneder. Blant de instansene som støtter forslaget er Justisdepartementet, Advokatforeningen, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Fylkesmannen i Troms, Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM), Regionsenter for barn og unges psykiske helse helseregion Øst og Sør.

Samtidig påpeker flere høringsinstanser at barna kan ha behov for omsorg og beskyttelse også etter denne perioden. Dette gjelder blant annet Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold, Fylkesmannen i Troms og Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Troms og Finmark. Enkelte høringsinstanser gir eksplisitt uttrykk for at det bør åpnes for en lengre plasseringstid enn seks måneder. Blant disse er Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fellesorganisasjonen, Redd Barna og Barneombudet. Enkelte instanser, som Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus, gir ingen entydig anbefaling om hvor lenge et barn bør kunne plasseres, men gir likevel uttrykk for at en samlet plasseringstid på seks måneder er lang tid.

Justisdepartementet uttaler:

”Vi slutter oss til forslaget om at det bare skal være anledning til å foreta midlertidig plassering i en periode på seks måneder. Dette må være tilstrekkelig til å foreta den nødvendige avklaring av vedkommendes situasjon, herunder vurdere muligheten til å fortsette plasseringen ut fra et annet hjemmelsgrunnlag i barnevernloven.”

Advokatforeningen gir også støtte til forslaget og uttaler:

”Med utgangspunkt bl.a. i det minste inngreps prinsipp, er Advokatforeningen enig i forslagene om vedtakets varighet. Det er særlig viktig at vedtak om mer langvarig plassering (mer enn 2 uker) skal behandles av fylkesnemnda, og at den samlede plasseringstid ikke skal kunne overstige 6 måneder. Dette bør være tilstrekkelig tid til å avklare spørsmålet om menneskehandel og barnets nærmere situasjon. Skulle det være behov for ytterligere tid, kan man løse dette ved å bruke andre plasseringshjemler, f. eks, § 4-12 (omsorgsovertakelse), eller å samarbeide om en forsvarlig retur til hjemlandet, alternativt samarbeide om samtykkeplassert videre hjelp/ beskyttelse her i landet for barnet.”

Også Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) støtter forslaget, men ser samtidig at denne løsningen vil innebære utfordringer:

”En grunnleggende forutsetning for at et slikt regime skal kunne fungere med et godt resultat for barnet, er at alle berørte myndigheter (barnevern, politi og UDI) samarbeider aktivt med å avklare barnets situasjon. For å oppnå dette kreves at man innhenter fysiske bevis og vitneprov og ved at barnet bes om å fortelle om sin situasjon. Erfaring viser at seks måneder er knapp tid i forhold til å belyse barnets helhetlige situasjon. Bare sjelden vil barnet føle tillit og fortelle åpent om sin situasjon før det har gått flere måneder i trygge omgivelser med faste omsorgspersoner.”

Også Barne-, ungdoms og familieetaten støtter forslaget og legger særlig vekt på plasseringens inngripende karakter. Bufetat videreformidler imidlertid også de betenkeligheter regionene mener knytter seg til å sette en slik grense og uttaler blant annet:

”…Et kjennetegn ved ofre for menneskehandel er at de har liten tillit til myndigheter, det være seg politi eller barnevern. Ofte er barnet instruert/truet av bakmenn til ikke å fortelle noe. Hvis barnet skal fortelle norske myndigheter om sin situasjon, krever det at barnet opparbeider tillit til disse. I noen tilfeller vil ikke seks måneder være tilstrekkelig til å trygge barnet og legge grunnlag for tillit. Dette kan føre til at barnets situasjon er uavklart når de seks månedene har gått. Av den grunn kan seks måneders grensen være problematisk…”

Fylkesmannen i Oslo og Akershus er enig i at det er viktig å sette en klar og kortest mulig grense for hvor lenge plasseringen skal kunne opprettholdes. Samtidig gir fylkesmannen uttrykk for at den foreslåtte grensen på seks måneder i noen få enkelttilfeller ikke er vid nok til at saken vil kunne få en nødvendig avklaring innenfor dette tidsrommet. Fylkesmannen foreslår derfor en unntaksbestemmelse til bruk i ”særlige tilfeller” hvor barn har behov for beskyttelse utover seks måneder. Også Redd Barna foreslår at den totale plasseringstiden kan utvides dersom det foreligger ”tungtveiende grunner”. Fellesorganisasjonen foreslår på sin side at den samlede plasseringstiden utvides til 12 måneder.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus stiller spørsmål ved om en samlet plasseringstid på seks måneder er for lang tid og uttaler:

”Det kan stilles grunnleggende prinsipielle spørsmål ved om formålet, som er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse, kan forsvare bruk av slike omfattende ufrivillige interneringstiltak over et så langt tidsrom som opptil seks måneder. Denne innvendingen forsterkes ved at vedkommende person skal regnes som mindreårig inntil alderen er nærmere avklart.”

6.8.3 Departementets vurdering

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at de ser utfordringer ved å sette en absolutt grense på seks måneder. Enkelte andre instanser har på sin side klart gitt uttrykk for at det bør åpnes for en lengre plasseringstid enn seks måneder. Felles for uttalelsene er at de viser til at en grense på seks måneder ikke alltid vil være tilstrekkelig for å oppnå nødvendig avklaring av barnets situasjon. Flere høringsinstanser påpeker også at det tar tid å trygge barnet og å legge grunnlag for tillit, som er en nødvendig forutsetning for at barnet skal kunne hjelpes ut av en menneskehandelsituasjon.

Den foreslåtte bestemmelsen åpner for å kunne iverksette omfattende begrensninger i barnets bevegelsesfrihet og mulighet til å kommunisere med omverdenen. Belastningene for barnet kan derfor være store. Etter departementets oppfatning er det derfor viktig å sette en klar og kortest mulig grense for hvor lenge en slik plassering skal kunne opprettholdes. Grensen må samtidig være vid nok til at det innenfor den fastsatte plasseringsperioden er mulig å klargjøre spørsmålet om menneskehandel og avklare barnets nærmere situasjon, slik at det er forsvarlig å oppheve plasseringen.

Departementet mener også etter høringen at den samlede plasseringstiden ikke bør kunne overstige seks måneder. I vurderingen av hvor lang plasseringsperioden bør være, har departementet lagt avgjørende vekt på at det dreier seg om særdeles inngripende vedtak som innebærer bruk av svært omfattende beskyttelsestiltak, og som iverksettes uten barnets samtykke. Departementet understreker samtidig at det er en grunnleggende forutsetning at alle berørte myndigheter under hele plasseringsperioden arbeider aktivt for å avklare barnets nærmere situasjon. Dette innebærer at barnevernmyndigheten, politiet og utlendingsmyndighetene i løpet av den samlede plasseringsperioden må ha kommet frem til en løsning for videre ivaretakelse av barnet. Hvilke vurderinger og løsninger som er aktuelle i det enkelte tilfellet, vil blant annet avhenge av barnets situasjon, alder og mulighet for forsvarlig retur til hjemlandet. I noen tilfeller vil det kunne være behov for ytterligere tiltak etter barnevernloven, mens det i andre tilfeller kan ligge til rette for forsvarlig retur til hjemlandet. Det er svært viktig at barnet under plasseringen får nødvendig hjelp og støtte til å komme seg ut av menneskehandelsituasjonen. Det langsiktige målet med plasseringen må være å gjøre barnet i stand til å foreta selvstendige gode valg. For eksempel ved at barnet samtykker til videre hjelp og beskyttelse her i Norge, eller ved at barnet samarbeider med myndighetene om en forsvarlig retur til hjemlandet.

Som tidligere nevnt er forslaget om å innføre en egen særskilt bestemmelse om plassering av barn utsatt for menneskehandel, ikke til hinder for at barnet kan plasseres i institusjon eller i fosterhjem etter eget samtykke. Videre er forslaget heller ikke til hinder for at barnet kan plasseres med hjemmel i andre bestemmelser i barnevernloven dersom vilkårene for en slik plassering er oppfylt. Forskjellen blir i så fall at det ikke lenger er adgang til å iverksette de samme omfattende og inngripende beskyttelsestiltakene rundt barnet.

Etter dette legger departementet til grunn at en samlet plasseringsperiode på inntil seks måneder avveier de ulike hensyn som må ivaretas på en god måte. En plasseringstid på inntil seks måneder er vid nok til at de aktuelle myndighetene sammen kan få avklart spørsmålet om videre ivaretakelse av barnet og å sikre at dette skjer i samsvar med barnets grunnleggende interesser.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag er på dette punkt i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til nytt § 4-29 tredje ledd.

6.9 Vedtakets varighet

6.9.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at det skulle kunne fattes midlertidige akuttvedtak med varighet på inntil to uker og ordinære vedtak med varighet på inntil fire uker, jf. forslag til nytt § 4-29 fjerde og femte ledd i høringsnotatet. Samlet plasseringstid skal ikke kunne overstige seks måneder, se punkt 6.8.

6.9.2 Høringsinstansenes syn

Flere instanser støtter forslaget uten ytterligere merknader. Blant disse er Advokatforeningen, LO og Regionsenter for barn og unges psykiske helse Øst og Sør. Enkelte andre høringsinstanser har synspunkter på at det skal kunne fattes midlertidige akuttvedtak med varighet på 2 uker og vedtak med varighet på inntil 4 uker. Blant disse er Redd Barna, Norsk senter for menneskerettigheter, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fylkesmannen i Troms og Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold og Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus. Flere av disse instansene gir uttrykk for at det i høringsnotatet er lagt opp til en for hyppig prøving i fylkesnemnda. Blant annet viser flere instanser til at en så hyppig prøving kan komme i konflikt med barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgen.

Redd Barna uttaler:

”Det legges i § 4-29 4. ledd opp til at en plassering etter bestemmelsen må prøves for fylkesnemndene første gang innen to uker fra det første akuttvedtaket er fattet av barnevernstjenestens leder eller påtalemyndighetene, og deretter hver 4. uke. Dette begrunnes med det alvorlige inngrepet en plassering etter § 4-29 vil representere for den enkelte. Redd Barna erkjenner hensynet til barnets rettsikkerhet, samtidig som vi er bekymret for at modellen med hyppige prøvinger får negative konsekvenser for det enkelte barnet. Den hyppige prøvingen i fylkesnemndene står etter vår mening i konflikt med barnets behov for stabilitet og kontinuitet, og vi er bekymret for at barnet vil føle en usikkerhet i forhold til bosted og omsorgsløsning utover de neste 4 ukene. Redd Barna kan ikke stille seg bak dette forslaget...”

Norsk senter for menneskerettigheter uttaler:

”Senter for menneskerettigheter ber også departementet vurdere om hensynet til stabilitet for barna tilsier at vedtaket bør prøves for eksempel hver sjette uke, og ikke hver fjerde. Senter for menneskerettigheter er enig i at kravet til å ivareta barnas rettssikkerhet når det gjelder et så inngripende vedtak tilsier hyppig prøving av om vilkårene er oppfylt, men at dette må veies opp mot barnas behov for stabilitet. Alternativt kan det vurderes en ordning med prøving hver sjette uke, men med mulighet til ny vurdering tidligere dersom forholdene tilsier det.”

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus uttaler:

”Det kan for øvrig stilles spørsmål ved om en klagebehandling i tillegg til den ordinære saksbehandlingen angir en hensiktsmessig og formålstjenelig ressursbruk i disse sakene. Det samme spørsmålet kan stilles mht. at forlengelsesvedtak gis med en varighet på bare fire uker. Et alternativ kan være at fylkesnemnda selv setter en frist for varigheten av sitt vedtak innenfor totalfristen, jf. fristregelen i barnevernloven § 4-24.”

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker i region vest er opptatt av at departementets forslag i praksis innebærer at barna kan være plassert etter et akuttvedtak i lang tid før saken blir prøvet for nemnda. Nemndene uttaler:

”Når det gjelder nemndas behandling, synes barnas rettssikkerhet ikke tilstrekkelig ivaretatt slik loven er utformet. De aller fleste sakene vil i praksis starte ved et akuttvedtak (forslagets § 4-29 fjerde ledd). Barneverntjenesten skal så ha 14 dager til å fremme saken. Det er da urealistisk at nemnda skal kunne behandle saken innen de fire ukene det første vedtaket gjelder for, dersom nemnda skal behandle saken med nemndsmedlemmer. Barna kan da bli "sittende" på et akuttvedtak i lang tid, før saken blir prøvet for nemnda — kanskje mesteparten av den totale plasseringstid på seks måneder. I dag har nemnda opptil fire måneders berammingstid.”

6.9.3 Departementets vurdering

Departementet vil understreke betydningen av at hensynet til barnets rettssikkerhet blir ivaretatt ved behandlingen av saker som gjelder plassering av barn utsatt for menneskehandel. Departementet viser særlig til retten til domstolsprøving av tvangsvedtak etter EMK art. 5. En del høringsinstanser har imidlertid gitt uttrykk for at lengden på de ordinære vedtakene bør kunne utvides i forhold til departementets forslag.

I likhet med disse instansene ser departementet at for hyppig prøving av saken i fylkesnemnda og eventuelt for domstolen lett kan komme i konflikt med behovet for å sikre barnet stabilitet og kontinuitet i omsorgen. På bakgrunn av at en plassering etter den foreslåtte bestemmelsen vil innebære iverksetting av omfattende og inngripende beskyttelsestiltak, er departementet likevel av den oppfatning at det er behov for en jevnlig prøving av om vilkårene for plassering er oppfylt. Departementet har imidlertid kommet til at varigheten på fylkesnemndas vedtak bør kunne utvides fra fire til seks uker, mens varigheten på et midlertidig akuttvedtak fremdeles bør være begrenset til to uker. Denne løsningen avveier etter departementets syn hensynet til barnets rettssikkerhet og hensynet til barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgen på en hensiktsmessig og god måte. Departementet legger videre til grunn at denne løsningen er i samsvar med EMK art. 5 fjerde ledd.

Under henvisning til at en akuttplassering skal kunne opprettholdes inntil fylkesnemnda har behandlet barneverntjenestens forslag om mer langvarig plassering, har enkelte høringsinstanser påpekt at dette kan føre til at barnet vil være akuttplassert i store deler av den samlede plasseringstiden. Departementet ser at det kan være uheldig dersom det tar lang tid før saken kommer opp til behandling i fylkesnemnda. Departementet forutsetter imidlertid at fylkesnemndene prioriterer disse sakene høyt. Det vises i denne forbindelse også til EMK art. 5 (4) som innebærer at domstolsprøvingen skal finne sted raskt.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om vedtakets varighet avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, jf. utkast til § 4-29 tredje ledd.

6.10 Fylkesnemndas sammensetning

6.10.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at reglene i barnevernloven kapittel 7 om saksbehandlingsregler for fylkesnemnda skulle gjelde ved nemndas behandling av disse sakene. Dette innebærer blant annet at de ordinære reglene om fylkesnemndas sammensetning i barnevernloven § 7-5 første ledd skulle gjelde. Dette innebærer at nemnda ved første gangs behandling av vedtaket om plassering i inntil fire uker skulle bestå av nemndsleder, ett medlem fra det alminnelige utvalg og ett fra det fagkyndige utvalg. Departementet foreslo imidlertid at nemndsleder alene skulle kunne avgjøre spørsmål om forlengelser av det opprinnelige plasseringsvedtaket, jf. forslaget til nytt fjerde ledd i § 7-5. Det følger videre av forslaget at det skulle avholdes forhandlingsmøte etter reglene i § 7-14.

6.10.2 Høringsinstansenes syn

Relativt få høringsinstanser har uttalt seg om fylkesnemndas sammensetning. Fylkesnemnda for barnvern og sosiale saker i Oslo og Akershus er enig i forslaget. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold gir på sin side uttrykk for at sammensetningen i den enkelte sak i større grad bør overlates til fylkesnemndsledernes skjønn. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker i region vest mener at det bør overveies en enklere behandling i nemnda, for eksempel ved at nemndsleder kan behandle saken alene. Nemndene viser til at det neppe er behov for annen kompetanse enn den nemndsleder besitter. Både Fellesorganisasjonen og Psykologforeningen mener på sin side at hensynet til barnets rettssikkerhet tilsier en utvidelse av nemndas sammensetning i forhold til det som følger av departementets forslag.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler:

”I forslagets § 7-5 er det inntatt at nemndas leder alene skal avgjøre saker om forlengelse av vedtak. Med tanke på å sikre noe fleksibilitet for nemndsleder, stiller vi spørsmål om det ikke er mer hensiktsmessig å benytte ordet kan i bestemmelsen. Nemndsleder bør selv kunne avgjøre spørsmålet om nemndas sammensetning. Vi viser til lignende bestemmelse i § 7-5 tredje ledd og for så vidt også § 7-13 andre ledd. Det er videre uklart hvilke forlengelsesvedtak § 7-5 omhandler, da det bare henvises til fjerde ledd dvs. hjemmelen for akuttvedtak. Bør det ikke her vises til hele bestemmelsen i § 4-29 slik at også fylkesnemndas vedtak kan bli forlenget på denne måten?”

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold uttaler:

”Ved første gangs behandling av saken i nemnda utenom en eventuell klagesak, er det foreslått at nemnda skal settes som i andre saker med vanlig, eventuelt med full nemnd, og med adgang til å samtykke i at saken kan behandles av nemndsleder alene. Det antas at dette kun vil være aktuelt i få tilfeller. Dersom nemndsleder anser at dette er aktuelt, antas at saken er av en slik art at det også bør være adgang til at saken avgjøres uten forhandlingsmøte. Vi kan imidlertid ikke se at det er åpnet adgang til dette.

Den enkelte sak kan ha forskjellig vanskelighetsgrad på alle stadier av saken. Av den grunn bør det også være mulighet for avgjørelse uten forhandlingsmøte, eventuelt forhandlingsmøte med vanlig eller full nemnd på alle trinn av saken, slik det er i andre saker.”

Fellesorganisasjonen har kritisert at stor nemnd ikke er hovedregelen for behandling av tvangssaker i barnevernet fordi dette truer barnets og foreldrenes rettssikkerhet. De mener at behandlingen av tvangssaker i hovedsak skal skje med stor nemnd. Med unntak av godkjenning av akuttvedtak mener de at dette også bør gjelde ved behandling av saker etter § 4-29. Psykologforeningen gir på sin side uttrykk for at de finner det uheldig at det i forslaget er valgt et svakere juridisk vern for denne gruppen barn når det gjelder forlengelse av et vedtak om plassering på institusjon. Foreningen viser til at det er funnet tilstrekkelig at dette avgjøres av nemndsleder alene.

6.10.3 Departementets syn

Utgangspunktet for vurderingen av fylkesnemndas sammensetning er at denne må være tilpasset de reelle behovene for blant annet fagkyndighet i saken og at partenes rettssikkerhet blir ivaretatt. Fylkesnemndas sammensetning ble grundig vurdert av Stortinget ved behandlingen av Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) om saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Fylkesnemndas sammensetning er regulert i barnevernloven § 7-5. Nemnda skal som hovedregel bestå av tre medlemmer; i tillegg til leder, ett medlem fra det sakkyndige utvalget og ett medlem fra det alminnelige utvalget. Nemndsleder kan imidlertid etter en konkret vurdering utvide nemnda til fem medlemmer når sakens vanskelighetsgrad og forholdene for øvrig gjør dette nødvendig.

Departementet foreslår at reglene i barnevernloven kapittel 7 om saksbehandlingsregler for fylkesnemnda skal gjelde ved nemndas behandling av disse sakene. Dette innebærer at departementet fastholder at fylkesnemndas sammensetning ved behandlingen av det første vedtaket for inntil seks uker bør følge de ordinære reglene i § 7-5. Videre skal det avholdes forhandlingsmøte etter reglene i § 7-14. Etter departementets oppfatning gir disse reglene fylkesnemndas leder nødvendig fleksibilitet til å vurdere det reelle behovet for kompetanse knyttet opp mot vanskelighetsgraden i den enkelte sak. Departementet ser det også som hensiktsmessig at fylkesnemndas sammensetning ved behandling av saker som gjelder barn utsatt for menneskehandel ikke i vesentlig grad skiller seg fra de øvrige sakene som behandles av nemnda.

Når det gjelder vedtak om forlengelse av fylkesnemndas vedtak om plassering i inntil seks uker, vil dette først og fremst gå ut på å vurdere hvorvidt det har skjedd endringer i barnets behov for beskyttelsestiltak i forhold til tidligere vedtak. Departementet legger til grunn at det er mest hensiktsmessig at nemndsleder avgjør dette spørsmålet alene, jf. utkast til nytt fjerde ledd i § 7-5. Spørsmål om det skal avholdes forhandlingsmøte også i saker om forlengelse av nemndas plasseringsvedtak, avgjøres etter reglene i § 7-14.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag er innholdsmessig i samsvar med høringsnotatet, jf. utkastet til nytt fjerde ledd i § 7-5.

6.11 Rettslig overprøving

6.11.1 Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet ikke foreslått egne saksbehandlingsregler som skulle gjelde ved rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Dette innebærer at fylkesnemndas vedtak vil kunne bringes inn for tingretten for rettslig overprøving etter reglene i barnevernloven § 7-24. Reglene i tvisteloven kapittel 36 vil gjelde ved tingrettens behandling. Det ble videre foreslått at adgangen til å bringe saken inn for domstolen også skulle gjelde for midlertidige akuttvedtak som er blitt påklaget til fylkesnemnda.

6.11.2 Høringsinstansenes syn

Kun få høringsinstanser har kommentert problemstillinger knyttet til rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak. Dette gjelder blant annet Domstolsadministrasjonen og Glåmdal tingrett og Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus.

Domstolsadministrasjonen støtter forslaget om å gi en særskilt bestemmelse i barnevernloven som gir adgang til midlertidig plassering uten samtykke på institusjon av barn som kan være ofre for menneskehandel. Etter deres oppfatning burde det imidlertid vært utredet hvilke konsekvenser de foreslåtte saksbehandlingsreglene vil få for domstolene. Lovforslaget burde også inneholdt regler om rettslig overprøving av disse sakene. Videre mener de at de nye saksbehandlingsreglene for fylkesnemnda ikke bør iverksettes før dette er gjort.

For øvrig uttaler Domstolsadministrasjonen blant annet:

”En vesentlig forskjell fra hvordan andre saker etter barnevernloven behandles, er at vedtakene skal prøves på ny hver fjerde uke. Siden det ikke er foreslått særskilte regler for tingrettens behandling, vil dagens regler for rettslig prøving av vedtak fra fylkesnemnda gjelde.

…

Selv om sakene skal prioriteres og berammes hurtig, jf. tvisteloven § 36-5 er det etter dette flere forhold som tilsier at det i de fleste tilfeller vil bli vanskelig å få en avgjørelse fra tingretten før tiden er inne for ny prøving i fylkesnemnda. Dette reiser bl.a. spørsmål om rettslig interesse i å få overprøvd et vedtak som på det tidspunkt dommen avsies er avløst av et nytt vedtak. I tillegg stilles retten overfor spørsmålet om hvor mye prosessen faktisk kan påskyndes innen allmennprosessens rammer. Retten har ikke bare ansvar for en rask behandling, men også for at behandlingen blir forsvarlig, jf. tvisteloven § 36-5 annet ledd…”

Når det gjelder saksbehandlingen ved rettslig overprøving støtter Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus departementets forslag om en gjennomgang av regelverket med tanke på en god harmonisering og en fornuftig ressursbruk. Etter nemndas oppfatning bør denne vurderingen omfatte den samlede prosessen som nå foreslås både i fylkesnemnda og i rettsapparatet.

6.11.3 Departementets vurdering

Departementets forslag har som sitt klare formål å gi barn som står i fare for å bli utnyttet til menneskehandel, beskyttelse og omsorg. De vedtak som skal fattes er imidlertid av svært inngripende karakter og det gis adgang til å iverksette omfattende beskyttelsestiltak i forhold til det enkelte barn. For barnet er derfor adgangen til rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak en viktig rettssikkerhetsgaranti. Departementet ser at domstolsadministrasjonen i sin høringsuttalelse reiser viktige spørsmål når det gjelder konsekvensene av forslaget i forhold til domstolenes behandling av disse sakene. Departementet er derfor enig i at det er behov for å foreta en nærmere vurdering av spørsmål knyttet til domstolenes overprøving av fylkesnemndas vedtak som gjelder barn utsatt for menneskehandel. Etter departementets oppfatning vil imidlertid forslaget om å endre varigheten på de ordinære vedtakene fra fire til seks uker få betydning også for domstolenes overprøving av fylkesnemndas vedtak, jf. punkt 6.9.3 ovenfor. Som allerede vist til i høringsnotatet, vil departementet i samråd med Justisdepartementet også foreta en samlet vurdering av om det er behov for egne saksbehandlingsregler for tingrettens behandling av akuttvedtak etter barnevernloven på generelt grunnlag. Departementet legger til grunn at det i denne sammenheng også er naturlig å foreta en nærmere gjennomgang av reglene for domstolenes overprøving av fylkesnemndas vedtak i henhold til ny § 4-29.

6.12 Barnets partsstilling og vergens rolle

6.12.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det konkludert med at de hensyn som tilsier at barn i en sak om plassering på grunn av atferdsvansker alltid skal regnes som part, taler for at et barn som skal plasseres etter forslaget til § 4-29 også alltid skal regnes som part. Dette ble derfor foreslått tilføyd i barnevernloven § 6-3 annet ledd.

I høringsnotatet ble det videre konkludert med at det ikke var behov for at en oppnevnt verge skulle gis partsrettigheter ved fylkesnemndas behandling av saken eller gis rett til å bringe nemndas vedtak inn for tingretten.

6.12.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har kommentert forlaget om at barnet alltid skal regnes som part i saken. De som støtter forslaget uten ytterligere merknader er Fylkesmannen i Troms, Bufetat, Regionsenter for barn og unges psykiske helse helseregion øst og Sør, Barneombudet og Advokatforeningen. Også Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus er enig i at barnet skal ha selvstendige partsrettigheter. Fylkesnemnda peker likevel på at forslaget til § 4-29 ikke setter noen nedre aldersgrense for hvem tiltakene kan omfatte og at menneskehandel i henhold til definisjonen også kan omfatte små barn. Etter fylkesnemndas vurdering bør det derfor vurderes nærmere om ikke hovedregelen i barnevernloven § 6-3 vil kunne være dekkende.

Videre har noen høringsinstanser uttalt seg om forholdet til barnets verge. Advokatforeningen er enig i at det ikke er behov for å gi vergen partsrettigheter. Også Bufetat støtter at det ikke er nødvendig å gi vergen partsrettigheter i tillegg til barnet. Etaten mener imidlertid at vergen bør gis partsrettigheter dersom saken gjelder små barn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at vergen bør gis partsrettigheter. Enkelte instanser har ikke konkludert i spørsmålet om hvorvidt vergen bør gis partsrettigheter, men har synspunkter eller innvendinger til omtalen av vergen i høringsnotatet. Dette gjelder særlig Justis og politidepartementet, Barneombudet, Bergen Overformynderi og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region Sør.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

”Fylkesmannen mener vergen bør gis partsrettigheter. Vi viser til at foreldre alltid er parter i sak for fylkesnemnda, både i sak om omsorgsovertakelse og i atferdssaker, også i saker der barnet selv er part og har advokat til å ivareta sine interesser. Vi mener verken barnets advokat eller barneverntjenesten kan ivareta de juridiske sidene ved foreldreansvaret fordi disse har andre roller. Vi viser også til at det ikke alltid vil være barnets egne meninger som kommer til uttrykk dersom barnet er utsatt for menneskehandel. Barnets rettsikkerhet ivaretas derfor best ved at vergen gis partsrettigheter, og at "foreldrestemmen" også kommer til uttrykk i sak for fylkesnemnda eller i retten.”

Justis og politidepartementet uttaler bl.a.:

”Vi ber om at vergens rolle, jf. punkt 4.1.8 i høringsnotatet, vurderes nærmere. I siste avsnitt på side 27 kan det synes som at man legger opp til en forskjellsbehandling mellom barn som har foreldre til stede i landet, og barn som ikke har det, mht. hvorvidt vergen skal ha partsrettigheter under fylkesnemndsbehandlingen mv.

En forskjellsbehandling i disfavør av mindreårige som ikke har foreldre som kan utøve vergeansvaret, anser vi som mindre heldig …”

6.12.3 Departementets vurdering

Etter dagens § 6-3 annet ledd skal barn over 15 år som hovedregel anses som part i saken og innvilges partsrettigheter. Uten en tilføyelse i § 6-3 ville det i tilfeller der barnet er under 15 år være opp til fylkesnemnda å avgjøre fra sak til sak hvorvidt barnet skal innvilges partsrettigheter. Departementet fastholder konklusjonen om at barn som skal plasseres etter § 4-29, på tilsvarende måte som ved atferdsvansker, alltid skal regnes som part i saken. Det bør derfor innføres en tilføyelse i barnevernloven § 6-3 annet ledd som sikrer dette.

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å sette en nedre aldersgrense for når det kan fattes vedtak om plassering etter § 4-29. Det legges imidlertid til grunn at plassering etter den foreslåtte bestemmelsen primært vil være aktuell overfor større barn. Det vises til at mistanke om menneskehandel først og fremst har oppstått i forhold til barn mellom 15 og 18 år. Departementet legger til grunn at det bare unntaksvis vil være nødvendig å iverksette slike omfattende beskyttelsestiltak som § 4-29 åpner for dersom saken gjelder et mindre barn. Barnets partsrettigheter vil for øvrig i et slikt tilfelle langt på vei bli ivaretatt av barnets advokat.

Høringsnotatets konklusjon om at oppnevnt verge ikke skulle gis partsrettigheter eller rett til å bringe nemndas vedtak inn for tingretten, ble begrunnet med at et vedtak om plassering etter ny § 4-29 vil rette seg mot barnet, som selv ble gitt partsrettigheter. Advokaten vil ha det som sin rolle å fremme barnets synspunkter i saken. For øvrig ble barneverntjenesten forutsatt å ivareta hensynet til barnets beste i den konkrete saken.

Etter å ha vurdert spørsmålet på nytt i lys av høringsuttalelsene og ny vergemålslov, har departementet kommet til at oppnevnt verge likevel bør gis partsrettigheter og rett til å bringe nemndas vedtak inn for tingretten. Departementet har lagt vekt på hensynet til å likebehandle barn som ikke har foreldre som kan utøve vergeansvaret med andre barn. Det er også viktig å sørge for at det ikke sås tvil om at barnets rettssikkerhet ivaretas på best mulig måte. Departementet har videre lagt vekt på at denne løsningen antas å være best i samsvar med ny lov om vergemål. Det fremgår av § 17 annet ledd i denne loven at dersom ingen har foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret, jf. barneloven § 30. Videre fremgår at det samme gjelder når den som har foreldreansvaret ikke kan ivareta den mindreåriges interesser.

6.13 Endringer i øvrige bestemmelser i barnevernloven

6.13.1 Høringsnotatet

I forbindelse med forslaget til ny bestemmelse i barnevernloven om plassering av barn utsatt for menneskehandel i institusjon uten samtykke, ble det også foreslått endringer i øvrige bestemmelser i barnevernloven.

6.13.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Innholdet i forslagene om endringer i barnevernlovens øvrige bestemmelser er bare i liten grad omtalt av høringsinstansene. Noen få høringsinstanser har imidlertid hatt synspunkter på eller spørsmål av teknisk karakter når det gjelder utformingen av enkelte bestemmelser.

På bakgrunn av høringen fastholder departementet innholdet i de øvrige foreslåtte endringene i barnevernloven. På bakgrunn av endringer i utkast til §§ 4-29 og 4-30, samt innspill som har fremkommet under høringen, har departementet imidlertid foretatt enkelte nødvendige justeringer i forhold til forslaget som ble sendt på høring.

6.14 Forholdet til Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser

6.14.1 Høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at en plassering etter § 4-29 vil måtte anses som en frihetsberøvelse etter EMK og barnekonvensjonen, men at den faller innunder de unntakene som gir adgang til slik frihetsberøvelse.

6.14.2 Høringsinstansenes syn

Svært få høringsinstanser har uttalt seg om forholdet til barnkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Advokatforeningen er den eneste instansen som eksplisitt har uttalt seg om forholdet mellom forslaget i høringsnotatet og de menneskerettslige forpliktelsene som følger av de ulike konvensjonsbestemmelsene. Foreningen gir uttrykk for at forholdet til de menneskerettslige forpliktelsene er grundig utredet og slutter seg til drøftelsen og resultatet i høringsnotatet.

6.14.3 Departementets vurdering

Ved utformingen av høringsforslaget, ble det foretatt en grundig vurdering av forholdet til de menneskerettslige forpliktelsene, se foran kapittel 5. Det ble konkludert med at plassering etter den nye bestemmelsen må anses som en frihetsberøvelse både i henhold til EMK artikkel 5 og etter barnekonvensjonen artikkel 37. Det ble imidlertid lagt til grunn at den faller innenfor de respektive unntakene som gir myndighetene adgang til frihetsberøvelse. Det ble videre fremhevet som et sentralt poeng at norske myndigheter er menneskerettslig forpliktet til å hindre at barn blir ofre for menneskehandel. Det ble også fremhevet at plassering uten eget samtykke i noen situasjoner kan være et nødvendig og hensiktsmessig virkemiddel for å beskytte barn mot å bli utnyttet til menneskehandel. Samtidig ble det vist til at både EMK artikkel 5 og barnekonvensjonen artikkel 37 inneholder en forholdsmessighetsvurdering. Det største usikkerhetsmomentet ved innføring av en ny særskilt bestemmelse knytter seg til at nasjonale myndigheter og internasjonale overvåkningsorganer kan ha ulike oppfatninger om hva som i den konkrete saken er et rimelig og hensiktsmessig tiltak for det enkelte barn.

Selv om høringsforslaget antas å være i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser, har departementet likevel foreslått enkelte endringer i det forslaget som ble sendt på høring. Blant annet foreslår departementet å utvide varigheten på fylkesnemndas plasseringsvedtak fra fire til seks uker, jf. utkast til nytt § 4-29 tredje ledd. I høringsnotatet ble det vist til at selv om ordlyden i EMK art. 5(4) ikke inneholder et krav om fornyet prøving av vedtaket, har EMD likevel lagt til grunn at psykiatriske pasienter har rett til ny prøving av lovligheten med rimelige mellomrom.2 Videre ble det lagt til grunn at EMD ventelig vil stille et tilsvarende krav ved plasseringer etter § 4-29. Departementets konklusjon i høringsnotatet var at en plassering med varighet på inntil fire uker vil gi et vern i samsvar med EMK art. 5 fjerde ledd. Departementet legger til grunn at også en plassering med varighet på inntil seks uker er i samsvar med EMK art. 5 fjerde ledd.