3 Bøtetjeneste som alternativ til fengsel hvis boten ikke betales

3.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

3.1.1 Gjeldende rett

De nærmere reglene om utmåling og betaling av bot står i straffeloven 1902 §§ 26 a til 28. Bot kan ilegges den siktede som en individuelt utmålt reaksjon, enten av domstolene ved dom eller av påtalemyndigheten ved forelegg. I begge tilfeller skal den som fastsetter boten, ta hensyn til handlingens grovhet og siktedes skyld og økonomiske evne, jf. straffeloven § 27 første ledd.

Når en fysisk person straffes med bot, skal det samtidig utmåles en subsidiær fengselsstraff som den botlagte skal sone hvis boten ikke blir betalt. Dette gjelder enten boten blir ilagt ved dom, jf. straffeloven § 28 første ledd, eller ved forelegg, jf. straffeprosessloven § 256 første ledd nr. 4. Ved foretaksbot fastsettes det ikke subsidiær straff.

Når retten idømmer bot, fastsetter retten også den subsidiære fengselsstraffen. Ilegges boten ved forelegg, fastsetter påtalemyndigheten den subsidiære straffen. Den subsidiære fengselsstraffen kan være inntil 3 måneder og 4½ måned når flere lovovertredelser avgjøres under ett, jf. straffeloven § 63.

Hva som etter gjeldende rett er forholdet mellom botens størrelse og lengden av den subsidiære fengselsstraffen, er noe uklart, se redegjørelsen i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 315. Men trolig er forholdstallet i de fleste tilfeller 1: 2, det vil si at en bot på 1000 kroner gir to dagers subsidiær fengselsstraff. Departementet ga også uttrykk for at forholdstallet 1: 2 bør være et naturlig utgangspunkt – basert på dagens pengeverdi.

Betaler ikke den botlagte frivillig, skal boten normalt inndrives. Statens innkrevingssentral og politiet kan tillate botlagte å betale boten i avdrag, jf. straffeprosessloven § 456 annet ledd første punktum. Ved avgjørelsen tas hensyn til beløpets størrelse og den skyldiges økonomiske evne. Slik tillatelse blir gitt ganske ofte. Påtaleinstruksen § 30–4 første ledd nevner bare Statens innkrevingssentral, og i praksis vil det vanlige være at avdragsbetaling besluttes der. Men hvis slik beslutning er truffet av politiet, f.eks. for å oppnå at et forelegg vedtas, jf. Ot.prp. nr. 75 (1989–1990) s. 11–12, er beslutningen bindende for Innkrevingssentralen.

Først etter at inndrivelse forgjeves er forsøkt, er det adgang til å fullbyrde den subsidiære fengselsstraffen, jf. straffeprosessloven § 456 fjerde ledd. Det følger av påtaleinstruksen § 30–4 annet ledd at politiet skal nedsette frihetsstraffen forholdsvis hvis den botlagte har betalt en del av boten. En del av en dag skal regnes som hel dag. Tilbys boten betalt etter at soning er påbegynt, avkorter politiet boten forholdsvis, men bare slik at hele soningsdager tas i betraktning.

For overtredelse av for eksempel vegtrafikkloven, tolloven og småbåtloven kan boten gis som forenklet forelegg. Også matloven inneholder en forskriftshjemmel om forenklet forelegg, men slik forskrift er ennå ikke gitt. Ved forenklet forelegg er botens størrelse fastsatt på forhånd i forskrift ut fra lovbruddets objektive grovhet, og er ikke individuelt tilpasset. Også den subsidiære fengselsstraffen er i disse tilfellene standardisert. Hva som etter gjeldende rett er forholdstallet mellom bot og subsidiær fengselsstraff i de standardiserte satsene, varierer, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 315. En harmonisering her vil bli vurdert ved oppfølgingen av Sanksjonslovutvalgets forslag i NOU 2003:15, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 316.

3.1.2 Straffeloven 2005 (ikke i kraft)

Straffeloven 2005 viderefører reglene i gjeldende straffelov om å utmåle en subsidiær fengselsstraff som kan fullbyrdes hvis boten ikke blir betalt, jf. § 55 første ledd første punktum. Etter § 55 første ledd annet punktum kan den subsidiære fengselsstraffen bare fullbyrdes hvis vilkårene i straffeprosessloven § 456 fjerde ledd annet punktum (ikke i kraft) er oppfylt:

”Bot som ikke betales eller lar seg inndrive ved lønnstrekk eller annen tvangsfullbyrding, skal fullbyrdes ved soning av den subsidiære fengselsstraffen når den botlagte har evne til å betale boten eller allmenne hensyn tilsier det.”

Allmenne hensyn kan for eksempel tale for at den subsidiære fengselsstraffen fullbyrdes overfor en tilbakefallsforbryter som flere ganger er ilagt bot, uten å ha evne til å betale bøtene, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 493. En annen sak er om det har noen hensikt å reagere med bot i slike tilfeller.

Subsidiær fengselsstraff faller etter straffeloven 2005 bort ved full betaling av boten. Betaler botlagte en del av boten, nedsettes fengselsstraffen forholdsmessig, regnet i hele dager. Maksimallengden for den subsidiære fengselsstraffen er 120 dager som også gjelder når flere lovovertredelser avgjøres under ett, jf. § 55 første ledd første punktum.

3.2 Forholdet til Norges menneskerettslige forpliktelser

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 4 nr. 2 bestemmer at ingen må bli pålagt å utføre tvangsarbeid eller påtvunget arbeid. Også FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har et tilsvarende forbud i artikkel 8 nr. 3. Konvensjonene utdyper ikke selv hva som ligger i tvangsarbeid eller påtvunget arbeid. Slikt arbeid kjennetegnes imidlertid av arbeid som utøves mot personens vilje og under trussel om en eller annen form for straff eller sanksjon.

Når det gjelder arbeidsplikt som del av en straffedom, åpner konvensjonene selv i noen grad for dette: Arbeid som kreves utført under det vanlige forløp av frihetsberøvelse etter EMK artikkel 5, er unntatt fra tvangsarbeidsforbudet. Dette innebærer at man eksempelvis kan la være å fullbyrde straff på fengsel eller avslutte soningen av fengselsstraff på betingelse av en arbeidsforpliktelse. Det er imidlertid ikke gjort noe tilsvarende unntak for andre straffarter som for eksempel samfunnsstraff eller bøtestraff. Departementet kan heller ikke se at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har drøftet arbeidsplikt som alternativ til andre straffarter enn fengsel. Det fremstår derfor som uklart om en ubetinget plikt til å utføre samfunnsnyttig arbeid, som del av eller som ledd i en samfunnsstraff eller bøtestraff, vil være i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser.

Fordi frivilligheten er et sentralt element ved vurderingen av om en bestemt type arbeid er i strid med tvangsarbeidsforbudet, vil arbeid eller tjeneste basert på samtykke som hovedregel ikke være i strid med forbudet. Dette er noe av bakgrunnen for kravet i straffeloven § 28 a om at den siktede må samtykke for å bli dømt til samfunnsstraff.

3.3 Svensk, dansk og finsk rett

I Sverige utmåles ikke subsidiær fengselsstraff samtidig med bøtestraffen, jf. brottsbalken 25 kap. 8 §. Hvis en bot ikke lar seg inndrive, beslutter domstolen om subsidiær fengselsstraff skal ilegges og i tilfelle hvor lang den skal være, jf. bötesverkställighetslagen (1979:189) 15 §§ flg. Subsidiær fengselsstraff kan bare fastsettes dersom det er åpenbart at den botlagte ikke har vilje til å betale, eller allmenne hensyn tilsier fengselsstraff. I praksis benytter domstolen i svært liten grad adgangen til å omgjøre bøter til fengsel. Hvordan fullbyrdingen av bøter kan effektiviseres og hvordan reaksjonen skal være når boten ikke betales, skal derfor utredes nærmere som ledd i et pågående utredningsarbeid om reaksjonssystemet.

Finsk rett har samme ordning som Sverige, jf. strafflagen (1889/39) 4 § og lag om verkställighet av böter (2002/672) 3. kapittel.

I Danmark fastsetter retten en subsidiær fengselsstraff samtidig med at boten idømmes. Ved forelegg på 10 000 kroner eller mindre er den subsidiære straffen fastsatt gjennom en trinnvis standardsats i loven. Ved forelegg over 10 000 kroner fastsetter domstolen den subsidiære straffen, jf. dansk straffelov § 55 stk. 1.