6 Målgruppe og innhold

6.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet uttaler i høringsnotatet på s. 15-16:

”En annen utfordring gjelder målgruppen. Subsidiære bøtesonere i dag har ofte korte dommer – fra 1 til 180 dager. Hovedtyngden soner bøter under 30 dager. Dette legger føringer for innholdet i den subsidiære samfunnsstraffen. Lovbrytere som skal sone subsidiær fengselsstraff, møter dessuten i mindre grad opp til soning enn andre som skal sone fengselsstraff. I gruppen er det videre en stor andel rusmiddelmisbrukere, noe som innebærer at oppmøte for og gjennomføring av samfunnsstraff kan by på utfordringer. Dette har betydning når man skal fastsette regler for gjennomføringen og konsekvensene av brudd.

Særtrekkene ved målgruppen skaper behov for å tilpasse de ordinære reglene for samfunnsstraff noe. For det første må det være adgang til å gå under minstetiden på 30 timer, jf. straffeloven § 28 a tredje ledd. For det annet er det behov for å tilpasse reglene i straffegjennomføringsloven kapittel 5 om gjennomføring av samfunnsstraff. Departementet foreslår å tilpasse reglene i en ny § 59a. Alternativet vil være å tilpasse reglene i de enkelte paragrafene i straffegjennomføringsloven kapittel 5.

Etter at straffeloven 2005 er trådt i kraft vil antakelig målgruppen som skal sone subsidiær samfunnsstraff, være en annen enn etter gjeldende straffelov. Grunnen er at den subsidiære fengselsstraffen da bare skal sones i tilfeller hvor lovbryteren har betalingsevne, men likevel unnlater å betale, eller der allmenne hensyn tilsier det.”

Høringsnotatet inneholder også noen foreløpige tanker om den praktiske gjennomføringen av den subsidiære samfunnsstraffen. Formålet med subsidiær samfunnsstraff ved bot er prinsippet om gjenoppretting. Hensikten er at den botlagte gjør opp for seg gjennom samfunnsnyttig tjeneste ved å utføre samfunnsnyttig tjeneste i regi av friomsorgen. Tjenesten kan bestå i oppdrag fra offentlige etater, private selskaper og frivillige og ideelle organisasjoner.

Samfunnsnyttig tjeneste kan ifølge høringsnotatet bestå i å delta i arbeidsgrupper drevet av profesjonelle arbeidsledere/tilsatte i friomsorgen. Et eksempel er SAKO (Vestfold friomsorgskontor) hvor samfunnsstraffdømte deltar i arbeidstreningsgruppe som utfører dugnadsarbeid i kommunene.

I høringsnotatet foreslår departementet en ny § 59a i straffegjennomføringsloven. Bestemmelsen inneholder tilpasninger til reglene om samfunnsstraff i lovens kapittel 5. Om dette forslaget uttaler departementet blant annet følgende på side 19–21:

”Lovendringsforslagene beskrevet over gjør det nødvendig med enkelte tilpasninger i reglene i straffegjennomføringsloven kapittel 5 om samfunnstraff. Dette fordi samfunnsstraff som subsidiær straff ved bot vil ha et annet hjemmelsgrunnlag og også vil kunne ha et noe annet innhold og omfang enn samfunnsstraff idømt som prinsipal straff. Departementet foreslår en ny bestemmelse i straffegjennomføringsloven kapittel 5, se forslaget til ny § 59 a nedenfor. I første ledd foreslås angitt hvilke av reglene for innholdet i og gjennomføringen av vanlig samfunnsstraff som skal gjelde for subsidiær samfunnsstraff. I annet ledd foreslås regler for reaksjonen ved brudd og når den subsidiære fengselsstraffen skal måtte sones, se punkt 2.6.2.6.

Forslaget til ny § 59 a første ledd innebærer at straffegjennomføringsloven § 53 om innholdet i samfunnsstraffen skal gjelde også når samfunnsstraffen fastsettes som subsidiær straff ved bot. Departementet legger imidlertid til grunn at hovedinnholdet i straffen som regel vil være samfunnsnyttig tjeneste, jf. § 53 første ledd bokstav a.

Også bestemmelsene om krav til domfelte (§ 54), forebyggende rusforbud (§ 55), undersøkelser mv. (§ 56) og straffavbrudd (§ 57) antas å burde gjelde når samfunnsstraffen fastsettes som subsidiær straff ved bot. Det antas imidlertid at bestemmelsen om forebyggende rusforbud og undersøkelser mv. vil få liten betydning i praksis.

Forslaget til endring av straffeloven § 28 innebærer at i tilfeller hvor den dømte har samtykket i gjennomføring av subsidiær samfunnsstraff, skal den subsidiære fengselsstraffen likevel fullbyrdes dersom samfunnsstraffen ikke blir gjennomført.

Bestemmelsen sier imidlertid ikke noe nærmere om når samfunnsstraffen skal anses som ikke gjennomført. ”

6.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser som Riksadvokaten, kriminalomsorgsregionene, Jusshjelpa i Nord-Norge, Fagrådet innen Rusfeltet i Norge, Advokatforeningen og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund peker på at målgruppen er spesiell, og at det er viktig å ta hensyn til dette ved utformingen av reglene for den subsidiære samfunnsstraffen.

Kriminalomsorgen region sørvest uttaler for eksempel:

”Personene antas i stor grad å være tungt belastet med flere bøter pr. person. Mange av dem vil være lite egnet til å gjennomføre samfunnsstraff på grunn av at de ikke er i arbeid eller på skole, og heller ikke har bolig.

Erfaringen viser at de som skal sone subsidiær fengselstraff i mindre grad møter til soning. Denne andelen vil sannsynligvis øke med det nye forslaget.

En stor del av gruppen er rusmisbrukere. Dette vil innebære at det vil bli mange saker vedrørende brudd på samfunnsstraffen, noe som også vil gi seg utslag i statistikken for den ordinære samfunnsstraffen.”

Stine Sofies Stiftelse støtter forslaget hvis ordningen ikke benyttes ved vold og overgrep mot barn.

Forsvarsdepartementet og Generaladvokaten har i sine uttalelser tatt opp spørsmålet om den subsidiære samfunnsstraffen også skal omfatte militært personell.

Forsvarsdepartementet peker på at militær straffelov i visse tilfeller angir arrest som alternativ til bøter, se eksempelvis militær straffelov § 13 fjerde ledd, § 104 og § 105. Derfor stiller Forsvarsdepartementet spørsmål om den foreslåtte ordningen også medfører behov for endringer i militær straffelov.

Generaladvokaten har på generelt grunnlag ikke noe å bemerke til departementets forslag, men peker på at enkelte sakstyper egner seg mindre godt til samfunnsstraff:

”Enkelte sakstyper egner seg imidlertid mindre godt til samfunnsstraff. Det har for eksempel ikke vært vanlig å bruke samfunnsstraff ved saker om ulovlig fravær fra militærtjeneste. Da samfunnsstraff ble introdusert som reaksjonsform (den gang benevnt samfunnstjeneste), kom spørsmålet snart opp for Høyesterett. I Rt. 1989 s. 27 uttaler Høyesterett at overtredelse av den militære straffelov bør normalt ikke avgjøres ved samfunnstjeneste. Dette følges opp i Rt. 1991 s. 360 hvor det fremgår at man ikke ville bruke samfunnstjeneste ved overtredelse av militær straffelov til tross for at det forelå en positiv egnethetsvurdering.

I de typiske sakene (ulovlig fravær) kan en begrunnelse være at bruk av samfunnsstraff ville kunne gi et inntrykk av at den ene tjenesteplikten ble byttet ut med en annen, noe som kunne være egnet til å forvirre.

De avgjørelsene som er referert foran skriver seg fra en periode hvor hovedregelen var at det skulle ilegges ubetinget fengsel ved ulovlig fravær fra militærtjeneste. Utmålingspraksis harimidlertid endret seg siden den gang. I følge Rt. 2006 s.1699 er nå hovedregelen betinget fengsel i 14 dager ved første gangs uteblivelse fra førstegangstjeneste. Når det gjelder fravær fra påbegynt tjeneste er det i følge Rt. 2007 s.1468 en forutsetning for ubetinget fengsel at det dreier seg om fravær på over tre uker fra tjenesten.

Bot er ikke ordinært straffalternativ for overtredelser av militær straffelov. Det er imidlertid ikke urealistisk at det kan bli idømt bot ved siden av betinget fengsel. I så fall vil det etter generaladvokatens oppfatning passe dårlig om en slik bot skulle søkes avtjent ved samfunnsstraff, for tilfelle av manglende innbetaling. Man kan også spørre seg om samfunnsstraff ville være en passende subsidiær reaksjon hvis det blir ilagt bot for overtredelse av andre militært relaterte bestemmelser som Vernepliktloven § 48.”

Generaladvokaten anbefaler etter dette at bestemmelsen åpner for unntak, hvis overtredelsens art tilsier en annen reaksjon enn samfunnsstraff.

Det er bare Toll- og avgiftsdirektoratet som har kommentert forslaget i høringsnotatet om endringer i spesiallovgivningen. Toll- og avgiftsdirektoratet uttaler blant annet følgende:

”Det er kun på ett område hvor tollvesenet selv har myndighet til å ilegge subsidiær fengselsstraff, og dette er ved ileggelse av forenklet forelegg etter tolloven § 16–9. Utfyllende bestemmelser er gitt i tollforskriften av 17. desember 2008 § 16–9. Våre merknader er derfor begrenset til dette.”

(…)

”Begrepet er allment kjent for jurister og andre som håndhever straffebestemmelsene. Det vil være unødvendig og kompliserende å innføre en egen benevnelse. Dette til tross for at subsidiær samfunnsstraff i denne henseende vil bære mer preg av å være en oppgjørsmåte enn det tradisjonelle rehabiliterende elementet som dagens ordning er basert på. Innholdet ved gjennomføringen av subsidiær samfunnsstraff vil i det vesentlige være det samme som ved samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a. Videre legges det opp til de samme reglene for gjennomføringen av en samfunnsstraff, jf. forslag til ny straffegjennomføringslov § 59 a.”

(…)

”Som man ser av statistikken ovenfor er det svært mange forenklede forelegg som ilegges årlig (over 15.000 stk.). Videre er det veldig mange av disse som blir ilagt overfor personer som er bosatt i utlandet (for årene 2008 og 2009 var det mellom 4.000–5.000 stk.). Det er imidlertid svært få domfelte som blir sendt til soning (hhv. 25 og 9 stk. for årene 2008 og 2009).

Behovet og nytten for å bytte ut subsidiær fengselsstraff med samfunnsstraff er følgelig veldig liten på dette området. Mindre tollovertredelser avgjøres på en meget rask og effektiv måte ved ileggelse av forenklet forelegg. Forenklet forelegg kan ilegges når smuglingsforsøk oppdages ved grensepassering. Disse foreleggene skal som hovedregel vedtas på stedet. Dersom siktede på dette tidspunktet skulle bli forespurt om vedkommende var interessert i evt. samfunnsstraff ville dette forsinke og komplisere foreleggsinstituttet. På bakgrunn av den store mengden forenklede forelegg årlig er dette ikke ønskelig. I tillegg kommer at spørsmålet for ca. 4.000—5.000 personer ikke er aktuelt, da disse på dette tidspunktet er bosatt i utlandet.”

Når det forelegges bøter, kan det etter militær straffelov istedenfor fengselsstraff fastsettes et bestemt antall arrestdager som inntrer om boten ikke blir betalt, jf. straffeprosessloven § 479 tredje ledd og militær straffelov § 13 tredje ledd. Soning av slik arrest skjer i militært arrestlokale. Ordningen med bøtetjeneste er imidlertid bare ment som alternativ til fengselsstraff. Bøtetjeneste vil derfor ikke være aktuelt hvis botlagte er ilagt arrest som subsidiær straff. Det samme gjelder hvor arrest trer istedenfor bøter, jf. for eksempel militær straffelov § 104 og § 105.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til ny § 59a i straffegjen-nomføringsloven som regulerer innholdet og den praktiske gjennomføringen av den subsidiære samfunnsstraffen.

Kriminalomsorgen region nordøst, Vestfold friomsorgskontor, Fagrådet innen Rusfeltet i Norge, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Advokatforeningen støtter forslaget om faste arbeidsledere. Akershus friomsorgskontor opplyser at kontoret har tilsatt arbeidsleder og har god erfaring med ledelse av arbeidsgrupper og tilrettelegging av arbeidet for de mest krevende klientene.

Fagrådet innen Rusfeltet i Norge uttaler blant annet:

”Vi støtter særlig opp om ideen med å for eksempel ansette egne arbeidsledere ved kriminalomsorgen, som skal ha særlig oppfølgingsansvar ovenfor denne gruppen. Samtidig vil vi påpeke at det konkrete arbeidet med å sette denne løsningen i system bør tenkes nøye gjennom og i planleggingsfasen inkludere både fagmiljøer innen rus-/psykiatrifeltet og brukermedvirkning gjennom brukerorganisasjonene. Det vi savner i høringsdokumentet er en beskrivelse av hvordan kontakten opp i mot øvrig hjelpeapparat og behandlingstilbud skal ivaretas, for å hjelpe de bøtlagte med et rusproblem til lettere å kunne finne veien til et normalt liv etter gjennomføring av samfunnsstraff. For både dem selv og samfunnet generelt er det minst like viktig at livet etter straffegjennomføring kommer i mer ordnede former, som at de ’fullfører oppdraget’ og ’gjør opp for seg’. Her har kriminalomsorgen en stor mulighet til å bidra til dette.”

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund er positiv til å tilsette egne arbeidsledere som et supplement til det allerede eksisterende kontaktnettet som består av offentlige og frivillige instanser. Hvis det opprettes arbeidslag av domfelte under ledelse av arbeidsledere, mener forbudet gruppesammensetningen må vurderes nøye for å unngå uheldige sammenstillinger.

Advokatforeningen uttaler blant annet:

”Ansettelse av særskilte innsatsledere med praktisk arbeidserfaring ansees som et av flere viktige virkemidler. Dette vil bidra til å sikre en tett oppfølgning av en målgruppe som fra før er utsatt i forhold til egen evne til oppfølgning av forpliktelser.”

Kriminalomsorgen region sørvest,Hedmark og Oppland friomsorgskontor og KROM er skeptiske til forslaget. Kriminalomsorgen region sørvest trekker særlig frem de sikkerhetsmessige utfordringene ved forslaget:

”Det er foreslått å ansette egne arbeidsledere ved friomsorgen, eks 2 stykker i 50 % stilling. Region sørvest stiller spørsmål ved om dette vil være sikkerhetsmessig forsvarlig. Arbeidslederen vil da alltid være alene. De botlagte kan være syke og/eller farlige. Legges det opp til å kartlegge sikkerheten?”

Hedmark og Oppland friomsorgskontor mener forslaget er lite tilpasset situasjonen i distrikts-Norge:

”Hedmark og Oppland friomsorgskontor har i dag en arbeidsleder i 100 % stilling som tar med seg domfelte på samfunnsnyttig tjeneste i Lillehammer, Gjøvik, Hamar, Elverum og Kongsvinger (en dag i uka hvert sted etter behov). Dette fungerer relativt godt, men vi erfarer at det er utfordrende å sette rusmisbrukere i disse gruppene, fordi det begrenser hvilke andre domfelte vi kan ta med. Det skyldes først og fremst at rusmisbrukere ofte har en negativ påvirkning på de andre i gruppa, ved at de snakker om rus og har til dels lav arbeidsinnsats. Videre reagerer andre domfelte på at de framstår som ruset (de kan eksempelvis gå på metadon), mens de selv sliter med å holde seg rusfrie. Den største utfordringen er imidlertid å skaffe oppdrag ute i distriktene til personer som i utgangspunktet ikke er særlig arbeidsføre, og velkjente i lokalmiljøet. Å tilsette to arbeidsledere i 50 % stilling vil ikke kunne dekke det varierende behovet i eksempelvis Trysil, Tynset, Koppang, Otta, Fagernes, Gran eller Ringebu. Siden det ikke er forutsigbart hvor de domfelte bor, er det ikke hensiktsmessig å tilsette arbeidsledere som bor i et av disse tettstedene. At de skal reise til de nevnte stedene fra våre kontorer vil bli for tidkrevende. Antagelig vil det være behov for å ansvarliggjøre de enkelte kommunene til å stille oppdrag til disposisjon. Dette er et arbeid som må gjøres fra sentralt hold, da vi har varierende erfaring med i hvilken grad kommunene føler seg forpliktet til å bidra til gjennomføring av straff.”

KROM uttaler blant annet:

”Ved gjennomføring av samfunnsstraff som subsidiær straff ved bot foreslår departementet å ansette egne arbeidsledere ved friomsorgen (høringsnotatet, s. 22).

En slik løsning vil etter KROMs oppfatning medføre at gjennomføring av samfunnsstraff som subsidiær straff ved bot blir kvalitativt annerledes enn soning av ordinær samfunnsstraff. KROM advarer også mot at arbeidslederne vil få en meget uheldig dobbeltrolle overfor de botlagte ved at lederne etter det foreslåtte skal ivareta både motivasjons- og kontrollfunksjoner.

Det fremgår ikke av høringsnotatet hvilken kompetanse og bakgrunn arbeidslederne skal ha. KROM vurderer dette som en betydelig svakhet ved forslaget.”

Jusshjelpa i Nord-Norge setter spørsmålstegn ved en ordning som innebærer at kriminalomsorgen mottar midler for arbeidskraft ved samfunnsstraff. Etablering av faste arbeidssteder i samarbeid med private bedrifter er ifølge Jusshjelpa betenkelig, både i forholdet til tanken bak samfunnsstraff (samfunnsnyttig arbeid) og i forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 4 nummer 2.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å utnytte andre driftsenheter innen kriminalomsorgen til gjennomføring av subsidiær samfunnsstraff.

Juss-Buss og KROM er skeptiske til forslaget. Juss-Buss uttaler:

”Det er klart at det kan finnes praktiske fordeler ved å fremme samarbeidet mellom friomsorgen og kriminalomsorgen, men Juss-Buss mener det er viktig at hensynet til de som gjennomfører straff må komme i første rekke. Selv om det finnes fordeler ved at de som utfører samfunnstraff jobber ’side om side’ med fengselsinnsatte, er det viktig at valget av arbeidsplass blir vurdert ut fra hva som vil være mest hensiktsmessig for den enkelte. Muligheter for å gjennomføre samfunnsstraffen i allerede etablerte driftsenheter i fengslene, må således ikke føre til at friomsorgen ikke søker å opprette nye og mer hensiktsmessige driftsenheter eller å etablere kontakt med andre samarbeidspartnere.”

KROM har følgende merknad:

”KROM advarer mot en tilknytning til fengslene. På et prinsipielt nivå er det et poeng i seg selv at den subsidiære straffen skal være noe annet enn fengselsstraff. Det fremstår dermed som lite hensiktsmessig å knytte den subsidiære samfunnsstraffen nært opp mot fengslene og arbeidsdriften i tilknytning til disse.

På et praktisk nivå er det grunn til å advare mot en ’konkurranse’ mellom fanger og botlagte. I (lukkede) fengsler er utearbeid gjerne en del av det såkalte progresjonssystemet. I praksis har dette en tendens til å innebære at fangene må gjennom utearbeid som et steg på veien frem til (prøve)løslatelse. Det vil dermed være svært uheldig dersom kvoten for utearbeidende fylles av botlagte som utfører subsidiær samfunnsstraff. Fengslene viser erfaringsmessig en betydelig forsiktighet og tilbakeholdenhet med hensyn til å sikkerhetsklarere fanger for arbeid utenfor fengselsmurene. Det må antas at tilbakeholdenheten delvis skyldes fengslenes frykt for å bli sittende med ansvaret dersom noe skulle gå galt. Dermed foreligger det en reell risiko for at fengslene føler det enklere å fylle kvoten med botlagte ettersom ansvaret for disse er plassert hos andre enn fengsel.”

Høringsinstanser fra kriminalomsorgen er generelt kritisk til eller imot å innføre en fleksibel ordning for når botlagte skal utføre samfunnsnyttig tjeneste. Det uttales blant annet at ordningen er vanskelig å administrere, og at målgruppen antakelig heller har behov for stramme rammer for gjennomføringen snarere enn fleksible rammer. Kriminalomsorgen region nordøst uttaler for eksempel:

”Regionkontoret er sterkt imot forslaget om mulighet for ’fleksitid’. Dette vil uthule brudd- og reaksjonssystemet. Det vises til uttalelsen fra Akershus friomsorgskontor hvor det påpekes at klientene synes å vinne på faste rammer. Å legge opp til et system med løsere rammer enn ordinær samfunnsstraff synes lite hensiktsmessig.”

Advokatforeningen, Juss-Buss og KROM er imidlertid positive til forslaget om ”fleksitid”. KROM peker på at en slik løsning er konstruktiv, særlig med tanke på at den botlagte kan få god anledning til å kombinere samfunnsstraffen med eget arbeid og/eller skolegang.

Høringsinstanser som blant annet Riksadvokaten, kriminalomsorgsregionene og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund peker på at den foreslåtte ordningen vil kreve en betydelig ressursinnsats. I sin høringsuttalelse uttaler for eksempel Kriminalomsorgen region nordøst følgende:

”Med den kunnskap kriminalomsorgen har om den gruppen ordningen antas å være aktuell for, frykter regionkontoret at etablering og gjennomføring av samfunnsstraff som erstatning for fengsel som subsidiær straff vil bli et tidkrevende, ressurskrevende og kostbart system.”

6.3 Departementets vurdering

Flere av høringsinstansene har merknader til innholdet og den praktiske gjennomføringen av den. Dette gjelder for eksempel forslaget om å etablere faste arbeidssteder, bruke fleksitid og utnytte andre driftsenheter i kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen vil i tiden fremover forberede hvordan bøtetjenesten skal organiseres og gjennomføres på det mer praktiske plan. Høringsuttalelsene vil være nyttige innspill i dette arbeidet.

Stine Sofies Stiftelse går imot bruk av subsidiær samfunnsstraff ved vold og overgrep mot barn. Departementet antar imidlertid at slike lovbrudd er så alvorlige at det normalt ikke er aktuelt å reagere med bot i slike tilfeller. Dermed vil heller ikke ordningen med bøtetjeneste være aktuell i praksis. Situasjonen kan imidlertid være en annen i mindre alvorlige volds- og overgrepssaker. Spørsmålet er om målgruppen for bøtetjenesten i slike saker bør avgrenses etter tilsvarende prinsipper som gjelder for straffegjennomføring med elektronisk kontroll.

Ved straffegjennomføring med elektronisk kontroll skal kriminalomsorgen ikke innvilge slik gjennomføring hvis det anses utilrådelig, jf. forskrift til straffegjennomføringsloven § 7–3 tredje ledd. Utilrådelighetskriteriet er presisert slik i forskriften:

”I de tilfeller der det aktuelle lovbruddet (…) dreier seg om volds- eller seksualforbrytelser, skal domfelte som hovedregel ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Dersom domfelte er dømt for volds- eller seksualforbrytelse mot en person som domfelte bodde eller fortsatt bor sammen med, skal straffegjennomføring med elektronisk kontroll ikke innvilges.”

I Ot.prp. nr. 31 (2006–2007) understreker departementet på side 52 at den som gjennomfører straff med elektronisk kontroll, fullbyrder ubetinget fengselsstraff. Domfelte er således dømt for et forhold som kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff, i motsetning til bøtetjeneste hvor botlagte er ilagt en bot for forholdet. Straffegjennomføring med elektronisk kontroll og bøtetjeneste er således ikke sammenlignbare.

Etter departementets syn er det ikke behov for å avgrense mot volds- og overgrepssaker ved bøtetjeneste. Når botlagte med betalingsevne kan gjøre opp forholdet ved betaling, bør botlagte uten betalingsevne ha mulighet til å gjøre opp for seg ved bøtetjeneste. En annen løsning vil bidra til å videreføre de uheldige sidene ved dagens ordning som kan gi bøtestraffen preg av gjeldsfengsel og bidra til sosial diskriminering.

Generaladvokaten foreslår unntak for bot ilagt etter militær straffelov eller andre militært relaterte bestemmelser som for eksempel vernepliktloven § 48. Dette gjelder hvor overtredelsens art tilsier en annen reaksjon enn samfunnsstraff som subsidiær reaksjon. Hensynene bak forslaget tilsier imidlertid etter departementet syn ikke behov for unntak i disse tilfellene. Forutsetningen er at det er reagert med bot og fastsatt en subsidiær fengselsstraff hvis boten ikke betales eller lar seg inndrive.