1 Treaty between the Kingdom of Norway and Romania on the Transfer of Sentenced Persons

The Kingdom of Norway and Romania, hereinafter referred to as the «Contracting Parties»,

Taking into consideration the laws and regulations in force regarding law enforcement of the Contracting Parties and the desirability of enhancing their cooperative efforts in law enforcement and the administration of justice,

Desiring to facilitate the social rehabilitation of sentenced persons into their own society,

Considering that these objectives require that persons who are sentenced by final judgment as a result of their commission of a criminal offence should be given the opportunity to serve their sentences within their own society and that the best means to achieve this is to transfer them to their own countries,

Considering the need for extended application of the principle of the transfer of sentenced persons,

Taking into account that:

1. Both Contracting Parties have ratified the Council of Europe Convention on the Transfer of Sentenced Persons of 21 March 1983. Under that Convention, sentenced persons may be transferred to serve the remainder of their sentence only to their State of nationality and only with their consent and that of the States involved. The Additional Protocol to that Convention of 18 December 1997, which allows transfer without the person’s consent, subject to certain conditions, has also been ratified by both Contracting Parties.

2. However, a further development of the cooperation provided for in the Council of Europe instruments concerning the enforcement of criminal judgments should be envisaged, in particular where citizens of the Contracting Parties were the subject of a criminal judgment and were sentenced to a custodial sentence or a measure involving deprivation of liberty in another Contracting Party. Notwithstanding the need to provide the sentenced person with adequate safeguards, his or her involvement in the proceedings should no longer be dominant by requiring in all cases his or her consent to the forwarding of a judgment to the other Contracting Party for the purpose of its recognition and enforcement of the sentence imposed.

3. This Treaty should be applied in a manner which allows general principles of equality, fairness and reasonableness to be respected.

4. Nothing in this Treaty should be interpreted as prohibiting refusal to execute a decision when there are objective reasons to believe that the sentence was imposed for the purpose of punishing a person on the grounds of his or her sex, race, religion, ethnic origin, nationality, language, political opinions or sexual orientation, or that that person’s position may be prejudiced on any one of those grounds.

5. This Treaty should not prevent any Contracting Party from applying its constitutional rules relating to due process, freedom of association, freedom of the press and freedom of expression in other media.

Have agreed as follows:

Article 1

Definitions

For the purposes of this Treaty:

1. «sentenced person» is any person, including a minor, against whom a judgment has been pronounced in the territory of either Party and who is being detained in that territory;

2. «judgment» shall mean a final decision or order of a court of the issuing State imposing a sentence on a natural person;

3. «sentence» shall mean any custodial sentence or any measure involving deprivation of liberty imposed for a limited or unlimited period of time on account of a criminal offence on the basis of criminal proceedings;

4. «issuing State» shall mean the State in which a judgment is delivered;

5. «executing State» shall mean the State to which a judgment is forwarded for the purpose of its recognition and enforcement;

6. the state in which the sentenced person «lives» is the State in which the sentenced person lives and has been legally residing continuously for at least five years and will retain a permanent right of residence there;

7. «national» shall mean for the Kingdom of Norway, a Norwegian citizen and, for Romania, a Romanian citizen.

Article 2

Determination of the competent authorities

1. The competent authority is, for the Kingdom of Norway, the Ministry of Justice and the Police, and for Romania, the Ministry of Justice. For the purposes of Article 14 «competent authority» means, for the Kingdom of Norway, the Ministry of Justice and the Police, and, for Romania, the Ministry of Administration and the Interior.

2. The Contracting Parties shall notify each other of any changes of the competent authorities.

Article 3

Purpose and scope

1. The purpose of this Treaty is to establish the rules under which a Contracting Party, with a view to facilitating the social rehabilitation of the sentenced person, is to recognize a judgment and enforce the sentence.

2. This Treaty shall apply where the sentenced person is in the issuing State.

3. This Treaty shall apply only to the recognition of judgments and the enforcement of sentences within the meaning of this Treaty. The fact that, in addition to the sentence, a fine and/or a confiscation order has been imposed, which has not yet been paid, recovered or enforced, shall not prevent a judgment from being forwarded.

4. This Treaty shall not have the effect of modifying the obligation to respect fundamental rights and fundamental legal principles as enshrined in the European Convention on Human Rights.

Article 4

Criteria for forwarding a judgment and a certificate

1. Provided that the sentenced person is in the issuing State and provided that this person has given his or her consent where required under Article 6, a judgment, together with the certificate for which the standard form is given in Annex I, may be forwarded to the other Contracting Party when:

   1. the other Contracting Party is the State of nationality of the sentenced person or is the State in which the sentenced person lives; or

   2. the other Contracting Party is the State, of which, while not being the State in a), the sentenced person has such close ties to, that a transfer is deemed appropriate, and the competent authority of that Contracting Party consents to the forwarding of the judgment and the certificate.

2. The forwarding of the judgment and the certificate may take place where the competent authority of the issuing State, where appropriate after consultations between the competent authorities of the issuing and the executing States, is satisfied that the enforcement of the sentence by the executing State would serve the purpose of facilitating the social rehabilitation of the sentenced person.

3. Before forwarding the judgment and the certificate, the competent authority of the issuing State may consult, by any appropriate means, the competent authority of the executing State. Consultation shall be obligatory in the cases referred to in paragraph 1 (b). In such cases the competent authority of the executing State shall promptly inform the issuing State of its decision whether or not to consent to the forwarding of the judgment.

4. During such consultation, the competent authority of the executing State may present the competent authority of the issuing State with a reasoned opinion, that enforcement of the sentence in the executing State would not serve the purpose of facilitating the social rehabilitation and successful reintegration of the sentenced person into society.

   Where there has been no consultation, such an opinion may be presented without delay after the transmission of the judgment and the certificate. The competent authority of the issuing State shall consider such opinion and decide whether to withdraw the certificate or not.

5. The executing State may, on its own initiative, request the issuing State to forward the judgment together with the certificate. The sentenced person may also request the competent authorities of the issuing State or of the executing State to initiate a procedure for forwarding the judgment and the certificate under this Treaty. Requests made under this paragraph shall not create an obligation of the issuing State to forward the judgment together with the certificate.

Article 5

Forwarding of the judgment and the certificate

1. The judgment or a certified copy of it, together with the certificate, shall be forwarded, by the competent authority of the issuing State directly to the competent authority of the executing State, as defined in Article 2, by any means which leaves a written record under conditions allowing the executing State to establish its authenticity. The original of the judgment, or a certified copy of it, and the original of the certificate, shall be sent to the executing State if it so requires. All official communications shall also be made directly between the said competent authorities.

2. The certificate shall be signed, and its content certified as accurate, by the competent authority of the issuing State.

Article 6

Opinion and notification of the sentenced person

1. Without prejudice to paragraph 2, a judgment together with a certificate may be forwarded to the executing State for the purpose of its recognition and enforcement of the sentence only with the consent of the sentenced person in accordance with the law of the issuing State.

2. The consent of the sentenced person shall not be required where:

   1. the sentenced person is a national of the executing State and lives in that State;

   2. the sentenced person will be deported to the executing State once he or she is released from the enforcement of the sentence on the basis of an expulsion or deportation order included in the judgment or in a judicial or administrative decision or any other measure consequential to the judgment;

3. The sentenced person shall be given an opportunity to state his or her opinion orally or in writing. Where the issuing State considers it necessary in view of the sentenced person’s age or his or her physical or mental condition, that opportunity shall be given to his or her legal representative.

   The opinion of the sentenced person shall be taken into account when deciding the issue of forwarding the judgment together with the certificate. Where the person has availed him or her self of the opportunity provided in this paragraph, the opinion of the sentenced person shall be forwarded to the executing State. If the sentenced person stated his or her opinion orally, the issuing State shall ensure that the written record of such statement is available to the executing State.

4. The competent authority of the issuing State shall inform the sentenced person, in a language which he or she understands, that it has decided to forward the judgment together with the certificate by using the standard form of the notification set out in Annex II.

Article 7

Double criminality

1. The following offences, if they are punishable in the issuing State by a custodial sentence or a measure involving deprivation of liberty for a maximum period of at least three years, and as they are defined by the law of the issuing State, shall, under the terms of this Treaty and without verification of the double criminality of the act, give rise to recognition of the judgment and enforcement of the sentence imposed:

   • participation in a criminal organization,

   • terrorism,

   • trafficking in human beings,

   • sexual exploitation of children and child pornography,

   • illicit trafficking in narcotic drugs and psychotropic substances,

   • illicit trafficking in weapons, munitions and explosives,

   • corruption,

   • fraud,

   • laundering of the proceeds of crime,

   • counterfeiting currency, including of the euro,

   • computer-related crime,

   • environmental crime, including illicit trafficking in endangered animal species and in endangered plant species and varieties,

   • facilitation of unauthorized entry and residence,

   • murder, grievous bodily injury,

   • illicit trade in human organs and tissue,

   • kidnapping, illegal restraint and hostage-taking,

   • racism and xenophobia,

   • robbery,

   • theft,

   • illicit trafficking in cultural goods, including antiques and works of art,

   • swindling,

   • racketeering and extortion,

   • counterfeiting and piracy of products,

   • forgery of administrative documents and trafficking therein,

   • forgery of means of payment,

   • illicit trafficking in hormonal substances and other growth promoters

   • illicit trafficking in nuclear or radioactive materials,

   • trafficking in stolen vehicles,

   • rape,

   • arson,

   • crimes within the jurisdiction of the International Criminal Court,

   • unlawful seizure of aircraft/ships,

   • sabotage.

2. For offences other than those covered by paragraph 1, the executing State shall make the recognition of the judgment and enforcement of the sentence subject to the condition that it relates to acts which also constitute an offence under the law of the executing State, or would constitute an offence if committed on its territory, whatever its constituent elements or however it is described.

Article 8

Recognition of the judgment and enforcement of the sentence

1. The executing State shall recognize a judgment which has been forwarded in accordance with the procedure under this Treaty, and shall forthwith take all the necessary measures for the enforcement of the sentence, unless it decides to invoke one of the grounds for non-recognition and non-enforcement provided for in Article 9.

2. Where the sentence is incompatible with the law of the executing State in terms of its duration, the executing State may decide to adapt the sentence only where that sentence exceeds the maximum penalty provided for similar offences under its national law. The adapted sentence shall not be less than the maximum penalty provided for similar offences under the law of the executing State.

3. Where the sentence is incompatible with the law of the executing State in terms of its nature, the executing State may adapt it to the punishment or measure provided for under its own law for similar offences. Such a punishment or measure shall correspond as closely as possible to the sentence imposed in the issuing State and therefore the sentence shall not be converted into a pecuniary punishment.

4. The adapted sentence shall not aggravate the sentence passed in the issuing State in terms of its nature or duration.

Article 9

Grounds for non-recognition and non-enforcement

1. The executing State may refuse to recognize the judgment and enforce the sentence, if:

   1. the certificate referred to in Article 4 is incomplete or manifestly does not correspond to the judgment and has not been completed or corrected within a reasonable deadline set by the competent authority of the executing State;

   2. the criteria set forth in Article 4(1) are not met;

   3. enforcement of the sentence would be contrary to the principle of ne bis in idem;

   4. in a case referred to in Article 7(2), the judgment relates to acts which would not constitute an offence under the law of the executing State. However, in relation to taxes or duties, customs and exchange, execution of a judgment may not be refused on the ground that the law of the executing State does not impose the same kind of tax or duty or does not contain the same type of rules as regards taxes, duties and customs and exchange regulations as the law of the issuing State;

   5. the enforcement of the sentence is statute-barred according to the law of the executing State;

   6. there is immunity under the law of the executing State, which makes it impossible to enforce the sentence;

   7. the sentence has been imposed on a person who, under the law of the executing State, owing to his or her age, could not have been held criminally liable for the acts in respect of which the judgment was issued;

   8. at the time the judgment was received by the competent authority of the executing State, less than 6 months of the sentence remain to be served;

   9. the judgment was rendered in absentia, unless the certificate states that the person was summoned personally or informed via a representative competent according to the national law of the issuing State of the time and place of the proceedings which resulted in the judgment being rendered in absentia, or that the person has indicated to a competent authority that he or she does not contest the case;

   10. the executing State, before a decision is taken in accordance with Article 12(1), makes a request, in accordance with Article 16(3), and the issuing State does not consent, in accordance with Article 16(2)(g), to the person concerned being prosecuted, sentenced or otherwise deprived of his or her liberty in the executing State for an offence committed prior to the transfer other than that for which the person was transferred;

   11. the sentence imposed includes a measure of psychiatric or health care or another measure involving deprivation of liberty, which, notwithstanding Article 8(3) cannot be executed by the executing State in accordance with its legal or health care system.

2. In the cases referred to in paragraph 1(a), (b), (c), (i) and (k), before deciding not to recognise the judgment and enforce the sentence, the competent authority of the executing State shall consult the competent authority of the issuing State, by any appropriate means, and shall, where appropriate, ask it to supply any necessary additional information without delay.

Article 10

Partial recognition and enforcement

1. If the executing State could consider recognition of the judgment and enforcement of the sentence in part, it may, before deciding to refuse recognition of the judgment and enforcement of the sentence in whole, consult the competent authority of the issuing State with a view to finding an agreement, as provided for in paragraph 2.

2. The competent authorities of the issuing and the executing States may agree, on a case-by-case basis, to the partial recognition and enforcement of a sentence in accordance with the conditions set out by them, provided such recognition and enforcement does not result in the aggravation of the duration of the sentence. In the absence of such agreement, the certificate shall be withdrawn.

Article 11

Postponement of recognition of the judgment

1. The recognition of the judgment may be postponed in the executing State where the certificate referred to in Article 4 is incomplete or manifestly does not correspond to the judgment, until such reasonable deadline set by the executing State for the certificate to be completed or corrected.

2. The same applies if the certificate and the judgment are not translated in accordance with article 21.

Article 12

Decision on the enforcement of the sentence and time limits

1. The executing State shall decide as quickly as possible whether to recognize the judgment and enforce the sentence and shall inform the issuing State thereof, including of any decision to adapt the sentence in accordance with Article 8 (2) and (3).

2. Unless a ground for postponement exists under Article 11, the final decision on the recognition of the judgment and the enforcement of the sentence shall be taken as soon as possible and within a period of 90 days of receipt of the judgment and the certificate.

3. When in exceptional cases it is not practicable for the competent authority of the executing State to comply with the period provided for in paragraph 2, it shall without delay inform the competent authority of the issuing State by any means, giving the reasons for the delay and the estimated time needed for the final decision to be taken.

Article 13

Withdrawal of the certificate

As long as the enforcement of the sentence in the executing State has not begun, the issuing State may withdraw the certificate from that State, giving reasons for doing so. Upon withdrawal of the certificate, the executing State shall no longer enforce the sentence.

Article 14

Transfer of sentenced persons

1. The sentenced person shall be transferred to the executing State at a time agreed between the competent authorities of the issuing and the executing States, and within 30 days after the final decision of the executing State on the recognition of the judgment and enforcement of the sentence has been taken.

2. The issuing State shall be responsible for the transfer of the sentenced person to the territory of the executing State, including obtaining any necessary authorization for transit.

3. If the transfer of the sentenced person within the period laid down in paragraph 1 is prevented by unforeseen circumstances, the competent authorities of the issuing and executing States shall immediately contact each other. Transfer shall take place as soon as these circumstances cease to exist. The competent authority of the issuing State shall immediately inform the competent authority of the executing State and agree on a new transfer date.

Article 15

Law governing enforcement

1. The enforcement of a sentence shall be governed by the law of the executing State. The authorities of the executing State alone shall, subject to paragraphs 2 and 3, be competent to decide on the procedures for enforcement and to determine all the measures relating thereto, including the grounds for early or conditional release.

2. The competent authority of the executing State shall deduct the full period of deprivation of liberty already served in connection with the sentence in respect of which the judgment was issued from the total duration of the deprivation of liberty to be served.

3. The competent authority of the executing State shall, upon request, inform the competent authority of the issuing State of the applicable provisions on possible early or conditional release. The issuing State may agree to the application of such provisions or it may withdraw the certificate.

Article 16

Rule of specialty

1. A person transferred to the executing State pursuant to this Treaty shall not, subject to paragraph 2, be prosecuted, sentenced or otherwise deprived of his or her liberty for an offence committed before his or her transfer other than that for which he or she was transferred.

2. Paragraph 1 shall not apply in the following cases:

   1. when the person having had an opportunity to leave the territory of the executing State has not done so within 45 days of his or her final discharge, or has returned to that territory after leaving it;

   2. when the offence is not punishable by a custodial sentence or detention order;

   3. when the criminal proceedings do not give rise to the application of a measure restricting personal liberty;

   4. when the sentenced person could be liable to a penalty or a measure not involving deprivation of liberty, in particular a financial penalty or a measure in lieu thereof, even if the penalty or measure in lieu may give rise to a restriction of his or her personal liberty;

   5. when the sentenced person consented to the transfer;

   6. when the sentenced person, after his or her transfer, has expressly renounced entitlement to the specialty rule with regard to specific offences preceding his or her transfer.

      Renunciation shall be given before the competent judicial authorities of the executing State and shall be recorded in accordance with that State’s national law. The renunciation shall be drawn up in such a way as to make clear that the person has given it voluntarily and in full awareness of the consequences. To that end, the person shall have the right to legal counsel;

   7. for cases other than those mentioned under points (a) to (f), where the issuing State gives its consent in accordance with paragraph 4 or 5.

3. A request for consent referred to in para. 2 (g) shall be submitted to the competent authority of the issuing State.

4. A request shall be supported by:

   1. The original or an authenticated copy of the conviction and sentence or detention order immediately enforceable or of the warrant of arrest or other order having the same effect and issued in accordance with the procedure laid down in the law of the requesting Party;

   2. A statement of the offences for which prosecution, sentencing or deprivation of liberty is requested. The time and place of their commission, their legal description and a reference to the relevant legal provisions shall be set our as accurately as possible; and

   3. A copy of the relevant enactments or, where this is not possible, a statement of the relevant law.

   If the information communicated by the requesting Party is found to be insufficient to allow the requested Party to make a decision, the latter Party shall request the necessary supplementary information and may fix a time-limit for the receipt thereof.

   Consent shall be given when there is an obligation to extradite under the European Convention on Extradition and its additional protocols.

5. A request submitted after a possible entry into force of the Agreement between the European Union and the Republic of Iceland and the Kingdom of Norway on the surrender procedure between the Member States of the European Union and Iceland and Norway, shall be accompanied by the following information:

   1. the identity and nationality of the person

   2. the name, address, telephone and fax numbers and e-mail address of the issuing judicial authority

   3. evidence of an enforceable judgement, an arrest warrant or any other enforceable judicial decision having the same effect, coming within the scope of Articles 2 and 3 of the said Agreement

   4. the nature and legal classification of the offence, particularly in respect of Article 3 of the said Agreement

   5. a description of the circumstances in which the offence was committed, including the time, place and degree of participation in the offence by the requested person:

   6. the penalty imposed, if there is a final judgment, or the scale of penalties for the offence under the law of the issuing State

   7. if possible other consequences of the offence.

   The request shall be translated in accordance with Article 21 of this Agreement.

   Consent shall be given when there is an obligation to extradite under that Agreement. The decision shall be taken no later than 30 days after reception of the request. For situations mentioned in Article 8 of that Agreement, the executing State shall give the guarantees mentioned therein.

Article 17

Amnesty, pardon, review of judgment

1. An amnesty or pardon may be granted by the issuing State and also by the executing State.

2. Only the issuing State may decide on applications for review of the judgment imposing the sentence to be enforced under this Treaty.

3. In the case in paragraph 2, where his or her personal appearance for review is required by the issuing State, the sentenced person shall be temporarily transferred to the issuing State on condition that he or she is returned within the time limit appointed by the executing State. The transferred person must remain in custody in the territory of the issuing State unless the executing State for the transfer does not request his or her release.

Article 18

Information from the issuing State

1. The competent authority of the issuing State shall forthwith inform the competent authority of the executing State of any decision or measure as a result of which the sentence ceases to be enforceable immediately or within a certain period of time.

2. The executing State shall terminate enforcement of the sentence as soon as it is informed by the competent authority of the issuing State of the decision or measure referred to in paragraph 1.

3. The competent authority of the issuing State shall upon request inform the competent authority of the executing State of the possibility for review of the judgment and of the conditions provided in its national law, particularly with regard to the authority to which a possible request for review is to be addressed and of the time limit for the making of such a request.

Article 19

Information to be given by the executing State

The competent authority of the executing State shall without delay inform the competent authority of the issuing State by any means which leaves a written record:

1. of the final decision to recognize the judgment and enforce the sentence together with the date of the decision;

2. of any decision not to recognize the judgment and enforce the sentence in accordance with Article 9, together with the reasons for the decision;

3. of any decision to adapt the sentence in accordance with Article 8 (2) or (3), together with the reasons for the decision;

4. of any decision not to enforce the sentence for the reasons referred to in Article 17 (1) together with the reasons for the decision;

5. of the beginning and the end of the period of conditional release, where so indicated in the certificate by the issuing State;

6. of the sentenced person’s escape from custody;

7. of the enforcement of the sentence as soon as it has been completed.

Article 20

Consequences of the transfer of the sentenced person

1. Subject to paragraph 2, the issuing State shall not proceed with the enforcement of the sentence once its enforcement in the executing State has begun.

2. The right to enforce the sentence shall revert to the issuing State upon its being informed by the executing State of the partial non-enforcement of the sentence pursuant to Article 19 (f).

Article 21

Languages

1. When the Kingdom of Norway is the executing State, the certificate, the judgment and other necessary documentation shall be translated into Norwegian or English.

2. When Romania is the executing State, the certificate, the judgment and other necessary documentation shall be translated into Romanian.

3. The communications between the competent authorities of the Contracting Parties shall be made in English.

Article 22

Costs

Costs resulting from the application of this Treaty shall be borne by the executing State, except for the costs of the transfer of the sentenced person to the executing State and those arising exclusively in the sovereign territory of the issuing State.

Article 23

Consultations

The Contracting Parties may consult each other to find solutions to individual cases and in view of the effective implementation of this Treaty. Consultations shall take place directly between the competent authorities of the Contracting Parties.

Article 24

Sharing information

The Competent authorities shall, at least once a year, give each other general information about the nationals of the other Contracting Party, subject to a final sentence.

Article 25

Relationship with other Treaties

This Treaty shall, from the date of entry into force, replace the corresponding provisions of The European Convention on the transfer of sentenced persons of 21 March 1983 and the Additional Protocol thereto of 18. December 1997.

Article 26

Transitional provision

1. Requests received before entry into force of this Treaty shall continue to be governed in accordance with the existing legal instruments on the transfer of sentenced persons. Requests received after that date shall be governed by the rules in this Treaty.

2. This Treaty shall apply also to the execution of sentences imposed before its entry into force.

Article 27

Final provisions

1. This Treaty shall enter into force on the thirtieth day after the latter of the dates on which each of the Parties has notified the other through diplomatic channels that the procedures required by its law have been complied with.

2. This Treaty may be amended by written agreement of the Contracting Parties, in accordance with the procedure laid down for its entry into force.

3. Any of the Contracting Parties may terminate this Treaty, at any time, by means of written notice sent through diplomatic channels. In this event, this Treaty shall cease to take effect 6 months after the date of receipt of the notice.

In witness whereof, the undersigned, being duly authorized thereto, have signed this Treaty.

Signed in Oslo in two originals, this, 20 September 2010, in Norwegian, Romanian and English, each text being equally authentic. In the case of divergence of interpretation, the English text will prevail.

Traktat mellom Kongeriket Norge og Romania om overføring av domfelte

Kongeriket Norge og Romania, heretter kalt «traktatpartene»,

som tar i betraktning traktatpartenes gjeldende lover og regler om rettshåndhevelse og ønsket om å styrke sitt samarbeid om rettshåndhevelse og rettspleie,

som ønsker å tilrettelegge for sosial rehabilitering av domfelte i deres eget samfunn,

som mener at disse målene krever at personer som har fått en endelig dom for en straffbar handling de har begått, bør gis anledning til å sone straffen i sitt eget samfunn, og at dette best kan oppnås ved å overføre dem til deres eget land,

som mener det er behov for en utvidet anvendelse av prinsippet om overføring av domfelte,

som tar i betraktning at:

1. Begge traktatpartene har ratifisert Europarådets konvensjon om overføring av domfelte av 21. mars 1983. I henhold til denne konvensjonen kan domfelte overføres for å sone den resterende del av sin dom bare til den staten hvor de er borgere, og bare hvis de selv og den involverte staten samtykker. Tilleggsprotokollen til denne konvensjonen av 18. desember 1997, som tillater overføring uten den domfeltes samtykke under visse forutsetninger, er også ratifisert av begge traktatparter.

2. Det bør imidlertid vurderes å videreutvikle samarbeidet nedfelt i Europarådets instrumenter når det gjelder fullbyrding av straffedommer, særlig når borgere av traktatpartene får en straffedom og ilegges en frihetsstraff eller et tiltak som innebærer frihetsberøvelse i den annen traktatpart. Til tross for behovet for å gi den domfelte tilfredsstillende garantier, bør hans eller hennes delaktighet i prosessen ikke lenger være så dominerende at det i alle tilfeller kreves hans eller hennes samtykke for å oversende en dom til den annen traktatpart med henblikk på anerkjennelse av dommen og fullbyrding av den ilagte straffen.

3. Denne traktat skal anvendes på en slik måte at alminnelige prinsipper om likhet, rettferdighet og rimelighet respekteres.

4. Intet i denne traktat skal tolkes som et forbud mot å nekte å gjennomføre en beslutning når det finnes objektive grunner til å tro at dommen ble avsagt med det formål å straffe en person på grunn av vedkommendes kjønn, rase, religion, etniske opprinnelse, nasjonalitet, språk, politiske oppfatninger eller seksuelle legning, eller at vedkommendes stilling kan være skadelidende av ovennevnte grunner.

5. Denne traktat skal ikke være til hinder for at en traktatpart anvender sine egne grunnlovsmessige regler om rettferdig rettergang, foreningsfrihet, pressefrihet og ytringsfrihet i andre medier.

er blitt enige om følgende:

Artikkel 1

Definisjoner

I denne traktaten betyr:

1. «domfelt» – enhver person, herunder en mindreårig, som er ilagt en dom i den utstedende stat og som er fengslet i den staten,

2. «dom» – en endelig rettsavgjørelse eller rettskjennelse som er avsagt av en domstol i den utstedende stat og som ilegger en fysisk person en straff,

3. «straff» – en frihetsstraff eller et tiltak som innebærer frihetsberøvelse, som idømmes for et begrenset eller ubegrenset tidsrom som følge av et straffbart forhold og på grunnlag av en strafferettslig forfølgning.

4. «utstedende stat» – staten der dommen er avsagt,

5. «fullbyrdingsstat» – staten som dommen oversendes til for anerkjennelse og fullbyrding,

6. staten der en domfelt «bor» er den staten der den domfelte bor og har hatt lovlig opphold uavbrutt i minst fem år og der vedkommende vil beholde permanent oppholdstillatelse.

7. «borger» – for Romanias vedkommende en rumensk statsborger, og for Kongeriket Norges vedkommende en norsk statsborger.

Artikkel 2

Fastsettelse av de kompetente myndigheter

1. Den kompetente myndighet er Justis- og politidepartementet for Kongeriket Norges vedkommende og Justisdepartementet for Romanias vedkommende. I forbindelse med artikkel 15 og artikkel 17 nr. 3 betyr «den kompetente myndighet» for Kongeriket Norges vedkommende Justis- og politidepartementet, og for Romanias vedkommende Administrasjons- og innenriksdepartementet.

2. Traktatpartene skal underrette hverandre om eventuelle endringer med hensyn til de kompetente myndigheter.

Artikkel 3

Formål og virkeområde

1. Formålet med denne traktat er å fastsette reglene traktatpartene skal følge for å anerkjenne en dom og fullbyrde en straff med sikte på å tilrettelegge for sosial rehabilitering av den domfelte.

2. Denne traktat får anvendelse når den domfelte befinner seg i den utstedende stat.

3. Denne traktat får anvendelse kun i forhold til anerkjennelse av dommer og fullbyrding av straff slik det er definert i denne traktat. Det forhold at det i tillegg til straff er ilagt en bot og/eller gitt pålegg om inndragelse som ennå ikke er innbetalt, innkrevd eller fullbyrdet, skal ikke være til hinder for at en dom oversendes.

4. Denne traktat skal ikke medføre endringer i plikten til å overholde grunnleggende rettigheter og rettsprinsipper som er nedfelt i Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene.

Artikkel 4

Kriterier for oversendelse av dom og sertifikat

1. Forutsatt at den domfelte befinner seg i den utstedende stat og har gitt sitt samtykke når dette kreves i henhold til artikkel 6, kan en dom sammen med et sertifikat etter standardskjemaet i vedlegg I, oversendes til den annen traktatpart når:

   1. den annen traktatpart er den staten som den domfelte er borger av, eller den staten hvor den domfelte bor, eller

   2. den annen traktatpart er den staten som den domfelte har så nær tilknytning til, uten at det dermed er den staten som er omhandlet i bokstav a), at en overføring anses som formålstjenlig, og den kompetente myndighet i denne staten gir sitt samtykke til oversendelsen av dommen og sertifikatet.

2. Oversending av dommen og sertifikatet kan skje når den kompetente myndighet i den utstedende stat, eventuelt etter samråd mellom de kompetente myndigheter i den utstedende stat og fullbyrdingsstaten, har funnet det godtgjort at fullbyrding av straffen i fullbyrdingsstaten vil tjene formålet om å tilrettelegge for sosial rehabilitering av den domfelte.

3. Før dommen og sertifikatet oversendes kan den kompetente myndighet i den utstedende stat rådføre seg, på hensiktsmessig måte, med den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten. Samråd skal være obligatorisk i tilfeller omhandlet i nr. 1 b). I slike tilfeller skal den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten omgående informere den utstedende stat om sin beslutning om hvorvidt den vil gi sitt samtykke eller ikke til oversendelse av dommen.

4. Under et slikt samråd kan den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten framlegge for den kompetente myndighet i den utstedende stat en begrunnet uttalelse om at fullbyrding av straffen i fullbyrdingsstaten ikke vil tjene formålet om å tilrettelegge for sosial rehabilitering og en vellykket reintegrering av den domfelte i samfunnet.

   Dersom samråd ikke har funnet sted, kan en slik uttalelse uten opphold framlegges etter at dommen og sertifikatet er oversendt. Den kompetente myndighet i den utstedende stat skal vurdere en slik uttalelse og bestemme om den vil trekke sertifikatet tilbake eller ikke.

5. Fullbyrdingsstaten kan på eget initiativ anmode den utstedende stat om å oversende dommen sammen med sertifikatet. Den domfelte kan også anmode de kompetente myndigheter i den utstedende stat eller i fullbyrdingsstaten om å innlede prosedyren for oversendelse av dommen og sertifikatet i henhold til denne traktat. Anmodninger som er framsatt i henhold til denne bestemmelse, medfører ikke at den utstedende stat har plikt til å oversende dommen sammen med sertifikatet.

Artikkel 5

Oversendelse av dommen og sertifikatet

1. Den kompetente myndighet i den utstedende stat skal oversende dommen eller en bekreftet kopi av denne sammen med sertifikatet direkte til den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten som definert i artikkel 2, på en hensiktsmessig måte som etterlater skriftlig spor som gjør det mulig for fullbyrdingsstaten å fastslå ektheten. Originaleksemplar av dommen eller en bekreftet kopi av denne samt originaleksemplar av sertifikatet skal oversendes fullbyrdingsstaten dersom den krever det. All offisiell kommunikasjon skal også skje direkte mellom de nevnte kompetente myndigheter.

2. Sertifikatet skal signeres og innholdet skal bekreftes som riktig av den kompetente myndighet i den utstedende stat.

Artikkel 6

Uttalelse fra og underretning til den domfelte

1. Med forbehold for nr. 2, kan en dom sammen med et sertifikat kun oversendes fullbyrdingsstaten for anerkjennelse av denne og fullbyrding av straffen etter at den domfelte har gitt sitt samtykke i samsvar med lovgivningen i den utstedende stat.

2. Det kreves ikke samtykke fra den domfelte når:

   1. den domfelte er borger av fullbyrdingsstaten og bor i denne staten,

   2. den domfelte vil bli utsendt til fullbyrdingsstaten så snart vedkommende er løslatt fra fullbyrding av straffen på grunnlag av et utvisnings- eller bortvisningsvedtak som inngår i dommen eller i en rettsavgjørelse eller et administrativt vedtak eller enhver annen reaksjon som følger av dommen,

3. Den domfelte skal gis anledning til si sin mening muntlig eller skriftlig. Dersom den utstedende stat mener det er nødvendig av hensyn til den domfeltes alder eller hans eller hennes fysiske eller psykiske tilstand, skal denne anledningen gis til hans eller hennes rettslige representant.

   Uttalelsen fra den domfelte skal tas i betraktning når det skal avgjøres om dommen skal oversendes sammen med sertifikatet. Dersom den domfelte har benyttet seg av anledningen gitt i denne bestemmelse, skal vedkommendes uttalelse oversendes til fullbyrdingsstaten. Dersom den domfelte har uttalt seg muntlig, skal den utstedende stat sørge for at et skriftlig referat av denne uttalelsen er tilgjengelig for fullbyrdingsstaten.

4. Den kompetente myndighet i den utstedende stat skal informere den domfelte på et språk vedkommende forstår, ved hjelp av standardskjemaet for underretning i vedlegg II, om at den har besluttet å oversende dommen sammen med sertifikatet.

Artikkel 7

Dobbel straffbarhet

1. Følgende lovovertredelser, slik de er definert i den utstedende stats lovgivning og dersom de i den utstedende stat kan straffes med en frihetsstraff eller et tiltak som innebærer frihetsberøvelse med en øvre strafferamme på minst tre år, skal i henhold til denne traktat og uten at det sjekkes om det foreligger dobbel straffbarhet, føre til anerkjennelse av dommen og fullbyrding av den ilagte straff:

   • deltakelse i en kriminell organisasjon,

   • terrorisme,

   • menneskehandel,

   • seksuell utnyttelse av barn og barnepornografi,

   • ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer,

   • ulovlig handel med våpen, ammunisjon og sprengstoff,

   • korrupsjon,

   • bedrageri,

   • hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger,

   • valutasvindel, også i euro,

   • datarelatert kriminalitet,

   • miljøkriminalitet, herunder ulovlig handel med truede dyrearter og plantearter og plantevarianter,

   • tilrettelegging for ulovlig innvandring og opphold,

   • forsettlig drap, grov legemsbeskadigelse,

   • ulovlig handel med organer og vev fra mennesker,

   • bortføring, ulovlig frihetsberøvelse og gisseltaking,

   • rasisme og fremmedfrykt,

   • ran,

   • tyveri,

   • ulovlig handel med kulturgjenstander, herunder antikviteter og kunstverk,

   • svindel,

   • avkreving av beskyttelsespenger og pengeutpressing,

   • etterlikning og piratkopiering av produkter,

   • forfalskning av administrative dokumenter og handel med slike dokumenter,

   • forfalskning av betalingsmidler,

   • ulovlig handel med hormonpreparater og andre vekstfremmende stoffer,

   • ulovlig handel med kjernefysiske eller radioaktive stoffer,

   • ulovlig handel med stjålne motorkjøretøyer,

   • voldtekt,

   • forsettlig brannstiftelse,

   • forbrytelser som faller inn under Den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon,

   • kapring av luftfartøyer/skip,

   • sabotasje.

2. For andre lovovertredelser enn de som omfattes av nr. 1, skal fullbyrdingsstaten anerkjenne dommen og fullbyrde straffen under den forutsetning at det gjelder en handling som også utgjør en lovovertredelse etter loven i fullbyrdingsstaten, eller ville ha vært en lovovertredelse hvis den var begått på denne statens territorium, uansett hvilke elementer den består av eller hvordan den er beskrevet.

Artikkel 8

Anerkjennelse av dommen og fullbyrding av straffen

1. Fullbyrdingsstaten skal anerkjenne en dom som er blitt oversendt i samsvar med framgangsmåten i denne traktat, og skal straks treffe alle nødvendige tiltak for å fullbyrde straffen, med mindre den beslutter å gjøre gjeldende en av grunnene for å nekte anerkjennelse og fullbyrding i henhold til artikkel 9.

2. Dersom straffen er uforenlig med lovgivningen i fullbyrdingsstaten med hensyn til straffens lengde, kan fullbyrdingsstaten bestemme å omgjøre straffen bare dersom straffen overskrider høyeste straff for liknende forhold fastsatt i denne statens nasjonale lovgivning. Den omgjorte straffen skal ikke være lavere enn den høyeste straffen fastsatt for liknende forhold i fullbyrdingsstatens lovgivning.

3. Dersom straffen er uforenlig med lovgivningen i fullbyrdingsstaten med hensyn til type straff, kan fullbyrdingsstaten tilpasse den i forhold til straffen eller reaksjonen fastsatt i egen lovgivning for liknende forhold. En slik straff eller et slikt tiltak skal i størst mulig grad tilsvare straffen som er ilagt i den utstedende stat, og straffen skal derfor ikke omgjøres til en bot.

4. Den omgjorte straffen skal ikke skjerpe straffen ilagt av den utstedende stat med hensyn til type straff eller straffens lengde.

Artikkel 9

Grunner for å nekte anerkjennelse og fullbyrding

1. Fullbyrdingsstaten kan nekte å anerkjenne dommen og fullbyrde straffen dersom:

   1. sertifikatet omhandlet i artikkel 4 er ufullstendig eller åpenbart ikke samsvarer med dommen og ikke er blitt ferdigstilt eller korrigert innen en rimelig frist fastsatt av den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten,

   2. kriteriene fastsatt i artikkel 4 nr. 1 ikke er oppfylt,

   3. fullbyrding av straffen ville være i strid med prinsippet om at ingen skal rettsforfølges to ganger for samme forhold (ne bis in idem),

   4. dommen, i tilfeller som omfattes av artikkel 7 nr. 2, gjelder handlinger som ikke ville være en lovovertredelse etter fullbyrdingsstatens lovgivning. Med hensyn til skatt eller avgifter, toll og valuta, kan en dom imidlertid ikke nektes fullbyrdet på grunn av at fullbyrdingsstatens lovgivning ikke pålegger samme type skatt eller avgift eller ikke inneholder samme type regler om skatt, avgifter og toll- og valutabestemmelser som loven i den utstedende stat,

   5. fullbyrding av straffen er foreldet etter fullbyrdingsstatens lovgivning,

   6. fullbyrdingsstatens lovgivning gir immunitet og gjør fullbyrding av straffen umulig,

   7. straffen er ilagt en person, som på grunn av sin alder ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig for handlingene i dommen i henhold til fullbyrdingsstatens lovgivning,

   8. det gjensto mindre enn 6 måneder å sone på det tidspunkt den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten mottok dommen,

   9. dommen ble avsagt uten at vedkommende var til stede, med mindre det i sertifikatet oppgis at vedkommende mottok innkalling personlig eller ble informert gjennom en kompetent representant i henhold til den utstedende stats lovgivning om tid og sted for rettssaken som førte til at det ble avsagt uteblivelsesdom, eller at vedkommende har oppgitt til en kompetent myndighet at han eller hun ikke bestrider rettsaken,

   10. fullbyrdingsstaten framsetter en anmodning i samsvar med artikkel 16 nr. 3 før en beslutning blir truffet i samsvar med artikkel 12 nr. 1, og den utstedende stat ikke gir sitt samtykke i samsvar med artikkel 16 nr. 2 g) til at den berørte personen skal rettsforfølges, dømmes eller på annen måte berøves friheten i fullbyrdingsstaten for en annen lovovertredelse begått før overføringen enn den som ligger til grunn for overføringen.

   11. den ilagte straffen inkluderer tiltak for psykisk helsevern eller annen form for helsevern eller annet tiltak som innebærer frihetsberøvelse, som til tross for bestemmelsene i artikkel 8 nr. 3 ikke kan fullbyrdes av fullbyrdingsstaten i henhold til denne statens rettssystem eller helsevesen.

2. I tilfellene omhandlet i nr. 1 a), b), c), i) og k) skal den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten før den treffer beslutning om ikke å anerkjenne dommen og fullbyrde straffen, rådføre seg med den kompetente myndighet i den utstedende stat, på hensiktsmessig måte, og skal, når det er hensiktsmessig, be denne om straks å skaffe til veie alle nødvendige tilleggsopplysninger.

Artikkel 10

Delvis anerkjennelse og fullbyrding

1. Hvis fullbyrdingsstaten vurderer en delvis anerkjennelse av dommen og fullbyrding av straffen, kan den før den treffer beslutning om å nekte anerkjennelse av dommen og fullbyrding av straffen i sin helhet, rådføre seg med den kompetente myndighet i den utstedende stat med henblikk på å komme fram til enighet som fastsatt i nr. 2.

2. De kompetente myndigheter i den utstedende stat og fullbyrdingsstaten kan, etter vurdering av hvert enkelt tilfelle, bli enige om en delvis anerkjennelse og fullbyrding av en straff på vilkår avtalt dem imellom, forutsatt at en slik anerkjennelse og fullbyrding ikke fører til skjerping av straffen med hensyn til straffens lengde. I mangel av en slik avtale skal sertifikatet trekkes tilbake.

Artikkel 11

Utsatt anerkjennelse av dommen

1. Dersom sertifikatet omhandlet i artikkel 4 er ufullstendig eller åpenbart ikke samsvarer med dommen, kan fullbyrdingsstaten utsette sin anerkjennelse av dommen med en rimelig frist fastsatt av fullbyrdingsstaten for at sertifikatet kan ferdigstilles eller korrigeres.

2. Det samme gjelder dersom sertifikatet og dommen ikke er oversatt i samsvar med artikkel 21.

Artikkel 12

Beslutning om fullbyrding av straffen og tidsfrister

1. Fullbyrdingsstaten skal så raskt som mulig avgjøre om den skal anerkjenne dommen og fullbyrde straffen og skal informere den utstedende stat om dette, samt om enhver beslutning om å omgjøre straffen i samsvar med artikkel 8 nr. 2 og nr. 3.

2. Med mindre det foreligger en grunn for utsettelse i henhold til artikkel 11, skal den endelige beslutningen om anerkjennelse av dommen og fullbyrding av straffen treffes snarest mulig og innen en frist på 90 dager etter at dommen og sertifikatet er mottatt.

3. Når det i særlige tilfeller ikke lar seg gjøre for den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten å overholde fristen fastsatt i nr. 2, skal den omgående underrette den kompetente myndighet i den utstedende stat på en hensiktsmessig måte, og samtidig oppgi grunnene for forsinkelsen og anslå hvor lang tid det vil ta før en endelig beslutning kan treffes.

Artikkel 13

Tilbaketrekking av sertifikatet

Så lenge fullbyrding av straffen i fullbyrdingsstaten ikke har startet, kan den utstedende stat trekke sertifikatet tilbake og samtidig gi en begrunnelse for dette. Når sertifikatet er trukket tilbake, skal fullbyrdingsstaten ikke lenger fullbyrde straffen.

Artikkel 14

Overføring av domfelte

1. Den domfelte skal overføres til fullbyrdingsstaten på et tidspunkt som er avtalt mellom de kompetente myndigheter i den utstedende stat og fullbyrdingsstaten, og innen 30 dager etter at fullbyrdingsstaten har truffet sin endelige beslutning om å anerkjenne dommen og fullbyrde straffen.

2. Den utstedende stat skal være ansvarlig for overføringen av den domfelte til fullbyrdingsstatens territorium, samt for å innhente de transittillatelser som eventuelt er nødvendig.

3. Hvis overføringen av den domfelte innen fristen fastsatt i nr. 1 blir forhindret på grunn av uforutsette omstendigheter, skal de kompetente myndighetene i den utstedende stat og fullbyrdingsstaten straks ta kontakt med hverandre. Overføringen skal skje så snart disse omstendighetene opphører. Den kompetente myndighet i den utstedende stat skal omgående informere den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten og avtale en ny dato for overføringen.

Artikkel 15

Anvendelig rett ved fullbyrding

1. Fullbyrdingen av en straff skal skje etter fullbyrdingsstatens lovgivning. Med forbehold for nr. 2 og 3, skal fullbyrdingsstatens myndigheter alene ha myndighet til å bestemme framgangsmåten ved fullbyrding samt alle tiltak i denne forbindelse, herunder premissene for tidlig løslatelse eller prøveløslatelse.

2. Den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten skal sørge for at den samlede tid den domfelte allerede har vært berøvet friheten i forbindelse med den ilagte straffen, trekkes fra den totale straffen som skal gjennomføres.

3. Den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten skal, på forespørsel, informere den kompetente myndighet i den utstedende stat om gjeldende bestemmelser om eventuell tidlig løslatelse eller prøveløslatelse. Den utstedende stat kan gi sitt samtykke til at slike bestemmelser anvendes, eller den kan trekke sertifikatet tilbake.

Artikkel 16

Spesialitetsprinsippet

1. En person som er overført til fullbyrdingsstaten i henhold til denne traktat, skal ikke, med forbehold for nr. 2, rettsforfølges, dømmes eller på annen måte berøves friheten for en annen lovovertredelse begått før han eller hun ble overført, enn den som ligger til grunn for overføringen.

2. Nr. 1 skal ikke gjelde i følgende tilfeller:

   1. når personen har hatt mulighet til å forlate fullbyrdingsstatens territorium og ikke har gjort det innen 45 dager etter at han eller hun er endelig løslatt, eller har vendt tilbake til dette territorium etter å ha forlatt det,

   2. når lovovertredelsen ikke kan straffes med fengselsstraff eller annen frihetsberøvelse,

   3. når rettsforfølgelsen ikke fører til anvendelse av tiltak som begrenser den personlige friheten,

   4. når den domfelte vil kunne ilegges en straffedom eller et tiltak som ikke innebærer frihetsberøvelse, særlig en økonomisk sanksjon eller annet tiltak som trer inn i stedet for dette, selv om det eventuelt kan medføre en begrensning i vedkommendes personlige frihet,

   5. når den domfelte har gitt sitt samtykke til overføring,

   6. når den domfelte, etter overføring, uttrykkelig har gitt avkall på retten til å benytte seg av spesialitetsprinsippet for bestemte lovbrudd begått forut for overføringen,

      Slikt avkall skal gis til de kompetente judisielle myndigheter i fullbyrdingsstaten og skal protokollføres i samsvar med denne statens nasjonale lovgivning. Avkallet skal formuleres på en slik måte at det klart framgår at vedkommende har gitt avkall frivillig og vel vitende om konsekvensene av dette. Vedkommende har rett til juridisk bistand for dette formål.

   7. for andre tilfeller enn de som er nevnt under bokstav a) til f), der den utstedende stat gir sitt samtykke i samsvar med nr. 4 eller 5.

3. En anmodning om samtykke i henhold til nr. 2 g) skal forelegges den kompetente myndighet i den utstedende stat.

4. Anmodningen skal underbygges med:

   1. originalen eller bekreftet kopi av domfellelsen og straffen eller beslutningen om frihetsberøvelse som kan iverksettes straks eller av arrestordre eller annen beslutning med samme virkning utferdiget i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i den anmodende stats lovgivning,

   2. en uttalelse om lovovertredelsene som ligger til grunn for anmodningen om rettsforfølgning, domfellelse eller frihetsberøvelse. Når og hvor lovovertredelsene ble begått, rettslig beskrivelse av disse samt henvisning til de relevante lovbestemmelsene skal angis så nøyaktig som mulig, og

   3. en kopi av de lovbestemmelsene som får anvendelse eller, dersom dette ikke er mulig, en redegjørelse for den relevante lovgivningen.

   Dersom opplysningene som oversendes av den anmodende stat, anses ikke å være tilstrekkelige for at den anmodede stat skal kunne treffe en beslutning, skal sistnevnte stat be om nødvendige tilleggsopplysninger, og kan fastsette en frist for mottakelsen av disse.

   Det skal gis samtykke når det foreligger en plikt til å utlevere i henhold til Den europeiske konvensjon om utlevering og dens tilleggsprotokoller.

5. For en anmodning framsatt etter at Avtalen mellom Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge eventuelt er trådt i kraft, skal følgende informasjon medfølge:

   1. personens identitet og nasjonalitet,

   2. den utstedende judisielle myndighetens navn, adresse, telefon- og faksnummer og e-postadresse,

   3. bevis på rettskraftig dom, arrestordre eller enhver annen rettskraftig judisiell avgjørelse med samme virkning som omfattes av artikkel 2 og 3 i nevnte avtale,

   4. lovovertredelsens karakter og rettslige klassifisering, særlig med hensyn til artikkel 3 i nevnte avtale,

   5. en beskrivelse av omstendighetene da lovovertredelsen ble begått, herunder tid, sted og vedkommende persons grad av medvirkning i lovovertredelsen,

   6. ilagt straff, dersom det foreligger endelig dom, eller strafferammen for lovovertredelsen etter den utstedende stats lovgivning,

   7. eventuelt andre konsekvenser lovovertredelsen har.

   Anmodningen skal oversettes i samsvar med artikkel 21 i denne avtale.

   Det skal gis samtykke når det foreligger en plikt til å utlevere i henhold til nevnte avtale. Beslutningen skal treffes senest 30 dager etter at anmodningen er mottatt. For tilfeller nevnt i artikkel 8 i nevnte avtale, skal fullbyrdingsstaten gi de garantier som er angitt i avtalen.

Artikkel 17

Amnesti, benådning, gjenopptakelse

1. Den utstedende stat såvel som fullbyrdingsstaten kan gi amnesti eller benåde.

2. Bare den utstedende stat kan avgjøre en begjæring om gjenopptakelse av dommen som ilegger straffen som skal fullbyrdes etter denne traktat.

3. Når den utstedende stat, i tilfellet nevnt i nr. 2, krever at den domfelte skal møte personlig ved gjenopptakelse, skal han eller hun midlertidig overføres til den utstedende stat på den betingelse at han eller hun sendes tilbake innen den frist som er fastsatt av fullbyrdingsstaten. Personen som er overført må holdes i fengslig forvaring på den utstedende stats territorium, med mindre fullbyrdingsstaten ikke ber om at han eller hun løslates for overføringen.

Artikkel 18

Informasjon fra den utstedende stat

1. Den kompetente myndighet i den utstedende stat skal straks informere den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten om enhver beslutning eller ethvert tiltak som medfører at fullbyrding av straffen opphører umiddelbart eller innen en bestemt tid.

2. Fullbyrdingsstaten skal avslutte fullbyrding av straffen så snart den mottar informasjon fra den kompetente myndighet i den utstedende stat om beslutningen eller tiltaket nevnt i nr. 1.

3. Den kompetente myndighet i den utstedende stat skal, etter anmodning, informere den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten om muligheten og vilkårene for gjenopptakelse av dommen i sin nasjonale lovgivning, og særlig om hvilke myndigheter en eventuell begjæring skal rettes til, og fristen for å framsette en slik begjæring.

Artikkel 19

Informasjon fra fullbyrdingsstaten

Den kompetente myndighet i fullbyrdingsstaten skal uten opphold informere den kompetente myndighet i den utstedende stat på hensiktsmessig måte som etterlater skriftlig spor:

1. om den endelige beslutningen om å anerkjenne dommen og fullbyrde straffen samt dato for beslutningen,

2. om en beslutning om ikke å anerkjenne dommen og fullbyrde straffen i samsvar med artikkel 9, samt gi en begrunnelse for beslutningen,

3. om en beslutning om å omgjøre straffen i samsvar med artikkel 8 nr. 2 eller 3, samt gi en begrunnelse for beslutningen,

4. om en beslutning om ikke å fullbyrde straffen av de grunner som er nevnt i artikkel 17 nr. 1, samt gi en begrunnelse for beslutningen,

5. om start og avslutning av en prøveløslatelse dersom dette er angitt av den utstedende stat i sertifikatet,

6. om at den domfelte har rømt fra fengslig forvaring,

7. om endt fullbyrdning av straffen så snart den er fullført.

Artikkel 20

Konsekvenser av overføringen av den domfelte

1. Med forbehold for nr. 2 skal den utstedende stat ikke fortsette fullbyrdingen av straffen etter at fullbyrdingen har startet i fullbyrdingsstaten.

2. Retten til å fullbyrde straffen går tilbake til den utstedende stat ved underretning mottatt fra fullbyrdingsstaten om at straffen delvis ikke er fullbyrdet i henhold til artikkel 19 f).

Artikkel 21

Språk

1. Når Romania er fullbyrdingsstaten, skal sertifikatet, dommen og annen nødvendig dokumentasjon oversettes til rumensk.

2. Når Kongeriket Norge er fullbyrdingsstaten, skal sertifikatet, dommen og annen nødvendig dokumentasjon oversettes til norsk eller engelsk.

3. Kommunikasjon mellom partenes kompetente myndigheter skal foregå på engelsk.

Artikkel 22

Kostnader

Kostnader som følger av anvendelsen av denne traktat, skal dekkes av fullbyrdingsstaten, unntatt kostnadene i forbindelse med overføringen av den domfelte til fullbyrdingsstaten og kostnader som påløper utelukkende på den utstedende stats territorium.

Artikkel 23

Samråd

Traktatpartene kan rådføre seg med hverandre for finne løsninger i enkeltsaker og for å sikre en effektiv gjennomføring av denne traktat. Samråd skal skje direkte mellom partenes kompetente myndigheter.

Artikkel 24

Utveksling av informasjon

De kompetente myndigheter skal minst én gang i året gi hverandre generell informasjon om borgere fra den annen part som har fått en endelig dom.

Artikkel 25

Forholdet til andre traktater

Denne traktat skal fra den dagen den trer i kraft erstatte tilsvarende bestemmelser i Den europeiske konvensjon om overføring av domfelte av 21. mars 1983 og tilleggsprotokollen til denne konvensjon av 18. desember 1997.

Artikkel 26

Overgangsbestemmelse

1. Anmodninger mottatt før ikrafttredelse av denne traktat skal fortsatt reguleres av eksisterende regelverk om overføring av domfelte. For anmodninger mottatt etter denne dato gjelder reglene i denne traktat.

2. Denne traktat får også anvendelse for fullbyrding av straffereaksjoner ilagt før ikrafttredelsen av denne traktat.

Artikkel 27

Sluttbestemmelser

1. Denne traktat trer i kraft på den trettiende dag etter datoen for den siste underretningen fra den ene part til den annen part gjennom diplomatiske kanaler om at prosedyrene som kreves etter dens lovgivning, er fullført.

2. Denne traktat kan endres ved skriftlig avtale mellom traktatpartene, i samsvar med prosedyren fastsatt for traktatens ikrafttredelse.

3. Hver traktatpart kan når som helst si opp denne traktat ved skriftlig varsel sendt gjennom diplomatiske kanaler. I så fall opphører denne traktatens virkning 6 måneder etter den dag varselet er mottatt.

Til bekreftelse på dette har de undertegnede, som er behørig bemyndighet til det, undertegnet denne traktat.

Undertegnet i Oslo, den 20. september 2010, i to originaleksemplarer på rumensk, norsk og engelsk, som alle har samme gyldighet. Ved uenighet om fortolkningen skal den engelske tekst gå foran.