5 Kunnskap, forskning og erfaringer

5.1 Forhold som utsetter barns helse og utvikling for skade eller fare

5.1.1 Skadevirkninger

Fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep og det å være vitne til vold er skadelig for barns helse, både fysisk og psykisk. Det samme gjelder neglisjering og emosjonell trakassering av barnet. Dette gjelder både på kort og lang sikt. I NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling bekreftes dette:

«Det er i dag ikke lenger et spørsmål om oppvekstvilkår kan ha store negative konsekvenser for barn, men mer hvilke typer oppvekstvilkår som gir hvilke konsekvenser, hvilke faktorer som har dempende eller forsterkende effekter, hvilke type symptomer som er risiko for senere skjevutvikling, og andre mer detaljerte spørsmål.»1

Barns utvikling er et resultat av arv, fødsel, og ikke minst påvirkning senere i livet. Foreldres evne til å ivareta barnets behov er av overordnet betydning for barnets utvikling. Vi har kunnskap om at traumatiserende hendelser og belastninger i barndommen påvirker barns hjerne og nervesystem. Familievold har en negativ effekt på tilknytningen mellom barnet og forelder, og tilleggsbelastninger som rus og psykiske lidelser vil forverre effekten. Barn som er vitne til vold og barn som utsettes for vold har i stor grad overlappende symptomer og skader.

Foreldrenes omsorg eller mangel på omsorg, er av overordnet betydning for barnets utvikling:

«Nyere utviklingspsykologi og forskning viser at utvikling og tilpasning foregår som transaksjoner mellom genetisk betinget styrke og sårbarhet, prenatale faktorer, forhold ved fødsel (for eksempel prematuritet), samt tidlige utviklingsfremmende opplevelser og utviklingshemmende og potensielt traumatiske opplevelser som vanskjøtsel og misbruk (Calkins & Fox, 2002; Cohen, 2008).»2

I NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling redegjøres det for kunnskap og forskning om barnets utvikling. Alle former for omsorgssvikt kan føre til at barnet skades:

«En regner vanligvis med fire former for omsorgssvikt. Dette er fysisk mishandling, seksuelt misbruk, emosjonell trakassering og neglisjering. Alle disse formene for omsorgssvikt kan føre til at barnet kan bli traumatisert og derved utvikle psykiske og fysiske vansker. Majoriteten av studiene har vært på fysisk mishandling og seksuelle overgrep, men i den senere tid har også emosjonell trakassering og neglisjering blitt mer studert, og en finner at også disse formene for omsorgssvikt kan gi alvorlige følger (Dutra et al. 2009, Teicher et al. 2006, Fellitti 1998, Gilbert et al. 2009). En rekke studier bekrefter en svært høy sammenheng mellom traumatiserende hendelser, spesielt når det skjer i ens omsorgssystem, og senere psykisk helse hos mennesker.»3

Det er kunnskapsmessig belegg for at traumatiserende hendelser og andre store belastninger i barndommen påvirker barnets hjerne:

«Når det gjelder forskning på virkningene av barnemishandling, forsømmelse, misbruk, vold, stress, uforutsigbarhet og andre påkjenninger, er det i en rekke studier fra den senere tid påvist flere og alvorligere negative effekter på barns helse. Det handler om emosjonell og atferdsmessig funksjon, sosial kompetanse, skoleprestasjoner, redusert hukommelse og svikt i andre kognitive funksjoner samt psykopatologi og flere generelle helseproblemer. Negative ettervirkninger av omsorgssvikt og annen uakseptabel foreldrepraksis er blitt bekreftet i flere metastudier, og man har også satt dette inn i teoretiske rammer. Det kan nevnes skader på tilknytningssystemet, påfølgende skader på barns forventninger i forhold til andre mennesker, den såkalte arbeidsmodellen som barn utvikler. Det er også påvist skader på empatiutviklingen og emosjonsreguleringslæringen som er under utforming disse første, påvirkelige leveårene.»4

Traumatisering påvirker også nervesystemet, og det er slik at jo yngre barna er, dess større innvirkning har psykologiske erfaringer:

«De siste årene har en ikke bare fått kunnskap om hvordan tidlig og omfattende traumatisering virker inn på ens psykiske helse, men også hvordan denne form for erfaringer også virker inn på vårt nervesystem. Noe av det som generelt sett er det mest oppsiktsvekkende ved hjerneforskningen er, motsatt av hva en har trodd tidligere, at hjernen vår er plastisk. Plastisk vil si at den endrer seg alt etter hvilke typer erfaringer vi gir den. På samme måte som musklene våre i kroppen blir sterkere eller svekkes alt etter hvilke erfaringer de får, så virker hjernen på samme måte. Hjernen vår ser ut til å endre seg og tilpasse seg det miljøet en lever i. En trener opp de egenskapene som en trenger, mens egenskaper som ikke ser ut til å være så viktige, svekkes. En kan si at hjernen er brukeravhengig (Perry 1995). Dette har omfattende konsekvenser for å forstå hvordan tidlige påvirkninger har innvirkning på en person. For eksempel ser det ut til at barn som har vokst opp med familievold, blir ekstra på vakt i forhold til «å se» sinte ansikter, og at disse barna reagerer sterkere på ansikt som uttrykker sinne relativt til andre ansiktsuttrykk (Pollak, 2000). Disse barna trenger langt mindre visuell informasjon enn andre barn for å identifisere ansikt som de opplever uttrykker sinne (Pollak & Sinha 2002). Det er lett å tenke seg at disse reaksjonene kan føre til at barnet reagerer lettere med aggresjon enn andre, da de lettere «ser» fiendtlighet hos andre mennesker enn barn som ikke har vokst opp med vold.

Hjernen virker å være mer plastisk dess yngre den er, samt at den utvikler seg svært langsomt, og ser ikke ut til å være biologisk sett ferdig moden inntil personer er over 20 år (Gogtay et al. 2004). Dette betyr i praksis at dess yngre personen er, dess større innvirkning har psykologiske erfaringer, og dess eldre man blir, dess vanskeligere blir det å endre på strukturene i hjernen. De mest grunnleggende strukturene i hjernen utvikler seg først, og er derfor spesielt sensitiv tidlig i livet for hvilke erfaringer en får. Disse grunnleggende strukturene handler i stor grad om grunnleggende trygghet, og ens grunnleggende forhold til seg selv og andre. Barn som vokser opp under stor utrygghet vil bli preget av dette ved at dets forestilling om verden ofte blir at verden er utrygg, mennesker er farlige og at en kan ikke stole på noen.»5

5.1.2 En påkjenning kommer sjelden alene

En forelder med problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske helsetilstander som påvirker foreldrefunksjonene (herunder personlighetsforstyrrelser) utsetter barna sine for påkjenninger. En påkjenning kommer sjelden alene, og dette understrekes blant annet i NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling:

«Det er et viktig signal når forskningen rapporterer at en påkjenning i barndommen sjelden kommer alene. En betydelig prosent av de barna som er rammet av skadelig foreldrepraksis er også i risikosonen for andre negative påkjenninger. Det kan blant annet ha sammenheng med at et generelt dårlig og negativt oppvekstmiljø mangler vesentlige beskyttelsesfaktorer slik at barnet eksponeres for en rekke traumer og andre skadelige oppvekstfaktorer i tillegg til forsømmelse og mishandling.»

Det slås dermed fast at metodisk sett «blir det vanskelig å skille ut enkeltstående årsaksfaktorer fordi de alle virker sammen.» Det blir derfor viktig å kartlegge flere enn det ene skadepotensialet man i øyeblikket er opptatt av.

Behovet for utredning av barnets behov for henholdsvis skjerming eller beskyttelse i saker om vold er for øvrig nylig dokumentert gjennom sammenstilling av forskning og erfaringer i prosjektet Barn som lever med vold i familien.6 Sammenfall når det gjelder risikofaktorer og påkjenninger i et barns liv beskrives slik:

«Fra internasjonal forskning vet vi at forekomst av en negativ faktor i et barns liv (eksempelvis vold mot mor), øker sjansen for forekomst av andre negative forhold. Finner vi to negative forhold i barns liv, øker sjansene desto mer for ytterligere flere (Edvards et. al. 2005). Når vi vet at det er vold mellom foreldre, øker sjansen for at barna også er utsatt for seksuelle overgrep (Tajima, 2004, Holden, 2003). Når barn lever med foreldre som ruser seg, eller er psykisk syke, øker dette risikoen for at de utsettes for vold, og gjør også at de tar mer skade av volden (Finkelhor et. al. 2007a, 2007b). De ulike belastningene ser ut til å forsterke skadevirkningene.»

Det foreligger dokumentasjon for at vold mot mor øker risikoen for vold mot barna i familien.7 Ulike undersøkelser kommer frem til noe ulik grad av forekomst, men en sammenfatning av forskningen anslår at opp mot 50 prosent av barna som opplever vold mot mor, utsettes direkte for vold, enten fra far, mor eller begge.8

Prosjektet Barn som lever med vold i familien finner at det ikke er forskningsmessig belegg for å betrakte vold utelukkende som relasjonsbetinget, rusbetinget eller lignende. Det gis følgende vurdering av dette knyttet til Kristin Skjørtens studie fra 2005:

«Skjørten mener at retten presenterer en alternativ forståelse av vold og overgrep med tanke på at voldsutøvelse kan virke negativt inn på foreldres omsorgsevne. I rettens forståelse oppfattes vold som relasjonsbetinget, rusbetinget eller som enkelthendelser av mindre alvorlig karakter. Når retten anser volden som relasjonsbetinget, ansees den ikke som relevant i vurdering av personlige egenskaper. Retten vurderer problemet som løst ved samlivsbruddet. Når retten anser volden for å være rusbetinget, blir spørsmålet om den som utøver vold, ruser seg eller ikke. Tolkes volden som situasjonsbetinget, anser retten faren for gjentagelse å være minimal. Disse diskusjonene og beslutningene i lagmannsretten synes å skje uten at det foreligger noen faglige vurderinger basert på kunnskap om vold i være relasjoner.»

Forskning viser at det ikke kan legges til grunn at vold stopper ved bruddet mellom foreldrene. Det er tvert imot slik at volden ofte forverres i en bruddfase, og enkelte voldsutøvere utøver vold også lenge etter bruddet.9 Spørsmål om bosted og samvær aktualiseres i denne «potensielt farlige perioden etter bruddet».10

5.2 Domstolspraksis i foreldretvister

5.2.1 Barns deltakelse

Professor ved UiO, Kristin Skjørten har foretatt to større studier av foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen.

Skjørten (2004) gjennomgikk 129 lagmannsrettsdommer om barnefordeling registrert i Lovdata i 1998, 1999 og 2000. Påstander om vold og overgrep forekom i nesten en fjerdedel av sakene. Domstolen la til grunn at «en av partene hadde utøvd fysisk vold» i 14 av de 30 sakene der vold/overgrep ble nevnt. I bare tre av disse sakene ble utøvelse av vold knyttet til en negativ vurdering av foreldrenes omsorgsevne og tillagt vekt i vurderingen av hvor barna skulle bo fast.11 I de sakene hvor omfanget av samvær blir fastsatt i dommen, var det kun to som ikke fikk samvær med barn. Tre fikk samvær med tilsyn.12

Skjørten (2010) analyserte videre 163 lagmannsrettsdommer om barnefordeling og høring av barn fra 2006 til 2007, det vil si etter lovendringen i 2003 der barn fikk rett til å uttale seg fra syv års alder. I 108 av sakene var fast bosted hovedspørsmål i saken, men flesteparten av disse sakene omfattet også spørsmålet om samvær. De resterende 55 var samværssaker.13 Skjørten (2010) viser til følgende funn om høring av barn:

• Barn ble som regel hørt om sine synspunkter på hovedspørsmålet i saken fra de var syv år. I saker som omhandler flere spørsmål ble barn som regel kun hørt om hovedspørsmålet i saken. Dette innebærer at barn fra syv år ble hørt om samvær i rene samværssaker. Der fast bosted regnes som hovedspørsmålet, ble barna hørt om dette og bare en fjerdedel ble hørt om samvær i samme sak. Dette gjelder også der domstolen la til grunn at det hadde forekommet vold i familien.

• Omtrent halvparten av sakene i datamaterialet dreide seg om barn under syv år. Disse barna ble i hovedsak ikke hørt og stort sett bare dersom de hadde eldre søsken.

• Barnas mening var hoved- eller delbegrunnelse i to av fem saker. En tredjedel av dommene gikk mot barnas ønske.

Skjørten (2010) beskriver de rene samværsrettssakene i utvalget slik:

«I samværsrett-saker er slike problemfylte foreldre-barn-relasjoner overrepresentert, og andelen saker med vold- eller overgrepsproblematikk, rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser hos foreldrene er i tillegg langt høyere i disse sakene enn i barnefordelingssakene. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at retten avgjorde at samvær skulle finne sted med tilsyn, eller at det ikke skulle være samvær, i to av fem samværsdommer.»14

Skjørten (2010) fant i denne undersøkelsen at flesteparten av sakene hvor barn ikke vil ha samvær, hadde en forhistorie med vold og overgrep i familien. I saker der barn ikke ønsket samvær, og retten la til grunn at samværsforelderen hadde vært voldelig, fant Skjørten at det i hovedsak så ut til at barn over 10 år fikk en dom i samsvar med sine ønsker. Skjørten viser til at domstolen gjerne begrunnet avgjørelsen med risiko for nye overgrep, barnets ønske og at det ikke vil være mulig å gjennomføre samvær uten bruk av betydelig tvang overfor barnet. Når det gjaldt yngre barn, ble det gjerne fastsatt samvær med tilsyn, begrunnet med at begrenset og kontrollert samvær vil kunne danne grunnlag for bedre kontakt mellom forelderen og barnet i framtiden.

5.2.2 Evaluering av saksbehandlingsreglene

Katrin Kochs evaluering av saksbehandlingsreglene for domstolene fra februar 2008, på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet, viste at det i praksis er utfordringer knyttet til domstolsbehandlingen av saker med tyngre problematikk som vold og overgrep. Rettsaktørene pekte i evalueringen på at saksbehandlingen fort kan bli for løsningsorientert og at uegnede saker forsøkes meklet. Det er en fare for tilsløring, slik at viktige opplysninger om vold, rus eller personlige forhold ikke kommer frem.

Kochs tilleggsrapport (2008), som undersøkte kjennetegn ved de gjentatte søksmålene i hennes materiale (1/3 av sakene), viste en overrepresentasjon av saker med bekymring knyttet til samværs- og omsorgssituasjonen der også barneverntjenesten eller andre deler av hjelpeapparatet er involvert (1/3 av sakene). De gjentatte søksmålene i undersøkelsen var også kjennetegnet ved at det i disse sakene, sammenlignet med øvrige saker ble brukt flere rettsmøter før eventuelt forlik ble inngått. I tillegg var det i disse sakene, sammenlignet med øvrige saker, flere saker som gikk videre til hovedforhandling. Det ble også avsagt dom i flere av sakene (47 prosent mot 26 prosent) og det ble brukt mer enn ett år på sakene i 39 prosent av tilfellene, mot 10 prosent i øvrige saker. Den sakkyndiges bidrag fikk dårligere «score» og klart færre foreldre rapporterte at barna har fått det bedre etter rettssaken.

Ut over ovennevnte finnes det lite forskning spesifikt knyttet til mekling ved domstolene, se dog nedenfor om utenrettslig mekling.

5.2.3 Oslo tingretts gjennomgang av dommer

Oslo tingrett har i sin høringsuttalelse vist til en gjennomgang av alle dommer i Oslo tingrett i saker etter barneloven i en viss periode i 2012. Selv om det kan stilles spørsmål om resultatene av denne gjennomgangen er dekkende for tingrettene i landet for øvrig, gir den viktig informasjon om sakenes innhold og saksbehandlingen. Oslo tingrett uttaler:

«For å styrke det empiriske grunnlaget for vurderingene av forslagene til regelendringer i høringsnotatet, har Oslo tingrett i forbindelse med arbeidet med høringsuttalelsen gjennomgått samtlige 84 saker etter barneloven hvor det ble avsagt dom i perioden 1. januar til 12. november 2012.

Det var i 40 av disse sakene (48 prosent av sakene) fremsatt anførsler om vold, seksuelle overgrep, rus eller psykiatri. Seks av disse omhandlet kun krav om foreldreansvar, og er således lite relevante i forhold til temaet for høringssaken.

Tingretten har i vedlegg til høringsuttalelsen gitt en kortfattet og anonymisert redegjørelse for saksforholdet, saksbehandlingen og resultatet ved hver enkelt av de resterende 34 sakene, som utgjør 40 % av det totale antallet behandlede saker etter barneloven i perioden. Vi har inndelt disse i saker hvor det i domsslutningen ble fastsatt samvær, samvær med tilsyn og intet samvær. Oslo tingrett mener at redegjørelsen gir god innsikt i hvordan slike vanskelige saker håndteres i praksis. Gjennomgangen illustrerer domstolsarbeidet i et stort antall ulike saker med ulike dommere. […]

Blant funnene i gjennomgangen av disse 34 dommene, peker tingretten blant annet på:

• I 16 av sakene ble det fastsatt rett til samvær uten tilsyn, i noen få saker med en privat tilsynsordning

• I 7 av sakene ble det fastsatt rett til samvær med en tilsynsperson i regi av Bufetat (16 timer i året)

• I 11 av sakene ble det ikke fastsatt rett til samvær.

• En høy andel av foreldrene i de 34 sakene hadde utenlandsk opprinnelse (41 av 68 foreldre, tilsvarende 60 %).

• Det var innvilget fri sakførsel i 82 % av sakene (28 av 34 saker, 45 av 68 foreldre).

Oslo tingrett vil også peke på at kriminalitetsbildet i Oslo, samt at Oslo tingrett er verneting for alle saker der barnet bor på sperret adresse, jf. barneloven § 57, gir grunn til å anta at det er en viss overrepresentasjon ved Oslo tingrett av barnelovssaker hvor vold, seksuelle overgrep, rus og psykiatri gjør seg gjeldende sett i forhold til andre tingretter. Vi har ikke foretatt tilsvarende gjennomgang i andre domstolers saker. […]

Materialet viser også at det er få saker der det ikke blir avholdt saksforberedende møter, jf. § 61 nr.1. I mange av sakene som ble behandlet gjennom hovedforhandling og senere dom, var det imidlertid bare ett saksforberedende møte.

Når det gjelder oppnevning av sakkyndig, viser gjennomgangen at det vanligvis oppnevnes sakkyndig etter § 61 nr. 1, men at det i enkelte saker ikke har blitt oppnevnt sakkyndig i medhold av § 61 nr 3 selv om saken går over i hovedforhandlingssporet. Dommene gir imidlertid klare holdepunkter for at bruken av sakkyndighet i disse vanskelige sakene ofte er omfattende, og det har i enkelte saker vært store utgifter til sakkyndighet selv om vedkommende er oppnevnt etter § 61 nr. 1. Det er derfor grunn til å tro at den sakkyndige i disse sakene, og som allerede har blitt oppnevnt i medhold av § 61 nr. 1, har fått sitt mandat utvidet til også å omfatte utarbeidelse av en erklæring/uttalelse, samt å være tilstede under hovedforhandlingen, uten at grunnlaget for vedkommende oppnevning er blitt endret. Hvorfor dette skjer i enkelte saker har ikke tingretten holdepunkter for å si noe sikkert om.»

5.3 Mekling forut for domstolsbehandling

Mekling er en prosessforutsetning for å bringe en foreldretvist inn for domstolen. 7 059 meklinger i 2011 var knyttet til obligatorisk mekling etter barneloven. Statistisk sentralbyrås meklingsstatistikk viser at det var i alt 20 827 avsluttede utenrettslige meklinger i 2011. Retten kan også vise partene til utenrettslig mekling, jf. barneloven § 61, første ledd nr. 2. Ifølge Statistisk Sentralbyrås meklingsstatistikk benyttet retten denne muligheten i 20 saker i 2011. De fleste meklingene skjer ved et familievernkontor. Meklingsattest kan utstedes etter første time. Foreldre kan mekle opptil syv timer kostnadsfritt. Flest meklinger var knyttet til samlivsbrudd forut for separasjonssøknad eller forut for krav om utvidet barnetrygd for enslig forsørger som tidligere var samboer med barnets far.

Det er gjennomført et evalueringsprosjekt om den utenrettslige meklingen etter barneloven og ekteskapsloven. På oppdrag fra departementet utførte forskere ved SINTEF og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) evalueringen, og avga rapport i 2011.15 Evalueringen viser at avtale var oppnådd i 75 prosent av sakene ved avsluttet mekling. I nesten halvparten av disse hadde foreldrene kommet til enighet allerede før mekling. I sistnevnte saker svarer over 60 prosent av foreldrene at meklingen bidro til at avtalen ble mer gjennomtenkt/mer detaljert. Evalueringen viste også at mekling som prosessforutsetning for å bringe inn en sak om foreldreansvar, bosted eller samvær for domstolen hadde noen kjennetegn:

«Vi finner en høyere forekomst av psykiske vansker hos foreldre og hos barn samt aggressiv atferd i form av vold/trusler og trakassering i barnefordelingssaker enn i de andre sakstypene. I tillegg forekom rusmiddelbruk og somatisk sykdom i større grad i familier med barnefordelingssaker enn i samboersaker, men ikke i vesentlig større grad enn i ekteskapssaker der man ikke oppnådde enighet. Regresjonsanalyse viser at sannsynlighet for avtaleinngåelse kan knyttes til henholdsvis trakassering mellom foreldre, og sykdom hos barn. Mens det var mindre sannsynlighet for avtaleinngåelse i saker med trakassering, var det større sannsynlighet for at foreldrene ble enige om avtale når de hadde et sykt barn.»

5.4 Erfaringer i saker om tilsyn med samvær

5.4.1 Statistikk

Domstoladministrasjonens Lovisa-statistikk viser at antall barnelovssaker som kom inn til domstolen i 2008-2011 var henholdsvis 2 256, 2 439, 2 690 og 2 714. Kathrin Koch fant i sin evaluering av saksbehandlingsreglene i barneloven at 78 prosent av alle sakene i 2005, uansett behandlingsmåte, ble avsluttet med rettsforlik.16 Det foreligger ikke statistikk som spesifiserer antall saker der domstolen gav pålegg om tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum. Eventuell domstolsstatistikk på dette punkt ville uansett ikke gitt noe dekkende bilde av det totale antall pålegg og anmodninger om tilsyn som årlig oversendes Bufetat, idet det i dag ikke gjelder formkrav til pålegg.

Bufetats årsrapport har følgende statistikk over oppnevning av tilsynsperson fordelt på regioner og totalt:17

Departementet innhentet nye sakstall for løpende og avsluttede saker høsten 2012.

Nye sakstall fra Bufetat for hele 2011 og for 2012 (frem til 01.12.2012):18

5.4.2 Gjennomgang av pålegg

Departementets gjennomgang av pålegg om tilsynssamvær etter barneloven § 43 tredje ledd andre punkt, oversendt Bufetat i 2009, viser at flere av sakene gjelder vold. Departementet har valgt å redegjøre for noen av disse påleggene, idet dette kan bidra til innsikt i saksområdet.19

Dom tingretten 22.10.2008, anket, lagmannsretten 04.05.2009, sakkyndig oppnevnt

Barn 12, 6 og 4 år. Forelder X var idømt en fengselsstraff på ett år og seks måneder i 2007 for grov mishandling i form av vold og trusler mot familien. Det var klart straffeskjerpende at også stebarnet var fornærmet. Lagmannsretten la til grunn at barna «utvilsomt har opplevd stridighetene mellom mor og far, som altså til dels var så alvorlige at X ble idømt ett og et halvt års fengsel, som traumatiske.» Det ble lagt til grunn at X har inntatt «offerrollen», han viste ingen forståelse for at han gjennom vold, dom og straffegjennomføring har bidratt til å gjøre barnas omsorgssituasjon urolig og utrygg. Barnet A hadde overfor psykolog, ved opphold på krisesenter, gitt «direkte og eksplisitt uttrykk for å ha vært mye redd for X» og at hun var redd for «hva X kunne gjøre med forelder Y.» Det fremgår ikke om og hvordan sakkyndig hadde hørt barna eller om barna eventuelt var hørt av domstolen. Barnas syn var således ikke drøftet. Det ble gitt tilsynssamvær fire timer hver tredje måned, ingen tidsbegrensing.

Foreløpig avgjørelse etter barneloven § 60, tingretten 25.02.2009

Barn 12 og 9 år. Skolen hadde uttrykt bekymring for barnas omsorgssituasjon hos forelder X, helsesøster var koblet inn og barna hadde fortalt at «de får lite mat hos X og at X ikke er snill mot dem.» Skolen sendte bekymringsmelding til barneverntjenesten som startet undersøkelsessak og hadde på bakgrunn av barnas opplysninger sendt melding til politiet. Det ble uttalt at «Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om X har vært voldelig mot barna. Forholdene omkring dette, og hvilken omsorgsordning som vil være best for barna på lengre sikt, må klarlegges ut fra den videre utredning fra barnevernet og andre instanser.» Domstolen hadde hørt barna, både samlet og hver for seg. Barna ønsket ikke samvær nå: «De gav også uttrykk for redsel for Xs reaksjoner nå når hun er kjent med hva de har fortalt om henne. Når det gjelder spørsmålet om samvær med X har A gitt uttrykk for at hun for tiden ikke ønsker samvær med X. Dersom det likevel skulle bli snakk om samvær, mener hun at det er greit å se X omtrent en gang i uka. A gav overfor dommeren utrykk for å være redd for og ønsket ikke å være alene med X.» Det ble gitt tilsynssamvær to timer hver uke i perioden frem til neste rettsmøte.

Dom tingretten 05.12.2008, sakkyndig oppnevnt

Barn 9 og 12 år. Domstolen la til grunn at forelder X over flere år hadde utøvd alvorlig psykisk vold mot forelder Y, herunder drapstruet og ved noen anledninger utøvd fysisk vold. Ektefellen og dels barna hadde levd under konstant frykt for raseriutbrudd, noe som ble forverret av Xs tiltagende alkoholmisbruk. Domstolen fant det sannsynliggjort at X hadde utøvet vold mot Y, «og fikk barna til å stå opp for å se på Ys fornedrelse. X truet i denne forbindelse med å skyte Y i barnas påhør. Da X gikk ut et øyeblikk, angivelig for å hente et våpen klarte Y å flykte ut av et vindu. A (barnet) ble da kommandert ut for å lete etter Y. Da han (barnet) kom inn igjen, ble han satt i sving med å rydde og støvsuge etter Xs rot.» X ble ilagt besøksforbud etter samlivsbruddet. Barna hadde overfor sakkyndig klart gitt uttrykk for at de ikke ønsket å se X. Det ble ilagt tilsyn idet barna ikke var trygge på X og at X over år hadde vist seg som psykisk ustabil samt svekket av slag. Domstolen la til grunn at barna, gjennom noe samvær, ville få et mer positivt syn på det å møte X. Det ble gitt tre tilsynssamvær i 2009, deretter fire samvær i året à to timer, ingen tidsbegrensning.

Dom lagmannsretten 10.09.2008

Barn 5 år. I dommen ble samboerforholdet beskrevet som «turbulent», og forelder Y og barna hadde oppholdt seg på krisesenter. Forelder X ble ilagt besøksforbud. Lagmannsretten kom til at samværsordningen som ble besluttet i foreløpig avgjørelse ikke kunne fortsette: «Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A har reagert til dels kraftig både i forkant og etter samværene. […] Han må bæres ut i bilen og inn i Krisesenterets lokaler der X skal hente ham.» Det ble lagt vekt på at: «Symptombildet er alvorlig, og hvis samværene fortsetter er det risiko for ytterligere skjevutvikling og tilpasningsforstyrrelser. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å sette Ys forklaring eller overlege Bs vurderinger til side. Det må derfor legges til grunn at A allerede har fått en tilpasningsforstyrrelse som følge av tidligere opplevelser (psykiske traumer), særlig under samlivet mellom mor og far, og som følge av samværsordningen som nå har vært praktisert. Å fortsette ordningen vil derfor ikke være til As beste. […] Av hensyn til As utrygghet og Ys iboende frykt, finner lagmannsretten det nødvendig med tilsyn.» Barnet var ikke hørt, men observasjoner fra blant annet ansatte ved BUP ble lagt til grunn. Det ble gitt tilsynssamvær fire timer fire ganger i året, ingen tidsbegrensning.

Dom tingretten 11.03.2009, sakkyndig oppnevnt

Barn 6 år. Sakkyndigig la til grunn at forelder X, som kom fra landet Z, hadde erkjent i enkelte tilfeller å ha brukt vold. Domstolen uttalte at: «Det er derfor gode holdepunkter for at X kan ty til vold i konfliktsituasjoner eller som avstraffelse.» Det ble også lagt til grunn at X hadde et visst rusmisbruk. Sakkyndig la til grunn at forelder Y hadde en «realistisk frykt» for at X ville ta med barnet med til hjemlandet Z uten Ys samtykke. Domstolen la vekt på at Xs seks barn fra tidligere ekteskap ble flyttet til landet Z, fem av dem før skolestart. Domstolen mente at det var viktig at barnet fikk møte X for å få et realistisk bilde av X for å unngå risiko for idyllisering. Videre mente domstolen at en «fastsatt samværsordning kan etter domstolens mening også redusere faren for at X på egen hånd prøver å skaffe seg samvær med sønnen. […] Ut fra den usikkerheten som foreligger omkring faren for barnebortføring, samt på grunn av den sterke foreldrekonflikten, har tingretten imidlertid kommet til at en mer omfattende samværsordning vil kunne innebære et betydelig eksperiment med As fremtidige helse og utviking.» Barnet hadde hatt samtaler med sakkyndig. Det ble gitt tilsynssamvær to ganger i året, fire timer hver gang, ingen tidsbegrensning.

Dom tingretten 17.04.2009, sakkyndig oppnevnt

Barn 4 ½ år: Forelder X var fra landet Z, og hadde fått endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse. Domstolen fant det bevist at X hadde opptrådt truende og dels voldelig mot forelder Y som hadde bodd på krisesenter. Det ble funnet bevist at X hadde truet med å ta datteren ut av landet, selv om det ikke var bevist at X virkelig hadde til hensikt å gjøre det. Retten antar: «at det også her i saken er til barnets beste at det er samvær mellom X og datter. X oppleves som ustabil, men ikke så ustabil, at det ikke bør være samvær. Det forhold at X fra tid til annen vil ha samvær med datteren, vil formentlig bidra til at Xs liv stabiliseres. Under henvisning til det som foran fremgår om fars helsesituasjon, og Xs uttalelser om å ta barnet med til utlandet, finner retten det klar at det både av hensyn til barnets og beste, og av hensyn til Y, bør være en forutsetning for samvær, at det skal være tilsyn. […] Etter rettens mening er X for ustabil til å ha samvær uten tilsyn.» Det ble gitt tilsynssamvær hvert kvartal av inntil to timers varighet, i to år.

5.4.3 Barns erfaringer

Etter det departementet kjenner til foreligger det lite forskning om barnas erfaringer med tilsynssamvær. Hannele Forsberg og Tarja Pösö foretok i 2003 imidlertid intervjuer med personale ved tilsynssentre i Finland hvor temaet var barnets posisjon og barnets beste ved «övervakat umgänge» (Forsberg og Pösö, 2003).20 Hannele Forsberg og Tarja Pösö viser til at tilsynssamvær er et relativt nytt fenomen og at det foreligger lite forskning på feltet. Det vises også til en britisk undersøkelse av barns erfaringer med overvåket eller støttet samvær i voldssaker. De fant i denne undersøkelsen at overvåket samvær var overveiende positivt, men at en mindre gruppe barn opplevde det verken som positivt eller trygt. Barn med vold i familien opplevde den største usikkerheten.21

Hannele Forsberg og Tarja Pösö intervjuet fagansatte ved tilsynssentre som drives av Förbundet för mödra- och skyddshem i Finland, som iallfall på tidspunktet for undersøkelsen var den største tilbyder av slike tjenester. Alle de 17 tilsynspersonene som var omfattet av undersøkelsen hadde sosialfaglig utdanning. Forskerne tar høyde for at intervjuer med barna ville gi annen informasjon, men fremhever samtidig at intervjuer med ansatte medfører færre forskningsetiske problemer. De sosialfaglig ansatte formidlet følgende observasjoner av barna, som ble klassifisert slik fordi de ansattes beskrivelser av barna var temmelig sammenfallende:

• de redde barna

• de forvirrede barna

• de manipulerte barna

• de ansvarstagende barna

• de glade barna.

Rekkefølgen viser hvilke reaksjoner som ble mest omtalt av de ansatte under intervjuene:

«Dette skall dock inte förstås så at barnen oftast är rädde, förvirrade och manipulerade vid övervakat umgänge. Det er snarare så att erfarenheterna av sådane barn upptar övervakarnas tanker mest och därför kommar de oftast upp til diskussion.»

Nedenfor gis en oppsummering av funnene knyttet til barnas reaksjoner:

«Det redde barnet»

Barns redsel nevnes under alle intervjuene og redselen er «uppenbar för övervakerne genom ansiktsuttryck, gester, beteende och olika symptom. Barnen beskrivs som nervösa, de gömmer sig under bordet under hela träffen, de har ont i huvudet eller magen, kräks, försöker desperat ta sig ur situationen, gråter mycket, gör motstånd eller är helt tysta eftersom de inte vågar säge någåt åt föreäldern.» Visse tilfeller av redsel kan forklares ved at samværet foregår på en institusjon som er fremmed for barnet. Det finnes to tilfeller av redde barn: de som beholder sin redsel uforandret gjennom alle treff, og de som gradvis blir kvitt sin redsel slik at treffene til slutt begynner å oppfylle formålene. Det er den første gruppen som bekymrer tilsynspersonene mest, og å iaktta barnets redsel fører til uro hos tilsynspersonen.

«Det forvirrede barnet»

Forvirring er ikke et så fremtredende tema under intervjuene som redsel. De intervjuede forteller om situasjoner der barnet ikke er informert, særlig gjelder dette seksuelt misbruk eller kriminelle handlinger mot barnets slektninger. Her kan de ansatte ha en mistanke om at barnet ikke har fått noen forklaring på tilsynet. Det fortelles også om hat mot forelder. Et forhold som kan skape forvirring hos barnet er visse temaer som samværsforelder tar opp under samvær. Dette kan være forelders urealistiske ønsker og planer om at barnet skal flytte til ham/henne. Barnets forvirring beskrives blant annet som at «barnet måste försöka navigera över ett fält av bristande information og faderns antydninger och sarkastiska kommentarar.» En undergruppe av det forvirrede barn kalles her «besvikna barn». Dette kan gjelde barn som har forberedt seg på samvær, mens forelder ikke møter. Dette inntreffer særlig blant misbrukerforeldre, og noen ganger med psykisk syke foreldre. Følelsene av «besvikelse och lättnad ligger nära förvirring.»

«Det manipulerte barnet»

Både bosteds- og samværsforelder kan benytte manipulering. Noen av de barna som de intervjuede opplevde som manipulerte kan «ruska av sig» manipulasjon, mens andre bærer den med seg hele tiden.

«Det ansvarstagende barnet»

Ved visse treff møter de ansatte barn som tydelig tar på seg rollen som den voksne ettersom samværsforelder «beter sig mer «som ett barn»». Eksempelvis kan barnet «reglera vad förälder säger eller kontrollera eget beteende eller till och med underhålla eller föreslå aktiviteter för föreäldern.»

«Det glade barnet»

Tross de overveiende negative beskrivelser av barna inneholder alle gruppeintervjuene ifølge forskerne også tilfeller der samværet har blitt en positiv opplevelse for barn: «Åtminstone stundvis är det möjligt att se att barnet är nöjt och glatt över att träffa föreäldern.» Diskusjoner om det glade barnet er på et grunnleggende sett knyttet til tid, det kan også dreie seg om endringer hos foreldrene og deres livssituasjon.

5.5 Behov for ny kunnskap og forskning

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har i tildelingsbrevet for 2012 fått to oppdrag knyttet til behandlingen av vold- og overgrepsproblematikk etter barneloven og barnevernloven. NKVTS er for det første bedt om å initiere forskning om domstolsbehandling av saker der det er påstand om vold/overgrep, herunder en sammenligning med tidligere forskning om lagmannsrettens behandling av voldssaker (Skjørten, 2004). Dette for å kunne vise eventuelle endringer i praksis etter innskjerpinger i lovverket i 2006 knyttet til saker med vold- og overgrepsproblematikk. NKVTS skal også se på bruken av tilsyn under samvær. NKVTS er videre bedt om å utarbeide forslag til mer langsiktig satsning når det gjelder vold- og overgrepsproblematikk i saker etter barneloven og barnevernloven. Dette bør sees i sammenheng med ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Hannele og Pösö, se kapittel 5.4.3, viser til at forskning om «overvåket samvær» bør utvikles til å omfatte barnets synsvinkel, og særlig longitudinelle studier vil ha unike fordeler for å gi mer detaljert informasjon om barnets erfaringer og behov. NOU 2008: 9 Med barnet i fokus tar også til orde for dette.

Se departementets merknader innledningsvis i kapittel 2.2 om at det foreligger tilstrekkelig kunnskap, forskning og erfaring som tilsier at det er behov for lovendringer og andre tiltak for å styrke barneperspektivet i foreldretvister etter barneloven.