5 Kapittel V Om tvangsinngrep, skjønn m.v.

5.1 Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel i utmark

5.1.1 Gjeldende rett

Etter § 35 første ledd er myndigheten til å gi tillatelse til inngrep for å lette allmenn ferdsel lagt til Miljøverndepartementet. Departementet delegerte sin myndighet til Direktoratet for naturforvaltning i 1996, og Miljøverndepartementet er klageinstans for direktoratets vedtak.

Departementet kan i tillegg gi kommuner og organisasjoner tillatelse til inngrepsløyve etter søknad. Organisasjoner vil i denne sammenheng typisk være Den Norske Turistforening og lokale turistforeninger og turlag. Også idrettslag og skiklubber o.l. kan etter sine formål falle inn under bestemmelsen.

Tillatelsen kan gis som en alminnelig eller begrenset rett til å varde og merke opp ruter i utmark. Retten til å foreta merking kan gis helt generelt for et større område og uten tidsbegrensning eller vilkår, som en alminnelig rett. Tillatelse kan også gis som en begrenset rett, slik at det settes nærmere vilkår, for eksempel begrenset til å gjelde for bestemte ruter eller til bestemte tider. Departementet kan tilbakekalle tillatelsen. Det kan i tillegg gis løyve til på bestemte steder å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen i utmark. Bokstav b hjemler altså at man kan foreta ulike typer terrenginngrep for å lette ferdselen i utmark. I motsetning til inngrepsløyve etter bokstav a, kan løyve etter bokstav b kun gis til enkelttilfeller og ikke på generelt grunnlag.

Tiltak etter § 35 blir i de fleste tilfeller gjennomført med frivillige avtaler etter forhandlinger mellom organisasjon eller kommune og grunneier. Det er kun i de tilfeller hvor man ikke oppnår avtale med grunneier at hjemmelen kan benyttes.

Ettersom retten til å varde og merke opp ruter i utmark i de fleste tilfelle vil kunne utøves uten å volde erstatningsbetingende skade, kan denne retten etter § 35 første ledd bokstav a nyttes uten forutgående skjønn. For løyve etter bokstav b derimot, skal det være forutgående skjønn, dersom ikke departementet i det enkelte tilfellet har tillatt at løyve blir iverksatt uten forutgående skjønn. Særbestemmelsen om skjønnskostnader forhindrer at grunneier må betale saksomkostninger etter skjønnsprosessloven § 54, og sikrer at grunneier får sine saksomkostninger dekket i rimelig utstrekning.

5.1.2 Bakgrunn for endringen

Bakgrunnen for endringen av bestemmelsen om inngrepsløyve for kommuner og friluftslag er at det i St. meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet, kapittel 10.2.3 om fremtidig oppgave- og ansvarsfordeling, ble foreslått å gi kommunen hjemmel til inngrepsløyve direkte i loven. Dette ettersom kommunen står nærmest til å vurdere nødvendigheten av å vedta å disponere over privat grunn når en minnelig løsning ikke synes mulig. Det vises også til samsvaret med kommunens rett til å ekspropriere til friluftsformål etter plan- og bygningsloven.

5.1.3 Høringsforslaget

I høringsforslaget ble det foreslått at § 35 første ledd endres slik at også kommunen får hjemmel i lov til inngrepsløyve. Forslaget innebærer at departementet/direktoratet ikke lenger skal være alene om å ha slik myndighet etter loven.

Det ble foreslått i nytt annet ledd at kommunen kan gi organisasjoner rett til inngrepsløyve slik som nevnt i første ledd. Organisasjoner kan få løyve også etter gjeldende lov, men da av departementet/direktoratet. Endringsforslaget gir kommunen hjemmel til å gi organisasjoner rett som nevnt i første ledd.

I tillegg ble det foreslått at departementet i nytt tredje ledd skal beholde sin hjemmel til å gi inngrepsløyve til regionale friluftsorganisasjoner for å kunne dekke tilfeller som berører viktige sammenhengende ruter og turstier i for eksempel tilstøtende kommuners fjellområder eller strandområder.

Endringsforslaget i fjerde ledd viderefører at det ikke skal være forutgående skjønn for å varde og merke opp ruter i utmark, i tråd med gjeldende lov. Endringsforslaget viderefører også gjeldende lovs utgangspunkt om at det skal være forutgående skjønn for løyve etter bokstav b, men at departementet i det enkelte tilfellet kan tillate at løyve blir iverksatt uten forutgående skjønn. Særbestemmelsen om skjønnskostnader videreføres også uendret.

I femte ledd i høringsforslaget var siste punktum i tidligere annet ledd om at skjønnet styres av lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver ved en inkurie falt ut. Dette er rettet opp slik at bestemmelsen videreføres uendret.

5.1.4 Høringsinstansenes syn

Statens landbruksforvaltning, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Vest-Agder, Akershus fylkeskommune, Hordaland fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Østfold fylkeskommune, Asker kommune, Balsfjord kommune, Frogn kommune, Hamar kommune, Kristiansand kommune, Mandal kommune, Marker kommune, Trondheim kommune, Saltdal kommune, Sirdal kommune, Vågan kommune, Østre Toten kommune, Statskog, Barneombudet, Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftsrådet VestOslo og Omland Friluftsråd, Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag, Norges hytteforbund, Norsk Kennel Klub og Syklistenes Landsforening støtter endringsforslaget. Sør-Varanger kommune støtter at kommunen får mer myndighet.

Positive til endringsforslaget

Flere høringsinstanser mener at det er positivt at inngrepsløyve legges til kommunen ved lov. Direktoratet for naturforvaltning ser og er enig i argumentene for endringsforslaget, og er særlig enig i at dette er saker som primært er av lokal interesse og at kommunen er det rette nivået. Fylkesmannen i Hordaland mener dette er et viktig endringsforslag, og at det vil lette arbeidet med kyststier, turveier m.m. Hordaland fylkeskommune mener lovendringen vil kunne sikre friluftsliv og naturbasert reiseliv. Kristiansand kommune mener endringen av § 35 vil være et viktig verktøy for å fullføre viktige turstier eller merke eksisterende turstier. Porsgrunn kommune mener det er særlig viktig å utvide bestemmelsene om rett til inngrepsløyve slik at kommunene selv får hjemmel til å gjennomføre enkle tiltak for å lette ferdsel i utmark, selv om det ikke oppnås avtale med grunneier. Friluftsrådenes Landsforbund mener det er svært viktig at kommuner og organisasjoner kan få inngrepsløyve og peker på at økt gjengroing i utmark gjør at det er et stort behov for å opprettholde stier ved å fjerne vegetasjon, og at slike tiltak ikke hindres unødig. Oslofjordens Friluftsråd er positive til kommunens rett til inngrepsløyve og viser til at dette vil kunne lette arbeidet med kyststiene.

Enkelte høringsinstanser påpeker at det kan være vanskelig for kommunen å foreta inngrep. Direktoratet for naturforvaltning uttaler at deres erfaring er at kommuner i mange tilfeller er tilfreds med at avgjørelsesmyndigheten har vært lagt til Direktoratet for naturforvaltning, og at deres generelle inntrykk er at mange kommuner ikke etterspør avgjørelsesmyndighet på dette området. Direktoratet for naturforvaltning mener dette har sammenheng med at inngrepet ofte er belastende for forholdet mellom kommunen og eier/bruker av grunnen, og at det er mindre konfliktfylt å overlate denne type avgjørelser til Direktoratet for naturforvaltning. Kommunen står da kun i posisjon som søker og ikke vedtaksmyndighet og blir ikke i samme grad involvert i en eventuell klagesak hvor den bare har en rolle som part. Direktoratet for naturforvaltning mener det er grunn til å anta at kommunen i vesentlig grad avlastes for arbeid ved at de ikke er avgjørelsesmyndighet, men part. Direktoratet for naturforvaltning nevner også at det er ressurskrevende for kommunen å være avgjørelsesmyndighet, særlig i saker med sterke pressgrupper, med eller uten advokat. Det påpekes at bestemmelsen vil stå i fare for å bli mindre brukt i de områder hvor behovet er størst. Valle kommune gjør oppmerksom på at saker om inngrepsløyve er en utfordring i små samfunn.

Forhandling og frivillige avtaler

Flere høringsinstanser minner om at utgangspunktet er å få til frivillige avtaler med grunneier. Troms fylkeskommune mener bestemmelsen kan klargjøres og forbedres ved å tydeliggjøre at det skal innhentes tillatelse og føres forhandlinger før sak om inngrepsløyve reises. Marker kommune viser til utgangspunktet om frivillige avtaler, og ser at det i enkelte tilfeller er et behov for hjemmel, som når en ikke oppnår avtale med enkelte grunneiere i større prosjekter der de aller fleste er positive til tilretteleggingstiltak eller at omkringliggende områder er ervervet eller regulert til ferdsel. Oslo kommune ønsker å understreke at hjemmelen må brukes med fornuft og først etter at alle andre løsninger er forsøkt. Skjåk kommune mener at man skal strekke seg langt for å få til minnelige avtaler for å lette ferdsel i utmark, og at det må tas hensyn til avstanden til der folk bor når man vurderer å bruke denne hjemmelen. Den Norske Turistforening mener det må være forhandlinger om trasé og tilretteleggingsgrad, og en samtykkeordning hvor fylkesmannen gis myndighet til å gi samtykke dersom det ikke oppnås frivillige avtaler. De mener at inngrepsløyve kun kan foretas når grunneier uten saklig grunn nekter samtykke til inngrep. Norges Bondelag uttaler at friluftsinteressene primært bør søkes ivaretatt ved frivillige avtaler med grunneiere, og at bestemmelsen kan medvirke til at kommunen og friluftslivet ikke anstrenger seg for å komme til frivillige avtaler med grunneier, men heller tar seg til rette på tvers av grunneiers interesser. Friluftslivets fellesorganisasjon mener at utgangspunktet må være å få til minnelige løsninger med grunneier. Norges Jeger- og Fiskerforbund understreker viktigheten av at man primært bør få til løsninger med aktuelle grunneiere/rettighetshavere, og at bestemmelsene om inngrepsløyve kun bør være en ventil for tilfeller der dialog og samarbeid ikke har ført frem. Norges Skogeierforbund støtter ikke endringsforslaget, og mener endringsforslaget underminerer arbeidet med utvikling og praktisering av avtalebasert samarbeid mellom rettighetshaver og bruker i utmark. Norges Skogeierforbund sier at når ikke bare kommunene, men også lokale lag og foreninger kan få rett til å merke og opparbeide stier og turveger uten å spørre grunneier først, faller hele grunnlaget for dialog og forhandlinger bort, og konflikter og uoverensstemmelser blir igjen.

Fylkesmannen i Oppland mener at det bør etableres en samtykkeordning hvor fylkesmannen gis myndighet til å gi samtykke dersom det ikke oppnås frivillige avtaler, og at dette må gjelde både for kommunens og organisasjoners vedtak om inngrep.

Flere høringsinstanser mener det må tydeliggjøres i ordlyden at det skal føres forhandlinger før det foretas inngrepsløyve og at det skal innhentes tillatelse fra grunneier. Troms fylkeskommune og Friluftsrådenes Landsforbund har begge inngitt følgende endringsforslag: ”Dersom eier motsetter seg tilrettelegging og merking av nye stier og ruter, kan kommunen eller organisasjoner som har til formål å fremme reise- og friluftsliv gis rett til å varde og merke opp ruter og turstier i utmark, og rett til på bestemte steder å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen (...)”. Den Norske Turistforening støtter endringsforslaget. Norges skogeierforbund mener det må tas inn et krav om at det skal føres forhandlinger om trasé og tilretteleggingsgrad.

Fylkesmannen i Telemark mener det må synliggjøres i lovteksten at kommunal hjemmel til ferdselstiltak bare gjelder hvis det ikke oppnås avtale med grunneier. Østfold fylkeskommune mener at loven må presisere myndighetenes plikt til å bidra til samarbeid med grunneier før det gis adgang til å ta hjemmelen i bruk. Asker kommune mener det bør gå klart frem av lovteksten at det skal innhentes tillatelse fra grunneier og føres forhandlinger ettersom inngrepsløyve er nødvendig kun dersom grunneier uten saklig grunn nekter å gi samtykke.

Friluftsrådenes Landsforbund mener at det i forskrift eller veiledning til loven bør angis prosedyre for forhandlinger før vedtak om inngrepsløyve og hvilke forhold som bør vurderes før inngrepsløyve gis. Hordaland fylkeskommune mener retten til inngrepsløyve bør bli nærmere presisert i lov eller forskrift.

”Tilrettelegging”

Troms fylkeskommune,Den Norske Turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon og Friluftsrådenes Landsforbund foreslår en endring av ordlyden slik at ”tilrettelegging” tas inn. Troms fylkeskommune og Friluftsrådenes Landsforbund mener begrepet ”tilrettelegging” vil kunne få frem at retten også kan gjelde arbeidet med rydding av vegetasjon i og langs stien, og at mange steder er dette det mest omfattende arbeidet som må gjøres for å etablere stier. Friluftslivets fellesorganisasjon synes det er viktig at bestemmelsen også omfatter mer enn bare merking, da blant annet rydding av vegetasjon ofte er en forutsetning for å kunne etablere ruter og stier i utmark, og at ”merking” med fordel kan byttes ut med for eksempel ”tilrettelegging”, et begrep som bør kunne dekke de tiltakene som er nødvendig for å lette allmennhetens tilgang. Den Norske Turistforening mener at tilrettelegging bør brukes da det dekker de fleste mulige tiltak for å lette ferdsel/friluftsliv.

Delegering til organisasjoner

Flere høringsinstanser er negative til å legge myndighet om inngrepsløyve til organisasjoner. Direktoratet for naturforvaltning ber om at det presiseres i annet ledd at kommunen ikke kan delegere vedtaksmyndighet til organisasjoner. Fylkesmannen i Aust-Agder viser til at mange organisasjoner digitaliserer stier og løyper og publiserer kart på nettet, og at slik markedsføring kan medføre uønsket vekst av aktivitet i sårbare naturområder og medføre et udekket behov for tilrettelegging av parkeringsplasser og søppelhåndtering. Balsfjord kommune advarer mot å gi kommersielle interesser rettigheter etter friluftsloven og påpeker at det faktiske behovet vil kunne ivaretas av kommunen. Re kommune mener at å gi reiselivsorganisasjoner slike rettigheter er å gå veldig langtog påpeker at dette er svært uoversiktlig pga stadig nye former for friluftsliv. Norges Bondelag er i mot endringsforslaget og viser til at det er særlig uheldig at inngrepsretten skal kunne utøves av andre enn offentlige myndigheter.

Andre er positive til å delegere myndighet om inngrepsløyve til organisasjoner, og ønsker å sikre seg at kommunen faktisk delegerer til organisasjonene. Oslo og Omland Friluftsråd mener at fylkesmannen eller fylkeskommunen bør være pliktig til å kontrollere at kommunene følger opp sine plikter vedrørende friluftslivet, og at de bør være pliktige til å pålegge kommunene som ikke følger opp sine plikter til å delegere arbeidet til organisasjoner, eventuelt melde inn til departementet eller Direktoratet for naturforvaltning. Dette vil i følge Oslo og Omland Friluftsråd gi en regional homogenitet i praktiseringen av § 35 og en lokal kontroll av kommunen. Forslaget er basert på synet om at alle landets innbyggere i praksis bør ha lik rett til å ferdes i utmark, og kommunens vilje til å håndheve bestemmelsen vil kunne variere med det politiske styret.

Ekspropriasjon

Kristiansand kommune peker på at denne inngripen i privat grunn mot grunneiers ønske er komplisert, og er usikker på om det er riktig å hjemle dette i friluftsloven, da kommunen har mulighet til å oppnå det samme etter plan- og bygningsloven og oreigningsloven. Kristiansand kommune viser til at det likevel kan være riktig å hjemle dette i friluftsloven, som styrer friluftsforvaltningen.

Erstatning

Norges Bondelag mener grunneier bør ha rett til å prøve skadens verdi ved skjønn etter skjønnsprosessloven § 54 når noen har tatt seg til rette på eiendommen hans. Norges Skogeierforbund mener det må henvises til skjønnsprosessloven § 54.

Klage

Sarpsborg kommune mener at § 24 annet ledd også bør omfatte saker etter § 35 annet ledd om klageadgang. Den Norske Turistforening påpeker at bestemmelsen bør inneholde hjemmel for klagemulighet til fylkeskommunen. Friluftsrådet Vest mener ankemuligheten bør være til fylkeskommunen. Friluftsrådenes Landsforbund støtter at kompetansen legges til kommunen, men ber om at det presiseres at vedtak kan ankes til fylkeskommunen. Troms fylkeskommune mener det bør inntas en klagemulighet til fylkeskommunen i bestemmelsen.

Andre innspill til endringsforslaget

Kommunal- og regionaldepartementet mener at fylkeskommunen bør gis samme myndighet som kommunene etter § 35. Sør-Trøndelag fylkeskommune mener § 35 er mangelfullt utredet og bør utgå. Re kommune støtter ikke endringsforslaget, og mener det vil kunne skape større konflikter. Re kommune mener at å kreve rettigheter for det offentlige på denne måten er ingen god vei å gå. Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag spør om det ikke vil være aktuelt å bringe fylkeskommunen i en sterkere posisjon, ettersom turistruter ofte overskrider kommunegrensene. Hordaland fylkeskommune mener at det bør være mulig for kommunene å fastlegge et fotturnett i kommunen, tilsvarende et veinett, og at fotturnett bør kunne synliggjøres på kommuneplankartet. De mener også at prosedyrer for hvordan man kan opparbeide fotturnett fastsatt i kommuneplan bør utredes nærmere. De mener at det bør vurderes hvordan man på bakgrunn av kommuneplaner i større grad kan legge til rette for sammenhengende turveier.

Sarpsborg kommune ber departementet vurdere om det også skal kreves (eller i alle fall oppfordres til) at det samtidig opplyses om ferdselskultur og plikten til hensynsfull og varsom ferdsel, jf. § 11, i de tilfelle der kommunen gis adgang til å merke og tilrettelegge for allmenn ferdsel.

5.1.5 Departementets vurdering

Endringsforslaget

Hjemmelen kan brukes til å varde og merke opp ruter og turstier. Hjemmelen kan også brukes til på bestemte steder å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak. Eksempelvis kan man fjerne hindringer på ruten eller turstien i form av et veltet tre eller steiner som ligger som en hindring der. Bestemmelsen kan også nyttes til å fjerne busker og kratt og forhindre gjengroing av ruten eller turstien. Bestemmelsen gir også mulighet for å tillate maskinpreparering av skiløyper, også selv om grunneier har nektet motorferdsel. Tillatelse til maskinpreparering av skiløyper kan ikke gis generelt, men for bestemte steder.

Frivillige avtaler

Tiltak som beskrevet i § 35 blir i de fleste tilfeller gjennomført med frivillige avtaler etter forhandlinger mellom organisasjon/kommune og grunneiere/brukere, uten å gjøre bruk av hjemmelen i § 35. Endringen av § 35 er ikke ment å innebære noen endring av praksis med frivillige avtaler. Miljøverndepartementet ser det som ønskelig at man oppnår enighet med grunneier. Det er likevel et behov for å ha hjemmel til inngrepsløyve i loven ettersom slik avtale ikke alltid oppnås med alle aktuelle grunneiere, og dette gjør ferdsel i utmark vanskelig for allmennheten. Bestemmelsene i § 35 gjør det da mulig å disponere over fremmed grunn. Ved den typen tilrettelegging for ferdsel det her er snakk om, gjøres store områder mer tilgjengelig for friluftsfolk. Det har riktignok bare vært fattet et fåtall vedtak etter § 35, som eksempelvis når det er én grunneier som i motsetning til alle de andre ikke vil inngå frivillig avtale, og dette stopper prosessen med å merke opp en tursti som går over flere eiendommer. Bestemmelsen gjør at det etterstrebes å få til frivillige avtaler, og det er grunn til å tro at bestemmelsen i seg selv har bidratt til at slike spørsmål er løst i minnelighet.

Miljøverndepartementet kan ikke se behovet for samtykkeordning hvor fylkesmannen gis myndighet til å gi samtykke dersom det ikke oppnås frivillige avtaler, ettersom bestemmelsen fungerer etter hensikten slik den er i dag, og gjeldende rett på dette punktet videreføres uendret.

Forhandlinger

I høringsuttalelsene bes det om at det i forskrift eller veileder angis prosedyre for forhandlinger før vedtak om inngrepsløyve og hvilke forhold som bør vurderes før inngrepsløyve gis. Departementet ser at det kan være behov for informasjon om hva som forventes av forhandlinger før inngrep skjer, selv om endringene i § 35 kun gjelder hvem som har myndighet til å foreta inngrep og lovendringen derfor ikke er årsaken til at det etterspørres veiledning.

Tre av høringsinstansene har fremmet forslag om å endre ordlyd for å synliggjøre plikten til å forhandle for å få til frivillige avtaler før man foretar inngrepsløyve. Departementet ønsker en videreføring av gjeldende rett for så vidt gjelder plikt til å føre forhandlinger. Denne plikten følger av praksis og videreføres også etter lovendring. Inngrepsløyve kan således brukes kun når man etter gjennomførte forhandlinger ikke har klart å komme frem til noen frivillig avtale. Miljøverndepartementet kan ikke se behovet for å innta plikt til forhandlinger i lovens ordlyd, bestemmelsen fungerer etter hensikten slik den er i dag, og gjeldende rett på dette punktet videreføres uendret.

”Tilrettelegging”

Fire av høringsinstansene har fremmet forslag om å endre ordlyden til ”tilrettelegge”. Det sies at ved å innta ”tilrettelegge” kan man få frem at inngrepsløyve også kan gjelde arbeidet med rydding av vegetasjon i og langs stien, og at mange steder er dette det mest omfattende arbeidet som må gjøres for å etablere stier. Det argumenteres for at bestemmelsen bør omfatte mer enn bare merking, da blant annet rydding av vegetasjon ofte er en forutsetning for å kunne etablere ruter og stier i utmark. Departementet mener at ved å innta begrepet ”tilrettelegging” i bestemmelsens ordlyd, vil bestemmelsen favne videre enn tiltenkt og at dette vil være å gå for langt. Bestemmelsen skal brukes for å varde og merke opp ruter og stier – eksempelvis sette opp skilt eller lage et merke som viser hvor stien går. Fjerning av vegetasjon vil kunne hjemles i begrepet ”sette i verk andre tiltak”, men dette skal kun benyttes på bestemte steder.

Å gi slik rett til organisasjoner

Også etter ordlyden i dagens bestemmelse kan rett til inngrepsløyve gis til organisasjoner. Forskjellen er at ved lovendringen gis kommunen myndighet til å gi slik rett til organisasjoner, mens dette ved dagens ordlyd er forbeholdt departementet, delegert til Direktoratet for naturforvaltning. Departementet presiserer at kommunen kan gi rett til inngrepsløyve til organisasjoner for ett og ett tilfelle, etter søknad, og ikke på generelt grunnlag. Ved dagens ordlyd kan departementet i enkelttilfelle gi rett til inngrepsløyve til organisasjoner. Lovendringen medfører altså at også kommunen kan gi rett til inngrepsløyve til lokale organisasjoner, og departementet til regionale organisasjoner – men kun til ett og ett bestemt tiltak. Kommunen kan altså ikke på generelt grunnlag delegere slik myndighet til organisasjoner.

Enkelte høringsinstanser ønsker å sikre seg at kommunen faktisk gir myndighet til å foreta inngrepsløyve til organisasjoner, og ønsker at fylkesmannen eller fylkeskommunen skal være pliktig til å kontrollere kommunene og pålegge dem å legge arbeidet til organisasjoner, eventuelt melde inn til departementet eller Direktoratet for naturforvaltning. Departementet viser til at hensikten med å legge slik hjemmel til kommunen er å la det være opp til kommunens skjønn hvorvidt de gir rett til inngrepsløyve til organisasjoner eller ikke. Det er ikke meningen at det skal være lik praksis over hele landet i og med at lokale forhold spiller inn, men at det er opp til det lokale selvstyre å vurdere og bestemme i hvert enkelt tilfelle. Det vises også til at departementet fortsatt har hjemmel til å fatte vedtak om inngrepsløyve også etter lovendring.

Ekspropriasjon

Det stilles spørsmål om kommunen har mulighet til å oppnå det samme som § 35 gir hjemmel til etter plan- og bygningsloven og oreigningsloven. Departementet viser til at inngrepsløyve gjelder for mindre inngrep som ikke nødvendiggjør ekspropriasjon. Hvis inngrepet er så stort at det kreves ekspropriasjon, så kan ikke inngrepsløyve etter § 35 benyttes.

Erstatning

Departementet viser til at særbestemmelsen om skjønnskostnader forhindrer at grunneier må betale saksomkostninger etter skjønnsprosessloven § 54, og sikrer at grunneier får sine saksomkostninger dekket i rimelig utstrekning.

Klage

Departementet viser til omtale av klagerett i kapittel 4.2 om forholdet til forvaltningsloven, hvor det fremgår at det er tatt inn i § 24 annet ledd at det gis klagerett også over § 35 annet ledd. Fylkesmannen – ikke fylkeskommunen – er klageorgan. Direktoratet for naturforvaltning er klageinstans for klage over fylkeskommunens vedtak etter § 22 annet ledd i § 24 annet ledd.

Andre innspill til endringsforslaget

Miljøverndepartementet mener at inngrepsløyve kun skal gis kommunene og ikke fylkeskommunene fordi hensikten er å sørge for at myndigheten legges på lokalt nivå. Hver kommune kan fatte vedtak etter første ledd kun innenfor sin kommune. For tilfeller på tvers av kommunegrensene må enten flere kommuner gå sammen, eller vedtak om inngrepsløyve må legges til departementet, som dessuten kan gi slik rett til organisasjoner.

Kommunen kan innta fotturnett i kommuneplanen hvis de ønsker det, så lenge det skjer innenfor kommunens geografiske grenser. Dersom kommunegrenser krysses, er det departementet, delegert til Direktoratet for naturforvaltning, som kan gi inngrepsløyve til nasjonale eller regionale organisasjoner.

Departementet viser til § 11 om ferdselskultur, hvor det fremgår at enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn skal opptre hensynsfullt og varsomt. Departementet kan ikke se det er nødvendig å pålegge at plikten etter § 11 opplyses spesielt i saker om inngrepsløyve ettersom regelen gjelder all ferdsel og ikke bare der hvor det foretas inngrepsløyve.

Avhengig av tiltakets omfang, kan det være aktuelt å stille vilkår til tillatelsen. Dette vil det være opp til den som gir tillatelse å vurdere ut fra tiltakets forventede virkninger og sett i lys av den generelle vilkårslæren.

Når det gjelder innspill om kontroll av at kommunen faktisk bruker myndigheten de har fått tildelt, mener departementet at det skal være opp til kommunen selv hvorvidt den vil benytte bestemmelsen. Det vil variere fra kommune til kommune hvor mye bestemmelsen brukes. Departementet selv har fortsatt hjemmel til å gi inngrepsløyve. Delegeringen av myndigheten til Direktoratet for naturforvaltning etter gjeldende lov vil bli videreført.