2 Bakgrunnen for forslagene

2.1 Introduksjon til åndsverklovens rettigheter og system

Lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) gir opphavsmenn og nærstående rettighetshavere vern for sine verk og prestasjoner. Opphavsrett er bl.a. begrunnet i å sikre opphavsmenn muligheter til å få et økonomisk utbytte av sitt skapende arbeid. En grunntanke er at opphavsrett vil stimulere til kreativitet og åndsproduksjon i samfunnet. Lovens vern er altså ikke bare begrunnet i hensynet til den enkelte opphavsmann, men også i at skapende virksomhet er i samfunnets interesse.

Åndsverkloven beskytter også innsatser/prestasjoner som ikke kan betegnes som åndsverk, men som har en tilknytning til åndsverkene og opphavsretten – de såkalte nærstående rettigheter. Disse rettighetene tilkommer blant andre utøvende kunstnere, produsenter av lydopptak og film og kringkastingsselskaper.

Opphavsrett gir i utgangspunktet en enerett til å fremstille eksemplar av verket og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, jf. loven § 2. Bruk av verk som faller inn under eneretten krever samtykke fra opphavsmannen, med mindre bruken kan hjemles i andre regler, jf. nedenfor. Eneretten gjelder uavhengig av hvordan eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring skjer, og omfatter følgelig også bruk av verk ved hjelp av digital teknologi (som digital kopiering og tilgjengeliggjøring på nett). Åndsverk i digital form har altså like sterk rettslig beskyttelse som åndsverk i analog form. Etter loven kapittel 5 er et tilsvarende vern som loven gir opphavsmenn i stor grad gitt til nærstående rettighetshavere. Overtredelse av åndsverkloven kan medføre straff og erstatning, jf. loven §§ 54 og 55, og det kan i tillegg nedlegges forbud mot fortsatt overtredelse (forbudsdom). Dette gjelder også medvirkning til overtredelse, jf. § 54 tredje ledd.

Hensynet til rettighetshaverne må imidlertid avveies mot andre interesser. I åndsverkloven kapittel 2 er det gitt en rekke regler som avgrenser opphavsmannens rettigheter. Disse kan ha noe ulike formål, men er i hovedsak begrunnet i samfunnets og brukernes interesser i at åndsverk er tilgjengelige. Eksempler på dette er adgangen til å kopiere til privat bruk, retten til å sitere fra verk og mulighet for bruk av verk i undervisning. Avgrensningsreglene er i stor grad også gitt anvendelse for nærstående rettigheter. Det er viktig å finne en rimelig balanse mellom de ulike interesser loven skal ivareta.

Det har i lang tid vært et utstrakt internasjonalt samarbeid på opphavsrettsområdet, som har resultert i flere konvensjoner og andre internasjonale avtaler. Den viktigste internasjonale konvensjonen er Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk. Denne konvensjonen ble vedtatt i 1886, og har etter dette vært revidert flere ganger. For vern av nærstående rettigheter er det særlig grunn til å nevne Romakonvensjonen av 1961. Konvensjonen gir vern for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsselskap. Disse konvensjonene er tiltrådt av en rekke land, bl.a. Norge. I FNs verdensorganisasjon for immaterialrett – WIPO – har det de senere år blitt arbeidet med en oppdatering av det internasjonale regelverket. Dette har resultert i to traktater av 1996 om opphavsrett og rettigheter i lydopptak (WCT og WPPT) samt i en traktat av 2012 om rettigheter i audiovisuelle produksjoner. I EU har det blitt vedtatt til sammen åtte direktiver på opphavsrettsområdet. Med unntak av hitteverksdirektivet (direktiv 2012/28/EU) og endringene i vernetidsdirektivet (endringsdirektiv 2011/77/EU), er alle disse gjennomført i norsk lovgivning. Det er varslet at det vil komme ytterligere EU-direktiver på området.

Både de nevnte WIPO-traktatene og EU-direktivene som ikke er tiltrådt eller gjennomført i norsk rett, vil bli vurdert i forbindelse med hovedrevisjonen av åndsverkloven.

2.2 Om opphavsrettskrenkelser på nett

Som følge av den teknologiske utviklingen kan opphavsrettslig beskyttet innhold formidles i et helt annet omfang enn tidligere. Dette har mange positive sider – blant annet økt tilgang til åndsverk – men innebærer også store utfordringer ved at det blir vanskelig for rettighetshaverne å kontrollere bruken av opphavsrettsbeskyttet innhold og håndheve sine rettigheter. Distribusjon av opphavsrettsbeskyttet innhold på Internett uten samtykke fra rettighetshaverne utgjør en stor trussel mot rettighetshavernes legitime interesser.

Opphavsmannen har som nevnt enerett til å gjøre sine verk tilgjengelig for allmennheten. Dette gjelder selvfølgelig også på Internett – eneretten er teknologinøytral og gjelder uavhengig av hvordan tilgjengeliggjøringen skjer. Når et verk uten opphavsmannens samtykke legges ut på en nettside som er tilgjengelig for allmennheten, vil det følgelig være et brudd på åndsverkloven § 2. Hvis det ikke foreligger samtykke eller annet rettslig grunnlag, vil altså selve utleggingen av verket på nett være en ulovlig tilgjengeliggjøring i strid med opphavsmannens enerett. Dette gjelder uavhengig av om det skjer noen etterfølgende eksemplarfremstilling ved nedlasting av kopi av verket. I opphavsrettslig forstand er dette separate handlinger som må vurderes selvstendig.

Dette viser seg bl.a. ved tjenester der brukerne får tilgang til verket ved strømming. Her overføres innholdet uten at det lagres en varig kopi lokalt hos brukeren, og det vil neppe skje en eksemplarfremstilling som omfattes av eneretten, jf. § 11a som unntar fremstillingen av visse midlertidige eksemplar. Den enkelte internettbruker som strømmer et verk til sin datamaskin, vil altså ikke begå et opphavsrettsbrudd selv om verket er gjort tilgjengelig for slik bruk uten opphavsmannens samtykke. (Kravet om såkalt lovlig kopieringsgrunnlag gjelder bare for fremstilling av eksemplar til privat bruk etter § 12, jf. bestemmelsen i fjerde ledd.) Like fullt vil den som har gjort verket tilgjengelig på Internett ha overtrådt åndsverkloven.

Distribusjon av opphavsrettsbeskyttet innhold på nett uten rettighetshavernes samtykke kan altså skje på ulike måter. Ulovlig fildeling kan betegnes som en av hovedformene for nettkrenkelser, i tillegg til ulovlige strømmingstjenester som den siste tiden er blitt mer utbredt. Med ulovlig fildeling menes opplasting og/eller nedlastning av rettighetsbeskyttet materiale til eller fra Internett uten rettighetshavers samtykke. Slik aktivitet er klart forbudt etter åndsverkloven – opplasting innebærer tilgjengeliggjøring for allmennheten, mens nedlasting av opphavsrettsbeskyttet innhold innebærer eksemplarfremstilling (som ikke er tillatt til privat bruk etter § 12 når kopieringsgrunnlaget er ulovlig). Begge deler faller inn under rettighetshavernes enerett, jf. ovenfor. Likevel er ulovlig fildeling svært utbredt. Det er mange typer beskyttet innhold som distribueres ved ulovlig fildeling, bl.a. film, TV-serier, musikk, e-bøker, lydbøker og dataspill.

Teknologien som benyttes til fildeling er i stadig utvikling. Tidligere var det vanlig at filer ble delt ved at innhold ble lastet opp til en sentral tjener (server), eller at det på den sentrale tjeneren fantes lenker til filenes plassering på andre tjenere. Innholdet kunne så lastes ned ved å gå inn på en bestemt hjemmeside. Etter hvert utviklet det seg nye teknologiske løsninger for å dele filer uten at en sentral tjener behøver å lagre materialet som deles. Bruker-til-bruker-teknologi (peer-to-peer-teknologi) innebærer at brukerne kan dele filer direkte seg i mellom. Dette gjøres ved at brukerne installerer et nettverksprogram som gjør dem i stand til å kommunisere direkte med hverandre og få oversikt over hvilke filer som finnes hos andre brukere.

Det finnes ulike typer bruker-til-bruker-teknologi, men den mest kjente og utbredte protokollen1 for denne typen fildeling er «BitTorrent». BitTorrent-protokollen gjør det mulig å dele filer ved at en stor mengde datamaskiner (klienter) samarbeider om delingen, i stedet for at innholdet lastes ned fra en sentral tjener. En BitTorrent-klient som ønsker å tilby andre klienter en fil annonserer dette i form av en «torrent». En torrent er en liten fil som innholder diverse metadata om den filen klienten ønsker å gjøre tilgjengelig for andre BitTorrent-klienter. En samling av BitTorrent-klienter som samarbeider om å dele en fil kalles gjerne for en «sverm». En stor fordel med denne teknologien er at belastningen og båndbredden som benyttes til fildelingen fordeles på et stort antall brukere. Dette gir en mer effektiv utnyttelse av nettet og gjør det mulig å dele selv store filer hurtig og effektivt.

Selv om BitTorrent-protokollen muliggjør deling direkte mellom klientene, forutsetter fildeling ved hjelp av BitTorrent bruk av støttetjenester som gjør at klienten kan finne rett leverandør av det etterspurte innholdet. Slike tjenester eller ressurser kan basere seg på ulike tekniske løsninger. Ofte vil disse funksjonene benevnes som «tracker», «torrent indeks», «magnet link» eller «distributed hash table». Felles for disse er at de kan finnes på nettsteder som fungerer som sentrale leverandører av nødvendige støttetjenester for fildeling.

I forbindelse med ulovlig fildeling finnes det altså flere aktører som er involvert på ulike måter. En første gruppe er de enkelte fildelerne som deler beskyttet innhold mellom seg. Disse vil kunne holdes ansvarlig for opphavsrettskrenkelser i form av ulovlig opp- og nedlasting av opphavsrettslig beskyttet materiale. En andre gruppe er de som legger til rette for virksomheten ved å opprette og drive systemer som benyttes til ulovlig fildeling (fildelingsnettsteder o.l.). Disse vil etter omstendighetene kunne holdes ansvarlig for medvirkning til opphavsrettskrenkelser, slik som resultatet ble i den svenske saken mot sentrale personer bak fildelingsnettstedet The Pirate Bay. En tredje gruppe med langt fjernere tilknytning, er internettilbydere o.l. som på ulike måter kan være involvert i den tekniske formidlingen av innholdet. Disse vil ofte være omfattet av ansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven §§ 16-18.

Fildelingsteknologi kan benyttes til både lovlige og ulovlige formål. Enkelte har fremhevet fildelingens verdiskapnings- og innovasjonspotensial. Til dette vil departementet bemerke at det må skilles mellom selve fildelingsteknologien og innholdet som distribueres. Fildelingsteknologier som BitTorrent har blitt tatt i bruk også i lovlige virksomheter, for eksempel NRKs nettjenester. Det stiller seg annerledes når innholdet formidles ulovlig. Her er det ikke treffende å tale om et verdiskapnings- eller innovasjonspotensial ettersom skaperne av innholdet samt utøvere og produsenter og andre som investerer i slikt innhold, ikke får betalt.

Dagens situasjon er preget av liten risiko for å bli holdt ansvarlig for opphavsrettskrenkelser på Internett. For selv om forbudet mot tilgjengeliggjøring uten samtykke er klart, har effektiv håndheving vist seg vanskelig. Overtredelse av åndsverkloven kan i utgangspunktet forfølges både strafferettslig og sivilrettslig. Selv om politi og påtalemyndighet har de lovhjemlene som skal til for å forfølge denne type saker (for eksempel mulighet til å få utlevert identiteten bak IP-adressene som er benyttet til å begå opphavsrettskrenkelser), har det strafferettslige sporet vist seg ineffektivt. Politiet har ikke ressurser til å følge opp mer enn et fåtall saker.

Ved «analoge» opphavsrettskrenkelser har sivilrettslig håndheving tradisjonelt blitt benyttet. Nettkrenkelser har imidlertid særtrekk som vanskeliggjør sivilrettslig håndheving. Det er særlig grunn til å nevne to forhold. For det første innebærer mulighetene til å opptre anonymt på nettet at det er vanskelig for rettighetshaverne å identifisere overtrederen og finne ut hvem krav skal rettes mot. For det andre kompliseres slik håndheving av at virksomheten i stor grad skjer over landegrensene. Det kan for eksempel være vanskelig å gjennomføre en rettslig prosess mot et utenlandsk nettsted. Departementet mener at rettighetshaverne bør ha praktisk gjennomførbare muligheter for å håndheve sine rettigheter på Internett, og foreslår derfor tiltak for å styrke mulighetene for slik håndheving.

2.3 Sentrale hensyn. Avgrensning av forslaget

En grunnleggende forutsetning for departementets arbeid er at tiltak som foreslås for å klargjøre og styrke håndhevingsmulighetene på dette området skal være balanserte, slik at andre hensyn som gjør seg gjeldende blir ivaretatt. Særlig er hensynene til personvern, rettssikkerhet og ytringsfrihet sentrale.

Departementet vil ikke foreslå tiltak som kan medføre at enkeltpersoner mister tilgangen til eller utestenges fra Internett. Slike tiltak ville etter departementets oppfatning være urimelig tyngende overfor de som blir rammet.

Utestengelse ville for det første kunne virke urimelig overfor krenkeren selv, idet det kan stilles spørsmål ved om en såpass vidtrekkende reaksjon ville stå i forhold til krenkelsen, også når denne har vært grov. Utestengelse fra Internett ville ikke bare hindre brukeren i å foreta handlinger som er i strid med opphavsretten, men også hindre all annen nettbruk, også den lovlige. I dagens samfunn betyr dette at brukeren ville bli utestengt fra en rekke nødvendige tjenester.

Ikke minst ville slike tiltak kunne virke urimelig overfor uskyldige tredjeparter – tiltakene kunne fått karakter av «kollektiv avstraffelse»: En sanksjon om utestengelse ville rammet alle brukerne av et internettabonnement, for eksempel en hel familie, selv om ikke alle har hatt noe med opphavsrettskrenkelsene å gjøre.

Også i et ytrings- og informasjonsfrihetsperspektiv ville slike sanksjoner være betenkelige. Dette er også noe av bakgrunnen for den nye bestemmelsen i artikkel 1.3.a i EUs rammedirektiv for elektronisk kommunikasjon, jf. nedenfor i punkt 4.5.

2.4 Nye forretningsmodeller

Ny teknologi innebærer nye muligheter. I dag spres og mottas informasjon i et omfang og med en hurtighet man for få år siden knapt kunne forestille seg. Mulighetene er betydelige, men den nye teknologien medfører også noen utfordringer. Kultur- og mediekonsumet flyttes til nye digitale plattformer. Dette innebærer nye former for distribusjon av innhold. Endrede bruksmønstre medfører at etablerte forretningsmodeller og verdikjeder i kulturnæringene opplever sviktende inntekter. Samtidig er ulovlig distribusjon av opphavsrettsbeskyttet materiale stadig et problem.

For å løse problemene med den ulovlige distribusjonen, er det etter departementets syn helt avgjørende at det utvikles attraktive og lovlige tjenester. Dette er et ansvar som i hovedsak påhviler aktørene i bransjen – og som ikke kan løses ved lovgivning.

De lovlige tjenestene må for brukerne oppleves som gode. Bl.a. bør de kunne konkurrere med de ulovlige tjenestene når det gjelder brukervennlighet. For eksempel kan lovlig ervervet innhold som er låst til bestemte plattformer bryte med brukernes forventninger til tjenesten, som dermed oppleves som mindre attraktiv. Videre bør tjenestene i større grad legge til rette for at brukere uten kredittkort, typisk ungdom, også kan gjennomføre transaksjoner på Internett. Bransjen må etter departementets vurdering bidra til å utvikle betalingsløsninger som er praktikable også for denne viktige gruppen.

I den senere tid er det lansert flere lovlige tilbud som har blitt godt mottatt blant brukerne. Spesielt gjelder dette på musikkområdet, med eksempelvis strømmingstjenestene WiMP og Spotify. Den siste tiden har det også skjedd en utvikling når det gjelder tilbudet av film og TV-serier, bl.a. gjennom de store internasjonale aktørene Apple, Netflix og HBO. Etter departementets syn er det imidlertid fortsatt et stort utviklingspotensial, særlig for tjenester innenfor film, bøker og spill.

Det er likevel vanskelig å se for seg at lovlige tjenester alene kan redusere den ulovlige bruken i tilfredsstillende omfang. Selv om det utvikles gode lovlige tjenester, vil det være vanskelig å konkurrere med det som ulovlig tilbys gratis. En tilfredsstillende reduksjon av den ulovlige aktiviteten forutsetter derfor også effektive håndhevingsmidler overfor opphavsrettskrenkelser på Internett. Etter departementets vurdering vil dette også kunne stimulere til utvikling og investering i nye lovlige tjenester, noe som vil gi brukerne et mer attraktivt tilbud, og som på sikt også kan gi rettighetshaverne økte inntekter.

2.5 Andre land

Det er i andre land valgt ulike løsninger for å motvirke at opphavsretten krenkes på Internett. I det følgende vil departementet kort gå gjennom aktuell gjeldende rett i Norden samt i noen andre europeiske land. Det vil også bli referert til rettstilstanden i andre land under de enkelte forslagene i proposisjonen.

Danmark

I likhet med andre lands opphavsrettslovgivning, gjelder også dansk opphavsrettslov for krenkelser på Internett. Til forskjell fra de øvrige nordiske land vil internettilbydere i Danmark ha et selvstendig ansvar for de midlertidige eksemplar som fremstilles ved internettbruk, se også nedenfor punkt 4.4. Rettslig forføyning kan dermed kreves etter de alminnelige rettspleiereglene. Etter dansk rettspraksis kan slik forføyning innebære at internettilbydere pålegges å hindre krenkelser fra egne abonnenter, samt tilgang til nettsteder som tilbyr ulovlig innhold.

I 2009 ble det nedsatt et utvalg om «ophavsrettigheder på internettet». Utvalget skulle undersøke mulighetene for å lette håndhevingen av opphavsrettigheter på Internett og vurdere rettssikkerhetsmessige spørsmål knyttet til dette. Blant annet skulle utvalget undersøke mulighetene for å demme opp for piratkopiering på Internett, og spesielt vurdere utbredelsen av ulovlig fildeling. Tiltak og konkrete modeller for å bidra til å styrke håndhevingen på Internett skulle i den forbindelse vurderes.

I tillegg skulle utvalget drøfte hvordan man kan stimulere til økt utbredelse av nye forretningsmodeller og lovlige tjenester, samt aktuelle informasjonstiltak overfor internettbrukere.

Utvalget avga sin rapport2 14. april 2011. I rapporten foreslo utvalget en ny ordning («brevmodellen») hvor rettighetshaverne ved hjelp fra internettilbyderne skulle sende ut informasjonsbrev til internettabonnenter som kunne knyttes til ulovlig fildeling. Etter forslaget skulle brevene kun være informasjonsbrev uten noen form for sanksjoner. Internettilbyderen skulle imidlertid undersøke om en abonnent tidligere har mottatt informasjonsbrev. Ved rettighetshavers anmodning om å sende ut et tredje brev til samme abonnent, skulle internettilbyderen i stedet for å sende ut brevet gi beskjed til rettighetshaveren om at abonnenten tidligere har mottatt to brev. Identiteten til vedkommende abonnent skulle imidlertid ikke avsløres, og rettighetshaveren måtte på bakgrunn av de nye opplysningene selv avgjøre om det var grunnlag for å gå til domstolene for å få utlevert identiteten.

Den foreslåtte ordningen skulle være et alternativ til alminnelige håndhevingsmuligheter. I en eventuell senere rettssak ville rettighetshaver være avskåret fra å gjøre krav gjeldende i forbindelse med de krenkelser som foranlediget de to første informasjonsbrevene.

Det ble foreslått at ordningen skulle være begrenset til en periode på tre år, med mulighet for videreføring etter dette tidspunkt. Kostnadene med ordningen ble for perioden estimert til DKK 10 millioner.3 Utvalget ble imidlertid ikke enig om finansieringen av den foreslåtte ordningen.

I juni 2012 presenterte det danske kulturdepartementet sine konklusjoner, og lanserte flere tiltak for å styrke lovlige tjenester og begrense ulovlig bruk. Det ble samtidig opplyst at brevmodellen ikke skulle innføres på det foreliggende tidspunkt. De foreslåtte tiltakene er: etablering av et innovasjonsforum, økt informasjon, kommunikasjon og dialog med brukerne, etablering av et dialogforum for utvikling av nye avtalebaserte håndhevingsløsninger, utarbeidelse av retningslinjer for gjennomføring av domstolsavgjørelser om blokkering av tilgangen til ulovlige tjenester på Internett, innsats for å øke bruken av sikre internettforbindelser, og informasjon fra telekombransjen i forbindelse med utsendelse av faktura. Virkningen av tiltakene skal evalueres årlig, for å vurdere om det er behov for ytterligere tiltak.

Finland

Den finske opphavrettsloven §§ 60a-60c inneholder regulering som bl.a. har som formål å hindre tilgang til opphavsrettslig krenkende materiale. Paragraf 60a regulerer rettighetshaverens mulighet til å få opplysninger fra en internettilbyder om innehaveren av et abonnement som er benyttet til å gjøre opphavsrettslig beskyttet materiale tilgjengelig uten rettighetshavernes samtykke. Rettighetshaveren kan ved en rettslig kjennelse få utlevert navn og adresse på abonnenten. Det er rekvirenten (rettighetshaveren) som betaler omkostningene for domstolen. Paragraf 60b gir rettighetshaverne mulighet til å gå til domstolene for få stoppet enkeltpersoners antatte opphavsrettskrenkelser, i form av tilgjengeliggjøring av materiale (opplasting).

Det følger av § 60c at domstolene på oppfordring fra rettighetshaveren kan legge ned forbud mot en antatt krenkelse, dersom visse betingelser er oppfylt og det er klart at rettighetshavernes rettigheter ellers kan bli betydelig krenket eller skadet. Internettilbyderen skal da stoppe tilgjengeliggjøring av det krenkende materialet. Dersom krenkelsene ikke opphører, kan internettilbyderen bli ilagt bøter.

På anmodning fra rettighetshaveren kan domstolen også legge ned et midlertidig forbud for å stanse tilgjengeliggjøring av materiale som krenker opphavsretten. Dette kan skje uten at den antatte krenker er hørt hvis det anses å være nødvendig for å unngå tap av tid. Det midlertidige forbudet blir opphevet hvis det ikke anlegges sak innen en måned. Dersom sak om et midlertidig forbud blir avvist eller saken av andre grunner ikke kan føres, skal rekvirenten av forbudet betale erstatning.

I 2008 inviterte den finske undervisnings- og kulturministeren en gruppe eksperter til såkalte «bransjesamtaler», dvs. en møterekke der det ble diskutert hvordan Finland kunne fremme elektronisk handel med opphavsrettslig beskyttet materiale og belyse mulighetene til å redusere ulovlig fildeling på Internett. I 2009 ble det nedsatt en embetsmannsgruppe som skulle utrede om det var nødvendig med lovendringer for å sende ut varselbrev til internettabonnenter med IP-adresser som blir benyttet til ulovlig fildeling.

Embetsmannsgruppen kom med to forslag:

• Opphavsrettsloven bør tillate at navn og adresse på personer (jf. § 60a) som står bak IP-adresser som har blitt brukt til ulovlig fildeling kan sikres/lagres, dersom det er risiko for at informasjonen ellers kan gå tapt.

• Lov om privatlivets fred i den elektroniske kommunikasjonssektor endres, slik at det blir mulig for internettilbydere å sende ut brev til sine abonnenter om antatte opphavsrettskrenkelser på abonnentens internettforbindelse.

En lovproposisjon om varselbrev ble fremmet for Riksdagen i 2010. Forslaget gir internettilbyderne en plikt til å sende ut brev til sine abonnenter på vegne av rettighetshaverne. Internettilbyderen skal kun formidle brevene fra rettighetshaverne til abonnentene. Abonnentens personopplysninger forblir hos internettilbyderen og formidles ikke videre til rettighetshaverne. Loven foreslås også endret slik at en domstol skal kunne be internettilbyderen om å få abonnentsopplysninger allerede under behandlingen av begjæringen i domstolen. Formålet med dette er å forhindre at opplysningene forsvinner ut av internettilbyderens system før domstolsbehandlingen er avsluttet. På grunn av riksdagsvalg ble forslaget ikke behandlet og må eventuelt fremmes på nytt.

Den finske opphavsrettskommisjonen avga i januar 2012 en utredning om bl.a. mer effektiv håndheving av opphavsrett på Internett. I utredningen foreslås å innføre regelverk om at domstolene på visse vilkår kan pålegge internettilbydere å blokkere kunders tilgang til nettsteder hvor opphavsretten krenkes. Domstolens avgjørelse vil avhenge av en helhetsvurdering av omstendighetene. I vurderingen skal det tas hensyn til rettighetene til den som gjør materialet tilgjengelig for allmennheten, så vel som til internettilbyderens og opphavsmannens rettigheter. Bakgrunnen er bl.a. at mange nettjenester med ulovlig innhold rettet mot det finske markedet er basert i utlandet.

Opphavsrettskommisjonens forslag var på høring til mars 2012, og forslagene vurderes nå av den finske regjeringen. Det vil samtidig bli vurdert om en ny proposisjon om varselbrev skal fremmes for Riksdagen som en del av en større helhet av tiltak for å bekjempe opphavsrettskrenkelser på Internett.

Island

I juni 2010 vedtok Alltinget endringer i den islandske opphavsrettsloven.

Det er i en ny bestemmelse i § 59 a bl.a. gitt anledning for rettighetshavere til å kreve midlertidig forføyning overfor en internettilbyder som lagrer eller på annen måte formidler innhold som krenker opphavsretten, uavhengig av tilbyderens selvstendige ansvar.

Sverige

Ved gjennomføring av håndhevingsdirektivet4 ble det innført regler om at rettighetshavere kan be domstolen om en rettslig kjennelse, som pålegger internettilbyderne å utlevere navn og adresse på personer som står bak en IP-adresse som er blitt brukt til krenkelse av opphavsrett. Det er ikke noen forutsetning for utlevering av opplysningene at de skal brukes i en rettssak. Domstolen treffer avgjørelsen konkret i hvert enkelt tilfelle.

Sveriges regjering ønsker ikke å stenge enkeltpersoners internettforbindelse pga. ulovlig fildeling. En slik sanksjon var blitt foreslått i den såkalte Renfors-utredningen, men ble altså ikke fulgt opp.

Det er satt i gang en utredning for å kartlegge virkningen av de nye reglene om utlevering av navn og adresser på personer bak IP-adresser. Det skal bl.a. undersøkes i hvilken grad bestemmelsene brukes til utsendelse av varselbrev til abonnenter, samt til å innlede rettssak.

Sverige har ingen lovgivning som påbyr videresending av varselbrev. Derimot innebærer de nye bestemmelsene om tilgang til identitet, at rettighetshaveren kan velge å sende et brev til internettabonnenten i stedet for eller før en går til sak.

I januar 2008 utpekte den svenske påtalemyndigheten to «åklagare» som fikk det nasjonale ansvaret for å håndtere immaterialrettslige lovovertredelser. Disse to arbeider utelukkende med slike saker og tilhører stadsadvokatembetet for internasjonal kriminalitet. Det er også etablert egne grupper innen politiet som skal bistå disse i etterforskningen.

Frankrike

Den franske «lov om beskyttelse av immaterialrett på Internett» (Hadopi-loven) er første del av et to-delt initiativ fra myndighetene med formål om å verne opphavsrett på nettet og begrense omfanget av ulovlig fildeling og piratvirksomhet. Den andre del av initiativet er informasjonsarbeid samt å opprette og fremme lovlige nedlastingstjenester på nettet. Initiativet skal bidra til å sikre kultur- og underholdningsbransjen inntekter fra Internett.

Hadopi-loven tok mer enn tre års arbeid å ferdigstille i det franske parlamentet. Lovgivningen omfatter identifikasjon, overvåkning og straff av internettbrukere. Det kan sendes varselbrev til internettbrukere som foretar ulovlig fildeling, og/eller som ikke har sikret sin egen internettforbindelse. Ordningen administreres av en egen myndighet som har gitt navn til loven: Hadopi (Haute Autorité pour la Diffusion des Œuvres et la Protection des Droits sur Internet).

Hadopi-loven er bygget opp etter det såkalte «three strikes»-prinsippet. Rettighetshavere sender rapporter til Hadopi om opphavsrettsbrudd knyttet til en IP-adresse. Hadopi vil deretter be internettilbyderne om navn og adresse på abonnenten bak IP-adressen. Hadopi sender deretter brev til abonnenten der vedkommende gjøres oppmerksom på at den ulovlige aktiviteten må opphøre. I brevet blir det også informert om lovlige nedlastingstjenester, samt hvordan man kan sikre sin egen internettforbindelse mot andres ulovlige bruk. Dersom det innen seks måneder oppdages en ny opphavsrettskrenkelse som kan knyttes til samme abonnement, sendes det et nytt brev, som nå inneholder en advarsel. Hvis den ulovlige bruken likevel fortsetter, kan saken bringes inn for domstolene. Internettbrukeren kan der idømmes bøtestraff og/eller sperring av internettforbindelsen i én måned, avhengig av sakens omfang. Hvis internettabonnenten gjentatte ganger bryter loven, kan vedkommende idømmes større bøter og inntil 3 års fengsel. Alle tre ledd i ordningen åpner for at internettabonnenten kan komme med skriftlige innsigelser til Hadopi. Rettighetshaverne får ingen opplysninger fra Hadopi om de utsendte varselbrevene. Hadopi foretar en skjønnsmessig vurdering av hvilke typer opphavsrettskrenkelser som skal forfølges.

Hadopi-loven var – og er fortsatt – svært omdiskutert. I det opprinnelige forslaget var det lagt opp til sperring av brukernes internettforbindelse uten domstolsbehandling. Dette ble endret etter at det franske grunnlovsrådet fant at denne delen av forslaget var grunnlovsstridig. Det franske datatilsynet har også hatt loven til vurdering.

De første varselbrev ble sendt ut av Hadopi høsten 2010. Andre fase, som inntreffer ved gjentatte brudd, ble satt i kraft i januar 2011. Den tredje fasen ble ikraftsatt i februar 2012, ved at saker mot 165 internettabonnenter ble brakt inn for domstolene.

Nederland

I Nederland gjelder de alminnelige prinsipper for håndheving av opphavsrett også på Internett. Imidlertid er det ikke ulovlig å laste ned opphavsrettslig beskyttet materiale fra nettet, det er bare opplasting som er ulovlig.

I forbindelse med gjennomføringen av håndhevingsdirektivet ble det i opphavsrettsloven § 26 d innført hjemmel for å kreve at et mellomledd – for eksempel en internettilbyder – skal hindre tilgangen til et nettsted, hvis en tredjepart utnytter tilbyderens internettjeneste til å krenke opphavsrett. Domstolen skal ta stilling til hvilken rolle internettilbyderen har i forbindelse med krenkelsen, kravets proporsjonalitet, hensynet til rettighetshaver samt eventuelle tap internettilbyderen vil lide som følge av pålegget. I tillegg hjemler opphavsrettsloven mulighet for å få utlevert personopplysninger (navn og adresse mv.) som kan knyttes til IP-adresser som er benyttet til opphavsrettskrenkelser.

I Nederland har offentlig sektor og organisasjoner i privat sektor inngått en avtale om et «varsel og fjern»-system («notice and takedown»), dvs. at internettilbyderne skal fjerne opphavsrettskrenkende materiale når rettighetshaverne gjør dem oppmerksom på ulovlig innhold på Internett. Avtalen er utformet som frivillige retningslinjer og skal hjelpe partene til å holde seg innenfor det eksisterende regelverket om fjerning av ulovlig materiale på anmodning fra tredjepart. Avtalen innebærer ikke nye forpliktelser for partene.

Internettabonnenter kan som følge av «varsel og fjern»-prosedyren bli kontaktet av internettilbyderen med oppfordring om å gi informasjon eller om å fjerne innhold fra Internett. En slik henvendelse kan være i brevs form.

Storbritannia

I Storbritannia valgte regjeringen i første omgang å overlate til markedsaktørene å finne frem til en avtale om hvordan ulovlig fildeling skulle håndteres. Regjeringen varslet samtidig at hvis ikke en løsning ble funnet innen utgangen av 2007, ville lovregulering bli vurdert. På regjeringens initiativ ble det satt i gang forhandlinger om en intensjonsavtale («memorandum of understanding») som resulterte i en prøveordning om utsendelse av varselbrev. Prøveordningen, som løp fra oktober til desember 2008, ble ikke fulgt opp av bransjen. Regjeringen valgte derfor å lovregulere i form av «Digital Economy Act 2010» (DEA), som nå er vedtatt. Loven inneholder regler om at internettilbyderne på bakgrunn av opplysninger fra rettighetshaverne skal sende ut informasjonsbrev til innehaver av abonnement som kan knyttes til opphavsrettskrenkelser. To internettilbydere gikk til sak mot myndighetene vedrørende gyldigheten av den nye loven. I april 2011 dømte the High Court i myndighetenes favør på de fleste punkt. Regjeringen offentliggjorde i august 2011 en plan for videre iverksettelse av loven i lys av rettsbehandlingen og øvrig utvikling.5

DEA er oppdelt i to faser:

1. samarbeid mellom rettighetshavere og internettilbydere om å sende ut informasjonsbrev til abonnenter i tilfeller der deres abonnement er benyttet til å begå opphavsrettskrenkelser, og

2. tiltak med formål om å forhindre eller redusere opphavsrettskrenkelser på Internett.

I første fase introduserer DEA en rekke forpliktelser for internettilbyderne. Disse skal, når de har mottatt en melding fra en rettighetshaver om en antatt opphavsrettskrenkelse foretatt på en bestemt IP-adresse, føre en liste over meldinger tilknyttet det samme abonnementet. Rettighetshaverne kan kreve å få utlevert en kopi av denne listen. Denne kopien skal være anonymisert, dvs. uten personidentifikasjon av internettabonnentene, men med de relevante IP-adresser påført og med en angivelse av hvor mange meldinger som kan knyttes til et bestemt abonnement. Datatilsynet i Storbritannia har akseptert at personopplysninger i form av IP-adresser kan utleveres på denne måten. Opplysninger om navn og adresse på en abonnent kan kun kreves utlevert på grunnlag av en rettslig kjennelse. Internettilbyderen har plikt til å sende et varsel til den abonnent de har mottatt melding om fra rettighetshavere. Internettilbyderne kan få bøter dersom de ikke sender ut brevene. I det opprinnelige lovforslaget skulle utgiftene til gjennomføring av brevutsendelsen dekkes av rettighetshaverne (75 %) og internettilbyderne (25 %). Staten skal ikke bidra til finansieringen. I rettssaken der to internettilbydere prøvde gyldigheten av hele DEA fikk tilbyderne medhold i at utgiftene til ordningen (qualifying costs) ikke skulle dekkes av dem. Britiske myndigheter har nå gått inn for å endre finansieringsordningen slik at rettighetshaverne skal dekke utgiftene.6

Mange av detaljene i den britiske brevordningen er overlatt til forhandlinger mellom rettighetshaverne og internettilbyderne, under tilsyn av den uavhengige myndigheten OFCOM (tilnærmet samme oppgaver som Medietilsynet og Post- og teletilsynet i Norge). Det skal utarbeides retningslinjer som skal fastsette kravene til innholdet i meldinger fra rettighetshaverne, herunder nødvendig bevismateriale, de opplysninger som internettilbyderne skal oppbevare, samt de krav som skal være oppfylt for at internettilbyderne skal sende en melding til internettabonnenter om en opphavsrettskrenkelse. Internettabonnentene vil også gis adgang til å klage sin sak inn for et uavhengig organ.

OFCOM foreslo i juni 20127 regler til gjennomføring av DEA. OFCOM foreslår også at kostnadene ved ordningen i hovedsak bæres av rettighetshaverne. Iverksettelse av ordningen kan i følge OFCOM bli tidligst første halvår 2014.

I den andre fasen av DEA skal OFCOM avgi en rapport til UK Secretary of State. Denne rapporten skal vurdere hvilken virkning ordningen har hatt på ulovlig fildeling. Secretary of State kan da be OFCOM om å vurdere om iverksettelse av fase II er nødvendig. Fase II skulle opprinnelig kunne omfatte bruk av tekniske tiltak, som bl.a. kan begrense en brukers hastighet på internettforbindelsen, blokkere adgang til visse typer materiale eller helt suspendere abonnentens internettilgang i en periode. Den britiske regjering varslet i august 2011 at de vedtatte reglene om blokkering av nettsider i DEA ved domstolsbehandling ikke vil bli iverksatt, fordi de antas å ikke kunne virke raskt nok til å oppnå formålet. Det vil bli vurdert andre tiltak mot nettsteder som i hovedsak inneholder opphavsrettskrenkende innhold.8

Før den andre fasen iverksettes, skal den første fasens retningslinjer ha vært i kraft i minst 12 måneder. OFCOM skal ha kommet med rapporten om det vil være hensiktsmessig å sette i verk tekniske tiltak, og Secretary of State må finne disse virkemidlene passende. I tillegg skal både House of Commons og House of Lords godkjenne iverksettelsen. Dessuten skal OFCOM utarbeide et eget regelverk for bruk av slike tekniske tiltak overfor internettabonnenter.

I mai 2011 ble det lagt frem en rapport om immaterialrett og økonomisk vekst i Storbritannia: Digital Opportunity – A Review of Intellectual Property and Growth.9 (The Hargreaves Review). Regjeringen fulgte opp rapporten i august 2011 med dokumentet The Government Response to the Hargreaves Review of Intellectual Property and Growth.10 Britiske myndigheter har senere fulgt opp Hargreaves-rapporten med en rekke forslag til endringer i opphavsrettslovgivningen.11

2.6 Nærmere om bakgrunnen for forslaget

Problemstillingene rundt opphavsrett i et digitalt samfunn er viktige for regjeringen. I regjeringens politiske plattform for 2009-2013 (Soria Moria II) side 62 heter det bl.a. at «Regjeringen vil [...] gjennomgå hvordan opphavsretten, kunstnernes inntekter og rettigheter kan sikres i møte med digital spredning av kunst og kultur.»

Rettighetshaverne bør sikres rimelige og effektive muligheter til sivilrettslig håndheving av sine rettigheter etter åndsverkloven også når krenkelsene skjer på Internett. Samtidig må rettighetshavernes interesser avveies mot andre hensyn som berøres av slik håndheving. Hensyn til personvern, rettssikkerhet, informasjons- og ytringsfrihet står her sentralt. Det grunnleggende spørsmålet er derfor hvordan opphavsrett kan vernes i en digital verden på en måte som ivaretar disse hensynene. Virkemidlene for rettighetshåndheving bør være formålstjenlige, men samtidig balanserte og ikke uforholdsmessige. Utfordringen er å finne løsninger som ivaretar både rettighetshavere og forbrukere, som stimulerer til lovlig bruk, og som reduserer omfanget av ulovlig bruk.

Før de ulike temaene i proposisjonen behandles nærmere, redegjøres i det følgende kort for sammenhengen og bakgrunnen for lovforslaget.

2.6.1 Helhetlig revisjon av åndsverkloven

I Kulturdepartementet arbeides det med en helhetlig revisjon av åndsverkloven. Åndsverkloven skal gjennomgås og gjøres enklere tilgjengelig for alle brukere av loven. Både språkbruk og oppbyggingen av loven skal vurderes på nytt. Det skal også vurderes enkelte endringer av regelverket på bakgrunn av utviklingen siden den siste større revisjonen i 2005. Det viktigste formålet er å opprettholde balansen mellom rettighetshavernes og brukernes interesser – og at denne balansen kommer klart og tydelig frem.

Tiltak mot nettkrenkelser av opphavsrett er en naturlig del av dette arbeidet. Departementet har imidlertid besluttet å skille ut disse tiltakene fra det øvrige lovarbeidet, og fremmer derfor et eget lovforslag om dette temaet. Bakgrunnen er at dette ikke bør forsinkes av andre problemstillinger på området. Det er blant annet vedtatt og varslet EU-direktiver som kan få innvirkning på det øvrige lovarbeidet, jf. om dette under punkt 2.1.

2.6.2 Referansegruppe

Kulturdepartementet oppnevnte 26. februar 2010 en referansegruppe for vurdering av problemstillinger knyttet til ulovlig fildeling. Referansegruppen var bredt sammensatt av representanter for bl.a. rettighetshavere, internettilbydere, forbruker- og personverninteresser. Gruppen skulle fungere som referanse for departementets arbeid med revisjonen av åndsverkloven, og fikk i oppgave å se på mulige tiltak som kan begrense den ulovlige fildelingen og samtidig stimulere til økt bruk av lovlige tjenester.

Ifølge mandatet12 skulle referansegruppen særlig vurdere følgende fire punkter:

• Hvorvidt nåværende håndhevelsesmuligheter for opphavsrettskrenkelser på Internett er tilstrekkelig og gi innspill om mulige tiltak som kan avhjelpe eventuelle mangler. Gruppen skulle i den forbindelse ta for seg hele tidslinjen fra undersøkelsesstadiet til den formelle rettslige prosessen.

• Muligheten til å lansere «mykere» metoder for å redusere ulovlig fildeling.

• På hvilke måter ulike forretningsmodeller, herunder betalingsmodeller og forholdet mellom aktørene i bransjen, kan bidra til å motvirke ulovlig fildeling.

• Andre tiltak som kan fremme den lovlige handelen med kreativt innhold på Internett.

Det ble avholdt seks møter (hvorav ett heldagsmøte) i perioden 11. mars til 2. juni 2010. Også eksterne innledere ble gitt anledning til å presentere sine synspunkter for referansegruppen.

Blant referansegruppens medlemmer var det delte meninger om de fleste løsningsmodeller som ble diskutert. Selv om det ikke ble laget noen avsluttende rapport e.l. fra møterekken, har departementet i arbeidet med lovforslaget tatt med seg de ulike synspunktene som kom frem i referansegruppen. Det presiseres imidlertid at lovforslaget ikke gir uttrykk for anbefalinger fra referansegruppen.

2.6.3 Høringsmøte

Kulturdepartementet avholdt 14. juni 2010 et åpent høringsmøte om ulovlig fildeling. Hovedtemaet for høringsmøtet var håndhevingstiltak mot ulovlig fildeling og aktuelle lovendringer i den forbindelse. Selv om referansegruppen var bredt sammensatt, var det ikke mulig å ta med alle som ønsket å delta. Formålet med høringsmøtet var derfor å få innspill og synspunkter fra en større krets.

2.7 Forslagene i høringsnotatet

Den 19. mai 2011 sendte departementet et forslag til lovendringer på høring. Høringsnotatet13 ble også lagt ut på departementets nettsted. Høringsfristen var 30. september 2011.

I høringsnotatet foreslo departementet lovregler som regulerer tilgang til opplysninger om identiteten bak IP-adresser – altså hvilket abonnement som kan knyttes til en IP-adresse som er benyttet til opphavsrettskrenkelser. Det følger av kjennelse fra Høyesterett av 18. juni 2010 (den såkalte Max Manus-saken, jf. Rt. 2010 s. 774) at rettighetshaverne kan få tilgang til slike opplysninger med hjemmel i tvistelovens regler om bevissikring utenfor rettssak. I høringsnotatet foreslo departementet at det skulle gis nærmere regler om tilgang til abonnementsopplysninger i åndsverkloven. Forslaget innebar at domstolen etter en interesseavveining kan pålegge internettilbyderen å utlevere opplysninger om en abonnents identitet til rettighetshaveren. Ved vurderingen skal domstolen veie hensynene som taler for utlevering av opplysningene mot hensynet til taushetsplikten. Det ble foreslått at Post- og teletilsynet fortsatt skal spille en rolle i disse sakene, slik at tilsynet før domstolen treffer avgjørelse i saken skal vurdere om internettilbyderen skal fritas fra taushetsplikten etter ekomloven § 2-9 (men retten kan overprøve tilsynets vurdering i begge retninger).

Adgangen til å få utlevert abonnementsopplysninger forutsetter at rettighetshaveren kan registrere og lagre IP-adressen som er benyttet ved krenkelsen. Etter gjeldende praksis er slik behandling av personopplysninger betinget av konsesjon fra Datatilsynet. Departementet foreslo i høringsnotatet en lovhjemmel som gir rettighetshaverne adgang til å registrere og lagre IP-adresser når slik behandling er nødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare et rettskrav. Dette kan etter forslaget skje uten konsesjon fra Datatilsynet, men personopplysningsloven skal for øvrig gjelde for behandlingen.

Videre foreslo departementet regler som gir rettighetshavere adgang til å kreve at internettilbydere pålegges å hindre tilgang til materiale som krenker opphavsrett m.m. i grove tilfeller. I tilfeller der internettilbyderne på en eller annen måte formidler materiale som krenker opphavsrett, skal tilbyderne etter forslaget kunne pålegges å hindre tilgangen til det ulovlige innholdet. De aktuelle påleggene i den forbindelse ble ansett å være blokkering og sletting av nettsteder. Det ble foreslått strenge vilkår for at slike pålegg skal kunne gis. Det må være tale om nettsted som i stort omfang inneholder materiale som åpenbart krenker opphavsretten. I tillegg skal forholdsmessigheten av tiltaket vurderes – pålegg kan bare gis hvis det samlet sett fremstår som forholdsmessig. Det skal altså foretas en bred interesseavveining, der det bl.a. skal tas hensyn til ytrings- og informasjonsfriheten. Både internettilbyderne og det aktuelle nettstedet skal gis anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes.

I høringsnotatet ble det foreslått to alternativer for hvem som skal kunne gi internettilbyderne slike pålegg. Det ble presisert at forslagene var ment å være alternativer til hverandre, slik at bare det ene skulle innføres. I alternativ 1 ble kompetansen til å gi pålegg lagt til Medietilsynet. Etter forslaget kunne Medietilsynets vedtak påklages til en uavhengig klagenemnd. Klagenemndas vedtak kunne bringes inn for de alminnelige domstoler, som kunne prøve alle sider av saken. I alternativ 2 ble kompetansen i stedet lagt til domstolene, ved at domstolenes eksisterende adgang til å gi slike pålegg utvides og klargjøres i en ny lovbestemmelse. Departementet drøftet i høringsnotatet forslagene i lys av forpliktelsen i EUs opphavsrettsdirektiv14 artikkel 8.3, som fastsetter at rettighetshavere skal ha mulighet til å kreve et rettslig pålegg mot et mellomledd (f.eks. en internettilbyder) om å bringe en opphavsrettskrenkelse til opphør når mellomleddets tjenester benyttes av en tredjepart til å begå slike krenkelser. Departementet mente at begge alternativene oppfyller kravene i opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3, og at begge alternativene klargjør gjennomføringen av denne artikkelen.

I tillegg ble det i høringsnotatet drøftet om det bør gis lovregler knyttet til ordninger med informasjons- eller varselbrev – brev der abonnenten informeres om at det er registrert at abonnementet er brukt til opphavsrettskrenkelser, og eventuelt opptrapping i virkemiddelbruken hvis krenkelsene ikke opphører etter at (flere) brev er mottatt. Etter en samlet vurdering gikk departementet inn for at det ikke burde foreslås noen slik lovgivning, men ba særskilt om synspunkter på denne vurderingen.

Det ble ikke foreslått tiltak som kan medføre at enkeltpersoner utestenges fra Internett.

2.8 Høringen

I høringen kom det til sammen inn 75 høringssvar. Følgende sju instanser har uttalt at de ikke vil avgi høringsuttalelse, eller at de ikke har merknader til forslaget:

• Arbeidsdepartementet

• Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Forskerforbundet

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Følgende 68 instanser uttaler seg om realiteten i forslaget:

• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Justis- og politidepartementet

• Kunnskapsdepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Datatilsynet

• Domstoladministrasjonen

• Forbrukerrådet

• Medietilsynet

• Nasjonalbiblioteket

• Norsk rikskringkasting AS (NRK)

• Patentstyret

• Post- og teletilsynet

• Riksarkivaren

• Teknologirådet

• BONO – Billedkunst Opphavsrett i Norge

• Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen)

• Den norske Forfatterforening

• Den norske Forleggerforening

• Fond for lyd og bilde

• FONO

• Forbundet Frie Fotografer (FFF)

• FriBit og Elektronisk Forpost Norge (EFN) (felles uttalelse)

• Grafill

• GramArt

• IFPI Norge

• IKT-Norge

• Kabel Norge

• Kopinor

• Mediebedriftenes Landsforening (MBL)

• Musikernes fellesorganisasjon (MFO)

• NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere

• Norsk Bibliotekforening (NBF)

• Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

• Norsk Forfattersentrum

• Norsk Journalistlag (NJ)

• Norsk Musikkforleggerforening

• Norsk Oversetterforening

• Norsk Redaktørforening (NR)

• Norsk Revyforfatterforening

• Norsk Skuespillerforbund

• Norsk Videogramforening

• Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

• Norske Billedkunstnere

• Norske Dansekunstnere

• Norske Dramatikeres Forbund

• Norske Film- og TV-produsenters forening (Produsentforeningen)

• Norske filmregissører (NFR)

• Norske Kunsthåndverkere

• Norwaco

• Norwegian Unix User Group (NUUG)

• SDS – Samisk kunstnerforbund

• Stiftelsen Elektronikkbransjen

• STOP – Nordic Content Protection

• TONO

• Altibox AS

• Get AS

• Imbalance/Calculated Imperfection DA

• Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare AS

• Telenor Norge AS

• TV 2 AS

• UNINETT Norid AS

• Advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen (BA-HR) på vegne av Modern Times Group (MTG)

• Simonsen Advokatfirma på vegne av Motion Picture Association (MPA)

• Krister Brandser

• Jan Frode Haugseth

• Tor Vidar Kallesen

I tillegg til den alminnelige høringen ble lovforslaget sendt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i henhold til kravene i direktiv 98/34/EF, endret ved direktiv 98/48/EF, gjennomført ved lov 17. desember 2004 nr. 101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven). Bakgrunnen for EØS-høringen var at forslaget i høringsnotatet til ny § 56c i åndsverkloven hjemler tiltak som berører nettsted, og at forslaget derfor vil kunne anses for å regulere tilgangen til en informasjonssamfunnstjeneste, jf. EØS-høringsloven § 4, jf. § 3 nr. 1 bokstav b. Departementet mottok ingen merknader i denne høringen utover et brev hvor EU-Kommisjonen hadde enkelte spørsmål til regelverket som var på høring.

2.8.1 Høringsinstansenes synspunkter

Et flertall av høringsinstansene representerer rettighetshavere. Disse har i stor utstrekning sammenfallende synspunkter som er spilt inn i tilnærmet likelydende høringsuttalelser.

I dette punktet gis en oppsummering av hovedinntrykk fra høringen.

Generelt

Det er generelt bred støtte blant høringsinstansene til hovedpunktene i departementets forslag.

Rettighetshaversiden er gjennomgående positiv til forslagene. Fra denne siden pekes det bl.a. på at de foreslåtte tiltakene er en nødvendig forutsetning for at kulturnæringene skal ha økonomisk styrke til å utvikle nye lovlige tjenester, og at de slik sett vil kunne stimulere til utvikling, innovasjon og investeringer. Mange av høringsinstansene som slutter seg til forslaget, mener det også er positivt at departementet uttrykkelig slår fast at opphavsrettskrenkelser på Internett skal kunne forfølges rettslig. Flere høringsinstanser ser behovet for at det etableres særbestemmelser på området, selv om de har innvendinger mot enkelte av forslagene. Dette gjelder både hvilke prosedyrer og hvilke vilkår det legges opp til for gjennomføring av tiltakene.

Det er også flere høringsinstanser som er generelt negative til forslagene, eller skeptiske til enkelte av dem. I hovedtrekk gjelder dette bedrifter og interesseorganisasjoner som engasjerer seg i spørsmål knyttet til bruk av Internett. Enkelte ønsker primært en annen virkemiddelbruk enn den forslaget legger opp til. Det vises bl.a. til at departementet med forslaget ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til de gevinstene Internett og en friere distribusjon har gitt. Andre høringsinstanser er også skeptiske til en særbehandling av opphavsrettskrenkelser i forhold til andre lovbrudd på nett. Fra de instanser som er negative til forslaget, er hovedinnvendingen at forslagene om registrering av IP-adresser og tilgang til identitet er problematiske med hensyn til personvernet, mens forslagene om tiltak rettet mot nettsted hvor opphavsrett krenkes, anses å kunne få negative konsekvenser for ytrings- og informasjonsfriheten.

Registrering av IP-adresser mv. og tilgang til identitet

Det er bred støtte til forslaget om at dagens konsesjonsplikt for registrering og lagring av IP-adresser faller bort og erstattes av en egen lovhjemmel for slik aktivitet. Det blir bl.a. pekt på at en lovregulering av plikter og rettigheter i forbindelse med innsamling og lagring av IP-adresser vil bidra til større rettssikkerhet og økt personvern enn gjennom enkeltkonsesjoner. Noen få høringsinstanser mener imidlertid at dagens konsesjonsplikt av personvernmessige grunner bør opprettholdes.

Kun et fåtall av høringsinstansene er negative til forslaget om egne regler i åndsverkloven om utlevering av identitet. Enkelte peker imidlertid på at det må være strenge krav til utlevering, og at kontradiksjon må sikres i større grad enn det som ble foreslått i høringsnotatet. Et stort antall høringsinstanser mener også at kravet om forutgående vurdering hos Post- og teletilsynet er unødvendig og derfor bør utgå.

Tiltak rettet mot nettsted hvor opphavsrett krenkes

Et flertall av høringsinstansene som uttaler seg om de foreslåtte tiltakene mot nettsted hvor opphavsrett krenkes, støtter forslaget. Det pekes bl.a. på at internettilbyderne i visse tilfeller bør bidra til å stanse opphavsrettskrenkelser, og at det er nødvendig at lovgiver klargjør gjennomføringen av forpliktelsen i opphavsrettsdirektivet artikkel 8.3. Også blant de som er positive til forslaget, anføres det at en eventuell lovendring bør evalueres i etterkant. Noen høringsinstanser er imidlertid negative eller skeptiske til de foreslåtte tiltakene og mener disse kan få negative konsekvenser for ytrings- og informasjonsfriheten. Det vises bl.a. til at blokkering er sensur i strid med Grunnloven § 100. At en eventuell lovendring må ta hensyn til internettilbydernes rolle som uavhengig videreformidler av informasjon, trekkes også frem. Videre er enkelte høringsinstanser skeptiske til en særordning for opphavsrettsområdet, og anbefaler en bredere utredning.

Det er delte meninger blant høringsinstansene om hvor kompetansen til å gi pålegg bør legges. De som tar til orde for at kompetansen bør legges til domstolene, begrunner dette bl.a. med at domstolene av prinsipielle årsaker bør avgjøre hvorvidt pålegg skal iverksettes. De som foretrekker at kompetansen legges til et eget forvaltningsorgan, fremhever bl.a. hensynet til en raskere, enklere og billigere prosess. Enkelte av disse mener likevel at Medietilsynet ikke er rett instans. Videre mener en rekke instanser, herunder de fleste på rettighetshaversiden, at kompetansen bør legges til et eget organ, men at dette kombineres med en mulighet for å ta saken direkte til domstolene. Disse peker bl.a. på at en slik mulighet kan være hensiktsmessig dersom det fremstår som uunngåelig at saken vil bli brakt inn for domstolene uansett.

Varselbrev

Høringsinstansene er også delt i spørsmålet om det bør innføres en ordning med informasjons- eller varselbrev. En overvekt av rettighetshaverne ønsker at det innføres en ordning, og fremholder at varselbrev er et viktig og nødvendig supplement til de foreslåtte tiltakene. Det fremkommer i høringen også mange argumenter mot at dette etableres. Enkelte høringsinstanser påpeker at det er ønskelig med en bredere erfaringsbakgrunn før en slik ordning lovfestes.

2.9 Oversikt over videre fremstilling

Departementet vil i kapittel 3 drøfte spørsmål knyttet til registrering av IP-adresser og tilgang til identitet. Dernest behandles spørsmål knyttet til tiltak mot nettsted hvor opphavsrett krenkes i kapittel 4 og varselbrevordninger i kapittel 5. Noen av innspillene fra høringen angår alle bestemmelsene som ble foreslått i høringsnotatet. Siden disse innspillene ikke er begrenset til det enkelte forslaget, men angår proposisjonen som helhet, vil departementet behandle disse fellesspørsmålene samlet i kapittel 6.