2 Kapittel I Om ferdsel m.v.

2.1 Hva som forstås med innmark og utmark

2.1.1 Gjeldende rett

Ferdselsretten i skogplantefelt er styrt av at skogplantefelt defineres som innmark i friluftsloven § 1 a. Allmennheten har ikke rett til ferdsel i skogplantefelt i tiden 30. april til 14. oktober. På frosset eller snølagt mark i tiden 15. oktober til 29. april kan man ferdes der til fots, herunder på ski.

Skogplantefelt er områder som er beplantet eller tilsådd med skog. Det følger av merknaden til bestemmelsen i Ot. prp. nr. 2 (1957) om lov om friluftslivet at for at et område skal kunne regnes som skogplantefelt, må det ha en noenlunde tett og regelmessig beplantning. Videre er det i forarbeidene uttalt at ikke ethvert skogforyngingsfelt uten videre vil bli å likestille med innmark, men i sin alminnelighet bare i tilfelle hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. I rundskriv T-3/07 om lov om friluftslivet er det lagt til grunn at når plantene etter noen år er vokst til (nådd omtrent knehøyde) og blitt mer hardføre overfor ferdsel, kan ikke området lenger anses som skogplantefelt i friluftslovens forstand, jf. nevnte uttalelse i forarbeidene. Når ferdselen er svært stor, kan likevel dette variere. Ferdselens omfang har således betydning for om et område regnes som ”innmark” eller ”utmark”. Når snøforholdene gjør plantene særlig utsatt for toppbrekk ved skiaktivitet, må det også vises mer hensyn, jf. § 11. Eier kan da eventuelt forby ferdsel etter § 3 annet ledd.

2.1.2 Bakgrunn for endringen

I St.meld. nr. 39 (2000-2001) kapittel 6.2.5.2 ble det pekt på behovet for å endre noen bestemmelser i friluftsloven som virket urimelige eller uten et reelt innhold. Forbudet mot ferdsel i skogplantefelt ble foreslått endret ved å fjerne eller avgrense forbudet og fokusere mer på plikten til varsom ferdsel der forholdene er sårbare. Det ble vist til at hogstflatene i skogplantefelt gir gode forhold for bærplukking, ofte flere år etter avvirking, og at de nye plantene tar liten skade av varsom ferdsel.

2.1.3 Høringsforslaget

I den alminnelige høringen ble det foreslått at forbudet mot ferdsel i skogplantefelt oppheves ved at "skogplantefelt" fjernes fra oppregningen av hva som er innmark i § 1 a første ledd, slik at alle skogplantefelt – uavhengig av plantehøyde – anses for å være utmark. For å sikre at ferdsel i skogplantefelt i minst mulig grad forårsaker skade, ble det foreslått at det i forskrift etter § 23 utarbeides utfyllende regler til varsomhetsbestemmelsen i § 11.

Ettersom man etter gjeldende rett har lov til å ferdes til fots i innmark i perioden 15. oktober til 29. april dersom marken er frosset eller snølagt, vil høringsforslaget innebære en utvidelse av ferdselsretten til å gjelde hele året, med de begrensninger som følger av varsomhetsbestemmelsen m.v. For ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende innebærer høringsforslaget en endring fra et ferdselsforbud til en ferdselsrett på veg eller sti i gjennom plantefelt, jf. § 2 annet ledd, ettersom skogplantefelt nå regnes som utmark. Dersom ikke skogplantefelt hadde blitt endret fra innmark til utmark, hadde ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende blitt omfattet av de nye reglene om ferdsel på vei eller opparbeidet sti i innmark som fører til utmark, se kapittel 2.2.

2.1.4 Høringsinstansenes syn

Høringsforslaget har fått bred støtte blant de som har avgitt høringsuttalelser, blant annet flere fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner og friluftslivsorganisasjoner. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Vestfold, Akershus fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Østfold fylkeskommune, Balsfjord kommune, Hamar kommune, Hobøl kommune, Mandal kommune, Oslo kommune, Saltdal kommune, Sarpsborg kommune, Sirdal kommune, Sør-Varanger kommune, Trondheim kommune, Vågan kommune, Barneombudet, Statskog, Forum for Natur og Friluftsliv Nord Trøndelag, Norges Velforbund, Norsk Almennings Forbund, Norsk Kennel Klubb, Oslo og Omegn friluftsråd og Salten Friluftsråd støtter endringsforslaget på generelt grunnlag.

Fylkesmannen i Hordaland peker på at det i dagens skogsdrift med flatehogst og planting (eventuelt frøstillingshogst) blir arealer som er viktig for allmennhetens utøvelse av allemannsretten unødig begrenset i gjeldende friluftslov. Et aktsomhetskrav som gjelder i forhold til grunneier bør være tilstrekkelig. Også Porsgrunn kommune støtter høringsforslaget og viser til at skogbruket fortsatt preges av monokultur. Plantefeltene er ofte både mange og store, og etter flatehogst gror feltene raskt igjen. Det kan føre til betydelig innskrenkning i ferdselsmulighetene i naturområder med intensiv skogdrift. Friluftsrådet Vest har pekt på at det mange steder er etablert skogplantefelt innenfor og på tvers av viktige turområder, og plantefeltene må krysses på vei til fjells eller annet turmål. Tilsvarende uttalelser til støtte for forslaget er innkommet fra Direktoratet for naturforvaltning, Friluftslivets fellesorganisasjon,Friluftsrådenes landsforening, Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag, Norges Jeger og Fiskeforbund, Oslofjordens friluftsråd og Syklistenes Landsforening. Norges Orienteringsforbund bemerker i tillegg at ferdselsforbudet i plantefelt har gitt grunnlag for sterke begrensninger for denne idretten, og vært kime til konflikter med grunneiere og rettighetshavere. Uenigheten har ofte vært knyttet til definisjonen av plantefelt.

Flere av de øvrige høringsinstansene som støtter forslaget har stor forståelse for skogeiernes behov for å ivareta sine økonomiske interesser. Fylkesmannen i Nordland viser til at i de første årene etter planting kan plantefelt være sårbare for uvettig ferdsel. Det er derfor viktig at hensynet til skogbruksnæringen og behovet for å sikre skogforyngelsen mot unødig skade og slitasje ivaretas på en tilstrekkelig måte. Fylkesmannen mener at eventuelle endringer i friluftsloven må sikre både næringsinteressene og allmennhetens rettigheter til fri ferdsel og høsting av bær og sopp i slike områder. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag anser ferdsel til fots som uproblematisk, men inntil foryngelsen er godt etablert viser erfaring at det er behov for å synliggjøre behovet for at det tas hensyn i forbindelse med ulike sportsarrangementer, motorferdsel og øvelser i utmark. Varsomhetsplikten i skogplantefelt bør derfor synliggjøres i loven, og ikke bare i forskrift, noe som også støttes av Rennebu kommune. Marker kommune er av den oppfatning at varsomhetsreglene kan ha samme virkning som at skogplantefelt defineres som innmark, og at ettersom varsom ferdsel ikke vil skade plantene, kan det utøves enkle friluftslivsaktiviteter som for eksempel bærplukking.

Flere høringsinstanser har vært kritiske til å oppheve ferdselsforbudet av hensyn til de betydelige økonomiske investeringene som ligger i et skogplantefelt. Landbruks- og matdepartementet har uttalt følgende:

”Oppbygging av skog gir økt ressurstilgang, legger grunnlag for økt hogst i framtida og er et viktig tiltak i klimapolitikken. Det investeres betydelige offentlige og private midler i planting av skog. Ferdsel i skogplantefelt kan føre til skader som medfører at lavere tetthet i foryngelsen eller fysiske skader på skogplanter som kan gi effekter på framtidig avkastning. LMD er derfor kritisk til å fjerne ferdselsforbudet i plantefelt, dersom ikke denne bestemmelsen følges opp med regler som sikrer nødvendig hensynsfull ferdsel.”

Fylkesmennene i Aust-Agder, Opplandog Telemark mener at dersom ferdsel i utmark blir utført på en hensynsfull måte og med en tilbørlig varsomhet, vil ikke ferdsel i skogplantefelt ha noen nevneverdig negativ betydning for grunneieren. Store orienteringsløp, skiløyper, utviklingen innenfor terrengsykling og riding og høy brukerintensitet øker imidlertid risikoen for skader. Fylkesmennene er av den grunn skeptiske til endringsforslaget. Fylkesmennene i Telemark og Oppland finner likevel at det kan gjøres unntak for hensynsfull ferdsel til fots i forbindelse med bærplukking. Valle kommune ser at det kan være flott for bærplukkere å få tilgang til gode bærområder, men samtidig vil det også gi tilgang for aktivitet som kan skade ungskogen (bålbrenning, spikking av bål pinner, riding m.m.). Kommunen ønsker derfor at det bør vurderes restriksjoner i forhold til annen aktivitet enn for eksempel bærplukking.

Frogn kommune, Grong kommune og Østre Totenkommune går i mot endringsforslaget. Det vises til at skogplantefeltene er svært sårbare for ferdsel i de første årene. Varsomhetsplikten anses ikke som tilstrekkelig for å sikre det sårbare naturforholdet som et skogplantefelt er. Kristiansand kommune viser i tillegg til at ferdsel i skogplantefelt vil skape en unødig konflikt mellom grunneier og allmennheten og på sikt også svekke grunnlaget for den frie ferdsel i utmark. Larvik kommune peker videre på at det anses som en viktig oppgave å gi fremtidige generasjoner muligheten til å disponere over gode skogressurser. Den lovpålagte plikt skogeier har til å sørge for tilfredsstillende foryngelse etter hogst er et virkemiddel i denne sammenheng. Det anføres at en nyanlagt tilfredsstillende foryngelse ikke må kunne skades av allmenn ferdsel. Begrunnelsen med at hogstflater er viktige bærplasser anser Larvik kommune som lite relevant.

Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og NORSKOG motsetter seg forslaget. Norges Bondelag viser til at små skogplanter kan være vanskelige å oppdage i plantefelt med vegetasjon og hogstrester. De mener at oppheving av ferdselsforbudet derfor vil føre til skade på planter, uavhengig av de gode intensjoner den som ferdes måtte ha. Ut fra dette vil et varsomhetskrav som supplement til lovendringen i følge Norges Bondelag, gi liten – om noen – effekt. NORSKOG er av den oppfatning at plantefeltene inneholder ingen attraktive frilufts- eller sankekvaliteter i perioden før gjenveksten er sikret. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er også av den oppfatning at det generelle forbudet mot ferdsel i skogplantefelt bør videreføres for å sikre et godt tilslag av både plantet og naturlig forynget skog. De viser til at det uansett vil være slik at eksisterende stier skal ryddes etter hogst slik at ferdsel langs disse kan foregå uhindret selv om stien for øvrig ligger i et nyetablert plantefelt.

2.1.5 Departementets vurderinger

Departementet viser til at allemannsretten er den viktigste bærebjelken for at alle skal kunne utøve et aktivt friluftsliv. Skogplantefelt er områder av betydning for allmennhetens ferdsel. Departementet viser i den sammenheng til den brede oppslutning endringsforslaget har fått fra fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner og friluftsorganisasjoner.

Flere høringsinstanser har pekt på at et skogplantefelt rett etter planting kan være svært sårbart og at det kan få økonomiske konsekvenser for grunneieren dersom ferdselen foregår ukontrollert. Departementet viser til at konsekvensene av at skogplantefelt anses som utmark først og fremst får betydning for ferdselen til fots, jf. friluftsloven § 2 første ledd. Det vises også til at ettersom man per i dag har ferdselsrett når marken er frosset eller snølagt mellom 15. oktober og 29. april, og det er da ferdselen antas å ha størst skadepotensial, antas det at utvidelsen av ferdselsretten sammen med kommende varsomhetsforskrift totalt sett vil utgjøre en forbedring for skogplantefeltene. Hensynsfull ferdsel til fots i skogplantefelt anses av de aller fleste høringsinstansene som uproblematisk.

I den grad det finnes veg eller sti gjennom skogplantefeltet, vil lovendringen medføre at det også blir tillatt med riding og sykling på disse såfremt slik ferdsel ikke fører til nevneverdig skade, jf. § 2 annet ledd, mens riding og sykling i selve skogplantefeltet ikke er tillatt.

Departementet viser til at dersom allmennhetens ferdsel ikke utøves med tilstrekkelig varsomhet, kan kommunen med samtykke av eier eller bruker forby ferdsel på nærmere angitte strekninger, jf. § 2 annet ledd. Ettersom kommunens vedtak skal stadfestes av fylkesmannen og fylkesmannens vedtak kan påklages til departementet, innebærer dette en ytterligere mulighet til overprøving av kommunalt vedtak om restriksjoner på allmennhetens rett til riding, sykling osv. Denne muligheten til overprøving høyner imidlertid ikke terskelen for når kommunen kan sette restriksjoner, og det understrekes at veien til å forby slik ferdsel ikke er lang.

Departementet viser også til at hogstflatene i skogplantefelt gir gode forhold for bærplukking, ofte flere år etter avvirking. Også i denne sammenheng er slike områder viktige for friluftslivet. Se kapittel 2.3 om § 5 og høstingsretten.

Departementet gjør oppmerksom på andre bestemmelser i friluftsloven som begrenser ferdselsretten i skogplantefelt selv om skogplantefelt nå gjøres til utmark. Blant annet må løype for skirenn, terrengløp og liknende legges slik at skade på skogforynging og ungskog og skade på gjerde så vidt mulig unngås, jf. § 10 annet ledd. Friluftsmøte, idrettsstevne og liknende sammenkomst som kan medføre nevneverdig skade eller ulempe, kan heller ikke holdes uten samtykke fra eier eller bruker av hvor avsperring foretas, samling, start eller innkomst finner sted eller hvor sammenstimling av folk for øvrig må påregnes, jf. § 10 første ledd. Etter departementets vurdering ivaretar disse bestemmelser sammen med lovendringsforslagene i utstrakt grad behovet for å unngå skade m.v. i skogplantefelt. Det vil gis varsomhetsforskrift med ytterligere presiseringer.

2.2 Ferdsel i innmark

2.2.1 Gjeldende rett

Det følger av § 3 første ledd at i innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. Denne ferdselsrett gjelder ikke på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor allmennhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. I følge rundskriv T-3/07 kapittel 3.1 likestilles veg gjennom innmark med utmark når det gjelder ferdsel til fots på veg eller opparbeidet sti. Det betyr at det er tillatt å ferdes til fots hele året så lenge det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Det er ikke tillatt å ferdes på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor allmennhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker, jf. § 3 første ledd.

I følge antitetisk tolkning av § 3 har ikke allmennheten lov til å ri eller sykle over innmark, heller ikke over veg eller sti i innmark. Forbudet gjelder bare for privat veg, ettersom det på offentlig veg i følge vegtrafikkloven er tillatt med all ferdsel. Forbudet er egnet til å kunne hindre ferdsel i utmark fordi man ikke når frem dit eller må ta en større omvei for å komme dit.

2.2.2 Bakgrunn for endringen

I St.meld. nr. 39 (2000-2001) pkt. 6.2.5.2 ble det pekt på behovet for å utvide ferdselsretten slik at det skulle bli mulig å ri og sykle på veg gjennom innmark for siden å komme over i utmark. I stortingsmeldingen ble det pekt på at forbudet mot å ri og sykle på veg i innmark som leder til utmark, hindrer videre ferdsel innover i utmarka.

2.2.3 Høringsforslaget

I høringsnotatet er det foreslått at det skal være adgang til å ferdes med ride- eller kløvhest, tråsykkel, kjelke eller liknende på vegstrekninger i innmark som fører til utmark uten å passere gjennom gårdsplass eller over hustomt eller på annen særlig måte være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker. Det ble foreslått at slik ferdsel ikke skal være tillatt dersom kommunen med samtykke fra eier eller bruker av eiendommen har forbudt slik ferdsel. Etter forslaget må kommunens vedtak i slike saker stadfestes av fylkesmannen for å være gyldige. Det ble også foreslått at departementet i forskrift etter friluftsloven § 23 skal gi utfyllende regler i varsomhetsbestemmelsen i § 11, for å motvirke mulige slitasjeskader som følge av riding på mindre veier.

2.2.4 Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Statens landbruksforvaltning, Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Hordaland fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Østfold fylkeskommune, Enebakk kommune, Frogn kommune, Hamar kommune, Hobøl kommune, Kristiansand kommune, Oslo kommune, Porsgrunn kommune, Saltdal kommune, Sarpsborg kommune, Sirdal kommune, Sør-Varanger kommune, Trondheim kommune, Vågan kommune, Barneombudet, Statskog, Den norske turistforening, Forum for natur og friluftsliv – Nord-Trøndelag, Friluftslivets fellesorganisasjon, Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag, Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag, Norges Orienteringsforbund, Norges Velforbund, Norsk Almennings Forbund, Norsk Kennelforbund, Oslo og Omland Friluftsråd, Oslofjordens friluftsråd, Salten Friluftsråd og Syklistenes Landsforening.

Helsedirektoratet oppfatter det som positivt at man ønsker å styrke friluftsarbeidet generelt og at folkehelseperspektivet trekkes frem spesielt som ett av flere argumenter i dette arbeidet. Helsedirektoratet ser positivt på endringer som kan stimulerer til sykling og andre aktiviteter i friluft. Norsk Hestesportsenter og Norges Rytterforbund er positive til at tilgangen for å ferdes med hest blir styrket. Norsk Hestesportsenter fremhever betydningen av god informasjonsflyt fra myndighetene til både hestemiljøer og grunneiere om innholdet i friluftsloven for å komme mulige konflikter i forkjøpet.

Flere av høringsinstansene som støtter endringsforslaget ser at forslaget kan være problematisk i forhold til slitasje på veier, men finner at dette løses ved at kommunen er gitt anledning til å lage forskrift om forbud der dette synes påkrevet. I den forbindelse uttaler Fylkesmannen i Vest-Agder:

”Fylkesmannen mener at dette er en hensiktsmessig endring. Dette vil lette allmennhetens ferdsel. Spesielt vil det være viktig i by- og tettstednære kulturlandskapsområder. Endringen vil sikre muligheten for bedre tilrettelegging og bruk av kulturlandskapets verdier i friluftslivssammenheng. Slike veier vil gi økt framkommelighet for brukere som er avhengig av (universell) tilrettelegging for å drive fysisk aktivitet. Etter vår mening er grunneiers interesser godt ivaretatt ved at endringen bare gjelder veier som fører til utmark, og ved at det er hjemmel for å forby slik ferdsel gjennom kommunalt vedtak.”

Andre høringsinstanser finner det problematisk å utvide retten til å ferdes med hest. Akershus fylkeskommune uttaler:

”Fylkesrådmannen ser dette som positivt de fleste steder, men vet av erfaring fra Akershus fylke at dette kan føre til stridigheter på enkelte veistrekninger – spesielt i forbindelse med ridning. For at lovendringen skal fungere godt er det derfor viktig at kommunene er oppmerksomme på ulemper dette kan føre til ved at flere brukergrupper bruker veiene, samt ulemper for private veieiere i forhold til vedlikehold og lignende.”

Østre Toten kommune viser til at ferdsel med hest over innmark foregår i store deler av kommunen uten vesentlige problemer. Kommunen har imidlertid flere såkorndyrkere som ikke tillater ferdsel med fremmed hest på veger over sin utmark. Bakgrunnen for dette er faren for spredning av floghavre, noe som også bekymrer Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Telemark, Tønsberg kommune og Norges Bondelag. Landbruks- og matdepartementet har pekt på at det er viktig at plikten til varsom ferdsel presiseres og kommer tydelig frem dersom endringsforslaget vedtas. Også NORSKOG understreker i sin høringsuttalelse betydningen av varsom ferdsel ved bruk av hest:

”NORSKOG viser til at bruk av hest er en vesentlig belastning på vei. I teleperioden har vi sett eksempler på at veier er ridd i filler, slik at tømmertransport har måttet stanses senere i sesongen. NORSKOG mener derfor at det må skilles mellom riding i privat regi under normalt omfang, og organisert riding, som ofte følger samme trase og med større antall ryttere. Videre har det stor betydning om riding skjer i gangfart eller galopp. Både av hensyn til veiene, sikkerheten for beboere og opplevelse av belastningen, må allemannsretten avgrenses til å gjelde riding kun i privat regi, og da i skritt-forflytning. (…) Antallet hester i Norge har økt vesentlig, og da særlig i tett befolkede områder. Det er derfor objektivt et større behov for regulering enn utvidelse av denne retten.”

Friluftsrådet Vest menerdet fortsatt er behov for særskilt tillatelse for bruk av hest for å hindre konflikter mellom utøver av allemannsretten og grunneiere.

NORSKOG understreker betydningen av varsom ferdsel også ved bruk av sykkel:

”For å være innenfor rammene av loven bør slik forflytning skje i lav hastighet og for øvrig slik at det ikke skaper risiko, eller er til sjenanse for eier av stien eller vegen. Det minnes om at det ikke opereres med fartsgrenser for denne type transport, og at teknologien samtidig er så utviklet at man lett kan oppnå hastigheter opp mot det man har som fartsgrense for bil på veg av høy standard. Dette vil skape risiko og utrygghet dersom det ikke settes klare rammer. NORSKOG mener det bør vurderes om hest og sykkel skal leies eller trilles over visse typer innmark. Traseer som er aktuelle vil nødvendigvis kunne antas å bli brukt i utstrakt omfang, siden vi her særlig snakker om tettbefolkede områder.”

Fylkesmannen i Aust-Agder, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Telemark, Balsfjord kommune, Bærum kommune, Marker kommune, Sjåk kommune, Nordlisvegen i Hurdal, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og Norsk Skogeierforbund går imot de foreslåtte endringene i § 3, og vil ikke tillate riding og sykling på veg i innmark som leder til utmark. Veger som går over innmark er oftest driftsveger som er anlagt i forbindelse med næringsutøvelse, for å effektivisere og rasjonalisere gårdsdrift og arealbruk. De nevnte høringsinstanser viser til at ferdsel med hest og sykkel på slike veger reiser flere problemstillinger som ikke er drøftet i høringsnotatet. I den forbindelse uttaler Fylkesmannen i Aust-Agder:

”Terrengsykling og bruk av hest er som tidligere nevnt i sterk vekst. Større grupper av syklister og flere ridende blir mer og mer vanlig. Dette kan medføre trafikale sikkerhetsproblemer på gårdsplasser, betydelig vei og terrengslitasje og være til ulempe både for næringsutøvelse og andre friluftslivsaktører. Den retten næringsutøver/ grunneier har til å nekte slik aktivitet bør videreføres. Det er spesielt viktig å ha slike muligheter i områder hvor hestesentre kan føre til at totalbelastningen blir meget stor.”

Når det gjelder sikkerhetsaspektet, viser flere av høringsinstansene til at veger i innmark som leder til utmark ofte er driftsveger som brukes i ledd i gårddrift eller skogbruk. Det uttales at moderne landbruksmaskiner med redskap kan komme opp i 10-30 tonn og at redskapen kan være bredere enn selve vegen og at i perioder, f.eks. under vår- og høstonna, vil traktorer med store og tunge redskaper gå i skytteltrafikk mellom åker og tun – ofte så fort som traktoren er i stand til å kjøre.

Det uttales i høringsinnspillene at det lett kan oppstå situasjoner der uerfarne ryttere og syklister – ikke sjeldent barn – får problemer med å kontrollere hesten eller sykkelen under slike forhold. I de tilfellene hvor rytter eller syklist kommer inn på vegen i stor fart, kan det bli vanskelig for bil- eller maskinfører å se vedkommende og å stanse i tide. Tilsvarende gjelder ved aking. Ved ulykker vil ofte føreren av motorkjøretøyet få erstatningsansvar. NORSKOG er av den oppfatning at grunneier må fritas for ansvar når andre forflytter seg på hans grunn, og som et minimum må ferdsel i organisert form skje etter avtale med grunneier.

Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag stiller spørsmål om grunneier står fritt til å omdisponere vegarealet, eventuelt også å stenge vegen med gjerde og/eller port i perioder dersom det er hensiktsmessig for driften.

Direktoratet for Naturforvaltning, Sjåk kommune, Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund viser til at det kan være vanskelig å definere hva som er veg i innmark.

Kommunal- og regionaldepartementet er imot stadfesting i foreslått § 3 annet ledd siste punktum fordi det strider mot prinsippene for utforming av statlig regelverk rettet mot kommunene, og representerer en uheldig svekkelse av lokal skjønnsutøvelse og handlingsrom. Kommunal- og regionaldepartementet kan ikke se at det foreligger særskilte hensyn som tilsier at kommunale vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

2.2.5 Departementets vurderinger

Fordi det differensieres mellom ferdsel til fots på den ene siden, og ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende på den andre, skilles bestemmelsene om ferdsel på vei eller sti ut i en egen § 3 a.

Ferdsel til fots

Departementets forslag innebærer hovedsaklig en kodifisering av ferdselsretten til fots i innmark. Kodifiseringen for ferdsel til fots på vei er i tråd med rundskriv T-3/07 kapittel 3.1 som slår fast at veg gjennom innmark likestilles med utmark når det gjelder ferdsel til fots. Regelen om at det ikke er tillatt å ferdes på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor allmennhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker, gjelder også her. Forslaget innebærer også en utvidelse av ferdselsrett på sti i innmark. Loven foreslås nå også å omfatte ferdsel til fots på all sti, til forskjell fra rundskrivet som sier at det kun er tillatt å ferdes på opparbeidet sti. Høringsforslaget innebærer således noe mer enn en ren kodifisering. Bakgrunnen for å innta bestemmelse også om ferdsel til fots i lovteksten, er at det er ønskelig å lovfeste denne ferdselsretten samtidig som man lovfester ferdselsrett med hest, sykkel, kjelke eller liknende. Ut fra fra-det-mer-til-det-mindre-prinsippet mener departementet at det ikke er av betydning at dette ikke har vært på høring, og lovendringen for ferdsel til fots kan foretas uavhengig av det.

Ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende

I høringsforslaget ble det foreslått at ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende skulle skje på vei eller sti, mens endringsforslaget som nå fremmes gjelder for veg eller opparbeidet sti. Dette er altså noe snevrere enn det som var på høring. I tillegg gjelder denne ferdselsretten ikke for organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktivitet. Denne modifiseringen er begrunnet i bl.a. hensynet til slitasje og skade på underlaget.

Flere av høringsinstansene påpeker at ferdsel med hest vil kunne føre til slitasje på veg og sti. Det påpekes også at ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende på vei i innmark som fører til utmark vil kunne komme i konflikt med landbruket ettersom disse vegene primært er anlagt for landbruksdrift og hvor det kjøres tunge skogsmaskiner og andre landbrukskjøretøyer, ofte med mye last. I tillegg påpekes det at ferdsel med hest på veg i innmark kan medføre fare for alvorlige personskader, grunnet at vegene benyttes til kjøring av tunge skogsmaskiner og andre landbrukskjøretøyer. Departementet viser til unntaket for organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktivitet, og til varsomhetsplikten i § 11 første ledd og grunneiers rett til å vise bort folk etter § 11 annet ledd. Departementet viser også til endringsforslaget om at ferdsel er forbudt dersom den er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker, og at kommunen kan forby slik ferdsel etter samtykke fra eier eller bruker.

Departementet legger til grunn at den som benytter seg av denne ferdselsretten i de fleste tilfeller har til hensikt å ta seg videre i den utmarken som det føres til, og at man da i mange tilfeller er avhengig av veg eller sti i utmarken for å komme videre, men dette er ikke formulert som et krav i lovteksten. Når det nå åpnes opp for at man kan ferdes med hest, sykkel, kjelke eller liknende på veg eller opparbeidet sti i innmark som fører til utmark, er dette for å tilrettelegge for de som ønsker å komme raskere eller lettere til utmarken. Dette er ikke ment som en tilrettelegging for de som ønsker å ferdes på veg i innmark alene, eksempelvis i form av å ri eller sykle frem og tilbake eller i ring på veg eller sti i innmark. Det vises til høringsuttalelsene om mulige negative virkninger, herunder fare for kollisjon og slitasje, og det understrekes at ferdselen på slik veg eller opparbeidet sti bør gjøres så kort som mulig og hovedsakelig kun for å komme frem til utmark.

Nærmere om ”eller liknende”

Reguleringen av ferdsel på veg eller sti i innmark som leder til utmark er inntatt i friluftsloven § 2 om utmark, og slik veg eller sti regnes derfor som utmark i denne sammenheng. I spørsmålet om motoriserte rullestoler kan inngå i begrepet ”eller liknende”, viser departementet til at ferdsel med motoriserte fremkomstmidler reguleres av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 nr. 82, hvor hovedregelen er at motorferdsel i utmark er forbudt. Dette betyr at ferdsel med motoriserte rullestoler i utmark krever tillatelse eller dispensasjon etter motorferdselloven. Motorferdselloven tar imidlertid ikke sikte på å regulere bruken av ordinære, ikke-terrenggående, elektrisk drevne rullestoler. Disse er altså unntatt fra motorferdsellovens forbud mot ferdsel i utmark. I Ot.prp. nr. 2 av 1957 har man gått ut fra at ferdsel med hest og (hjul)vogn bør begrenses til åpne veier eller andre ferdselsårer der vedkommende har en særlig vegrett. Altså er ferdsel med hest tillatt, men ikke med (hjul)vogn. Dette kan være begrunnet med potensialet for skader en (hjul)vogn kan påføre underlaget. I Ot.prp.nr.27 (1995-1996) vises det til at Miljøverndepartementet har lagt til grunn at bestemmelsen om ferdsel med hest, sykkel, kjelke eller liknende også gjelder for hundespann. Dette er så langt ”og liknende” er strukket. Departementet mener at i tolkningen av ”og liknende” må det avgrenses mot det som kan forårsake mer enn nevneverdig skade på underlaget, jf. begrensningen for sykkelløp og rideklubbaktivitet på vei eller opparbeidet sti i innmark som fører til utmark. Ut fra dette mener departementet at heller ikke elektrisk drevne rullestoler kan omfattes av ”eller liknende” i friluftsloven.

Opparbeidet sti

Med opparbeidet sti menes en ferdselsåre der det er gjennomført mer eller gjerne mindre omfattende terrenginngrep som f.eks. påkjøring av grus/pukk, klopping av bekk eller legging av planker over myr, for å lette ferdselen og evt. hindre skader på omkringliggende natur/dyrket mark. Opprinnelsen til stien kan være f.eks. dyretråkk, barnetråkk eller merking av en ferdselsåre som etter noe tids bruk har behov for opprustning.

Generelt

Departementet foreslår for øvrig å slette henvisningen til ”særlig” (”på annen særlig måte”) ettersom formuleringen ikke tilfører noe innholdsmessig til paragrafen utover det å være en skranke for på hvilken måte ferdselen må være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe, og det ikke er ønskelig å sette noen slik høy skranke. Lovens andre tilsvarende formuleringer om utilbørlig fortrengsel har ikke en slik formulering knyttet til seg, og departementet mener ikke å begrense ”utilbørlig fortrengsel” i denne bestemmelsen i forhold til de andre tilsvarende bestemmelsene i loven.

Departementet foreslår å lage en hjemmel i § 3 a tilsvarende § 3 tredje ledd om å forby ferdsel over hage, plantefelt osv. som er egnet til å volde nevneverdig skade til også å omfatte ferdsel på veg eller sti i innmark. Dette vil gjøre det mulig for eier eller bruker å forby slik ferdsel, for eksempel dersom en slik strekning veg eller sti er spesielt sårbar for ferdsel, eller dersom næringsutøvelse i visse situasjoner konkret vil medføre at allmennhetens ferdsel kan volde nevneverdig skade. Eier eller bruker er da ikke avhengig av at kommunen skal vedta forbud og at fylkesmannen stadfester det, eller overlatt til § 11 annet ledd om å måtte vise bort folk i enkelttilfelle.

Departementet viser også til veglova § 1 og merknadene til § 1 i Ot.prp.nr.53 (1961-1962) Ny veglov for definisjon av veg. På offentlige veger er det fri ferdselsrett.

Departementet antar at det vil være hensiktsmessig at kommunen i samråd med grunneier eller bruker setter opp skilt ved begynnelsen av veger og stier i innmark. Skiltet bør opplyse om hvorvidt vegen eller stien fører til utmark eller ikke, og om den fører til en veg eller opparbeidet sti, eventuelt at vegen eller stien ikke er egnet til henholdsvis riding, sykling eller liknende.

Erstatningsansvar

Dersom det oppstår skade på person eller veg ved benyttelse av ferdselsretten i denne bestemmelsen, gjelder reglene i skadeserstatningsloven, jf. friluftsloven § 12.

Stadfesting

Forslaget om at fylkesmannen må stadfeste kommunens vedtak er foreslått etter mønster av § 15 om regulering av ferdsel på visse friluftsområde, § 2 annet ledd om forbud mot ferdsel på nærmere angitte strekninger i utmark og § 16 om sperring av særlig utsatt område. Endringsforslaget innebærer at saksbehandlingen blir lik for vedtak etter § 2 annet ledd, § 15 og § 16, slik at det er samsvar i prosedyren for fastsetting av de ulike typer generelle reguleringer av ferdsel, hvilket også gir en bedre sammenheng i regelverket.

2.3 Allmennhetens høstingsrett

2.3.1 Gjeldende rett

Om høstingsretten

Høstingsdelen av allemannsretten er ikke lovfestet, men følger av sedvanerett og av straffeloven § 400, jf. straffeloven § 399. Straffeloven er vedtatt endret, men ny straffelov er ikke satt i kraft. Bestemmelsen omtales derfor ut fra gjeldende rett.

Utgangspunktet er at det i følge straffeloven § 399 er straffbart å ta blant annet blomster og ”uhøstet eller avfallen grøde eller frukt”, hvilket omfatter blant annet nøtter, bær og sopp. Straffeloven § 400 er en modifisering av straffeloven § 399. I følge straffeloven § 400 kan man på ”uindhegnet” sted plukke ville nøtter som fortæres på stedet, og ville bær, sopp eller blomster, eller ta opp røtter av ville urter, uten å straffes. Slike handlinger er dermed rettmessige.

Det følger av straffeloven § 399 at det å ta stein, sand, leire jord, gjødsel, mineraler, torv mose, lyng, blomster, kvister, løv, never, bark, bar, tørre trær eller grener, treavfall, uhøstet eller avfallen grøde eller frukt i skog, mark eller eng, eller tang, ville østers eller skjell i vann, fjære eller strand, omfattes av bestemmelsene om tyveri, underslag eller naskeri og således er straffbart. Straffeloven § 399 er en lemping av de nevnte straffebestemmelsene og innebærer straff i form av bøter eller fengsel inntil tre måneder. Bestemmelsen er imidlertid ikke praktisert så strengt, og det er utviklet sedvanerett om at det f.eks. er akseptert å ta granbar for å sitte på når man ferdes i naturen om vinteren, og å ta med seg snegler, tang, tare og tomme skjell fra fjæren eller stranden.

Retten til plukking av multer

Det følger av straffeloven § 400 annet ledd at § 400 første ledd om straffrihet ved plukking av ville bær ikke får anvendelse på den som plukker multer på multebærland i Tromsø Stift uten å fortære dem på stedet. Med Tromsø Stift menes Hålogaland bispedømme, hvilket er delt opp i Sør- og Nord-Hålogaland bispedømme og omfatter Nordland, Troms og Finnmark fylker. Plukking av multer er med andre ord omfattet av den alminnelige høstingsretten, men underlagt følgende begrensninger: I Nordland, Troms og Finnmark fylker kan ikke multene på multebærland plukkes dersom eieren eller brukeren uttrykkelig har forbudt det, og der hvor det ikke er forbudt å plukke dem må de fortæres på stedet. Regelen er ikke i vegen for at grunneier kan tillate plukkere å ta med seg bærene, slik at de ikke må fortæres på stedet. For resten av landet kan multene plukkes fritt og det er ingen krav om at de må fortæres på stedet, og de kan altså tas med vekk fra der de er plukket.

I Finnmark har fylkets innbyggere en særlig rett til å plukke multer på Finnmarkseiendommens grunn, jf. finnmarksloven § 23 første ledd bokstav d. Begrensninger i denne retten må eventuelt fastsettes med hjemmel i finnmarksloven. En videre adgang til multeplukking enn det straffeloven § 400 gir rett til, kan også følge av særskilt rettsgrunnlag, eksempelvis tillatelse fra eier eller den bruksberettigede.

Departementet viser til Høyesteretts oppfatning av ”multebærland” slik de gir uttrykk for i Rt. 1968 side 24. Her tok Høyesterett enstemmig avstand fra forsvarerens påstand om at lovens uttrykk ”multebærland” var ensbetydende med ”multemyrer”. Høyesterett uttalte i den forbindelse at lovregelen må anvendes på enhver forekomst av multeplanter uansett voksested, forutsatt at den dekker et område av noen størrelse og har en viss rikholdighet slik at utnyttelsen har økonomisk betydning for grunneieren. Vurderingen må i følge Høyesterett nødvendigvis bli skjønnsmessig.

Det forutsettes at multebærland bekjentgjøres ved annonsering, oppslag på stedet eller annen egnet måte.

2.3.2 Bakgrunn for endringen

Det vises Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning), side 299 om at straffeloven § 400 skal erstattes med en bestemmelse i friluftsloven. Uavhengig av dette ser departementet det som ønskelig å kodifisere gjeldende sedvanerett, samt å hjemle høstingsbestemmelsen i friluftsloven, som anses som det mest nærliggende regelverket systematisk sett.

2.3.3 Høringsforslaget

I høringsutkastet foreslo departementet at høstingsdelen av allemannsretten inntas i en ny § 5 – allmennhetens høstingsrett. Det bør etter departementets mening fremgå av friluftsloven at det i utmark er tillatt å høste ville nøtter som spises på stedet, og at ville blomster, planter, bær og sopp, samt røtter av ville urter, kan plukkes og tas med, og det ble derfor foreslått en kodifisering av dette. Høstingsretten slik den er definert i foreslått § 5 vil gjelde såfremt slike handlinger ikke er i strid med annen lovgivning, eksempelvis bestemmelser i eller i medhold av naturmangfoldloven. Også dersom man foretar en høsting som overskrider høstingsretten i § 5 kan man straffes for naskeri og tyveri etter de alminnelige bestemmelsene i straffeloven. Friluftsloven § 19 om forholdet til annen lovgivning foreslås endret blant annet for å presisere denne begrensningen av høstingsretten. Straffeloven § 399 er etter ordlyden i strid med den foreslåtte bestemmelsen, men siden den anses som en sovende bestemmelse som har blitt stående uendret i påvente av en ny straffelov og det er innfortolket en rettstridsreservasjon for visse former for befatning med naturprodukter, er straffansvaret allerede i dag begrenset, og ny § 5 i friluftsloven anses kun å kodifisere gjeldende rett. Ny § 5 i friluftsloven er innholdsmessig i samsvar med Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning), side 299, og medfører oppheving av straffeloven § 399 og § 400.

2.3.4 Høringsinstansenes syn

Direktoratet for naturforvaltning, Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Vestfold, Akershus fylkeskommune, Hordaland fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Balsfjord kommune, Enebakk kommune, Frogn kommune, Halsa kommune, Hamar kommune, Kristiansand kommune, Marker kommune, Oslo kommune, Porsgrunn kommune, Re kommune, Sarpsborg kommune, Sirdal kommune, Sør-Varanger kommune, Trondheim kommune, Vågan kommune, Barneombudet, Finnmarkseiendommen, Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftsrådet Vest, Friluftslivets fellesorganisasjon, Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag, Norges Jeger- og Fiskeforbund, Norges Velforbund, Norsk Kennel Klub, Oslo og Omland Friluftsråd, Statskog og Salten Friluftsråd støtter forslaget.

Flere av høringsinstansene peker på at det i redegjørelsen for høstingsbestemmelsen i høringsnotatet er gitt uriktige opplysninger om retten til plukking av multer. Samtidig oppfordres departementet til å klargjøre hva som ligger i begrepet ”multebærland”. Enkelte høringsinstanser mener begrensningen til plukking av multer bør oppheves og at multer bør behandles på lik linje med andre bær.

Norges Skogeierforbund påpeker at lovendringen må følges opp i forhold til Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning).

Norges Bondelag mener en kodifisering er unødvendig i tillegg til sedvaneretten, og at det må avgrenses mot kommersiell høsting.

Den Norske Turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund, og Salten Friluftsråd mener forslaget bør utvides til også å gjelde snegler, skjell, alger, tang og annet som kan plukkes eller høstes i fjæra. Direktoratet for naturforvaltning viser også til at det har vært stilt spørsmål ved retten til å høste av andre saltvannsorganismer enn de som nevnes i straffeloven § 399 første ledd nr 2. Friluftsrådenes Landsforbund og Oslo og Omland Friluftsråd stiller spørsmål til behovet for å avgrense retten til å høste ville nøtter til nøtter som spises på stedet. Den Norske Turistforening og Friluftslivets fellesorganisasjon mener bestemmelsen er overflødig. Oslo og Omland Friluftsråd stiller også spørsmål til hvorfor det kun er røtter av urter som kan høstes.

Den Norske Turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon og Salten Friluftsråd viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv, Ein veg til høgare livskvalitet i kapittel 5.13 sa de vil gjennomgå forutsetningene om multeplukking i Nord-Norge med sikte på å gjøre multeplukking lettere tilgjengelig for folk flest.

Fylkesmannen i Vestfold viser til at en del arter er sårbare og at det derfor ikke bør gis adgang til å ta opp røtter av ville urter. Fylkesmannen uttaler at de mest sårbare artene er fredet mot innsamling, men at de fleste mangler kjennskap til hvilke arter som er fredet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener bestemmelsen er for vid og ikke legger klare nok føringer for hva som kan tas med av røtter av ville urter. Fylkesmannen i Hedmark viser til at f.eks. enkelte planter er fredet og at det må presiseres at bestemmelsen må ses i sammenheng med friluftsloven § 19 om forholdet til andre lover. Marker kommune ber om at forslag til rett til å ta røtter bør revurderes av hensyn til naturressursene.

2.3.5 Departementets vurderinger

Departementet ser at ingen av høringsinstansene går i mot endringsforslaget. For å klargjøre rundt begrepet multebærland slik mange av høringsinstansene ber om, er det i etterkant av høringen tatt inn lovtekst i nytt annet punktum i § 5, se også punkt 2.3.1. Ny § 5 i friluftsloven innebærer en videreføring av realitetsinnholdet av straffeloven § 399 og § 400.

Departementet understreker at § 5 må ses i sammenheng med friluftsloven § 19 om forholdet til andre lover, slik at utøvelse av høstingsretten ikke kan skje i strid med annet lovverk, herunder naturmangfoldloven eller fredningsvedtak. Eksempelvis er det forbudt å plukke blomster eller røtter av ville urter som er fredet. Ved overtredelse av bestemmelsen vises det til § 39 om straff. Dersom man foretar en høsting som overskrider høstingsretten i § 5 kan man straffes for underslag, naskeri og tyveri etter de alminnelige bestemmelsene i straffeloven.

Departementet vil knytte noen vurderinger og kommentarer opp til enkelte begreper i lovteksten.

Uindhegnet sted

Straffelovens ”uindhegnet [s]ted” må forstås på samme måte som ”utmark” i friluftsloven. Spørsmålet om et areal er innmark eller utmark følger av lovens definisjoner, og i tvilstilfelle etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, der også lokale forhold kan få betydning. I den skjønnsmessige vurderingen har det ingen betydning hvorvidt grunnen er i offentlig eller privat eie. Normalt vil det heller ikke være avgjørende om arealet er inngjerdet eller ikke. Rett til høsting etter sedvaneretten og straffeloven er nært knyttet til rett til ferdsel etter friluftsloven.

Bærekraftig høsting

Det forutsettes at all høsting må være bærekraftig. Når det gjelder blomster, planter, bær og vill sopp vil høsting av disse være bærekraftig, ettersom de reproduseres fra naturens side. Høsting av disse artene innebærer i sin natur en høsting av overskuddet, slik bærekraftighet defineres. Det stilles særlige krav til varsomhet ved høsting av ressurser som er begrensede, jf. prinsippet om bærekraftighet.

Sanking av røtter

Det er ikke lov til å sanke røtter av ville urter av arter som er ført opp i Norsk Rødliste. Den som ønsker å sanke røtter er pliktig å orientere seg om hva som er ført opp i Norsk Rødliste slik at han ikke høster av dem.

Når det gjelder bærekraftig sanking av røtter av ville urter understreker departementet at det påligger enhver som benytter seg av denne rettigheten aldri å ta alt av røtter på et sted, men at det settes igjen nok til at urten kommer igjen.

En grunneier vil ikke kunne nekte noen å utøve høstingsdelen av allemannsretten såfremt de andre bestemmelsene i friluftsloven overholdes, som at ferdselsretten ikke overskrides. Departementet viser dessuten til at varsomhetsbestemmelsen i § 11 må overholdes i forbindelse med utøvelse av høstingsretten. Å innta høstingsretten i friluftsloven innebærer således en styrking av grunneier og bruker. Ettersom høstingsretten tidligere kun har fulgt avledet av straffeloven og ulovfestet sedvanerett har man dermed ikke har hatt hjemmel for å vise bort noen fra eiendommen etter § 11.

2.4 Rasting og telting

2.4.1 Gjeldende rett

I henhold til friluftsloven § 9 er det ikke tillatt å telte nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte.

2.4.2 Bakgrunn for endringen

Utviklingen av bolig- og hyttebebyggelse har mange steder medført betydelige innskrenkninger i mulighetene for telting i utmark. I størst grad gjelder dette i kystnære områder.

2.4.3 Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det foreslått at forbudet i § 9 annet ledd mot å telte nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte oppheves. Det ble også foreslått at andre lignende innretninger for overnatting likestilles med telt. På denne måten skulle det tydeliggjøres at begrensningene etter § 9 i retten til å sette opp telt også gjelder for plassering av f.eks. campingvogn eller bobil. I følge høringsforslaget burde ikke telt eller liknende innretning plasseres så nær bebodd hus eller hytte at det forstyrrer beboernes fred, og et slikt krav ble antatt å skulle være tilstrekkelig for å ivareta hensynet til beboerne, jf. at det ofte er slik at terrengforhold og vegetasjon betyr vel så mye som avstand når det gjelder innsyn og forstyrrelse av beboernes fred.

Hva som i den enkelte sak ville ”forstyrre beboernes fred”, måtte bero på en helhetsvurdering hvor det blant annet ble lagt vekt på avstanden til bebodd hus eller hytte, i hvor stor grad overnattingsplassen var synlig fra hus eller hytte og hvilken størrelse og beskaffenhet telt eller liknende innretning hadde. Et større telt ville f.eks. i et konkret tilfelle kunne anses som forstyrrende etter § 9, mens mindre turtelt som f.eks. lave tomannstelt, ikke ville være å anse som forstyrrende. Likeledes ville f.eks. en campingvogn eller en bobil i et konkret tilfelle kunne anses som forstyrrende, mens et telt ikke ville kunne anses forstyrrende. Det ble foreslått noen språklige endringer uten at det materielle innholdet var ment å endres.

2.4.4 Høringsinstansenes syn

Direktoratet for naturforvaltning, Helsedirektoratet, Statens landbruksforvaltning, Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Nordland fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Enebakk kommune, Hamar kommune, Kristiansand kommune, Mandal kommune, Porsgrunn kommune, Saltdal kommune, Sør-Varanger kommune, Trondheim kommune, Barneombudet, Den norske turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftsrådet Vest, Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag, Norges Padleforbund, Norges Velforbund, Norsk Almennings Forbund, Oslofjordens friluftsråd og Syklistenes Landsforening støtter forslaget.

Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Vest-Agder,Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag, Norges Jeger- og Fiskeforbund og Oslo og Omegn friluftsråd støtter intensjonen med forslaget, men ser at den konkrete utforming av lovbestemmelsen kan være uheldig og til dels også unødig konfliktskapende. Fylkesmannen i Vest-Agder påpeker:

”Vi ser imidlertid at det kan medføre problemer med å håndheve en bestemmelse som baserer seg på skjønnsmessige vurderinger av hva som "forstyrrer beboernes fred". En minimumsavstand er i motsetning enkel å måle. Vi foreslår derfor at departementet vurderer å beholde en minimumsavstand mellom 150 og 50 meter. Grensen på 50 meter er valgt ut fra at dette er den avstanden som vi legger til grunn at hytter og hus påvirker allmenne interesser i 100 -metersonen, når vi analyserer influensområdet av slike byggetiltak. Da bør tilsvarende avstand være relevant når vi skal vurdere motsatt effekt. Uansett bør det utdypes hva som menes med å "forstyrre beboernes fred".”

Fylkesmannen i Aust-Agder, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Nordland,Hobøl kommune, Valle kommune og Norges Bondelag er av den oppfatning at det kan være grunn til å differensiere mellom ulike landsdeler og/eller landskapsområder. Det vises til at det i store deler av landet er uproblematisk med dagens grense på 150 meter. I åpent lende på fjellet vil grensen fortsatt være hensiktsmessig. Fylkesmannen i Hordaland uttaler at 150 meter i skog eller kupert skjærgård vil gi en unødig stor privat sone som vil hindre telting. I tillegg kommer at strandsonen og skjærgården har blitt et knapphetsgode hvor det av naturlige årsaker ikke er så mange steder det er mulig å sette opp telt.

Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Telemark, Østfold fylkeskommune, Bærum kommune, Frogn kommune, Marker kommune, Re kommune, Skjåk kommune, Vågan kommune, Finnmarkseiendommen, Huseiernes Landsforbund, Norges Hytteforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag,NORSKOG og Næringslivets Hovedorganisasjon går imot forslaget. Flere viser som Fylkesmannen i Oppland til at forbudssonen på 150 meter har fungert som en god regulering mot innsyn og forstyrrelser og har skapt liten tolkningstvil. Videre kan dagens lovregel på en enkel måte håndheves ved konflikter. Næringslivets Hovedorganisasjon viser til at en oppheving av dagens forbud vil medføre at stadig flere turister vil legge seg tett inntil en reiselivsbedrift. Erfaringen tilsier at bedriftene får et økt press på sanitæranlegg og renovasjonsordninger uten inntekter som kompenserer for dette. Samtlige høringsinstanser er skeptiske til at retten til å ta opphold skal reguleres av utøverens skjønn. Oppheving av forbudet vil føre til flere konflikter mellom utøvere av allemannsretten, beboere og næringsdrivende.

Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Telemark, Frogn kommune, Vågan kommune, Finnmarkseiendommen, Norges Bondelag og Næringslivets Hovedorganisasjon er særlig betenkte i forhold til at retten utvides til også å omfatte bobiler og campingvogner. Oppstilling og plassering av bobiler og campingvogner ute i naturen medfører allerede i dag en forurensningsfare og visuell forsøpling av landskapet. Det vises til at bruk av campingvogner og bobiler har et større omfang og innbærer dermed større sjanse for at beboerne forstyrres. Fylkesmannen i Hedmark bemerker at en utvidelse av retten til å ta opphold i utmark med campingvogn og campingbil må vurderes i forhold til motorferdselloven. Finnmarkseiendommen viser til at det i forbindelse med motorisert ferdsel i Finnmark er en omfattende bruk av store, tunge og kraftige telt – som stativlavvu, venor-gamme, lagstelt og lignende – som er utstyrt med parafin- eller vedovn. På våren nyttes disse til overnatting i forbindelse med isfiske. Langs enkelte vann har det vært registrert opp til 40 teltleire hvor det i noen tilfelle også er satt opp spesialkonstruerte teltutedoer. Slike teltleire kan i mange tilfelle stå på samme plass fra februar til begynnelsen av mai.

2.4.5 Departementets vurderinger

På bakgrunn av de innkomne høringsuttalelsene vil departementet ikke fremme dette endringsforslaget og dermed opprettholdes gjeldende lovtekst. I stedet tydeliggjøres det at det gjennom forskrift kan gis tillatelse til telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte i kystnære områder. Det inntas en egen varsomhetsbestemmelse i forskriften. Forskriften vil ikke gjelde for bobil, campingvogn og liknende.