5 Endringer i kirkeloven

5.1 Tilsetting av biskoper og proster

5.1.1 Innledning

De aller fleste menighetsprestene er tjenestemenn og omfattet av lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven). Tjenestemannsloven gjelder også embetsmenn – inkludert biskoper og proster – der det er uttrykkelig sagt, jf. tjenestemannsloven § 1 nr. 1. Utgangspunktet er at hele det alminnelige regel- og avtaleverket på det statlige området gjelder for prester i statens tjeneste. Det er imidlertid fastsatt særskilt regelverk mv. for prester, om blant annet tilsettingsmyndighet og om framgangsmåten ved tilsetting eller utnevning, som avviker fra hovedreglene i blant annet tjenestemannsloven.

Kirkeloven inneholder en særbestemmelse om tilsetting av blant andre menighetsprester. Bispedømmerådet tilsetter menighetsprester og visse grupper spesialprester som omfattes av tjenestemannsloven, når det er bestemt av Kongen, jf. kirkeloven § 23 sjette ledd. Kgl. res. 17. juni 1988 sier at bispedømmerådet tilsetter menighetsprester og visse andre prester. Bispedømmerådet har også myndighet til å treffe vedtak om oppsigelse, ileggelse av ordensstraff, avskjed og suspensjon for menighetsprester og andre tjenestemenn i stillinger der bispedømmerådet tilsetter, jf. kirkeloven § 23 sjette ledd og kgl. res. 19. mars 1999 nr. 244.

Personalreglementet for prester i Den norske kirke omfatter i dag både menighetsprester (og visse andre kategorier prester), proster og biskoper, men reglementsbestemmelsene om kunngjøring, innstilling og tilsetting gjelder ikke for proster og biskoper. Ledige prosteembeter utlyses og søkes på ordinær måte. Før utnevning innhentes det uttalelse fra biskopen, prosten og samtlige menighetsråd i prostiet, jf. rundskriv F-3-97 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Kvalifikasjonskrav for menighetsprester og andre prester som omfattes av tjenestemannsloven og tilsettes av bispedømmerådet er fastsatt i en egen forskrift 17. juni 1988.

Prosessen fram til at en biskop utnevnes av Kongen, framgår av særlige regler for nominasjon mv. ved utnevning av biskoper, fastsatt ved kongelig resolusjon 6. juni 1997.

Om prostene og biskopene ikke lenger skal være embetsmenn, må det tas stilling til hvilket kirkelig organ som skal tilsette, og hvordan framgangsmåten ved tilsetting skal være. På samme måte må en bestemme hvilket organ som skal ha myndighet til å treffe vedtak om tjenestens opphør overfor prostene og biskopene.

Kirkeforliket innebærer at staten fortsatt skal ”lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn”, jf. forliket punkt 2 annet avsnitt nr. 3. Dette betyr at presteskapet fortsatt skal falle inn under tjenestemannsloven, men det må likevel tas stilling til i hvilket omfang det er behov for særlige regler, blant annet om tilsettingsmyndigheten.

5.1.2 Høringen

Kirkemøtet gikk ”inn for at tilsetting av proster legges til det aktuelle bispedømmerådet, og at dette fastlegges ved endring av kirkeloven § 23 sjette ledd”.

Skal biskopene gis den nødvendige legitimitet, autoritet og tyngde må de etter Kirkemøtets oppfatning enten kalles ved ”en ordning hvor biskopene utpekes ved valg, eller ved at det innenfor rammen av en mer ordinær tilsettingsprosess er tunge elementer av avstemning eller valg.” Kirkemøtet viser til sitt vedtak i 2007 hvor Kirkemøtet gikk inn for å utvikle ordningen med rådgivende avstemning til et avgjørende valg av biskoper, og ”kan ikke se at det er kommet til nye momenter som endrer premissene” for dette vedtaket.

”Kirkemøtet mener Kirkerådet bør være tilsettings- og disiplinærmyndighet for biskoper, ut fra bispetjenestens helhetskirkelige ansvar og forpliktelse til å ivareta kirkens enhet” og er tilfreds med at departementet mener Kirkemøtet bør gis myndighet til å fastsette nærmere regler om framgangsmåten ved tilsetting av biskop.

”Kirkemøtet har ingen merknader til at departementet legger til grunn at allerede utnevnte proster og biskoper skal beholde statusen som embetsmenn når disse stillingsgruppene omgjøres til statlige tjenestemannsstillinger.”

”Kirkemøtet mener at Kirkerådet som sentralt kirkelig organ med tilsettings- og disiplinærmyndighet bør få myndighet til å reise sak for Den norske kirkes lærenemnd i visse tilfeller”, og at myndigheten til å gi forskrift om Lærenemnda bør overføres til Kirkemøtet.

KA – Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon støttet forslaget om at biskopene tilsettes av Kirkerådet, og at tilsettingsmyndigheten vedrørende proster ”i denne omgang” legges til bispedømmerådene.

Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen støttet forslaget om at proster bør tilsettes av det aktuelle bispedømmerådet og mener både tilsettings- og disiplinærmyndigheten for biskoper bør legges til Kirkerådet.

Unio mente ”tilsetting av proster bør skje på et nasjonalt nivå, og ikke i det enkelte bispedømme.(…) Når det gjelder tilsetting av biskoper slutter Unio seg til departementets forslag om at Kirkerådet tilsetter biskoper etter nærmere regler om framgangsmåten fastsatt av Kirkemøtet.”

”Presteforeningen gikk inn for at tilsetting av proster legges på nasjonalt plan, fortrinnsvis til Kirkerådet.” Når det gjelder tilsetting av biskoper understreker PF ”at en utnevning ut fra rent valg ikke tilstrekkelig vil ivareta de personalmessige og helhetskirkelige vurderinger som også bør inngå” (…) og går inn for ”en ordning som kombinerer en valgprosedyre og tilsetting i kirkens valgte styringsorganer”

5.1.3 Departementets vurderinger vedrørende biskopene

Om biskopene blir tjenestemenn, vil tjenestemannslovens bestemmelser om blant annet kunngjøring i § 2, innstilling i § 4 og tilsetting i § 5 i utgangspunktet regulere tilsettingsprosessen. Tjenestemannsloven er imidlertid ikke til hinder for at det kan fastsettes særlige, og avvikende, regler for utpeking av biskop i, eller i medhold av, kirkeloven. Reglene og prinsippene i tjenestemannsloven må i tilfellet veies mot eventuelle særlige hensyn som gjør seg gjeldende når ordningene for biskoper skal utformes.

Kirkemøtet har tidligere gått inn for at biskoper skal utpekes ved valg. Tjenestemannsloven gir ikke adgang til å utpeke tjenestemenn ved valg, men i prinsippet kan en valgordning etableres ved særlovgivning. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn for at biskoper skal utpekes ved et rent valg. En valgordning ville innebære et vesentlig brudd med de grunnleggende prinsippene for tilsetting av tjenestemenn.

Dette utgangspunktet er likevel ikke til hinder for at en tilsettingsprosess kan inneholde tunge elementer av avstemning eller valg. Etter departementets oppfatning foreligger det særlige hensyn ved tilsetting av biskoper, som tilsier særlige regler om prosessen, også i en situasjon der biskopene blir tjenestemenn. Det har avgjørende betydning at biskoper blir utpekt etter en prosess som gir dem nødvendig legitimitet, autoritet og tyngde både i kirken og i samfunnet for øvrig. Den gjeldende ordningen for nominasjon mv. ved utnevning av biskop inneholder både elementer av avstemning/valg og trekk fra mer ordinære tilsettings-/utnevningsprosesser. Også tidligere regelverk om utnevning har inneholdt en form for kombinasjon av slike elementer.

Departementet mener at tilsettingsmyndigheten bør legges til et eksisterende valgt kirkelig organ. Tilsetting av prester, proster og biskoper er blant de viktigste oppgavene som ivaretas av kirkelige organer. Overføring av tilsettingsmyndighet skal etter kirkeforliket skje på grunnlag av at de valgte organenes demokratisk legitimitet og forankring er styrket. Dette tilsier etter departementets oppfatning at det er til nettopp disse organene tilsettingsmyndigheten bør overføres. Departementet vurderer det derfor som lite hensiktsmessig å legge tilsettingsmyndigheten til et særskilt opprettet tilsettingsorgan.

Når det skal tas stilling til hvilket organ som skal tilsette biskoper, må nasjonale og regionale hensyn veies mot hverandre. Biskopens tjenestedistrikt kan være et argument for at bispedømmerådet tilsetter biskop, mens ulike helhetskirkelige hensyn, blant annet sammensetningen av bispekollegiet og biskopens ansvar for enhet i kirken, taler for at tilsettingsmyndigheten legges til et sentralt, kirkelig organ.

Det fremmes derfor forslag om at tilsettingsmyndigheten for biskoper legges til Kirkerådet. Bestemmelser om dette foreslås inntatt i kirkeloven § 25.

Departementet mener at organet som skal tilsette, også bør få myndighet til å treffe vedtak om oppsigelse, ileggelse av ordensstraff, avskjed og suspensjon. Det følger av tjenestemannsloven § 17 nr. 3 at slike vedtak treffes av tilsettingsorganet med mindre annet er særskilt bestemt, og dette er det derfor ikke behov for å regulere særskilt. Slike vedtak vil kunne påklages av tjenestemannen til departementet, jf. tjenestemannsloven § 19. Det er dessuten adgang til mindretallsanke etter tjenestemannsloven § 18.

Departementet legger videre til grunn at Kirkemøtet bør få myndighet til å fastsette regler om framgangsmåten ved tilsetting av biskop, og departementet antar at dette i tilfellet bør framgå av lovbestemmelsen om tilsettingsmyndigheten.

Departementet legger til grunn at reglene vil gi mulighet til bred nominasjon av egnede kandidater, sikre bred demokratisk innflytelse og kvalifisert vurdering av kandidatene i prosessen, ivareta hensynet til bispedømmets ønsker og helhetskirkelige behov, og sikre en rimelig balanse mellom embete og råd.

Disse prinsippene framgår blant annet av Kirkemøtets vedtak i sak KM 09/07. Samtidig forutsetter departementet at grunnleggende prinsipper for tilsetting i staten skal legge visse rammer for utformingen av regler om tilsettingsprosessen siden biskopene fortsatt skal ha staten som arbeidsgiver. Departementet antar at det gjeldende regelverket for nominasjon mv. ved utnevning kan danne et naturlig utgangspunkt for eventuelle nye regler om tilsetting av biskop.

I brev 28. november 2011 ba departementet Kirkerådet forberede en sak om regler for framgangsmåten ved tilsetting av biskop for behandling i Kirkemøtet våren 2012. Kirkemøtet skal avholdes 12.–17. april. Kirkemøtet ble bedt om i sitt vedtak å ta forbehold om at Stortinget treffer lovvedtak i samsvar med de skisserte forutsetningene.

Etter gjeldende bestemmelser er det bare Kongen som kan reise læresak vedrørende en biskop for Den norske kirkes lærenemnd. Departementet mener at Kirkerådet, blant annet for å kunne ivareta sin tilsettingsmyndighet og myndighet etter tjenestemannsloven § 17 nr. 3, også bør få myndighet til å reise sak for Den norske kirkes lærenemnd i visse tilfeller, se kirkeloven § 27 tredje ledd.

5.1.4 Departementets vurderinger vedrørende prostene

Departementet ser det som viktig at både plasseringen av tilsettingsmyndigheten for proster og den konkrete utformingen av tilsettingsprosessen reflekterer prostens ansvar og oppgaver på en god måte.

Etter departementets vurdering foreligger det bare to aktuelle alternativer når tilsettingsmyndighet for proster skal plasseres hos et kirkelig organ: Prostene kan enten tilsettes av det aktuelle bispedømmerådet eller av Kirkerådet. Det kan argumenteres for begge løsningene. Bispedømmerådet tilsetter allerede menighetsprester, og rådet er nærmere de konkrete behovene i prostiet og bispedømmet. I vedkommende bispedømmeråd sitter den biskopen som prosten skal ha som sin nærmeste underordnede.

Ulike helhetskirkelige hensyn kunne tale for en sentral tilsettingsmyndighet. Departementet har likevel kommet til at hensynet til sammenhengen i bispedømmets personalforvaltning og det lokale kirkelige demokratiet tilsier at tilsettingsmyndigheten bør legges til bispedømmerådet.

Departementet legger til grunn at tilsettingsorganet også bør få myndighet til å treffe vedtak om tjenestens opphør mm. overfor prostene. Slik myndighet bør utøves av tilsettingsmyndigheten, i samsvar med normalordningen etter tjenestemannsloven § 17.

Nyordningen foreslås regulert ved at kirkeloven § 23 sjette ledd endres, slik at også proster eksplisitt inkluderes. Departementet mener for øvrig at myndigheten til å tilsette kan framgå direkte av loven. Vedtak om at tjenestemann skal sies opp, ilegges ordensstraff, gis avskjed eller suspenderes vil det ligge til tilsettingsorganet å treffe etter tjenestemannsloven § 17 nr. 3. Dette krever derfor ikke særskilt regulering.

Departementet legger til grunn at kvalifikasjonskravene for menighetsprester fortsatt skal gjelde og omfatte prostene. Endringer og bestemmelser om at kvalifikasjonskravene skal omfatte nye grupper av prester, kan departementet fastsette i medhold av kirkeloven § 34.

Personalreglementet for prester i Den norske kirke omfatter i dag både proster og biskoper, men reglementsbestemmelsene om kunngjøring, innstilling og tilsetting gjelder ikke for disse. Når tilsettingsmyndigheten overføres til bispedømmerådet, vil det være naturlig at reglementet endres slik at også framgangsmåten ved tilsetting av proster reguleres i reglementet. Det vil også være behov for endringer på flere punkter i personalreglementet når tilsettingsmyndighet og myndighet til å treffe vedtak om tjenestens opphør m.m. for proster blir lagt til bispedømmerådet. Endringer i reglementet forhandles mellom ledelsen for vedkommende virksomhet eller gruppe av virksomheter og de tjenestemannsorganisasjonene der som har forhandlingsrett etter tjenestetvistloven, jf. tjenestemannsloven § 23. Reglementet skal stadfestes av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

5.2 Kirkemøtets liturgimyndighet

5.2.1 Innledning

Myndigheten på gudstjenestefeltet er i dag delegert til Kirkemøtet i medhold av Grunnloven § 16, og Kirkemøtets myndighet på området er forutsatt videreført som i dag. Dette kan sees som et spørsmål om å gjøre delegasjonen til Kirkemøtet (mer) permanent, jf. også St.meld. nr. 17 (2007–2008) side 73.

I og for seg kunne en tenke seg at Kirkemøtet, også uten eksplisitt lovhjemmel, ville ha myndighet til å fastsette liturgier og det tilhørende regelverket. Departementet ga likevel i høringsnotatet uttrykk for at de beste grunnene taler for å tydeliggjøre i en ny lovbestemmelse at Kirkemøtet har myndighet til å vedta liturgier mv. til bruk i Den norske kirke.

Kirkemøtet sluttet seg i sin høringsuttalelse til ”departementets forslag om at myndighet til å fastsette liturgier m.v. som i dag er delegert til Kirkemøtet skal overføres til Kirkemøtet”, og så det som ”hensiktsmessig og nødvendig innenfor forliksperiodens rettstilstand” at det inntas en bestemmelse i kirkeloven som tydeliggjør og bekrefter dette.

5.2.2 Departementets vurderinger

Spørsmålet om hjemmelsgrunnlaget for liturgimyndigheten aktualiserer mer prinsipielle vurderinger om hva som skal være grunnlaget for myndighetsutøvelsen i trossamfunnet Den norske kirke, og hvor Kirkemøtet som Den norske kirkes øverste, representative organ, utleder sin myndighet fra.

I dag har Kirkemøtets myndighet dels grunnlag i lov, dels i delegasjon fra Kongens myndighetsområde. På samme tid henter Kirkemøtet i prinsippet også myndighet ”nedenfra”. Kirkemøtet utgår – gjennom valgene – fra menighetene og medlemmene. Det er naturlig at Kirkemøtet i kraft av sin posisjon i kirkeordningen som det øverste representative organet i trossamfunnet Den norske kirke, har myndighet i felleskirkelige saker, jf. blant annet formålsbestemmelsen i kirkeloven § 24 annet ledd. Kirkemøtets myndighet og autoritet i trossamfunnet Den norske kirke har dermed flere grunnlag.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn en ny bestemmelse i kirkeloven § 24 om Kirkemøtets ansvar og myndighet, som tydeliggjør at Kirkemøtet fortsatt skal kunne fastsette gudstjenstlige bøker, dvs. liturgier, salmebok mv., til bruk i Den norske kirke.

Departementet legger til grunn at en ny lovbestemmelse om gudstjenstlig myndighet i prinsippet ikke trenger å bety at det er Stortinget som utstyrer Kirkemøtet med denne myndigheten. Lovbestemmelsen sikter mot å tydeliggjøre og bekrefte at Kirkemøtet besitter denne myndigheten i kraft av sin rolle som trossamfunnet Den norske kirkes øverste representative organ.

Den eksplisitt rettslige virkningen av den foreslåtte bestemmelsen er at den begrenser regjeringens ansvar og myndighet på dette området. Når lovgivningen bekrefter at det ligger til Kirkemøtet å fastsette kirkens gudstjenstlige bøker, avgrenser den regjeringens instruksjonsmyndighet vedrørende dette. Dermed avgrenses også regjeringen ansvar for saksområdet.

For å understreke sammenhengen mellom Kirkemøtets posisjon i kirkeordningen og myndigheten på gudstjenestefeltet foreslår departementet å plassere den nye bestemmelsen om myndighet på gudstjenestefeltet i den mer generelle formålsbestemmelsen i kirkeloven § 24 annet ledd.

Det saklige innholdet i Kirkemøtets myndighet på feltet er i den foreslåtte formuleringen angitt som ”alle gudstjenstlige bøker i kirken”. Denne uttrykksmåten er brukt i kongelig resolusjon 13. oktober 2006, som delegerte myndighet fra Kongen til Kirkemøtet. Den omfatter forekrevne liturgier, i betydningen former eller framgangsmåter som prester og andre bemyndigede er forpliktet til å følge når de forretter gudstjenester og kirkelige handlinger. Salmebok, koralbok og tekstbok er også omfattet av myndigheten. Spørsmålet om grensen mot annen myndighet aktualiseres særlig ved det regelverket som inngår i liturgiene. Dette medfører at liturgimyndigheten har grenseflater blant annet mot den arbeidsgivermyndigheten overfor presteskapet som fortsatt beror i departementet, mot soknets arbeidsgivermyndighet som det ligger til kirkelig fellesråd å forvalte, og mot den myndigheten til å regulere bruken av kirken utenom de forordnede gudstjenestene og de kirkelige handlingene som ligger til Kirkemøtet selv.

En ny lovbestemmelse om at Kirkemøtet har myndighet på gudstjenestefeltet, vil synliggjøre kontinuitet. Departementet vil også peke på at flere lovbestemmelser allerede i dag gir Kirkemøtet myndighet på områder som i alle fall har berøringspunkter med liturgifeltet, og som har klare læremessige implikasjoner. Det gjelder for eksempel myndigheten i andre bestemmelser i § 24 til å fastsette retningsgivende planer og programmer for ulike områder, myndigheten til å vedta tjenesteordninger for vigslede stillinger og myndigheten til å gi regler om kirkens inventar og utstyr.

5.3 Bruk av kirkene

Kirkeloven § 20 siste ledd sier at Kongen gir nærmere bestemmelser for bruk av kirkene. Myndigheten til å gi regler om bruk av det vigslede kirkerom utenfor forordnede gudstjenester og kirkelige handliner er i dag delegert til Kirkemøtet, jf. kongelig resolusjon 15. november 1991 nr. 674 og Grunnloven § 16. Regler om bruk av kirken faller antakelig materielt i all hovedsak inn under anvendelsesområdet til Grunnloven § 16 selv om hjemmelen til å fastsette regler også framgår av kirkeloven § 20. Allerede kirkeloven av 1897 hadde en bestemmelse som la myndighet til å treffe bestemmelse om kirkens bruk til det lokale kirkestyret (”Kirkens Tilsyn”) ”efter nærmere bestemmelser, der gives af Kongen”. Også senere lovgivning på dette området har begrenset seg til å distribuere og begrense kompetanse og har overlatt til Kongen som kirkestyre å fastsette de mer materielle reglene om bruken.

Slik bestemmelsen er utformet i den gjeldende kirkeloven framstår den nærmest som en kompetanseregel for Kongen til å fastsette ikke bare slike materielle regler som det følger av Grunnloven § 16 at Kongen kan fastsette som kirkestyre, men også å distribuere og begrense kirkelige organers kompetanse når det gjelder bruk av kirken utenom forordnede gudstjenester og kirkelige handlinger.

Departementet mener at kirkelovens bestemmelse bør justeres i forbindelse med endringen i Grunnloven § 16, slik at loven legger kompetanse til å regulere bruk av kirkene til Kirkemøtet, og ikke til Kongen. Den foreslåtte bestemmelsen vil begrense regjeringens ansvar og myndighet på dette området.

Det var bred oppslutning om departementets forslag i høringen.

5.4 Særlige regler for behandling av kirkesaker

5.4.1 Innledning

Dersom Grunnlovens bestemmelser om ”kirkelig statsråd” oppheves, avvikles også bakgrunnen for kravet om medlemskap i Den norske kirke for statsråden som er ansvarlig for kirkesaker.

Gjeldende bestemmelse i kirkeloven § 38 tredje ledd bokstav c sier imidlertid at embetsmann ”som ikke er medlem av Den norske kirke er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære, saker av viktighet som angår kirken og teologiske studier ved universiteter og vitenskapelige høgskoler”. Bestemmelsen i kirkeloven § 29 om at ”[k]irkelig tilsatte” skal være medlem av Den norske kirke, har derfor innenfor det statskirkelige systemet vært forstått slik at den har gitt grunnlag for å kreve medlemskap i Den norske kirke som vilkår for å inneha embeter i departementets kirkeavdeling med ansvar for saker som gjelder kirkens lære og saker av viktighet som angår kirken.

Som omtalt i punkt 4.6, vil departementet også etter grunnlovsendringer i tråd med kirkeforliket behandle saker som kan ha mer eller mindre klare læremessige forutsetninger eller implikasjoner. Dels dreier dette seg om departementets myndighet til å fastsette generelle regler, og dels handler det om behandling av enkeltsaker. Læreelementene vil antakelig være tydeligst i saker departementet får til behandling som overordnet arbeidsgiver for prestene, for eksempel anke- og klagesaker vedrørende tilsetting, suspensjon, oppsigelse eller avskjed. I slike saker kan det være uenighet på to plan: for det første om en konkret sak angår lærespørsmål og for det andre om selve lærevurderingen.

Selv om det ansvaret Kongen har etter gjeldende § 16 i Grunnloven oppheves (”paaser at Religionens offentlige Lærere følger de dem foreskrevne Normer”), vil Kongen som biskopenes og presteskapets øverste arbeidsgivermyndighet fortsatt måtte påse at disse virker i samsvar med de normene som gjelder for deres tjeneste. Ved bestemmelse gitt i tjenesteordningene vil ordinasjonsløftet om lojalitet til kirkens bekjennelse fortsatt være en rettslig forpliktelse for presteskapet, en plikt som det i siste instans ligger til Kongen å håndheve.

Det er en alminnelig forutsetning at departementet treffer avgjørelser på grunnlag av en forsvarlig saksbehandling. I saker som dette innebærer det blant annet å innhente teologisk sakkyndige uttalelser fra relevante instanser. Det er likevel et spørsmål om hvordan det kan legges bedre til rette for at departementet med legitimitet kan treffe vedtak i slike saker.

Departementet tok i høringsnotatet til orde for at bestemmelsene i kirkeloven §§ 29 og 38 tredje ledd bokstav c burde føres videre på en slik måte at kravet om medlemskap i kirken også ble gjort gjeldende for kirkestatsråden som departementssjef. Begrunnelsen for forslaget var blant annet en oppfatning om at dette vil styrke tilliten til departementets behandling av kirkesaker.

5.4.2 Høringen

Mange av høringsinstansene var uenige i forslagene i høringsnotatet.

Kirkemøtet uttalte: ”Når Kongens særskilte kirkestyre opphører, opphører etter Kirkemøtets oppfatning også grunnlaget for et rettslig krav om kirkemedlemskap for statsråden med ansvar for kirkesaker og embetsmenn som behandler saker som kom inn under Kongens særskilte kirkestyre. (…) Habilitetsregelen i kirkeloven § 38 tredje ledd bokstav c blir da uten gjenstand, og bør oppheves.”

Dette innebærer etter Kirkemøtets oppfatning at ”Kongen, innbefattet departementet og statsråden i egenskap av leder av departementet, fortsatt må innhente det læremessige skjønn i slike saker fra Kirken. Det vil si de organer som av kirken er satt til å forvalte læreansvaret.”

KA – Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon fant ”ikke å kunne støtte forslaget om at det konstrueres en ny form for statlig kirkestyre med medlemskrav for kun én statsråd samt embetsverket i en avdeling i departementet.”

”Human-Etisk Forbund kunne ikke se det rimelige i å kreve at statsråden som skal ha ansvar for kirkelige spørsmål må være medlem av Den norske kirke.”

Menighetsfakultetet mente ”det vil være enklere for staten å føre en aktivt støttende og uhildet tros- og livssynspolitikk dersom det ikke stilles særskilte konfesjonelle krav til de embetsmenn som skal forvalte denne politikken.”

Misjonshøgskolen mente at ”dersom Kongens særskilte kirkestyre opphører, bortfaller også grunnlaget for å oppretthode kravet om medlemskap i Den norske kirke for aktuell statsråd og departementsansatte knyttet til kirkesaker.”

Presteforeningen så derimot på ”en videreføring av medlemskravet i henhold til §§ 29 og 38c som en formålstjenlig løsning, og som viktig for å ivareta kontinuiteten med dagens ordninger”.

Også Møre biskop og Hamar biskop og bispedømmeråd markerte i sine egne høringsuttalelser at de mente kravet om kirkemedlemskap for statsråd og embetsmenn i kirkedepartementet burde opprettholdes.

5.4.3 Departementets vurderinger

Departementet mener disse problemstillingene primært bør vurderes ut fra et praktisk perspektiv. Formålet bør være å finne fram til gode ordninger som kan fungere i den daglige forvaltningen. Ut fra et slikt perspektiv er det relevant å vurdere om medlemskapskrav og en særskilt ”inhabilitetsregel”, i tillegg til de alminnelige, forvaltningsrettslige saksbehandlingsreglene, er formålstjenlige som rammer for departementets fortsatte behandling av kirkesaker.

Det første spørsmålet som må vurderes, er om det fortsatt skal være slik at en embetsmann som ikke er medlem av Den norske kirke skal anses ugild (inhabil) til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller avgjøre saker som gjelder kirkens lære og saker av viktighet som angår kirken. Denne formen for ”inhabilitet” følger ikke av forvaltningslovens alminnelige habilitetsbestemmelser og vil derfor kreve en særlig regulering i kirkeloven om den skal opprettholdes. Dersom det ikke videreføres en slik særskilt bestemmelse, vil grunnlaget for å kunne kreve medlemskap i kirken som vilkår for å utnevnes til embeter i departementets kirkeavdeling neppe være til stede.

Det praktiske formålet med en slik særskilt ”inhabilitetsbestemmelse” er formodentlig å sikre at avgjørelser som gjelder kirkens lære treffes på et grunnlag, og ut fra en forståelse av kirkens egenart som trossamfunn, som gir tillit og legitimitet til beslutningen.

Departementets vurdering på bakgrunn av høringsrunden er at en videreføring av den særskilte bestemmelsen i kirkeloven § 38 tredje ledd bokstav c, ikke synes å være verken hensiktsmessig eller tilstrekkelig for å styrke tilliten til behandlingen av slike saker. Det er derfor er behov for å vurdere andre regler om behandling av kirkelige læresaker som kan bidra til dette på en bedre måte.

Når de overordnede rammene for Kongens rolle i kirkestyret endres, vil kirkeloven § 29 ikke lenger kunne forstås slik at den uten videre omfatter statsråden med ansvar for kirkesaker og embetsverket i departementets kirkeavdeling. Departementet legger dessuten til grunn at det ikke er aktuelt å fastsette en ny bestemmelse i kirkeloven som innebærer at Kongen vil være bundet til bare å utnevne personer som er medlem av Den norske kirke til statsråder med ansvar for det departementet som behandler kirkesaker.

Departementet mener at det helt sentrale anliggendet er å sikre at endelig vedtak med legitimitet kan treffes i saker som fortsatt skal behandles av Kongen eller departementet, også om saken har, eller påstås å ha, sammenheng med forståelsen av kirkens lære. I slike saker har departementet også tidligere søkt råd hos det kirkelige organet som saken hører inn under, eventuelt også biskopen som har et særskilt ansvar for å føre tilsyn med at kirkelig virksomhet skjer i samsvar med kirkens lære.

I noen tilfeller vil en slik praksis etterlate Kongen og departementet med ulike, kan hende også direkte motstridende, tilrådinger. Det er særlig med sikte på slike situasjoner at lærenemnda for Den norske kirke er etablert.

Departementet antar at en videreføring av og nærmere regulering i samsvar med gjeldende praksis, vil gjøre det mulig å finne en løsning i det enkelte tilfellet.

For å sikre tilstrekkelig tillit til at Kongen og departementet vil håndtere slike saker i samsvar med kirkelige organers lærebedømmelse, foreslås det tatt inn i en særskilt regel i § 38 nytt fjerde ledd. Forslaget innebærer at når Kongen eller departementet avgjør saker som gjelder kirkens lære, skal det læremessige grunnlaget for avgjørelsen søkes klarlagt ved at uttalelse innhentes fra vedkommende biskop og det ansvarlige kirkelige organet.

Den særskilte saksbehandlingsregelen i kirkeloven § 38 tredje ledd bokstav c kan da oppheves.