6 Avtale mellom Norge og Romania av 20. september 2010 om overføring av domfelte

6.1 Innholdet i avtalen

Den 20. september 2010 ble avtale om overføring av domfelte mellom Norge og Romania undertegnet, i henhold til Kongelig resolusjon av 17. september 2010. I og med at avtalen krever lovendring, er Stortingets samtykke til inngåelse av avtalen nødvendig i medhold av Grl. § 26 annet ledd. Som vedlegg følger avtalen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk.

Formålet med den bilaterale avtalen er å effektivisere arbeidet med soningsoverføringer mellom Romania og Norge, i den hensikt å fremme domfeltes sosiale rehabilitering i sitt eget hjemland. Dette framgår av avtalens fortale.

Artikkel 3 angir avtalens formål og anvendelsesområde. Avtalen skal kun gjelde for de tilfeller hvor domfelte befinner seg i domsstaten, det vil si at den ikke gjelder for de tilfeller hvor domfelte har unndratt seg straffen ved å rømme til fullbyrdingsstaten. For disse tilfellene vil fortsatt gyldighetskonvensjonen og Schengen-avtalen komme til anvendelse, jf. artikkel 25.

Artikkel 4 angir hvilke kriterier som må være oppfylt for at domslandet kan sende anmodning om soningsoverføring. Anmodning kan sendes såfremt domfelte er borger av fullbyrdingslandet eller bor der. I tillegg kan det sendes anmodning om overføring dersom domfelte har så tette bånd til fullbyrdingsstaten at en soningsoverføring vil være naturlig, forutsatt at fullbyrdingsstaten godtar at anmodningen sendes.

Artikkel 6 omhandler kravet til samtykke fra domfelte og regulerer når slikt samtykke ikke er nødvendig. Bestemmelsen regulerer også domfeltes rett til å uttale seg i sakens anledning, og domsstatens plikt til å informere domfelte om at anmodning om overføring vil bli sendt. Domfelte skal informeres via et standardisert skjema som inngår som vedlegg til avtalen. Det stilles ikke krav til samtykke fra den som skal soningsoverføres, så lenge domfelte er statsborger av fullbyrdingsstaten og anses som bosatt i den staten. Dette er kanskje den viktigste endringen fra dagens system, som forhåpentligvis vil korte ned saksbehandlingstiden ved tvangsoverføring betydelig.

Artikkel 7 regulerer kravet om dobbel straffbarhet. Det stilles ikke krav til dobbel straffbarhet så lenge domfelte er dømt for ett eller flere av de 3 opplistede lovbruddene i bestemmelsens punkt 1. For andre typer lovbrudd skal fullbyrdingsstaten kun godta overføring dersom handlingen også er straffbar i fullbyrdingsstaten. I forhold til EUs rammebeslutning er det på denne listen lagt til «tyveri», noe som er praktisk i forhold til overføring til Romania. I tillegg er «organisert eller væpnet ran» erstattet med alle typer «ran».

Artikkel 8 bestemmer når fullbyrdingsstaten skal godta en anmodning om overføring. Den regulerer også adgangen for fullbyrdingsstaten til å omgjøre dommen i visse tilfeller. Fullbyrdingsstaten skal godta overføring med mindre det foreligger en av flere opplistede grunner for ikke å godta overføring etter artikkel 9. Fullbyrdingsstaten kan bare omgjøre dommen dersom straffens lengde overskrider øvre strafferamme for tilsvarende forhold i fullbyrdingsstaten, eller dersom straffereaksjonen etter sin art ikke finnes i fullbyrdingsstaten.

Artikkel 9 opplister spesifikke grunner for fullbyrdingsstaten til å avslå en anmodning om soningsoverføring. For eksempel gir det grunn til å avslå dersom anmodningen er sendt når det gjenstår kortere enn 6 måneder soningstid. Denne regelen gjelder også etter europarådskonvensjonen. Avtalen fastsetter klare frister for saksbehandlingen og gjennomføringen av soningsoverføringen. Etter artikkel 12 skal en beslutning om soningsoverføring som hovedregel være truffet 90 dager fra anmodningen ble mottatt. Domfelte skal overføres innen 30 dager etter at fullbyrdingsstaten har godtatt overføringen, jf. artikkel 14. Domsstaten skal være ansvarlig for selve overføringen og for de nødvendige transittillatelser.

Artikkel 16 omhandler spesialitetsprinsippet. Spesialitetsprinsippet innebærer at fullbyrdingslandet kun på visse vilkår kan straffeforfølge, dømme eller fengsle domfelte for andre straffbare forhold som han eller hun begikk før soningsoverføringen.

Artikkel 22 regulerer hvilken stat som bærer hvilke kostnader. Kostnadene ved selve uttransporteringen bæres av domsstaten, mens øvrige kostnader bæres av fullbyrdingsstaten. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende ordning, hvor det er fullbyrdingsstaten som bekoster transporten.

Artikkel 25 fastsetter at avtalen skal erstatte den europeiske overføringskonvensjonen og dennes tilleggsprotokoll for så vidt gjelder de korresponderende bestemmelser.

Artikkel 27 inneholder sluttbestemmelser. Den fastsetter at avtalen vil tre i kraft på den trettiende dagen etter datoen for den siste meddelelsen om at partene har fullført de interne prosedyrer for ikrafttredelse. Videre fastsettes at avtalen kan endres ved skriftlig avtale mellom partene og at den kan sies opp med seks måneders varsel.

6.2 Bør Norge inngå avtalen?

Avtalen vil, når den trer i kraft, gjøre arbeidet med soningsoverføringer til Romania enklere og mer effektivt. Særlig vil saksbehandlingstiden kortes ned ved at det ikke lenger stilles krav til endelig utvisningsvedtak for å overføre en rumensk borger til Romania uten domfeltes samtykke. Videre vil det forhold at det settes klare tidsfrister for behandling av en anmodning og for gjennomføringen føre til kortere saksbehandlingstid. Det er også en forenkling at man ikke lenger stiller krav til dobbel straffbarhet for en rekke forbrytelsestyper. Avtalen som er fremforhandlet bygger i hovedsak på de samme prinsipper som EUs rammebeslutning om soningsoverføring, noe som kan være positivt ved en fremtidig anmodning om tilslutningsavtale til rammebeslutningen.

Bilaterale avtaler om soningsoverføring gjelder begge veier. Norge vil dermed ha plikt til å ta i mot norske borgere og personer bosatt i Norge som er domfelt i Romania. Erfaringer så langt tilsier imidlertid at antallet soningsoverføringer til Romania vil være langt høyere enn overføringer til Norge.

Det er antatt at å sone i sitt eget hjemland er gunstigere for den domfelte med hensyn til rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. I tillegg er de siste års utvikling i kriminalitetsbildet og i grenseoverskridende kriminalitet en viktig motivasjonsfaktor for å soningsoverføre flere. Rask soningsoverføring til hjemlandet kan i større grad forhindre utvikling av nye kriminelle nettverk innenfor fengselsmurene, samt virke preventivt overfor andre som vurderer å komme til Norge for å begå kriminalitet. Samtidig vil flere soningsoverføringer bedre kapasiteten i norske fengsler.

Departementet mener etter dette at Norge bør inngå avtalen med Romania om overføring av domfelte.

6.3 Behov for lovendringer?

Gjennomføring av avtalen nødvendiggjør endringer i norsk lov. Lov om overføring av domfelte1 § 12 gir i dag hjemmel til å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring. Bestemmelsens annet ledd setter imidlertid en viktig skranke for slike avtaler, ved at det må foreligge samtykke fra domfelte, alternativt at domfelte har rømt fra domsstaten (tilleggsprotokollen artikkel 2) eller er endelig utvist (tilleggsprotokollen artikkel 3). For å kunne inngå mer effektive bilaterale avtaler om soningsoverføring slik at flere utenlandske innsatte kan overføres, og for på sikt å nå målet om en tilslutningsavtale til EUs rammebeslutning, er det dermed behov for en utvidet hjemmel i overføringsloven til inngåelse av slike avtaler. Når det gjelder den nærmere utformingen, viser departementet til lovforslaget og motivene i kapittel 3 ovenfor.