3 Gjeldende rett

3.1 Taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett

Hovedregelen etter forvaltningsloven er at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et organ for stat eller kommune, har taushetsplikt om “noens personlige forhold”, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Forvaltningsloven §§ 13 a flg. angir unntak fra hovedregelen i § 13. Taushetsplikten er bl.a. ikke til hinder for at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag.

Videre kan særlovgivningen inneholde regler om taushetsplikt for ansatte i det aktuelle forvaltningsorganet. For eksempel regulerer ligningsloven § 3-13 taushetsplikt for ansatte i ligningsforvaltningen om noens økonomiske forhold, og sosialtjenesteloven § 8-8 og barnevernloven § 6-7 pålegger ansatte i hhv. sosialtjenesten og barnevernet taushetsplikt også når det gjelder opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer osv.

Politiets taushetsplikt er regulert i straffeprosessloven, strafferegistreringsloven, politiloven og påtaleinstruksen. Utgangspunktet er at enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i straffesaker får vite om noens personlige forhold, jf. straffeprosessloven § 61 a første ledd nr. 1. Taushetsplikten er imidlertid ikke til hinder for at opplysninger blir gitt til andre enn partene når dette har særskilt hjemmel i lov eller generell instruks fastsatt av Kongen eller Riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 8. For politiets øvrige virksomhet gjelder med enkelte tillegg og begrensninger strafferegistreringsloven § 8 og forvaltningsloven §§ 13 til 13 f, jf. politiloven § 24.

Også forvaltningsorganers opplysningsplikt kan være særskilt regulert i lov eller forskrift. Utlendingsloven § 84 gjør i dag unntak fra taushetsplikten for barnevernmyndighetene og sosialtjenesten. Disse organene har en plikt til på anmodning å gi utlendingsforvaltningen opplysninger om utlendingers navn og adresse.

Det samme gjelder opplysninger om referansepersonen i en sak om oppholdstillatelse etter lovens kapittel 6 eller om oppholdsrett etter lovens kapittel 13 har mottatt økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven det siste året før opplysningene avgis. Med hjemmel i utlendingsloven §§ 85 og 86 med tilhørende forskriftsbestemmelser har politiet opplysningsplikt om en referansepersons vandel i sak om familieinnvandring etter lovens §§ 40 og 48, og i sak om visum etter lovens § 10.

Videre kan offentlige organer ha plikt til å gi opplysninger på eget initiativ. Påtaleinstruksen § 5-13 pålegger politiet en løpende plikt til å gi Utlendingsdirektoratet melding om etterforskning mot utenlandsk statsborger eller om det foreligger grunn for utvisning. Nærmere bestemt skal politiet straks underrette Utlendingsdirektoratet når en utlending som ikke er nordisk statsborger eller har permanent oppholdstillatelse, er siktet for straffbart forhold, eller utlendingen blir tiltalt for et straffbart forhold som antas å kunne føre til utvisning. Videre skal Utlendingsdirektoratet underrettes når det foreligger dom i saken eller når den på annen måte er avsluttet eller bortfalt, samt ved eventuell anke. For øvrig skal politiet gi underretning når det foreligger særlig grunn som kan føre til utvisning av en utlending etter utlendingsloven §§ 66 til 68.

Dersom det verken kan utledes en plikt til taushet eller en plikt til å gi opplysninger til andre, vil det være opp til organet selv å avgjøre om opplysninger organet besitter, skal utleveres.

Særlig om politiregisterloven

Lov 28. mai 2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) er vedtatt, men er p.t. ikke trådt i kraft. Loven samler regelverket om politiets taushetsplikt og utlevering av opplysninger fra politiet til andre etater. Politiets taushetsplikt skal ikke være til hinder for at opplysninger utleveres til andre offentlige organer i deres interesse, dersom det er nødvendig for å fremme mottakerorganets oppgaver etter lov eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte, jf. lovens § 30. Bestemmelsen gir hjemmel for utlevering av informasjon fra politiet på politiets eget initiativ, enten ved at politiet kan utlevere opplysninger eller at politiet skal utlevere opplysninger. Med sistnevnte tas sikte på de tilfeller der politiet av eget tiltak skal utlevere opplysninger til andre offentlige organer i deres interesse. Disse forholdene er i dag regulert i påtaleinstruksens kapittel om meldeplikt og vil bli videreført i forskrift til politiregisterloven. Politiregisterloven § 30 forutsetter nærmere regulering av utleveringen i forskrift. Slike forskriftsbestemmelser er sendt på høring, se nedenfor, og vil bli satt i kraft samtidig med politiregisterloven. Politiregisterloven § 30 regulerer, som nevnt, bare de tilfellene hvor politiet kan/skal utlevere informasjon av eget tiltak, og ikke de tilfellene der politiet har plikt til å utlevere opplysninger etter anmodning fra andre offentlige etater. Den sistnevnte formen for utleveringsplikt må reguleres i spesiallovgivningen. Politiregisterloven og tilhørende forskrift skal etter planen tre i kraft ved årsskiftet 2012/2013.

Politiregisterloven gjelder for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger, med unntak av behandling av opplysninger som er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål. Politiets og påtalemyndighetens adgang til å utlevere opplysninger til politiets forvaltningsvirksomhet reguleres av politiregisterloven § 29. Det fremgår av bestemmelsen at politiets taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten i den utstrekning det er nødvendig for utøvelsen av politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål. Ny politiregisterlov og -forskrift er ikke tenkt å innebære vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett.

Begrensningene i politiets taushetsplikt etter §§ 29 og 30 kommer bare til anvendelse så langt de passer for opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak, hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten eller hensynet til politiets operative virksomhet og organiseringen av denne, er nødvendig å holde hemmelig, jf. politiregisterloven § 23 annet ledd.

Forslag til politiregisterforskrift ble sendt på høring i brev av 15. februar 2012. De bestemmelsene som er relevante for utlendingsforvaltningen, fremgår av forslagets § 9-6 og § 10-14.

I forslagets § 9-6 fremgår det at politiet kan utlevere opplysninger til utlendingsmyndighetene, «for deres bruk i saker etter utlendingsloven og statsborgerskapsloven, som for eksempel saker om visum, beskyttelse, oppholdstillatelse, statsborgerskap, tilbakekall, bortvisning, utvisning og frivillig retur». Før opplysninger utleveres, skal det foretas en nødvendighetsvurdering, hvor det blant annet skal legges vekt på om mottakerorganet (utlendingsmyndighetene) vil settes i stand til å treffe en riktigere eller mer velbegrunnet avgjørelse, eller utføre en mer effektiv og hensiktsmessig tjeneste enn om det ikke hadde mottatt opplysningene.

Bestemmelsen i forslagets § 10-14 omhandler underretning til utlendingsmyndighetene når det foreligger straffbare forhold som kan ha betydning for behandling av sak om beskyttelse (asyl). Bestemmelsen fastsetter at politiet skal informere utlendingsmyndighetene ved kopi av siktelsen, når en utlending som har søkt beskyttelse, får stilling som siktet og søknaden om beskyttelse ikke er endelig avgjort.

3.2 Behandling av personopplysninger

Personopplysningsloven gjelder for behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler, samt annen behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister, jf. lovens § 3 første ledd. «Personopplysninger» defineres i loven som opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson.

Bestemmelsen i personopplysningsloven § 8 regulerer vilkår for å behandle personopplysninger generelt, mens § 9 angir tilleggsvilkår for å behandle sensitive personopplysninger. For sensitive personopplysninger er vilkårene i §§ 8 og 9 kumulative, slik at den behandlingsansvarlige må ha rettslig grunnlag i begge bestemmelsene før behandlingen tar til. Personopplysningsloven §§ 8 og 9 tilsvarer langt på vei artiklene 7 og 8 i personverndirektivet.

Personopplysningsloven § 8 oppstiller generelle vilkår for når behandling av personopplysninger kan finne sted. Det følger av bestemmelsen at behandling bare kan skje dersom den registrerte har samtykket i behandlingen, hvis den er fastsatt ved lov eller dersom ett av nødvendighetskriteriene i bokstav a til f er oppfylt. Felles for vilkårene i bokstav a til f er at behandling av personopplysninger bare er tillatt i den utstrekning behandlingen er nødvendig for å ivareta nærmere definerte interesser.

Personopplysningsloven § 9 fastsetter når sensitive personopplysninger kan behandles. Det er høyere terskel for å behandle sensitive personopplysninger enn andre personopplysninger. Bakgrunnen er blant annet at dette er informasjon som den registrerte ofte vil ønske å ha for seg selv. Første ledd slår innledningsvis fast at sensitive personopplysninger bare kan behandles dersom ett av vilkårene i § 8 er oppfylt, og behandlingen i tillegg oppfyller ett av vilkårene i § 9 første ledd bokstav a til h. I § 9 første ledd fremgår at behandling bare kan skje dersom den er hjemlet i lov, der den registrerte samtykker eller selv frivillig har gjort opplysningen alminnelig kjent, samt der behandlingen er nødvendig for å oppfylle eller vareta nærmere angitte interesser, plikter eller formål. Nødvendighetskriteriene avviker fra, og er til en viss grad strengere og mer konkrete enn, de kriterier som er opplistet i § 8 bokstav a til f.

Personopplysninger må behandles i henhold til visse grunnkrav som er nedfelt i personopplysningsloven § 11. Bestemmelsen implementerer EUs personverndirektiv artikkel 6. Det overordnede formålet med disse kravene er å sikre at personopplysninger har god opplysningskvalitet, dvs. at de er korrekte, fullstendige og oppdaterte, og at de er relevante for formålet med behandlingen. Personopplysningsloven § 11 oppstiller grunnkrav til behandling av personopplysninger. Vilkårene i § 11 er kumulative, noe som betyr at alle fem vilkårene må være oppfylt for at behandlingen kan sies å være i samsvar med loven. Bokstav a pålegger den behandlingsansvarlige å sørge for at personopplysninger bare behandles når dette er tillatt etter §§ 8 og 9. Bokstav b understreker at personopplysninger bare kan brukes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i virksomheten. Dette kravet gjelder både når opplysningene samles inn fra den registrerte og når opplysningene innhentes fra andre kilder. I tillegg begrenser bokstav c muligheten til å bruke allerede innsamlede personopplysninger til formål som er uforenlige med det opprinnelige innsamlingsformålet. Formål er typisk uforenlige dersom den nye bruken virker mot de interesser som den opprinnelige bruken skulle fremme (for eksempel der opprinnelig formål var å gi fordeler for den registrerte, mens den endrede bruken har til formål å kontrollere lovligheten av den registrertes handlinger). Bokstav d pålegger den behandlingsansvarlige å sørge for at personopplysninger som behandles, er tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen. Uttrykket «relevante» markerer en ytre grense for hvilke personopplysninger som kan trekkes inn i behandlingen; behandlingen må ikke omfatte unødvendige personopplysninger. Bokstav e innebærer en plikt for den behandlingsansvarlige til å sørge for at opplysningene er korrekte og oppdaterte, samt at de ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig ut fra behandlingsformålet.

Bestemmelsene i personopplysningsloven gjelder for behandling av personopplysninger om ikke annet følger av en særskilt lov som regulerer behandlingsmåten, jf. personopplysningsloven § 5. Eksempelvis er elektronisk tilgang til ligningsopplysninger særlig regulert i forskrift 31. oktober 2003 nr. 1291 om elektronisk tilgang til opplysninger i ligningsforvaltningens registre.

Når ny politiregisterlov trer i kraft, vil den regulere politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger, med unntak av der behandlingen av opplysningene utelukkende er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål, jf. § 3. Lovens kapittel 2 har særlige bestemmelser om behandling av opplysninger. Disse bestemmelsene samsvarer i stor grad med bestemmelsene i personopplysningsloven.