7 Gjennomføringstid og reaksjoner på brudd

7.1 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslår departementet at subsidiær samfunnsstraff kan fastsettes fra 2 til 120 timer og at gjennomføringstiden kan settes til inntil 120 timer. Når det gjelder regler for saksbehandling ved brudd ble det uttrykt følgende i høringsnotatet:

”Departementet går foreløpig inn for at reaksjon på og saksbehandling ved brudd på reglene for gjennomføring av samfunnsstraffen reguleres i straffegjennomføringsloven. Forslaget til ny § 59 a annet ledd i straffegjennomføringsloven legger opp til at ved brudd skal kriminalomsorgen påpeke dette overfor botlagte, klargjøre kravene som gjelder for gjennomføringen og gjøre botlagte kjent med følgene av gjentatte brudd, jf. første punktum. I dette ligger at botlagte skal gis ytterligere en sjanse til å gjennomføre samfunnsstraffen. Formuleringen ’klargjøre kravene på egnet måte’ er valgt for å gi kriminalomsorgen frihet til selv å bestemme hvordan klargjøringen skal skje, og for å markere at det ikke kreves at domfelte innkalles til innskjerpingssamtale som nevnt i § 58 første ledd første punktum. Klargjøring av kravene kan eksempelvis skje per telefon eller i brev.

Dersom bruddet består i at botlagte har begått en straffbar handling, bør det imidlertid være hjemmel for å avbryte straffen uten videre, det vil si uten at botlagte gis en ytterligere sjanse, jf. henvisningen i forslaget til ny § 59 tredje ledd til straffegjennomføringsloven § 59, se annet ledd.

Hva som ellers er følgen av gjentatt brudd, fremgår av forslaget til ny § 59a annet ledd siste punktum: Ved gjentatt brudd kan regionalt nivå i kriminalomsorgen be politiet beslutte fullbyrding av den subsidiære straffen. Bestemmelsen er utformet som en kan-regel. Dette innebærer at kriminalomsorgen ved gjentatt brudd kan velge enten å gi botlagte ytterligere en sjanse til å gjennomføre den subsidiære straffen, eller anse samfunnsstraffen som ikke gjennomført. Departementet forutsetter at politiet, når kriminalomsorgen ber om fullbyrding av fengselsstraffen, treffer beslutning om dette så fremt det foreligger gjentatt brudd.

Departementet legger med dette opp til at dersom samfunnsstraffen ikke gjennomføres, skal spørsmålet om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen behandles og avgjøres av påtalemyndigheten. Dette er også ordningen i dag, jf. straffeprosessloven § 456 fjerde ledd tredje punktum. I motsetning til ved omgjøring av samfunnsstraff ilagt etter straffeloven § 28 a, legges det ikke opp til domstolsbehandling her.

Dersom fullbyrdelse skal grunnes på at botlagte har begått en ny straffbar handling, bør dette prøves av domstolene. I forslaget til tredje ledd i ny § 59 a i straffegjennomføringsloven, foreslås det derfor å gi straffegjennomføringsloven § 59 første ledd tilsvarende anvendelse. § 59 første ledd gir påtalemyndigheten hjemmel til å bringe saken inn for retten med begjæring om omgjøring i tilfeller hvor den domfelte begår en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden. Bestemmelsen er en kan-regel. Alvoret i de nye forholdene og sammenhengen med bøteforholdene bør være førende for om påtalemyndigheten velger å bringe saken inn for retten eller gi botlagte mulighet for å gjennomføre den subsidiære samfunnsstraffen”

7.2 Høringsinstansenes syn

Kriminalomsorgen region nordøst og friomsorgskontorene iHedmark og Oppland, Akershus, Østfold og Vestfold har sammenfallende syn på behovet for lengre gjennomføringstid enn 120 dager slik høringsforslaget legger opp til. Hedmark og Oppland friomsorgskontor uttaler for eksempel:

”Som det framgår av høringsutkastet vil målgruppen være preget av personer som i mindre grad enn andre møter opp til soning og en stor andel med rusproblematikk. Det framstår i den sammenheng som lite hensiktsmessig å begrense gjennomføringstiden til 120 dager. Den foreslåtte gjennomføringstiden vil medføre et stort behov for å kunne stanse gjennomføringen når domfelte blir syk eller av andre grunner unnlater å møte opp (jeg kan ikke se at det er lagt opp til en slik hjemmel). Det vil være unødvendig byråkratisk og ressurskrevende for kriminalomsorgen å måtte forholde seg til korte gjennomføringstider som til stadighet må avbrytes for en slik soningsform. Det framstår som mer hensiktsmessig å sette en gjennomføringsperiode på eksempelvis seks måneder, hvor timene skal være gjennomført innen perioden, uten at det blir satt krav til at de skal fordeles jevnt utover.”

Friomsorgskontorene i Østfold og Akershus peker dessuten på at gjennomføringstiden bør ha en nedre grense. Akershus friomsorgskontor foreslår en minstetid på 30 dager.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund foreslår at det bør være adgang til å forlenge gjennomføringstiden i særlige tilfeller:

”NFF støtter forslaget om en ramme på 2—120 timer samfunnsstraff med gjennomføringstid på inntil 120 dager som hovedregel. NFF påpeker at hovedregelen bør kunne fravikes slik at domfeltes livssituasjon blir tatt hensyn til og gjennomføringstiden forlenges i særlige tilfeller. Det foreligger et forslag på 5 timer dette for å ha nok tid til kartlegging og relasjonsbygging.”

Når det gjelder reaksjon på brudd har mange høringsinstanser uttalt seg.

Fredrikstad tingrett uttaler:

”I forslaget til ny straffegjennomføringslov § 59a første ledd siste punktum heter det:

Hvis den botlagte på ny bryter fastsatte krav eller vilkår, kan regionalt nivå be politiet beslutte fullbyrding av den subsidiære fengselsstraff.

Slik vi ser det bør det vurderes om det i stedet bør være en henvisning til straffeloven § 28 b. Erfaringen med straffeloven § 28 b viser at det ikke alltid er like klart om vilkårene for samfunnsstraff er brutt. Det er her helt andre problemstillinger enn når man skal konstatere om en bot er betalt eller ikke.”

Kriminalomsorgen region nordøst uttaler:

”Region nordøst mener bestemmelsen i den foreslåtte § 59a ikke bør utformes som en kan-regel, da gjentatte brudd skal møtes med konsekvente reaksjoner. Dette er viktig for ikke å undergrave samfunnsstraffens troverdighet og reaksjonssystemet ved brudd. En ulik praktisering av denne adgangen ved friomsorgskontorene vil også kunne føre til ulikebehandling.

Region nordøst ser ikke nødvendigheten av å avbryte samfunnsstraffen (boten) ved nye straffbare handlinger. Situasjonen er ikke sammenlignbar med gjennomføringen av ordinær samfunnsstraff og begrunnelsen for å samordne bruddsaken. Det fremstår videre som lite hensiktsmessig at man som følge av siktelse i ny sak skal stoppe gjennomføringen av botens subsidiære straff. Det er sannsynlig at den resterende subsidiære fengselsstraffen vil akkumuleres og bortfalle ved en samordningssak. Til sammenligning avbrytes ikke gjennomføring av bøter i fengsel i påvente av avgjørelse i ny sak.”

Kriminalomsorgen region sørvest uttaler:

”Når det legges opp til at det skal være en egen saksgang for brudd i disse sakene, er det et enda større behov for å endre begrepet til noe annet enn subsidiær samfunnsstraff.

Vil en beslutning om at fengselsstraffen skal sones etter brudd på vilkårene for samfunnsstraffen være et enkeltvedtak som kan påklages?

Brudd som består av at botlagte har begått en straffbar handling – innebærer dette at botlagte må være dømt, siktet eller er det tilstrekkelig at han er mistenkt?”

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund uttaler:

”NFF er uenig i forslaget om at det utarbeides et eget reaksjonssystem for subsidiær samfunnsstraff. Det vurderes som hensiktsmessig at eksisterende reaksjonsformer; muntlig advarsel, innskjerpingssamtale og bruddmelding, også bør gjelder for subsidiær samfunnsstraff.

NFF støtter forslaget om at dersom subsidiær samfunnsstraff ikke gjennomføres, skal spørsmålet om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen behandles og avgjøres av påtalemyndigheten.”

KROM mener blant annet at rettssikkerhetshensyn taler for at domstolen må behandle spørsmålet om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen som følge av brudd.

7.3 Departementets vurdering

Høringsinstansene fra kriminalomsorgen etterlyser lengre gjennomføringstid enn 120 dager som høringsforslaget legger opp til. Departementet er enig i at målgruppen er preget av personer med alvorlige rusproblemer, ikke sjelden kombinert med psykiske lidelser, som ofte kan være lite motiverte for å gjennomføre bøtetjeneste. Det vil derfor være lite formålstjenlig å begrense gjennomføringstiden til 120 dager. Den korte gjennomføringstiden som er foreslått i høringsnotatet, vil medføre et stort behov for å kunne stanse gjennomføringen når domfelte bryter reglene for gjennomføring, blir syk eller av andre grunner unnlater å møte opp. Det vil være ressurskrevende for kriminalomsorgen å forholde seg til korte gjennomføringstider som ofte må avbrytes.

Departementet er enig i behovet for lengre gjennomføringstid, hvor timene skal være gjennomført innen perioden og uten krav til hyppige fremmøter. Hensynet til en effektiv gjennomføring taler dessuten for å sette en nedre grense for gjennomføringstiden. For å imøtekomme praktiske behov foreslår departementet en gjennomføringstid fra 20 dager til 6 måneder. Ved flere lovovertredelser kan kriminalomsorgen fastsette gjennomføringstiden fra 20 dager til 9 måneder.

Ved ordinær samfunnsstraff skal de pålagte timene fordeles jevnt over hele gjennomføringstiden, jf. retningslinjer til straffegjennomføringsloven med forskrift pkt. 5.1. Pålagte timer og gjennomføringstid samlet utgjør den frihetsinnskrenkingen som retten har pålagt. Ved bøtetjeneste vil dette være annerledes. Her er det sentrale at domfelte gjennomfører de pålagte timene uten at gjennomføringstiden nødvendigvis benyttes fullt ut. Bøtetjenesten er avsluttet når siste timen er gjennomført, selv om ikke gjennomføringstiden har utløpt. Departementet gir nærmere bestemmelser i underliggende regelverk om fastsettingen av timetall og gjennomføringstid.

Riksadvokaten stiller spørsmål om hvordan gjennomføringen skal skje hvis en del av boten er betalt eller en del av samfunnsstraffen (nå bøtetjenesten) er avtjent. Ordningen må være slik at en botlagt skal ha mulighet til å betale boten selv om gjennomføringen av bøtetjenesten er iverksatt. Departementet vil komme tilbake til den praktiske håndteringen av delbetaling og delgjennomføring i underliggende regelverk.

Kriminalomsorgen skal kontrollere at botlagte overholder forutsetninger og fastsatte vilkår. Hvis den botlagte forsettlig eller uaktsomt bryter vilkårene, skal kriminalomsorgen påpeke bruddet, klargjøre kravene på egnet måte og gjøre botlagte kjent med følgene av gjentatte brudd.

Tre forhold kan føre til at botlagte likevel må gjennomføre den subsidiære straffen i fengsel:

• Botlagte trekker samtykket tilbake

• Botlagte bryter vilkårene for bøtetjenesten

• Botlagte begår ny kriminalitet

Inntrer noen av disse forholdene, vil det være nærliggende å bruke reglene om tilbakeføring av domfelte som gjennomfører straff utenfor fengsel, fremfor reglene om fullbyrding av subsidiær fengselsstraff ved samfunnsstraff. Grunnen er at bøtetjeneste foreslås som en straffegjennomføringsform og ikke en straffereaksjon. Ved gjentatte brudd på vilkår eller forutsetninger for bøtetjenesten, eller hvis det er sannsynlig at botlagte har begått eller vil begå straffbar handling eller unndra seg gjennomføringen, foreslår derfor departementet at bestemmelsene om tilbakeføring til fengsel i straffegjennomføringsloven § 14 sjette og sjuende ledd bør gjelde tilsvarende.