Del 1
Innledende del

1 Mål og ansvarsområder for forsvarssektoren

1.1 Sikkerhets- og forsvarspolitiske mål

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å verne om norsk suverenitet, territoriell integritet, vårt demokratiske styresett og vår handlefrihet mot politisk, militært og annet press. Forsvarssektoren skal bidra til å:

• Beskytte Norges befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur mot trusler, anslag og angrep fra både statlige og ikke-statlige aktører.

• Forhindre væpnet konflikt og fremveksten av trusler mot norsk og alliert sikkerhet.

• Fremme fred, stabilitet og videre utvikling av den internasjonale rettsorden.

• Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep i en alliert ramme.

De sikkerhets- og forsvarspolitiske målene utrykker hva regjeringen vil oppnå med sikkerhets- og forsvarspolitikken, og utgjør samtidig forsvarssektorens samfunnsmål.

Forsvaret av Norge omfatter bredden av nasjonal og alliert sikkerhet og vern om våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Militærmakt er ett av flere virkemidler en suveren stat har for å verne om sine interesser, ivareta nasjonal selvstendighet og politisk handlefrihet. Norge og vår sikkerhet må forsvares hver dag, på og utenfor norsk territorium. Først og fremst for å forebygge og hindre at andre direkte eller indirekte påtvinger Norge sin vilje med makt, og om nødvendig ved å handle og svare med makt dersom det skjer. Forsvaret er i denne sammenheng et avgjørende virkemiddel for å ivareta norsk og alliert sikkerhet, verne om norske interesser og verdier, tilrettelegge for samarbeid og integrert samvirke med allierte, og for å yte troverdige bidrag til vår kollektive sikkerhet i rammen av NATO.

NATO og det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Forsvarskonseptet angir at Norge forsvares som en funksjon av tre gjensidig forsterkende elementer: vår nasjonale evne, kollektivt forsvar gjennom NATO og bilateral støtte fra nære allierte. Alle disse elementene understøttes av sivilt-militært samarbeid i rammen av totalforsvaret. Dette styrker nasjonens motstandskraft og utholdenhet, samt reduserer sårbarheten mot sammensatte trusler eller annen sikkerhetstruende virksomhet. Det er den samtidige kombinasjonen av nasjonal evne, kollektivt forsvar og tilstedeværelse og forsterkning fra nære allierte som utgjør vår samlede forsvarsevne og ivaretakelse av de sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Kjernen i konseptet er Forsvaret og dets egenevne og muliggjør maksimal utnyttelse av de øvrige elementene i forsvarskonseptet.

Vår evne til å ivareta de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål handler i økende grad om et spørsmål om nasjonal handlefrihet, vern om norske interesser og evnen til å ivareta norsk innflytelse, spesielt i norske nærområder. Vår nasjonale kapasitet og evne til å følge, forstå og påvirke utviklingen av situasjonen i egne nærområder, er av vesentlig betydning for å opprettholde norsk sikkerhetspolitisk handlingsrom. Dette stiller store krav til nasjonal tilstedeværelse, situasjonsforståelse og kontinuerlig operasjoner i nord. Fortsatt investering i nasjonalt forsvar og sikkerhet blir dermed stadig viktigere for å opprettholde nødvendig grad av kontroll og innflytelse, troverdighet og relevans, inkludert overfor og i samvirke med nære allierte.

1.2 Om forsvarssektoren

Figuren under viser aktørene i forsvarssektoren:

Forstørr bilde

Forsvarsdepartementet skal utvikle og implementere sikkerhets- og forsvarspolitikken i tråd med Stortingets vedtak. Dette innebærer ansvar for helhetlig oppfølging av forsvarspolitikken nasjonalt og internasjonalt overfor allierte og partnere.

Forsvarsdepartementet har ansvar for styring av Forsvaret, Forsvarsmateriell, Forsvarsbygg og Forsvarets forskningsinstitutt. Styring av Forsvaret er basert på nærmere fastsatte mål for resultater og effekter. Resultatmålene for Forsvaret omfatter målrettede daglige operasjoner, god beredskap og evne til operasjoner i krise og væpnet konflikt og langsiktig kapabilitetsutvikling.

De andre etatene i sektoren skal understøtte og bidra til Forsvarets resultatmål. Fornyelse og modernisering av materiell og eiendom, bygg og anlegg (EBA) er en viktig og nødvendig forutsetning for å opprettholde relevant operativ evne. Forsvarsmateriell skal anskaffe, forvalte og avhende materiell. Forsvarsbygg skal understøtte Forsvarets operative evne og beredskap gjennom kostnadseffektive og funksjonelle EBA-tjenester og rådgivning. Forvaltning av sektorens EBA gjennomføres som en kombinasjon av egenproduserte tjenester og kjøp av varer og tjenester i det sivile markedet. Forsvarets forskningsinstitutt skal gi den politiske og militære ledelsen forskningsbaserte og uavhengige råd til utvikling av forsvarspolitikk, forsvarsplanlegging og forvaltning av sektoren.

Regjeringen har besluttet at hovedmålsettingen med tillitsreformen i forsvarssektoren skal være å legge til rette for en sektor med høyere gjennomføringsevne, raskere tilpasninger til endrede forutsetninger, og økt effektivitet. For å oppnå dette må det gis et mer helhetlig ansvar til forsvarssjefen og øvrige etatssjefer, noe som vil kreve endringer i ansvarsdelingen på tvers av departement og etatene og mellom etatene i sektoren. Forsvaret må videre få større ansvar for både å utvikle, planlegge, og styre alle ressursområder og aktiviteter basert på mål gitt av departementet, samt være en tydelig premissgiver og bestiller overfor de tre øvrige etatene. Departementet arbeider nå med en styringsreform i forsvarssektoren for å muliggjøre dette, der implementering av endringer planlegges fra 2024.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har ansvar for å følge opp forebyggende sikkerhet i sektoren. Etaten er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, men Forsvarsdepartementet har instruksjonsmyndighet overfor NSM i saker innenfor Forsvarsdepartementets ansvarsområde.

Forsvarets oppgaver

Forsvaret er statens fremste virkemiddel for å ivareta Norges sikkerhet mot eksterne trusler, anslag og angrep. Forsvarets oppgaver er Stortingets og regjeringens overordnede oppdrag til Forsvaret, og fastslår Forsvarets rolle i forsvaret av Norge i rammen av forsvarskonseptet. Forsvarets planverk, struktur og operative kapasiteter skal utvikles for å kunne løse disse oppgavene. Forsvaret skal løse oppgavene fastsatt av Stortinget, innenfor et definert ambisjonsnivå og fastlagte rammer gjennom hele konfliktspekteret i fred, via krise og til og med krig. Forsvarets rolle i forsvaret av Norge er slik ikke avgrenset til et spørsmål om å fungere i krig og holde ut lengst mulig i påvente av støtte, men aktivt forsvare landet ved å løse pålagte oppgaver.

De ni oppgavene er grovt fordelt på beredskap for krise og krig, fredsoperative oppgaver og krisehåndtering nasjonalt og internasjonalt, og er redegjort for i inneværende langtidsplan (Prop. 14 S (2020–2021). Forsvarets oppgaver sammenfattes som følger:

1. Sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar.

2. Forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep, innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar.

3. Avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser med nasjonale ressurser, herunder legge til rette for alliert engasjement.

4. Sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom overvåking og etterretning.

5. Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.

6. Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.

7. Delta i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsoperasjoner.

8. Bidra til internasjonalt samarbeid på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området.

9. Bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Forsvaret skal følge utviklingen i vår omverden, varsle om trusler mot vår sikkerhet, forebygge, avskrekke og om nødvendig forsvare Norge mot væpnet angrep. Oppgavene 1–7 er dimensjonerende for Forsvaret, og Forsvaret organiseres, utrustes, bemannes, ledes, utdannes og øves primært for å løse disse oppgavene.

Forsvaret av Norge skal innrettes slik at nasjonal og alliert innsats gir gjensidig forsterkende og samtidig effekt for norsk sikkerhet. Sammenhengen mellom den nasjonale og allierte innsatsen er styrende for forsvaret av Norge og Forsvarets utvikling. Investering i forsvarsevne skal derfor understøtte de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene ved å gi effekt langs de tre hovedlinjene i forsvarskonseptet parallelt.

NATO og sentrale allierte

Alliansetilknytningen er avgjørende for forsvaret av Norge og norske sikkerhetsinteresser. Den allierte dimensjonen omfatter sikkerhetsgarantien, den kollektive tilnærmingen til avskrekking og forsvar i NATO, samt gjensidig bilateral aktivitet og forsterkning. Dette kommer til uttrykk i strategier, konsepter, planer, avtaler, operasjoner, tilstedeværelse og representasjon i staber og kommandoer. En aktiv alliansepolitikk både innenfor NATO og gjennom bilaterale og flernasjonale rammer er derfor svært viktig, herunder også ved norske styrkebidrag for felles innsats, byrdefordeling, alliert samhold og solidaritet. NATOs reaksjons- og forsterkningsstyrker og styrker fra nære allierte, samt norske styrkebidrag utenlands, er integrerte komponenter i forsvaret av Norge. Som del av dette er en demonstrert evne til å motta og samvirke med allierte forsterkningsstyrker en forutsetning for effektiv avskrekking og forsvar.

Norge bidrar til og påvirker det kollektive forsvaret i NATO gjennom vår nasjonale forsvarsevne og utvikling av etterspurte kapabiliteter, bemanning i NATOs kommandostruktur, styrkebidrag, trening og øving, økonomiske tilskudd og bidrag i investeringsprogram. Norge samarbeider også bilateralt og multilateralt. Samarbeidet med nære allierte understøtter og utfyller NATO-samarbeidet, og bidrar dermed til økt samlet alliert forsvarsevne.

NATO utgjør rammeverket for forsvaret av Norge. Nasjonale forsvarsplaner er tett integrert i NATOs planverk og konsepter, og Forsvarets egne kapasiteter gir sammen med NATOs samlede kapasiteter militær styrke og troverdighet. Vårt NATO-medlemskap gjør avskrekking og forsvar mot aktører som kan ramme norsk sikkerhet mulig og troverdig.

USA er Norges viktigste allierte. Det strategiske og operative samarbeidet med USA, både bilateralt og i rammen av NATO, er avgjørende for forsvaret av Norge. I rammen av NATO, men også bilateralt, er Storbritannia Norges viktigste europeiske allierte. Med et samlet Norden i NATO er samtidig tett samarbeid med særlig Sverige og Finland, men også Danmark og Island, viktig for å verne om sikkerhet og stabilitet i våre felles militærstrategiske omgivelser. I økende grad spiller også Tyskland, Nederland og Frankrike en sentral rolle i å verne om norsk sikkerhet, og er land Norge har et nært forsvarssamarbeid med.

Totalforsvaret

Totalforsvarskonseptet innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn knyttet til hendelser og kriser i hele krisespennet. Totalforsvaret som konsept skal bidra til effektiv utnyttelse av samfunnets begrensede ressurser i forbindelse med forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering. Konseptet danner en ramme for å håndtere trusler mot både statssikkerheten og samfunnssikkerheten.

Særlig i en alvorlig sikkerhetspolitisk krise og i væpnet konflikt vil Forsvarets behov for varer, tjenester og tilgang til infrastruktur overstige det Forsvaret selv disponerer. Sammen med kapasitetene til Forsvaret må det sivile samfunnet kunne støtte den nasjonale styrkestrukturen og de allierte forsterkningsstyrkene. Infrastruktur for beskyttelse, mottak og forflytning av nasjonale og allierte styrker, drivstofforsyning, transport og helsetjenester er eksempler på områder det sivile samfunn må understøtte.

Ivaretakelse, utvikling og dimensjonering av totalforsvaret er en kontinuerlig oppgave for å sikre fungerende mekanismer og tilstrekkelig ressurser i hele krisespekteret.

Samarbeidet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien

Norsk forsvarsindustri er en vesentlig bidragsyter til nasjonal beredskap, sikkerhet og forsvarsevne. Norsk forsvarsindustris evne til å levere materiell og tjenester til Forsvaret er strategisk viktig for Norge og vår sikkerhet.

Regjeringen er opptatt av å styrke forsvarsevnen. Regjeringens forsvarsindustrielle politikk er tydelig og tungt forankret i våre forsvars- og sikkerhetspolitiske mål, og legger til rette for et tettere samarbeid mellom Forsvaret og resten av samfunnet. Den bygger på langsiktig politikk og videreutvikles av denne regjeringen for å styrke vår forsvarsevne og totalforsvaret.

Regjeringen gjennomfører nye tiltak som styrker forsvarssektorens strategiske samarbeid med industrien. Et virkemiddel er å øke omfanget av inngåtte kontrakter med sikte på å tilrettelegge for utvidelse av produksjonskapasiteten, eksempelvis ved å fremskynde og øke omfanget på kontrakten for artillerigranater med NAMMO fra 2,6 milliarder kroner til 4,3 milliarder kroner.

Regjeringen prioriterer ytterligere tiltak som treffer små og mellomstore bedrifter, forenklinger av anskaffelsesregelverket med forkortet tidsbruk, og ivaretakelse av norske forsvarsindustrielle interesser gjennom internasjonalt samarbeid.

Regjeringens politikk med konkrete tiltak sikrer Norge en bredere og sterkere nasjonal industribase med økt utholdenhet, forsyningssikkerhet og beredskap.

2 Tryggingspolitisk situasjon

2.1 Nokre sentrale utviklingstrekk

Den tryggingspolitiske situasjonen i dag er ikkje den same som han var i går. Når verda endrast, endrast også rammene for dei vala vi må ta for dei løysingane vi bør gå for i dag. Faren for militær konflikt er aukande. Russland sitt åtak på Ukraina stiller verdssamfunnet, Europa og Noreg overfor store utfordringar på kort og lang sikt. Dette stiller store krav til Noreg om å tenkja langsiktig samstundes som vi set i verk tiltak no som styrker forsvarsevna på kort og lengre sikt. Dette er både ei utfordring og ein moglegheit. Det tar tid å tilpassa Noreg si militære kraft til nye utfordringar. Store delar av forsvarsbudsjettet vil vera bunde opp av faste utgifter. Desto viktigare vert det å identifisera områda der vi kan gjera endringar, og finne nye løysingar som kan styrka forsvarsevna. Med auka forsvarsbudsjett kan vi raskare gjera naudsynte endringar. Her vert det viktig å sjå dei langsiktige verknadene av dei vala vi gjer her og no.

Russland er no ein uføreseieleg og aggressiv nabo som ser bort frå folkeretten og nytter militær makt for å nå sine mål. Utfallet av krigen er langt frå avgjort. Situasjonen er uoversiktleg og kan endra seg raskt. Kina har enno ikkje tatt avstand frå Russlands angrepskrig. Det gjer grunn til uro. Vidareført vestleg militær støtte er avgjerande for Ukraina.

I dag er samhandlinga mellom stormaktene meir kjenneteikna av konkurranse enn av samarbeid. Rivaliseringa er kvassare og meir open enn tidlegare. Særleg vil rivaliseringa mellom USA og Kina ha stor verknad på globale og regionale forhold. Rivaliseringa mellom stormaktene handlar ofte om eigen økonomisk vekst og økonomiske interesser som del av eit breiare strategisk bilete. Vi er samstundes vitne til eit maktspel der geopolitikk, verdiar og politiske mål i enkelte høve går føre økonomiske interesser. Kina ønskjer ein annan verdsorden, med andre køyrereglar. Russland har same perspektiv. På fleire vis har Kina og Russland funne saman, dei delar fleire strategiske mål, men viktige motsetnader mellom dei held samstundes fram. Mot dei står Vesten meir eller mindre samla. Kina og Russland freistar å styrka samhandlinga si med Det globale sør. Vestlege land ønsker å betra samarbeidet sitt med desse landa for å motverka den aukande påverknaden frå Beijing og Moskva. Noreg er ein del av dette maktspelet. Sjølv om Noreg er ein småstat, er det ikkje likegyldig kva Noreg gjer og ikkje gjer, kven Noreg samarbeider med og knyter seg til. Det er i vår interesse å trygga norsk suverenitet, territorial integritet, demokratisk styresett og politiske handlefridom. Som småstat kan vi ikkje gjera dette aleine, og det gir lita meining å sjå Noreg si militære kraft isolert. Til det er ubalansen overfor Russland for stor. Vår tryggleik må forsvarast kvar dag, på og utanfor norsk territorium. Harmonisering av nasjonale og allierte planar, og Noregs plass i allianseforsvaret vert avgjerande.

Som småstat har Noreg handsama denne utfordringa gjennom NATO-medlemskap og eit nært tilhøve og støtte til det internasjonale, regelbaserte systemet. Noregs tryggleik bygger på tett samvirke med allierte i fred, krise og krig. No er det internasjonale, regelbaserte systemet under angrep. Stormaktrivaliseringa og svekka vilje til fleirnasjonale løysingar kan redusera FN si rolle og evne til å handla. Det vert difor viktigare å verna om og styrka FN.

Den strategiske konkurransen om politiske, økonomiske og militære interesser, verdigrunnlag og innverknad utspelar seg på tvers av alle samfunnsområde. Bruken av verkemiddel er brei og omfattar ulike strategiar for å påverka. Dette inkluderer å styrka eller svekka alliansar, søka eller oppretthalda teknologiovertak, trygga eigen økonomisk vekst og velstandsutvikling, regional innverknad på tryggleik, samt vern av demokratiske verdiar som til dømes rettstryggleik. For Noreg vert det viktig å identifisera kva som driv endringane. For å betra vår situasjon vert det viktig å identifisera og dokumentera kvar dei sentrale aktørane har fortrinn og kvar dei er sårbare. Som drivarar av endring er teknologi, samansette verkemiddel og klimaendringar særs viktige.

Den teknologiske utviklinga formar, saman med erfaringar frå Ukraina, rammene for den militære utviklinga. Den teknologiske endringstakta er særs krevjande for småstatar. På mange område er sivil industri i front av utviklinga, og evne til omsetjing av sivil teknologi til militær bruk vert avgjerande. Teknologibasert samarbeid med sivil industri, forsvarsindustri og allierte vert stadig viktigare. Det vert mellom anna meir naudsynt med strategiske partnarskap, auka evne til hurtige avgjerder og meir fleksible investeringsprosessar. Teknologien opnar for at motstandarar kan rammast effektivt med lågare politisk risiko. Vi er også vitne til ei utvikling av teknologi som opnar for auka rekkjevidde, potensial for øydelegging og auka presisjon. Samla inneber utviklinga redusert varslingstid og auka behov for vern av sivil og militær infrastruktur, medrekna befolknings- og beslutningssenter.

Militær opprusting, modernisering av masseøydeleggingsvåpen og evna til konvensjonell og irregulær krigføring bidrar til at handlingsrommet for bruk av samansette verkemiddel aukar. Noreg må vera førebudd på å vera kontinuerleg utsett for samansette verkemiddel under terskelen for væpna konflikt, utført av eller på vegner av statlege aktørar. Det er difor viktig å forstå aktørane, deira mål, motiver, metodar og verdiar, og i lys av våre tryggingspolitiske mål utvikle politikk for å handtere truslane frå samansette verkemiddel. Ei hovudutfordring er at desse verkemidla skapar dilemma på tvers av samfunnssektorane. Samarbeid mellom sektorane vert difor avgjerande. Tryggleik vert påverka av fleire faktorar. Evna til forsvar og militær makt vert meir knytt til andre maktmiddel og bruken av desse. Sivil teknologi nyttast i aukande grad for militære føremål. Dei samansette verkemidla viskar dessutan bort skiljet mellom fred og krig. Det kan vera vanskeleg å identifisera kva omfang, kompleksitet og verknad truslane har, og dermed setja i verk effektive mottiltak. Vi må vera førebudde på auka etterretningsverksemd og påverknad mot Noreg. Dermed vert kontraetterretning og førebyggande tryggleik viktigare.

Klimaendringar er ein alvorleg trussel mot fred og stabilitet i verda. Klimaendringane i dei polare regionane er meir omfattande og raske enn i resten av verda. Samstundes kan klimaendringane, saman med ein ny tryggingspolitisk situasjon, føra til auka økonomisk og militær aktivitet i nordområda både på russisk, kinesisk og vestleg side, og dermed gi auka spenning. Overvaking og kontinuerleg nærvær med relevante kapasitetar vert viktigare for å verne om norske interesser og evne til påverknad. Samstundes vil utfordringane med å skjula aktivitetar og operasjonar auka. Klimaendringar kjem dermed til å påverka rammene for russiske strategiar i nordområda. Redusert omfang eller totalt bortfall av polisen som følgje av klimaendringar vil påverka rammene for all aktivitet i nordområda, mellom anna rolla til dei strategiske ubåtane.

På norsk side bør vi ha eit bevisst forhold til korleis vi ynskjer å handsama eit auka nærvær av russiske og vestlege militære kapasitetar i våre nærområde. Den tryggingspolitiske utviklinga gjer at behovet for relevant og tydeleg nærvær, truverdig avskrekking og stabiliserande tiltak i nord aukar, også i fredstid. Difor er nordområda regjeringa sitt viktigaste strategiske satsingsområde. Den auka aktiviteten stiller store krav til Noreg si evne til å påverka, koordinera og overvaka aktiviteten i nord.

Det er for tidleg å slå fast kva lærdomar Russland vil trekkja av krigen i Ukraina, og om vi bør førebu oss på modernisering, omorganisering og konseptuelle endringar. Russland har omfattande tryggingsinteresser i nordområda, og det er grunn til å tru at dei vert viktigare i åra som kjem. Mykje tyder på at Russland vil støtta seg tungt på sine kjernefysiske kapasitetar. Kolahalvøya er eit tyngdepunkt for russiske kjernevåpenstyrkar. Det vert viktig å danna seg eit bilete av kva auka vektlegging av kjernevåpen vil føre til for utvikling av styrkane, operativ innretning og strategiske målsettingar.

Framveksten av Kina som stormakt har vorte definerande og dimensjonerande for Vesten sin politikk i høve til omverda. Kina si utvikling som ei stormakt vert også reflektert i auka evne til nærvær i ulike delar av verda, politisk, økonomisk og etter kvart militært. Kina si rekkjevidde og evne til påverknad aukar. Kina har dei siste åra kome høgare på EU og NATO sine dagsordenar. Kina har ein særskilt måte å operera på som utfordrar oss på nye vis. Den uttalte interessa for Arktis har utgangspunkt i tilgang på naturressursar og utsiktene til ei handelsrute i nord. Russland og Kina har styrka sitt strategiske samarbeid. Dei har sams interesse i å splitta og svekka vestlege land og USA si leiande verdsrolle. Dette kan på sikt verka destabiliserande. Russland vil truleg koma økonomisk og militært svekka ut av krigen i Ukraina. Det vert særs viktig å sjå når, om og korleis dette vil påverka samhandlinga med Kina, også i nordområda. Ein avtale mellom den kinesiske kystvakta og den russiske tryggingstenesta (FSB) om maritim bruk av styringsretten i Arktis vert underteikna våren 2023, noko som tyder på auka kinesisk interesse og ønske om å påverka og overvake situasjonen i nordområda.

USA har demonstrert eit tydeleg engasjement for europeisk og alliert tryggleik, og har oppretthaldt si leiande rolle i koordineringa av våpenhjelp frå vestlege land til Ukraina. Samstundes har USA i sitt tryggingspolitiske utsyn dei seinare åra helde fram med å leggja vekt på handtering av den auka stormaktrivaliseringa med Kina og Russland. Tilhøvet til og samarbeid med USA er avgjerande for norsk tryggleik, også i ei NATO-ramme. For Noreg er det difor av stor verdi å halda fram med ei framtidsretta vidareutvikling av forsvarssamarbeidet med USA. I europeisk samanheng ser vi at særleg Storbritannia, Tyskland og eit samla Norden i NATO vert viktig for norsk tryggleik.

Eit samla Norden i EU startar ein ny epoke i nordisk tryggingspolitikk. Alle nordiske land vil dermed vera traktatfesta til gjensidig støtte i krise og krig innanfor ramma av NATO sin kollektive tryggingsgaranti. Ein slik folkerettsleg forpliktande avtale vil skapa grunnlag for eit vesentleg tettare tryggings- og forsvarspolitisk samarbeid. Det nordiske forsvarssamarbeidet vil verta meir pårekneleg og relevant. NATOs styringsdokument, planar og strukturar legg føringar på innrettinga til forsvaret av dei nye NATO-medlemene med allierte styrkar. Noreg vil venteleg få ein sentral rolle for mottak, vern, støtte og framføring av allierte styrkar og forsterkingar til Finland og Sverige.

Samarbeidet i NATO og med våre europeiske allierte har danna ryggrada i og grunnlaget for norsk tryggleik. Eit godt samarbeid mellom NATO og EU er også viktig for vår tryggleik. Men EU skal ikkje erstatta eller konkurrere med NATO med omsyn til avskrekking, tryggleik og forsvar. EU kan med sine politiske og økonomiske verkemiddel, samt evne til krisehandsaming, vera eit supplement utan at dette kjem til erstatning for NATO. Russland sin krig i Ukraina syner at breiare vestleg samordning har vorte sentralt. I sitt nye strategiske konsept legg NATO også vekt på auka samordning og samarbeid med EU. Samstundes utviklar EU si tryggings- og forsvarspolitiske verktøykasse, som også skal auka evna til å handtera i første rad samansette utfordringar og krisehandteringsoperasjonar i Europas periferi. EU har også tatt ei større rolle på det forsvarsindustrielle området og i verdsrommet, kor Noreg deltar. Regjeringa har vedtatt å delta i Act in Support of Ammunition Production (ASAP) og European Defence Industry Reinforcement through Common Procurement Act (EDIRPA), grunna i sterke tryggingspolitiske og forsvarsindustrielle omsyn. ASAP er viktig for å understøtta Ukrainas krigsinnsats framover, og vil vera eit viktig bidrag for å utvida produksjonskapasiteten i Europa. Norsk forsvarsindustri har gode føresetnader for å søkje om midlar gjennom ASAP. Noregs deltaking vil også gi norsk industri like rammevilkår som annan europeisk industri. EDIRPA vil redusera kostnader ved NATO-relevante fellesanskaffingar med andre europeiske allierte. Dette er spesielt relevant sett i samanheng med felles-nordiske anskaffingar, som har fått fornya aktualitet med finsk og snarleg svensk NATO-medlemskap. Deltaking i begge instrumenta vil også styrke vårt forsvarsindustrielle og tryggingspolitiske samarbeid med sentrale allierte, inkludert om materiellstøtte til Ukraina. Finansieringa av kontingenten, medfinansiering og støttemidlar trekkast frå den militære delen av Nansen-programmet. Danmark oppheva sitt forsvarsatterhald i 2022, og er no saman med Sverige og Finland fullverdig med i denne delen av EU-aktivitetar og -utvikling.

Eit samla Norden i NATO startar ein ny epoke i nordisk tryggingspolitikk. Alle nordiske land vil dermed vera traktatfesta til gjensidig støtte i krise og krig innanfor ramma av NATO sin kollektive tryggingsgaranti. Ein slik folkerettsleg forpliktande avtale vil skapa grunnlag for eit vesentleg tettare tryggings- og forsvarspolitisk samarbeid. Det nordiske forsvarssamarbeidet vil verta meir føreseieleg og relevant. NATOs styringsdokument, planar og strukturar legg føringar på innrettinga til forsvaret av dei nye NATO-medlemmene med allierte styrker. Noreg vil venteleg få ein sentral rolle for mottak, vern, støtte og framføring av allierte styrker og forsterkingar til Finland og Sverige, og Noreg må vera førebudd på å bidra tungt i forsvaret av dei to landa med land- og luftstyrkar, om krigen skulle kome.

Det trilaterale samarbeidet mellom USA, Storbritannia og Noreg har fått auka betyding. Sjølv med finsk og snart svensk NATO-medlemskap vil Noreg fortsett vera det nordlegaste NATO-landet med betydelege arktiske havområde og eksponering mot Nord-Atlanteren og Barentshavet. Dette trilaterale samarbeidet er basert på felles interesser i det som oppfattast som eit felles strategisk interesseområde. Dette fellesskapet forsterkast av moderne femtegenerasjons kapabilitetar, der F-35 og P-8 er viktige fellesnemnarar. Desse gjer det mogleg å møta framtidige truslar mot norsk og alliert tryggleik med eit djupare og breiare samarbeid på både militært og politisk nivå.

Russland vert ståande som ein dimensjonerande faktor for norsk og alliert tryggingspolitikk og korleis vi saman skal forsvara Noreg og dei nye nordiske NATO-landa. Russland vil i høgste grad vera ei strategisk trussel for Vesten og for NATO. På vestleg side har vektlegginga av målretta avskrekking og forsvar med retta tiltak for betre reaksjonstid, volum og uthald vorte stadig tydelegare. På norsk side bør vi vera budde på at denne vektlegginga vil auka i åra som kjem. Alliansen sine styringsdokument, planar og styrkestrukturar vil utfordra det enkelte medlemslandet. Vi kan allereie slå fast at NATOs planar stiller tydelege krav til Noreg som krev omfattande og nye løysingar. Noreg bør også vera budd på skjerpa krav til å vera til stade og til å auka innsatsen nasjonalt og i utlandet med større styrkeforband.

Vektlegginga av auka volum for mellom anna å styrka evna til samvirke, påverknad, nærvær og uthald i krig vil treffa heile Forsvaret. Det fører til at vi på norsk side vil stå overfor vanskelege avvegingar. Dette er mellom drift og investering, vekslingsfeltet mellom dagens og morgondagens kapasitetar, og mellom konkurrerande mål som alle er viktige for å vareta norske interesser. Her vert det viktig å identifisera korleis auka volum vil påverka maktspelet, og dermed den relative forsvarsevna, mest. Korleis, i kva rekkjefølgje, når og kva delar av Forsvaret som bør prioriterast må vurderast nærare. I første rekke må Noreg styrka den relative forsvarsevna i ein langsiktig konkurranse mellom Vesten på den eina sida og med Russland og Kina på den andre. Då må det tenkjast dynamisk, idet begge partar tar omsyn til kva den andre parten gjer. På same måte som russisk og kinesisk politikk og praksis påverkar norsk og vestleg forsvarsplanlegging, må vi tenkja nøye gjennom korleis norsk og vestleg tryggings- og forsvarspolitikk påverkar russisk og kinesisk tenking. Når regjeringa iverksett tiltak som skal trygge norske interesser, skal Noreg vera pårekneleg, og tiltaka styrka stabiliteten i våre nærområde. Balansepolitikk må difor framleis utgjera eit viktig element i norsk planlegging.

Evne til å handtera heilskapen av dei utfordringane Noreg står overfor handlar om samfunnet si samla motstandskraft og ressursbruk, og Noreg si evne til å motstå samfunnsmessige sjokk. Noregs tryggleik er uløyseleg knytt til alliansen. Anbefalingane til forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen vil saman med forsvarssjefen sitt fagmilitære råd 2023 gi regjeringa eit godt grunnlag for arbeidet med den komande langtidsplanen.

2.2 Drivarar av endring

2.2.1 Teknologi

Teknologiar som til dømes stordata, kunstig intelligens, autonomi, romteknologi, hypersonisk teknologi og kvanteteknologi vil verta viktigare for norsk tryggleik og forsvarsevne i åra som kjem. Utviklinga skjer i eit omfang, og med eit tempo og ein potensiell effekt på samfunnet, som har likskapstrekk med ein teknologisk revolusjon. Dei langsiktige konsekvensane for samfunnet og for forsvarssektoren er samansette og krevjande å sjå på førehand. Endringane påverkar alle politikkområde og sektorar. Dei forsterkar også ei igangsett maktforskyving mellom stormaktene på område som militær evne, økonomisk vekst og politisk innverknad. Det er sivil industri som i stor grad står for teknologisk utvikling. Den raske utviklinga vil få aukande tyding for norsk tryggleik og forsvarsevne framover. Evna til å ramme undersjøisk infrastruktur gjer særleg grunn til uro. Også utvikling og bruk av autonome farkostar og presisjonsvåpen har bidratt til å endra stridsbiletet. Den teknologiske utviklinga skapar uvisse om tryggingspolitikken, mellom anna om og korleis det er mogeleg å forsvara seg. Dermed aukar risikoen for ustabilitet og eskalering. Evne til omsetjing av sivil teknologi for militær bruk er ein avgjerande del av stormaktsrivaliseringa. Denne teknologiske utviklinga introduserer også nye truslar og sårbarheiter. Det er difor avgjerande å forstå trusselen, kva for verdiar den påverkar, kva for sårbarheiter som oppstår og korleis desse sårbarheitene kan reduserast og handterast.

Kombinasjonen av hypersonisk teknologi og romteknologi, som vi til dømes ser ved utviklinga av hypersoniske glidefartøy, utfordrar tradisjonelle system for missilforsvar. Det digitale rom, rombaserte tenester og det elektromagnetiske spekteret opnar for at aktørar kan ramma oss effektivt med låg politisk risiko. Nye teknologiske gjennombrot gir samstundes auka rekkjevidde, større øydeleggingspotensial og betre presisjon. Til dømes kan kunstig intelligens i kombinasjon med romovervaking og langtrekkande våpen kunna endra sårbarheita til overflatefartøy og einingar. Det gir igjen reduserte varslingstider og auka behov for vern av kritisk infrastruktur både på sivil og militær side.

Den strategiske konkurransen og Russland sitt åtak på Ukraina har auka den strategiske verdien av både Arktis og det ytre rommet. Rombaserte tenester står sentralt i militære operasjonar og etterretning, og dei vert ein stadig viktigare komponent i samarbeidet med allierte, partnarar, og i NATO-fellesskapet. Norsk territorium, i både dei nordlege og sørlege polarområda, gjer at den tryggingspolitiske situasjonen og verdien av det ytre rom konvergerer i norske nærområde. Rombaserte kapasitetar vil verta viktigare for å oppretthalda handlefridommen til Noreg og NATO i nordområda. Samstundes som Noreg vidarefører og styrker romprogram med fokus på verksemd på havet og i Arktis, representerer norsk romsektor ein nisjekapasitet av global interesse.

Evna til situasjonsforståing i rommet må etablerast i samarbeid mellom Forsvaret, sivile aktørar og nære allierte. Etter kvart som satellittsystem vert stadig viktigare for stats- og samfunnstryggleiken, kan desse verta attraktive mål for fiendtlege åtak som fører til ein stor risiko for samfunnet si funksjonsevne og totalforsvaret si operative evne. Stormaktene utviklar ei rekke antisatellittsystem som kan redusera funksjonaliteten til eller øydeleggja rombasert infrastruktur. Auka krav til redundans, reserveløysingar og meir robuste løysingar vil vera kostnadsdrivande. Vår unike geografiske plassering og komplette verdikjede for utvikling og oppskyting av satelittar, samt nedlasting av satelittdata, gir oss fortrinn i samarbeidet med USA, EU og andre allierte. Regjeringa ønsker å styrka denne evna.

Trusselen frå ny teknologi gjeld alle sektorar. Angrep mot mål som tradisjonelt har vore knytt til samfunnstryggleiken kan også ramma statstryggleiken. Teknologi som kan trua statar sin tryggleik er i aukande grad tilgjengeleg både for statlege og ikkje-statlege aktørar. Fleire aktørar utviklar evne til å utføra komplekse, offensive nettverksoperasjonar, der utnytting av infrastrukturen til ein tredjepart, operasjonar med sabotasjeformål og krypteringsvirus er karakteristiske trekk. Samstundes gjer den digitale utviklinga, så som utbreiinga av mobile plattformer, sosiale media og kunstig intelligens, at både Forsvaret og samfunnet elles er stadig meir sårbare for avanserte informasjonsoperasjonar. Dette er ein av grunnane til at Noreg har utvikla ein nasjonal strategi for kunstig intelligens (KI). Strategien peikar både på utfordringar og på løysingar i møte med den auka vektlegginga av KI i alle deler av samfunnet.

2.2.2 Samansette verkemiddel

Alvoret i våre tryggingspolitiske omgivnadar gjer det meir truleg at samansette truslar får direkte eller indirekte konsekvensar for Noreg sin nasjonale tryggleik. Det er difor viktigare å styrka sentrale styresmakter si forståing av risiko knytt til samansette truslar og dei nasjonale tryggingsinteressene. I løpet av det siste året har vi vorte minna om korleis våre nasjonale tryggingsinteresser vert utfordra både direkte og indirekte. Putin-regimet sitt forsøk på å endra den europeiske tryggingsordninga er eit særs alvorleg døme, men både Kina og Russland utgjer på mange område truslar for Noreg sine nasjonale tryggingsinteresser. Stormaktsrivalisering og samansette truslar vil truleg i større grad enn før prega våre omgivnadar i lang tid framover.

Samansette truslar er ei nemning på strategiar for konkurranse og konfrontasjon under terskelen for direkte militær konflikt. Slike truslar kan kombinera diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske og finansielle, etterretningsmessige og juridiske verkemiddel for å nå strategiske målsettingar. Bruken av verkemiddel er gjerne distribuert breitt, har ei langsiktig tilnærming, og kombinerer opne, fordekte og skjulte metodar. Forenkla kan ein seie at samansette truslar er aktivitetar frå framande statar som har som føremål å råka tryggleiken til Noreg direkte eller indirekte. Dette ynskjer dei å gjera under terskelen for væpna konflikt.

Skiljet mellom statstryggleik og samfunnstryggleik har vorte mindre tydeleg. Enkelthendingar kan inntreffa i ulike sektorar, innanfor privat og offentleg verksemd, på tvers av domene og til ulik tid. Dette gjer det meir komplisert å identifisera nøyaktig kva som er mest skadeleg eller viktig. Truslane sin verkelege kompleksitet og verknad kan vera ukjent eller underforstått når ein set i verk mottiltak. Samansette truslar utfordrar tidleg varsling, samt forståing av situasjonen og effektiv og samordna handtering. Samarbeid på tvers av sektorar er heilt avgjerande for å verna om våre verdiar.

Desinformasjon, politisk undergraving, militære aktivitetar for å senda politiske signal, oppkjøp av strategiske ressursar, kontroll over energiressursar, korrupsjon og utfordringar mot vår rettsorden er døme på ulike former for verkemiddelbruk som kan vera samansette truslar. Truslar om bruk av konvensjonell, irregulær og/eller kjernefysisk militærmakt skapar handlingsrom for bruk av andre verkemiddel og kan bidra til at desse vert meir effektive.

2.2.3 Klima og tryggleik

Klimaendringar vil i åra framover verta viktigare for tryggings- og forsvarspolitikken. Det er svært uvisst kor omfattande klimaendringane vil påverka tryggings- og forsvarspolitikken. Men dei vil truleg i aukande grad svekka evna statar har til å verna samfunn og folk. Dermed kan klimaendringar vera ein trusselmultiplikator. I dette ligg det at klimaendringar påverkar faktorar som kan bidra til å skapa eller forsterka konfliktar. Dette kan vera tørke og ørkenspreiing, smelting av is og heving av havnivået, flaum og uvær, eller knapp tilgang på naturressursar som vatn og jord.

For norsk tryggings- og forsvarspolitikk er effekten av klimaendringar i nordområda særleg tydeleg. Smelting av havisen kan opna for ny verksemd og nye aktørar i eit område som er strategisk viktig både for stormaktene og for Noreg. Dette kan gi utslag i auka interesse for potensielle naturressursar, nye seglingsmønster og endringar i det militære nærværet i regionen. Redusert omfang eller fullstendig bortfall av polisen som følgje av klimaendringar kan påverka korleis Russland opererer i nordområda. Samstundes kan krigar og konfliktar som heilt eller delvis skuldast klimaendringar skapa behov for meir bistand til sivil og militær krisehandtering i åra framover. Eit villare og våtare klima vil venteleg stille større krav til bruk av Forsvarets ressursar for å handtera naturkatastrofar og hendingar. Klimaendringane kan påverka Forsvaret sine kompetansebehov, konsept, infrastruktur, materiell og logistikk. I Noreg kan det mellom anna oppstå utfordringar knytt til handtering av høgare havnivå, flaum, overvatn, sterk vind, ras og skred, medan Forsvaret i internasjonale operasjonar også kan møta andre klimaskapte utfordringar.

Klimaendringane og det grøne skiftet vil føra til at nye energiformer i framtida i stor grad vil overta for tradisjonelt drivstoff. For Forsvaret og NATO er forsyningstryggleik av energi avgjerande for å kunna operera. Det vil verta naudsynt å innføra ny teknologi som gjer Forsvaret mindre avhengig av fossilt drivstoff. Dei vala forsvarssektoren tar i dag, vil binda sektoren i lang tid framover. Det er difor viktig å planleggja med energiteknologi som både møter dei operative behova og nye krav til redusert klimaavtrykk. Det visast til del III, 10. Oppfølging av FNs bærekraftsmål, for ein samla omtale av arbeidet med bærekraft i sektoren.

2.3 Aktørar

Det gir lita meining å sjå Noregs tryggleik og militære kraft isolert. Den militære krafta må vurderast og vegast opp mot slagkrafta til ein motstandar, og mot kva ein kan forventa av militær støtte frå NATO, allierte og partnarar. Tryggingssituasjonen som følgje av krigen i Ukraina er ei alvorleg påminning om det. Dagens konfliktar kan dessutan ikkje handsamast uavhengig av kvarandre. Globale forsyningskjedar, samt politiske og økonomiske relasjonar inneber auka potensial for internasjonal eskalering av konfliktnivå. I dagens situasjon er det i Noregs interesse å vektleggje og demonstrera evne til avskrekking og alliert samhald. Samstundes må tilnærminga vera pårekneleg og leggja til rette for stabilitet i nordområda.

2.3.1 Russland

Noreg sitt tilhøve til Russland vart endra som følgje av Russland si annektering av Krym i 2014, og ytterlegare forverra av angrepet på Ukraina i 2022. NATO sitt nye strategiske konsept omtalar no Russland som det «mest signifikante og direkte trugsmålet mot allierte sin tryggleik». Russland si framferd har sementert skiljet mellom statar i eit demokratisk og liberalt verdifellesskap på den eine sida, og autoritære statar på den andre. Dette skapar varige endringar som også Noreg må ta omsyn til. Russland er igjen den dimensjonerande trusselen, ikkje berre i nordområda, men for heile Europa.

Russland syner også ei evne til å kombinera vilje til bruk av militærmakt med eit breitt spekter av andre verkemiddel. Dette ser vi gjennom Russland sin bruk av desinformasjons- og påverkingsoperasjonar, påverking av val, forsøk på giftdrap og fleire døme på cyberåtak. Særleg kritisk infrastruktur, slik som røyrleidningar og kommunikasjonskablar, kan vera utsette mål for sabotasje. Framferda viser at Russland har ein uroande stor vilje til å ta risiko. Dette vert forsterka av stadige russiske trugsmål om bruk av kjernevåpen. Vi må forventa at denne framferda vil halda fram, og kanskje vil verta styrka, i lys av at motsetningane mellom Russland og Vesten har vorte mykje tydelegare.

Russland har sidan 2008 gjennomført ei omfattande styrking av militærmakta. Dei har lagt vekt på å betra fleksibiliteten, mobiliteten og reaksjonsevna, også gjennom fleire og meir komplekse øvingar og militære operasjonar. Samstundes har krigen i Ukraina vist at den russiske militærmakta har betydelege svake sider. Krigen har dratt ut i tid, og Russland strevar med å nå måla sine. Krigen har også ført med seg store kostnader for Russland, både i form av sanksjonar og materielle tap. Eit svekka Russland kan raskt verta eit farlegare Russland. Svekka konvensjonell evne kan føra til eit auka fokus på kjernevåpen. Samstundes vil eit allereie isolert Russland ha lite å tapa politisk på å provosera Vesten ytterlegare, og vil prioritera å gjenoppbygga den konvensjonelle evna på sikt.

Auka vektlegging av kjernevåpen gjer det særs viktig for Noreg å følgja tett med på russisk militær utvikling i nord. Dette grunna vår plassering attmed dei viktige russiske baseområda på Kola. Sjølv om dei konvensjonelle kapasitetane til Russland vil vera svekka på grunn av krigen, disponerer den russiske militærmakta framleis fleire typar våpen med stor fart, lang rekkevidde, moderne presisjonseigenskapar og høg gjennomtrengingsevne. Dei langtrekkande presisjonsvåpena set Russland i stand til å gjennomføra åtak frå store avstandar, og med kort varslingstid. Russland har militær kapasitet til å engasjera mål i alle delar av norsk territorium.

Vi kan forventa at dei russiske kapasitetane i nord framleis vil vera høgt prioritert, gitt den sentrale rolla som Nord-Atlanteren og Barentshavet spelar i det russiske bastionskonseptet. Det har i fleire år vore eit høgt nivå av russisk militær øvingsverksemd i nord. Gjennom øvingar har Russland mellom anna vist ei evne til å forstyrra allierte forsyningslinjer over Atlanteren. Dette er ei strategisk utfordring for NATO. I eit slik scenario kan Noreg koma bak dei framskotne russiske forsvarslinjene, med avgrensa høve til å ta imot allierte forsterkingar. Krigen i Ukraina aukar spenninga også i nordområda, og vi kan ikkje utelukka at den auka spenninga og aktiviteten i desse områda kan føra til misforståingar og enkelthendingar. Dette stiller store krav til Noreg si evne til å koordinera og overvaka aktiviteten i nord. Den strategiske utviklinga i Nord-Atlanteren verkar inn på fleire av regjeringa sine prioriteringar i styrkinga av forsvaret av Noreg. Den russiske militære utviklinga er difor ein sentral faktor i den samla vurderinga av tryggings- og forsvarspolitiske utfordringar i norske nærområde.

At Finland og snart Sverige er med i NATO vil også påverka Noreg sitt tilhøve til Russland. Det er forventa at Russland vil møta den nye tryggingssituasjonen med auka militært nærvær både i nord og i Austersjøen, og med auka militær signalering. Vi må også vera budde på at Russland vil nytta ikkje-militære verkemiddel for å påverka den nordiske opinionen og fremma ein pro-russisk bodskap. Dette kan inkludera alvorlege cyberåtak frå russisk hald, eit verkemiddel som har vore nytta til dømes i Ukraina, og som også har ramma Noreg tidlegare. Det har vore døme på at russiske fly har simulert åtak mot mål i Noreg. I tillegg har forstyrring av GPS-signal i samband med russisk militær øvingsverksemd på Kola ramma norsk sivil luftfart og beredskap. Dette er ikkje framferd som fremmar godt naboskap og samarbeid.

Russland si framferd er i seg sjølv ei viktig påminning om kvifor Noreg bør stå saman med allierte i tryggingspolitikken. NATO-medlemskapet er avgjerande for at Noreg skal kunna handtera det asymmetriske naboskapet med fast og pårekneleg politikk. Den russiske militære utviklinga tydeleggjer kor viktig tett og forpliktande samarbeid med NATO og våre nærmaste allierte er for norsk tryggleik. Noreg medverkar til NATO sin politikk om avskrekking og forsvar. Med det krevjande tilhøvet mellom NATO og Russland er det samstundes avgjerande å unngå misforståingar og uønskt eskalering.

Det bilaterale forsvarssamarbeidet med Russland vart suspendert i 2014 på grunn av Russland si folkerettsstridige annektering av Krym. Dette var i tråd med NATO sine avgjersler om å suspendera det praktiske, militære samarbeidet innanfor ramma av NATO-Russlandsrådet. Det bilaterale forsvarssamarbeidet har vorte ytterlegare innstramma som følge av krigen i Ukraina, men Noreg har framleis valt å halda fram med samarbeid på nokre område som er kritisk avgjerande for tryggleiken til sjøs og i lufta, og for ein stabil og pårekneleg situasjon i nærområda våre. Dette gjeld delar av samvirket innanfor kystvakt, grensevakt, søk og redning og mekanismane i Incidents at Sea-avtalen. I tillegg er den direkte lina mellom Forsvarets operative hovudkvarter (FOH) og Nordflåten framleis open.

2.3.2 Kina

Ukrainakrigen er eit vegskilje som også påverkar tilhøvet mellom Kina og vestlege statar. Presidentane Xi og Putin publiserte 4. februar 2022 ei felles erklæring, der dei stadfesta det strategiske partnarskapet mellom dei to landa og uttalte at potensialet for samarbeid er «utan grenser». Xi har seinare ikkje tatt avstand frå Russland si krigføring i Ukraina. Kina held fast at landet ikkje er part i den væpna striden, men Beijing si linje bidrar til at USA og EU har nærma seg kvarandre i synet på Kina. Xi Jinping besøkte Moskva i mars 2023, og signaliserte at Kina held fram med å leggja vekt på det nære forholdet til Russland. Kina freistar å etablera ei alternativ verdsorden som vil gjera det enklare å fremma eigne interesser. Kina finn støtte hos Russland, og freistar støtte frå det globale sør.

Vestleg skepsis til Kina veks, og er styrka av Ukraina-krigen. Samstundes har økonomiske verkemiddel vorte ein viktigare del av tryggingspolitikken. Sanksjonar og tiltak knytt til handel har vorte viktige instrument i handteringa av interessemotsetnader. Vestlege statar har vist både vilje og evne til å setja i verk tunge tiltak mot Russland. Kina si haldning til Russland er også prega av frykt for å verta ramma av vestlege sekundærsanksjonar.

Kina vert sett som den einaste reelle og langsiktige strategiske utfordraren til USA. Framveksten av Kina som stormakt har vorte definerande og dimensjonerande for USA og amerikansk politikk. Kina si utvikling som stormakt vert også reflektert i auka kinesisk evne til nærvær i ulike deler av verda. Kina si økonomiske makt medverkar til at kinesiske næringsaktørar engasjerer seg økonomisk i vestlege land. Det skjer mellom anna i form av investeringar i, oppkjøp av og leveransar til næringsliv og infrastruktur. Det kan også skje i form av strategiske kjøp av eigedom. EU sin politikk overfor Kina er i utvikling. EU ser Kina som partnar, konkurrent og strategisk rival. Etter februar 2022 er Kina i aukande grad sett som strategisk rival. EU legg vekt på «de-risking» og kva det konkret skal bety. Det er semje på tvers av Nord-Atlanteren om å gjera seg mindre avhengig av Kina med omsyn til strategiske varer, som høg-teknologi og sjeldne mineral. EU er samstundes opptatt av like konkurransevilkår. Kina er så stor og tung aktør at andre land uansett må relatera seg til denne stormakta og den enorme kinesiske marknaden. Som økonomisk stormakt har EU eigne interesser å forsvara. Dynamikken mellom EU-institusjonane og dei enkelte medlemslanda gjer det krevjande å verta samde om ein sameint Kina-politikk. Utviklinga blant vestlege land går uansett i meir restriktiv retning i tilhøvet til Kina.

I Kina har Xi Jinping konsolidert si dominerande leiarstilling, og har gjort tryggleik til det sentrale omsyn i sin politikk. Xi har tatt sterkare kontroll over næringsaktørar, og skilnaden mellom statlege og private aktørar viskast ut. Kina freistar å gjera seg mindre avhengig av vestlege land, partiet si kontroll over statlege institusjonar og heile samfunnet styrkast.

Bruk av samansette verkemiddel er eit kjenneteikn på måten Kina opererer på. Leiinga i Beijing legg vekt på at ny sivil teknologi og kompetanse i størst mogleg grad skal kunna nyttast for militære føremål. Også nye militære kapasitetar medverkar til fleire kombinasjonar av verkemiddel, men i mindre grad. Kina vil militært truleg konsentrere seg om utviklinga i eigen region, knytt til Taiwan, Sør-Kinahavet og Aust-Kinahavet. Kina har trappa opp retorikken knytt til Taiwan-spørsmålet. Xi sitt signatur-prosjekt «den store fornyinga av Kina» skal vera gjennomført innan 2049. Taiwan som del av Folkerepublikken er ein sentral del av dette prosjektet. Som svar på Kina si raske og omfattande militære og paramilitære oppbygging og Kina si framferd i regionen, har USA med japansk støtte bygd opp ein ny tryggleikarkitektur i Indo-Stillehavsområdet. Handsaminga av eit stadig sterkare Kina har fokus. Status quo i Taiwanstredet må verte bevart. All endring kan berre skje med fredelege middel.

Stormaktsrivaliseringa er kvassare og klårare enn tidlegare. Eit svekka Russland kan verta endå meir avhengig av Kina, og kan risikera å måtta gi innrømmingar. Kina har interesser i Arktis, og ser på området som ein global allmenning. Men kinesisk aktivitet i regionen er framleis låg, og i denne regionen har Kina så langt ikkje utfordra havretten sine reglar. For Russland er Arktis sentralt for eigne tryggingsinteresser. Dersom Russland vert meir avhengig av Kina, kan det også få konsekvensar i nordområda. Frå norsk side vil ein følgja utviklinga i nord nøye, inkludert korleis tilhøvet mellom Russland og Kina vil utvikla seg her.

Kappestriden mellom USA og Kina gjeld ikkje berre ny teknologi, men også kva slags nye kapasitetar partane klarar å produsera. Fleire og rimelegare plattformer kan utfordra og trua store og kostbare plattformer. USA si dominerande militærmakt vert utfordra av Kina. Folkets frigjeringshær, PLA, moderniserast i raskt tempo, saman med paramilitære einingar, som kystvakt og maritim milits. USA si supermaktstilling er avhengig av at USA held fram med å vera ei stormakt i både det euro-atlantiske og i Indo-Stillehavsområdet. Kina ønskjer å svekke grunnlaget for amerikansk nærvær i Kina sine nærområde. Ukraina-krigen har knytt tryggleikssituasjonen i Europa til tilsvarande i det austlege Asia. USA sitt engasjement i høve til Ukraina-krigen betyr at ein del av amerikanske ressursar og merksemd vert leia bort frå Kina sine nærområde.

NATO har følgt utviklinga av militære og andre relevante kinesiske kapasitetar. På alliert hald er ein også meir merksame på samansette verkemiddel og bruk av ein kombinasjon av militære og ikkje-militære instrument. NATO er også i aukande grad opptatt av potensialet for samordning og samarbeid mellom Kina og Russland. USA sitt fokus og amerikanske ressursar er festa til Kina, og kan påverka korleis ein framtidig amerikansk administrasjon vil balansera USA sine interesser overfor Kina og Asia på den eine sida og Europa på den andre. NATO sitt nye strategiske konsept omtalar rolla til Kina og likeins effekten og potensialet av samarbeidet mellom Kina og Russland for alliert forsvar og tryggleik.

Det er fleire årsaker til at Kina held fram sitt strategiske partnarskap med Russland. Eit godt samarbeid til Russland gjev Kina ryggen fri. Kina kan då lettare rette blikket mot sør, mot Taiwan, Sør-Kinahavet og Aust-Kinahavet. Dersom strid skulle oppstå i denne regionen, vil Kina dekka viktige delar av sitt behov for olje og gass frå Russland, om tilførsel frå Midtausten skulle trugast frå sjøen. Samspel med Russland gjev dessutan Kina fordeler i tilhøvet til det globale sør.

Stormaktene har ulike syn på kva køyrereglar og verdiar som bør gjelda for internasjonalt samkvem, og på om engasjement gjennom fleirnasjonale kanalar og mekanismar tener interessene deira. Den auka rivaliseringa er merkbar politisk, økonomisk og militært, samt gjennom ein aukande teknologisk kappestrid, særleg mellom USA og Kina. Som utsett småstat har Noreg handtert stormaktsrivalisering og krig i Europa gjennom NATO-medlemskap og eit nært tilhøve og støtte til det internasjonale regelbaserte systemet. No er dette felles systemet under press. Ukraina-krigen har medverka til auka europeisk innsats og samordning. Tryggleik i Europa er avhengig av USA sitt militære og politiske engasjement og nærvær, men også av at europearane trekker betre saman og utviklar sine verktøy for å kunne handsame utfordringar og truslar mot eigen tryggleik.

Med den forverra internasjonale utviklinga vert det viktigare for Noreg å følgja ei nordisk og europeisk line overfor Kina. Noreg følgjer prosessen i EU om å styrka europeisk samarbeid om krisehandtering, forsvar og tryggleik tett. Ukraina-krigen har bidrege til å utløysa denne prosessen, og til auka samordning mellom NATO og EU. Denne utviklinga er viktig når Noreg sitt tilhøve til Kina skal fastsetjast. Samarbeidet i NATO og det regulerte tilhøvet vårt til EU har danna ryggrada og grunnlaget for norsk tryggleik i ei verd der skiljeliner og motsetnadar veks mellom dei store statane, og der Kina si rolle og framferd vert stadig viktigare. Samstundes har Ukraina-krigen gitt auka samhald på tvers av Nord-Atlanteren. Den sentrale internasjonale rolla til Kina får såleis på fleire vis konsekvensar for norsk og alliert tryggleik og forsvar.

2.3.3 USA

Noreg sitt mangeårige og tette tilhøve til USA har vorte ennå sterkare etter Russland sin angrepskrig mot Ukraina. Stormakta USA er ein global tryggingspolitisk aktør og har verdas sterkaste militærmakt. Samstundes er USA ein pådrivar for eit sterkare og meir slagkraftig NATO. I ramma av den auka globale stormaktsrivaliseringa, legg USA framleis relativt sett større vekt på Kina som den største strategiske konkurrenten. I USAs nye tryggingsstrategiar frå november 2022 kan vi sjå ei nyansering i korleis USA vurderer utfordringane frå dei to autoritære stormaktene. Medan administrasjonen ser på Kina som den største dimensjonerande langsiktige utfordringa, er Russland den akutte trusselen som må handterast på kortare sikt. Eit sentralt element i amerikansk strategi er at dette skal gjerast i tett samarbeid med europeiske allierte, både bilateralt og i ei NATO-ramme.

USA legg betydeleg vekt på utvikling av USA si leiarrolle i internasjonale institusjonar og samarbeid med allierte og partnarar for å verna om eit ope internasjonalt system og demokratiske verdiar. USA har ei viktig pådrivarrolle både for vidareutviklinga av NATO og som bidragsytar til utviklinga av den militære eigenevna til Europa. I samsvar med målsetningane i NATO, har USA dei siste åra vore ein pådrivar innanfor NATO for at alle land i alliansen skal bruka minst to pst. av BNP på forsvar. Samstundes ser USA tryggingspolitisk handtering og militær styrkeallokering i eit globalt perspektiv, og etter mange år med operasjonar i Afghanistan og andre lavteknologistatar, førebur USA seg no i aukande grad på å kunna møta også meir likeverdige militære motstandarar, i første rekke Kina og Russland. Det er difor i norsk interesse at vi held fram arbeidet med å vera ein relevant europeisk alliert og løfter fram norske perspektiv knytt til tryggleiksutfordringar i vår region, både i ei NATO-ramme og i dialogen med vår næraste allierte. Av særskilt interesse for Noreg er det at Arktis og nordområda får stadig større merksemd i amerikansk strategisk tenking, ikkje minst i lys av auka russisk og kinesisk interesse for nordområda og at både Finland og snart Sverige er medlemmer i NATO. Det amerikanske forsvaret held fram med å vidareutvikla og oppdatera militære operasjonskonsept. Dette vert også sett i samanheng med styrking av evna til avskrekking og utvikling av operativ fleksibilitet i lys av tryggingssituasjonen. Frå norsk side vert det lagt vekt på dialog med USA om konseptutviklinga, samt vurdering av korleis utviklinga kan påverka det bilaterale samarbeidet knytt til forsvaret av Noreg og NATO sin nordflanke.

Samarbeidet mellom USA og Europa har vore grunnleggjande for norsk og europisk tryggleik i meir enn 75 år. Amerikansk militært nærvær i Europa er eit konkret uttrykk for transatlantisk solidaritet og interessefellesskap. Sjølv om USA dei siste tiåra i aukande grad har retta merksemda si mot stillehavsregionen, er eit Europa prega av stabilitet og demokrati framleis viktig for USA. Utviklinga i Europa har dei siste åra vore prega først av den russiske folkerettsstridige anneksjonen av Krym i 2014, og deretter av Russland sitt angrep på Ukraina i 2022. Denne utviklinga har ført til ei stadig tydelegare linje frå USA om at det er naudsynt at dei europeiske landa styrker sine respektive nasjonale forsvarsevner.

USA har i fleire år løyva store summar til forsvaret av Europa gjennom sitt europeiske avskrekkingsinitiativ, European Deterrence Initiative (EDI). Forløparen til EDI, European Reassurance Initiative, vart etablert for å forsikra austlege europeiske allierte om USA si vedvarande støtte til Europa etter den russiske annekteringa av Krym og destabiliseringa i Aust-Ukraina i 2014. Konseptet vart seinare utvida for ytterlegare å bidra til å styrka kollektivt forsvar og avskrekking i Europa etter fleire år med kutt og nedbygging av forsvaret i dei europeiske landa.

EDI er eit viktig element i den amerikanske tryggleiksgarantien i Europa, men det er ikkje nok om ikkje Europa sjølv bidrar til å styrka eigen forsvarsevne. Den signaliserte aukinga i forsvarsbudsjetta også i større europeiske land som Tyskland er viktig også for å sikra at USA vidarefører sin innsats i Europa. USA som global tryggingspolitisk aktør står overfor stadig auka krav til å vera til stades militært og til å ha evne til å handtera fleire situasjonar og kriser samstundes. Tryggleik i eit globalt perspektiv og det transatlantiske tryggleiksfellesskapet vil difor vera tent med at dei europeiske allierte tar ei meir proaktiv haldning og auka ansvar for handtering av europeiske tryggleiksutfordringar også i ramma av NATO. Samla sett er den nye tida etter Russlands invasjon av Ukraina og dynamikken i den globale tryggingspolitikken med på å tydeleggjere behovet for å halda fram med vidareutviklinga av Noreg sitt tette bilaterale forhold til USA. Mellom anna legg tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Noreg og USA som Stortinget vedtok i 2022, godt til rette for ei slik utvikling.

2.3.4 NATO og det transatlantiske samarbeidet

NATO-medlemskapet er kjerna i Noreg si evne til truverdig avskrekking og forsvar. Den største avskrekkingseffekten og kampkrafta ligg i den allierte dimensjonen av forsvaret av Noreg. Korleis Noreg knyter seg til alliansesamarbeidet er avgjerande for den samla forsvarsevna, og må sjåast i samanheng med evna til konsept- og teknologiutvikling og innovasjon for å utlikne asymmetrien overfor Russland og Kina. NATO er tryggingspolitisk garantist for alle medlemslanda, og medlemslanda i NATO utgjer samla sett verdas sterkaste militærmakt. NATO er både ein politisk og militær tryggingsallianse, der medlemslanda solidarisk er klare til å verna felles territorium, verdiar og interesser. NATO er ein unik tryggingsorganisasjon med eit integrert kommandoapparat, felles forsvarsplanar og ein permanent tilgjengeleg mekanisme for å ta politiske avgjerder. Verdifellesskapet mellom medlemslanda er eit viktig grunnlag for evna til planlegging, konsultasjonar og gjennomføring av vedtak.

NATO held fram med å tilpassa seg ein varig endra tryggingspolitisk situasjon. Russland sin invasjon av Ukraina underbygger og styrker behovet for at denne utviklinga held fram og vert intensivert. NATO har respondert på ein klar måte og med samhald etter invasjonen, styrka militært nærvær langs grensa mot Russland og tydeleg vist relevansen til alliansen i den noverande tryggingssituasjonen. At Finland og om litt Sverige er med i NATO er ei stadfesting av verdien av tryggingsgarantiane som eit slikt medlemskap inneber.

NATO sitt toppmøte i Vilnius i juli 2023 stadfesta samhaldet i alliansen og tok fleire historiske avgjerder. Viktige vedtak for Noreg inkluderer ei omfattande omlegging av NATOs kollektive forsvar, medrekna dei nye byrdefordelingsmåla for alliansen. Det ble også fatta vedtak om tettare samarbeid med Ukraina og om vidare militære støtte. Landa vart også samde om å auka motstandskrafta i form av auka vern av undersjøisk infrastruktur og risikoreduserande tiltak med eit blikk på Kina. Toppmøtekommunikeet frå Vilnius peikte ut den vidare politiske retninga for alliansen etter konseptet til fjoråret. Med krig i Europa, var det viktig at erklæringa var tydeleg på forpliktinga i artikkel 5 i Atlanterhavspakten om at eit angrep på ein er eit angrep på alle. Det same var understrekinga av det felles verdigrunnlaget med demokrati, rettsstat og respekt for FN-pakta.

NATO-samarbeidet er tufta på transatlantisk solidaritet og samarbeid, der aktiv amerikansk deltaking er avgjerande både for avskrekking og forsvar av alliansen. Både for alliansen og Noreg er det avgjerande at amerikanske styresmakter held fram engasjementet og støtta til NATO. Gjennom sitt svar på den russiske aggresjonen har USA demonstrert si avgjerande leiarrolle i det transatlantiske tryggingsfellesskapet. USA står for ein stor del av dei totale forsvarsutgiftene i NATO, og har over tid signalisert auka forventningar om at dei europeiske allierte må bidra meir. Det er positivt at alliansen blei einig om at 2 pst. av medlemslanda sitt bruttonasjonalprodukt som eit minimum skal brukast på forsvar. Dette er eit skjerpt mål frå den gjeldande Defence Investment Pledge frå 2014. Regjeringa har annonsert at Noreg skal nytta minst 2 pst. av BNP på forsvarsformål innan 2026, og vedlikehalde dette nivået i åra deretter. Den foreslege handlingsplanen om økt kapasitet i alliert forsvarsindustri er også eit skritt i riktig retning.

Den militærstrategiske utviklinga på russisk side, og den strategiske verdien til Nordområda har fått mykje merksemd. Den endra kommandostrukturen og arbeidet med NATO sin maritime profil svarar på denne utviklinga. NATO-hovudkvarteret i Norfolk i USA, som mellom anna har ansvar for Nord-Atlanteren og forsterkingar over Atlanterhavet, er eit særs viktig element i dette arbeidet. Eit samla NATO held fram med den militære omstillinga for å møte trusselen frå Russland og internasjonal terrorisme i tråd med det heilskaplege konseptet til NATO for avskrekking og forsvar.

2.3.5 Nordisk og europeisk samarbeid

Regjeringa legg vekt på å halda fram med eit aktivt og omfattande regionalt samarbeid. Noreg samarbeider tett med de nordiske landa i ramma av Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO), samt gjennom nordisk-baltisk samarbeid og i Northern Group-formatet. Sistnemnde er eit uformelt samarbeid som inkluderer Tyskland, Storbritannia, Nederland og Polen, i tillegg til dei nordiske og baltiske landa. Slik får fleire nære allierte eigarskap til sentrale spørsmål som vedkjem det nordeuropeiske området. Heile Norden samla i NATO inneber ein ny epoke i nordisk tryggingspolitikk, kor Norden i røynda vert eit militært-operativt område, og det vert mogleg og naudsynt å sette eit nytt ambisjonsnivå for det nordiske forsvarssamarbeidet. Det utarbeidast ein ny visjon for NORDEFCO-samarbeidet for å ta høgd for denne utviklinga.

Samarbeidet i den britisk-leia Joint Expeditionary Force (JEF) er i positiv utvikling, og vidareutviklinga av JEF ses i tett samanheng med utviklinga i NATO. JEF utgjer eit rammeverk for nært samarbeid mellom likesinna nordiske og nordeuropeiske land, og spelar ein viktig rolle både som eit politisk konsultasjonsforum og som eit operativt rammeverk. JEF er primært ein regional ressurs i fredstid som også kan respondere raskt på oppdukkande kriser på eit tidleg stadium, noko som gjer ei saumlaus overgang frå ein koalisjonsoperasjon til ein alliert operasjon mogeleg. I Integrated Review Refresh 2023 og Defence Command Paper 2023, tilleggas JEF-formatet stor vekt på britisk side som ein bidragsytar til regional sikkerheit. Det tysk-leia Framework Nation Concept (FNC) er også eit samarbeidsområde innanfor kapabilitetsutvikling og større styrkeformasjonar, og Noreg deltar aktivt i fleire kapabilitetsaktivitetar. Begge desse samarbeidsområda knyter nære allierte nærare til Noreg innanfor rammene av alliansen. Noreg deltar også i European Intervention Initiative (EI2) som er ein tryggings- og forsvarspolitisk arena utanfor EU-ramma som bidrar til å utfylla andre samarbeidsinitiativ. Målsettinga med EI2 er at deltakarlanda skal oppnå større gjensidig kjennskap til system, tenking og tilnærming i det enkelte landet. Dermed vil dei styrka den felles strategiske tenkinga og den operative evna til å delta i og gjennomføra operasjonar.

2.3.6 EU

Den forverra tryggingssituasjonen i Europa dei siste åra har ført til at EU rettar større merksemd mot unionen si evne til å ivareta indre og ytre tryggleik. Dynamikken i EU på forsvarsområdet kjem til utrykk gjennom iverksetting av fleire initiativ, som permanent strukturert samarbeid (PESCO) EU sitt forsvarsfond (EDF), og etablering av ein ny innsatsstyrke for krisehandtering i Europas periferi. EU har også heva ambisjonsnivået i rommet, og prioriterer iverksetting av nye initiativ (Secure Connenctivity) på dette området. Utviklinga på det forsvarsindustrielle området vert i aukande grad sett i samanheng med utviklinga av EU sin indre marknad. EU sine reaksjonar mot den russiske invasjonen av Ukraina, i form av sanksjonar og finansiering av våpendonasjonar, har bidratt til å styrka ytterlegare unionen si tryggingspolitiske rolle. Dette kjem også til uttrykk i EU sin nye tryggingsstrategi, Strategic Compass, som vart vedtatt av EU-rådet i mars 2022.

EU tar i samarbeid med NATO ei større tryggingspolitisk rolle i Europa. Noreg vil halda fram arbeidet med å styrka det tryggings- og forsvarspolitiske samarbeidet med EU, innanfor dei rammene som ligg i at vi ikkje er medlem av EU. Dette inneber mellom anna å vidareutvikla den tryggingspolitiske dialogen og samordninga med EU, inkludert tryggingspolitiske seminar og konsultasjonar, informasjonsutveksling med EU-kommisjonen, Europaparlamentet og EU-rådet, samt dialog med utvalde medlemsland. Regjeringa vil også bidra i det praktiske samarbeidet gjennom deltaking i EU sine krisehandteringsøvingar. Noreg har også vald å kanalisera ein god del av si militære støtte til Ukraina gjennom EU. Soleis bidrar vi innanfor rammene av European Peace Facility med finansielle bidrag og personell til EU sin militære treningsmisjon for ukrainske styrker (EU MAM), og vi har slutta oss til EU sin avtale for felles anskaffing av ammunisjon.

Noreg deltar i EU sitt forsvarsfond (EDF) i perioden 2021–2027. EDF er eit nytt program som skal bidra til å styrka og vidareutvikla den europeiske forsvarsteknologiske og industrielle basen gjennom fleirnasjonalt samarbeid om forsking og utvikling av forsvarsteknologi mellom styresmakter og industri. EDF er viktig for å sikra norsk forsvarsindustri og forsvarsforsking si tilgang til den europeiske marknaden, og kunna delta i utviklinga av relevante forsvarskapabilitetar. Vår deltaking i EDF må også sjåast i samanheng med andre sivile EU-program Noreg deltar i, på område vi har interesser, inkludert innanfor forsking, innovasjon og EU sine nye initiativ innanfor romverksemd. Våre erfaringar med deltaking i EDF er gode, både med omsyn til medverknad og nytteverdien for forsvarsevna og forsvarsindustrien.

Noreg deltar også i fleire forskings- og teknologiutviklingsprosjekt, samt program for kapabilitetsutvikling i European Defence Agency (EDA). Vidare deltar Noreg i samarbeidet for militær mobilitet og i ulike militære øvings- og treningsaktivitetar. EU har opna for deltaking frå tredjeland i PESCO, og saman med USA og Canada deltar Noreg i PESCO-prosjektet for militær mobilitet. Prosjektet har som mål å betra evna til å flytta militære styrkar gjennom Europa, gjennom å bygga ned tidkrevjande hinder for å kryssa grenser med militære styrker. Militær mobilitet er eit prioritert område i EU-NATO-samarbeidet. Ei effektiv og rask evne til å flytta militære styrker over landegrensene er avgjerande for truverdet til NATO si evne til forsterking av allierte i krise og krig, og får framover også auka betyding innanfor heile det nordiske område.

Noreg har gjennomført EU sitt direktiv om forsvars- og tryggleiksanskaffingar. Regjeringa deltar aktivt i Kommisjonen si ekspertgruppe for forsvars- og tryggleiksanskaffingar, der det vert diskutert kartlegging, analyse og vidareutvikling av EU sin indre marknad for offentlege anskaffingar til forsvarsformål. Deltaking i ekspertgruppa er svært viktig for å få innsikt i kva verknad direktivet har hatt på den europeiske forsvarsmarknaden, for å kunna diskutera juridiske problemstillingar med dei andre medlemslanda, og verta oppdatert på utviklinga i EU på rettsområdet.

Utviklinga i EU på det tryggings- og forsvarspolitiske området utfyller NATO og bidrar til det transatlantiske samarbeidet. Det er difor viktig at PESCO, EDF og andre initiativ i EU på det tryggings- og forsvarspolitiske området vert utvikla på ein open og inkluderande måte overfor NATO og allierte land som ikkje er med i EU, samtidig som ein unngår duplisering

2.3.7 FN

FN-pakta gir Tryggingsrådet i FN ansvar for å setja i verk kollektive tiltak for å fremma fred og global tryggleik. Utanom maktbruk legitimert av folkeretten er FN den einaste globale instansen som kan legitimera bruk av makt, og den viktigaste arenaen for å søka mellomstatlege løysingar på truslar mot internasjonal fred og tryggleik.

I ein periode etter tusenårsskiftet var det ei auke i talet på fredsoperasjonar. Denne tendensen har snudd, og er svakt på veg ned. Det er i dag likevel framleis 12 fredsoperasjonar, med innsats av om lag 90 000 personell frå over 100 medlemsland. Dei fleste av konfliktane er interne, prega av ein vanskeleg tryggingssituasjon, mange krigførande partar og vald mot sivilbefolkninga. Vern av sivile er difor ei hovudoppgåve for FN sine fredsoperasjonar. Stadig fleire FN-leia operasjonar har dei seinare åra fått meir robuste mandat, der styrkane har vorte autoriserte til å nytta militærmakt for å verna sivile. FN-styrkane har i seinare tid stadig oftare komme under angrep av fiendtlege aktørar i Afrika, og sjølv om mandata har vorte meir robuste er dette ei negativ utvikling som gir bekymring.

Det er avgjerande med tydelege mandat frå Tryggingsrådet i FN, og vilje og evne til å gjennomføra desse. Tryggingsrådet er det einaste organet i verda med mandat til å fatta bindande vedtak for alle medlemslanda på freds- og tryggingsområdet. Den aukande stormaktrivaliseringa kan gjera det meir krevjande å oppnå semje i Tryggingsrådet. Det vil vera i Noreg og FN sine interesser at folkeretten vert forsvart. Krigen i Ukraina viser at Tryggingsrådet er makteslaust i møte med den største tryggingspolitiske krisa i vår tid. Då er det andre organ som viser handlekraft, og står i front for å verne om folkeretten.

2.4 Sentrale tema

2.4.1 Nordområda

Noreg må vidareføra ei fast og pårekneleg linje i nord, og bidra til avskrekking, samstundes som det er ønskeleg å bidra til stabilitet og unngå eskalering i våre nærområde. Samla vil vi bidra med eit sterkt og truverdig forsvar i samarbeid med våre NATO-allierte. Forsvaret i nord skal gjennom daglege operasjonar og nærvær medverka til stabilitet og redusera potensialet for konflikt. Forsvaret har ei sentral rolle i suverenitetshevding, overvaking og bruk av styringsretten til lands, til havs og i lufta, og har dei seinare åra auka aktiviteten og nærvær i nord. Samla medverkar nasjonalt og alliert nærvære i nord også til truverdig avskrekking og forsvar. Det er viktig at Noreg held fram med å engasjera nære allierte i nordområda, slik at dei har kjennskap til den politiske og militære utviklinga i området. Fleire allierte land, særleg USA, Storbritannia, Tyskland og Nederland, viser stadig større interesse for utviklinga i nord. Dei har ytra ønske om tettare samarbeid og auka nærvær i form av trening og øving i våre nærområde saman med norske styrkar. Dette er positivt for norsk tryggleik. Eit synleg, militært nærvær i nord bidrar til stabilitet og ei pårekneleg utvikling. Samstundes er det viktig at den samla militære aktiviteten skjer på ein måte og i eit omfang som ikkje rokkar ved stabiliteten i nordområda.

Med minkande havis i Arktis har det i fleire år vore aukande kommersiell interesse for transitt gjennom Nordaustpassasjen. Trafikken er førebels avgrensa, og i nær framtid er omfattande kommersiell trafikk mellom aust og vest via nordområda lite truleg. At kommersiell aktivitet i nordområda aukar er i samsvar med regjeringa sin nordområdepolitikk. Samstundes inneber trafikken også ein auka risiko for ulykker og hendingar, mellom anna med auka fare for akutt forureining i nærområda våre.

2.4.2 Russland sin invasjon av Ukraina

Krigen i Ukraina held fram. Russland må ikkje vinne fram med åtaket sitt. Det vil være naudsynt både for å rette opp igjen Ukrainas grenser og sjølvråderett, og for på lengre sikte kome attende til normen om fredeleg handsaming av konfliktar mellom land i Europa.

Forsvarssektoren har tre roller i knytt til krigen i Ukraina. For det første held Forsvaret ved lag naudsynt nasjonal beredskap og held ved lag eit oppdatert situasjonsbilete i nordområda, med særskilt fokus på russisk framferd. For det andre vil Forsvaret halde fram deltakinga i NATO si framskutte nærvær rolle i Baltikum. Siktemålet er å syne alliert samhald og hindra at Russland truar eller angrip allierte land i regionen. For det tredje vil Forsvaret vera budd på å halda fram støtte til Ukraina med våpen eller anna forsvarsmateriell når regjeringa fattar slike vedtak.

Krigen i Ukraina teiknar til å verte langvarig. Noreg vil halde fram si politiske og militære støtte til landet gjennom fleirnasjonale samarbeid.

2.4.3 Eit samla Norden i NATO og konsekvensar for regionalt samarbeid

Eit samla Norden i NATO skapar ny dynamikk i det nordiske samarbeidet. Det er einigheit mellom dei nordiske landa om å retta samarbeidet meir mot NATO og tilpassa samarbeidet i enda større grad opp mot alliansens konsept og planverk. Det vil få store implikasjonar når artikkel 5 gjelder for alle dei nordiske landa. Samtidig endrar ikkje dette direkte situasjonen helt i nord og i Nord-Atlanteren, bortsett frå at Kola nå vil geografisk ligge meir utsett til, noko som Russland vil måtte ta høgde for i sine forsvarsplanar.

Samstundes har den tryggingspolitiske utviklinga ført til ei erkjenning av behovet for meir regionalt samarbeid. Dette handlar ikkje om å ha format som konkurrerer med NATO, men om ei vidareutvikling i tråd med alliansens Framework Nations’ Concept: ein større alliert tar eit leiaransvar regionalt for å utvikla den totale evna dei respektive allierte har. Regionale samarbeidsformer er ment å vera byggeklossar i NATO, som vil gi alliansen større grad av skalerbarhet og fleksibilitet, spesielt i ein tidleg fase av en krise. I våre nærområde er spesielt tre konstellasjonar relevante: det nye allierte Norden, den britisk leia Joint Expeditionary Force (JEF), og trilaterale samarbeidsformer mellom USA, Storbritannia og Noreg. Alle disse vil få omfattande konsekvensar for norsk sikkerheit og for utvikling og bruk av Forsvaret.

Eit samla Norden i NATO styrker NATOs evne til å forsvara Noreg, samstundes som rolla til Noreg vil endrast noko, frå å i stor grad vera i fremste linje som einaste alliert i nord til å få to nye medlemsland aust for oss. Dette vil føre til at Noreg vil verte eit meir strategisk viktig mottaksland for allierte forsterkingar i nord. Dette vil sannsynlegvis ha følgjer for alle landsdelar og få store konsekvensar for behovet for infrastruktur til støtte for mottak av store allierte forsterkingsstyrker. Dette vil også få konsekvensar for planverk, konsept, militær mobilitet, den norske forsvarsstrukturen, samt for andre nasjonale sektorar. Det sentrale i denne samanhengen er likevel at Noreg, Sverige og Finland, samla i NATO, vil være spesielt godt posisjonert til å kunne bygga vidare på det eksisterande tette nordiske samarbeidet – til det beste for NATO. Dermed vil dei nordiske landa samla og lettare også kunne tre inn i ein NATO-leia operasjon.

Også innanfor det britisk leia JEF vil tettare integrasjon mellom dei nordiske landa kunne tilføre både JEF og NATO betydeleg meirverdi. Nå som alle JEF-landa vert NATO-medlemar, ligg det godt til rette for å kunne gjennomføra ein sømlaus overgang til ein eventuell NATO-operasjon.

Det trilaterale samarbeidet mellom USA, Storbritannia og Noreg vil også få auka betyding. Sjølv med finsk og snarleg svensk NATO-medlemskap vil Noreg fortsett å vera det nordlegaste NATO-landet med betydelege arktiske havområde og eksponering mot Nord-Atlanteren og Barentshavet. Dette trilaterale samarbeidet er basert på felles interesser i det som oppfattast som eit felles strategisk interesseområde. USA og Storbritannia har utvikla eigne arktisstrategiar basert på ein regelbasert verdsorden, situasjonsforståing, militær evne og samarbeid med allierte. Dette fellesskapet forsterkast av moderne femtegenerasjonskapabilitetar, der F-35, P-8 og missilar er viktige fellesnemnarar. Disse gjer det mogleg å møta framtidige truslar mot norsk og alliert tryggleik med eit djupare og breiare samarbeid på både politisk og militært nivå.

Sett utanfrå kan regionale samarbeidsforum synes som unødvendig duplisering eller undergraving av NATO. Men dette handlar tvert imot om å styrka NATO, nordisk og norsk tryggleik. Gjennom systematisk samarbeid bør dei nordiske landa kunne få auka effekt av sine respektive militære ressursar samt være betre forberedt til samla samvirke i ei alliert ramme. Dette vil også bidra til å gjera dei nordiske landa meir relevante og gi dei større felles tyngde inn i ein eventuell JEF-leia operasjon. Gjennom bilateralt samarbeid med Noreg og Storbritannia er USA allereie tett kopla på Noreg og våre nærområde, noko som også bidrar til å styrka finsk og svensk tryggleik.

Samletråden for dei regionale samarbeidsforum er på dette viset NATO og tryggleik i ei alliert ramme. Innanfor ramma av forsvarskonseptet vil regjeringa difor fortsette å bidra til vidareutvikling av regionale samarbeidsformer for å vareta norsk tryggleik, med ei særskilt vektlegging av nordisk samarbeid innanfor ramma av felles NATO-medlemskap.

2.4.4 Byrdefordeling i NATO

Russlands aggressive ekspansjonisme har skapt grunnleggande og varige endringar i den tryggingspolitiske situasjonen i Europa. Alvoret i situasjonen har gjort at det i NATO og blant allierte er ei brei erkjenning av behovet for å auka den kollektive forsvarsevna til alliansen og medlemslanda betrakteleg. Dette har medført ein historisk vilje til satsing på forsvar hos europeiske allierte og partnerar. NATO vedtok i 2014 Defence Investment Pledge (DIP), der allierte forplikta seg til å bevege seg mot å nytta 2 pst. av BNP på forsvarsformål samt å nytta 20 pst. av forsvarsbudsjetta på investeringar fram mot 2024. Ei fornya forplikting til byrdefordeling etter 2024 var ein av hovudleveransane til NATOs toppmøte i Vilnius i juli 2023. Å nytta 2 pst. av BNP til forsvarsformål er nå eit minimum og golv for ei ny og vedvarande forplikting frå allierte. Regjeringa har beslutta at Noreg skal nytta minst 2 pst. av BNP på forsvarsformål innan 2026, og vedlikehalde dette nivået i åra deretter. Dette er viktig både fordi Noreg har eit reelt behov for ei styrka forsvarsevne i dagens tryggingspolitiske situasjon og fordi det sender eit viktig signal om vår nasjonale forsvarsvilje til våre allierte i NATO. Dette er særs viktig for norsk truverd som internasjonal aktør og det er særs viktig for norsk tryggleik at vi held fast ved dei forpliktingane vi tar på oss som alliert. Det vil verte rapportert ein konkret opptrappingsplan for dette til NATO i forlenging av Stortingets vedtak om ny langtidsplan for forsvarssektoren i 2024. I den nasjonale planlegginga vil vi nytte Finansdepartementet sine BNP-prognosar. Når vi nærmar oss årstalet for å nå målet om minimum 2 pst. av BNP til forsvarsformål, vil ein også på norsk side nytta NATOs berekningar for Noreg, for å leggja til rette for måloppnåing slik den er definert i alliansen. Dei store fluktueringane i norsk økonomi medfører risiko knytt til måloppnåing av ein konkret tidsplan. I denne situasjonen er det risiko for at vi ikkje nødvendigvis i dei enkelte åra når målsettinga, men vi er førebudd på å halde eit nivå på minimum 2 pst. av BNP til forsvarsformål over tid. Forpliktinga vil i vesentleg grad prega statsbudsjetta fram mot 2026. Byrdefordeling i NATO omhandlar rettferdig deling av roller, risiko og ansvar mellom medlemslanda. I tillegg til målet om at alle allierte skal bruke minimum 2 pst. av BNP på forsvarsformål, inngår også framskaffing av kapabilitetar og styrkar og bidrag til operasjonar, faste oppdrag og bidrag til NATOs kommando- og styrkestrukturar.

2.4.5 Terrorisme

Terrorisme er først og fremst ein trussel mot samfunnstryggleiken, men terroren kan ramma og lamma heile regionar. Valdelege ekstremistar er ei alvorleg tryggingsutfordring for Noreg og andre land. Terrornettverk, som mellom anna ISIL og Al-Qaida, har vist evne til å utføra terroråtak globalt. Tryggingssituasjonen i Midtausten er framleis ustabil. Sjølv om ISIL territorialt er nedkjempa utgjer dei framleis ein trussel. Også i Noreg må vi vera medvitne om at framandkrigarar som returnerer til vestlege land med kamperfaring, kan utgjera ein risiko for at enkeltmenneske i sårbare lokalmiljø kan verta ytterlegare radikaliserte. Dei siste åra har tryggleiken i Sahel og Nord-Afrika vorte verre. Dette er mellom anna som følgje av framveksten av valdeleg ekstremisme, og framandkrigarar som har flytta hit frå mellom anna Midtausten. Ustabile nærområde har direkte implikasjonar for norsk og europeisk tryggleik. Forsvaret vil i 2024 framleis støtta styresmaktene i Irak i deira innsats for å nedkjempa ISIL. Dette gjer vi i ramma av den internasjonale koalisjonen for slå ISIL, som er sett saman av ei rekke militære, humanitære og diplomatiske delar. I 2023 fekk Noreg på plass ein bilateral avtale med Elfenbeinskysten, og ynskjer i tida framover å fokusera på kapasitetsbygging av lokale tryggingsstyrkar i Vest-Afrika gjennom det multinasjonale treningssenteret International Academy for the Fight Against Terrorism (AILCT). Tilsvarande vil regjeringa si støtte til ulike samarbeidskonstellasjonar som nedkjempar av terrorisme førast vidare.

2.4.6 Masseøydeleggingsvåpen

Spreiing av masseøydeleggingsvåpen er ein alvorleg og aukande trussel mot internasjonal tryggleik. Masseøydeleggingsvåpen og spreiing av teknologi for langtrekkande leveringsmiddel er ein trussel mot europeisk tryggleik. Det internasjonale klimaet for nedrusting og ikkje-spreiing av masseøydeleggingsvåpen er prega av aukande polarisering, og stormaktsmotsetningar gjer seg gjeldande. Russlands suspensjon av Nye START-avtalen, retorikk om kjernevåpen og utsegner om planar om utplassering av taktiske kjernevåpen i Belarus, er uansvarlege signal som skapar risiko og undergrev stabilitet. Det gjer det vidare arbeidet med nedrusting og ikkje-spreiing vanskeleg. NATO har slått fast at spreiing av masseøydeleggingsvåpen og ballistisk missilteknologi er ein aukande trussel. Frå norsk side støttar regjeringa etableringa av NATOs ballistiske missilforsvar retta mot missiltruslar frå regionar utanfor det euro-atlantiske området. Utviklinga av dette held fram.

3 Status i sektoren

I tråd med forsvarskonseptet forutsetter forsvaret av Norge et sterkt nasjonalt forsvar som i samvirke med allierte gir en troverdig evne til å ivareta de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene. I møte med en ny og mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon er det summen av norsk evne til å påvirke og håndtere egen sikkerhet, NATOs sikkerhetsgaranti og den kollektive tilnærmingen til avskrekking og forsvar i NATO, samt gjensidig bilateral aktivitet og forsterkning som kan forebygge og avskrekke angrep på norsk suverenitet, territorielle integritet, vårt demokratiske styresett og politiske handlefrihet.

Forsvarets egenevne er kjernen i forsvarskonseptet og omfatter de samlede ressurser forsvarssektoren kan mønstre i egen organisasjon. Det inkluderer evnen til å utnytte og samvirke med allierte og med sivile aktører i rammen av totalforsvarskonseptet. Forsvaret bidrar til forsvaret av Norge gjennom å operere kontinuerlig og være tilstede med relevante kapasiteter i prioriterte områder og alle domener. Forsvaret bidrar til å etablere situasjonsforståelse gjennom å forstå våre omgivelser og operasjonsmiljø, å beskytte og fremme norske sikkerhetsinteresser, å forebygge og avskrekke konflikt, samt å bygge beredskap for å kunne forsvare Norge og allierte i væpnet konflikt.

Et sterkt nasjonalt forsvar med evne til å utnytte, legge til rette for og samvirke med alle komponentene i forsvarskonseptet i hele skalaen fred, krise og væpnet konflikt er en grunnleggende forutsetning for å bygge nødvendig forsvarsevne. Tette relasjoner til sentrale allierte, interoperabilitet, trening og øving, nærvær og alliert støtte har stor betydning for avskrekking og for norsk og alliert forsvarsevne i fred, krise og væpnet konflikt.

Norge og vår sikkerhet må forsvares hver dag, på og utenfor norsk territorium. Forsvaret er statens fremste virkemiddel for å gjøre dette. Først og fremst for å hindre at andre påtvinger Norge sin vilje med makt og om nødvendig ved å handle og svare med makt dersom det skjer. Norsk sikkerhet blir direkte og indirekte utfordret av flere aktører, i flere domener, hjemme og ute. Forsvaret av Norge handler derfor stadig mer om hvordan Forsvaret innrettes hver dag for å beskytte verdier, fremme interesser og å forebygge konflikt, herunder ved å bidra til kollektiv avskrekking og beroligelse. Det omfatter også beredskap for rask styrkeoppbygging og evne til forsvar av landet sammen med allierte i tilfelle væpnet konflikt.

For en småstat som Norge er handlefriheten, og dermed effekten av Forsvarets innsats, størst i den lavere delen av krisespekteret. Norges relative handlingsrom og innflytelse er følgelig størst i situasjoner før en væpnet konflikt. Forsvarets kapasiteter gir størst effekt for Norge når de er i stand til å operere slik at det gir norske myndigheter handlingsalternativer. Forsvaret av Norge er slik en kontinuerlig og helhetlig aktivitet for vern om norsk sikkerhet og norske sikkerhetsinteresser.

Forstørr bilde

Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom er under press. Sikkerhetssituasjonen krever at vi har et aktivt og pågående forhold til å beskytte våre verdier og fremme våre interesser, slik at Norge ivaretar nødvendig handlingsrom og innflytelse over egen sikkerhet. Forsvaret er et sentralt politisk verktøy for dette. Russlands invasjon av Ukraina har vist betydningen av alliert samhold, og å se den nasjonale og allierte dimensjonen i sammenheng, også i en tidlig fase av en krise under utvikling. Utviklingen medfører at viktigheten av både troverdig og rask avskrekking og stabiliserende tiltak har økt, og understreker behovet for planlagt, tilrettelagt, forberedt og øvet evne til mottak og understøttelse av allierte styrker, også i fredstid for å kunne ha en tidlig avskrekkende effekt. Dette dreier seg ikke bare om volum, men også om evnen til å raskt nok kunne etablere egnet avskrekking i samarbeid med NATO og nære allierte, også på meget kort varsel.

Slik avskrekkingsevne er avgjørende for troverdigheten til Norges og NATOs fremste strategiske mål om å forebygge konflikt, samtidig som den underbygger og demonstrerer en uttrykt vilje og evne til å beskytte og forsvare nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser dersom væpnet konflikt like fullt skulle oppstå. Kapittelet gir en overordnet status for utviklingen av forsvarsevnen langs de tre linjene i forsvarskonseptet, understøttet av totalforsvaret.

3.1 Nasjonal evne

Regjeringen er opptatt av at den nasjonale forsvarsevnen skal styrkes. Foruten å opprettholde en økonomisk opptrapping av forsvarsbudsjettet i tråd med langtidsplanen har regjeringen derfor ytterligere styrket forsvarsbudsjettet for å møte den alvorlige sikkerhetssituasjonen. Dette særlig for å øke tilgjengeligheten, reaksjonsevnen og utholdenheten til Forsvaret. Overordnet har dette resultert i bedret evne til å gjennomføre nasjonale operasjoner, redusere klartider, og understøtte nødvendig trening og øving. Like fullt er det fortsatt betydelige utfordringer og operative svakheter som krever prioriteringer og videre målrettet innsats. Dette forsterkes av en forverret sikkerhetssituasjon. Hovedutfordringene ligger fortsatt innenfor evne til å inneha tilfredsstillende beredskap for krise og væpnet konflikt. Videre medfører økte behov og forventninger til daglige operasjoner, for å beskytte og fremme norske og allierte interesser, et høyere operasjonstempo, i Norge og norske nærområder og i øvrige utenlandsoperasjoner. Dette gir økte kapasitetsutfordringer. Samtidig er det flere viktige positive utviklingstrekk knyttet til alliert samvirke både mht. NATO og sentrale allierte. Dette gjelder også samvirke i rammen av totalforsvaret som har en positiv utvikling.

Regjeringens vurderinger av utfordringsbildet, presentert i Meld. St. 10 (2021–2022), består og er ytterligere forsterket. Gjeldende langtidsplan la til grunn en for høy samlet risiko i gjennomføringen, som i økende grad skaper utfordringer og usikkerhet knyttet til den videre utviklingen av Forsvarets operative evne på kort og mellomlang sikt. Dette inkluderer utfordringer knyttet til utvikling og innfasing av nye kapabiliteter, evnen til å beholde og tilføre riktig personell og kompetanse og forsinket realisering av forutsatte effektiviseringsgevinster.

Den negative sikkerhetspolitiske utviklingen ble i løpet av 2022 ytterligere forverret. Dette medførte også en skjerpet årvåkenhet og beredskap i tråd med nasjonalt og alliert planverk. Som del av dette ble det blant annet foretatt målrettet prioritering av Forsvarets operative innsats for å beskytte norsk energiproduksjon i tett samvirke med allierte og sivile aktører, samt å understøtte tiltak for økt beredskap, herunder økt forsyningsberedskap. Samtidig som Forsvarets beredskap har blitt skjerpet, har Forsvaret støttet Ukrainas forsvarskamp gjennom trening av ukrainske styrker og donasjoner av materiell. Støtte til Ukraina bidrar til å styrke Norges sikkerhet, men kan også påvirke egen operativ evne på kort sikt. Forsvarssektorens samlede støtte til Ukraina er nærmere omtalt under kapittel 3.1.2.

Under gjøres en nærmere vurdering av den nåværende nasjonale evnen langs beredskapsdimensjonen, målrettede daglige operasjoner, evnen til å utnytte og samvirke med NATO, andre allierte og aktørene i totalforsvaret, samt status i videreutviklingen av den nasjonale evnen i tråd med målsettingene i langtidsplanen.

3.1.1 Målrettede daglige operasjoner

Forsvaret skal operere kontinuerlig for å være til stede med relevante kapasiteter i prioriterte områder og integrert i alle domener. Økt tilstedeværelse og aktivitet i nord er høyt prioritert. Trening og øving er en sentral del av kontinuerlige operasjoner og bidrar til tilstedeværelse, integrasjon med allierte, oppbygging av relevant beredskap, samt vedlikehold og utvikling av Forsvarets operative evne. Den kontinuerlige innsatsen omfatter også Forsvarets deltakelse i operasjoner utenfor Norge. Disse aktivitetene bidrar til norsk og alliert sikkerhet, alliert samhold og internasjonal stabilitet.

Nasjonale operasjoner

Forsvaret av Norge er en kontinuerlig og helhetlig aktivitet hver dag for vern om norsk sikkerhet og norske sikkerhetsinteresser. Forsvaret bidrar til dette gjennom å forstå våre omgivelser og operasjonsmiljøet, operere kontinuerlig og være til stede med relevante kapasiteter i prioriterte områder og alle domener. Dette innebærer at Forsvaret må ha evne til tidsriktig og tilstrekkelig tilstedeværelse for å kunne beskytte og fremme norske sikkerhetsinteresser, herunder utøve overvåkning og informasjonsinnhenting, episode- og krisehåndtering, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, kontraterroroppdrag, luftmilitær beredskap samt støtte opp under samfunnssikkerheten.

Videre er alliert tilstedeværelse i det daglige, og norsk evne til å operere sammen med allierte styrker, helt sentralt for Norges og NATOs samlede avskrekkings- og forsvarsevne. Som del av dette er tidsriktig og tilstrekkelig tilgang på relevante kapasiteter for samvirke og koordinering med allierte viktig for nasjonal innflytelse på alliert aktivitet i våre nærområder, og en forutsetning for en kombinasjon av avskrekkende og stabiliserende effekter som sikrer norske interesser og suverenitet.

Forsvaret har økt både operativ aktivitet og tilstedeværelse i prioriterte områder de siste årene, herunder som følge av en forverret sikkerhetspolitisk situasjon. Dette inkluderer forbedring tilknyttet mer målrettet trening og øving av relevant alliert og nasjonalt planverk, samt evnen til alliert samvirke og integrasjon i våre nærområder. Samlet medfører dette økt belastning på strukturen som helhet, inkludert ytterligere press på materiell- og personelltilgjengelighet. Økt operasjonstempo over tid medfører blant annet personellmangel på kritiske områder, samt større behov for vedlikehold av materiellet. Dette er blant annet en betydelig risiko i Sjøforsvaret. Kombinert med noe redusert tilgjengelighet på grunn av generasjonsskifte innenfor en rekke kapabiliteter, utfordrer dette til tider Forsvarets egenevne til effektiv oppgaveløsning.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen forsterker behovet for at Forsvaret må ha evne til tidsriktig tilstedeværelse med relevante kapasiteter i prioriterte områder for å verne om norske interesser og sikkerhet. Samlet sett har evnen til å gjennomføre daglige nasjonale operasjoner i 2022 og 2023 vært på et tilfredsstillende nivå, og Forsvaret har opprettholdt tilstedeværelse i prioriterte områder samt bidratt til fellesoperativ situasjonsforståelse gjennom perioden. Som tidligere bidrar etterretningsdrevne operasjoner og god planlegging til god måloppnåelse. Varierende tilgjengelighet på kapasiteter særlig i det maritime domenet har like fullt medført enkelte avvik, mens økt alliert tilstedeværelse i våre nærområder har bidratt positivt til måloppnåelsen. Koordinering av alliert tilstedeværelse har vært god, og tilpasses jevnlig for å ivareta norske interesser. Samtidig er det økende risiko for at ytterligere svekket kapasitet i det maritime domenet vil påvirke måloppnåelsen negativt.

Hendelsen med gassrørledningene i Østersjøen understreker betydningen og sårbarheten for norsk olje- og gassproduksjon, herunder kritisk undersjøisk infrastruktur. Forsvaret foretok i denne sammenheng nødvendige, operative prioriteringer for å øke beskyttelsen av slik infrastruktur, herunder i tett samarbeid med allierte, gjennom samvirke og bistand til Politiet, og med godt samarbeid med relevante sivile aktører. Forsvaret har samarbeidet tett med NATOs maritime hovedkvarter MARCOM som ansvarlig for koordinering av alliert aktivitet i Nordsjøen. Under MARCOM ledelse har flere nasjoner bidratt med overvåking av Nordsjøen med fartøyer og maritime patruljefly.

Trening og øving er en sentral del av Forsvarets kontinuerlige operasjoner. Det er også en viktig forutsetning for at den norske forsterkningsmodellen er troverdig, og krever utstrakt evne til å understøtte alliert trening og øving. Det siste året har Forsvaret gjennomført regelmessig trening og øving nasjonalt og i en alliert ramme, i Norge og norske nærområder, i tråd med Forsvarets planer. Gitt omprioriteringer av øvingsmidler for å prioritere beredskap har Forsvaret i 2023 like fullt måtte foreta noen nedjusteringer fra opprinnelige planer. Nødvendig øving og trening som understøtter planlegging og gjennomføring av neste års Nordic Response 2024 er opprettholdt. Ut over dette har norske militære kapasiteter deltatt i alliert aktivitet i norske nærområder. Sammen demonstrerer dette norsk evne og vilje til å håndheve suverene rettigheter og forsvare hele landet. Omfattende aktivitet med sentrale allierte, og NATO samlet ved anledninger, er et sentralt element for troverdig avskrekking. Øvelse Joint Viking, som ble gjennomført i mars 2023, underbygger dette.

Regjeringen vil fortsatt prioritere Forsvarets evne til å inneha tilfredsstillende tilstedeværelse og situasjonsforståelse, særlig i nord, herunder for å beskytte og fremme norske sikkerhetsinteresser i tett samvirke med allierte. Dette underbygger regjeringens politikk, som omfatter en kombinasjon av avskrekkende og stabiliserende effekter som skal sikre norske interesser og suverenitet, herunder en videreutvikling av forsvarsevnen i nordområdene.

Norske styrker i utlandet

Forsvarets internasjonale innsats er en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk. Den allierte dimensjonen er tyngdepunktet i våre forsvarsplaner. Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina, og en stadig mer truende fremtreden i Europa de senere år, har ført til at det er lagt økt vekt på å bidra til NATOs kollektive forsvar. Forsvaret viderefører internasjonal innsats med vekt på bidrag til NATOs kollektive forsvar og innsats som er viktig for våre nærmeste allierte. Videre er innsats i FN-operasjoner viktige bidrag til internasjonal fred og sikkerhet og til en regelstyrt internasjonal orden.

Norge bidrar i NATOs fremskutte nærvær i Baltikum, enhanced Forward Presence (eFP). På bakgrunn av Russlands invasjon av Ukraina og den endrede sikkerhetssituasjonen i Europa, økte Norge sin innsats i eFP i februar 2022, og planlegger fortsatt å opprettholde en forsterket norsk innsats. Norge videreførte også småskala kapasitetsbygging i land på Vest-Balkan og i Georgia.

Norge deltar i koalisjonen Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak. Styrken bidrar til å rådgi og assistere irakiske sikkerhetsstyrker. Norge besluttet også å delta i rådgivningsmisjonen NATO Mission Iraq (NMI) og har stilt med et mindre personellbidrag i 2021 og 2022. Det nasjonale logistikkelement i Jordan ble videreført. Forsvarets spesialstyrker trente og øvde i Jordan.

Norge har deltatt siden 2021 med et mindre antall stabspersonell i den maritime overvåkningsoperasjonen European Maritime Awareness in The Strait of Hormuz (EMASoH) i Hormuzstredet og i den maritime operasjonen Combined Maritime Force (CMF) i Bahrain.

Norge stiller fortsatt med et begrenset antall stabspersonell til MINUSMA. Norge videreførte deltakelsen i FN-operasjonene UNTSO (Midtøsten) og UNMISS (Sør-Sudan). Et mindre antall stabspersonell støttet den norske styrkesjefen i UNFICYP (Kypros) i 2021 og 2022, men dette ble terminert i juni 2023. Norge videreførte også et lite personellbidrag til den flernasjonale observatørstyrken MFO i Sinai, som overvåker Camp David-avtalen av 1979.

3.1.2 Militær støtte til Ukraina

Russlands angrep på Ukraina 24. februar 2022 er et tidsskille. Regjeringen, med bred tilslutning fra Stortinget, besluttet tidlig å bidra med militær støtte til Ukrainas forsvarskamp. Gjennom behandlingen av Innst. 218 S (2022–2023) til Prop. 44 S (2022–2023) sluttet Stortinget seg til at den norske militære støtten til Ukraina er innrettet mot fire hovedområder: 1) Donasjoner av materiell fra forsvarssektoren, 2) Donasjoner av materiell gjennom internasjonalt samarbeid og mekanismer, 3) Donasjoner av materiell anskaffet fra industrien og 4) Trening og opplæring av ukrainske styrker.

Donasjoner av materiell fra forsvarssektoren

Siden 27. februar 2022 har Norge donert materiell fra Forsvarets struktur. Donasjonene omfatter blant annet M72 panservernraketter, Mistral kortholds luftvernmissiler, Hellfire panservernmissiler, M109 selvdrevet artilleri, artillerigranater, herunder i samarbeid med Danmark, MLRS rakettartillerivogner og Arthur artilleriradarer i samarbeid med Storbritannia, Iveco pansrede kjøretøy, kjøretøy til støtte for amerikansk donasjon av NASAMS, Leopard 2 stridsvogner, Leopard bergepanser/ingeniørvogner, transportvogner, utskytingsramper og ildledningssentraler til NASAMS ildenheter, lysforsterkningsutstyr samt store mengder hjelmer, splintvester, vinterklær, sanitetsmateriell og personlige effekter, og det ble i 2023 besluttet å donere et mindre antall kampfly.

Tilskudd og anskaffelser direkte fra forsvarsindustrien

Regjeringen har så langt i 2022 og 2023 besluttet å gi tilskudd for om lag 2,9 mrd. kroner til ulike formål, herunder til det britiskledede International Fund for Ukraine, NATOs fond for ikke-dødelig materiell (Comprehensive Assistance Package – CAP), til drift av EUs treningsmisjon, tilskudd til Slovakia for donasjon av Zuzana-artilleri sammen med Danmark og Tyskland, samt til Estland for donasjon av Role-2 feltsykehus sammen med Nederland. Som en del av donasjon av stridsvogner er det også besluttet tilskudd til EUs Ukraina-fond (European Peace Facility, EPF) innrettet mot stridsvognammunisjon og reservedeler. Direkte fra forsvarsindustrien er det så langt anskaffet vinterutrustning og Black Hornet droner fra Teledyne FLIR. Det er videre anskaffet en begrenset mengde personlig bekledning, feltrasjoner, utrustning, og materiell som er donert ifm. trening av ukrainsk personell i Norge og utlandet.

Trening

Norges overordnede tilnærming til trening av ukrainske styrker er innrettet mot: I) Internasjonale treningsinitiativ, som det britiskledede treningsinitiativet Interflex og EUs treningsmisjon (EU MAM), II) Opplæring og trening på systemer som doneres av Norge, og III) Spesialisttrening i Norge innenfor nisjer og kategorier hvor vi har særskilt kompetanse og vårt bidrag vil medføre en styrking av den samlede treningsinnsatsen.

I Interflex har Norge bidratt med personell siden høsten 2022. Dette bidraget er økt fra om lag 70 til om lag 140 personell i 2023. Norge bidrar også med et mindre antall personell til EOD-trening i Litauen i en nordisk ramme. Norge deltar også med et betydelig antall personell i EU MAM. Av donerte systemer har vi bidratt med trening på blant annet M109-artilleri i Tyskland og Norge, Hellfire-missiler, NASAMS-luftvern, artilleriradarer, samt stridsvogner i Polen. Spesialistrening i Norge er innrettet mot lagførerutdanning, sanitet og skarpskyttertrening.

Økonomisk omfang av militær støtte

Gjennom behandling av Innst. 218 S (2022–2023) til Prop. 44 S (2022–2023) ble det satt av en ramme på 7,5 mrd. kroner til militær støtte til Ukraina i 2023. Gjennom denne behandlingen samtykket også Stortinget til at Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet kan pådra forpliktelser om sivil og militær støtte gjennom Nansen-programmet for Ukraina innenfor en samlet ramme på 75 mrd. kroner i perioden 2023–2027. Stortinget har tidligere bevilget 400 mill. kroner ifm. revidert nasjonalbudsjett for 2022 og ytterligere 3 mrd. kroner i militær støtte gjennom Stortingets behandling av Innst. 34 S (2022–2023) til Prop. 142 S (2021–2022). For 2023 er det også bevilget 1 mrd. kroner gjennom Stortingets behandling av Innst. 7 S til Prop. 1 S (2022–2023).

Ukrainas behov for militær støtte er omfattende og vedvarende. Det legges derfor opp til å øke rammen for militær støtte til Ukraina til 10 mrd. kroner i 2023. I tråd med samtykket fra Stortinget ifm. behandling av Prop. 44 (2022–2023) vil regjeringen fortløpende vurdere ytterligere donasjoner. Regjeringen vil i tråd med etablert praksis konsultere Stortinget på egnet måte.

3.1.3 Evne til samvirke med NATO og allierte

Operativ evne i fred, krise og krig fordrer evne til å gjennomføre fellesoperasjoner med allierte samarbeidspartnere. Samvirke i rammen av NATO og i tråd med totalforsvarskonseptet er derfor avgjørende for nasjonens samlede forsvarsevne. Effektiv evne til samvirke i krise og krig må planlegges og øves i fredstid. Innsatsen langs disse linjene må skje i et tett samspill, ettersom de står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre og har gjensidig forsterkende effekt.

Forsvaret av norsk territorium mot alvorlige trusler, anslag og angrep skal kunne gjennomføres som integrerte allierte fellesoperasjoner ledet av NATO. Nasjonal håndtering av kriser må derfor sømløst kunne gli over til alliert og kollektivt forsvar. Interoperabilitet og evne til samvirke med NATOs kommandostruktur og allierte styrkebidrag er avgjørende. Forsvaret må tilrettelegge for mottak og understøttelse av allierte forsterkninger, også i fredstid. Planverk for mottak og integrering av allierte forsterkninger på norsk territorium må holdes oppdatert, og må trenes og øves. Den kollektive forsvarsforpliktelsen er gjensidig, og Norge må kunne stille norske styrker til kollektivt forsvar i bi- og multilateral innsats. Dette inkluderer å stille norske styrker til beredskap for NATOs hurtige reaksjonsstyrker, flernasjonale øvelser, beroligelsestiltak, kapasitetsbygging, preventive stabiliseringsoperasjoner, mer tradisjonelle fredsbevarende operasjoner og fredsopprettende operasjoner.

Forsvaret har gjennom 2022 aktivt søkt anledninger til samvirke med allierte, internt i Forsvaret og med totalforsvaret. Samarbeid med allierte land, både i en bilateral og en multilateral ramme, er en viktig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. For å legge til rette for alliert forsterking er det avgjørende å styrke det operative samarbeidet med nære allierte i norske nærområder, også i fredstid. Trening og øving er derfor viktig for at Forsvaret skal være best mulig forberedt på å håndtere krise og krig sammen med allierte. Den allierte aktiviteten i Norge og i våre nærområder i 2022 og 2023 har gitt mange anledninger til samvirke. Øvelser som Cold Response i 2022, Joint Viking og Arctic Challenge Exercise i 2023 bidrar til å demonstrere alliert samhold og utvikler evne til å operere sammen på tvers av domener. Øvelsene underbygger også avskrekking mer direkte, ved å demonstrere alliert evne og vilje til samvirke i våre nærområder. Betydningen av alliert deltakelse er spesielt tydelig i en tid der NATO har sitt primære fokus på forsterkning av Øst-Europa for å berolige medlemsland som grenser til Ukraina, eller til Russland og deres allierte. Planverk for mottak og integrering av allierte forsterkninger på norsk territorium er nylig oppdatert. Den økte allierte tilstedeværelsen i norske nærområder har bedret evnen til koordinering og samvirke. Dette inkluderer samvirket nasjonalt mellom F-35 og andre sentrale kapasiteter i Forsvaret, og med allierte. Samtidig er det økende risiko tilknyttet begrensninger i samvirke grunnet utfordringer med interoperabilitet innenfor IKT-området. Dette var også en av hovedutfordringene som ble tatt opp i Riksrevisjonens undersøkelse av Forsvarets informasjonssystemer til bruk i operasjoner. Forbedringer på dette området er planlagt utbedret på sikt gjennom IKT-programmene Mast og Mime. Forsvaret rapporterer også at det høye kostnadsnivået for allierte ved trening og øving i Norge i økende grad representerer en risiko som kan utfordre ønsket omfang av alliert trening og øving. Tiltaket i Prop. 78 S (2021–2022) tilknyttet utviklingen av Akkasæter, som base for allierte styrker som trener i Norge, bidrar til å redusere denne sårbarheten. Videre ga Forsvarsdepartementet i 2022 et oppdrag til Forsvaret og Forsvarsbygg om å kartlegge hvordan utgiftene for allierte som trener og øver i Norge kan reduseres. Med bakgrunn i dette arbeidet har departementet i 2023 iverksatt tiltak for hurtig anskaffelse, hvor primærfokuset var å etablere fleksible løsninger eid av forsvarsektoren for å redusere oppholdsutgifter for allierte. Dette tiltaket vil fremskaffe om lag 4 200 sengeplasser med tilhørende fasiliteter, og vil bidra til å redusere kostnadsnivået for våre allierte og til å redusere Forsvarssektorens sårbarhet for EBA ved krise og krig.

Finsk, og snart svensk medlemskap, i NATO er positivt for Norge og alliansen. Det er behov for å legge til rette for integrasjon og evne til samvirke, samt oppdatere nasjonalt og alliert planverk i lys av nye medlemsland. Den neste store øvelsen er Nordic Response 2024, som vil inngå som en del av NATOs Steadfast Defender 2024. Sveriges forestående medlemskap i NATO og Finlands medlemskap gjør at det vil være naturlig å utvikle denne øvelsen for best mulig utnyttelse av potensialet som ligger i felles nordisk forsvarsplanlegging.

3.1.4 Evne til samvirke og utvikling i totalforsvaret

Samvirke i rammen av totalforsvaret er avgjørende for nasjonens samlede forsvarsevne og må planlegges og øves i fredstid. Det er viktig at Forsvaret har tilgang på nødvendig sivil støtte i form av varer, tjenester og infrastruktur for hele den nasjonale styrkestrukturen og allierte forsterkningsstyrker samtidig. Med håndtering av flere hendelser og gjennomføring av øvelser de siste årene har dialog og samordning mellom sivile og militære aktører på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå vært avgjørende. I 2022 har Forsvaret og sivile aktører samarbeidet tett i forbindelse med den nasjonale håndteringen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina og tilhørende sikkerhetspolitiske situasjon. Samarbeidet har blant annet vært knyttet til å legge til rette for felles situasjonsforståelse og koordinering i forbindelse med iverksettelse av beredskapstiltak i Nasjonalt beredskapssystem. Også skjerpelsen av beredskapen på norsk sokkel har innebåret tett koordinering mellom Forsvaret og sivile aktører, noe som har bidratt til styrking av sivilt-militært samarbeid i rammen av totalforsvaret. Forsvaret har i løpet av 2022 også bistått det sivile samfunn, blant annet til politiets sikring av landanlegg for olje og gass høsten 2022. I starten av 2022 bistod Forsvaret med covid-19-vaksinering i en rekke kommuner som følge av økt smittespredning, og Forsvarets innsats var tett koordinert med sivile myndigheter.

I øvelsen Cold Response 2022 ble elementer av totalforsvaret øvet, noe som videreutviklet evnen til samvirke mellom Forsvaret og sivile aktører. Forsvaret har gjennom 2022 også fortsatt å systematisere og konkretisere sine behov for støtte fra sivile aktører i krise og krig. Forsvaret har også fortsatt utviklingen og utrullingen av rekvisisjonsordningen. Forsvarets samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og statsforvalterne har blitt videreutviklet gjennom pågående aktiviteter og faste møtearenaer i 2022. Øvelser og samhandling i rammen av totalforsvaret er et kontinuerlig arbeid som også blir viktig i 2024 for å opprettholde og styrke evnen til å ivareta både stats- og samfunnssikkerheten.

Evne til å kommunisere på graderte plattformer med sivile aktører er avgjørende for gjensidig støtte og samarbeid i totalforsvaret. Omforent og helhetlig situasjonsforståelse er et ledd i dette og ligger til grunn for vurderinger om bruk av samfunnets ressurser i rammen av totalforsvaret. Informasjonsdeling og bruk av kunnskap på tvers av sektorer er således viktig for regjeringens videre arbeid med å bedre den helhetlige nasjonale situasjonsforståelsen.

Det er under utarbeidelse en forskrift hjemlet i forsvarsloven om bistand fra Forsvaret til andre offentlige myndigheter enn politiet og til andre beredskapsaktører. Forskriften var på høring våren 2022. Forskriften skal presisere hva slags bistand Forsvaret kan gi og prosedyrene for støtte. Forskriften er en parallell til instruksen om Forsvarets bistand til politiet. Samarbeidet mellom Forsvaret og politiet om blant annet bruk av helikopterressurser videreføres i 2024.

3.1.5 Beredskap og evne til operasjoner i krise og væpnet konflikt

Forsvaret av norsk territorium vil involvere NATO allerede i den innledende fasen, og skal kunne gjennomføres som integrerte allierte fellesoperasjoner ledet av NATO. Forsvarsforpliktelsen er gjensidig, og Norge må også kunne stille styrker til kollektivt forsvar av allierte. Alliert planverk og evne til samvirke med NATOs kommandostruktur og styrker relatert til kollektivt forsvar av Norge og allierte er derfor avgjørende for forsvaret av norske sikkerhetsinteresser. Sikkerhetssituasjonen understreker betydningen av å styrke evnen til samvirke med allierte styrker, herunder evnen til å ta imot og understøtte våre allierte, også i fredstid. Mottak av og understøttelse til allierte er også avhengig av sivil støtte i rammen av totalforsvaret. Bilateralt samarbeid med nære allierte er også en nødvendig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. I denne sammenheng er evnen til samvirke med relevante styrker fra USA og Storbritannia særlig viktig. Med et samlet Norden i NATO vil også et forsterket nordisk samarbeid få økt betydning.

Innenfor disse overordnede rammene handler Forsvarets beredskap om å være klar til strid på rett tid, på rett sted og med rett kapasitet, og utgjør Forsvarets evne til å respondere hurtig og adekvat innenfor angitte klartider og med tilstrekkelig utholdenhet. Troverdig beredskap bidrar også til mer effektiv og troverdig avskrekking. Samtidig er beredskapsklare avdelinger med kompetent personell og riktig materiell fundamentet for god evne til allierte fellesoperasjoner i krise og krig. Robust beredskap krever videre at Forsvaret innehar et tilgjengelig, oppdatert, øvd og avstemt operativt planverk, samt evne til alliert mottak og understøttelse i tråd med planverket.

Beredskapen er samlet sett blitt styrket gjennom 2022 gjennom blant annet målrettet samvirke med allierte, videreutvikling av planverk og krigsoppsettingsplaner, og klartidene har for deler av strukturen blitt redusert. Samtidig er det fremdeles utfordringer, og det vil kreve en omfattende satsing for å oppnå en vesentlig forbedring, spesielt innenfor utholdenhet og ammunisjon. Det er videre gjort tiltak for å innhente etterslep i vedlikehold, reservedeler og oppbygging av beredskapslager, og regjeringen forventer at den positive utviklingen vil fortsette i 2024. De største utfordringene knytter seg til materielltilgjengelighet, inkludert tilgang på reservedeler, forsyningsberedskap, operasjonsutholdenhet og personelltilgang, som gjør at deler av styrkestrukturen ikke møter fastsatte krav. Utfordringene forsterkes av en marginalt bemannet struktur og aldrende materiell, spesielt i Sjøforsvaret. Det er også behov for å styrke evnen til alliert mottak, inkludert infrastruktur, da evnen til å understøtte alliert mottak er mindre tilfredsstillende, blant annet på grunn av store avvik mellom behov og tilgjengelig infrastruktur. Forsvaret har i samarbeid med Forsvarsbygg et økende fokus på å etablere nødvendig infrastruktur for alliert mottak.

Ved Stortingets behandling av Innst. 270 S (2021–2022) til Prop. 78 S (2021–2022) ble Forsvaret tildelt ekstra midler for blant annet å styrke beredskap, reaksjonsevne og utholdenhet i krise og krig, samt økt treningsnivå. Forsvaret rapporterer at midlene er benyttet til blant annet å anskaffe prioriterte ammunisjonstyper, personlig utrustning, drivstoff og annet kritisk materiell, inkludert reservedeler. Midlene er forpliktet og effekter av investeringene forventes å komme mot slutten av 2023 og i 2024. I tillegg styrket Forsvaret sin tilstedeværelse gjennom målrettede daglige operasjoner i nord. HV fikk et betydelig økt kompetansenivå ved at alle innsatsstyrker har økt treningsmengden og at hele områdestrukturen øvde i 2022. Hæren oppnådde et tilfredsstillende nivå på trening i 2022 som følge av økte rammer. I tillegg er Forsvarets evne til mottak og understøttelse av allierte styrket gjennom en utbedring av flyoperative flater, etablering og utvikling av Akkasæter leir som treningsbase for allierte i Norge, etablering av lagringshaller for materiell på Bardufoss og annen mobil infrastruktur. Disse tiltakene bidrar også til å redusere Forsvarssektorens sårbarhet knyttet til EBA behov knyttet til beredskap i Indre Troms.

Som en følge av sikkerhetssituasjonen har Forsvaret i 2023 omprioritert midler for å øke beredskapen. Dette skal øke beholdninger av reservedeler for økt materielltilgjengelig og forsyningsberedskap, anskaffelser av IKT-materiell for å bedre sikkerhetstilstanden og en mindre styrking innenfor personell- og kompetanseområdet. Omprioriteringen har medført en reduksjon i øvingsvirksomhet i luft- og landdomenet samt sentralt finansiert øving. Samtidig har det vært sentralt å sikre at reduksjon i aktivitet ikke skal medføre manglende evne til ivaretakelse av NATO-forpliktelser og minimum av kompetanse nødvendig for regenerering av operativ evne.

Donasjon av materiell til Ukraina kan påvirke Forsvarets operative evne på kort sikt, men skal ikke gå ut over en tilstrekkelig nasjonal responsevne. Helhetlige vurderinger av konsekvensene for Forsvarets operative evne ligger til grunn for beslutninger om donasjoner. Forsvaret rapporterer at donasjoner foreløpig ikke har påvirket forsvarsevnen Dette betinger fortsatt oppfølging av nødvendige gjenanskaffelser av relevant materiell. Donasjonene har like fullt påvirket materiellvedlikehold noe, da personell har måttet prioritere reparasjon og klargjøring av donert materiell foran planlagt vedlikehold av hovedmateriell.

3.1.6 Langsiktig kapabilitetsbygging

Forsvaret skal fase inn en rekke nye strukturelementer og gjennomføre flere oppgraderinger av eksisterende kapasiteter de neste årene. Den planlagte strukturutviklingen krever samtidig utvikling innenfor områdene materiell, personell og kompetanse, IKT og EBA. Det er usikkerhet og mulige utfordringer med å nå de planlagte milepælene i årene fremover. Dette skyldes i hovedsak kostnadsøkninger og forsinkelser, som også delvis skyldes en svakere gjennomføringsevne enn forutsatt. Videre er vedlikeholdsetterslepet og underdekning av EBA i hele sektoren betydelig, noe som utfordrer oppnåelsen av flere milepæler for strukturutvikling til forutsatt tid og kostnad fremover. Som det fremgår av Meld. St. 10 (2021–2022) er det en betydelig risiko og usikkerhet knyttet til gjennomføringen av langtidsplanen på kort og mellomlang sikt. Gjennomføringen av tiltak fra tidligere planer er på etterskudd på flere felter, og gjennomføringen av inneværende plan har også avdekket behov for å vurdere justeringer av enkelte planforutsetninger.

Hæren

De største strukturutviklingstiltakene i Hæren i gjeldende langtidsplan er mekanisering av 2. bataljon og etablering av en fjerde mekanisert bataljon i Brigade Nord, samt etablering av Finnmark landforsvar med oppbygging av Porsanger bataljon og videreutvikling av Grensevakten. Mekanisering av 2. bataljon er forsert med tilgjengelig CV90-materiell fra Brigade Nords styrkestruktur. Nye artilleriskyts og nytt kampluftvern er under etablering. Samtidig mottar Hæren nye pansrede kjøretøy gjennom pågående materiellprosjekter, og det er inngått kontrakt for leveranse av 54 stridsvogner i perioden 2026–2027. Porsanger bataljon er etablert med en bataljonsledelse, en kavalerieskadron og støtteelementer. Ved Garnisonen i Sør-Varanger er Jegerkompaniet etablert, mens kampstøttekompaniet vil bygges opp frem mot 2026.

For den videre strukturutviklingen i Hæren er det avdekket et større etterslep på vedlikehold og fornyelse av EBA som vil påvirke den videre utviklingen av Brigade Nord og Finnmark landforsvar. Dette gjelder blant annet tjenestesteder som Skjold, Porsangmoen og Setermoen. Strukturutviklingen har en gjensidig avhengighet mellom tilgjengeliggjort EBA, tilførte materiellsystemer og bemanning med rett kompetanse. Samlet innebærer det en betydelig risiko og usikkerhet relatert til strukturutviklingen. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan Hæren bør videreutvikles i ny langtidsplan for forsvarssektoren.

I tillegg til strukturutviklingen er videreutviklingen av rekruttutdanningen en viktig oppgave for Hæren. Det er i Prop. 118 S (2022–2023) gjort rede for arbeidet med etablering av ny felles rekruttskole på Terningmoen. Forsvarssjefen har i Fagmilitært råd juni 2023 gjort fornyede vurderinger av Forsvarets rekruttutdanning. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om den fremtidige innretningen av rekruttutdanningen i lys av disse anbefalingene i den kommende langtidsplan for forsvarssektoren.

Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har en aldrende struktur og en vedvarende utfordring knyttet til teknisk tilgjengelighet på fartøyene. Det er derfor planlagt flere oppgraderingsprosjekter på eksisterende fartøyer i årene fremover. Levetidsforlengelse av Skjold-klassen korvetter pågår og vil fortsette i perioden frem mot 2025, noe som vil muliggjøre videreføring av korvettene frem mot 2030. Nansen-klassen fregatter skal også gjennomgå levetidsforlengelse for å kunne holdes operative inntil midten av 2030-tallet, men det er usikkerhet og risiko rundt kostnader for levetidsforlengelsen. Oppgraderingen av fregattene vil ses i sammenheng med innfasing av ny overflatestruktur. Fire nye ubåter planlegges innfaset fra slutten av 2020-tallet, og Ula-klassen ubåter skal oppgraderes for å kunne opprettholde kapasiteten frem til de nye ubåtene er innfaset. Videre er Jan Mayen-klassen kystvaktfartøy i ferd med å erstatte Nordkapp-klassen. De to første fartøyene tas i bruk i 2023, mens det tredje fartøyet overleveres i 2024. Det vil gjennomføres oppgraderingstiltak for å videreføre KV Harstad og Nornen-klassen ut levetiden til etter 2030.

Fire Alta- og Oksøy-klassen mineryddefartøyer skal erstattes av autonome mineryddesystemer mot slutten av 2020-tallet. Grunnet kostnadsøkninger er det usikkerhet knyttet til hvilken kapasitet som vil la seg realisere. Tiltak for å opprettholde eksisterende kapabilitet frem mot ny minerydderkapasitet går i henhold til plan. Som følge av usikkerhet rundt fremtidig kapasitet kan det bli nødvendig å videreføre eksisterende fartøyer lenger enn forutsatt.

Luftforsvaret

Luftforsvaret fortsetter den omfattende implementeringen av nytt materiell med tilhørende moderniserings- og omstillingsprosesser. F-35 ivaretar NATO-beredskap fra Evenes, og arbeidet mot å nå full operativ kapasitet fortsetter. Erfaringene med driftssettingen av F-35 så langt har gitt ny innsikt i hvilke personell- og materiellressurser som kreves for å kunne oppnå effektiv drift og ønsket operativ evne så tidlig som forutsatt. På bakgrunn av dette er det iverksatt flere tiltak for å styrke den nasjonale driftsorganisasjonen og øke tilgangen på teknisk understøttelse. Dette inkluderer et styrket samarbeid med strategiske samarbeidspartnere.

Innfasingen av AW101 til erstatning for Sea King fortsetter og planlegges fullført i 2024. P-3 Orion er erstattet av P-8 Poseidon maritime patruljefly på den nye hovedbasen for maritime patruljefly på Evenes. Forsvaret har oppnådd initiell operativ kapasitet med P-8, og alle fem fly er mottatt fra leverandøren.

Regjeringen har besluttet å anskaffe seks MH-60R Seahawk for operasjoner på Kystvaktens helikopterbærende fartøyer. Det er planlagt med innfasing i perioden 2027–2029. Helikoptrene vil lokaliseres på Bardufoss og driftes av 337-skvadronen. Luftforsvaret etablerer en forskuttert skvadronsledelse på Bardufoss i 2024 som en overbygning til organisasjonen som skal operere fremtidig helikopterkapasitet til støtte for Hæren.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å øke den generelle helikopterkapasiteten til Hæren. Forsvaret etablerer en skvadronsledelse på Bardufoss som er operativ fra første kvartal 2024. Forsvaret skal også etablere to vedlikeholdsdokker for Bell 412 på Bardufoss i 2023 og 2024 for teknisk støtte. Disse tiltakene vil tilrettelegge for helikopteraktivitet i nord og øke flytimeproduksjonen. Regjeringen har i tillegg iverksatt forprosjekt for oppgradering av ni Bell 412 tiltenkt Hæren, og skilt det ut av prosjekt for ny helikopterkapasitet. Prosjekt for oppgradering av Bell 412 vil fremmes for Stortinget etter gjennomført forprosjekt. Nye helikoptre til Forsvarets spesialstyrker skal vurderes i arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret. Videre pågår det arbeid med å modernisere Forsvarets luftvernstruktur, fornye luftromssensorene, øke evnen til å lede luftoperasjoner og endre deler av Luftforsvarets utdanningsvirksomhet. Det er fortsatt utfordringer knyttet til materielltilgjengelighet på NASAMS, noe som kan påvirke måloppnåelsen fremover.

Sjef Luftforsvaret med et tilpasset stabselement har flyttet fra Rygge til Reitan ved Bodø. Flyttingen ble gjennomført som en følge av Stortingets vedtak, og medfører at sjef Luftforsvaret er samlokalisert med Norwegian Air Operations Center (NAOC).

Heimevernet

Heimevernet (HV) har utført bistandsoppdrag til støtte for politiet med vakthold på landbasert olje- og gassinfrastruktur. HV har også bidratt med utdanning og trening av Ukrainske soldater. Bemanningen i Heimevernet er styrket for å bedre robustheten i HV-staben og ivaretakelsen av territorielt ansvar. Områdestrukturen i HV styrkes i 2023 fra 37 000 til 37 500 soldater. HV er også tilført et mindre antall båter for styrkebeskyttelsesoppdrag i fredstid for allierte fartøyer. Kapasiteten til desentralisert lagring av utstyr og materiell for hurtig respons vil styrkes de neste årene gjennom egne prosjekter. Videre er HV styrket for at hele områdestrukturen kan trene årlig, og HV er gitt økte rammer for å styrke kompetanseutviklingen i virksomheten.

Forsvarets spesialstyrker

Forsvarets spesialstyrker videreutvikles for å øke evnen til spesialoperasjoner i hele konfliktspekteret, herunder også spesialstyrkenes unike rolle som strategisk og fellesoperativ tilrettelegger. Styrking av det trilaterale spesialstyrkesamarbeidet med USA og Storbritannia er en viktig del av dette. Utviklingen av nasjonalt spesialoperasjonssenter (NSOS) for økt evne til taktisk ledelse av spesialoperasjoner pågår. Arbeidet med å etablere en ny maritim Special Operations Task Group (SOTG) med full operativ evne innen utgangen av 2026 går i henhold til planen. I tråd med Stortingets tidligere beslutninger fortsetter Forsvaret arbeidet med å øke evnen til å gjennomføre spesialoperasjoner med Bell 412 gjennom å videreutvikle og integrere Special Operations Aviation Squadron (SOAS – 339 skvadron) og Special Operations Air Task Group (SOATG) som del av Forsvarets spesialstyrker. Disse luftavdelingene vil gi Forsvarets spesialstyrker økt evne til å løse sine militære oppgaver både nasjonalt og internasjonalt, i tillegg til å øke spesialstyrkenes evne til å bistå andre etater og sektorer med relevante kapasiteter.

Øvrige driftsenheter

Overordnet går styrkingen av de øvrige driftsenhetene i henhold til planen. Forsvarets leir på Kjeller skal avvikles innen utgangen av 2026 gjennom en gradvis frigjøring av arealet. Det legges opp til en avvikling eller utflytting av Forsvarets virksomheter på Kjeller frem mot utløpet av 2026, og det vurderes ulike relokaliseringsløsninger for virksomheter som skal videreføres.

Den planlagte styrkingen av Forsvarets sanitets evakueringskapasitet og etableringen av et sanitetsledelseselement på bataljonsnivå går som planlagt og forventes gjennomført innen utgangen av 2028. Oppbyggingen av IKT-responsmiljøet, som skal ha ansvar for sikkerhetsmessig overvåking av forsvarssektorens IKT-systemer, er i utvikling og følger planen mot å nå full operativ kapasitet i 2024. Etableringen av en kadrebasert mottaks- og transportbataljon (RSOM-bataljon) som felleselement for hele Forsvaret har startet og planlegges å være etablert i 2026.

3.1.7 Forutsetninger for utvikling av nasjonal forsvarsevne

Langsiktig utvikling av forsvarsevnen forutsetter omfattende modernisering av forsvarssektoren. I tillegg til økt evne til effektiv ressursbruk innebærer dette å integrere relevante tema knyttet til bærekraft, teknologi, innovasjon og prosessforbedringer i hele spekteret av sektorens arbeid. Ut over å løse eget samfunnsoppdrag, skal forsvarssektoren bidra til at Norge oppnår sine forpliktelser til FNs bærekraftsmål, jf. utfyllende rapportering på bærekraftsmålene i del III, 10. Oppfølging av FNs bærekraftsmål. Forsvarssektoren bidrar blant annet til bærekraftsmål 16 «Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner», 5 «Likestilling og mangfold» og alle mål som gjelder klima og miljø, forbruk og produksjon.

3.1.7.1 Videreutvikling av IKT

Forsvarets evne til å utnytte ny teknologi er avgjørende både for nasjonal operativ evne og for virksomhetsutviklingen i Forsvaret. Som omtalt i Meld. St. 10 (2021–2022) har forsvarssektoren over tid hatt et forbedringspotensial knyttet til IKT-styring, kompetanse og modenhet på organisatorisk nivå. Det er også utfordringer knyttet til IKT-sikkerheten i sektoren. Riksrevisjonen har i sine undersøkelser av Forsvarets informasjonssystemer for kommunikasjon og informasjonsutveksling i operasjoner (Dokument 3:3 (2022–2023)) pekt på flere av disse utfordringene.

Sikkerhetstilstanden for Forsvarets informasjonssystemer er bedret gjennom 2022 og 2023. Arbeidet med å bedre tilstanden på dagens systemer er styrket i 2023 og det er iverksatt tiltak for å ivareta kritisk modernisering og ivaretakelse av sikkerheten i eksisterende informasjonssystemer. Utviklingen av Forsvarets IKT-responsmiljø bidrar i tillegg til forbedret sikkerhetsmessig overvåking av informasjonssystemene.

Forsvarsdepartementet utga i 2019 IKT-strategi for forsvarssektoren. Til grunn for tiltaksområdene i strategien ligger en grundig analyse av utfordringsbildet innenfor IKT-området i forsvarssektoren. Den strategiske styringen av IKT i sektoren har siden 2021 ligget til Forsvaret. Det er imidlertid fortsatt uklarheter knyttet til roller, ansvar og myndighet på IKT-området mellom Forsvarsmateriell og Forsvaret. I rammen av regjeringens tillitsreform har Forsvarsdepartementet igangsatt arbeid med en styringsmodell for forsvarssektoren som skal tydeliggjøre roller og ansvar i sektoren. Dette inkluderer å rydde opp i roller og ansvarsdelingen mellom etatene, slik at Forsvaret kan bli i stand til å håndtere ansvaret for strategisk IKT-styring. I 2023 har Forsvarsdepartementet besluttet føringer for videreutvikling av IKT i sektoren. Formålet er at IKT-virksomheten i sektoren skal innrettes og styres for å utvikle og utnytte IKT slik at det gir mest mulig effekt for å løse Forsvarets oppgaver.

IKT-området i sektoren er preget av utvikling og omfattende satsinger på nye og fremvoksende teknologier som vil kunne påvirke fremtidig forsvarsevne. Strategiske partnerskap og mer smidig utvikling og anskaffelse av IKT for rask anvendelse av ny teknologi er blant hovedgrepene som skal bidra til større operativ effekt på området. Virksomhetsprogrammet Mime står sentralt i å utbedre flere av de samvirkeutfordringene som riksrevisjonene peker på i sin rapport. Forsvaret er i gang med de to første leveransebølgene for program Mime kampnær IKT. Forsvaret arbeider også med å modernisere forsvarssektorens IKT-plattformer og gi forsvarssektoren tilgang på moderne tjenester på alle graderingsnivå. Det er forsinkelser knyttet til både utviklingen av kampnær IKT og moderniseringen av Forsvarets plattformer. Se nærmere omtale av program Mime i del II, 6. Nærmere omtale av bevilgningforslagene mv., kapittel 1760, post 45.

Tiltakene i IKT-strategien, herunder det igangsatte arbeidet med å avklare roller, ansvar og myndighet og moderniseringen av Forsvarets IKT, er omfattende og strekker seg over tid. Det innebærer gjennomgående endringer både i Forsvarsdepartementet og i etatene når det gjelder hvordan forsvarssektoren forvalter, utvikler, investerer og styrer innenfor IKT-området. Forsvarsdepartementet arbeider videre for å øke gjennomføringsevnen med utgangspunkt i IKT-strategien.

3.1.8 Modernisering og effektivisering

Gjennom behandlingen av inneværende langtidsplan la Stortinget til grunn at forbedring og effektivisering av sektoren skal frigjøre minst 1,9 mrd. 2020-kroner innen 2024 som delvis inndekning for nye satsinger i forsvarssektoren. I tillegg skal det frigjøres ytterligere om lag 400 mill. kroner som følge av manglende ressursfrigjøring i perioden 2017–2020.

Det er i perioden arbeidet systematisk med forenkling og standardisering av prosesser, samt samling og spesialisering av kompetanse i stabs- og støttefunksjoner. I det videre løpet vil teknologisk transformasjon, gjennom nye tjenester, plattformer og infrastruktur, være sentralt. Dette arbeidet har som mål å skape kvalitative og kvantitative gevinster og frigjøre ressurser som en del av målsettingen om økt operativ evne.

Det er imidlertid fortsatt uklarheter knyttet til roller, ansvar og myndighet mellom Forsvarsmateriell og Forsvaret. I rammen av regjeringens tillitsreform har Forsvarsdepartementet igangsatt arbeid med en styringsmodell for forsvarssektoren som skal tydeliggjøre roller og ansvar i sektoren. Det er i 2023 tatt beslutninger om roller, ansvar og myndighet når det gjelder anskaffelser og vedlikehold. Det legges opp til at anskaffelsesmiljøet i Forsvarets logistikkorganisasjon flyttes til Forsvarsmateriell, og kategoristyring blir det gjeldende prinsippet for anskaffelser. Forsvarsbygg vil fortsette å ha ansvar for anskaffelser innenfor eiendom, bygg og anlegg. Ny anskaffelsesorganisasjon iverksettes i januar 2024. Det er videre fattet prinsippbeslutninger som betyr at Forsvaret får et helhetlig ansvar med tilhørende myndighet for hele verdikjeden innenfor vedlikehold av materiell i driftsfasen. Forsvaret kan fortsatt benytte Forsvarsmateriell for å løse ulike oppgaver i vedlikeholdskjeden, og skal derfor sammen med Forsvarsmateriell gjennomgå de ulike materiellsystemene i sektoren for å utrede hvilken vedlikeholdsmodell som skal velges for det enkelte system.

Forsvarsstaben vil iverksette ny organisasjon høsten 2023. Staben er redusert og restrukturert for å styrke virksomhetsstyring og virksomhetsutvikling. Kompetanseutvikling og nye måter å jobbe på er de viktigste verktøy for å oppnå de kvalitative effektene. Restrukturering av Forsvarsstaben og samling av økonomifunksjonene er viktige forutsetninger for å lykkes med styringsreformen i sektoren.

Forsvarets økonomifunksjoner skal samles organisatorisk fra høsten 2023 med ledelse lokalisert i Bergen, og et avdelingskontor i Indre Troms. Noen årsverk er lokalisert ved ulike driftsenheter for å ha god kontakt med avdelingene, som for eksempel hos Hæren på Bardufoss, Sjøforsvaret ved Håkonsvern i Bergen og Heimevernet på Elverum. Tiltaket vil gi mer helhetlig styring og bedre økonomikontroll i Forsvaret.

Forsyningstjenesten moderniseres. I 2023 er det ryddet i ukurante lagerbeholdninger, som før arbeidet startet hadde en estimert ukurans på om lag 40 pst. Forsvaret vil få bedre kontroll og styring på lagerbeholdningene ved å forbedre planverk og masterdata. Sentrallagre er etablert i Nord-Norge og Sør-Norge og systemene for utlevering av personlig bekledning og utstyr er effektivisert. Målet med prosjektet er å drive forsyningstjenestene mer kostnadseffektivt og bedre tilpasse tjenestene til dagens og fremtidens operative behov.

Det tas sikte på at alle HR-funksjonene i Forsvaret vil organisatorisk samles under Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS). De ansatte vil stort sett være lokalisert i avdelingene der de er i dag for å sikre virksomhetsforståelse og nærhet til brukerne. Formålet er forenklede prosesser, bedre leveranser og oppnå mer effektiv ressursbruk.

Det pågår et samarbeid med Kunnskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet og Forsvaret om å legge til rette for permanent akkreditering av Forsvarets utdanninger. Akkrediteringer av utdanninger i Forsvaret er identifisert som et viktig tiltak for å bedre ståtiden, spesielt blant spesialistene, og for å kvalitetssikre utdanningene i Forsvaret.

Ut over disse tiltakene er det gjennomført forbedrings- og effektiviseringstiltak i alle etatene i forsvarssektoren. Dette har ført til besparelser internt, i andre etater i sektoren, eller i NATO. I Forsvarsbygg og Forsvarsmateriell har for eksempel digitalisering og forbedrede fremskaffelser og avtaleforvaltning gitt kvalitative og kvantitative gevinster.

For Forsvaret har det vært krevende å gjennomføre en stor omstilling av organisasjonen parallelt med øvrig virksomhetsutvikling og å løse operative behov. Selv med stort trykk på effektiviseringsarbeidet, er det forsinkelser som resulterer i at økonomiske gevinster ikke vil realiseres som planlagt. Det er særlig endringene som berører flere etater det har vært utfordrende å komme frem til gode løsninger på innenfor planlagt tidsramme. Forsvarsdepartementet har satt i gang en evaluering av forsvarssektorens arbeid og fremdrift innenfor modernisering og effektivisering. Konklusjonene i evalueringen vil være et bidrag til arbeidet som er i gang med å tilrettelegge for ytterligere forbedring og effektivisering i neste langtidsplanperiode.

3.2 Det kollektive forsvaret i NATO

Det kollektive forsvaret innenfor rammen av NATO er en bærebjelke for forsvaret av Norge, og betydningen av en robust og effektiv kollektiv forsvarsevne har økt i takt med den negative sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa. Dette innebærer økt vektlegging av å sikre en troverdig og effektiv avskrekking i alliansen, samtidig som det foreligger økt risiko for konflikt, og bruk for den allierte forsvarsevnen.

NATO har siden 2014 styrket alliansens evne til kollektivt forsvar. Det helhetlige konseptet for avskrekking og forsvar av det euro-atlantiske området (Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area (DDA)) legger rammen for en rekke enkelttiltak for å styrke evnen til avskrekking og kollektivt forsvar, inkludert oppdatering av NATOs planverk. Den russiske invasjonen av Ukraina viser at den militære omstillingen var og er nødvendig. Norge har bidratt aktivt i omstillingen av alliansen og i oppfølgingen av konseptet. Det vil være i tråd med norske interesser at omstillingen fortsetter, og Norge vil vektlegge følgende områder i NATO for å styrke evnen til kollektivt forsvar:

NATO-toppmøtet i 2022 vedtok et nytt strategisk konsept. Strategisk konsept er alliansens overordnede styringsdokument og har hovedfokus på kollektivt forsvar og alliansens nærområder. Konseptet som gjaldt frem til NATO-toppmøtet var fra 2010. Blant annet er omtalen av den sikkerhetspolitiske situasjonen oppdatert, særlig sett i lys av den russiske invasjonen i Ukraina. Betydningen av felles verdier og godt styresett står også sentralt. Den militære omstillingen av NATO vil fortsette. Blant annet som følge av at flere land moderniserer kjernevåpenarsenalene sine og utvikler nye leveringsplattformer, fremgår det av konseptet at kjernevåpen inngår som en del av den samlede strategien til NATO. Kjernevåpen utgjør Alliansens ultimate sikkerhetsgaranti.

Det er viktig å styrke koordineringen av nasjonal og alliert aktivitet samt NATO-aktivitet, for slik å legge til rette for at alliansen opptrer ensartet og ikke bidrar til uønsket eskalering. Norge arbeider også for en nærmere kobling mellom vårt eget fellesoperative hovedkvarter FOH og NATOs kommandostruktur. Norge er pådriver for at mer av treningen og øvingen som allierte allerede i dag er ansvarlig for, blir lagt inn i allianserammen med status som NATO-aktivitet.

En del av den videre utviklingen omfatter også endringer tilknyttet NATOs styrkestruktur, som består av styrker på beredskap for NATO. Etter mange år med fokus på internasjonale operasjoner og krav til allierte om å ha tilgjengelige styrker på høy beredskap for å operere utenfor alliansens geografiske område, er det nå økt behov for å ha en større del av nasjonale styrker klare på høy beredskap for å kunne operere i egne nærområder. Fremheving av geografi og tilknytning av konkrete styrker til planverk vil vektlegges i større grad for å styrke evnen til kollektivt forsvar.

Gjennomføringen av NATOWarfighting Capstone Concept (NWCC) fortsetter. Dette konseptet skal sørge for at NATO utvikler nødvendige forsvarskapabiliteter i et 2040-perspektiv. NWCC skal dermed bidra til at alliansen i et langsiktig perspektiv har relevante kapabiliteter for avskrekking og forsvar.

Som en del av NATOs 2030-agenda ble det på toppmøtet i Brussel i juni 2021 lagt frem en rekke initiativ for å opprettholde det teknologiske overtaket til NATO. De allierte var enige om å opprette Defence Innovation Accelerator for the North Atlantic (DIANA). Hensikten er å øke innovasjonstakten for ny og banebrytende teknologi. Norge har forpliktet seg til å være med på etableringen og finansieringen av DIANA. DIANA skal være i drift fra midten av 2023 og skal være fullt ut operativt fra 2025. Innovasjonsprogrammet ICE worx Arctic (Innovation, Concept Development and Experimentation) på Forsvarets forskningsinstitutt er valgt som ett av testsentrene i DIANA. I tillegg til DIANA kommer investeringsfondet NATO innovasjonsfond, hvor det vises til omtale under del II, 6. Nærmere omtale av bevilgningsforslagene mv., kapittel 1700, post 53.

Bistanden til Ukraina og økte krav til egen beredskap har bragt nytt fokus på behovet for økt kapasitet i forsvarsindustrien. Toppmøtet i Vilnius i juli 2023 vedtok en handlingsplan for økt forsvarsproduksjon (Defence Production Action Plan, DPAP) som vil søke å aggregere etterspørsel, bygge ned handelshindringer mellom allierte, og fremme økt standardisering.

Økt stormaktrivalisering gir en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon globalt, og Russlands invasjon av Ukraina gjør situasjonen i Europa svært utfordrende. Begge utviklingstrekkene understreker hvor viktig det er med alliert samhold og at USA er engasjert og til stede i vår region. Dette fordrer bedre transatlantisk byrdefordeling, politisk, militært og økonomisk, ved at europeiske land øker forsvarsbudsjettene og bidrar med relevante kapasiteter for å løse militære oppgaver. Regjeringen besluttet for første gang i 2023 å oppnå og deretter videreføre bruk av minimum to pst. av BNP på forsvarsutgifter innen 2026. Se omtale om dette i del I, 2. Tryggingspolitisk situasjon, punkt 2.4.4. Fra norsk side blir det videre lagt vekt på å støtte opp om fellesfinansiering og -løsninger for allierte kapasiteter, både for eksisterende og nye kapasiteter. Regjeringen tar til orde for å tilpasse fellesbudsjettene i NATO for å medvirke til at alliansen skal kunne gjennomføre oppdrag og oppgaver i tråd med økte politiske ambisjoner. Dette bidrar til solidaritet og samhold i alliansen og sørger for at helt nødvendige kapabiliteter fungerer.

For å nå målet om at NATO har de nødvendige kapabilitetene, definert gjennom NATO Defence Planning Process (NDPP), kreves styrking av den europeiske forsvarsevnen. Det er særlig viktig at evnen til kollektivt forsvar blir tatt hensyn til i utviklingen av kapabiliteter. Norge vil bidra med sin del av NATOs samlede kapabiliteter, slik at alliansen er i stand til å løse oppgavene sine. Det er et mål for Norge å bidra regelmessig og substansielt til stående styrker og beredskapsstyrker i NATO. Norge bidrar til å styrke NATOs kollektive forsvar gjennom å investere i forsvaret av Norge.

3.3 Støtte og forsterkning fra nære allierte

Samarbeid med allierte land, både i en bilateral og en multilateral ramme, bidrar til en positiv utvikling av forsvarsevnen. Det er blant annet knyttet til tilgang til kapabiliteter og materiell, trening, øving, operasjoner og videreutvikling av evnen til samvirke. Innenfor dette bredere bildet er det tetteste bilaterale samarbeidet med USA, Storbritannia, Tyskland og Nederland. Bilateralt samarbeid, og samarbeid med sikte på forsterkning fra nære allierte, er en viktig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. For å legge til rette for allierte forsterkninger er det avgjørende å videreutvikle og styrke det operative samarbeidet med nære allierte i Norge og våre nærområder, også i fredstid. Dette samarbeidet understøtter og komplementerer NATO-samarbeidet, og bidrar dermed til økt forsvarsevne i en alliert kontekst. I kjølvannet av den sterkt forverrede sikkerhetspolitiske situasjon i våre nærområder vil regjeringen fortsette å styrke det bilaterale samarbeidet med nære allierte, i tråd med utviklingen i NATO. Økt samtrening og felles konseptutvikling mellom norske, amerikanske og andre allierte styrker bidrar til å styrke Forsvarets operative evne og vår nasjonale forsvarsevne.

Bi- og flernasjonalt samarbeid med nære allierte er viktig for å engasjere allierte land i norsk sikkerhet, for å fremme norske posisjoner overfor våre nære allierte og for å bidra til en positiv utvikling av vår nasjonale forsvarsevne. Det setter også Norge bedre i stand til å bidra til alliert sikkerhet i en bredere ramme. Arbeidet bidrar samtidig til å utvikle kunnskap og innsikt i NATO for norske synspunkter, behov og vår rolle i forsvaret av alliert territorium.

For at alliert støtte i krise og krig skal være troverdig må en på norsk side legge til rette for at allierte styrker kan trene og øve i Norge, også i fredstid. Norsk og alliert samtrening i våre nærområder i fredstid er svært viktig for troverdig avskrekking. Samarbeid med USA og andre nære allierte vil i økende grad være nødvendig for å kunne anskaffe, drifte og operere kapabiliteter Norge har behov for, for å styrke evnen til samvirke mellom norske og allierte styrker, og for å ivareta våre sammenfallende sikkerhets- og forsvarspolitiske målsettinger. Mot et mer alvorlig sikkerhetspolitisk bakteppe har regjeringen stått for et taktskifte i vektleggingen av evnen til mottak av allierte styrker og forsterkninger. Videreutvikling av forsvarssamarbeidet med våre nære allierte har vært en viktig del av oppfølgingen av Innst. 392 S (2021–2022) til Meld. St. 10 (2021–2022), der det også ble lagt vekt på behovet for å styrke evnen til mottak og understøttelse av allierte forsterkninger. Både i Prop. 78 S (2021–2022) og i de årlige budsjettene har regjeringen vektlagt økt evne til alliert mottak.

3.3.1 Forsvarssamarbeid med USA

USA er vår viktigste allierte. Det praktiske, bilaterale samarbeidet er basert på viktige gjensidige sikkerhetspolitiske interesser, og samarbeidet er kjennetegnet av direkte og effektiv dialog på alle nivåer. Innenfor den bilaterale allierte dimensjonen av forsvaret av Norge er USA i en særstilling, og det bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA vil fortsatt ha stor positiv betydning for utviklingen av Norges forsvarsevne. Dette knytter seg blant annet til utvikling av planverk, konseptutvikling, trening og øving, materiell- og kapabilitetssamarbeid, samt amerikansk forhåndslagring i Norge.

Samarbeidet med USA har blitt styrket gjennom 2022 og 2023. I den sammenheng står tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA i en særstilling, ved at den legger til rette for en modernisering av det viktige bilaterale forsvarssamarbeidet. Selv om avtalen i seg selv ikke har direkte betydning for forsvarsevnen, er den likevel et viktig signal til omverdenen om at USA ønsker å holde fast ved et tett samarbeid med Norge og vil videreutvikle sin støtte til allierte land og NATO.

Samtidig handler avtalen først og fremst om å ivareta norske interesser, og den legger blant annet til rette for at USA kan gjennomføre investeringer i infrastruktur på de omforente områdene. De omforente områdene, og USAs eventuelle investeringer i infrastruktur, kan få betydning for prioriteringer knyttet til utviklingen av norsk basestruktur, og vil også ses i sammenheng med eventuelle fellesfinansierte infrastrukturinvesteringer i Norge i regi av NATO. Rygge flystasjon er et av de omforente områdene under tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA. Etter henvendelse fra USA godkjente regjeringen i mars i år amerikanske investeringer i infrastruktur på Rygge. Planen er at det over en femårsperiode skal bygges: fire kampflysheltere med tilhørende fasiliteter, grunnarbeider til forlegninger og andre bygg, økt kapasitet for ammunisjonslagring og lagerhaller og bedret sikkerhet ved oppføring av gjerde med patruljevei rundt deler av flystasjonen. Med unntak av lagerhallene, som kun vil være for amerikansk bruk, vil også norske og andre allierte styrker kunne bruke den nye infrastrukturen. USA har estimert sine samlede investeringskostnader til å være på om lag 2 mrd. kroner, og de vil dekke 100 pst. av kostnadene knyttet til byggingen. Etter at byggingen er ferdig, vil infrastrukturen bli norsk eiendom med bruksrett for de amerikanske styrkene.

Tilpasset infrastruktur, også i et alliert perspektiv, er en forutsetning for evnen til å gjennomføre både NATOs og USAs planverk for forsvaret av Norge og Europa.

For å kunne ivareta behovet for troverdig avskrekking og forsvar må det gjøres forberedelser allerede i fredstid, og de amerikanske investeringene i infrastruktur på Rygge vil ha positiv betydning for norsk, nordisk og alliert sikkerhet. Alliert tilstedeværelse og norsk evne til å operere sammen med og ta imot allierte forsterkningsstyrker blir viktigere for vår avskrekkings- og forsvarsevne. USAs planlagte investeringer på Rygge flystasjon er et konkret eksempel på det styrkede forsvarssamarbeidet med USA.

Avtalen med U.S. Marine Corps (USMC) om forhåndslagring og forsterkning er sentral for forsvaret av Norge. USMCs trening og øving i Norge har vært positiv for utviklingen av evnen til samvirke mellom norske og allierte styrker. Det pågår fortsatt en omfattende endringsprosess i USMC, for å gjøre styrkene og organisasjonen bedre i stand til å håndtere nye sikkerhetsutfordringer og krevende operasjonsomgivelser. Blant annet er økt vekt på anvendelse av ny teknologi, mer fleksibilitet og redusert operativ forutsigbarhet en del av dette. Interoperabilitet med allierte styrker generelt, og USMC spesielt, vil være avgjørende spesielt i en tidlig fase av en krise eller krig. Dette understreker betydningen av å fortsatt legge til rette for USMCs trening og øving i Norge, blant annet for å bidra til opprettholdelse og videreutvikling av evnen til samvirke mellom USMC og norske styrker. USMCs trening og øving i Norge vil bli videreført og ønskes videreutviklet. Samtidig må det tas høyde for at de sikkerhetspolitiske endringene, inkludert finsk og forestående svensk NATO-medlemskap, vil kunne medføre justeringer i trenings- og øvingsmønsteret de nærmeste årene. Denne utvidelsen av NATO kan også på noe lengre sikt medføre en økning i trening og øving i Norge fra andre deler av USAs forsvar. En slik eventuell dreining må også ses i sammenheng med at USMC legger betydelig vekt på økt reintegrering med USAs maritime styrker. USMCs aktivitet i Norge er også viktig for utviklingen av norsk samarbeid med marineinfanteristyrker fra Storbritannia og Nederland, innenfor en flernasjonal ramme.

Den tette dialogen med vår nærmeste allierte om forsterkningsplanverk og -kapabiliteter vil bli videreført i 2023. Arbeidet med oppfølging av den bilaterale avtalen med USA om Co-located Operating Bases (COB) fortsetter, slik at den kan tilpasses den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, norsk basestruktur og oppdaterte operasjonskonsepter. Blant annet i lys av Stortingets behandling av Innst. 392 S (2021–2022) til Meld. St. 10 (2021–2022), samt ikrafttredelsen av SDCA i juni 2022, vil videreutvikling av forsvarssamarbeidet med USA i luftdomenet fortsatt prioriteres høyt. Dette ses i sammenheng med at allierte luftstyrker vil være i en særstilling ved behov for rask og tidlig avskrekking, spesielt i Nord-Norge.

Avtalen med den amerikanske marinen om forhåndslagring av sykehusmateriell ble revitalisert i 2022 ved at materiell tilhørende det oppdaterte konseptet Expeditionary Medical Facility (EMF) blir lagret i Norge. EMF er en modernisert, lettere og mer fleksibel innretning av feltsykehus, istedenfor det eldre og større Navy Fleet Hospital som tidligere ble lagret i Norge. Slik modernisering gjør forhåndslagringen mer relevant og bedre egnet til å understøtte nyere operasjonskonsepter både i en bilateral og en alliert NATO-ramme. I dialogen med USA er det derfor nødvendig å legge vekt på å forberede og legge til rette for tilstrekkelig forhåndslagring innenfor både land-, sjø- og luftdomenet for at Norge skal kunne ta imot og understøtte allierte styrker, selv på kort varsel og i fredstid. Styrket dialog med USA, også om forsvarssamarbeid i det maritime domenet, vil inngå som en del av oppfølgingen av både SDCAs ikrafttredelse og i lys av Stortingets behandling av Innst. 392 S (2021–2022) til Meld. St. 10 (2021–2022). I lys av denne ambisjonen er det svært positivt at hangarskipet USS Gerald R. Ford besøkte Norge i 2023, og at hangarskipsgruppen gjorde seg kjent med norske farvann, herunder i forbindelse med samøving med norske og andre allierte styrker. Dette ga norske styrker en unik anledning til å utvikle interoperabilitet på tvers av domener og med flere allierte. Videre utgjorde tilstedeværelsen av den amerikanske hangarskipsgruppen i norske farvann og våre nærområder et tydelig avskrekkende signal til Russland. Det er positivt, i lys av at Russlands angrepskrig mot Ukraina er en trussel mot norsk og europeisk sikkerhet, og fordi Russlands opptreden igjen har gjort krigshandlinger og brutal bruk av militærmakt i Europa til en realitet. NATO og Norge står ovenfor et farligere og mer uforutsigbart Russland. Tettere samarbeid med nære allierte er avgjørende for at vi skal kunne møte denne utfordringen. Det er derfor blant annet nødvendig at Norge videreutvikler og styrker det bilaterale spesialstyrkesamarbeidet med USA i årene som kommer. Dette vil rette seg mot taktisk, operativt og strategisk nivå, og vil blant annet innebære videreføring av den bilaterale strategiske øvingsserien Senior Leader Dialogue. Et tett samarbeid knyttet til spesialstyrkene er en viktig mulighet til å demonstrere norsk evne og relevans for amerikanske aktører innenfor våre spesialistområder, og for å opprettholde amerikansk oppmerksomhet og deres evne til å operere med spesialstyrker og fellesoperative ressurser i Norge og våre nærområder.

Videreutviklingen og betydningen av samarbeidet med USA må også ses i sammenheng med de norske investeringene i nye kampfly og maritime patruljefly. Norge ble i 2014, sammen med to andre europeiske nasjoner, utpekt til å etablere kapasitet for vedlikehold av motoren til F-35. Kongsberg Aviation Maintenance Services (KAMS) er av norske myndigheter utpekt til å etablere denne kapasiteten. Vedlikeholdskapasiteten for F-35-motoren skal gradvis bygges opp i takt med økende antall operative fly globalt. Driften av disse kapasitetene vil også prege det bilaterale forholdet til USA i lang tid fremover. USA spiller en sentral rolle i militær teknologiutvikling. Norge har investert i flere teknologitunge militære kapasiteter, og integrasjonen av disse må øves og trenes i samvirke med USA og andre nære allierte. Dette betyr at det også bør legges økt vekt på samarbeid med USA i romdomenet og søke innpass for norsk industri i så stor grad som mulig.

3.3.2 Europeiske allierte

Norge fortsetter å styrke det bi- og flernasjonale samarbeidet med Storbritannia, Nederland og Tyskland.

Storbritannia er vår viktigste europeiske allierte. Det er en felles ambisjon å øke britisk militær tilstedeværelse i Norge og våre nærområder gjennom utvidet trenings- og øvingsaktivitet, samt ved gjennomføring av operasjoner. Dette er en ønsket utvikling. I november 2022 besøkte hangarskipet HMS Queen Elizabeth Oslo, og Norge, for første gang. Dette skjedde i sammenheng med at hangarskipet var ute på oppdrag, blant annet i Nordsjøen. Det tette samarbeidet med britene vil bli videreført og styrket i årene som kommer, herunder knyttet til oppdatering av den overordnede Memorandum of Understanding for styrking av bilateralt forsvarssamarbeid, koordinering av planverk, begrenset forhåndslagring av materiell og jevnlig samvirke. Spesialstyrkesamarbeidet med Storbritannia styrkes på taktisk, operativt og strategisk nivå, også innenfor rammen av det trilaterale samarbeidet med USA. I mai 2023 ble det også inngått en intensjonserklæring mellom Norge og Storbritannia for styrking av samarbeid om undersjøisk sikkerhet. Videre vil Norge ha stor nytte av å utvikle et tettere samarbeid om kapabiliteter med Storbritannia, blant annet knyttet til nye kampfly og maritime patruljefly, både bilateralt og i en trilateral ramme med USA. Dette vil kunne styrke vår egen kompetanse. Samtidig kan det stimulere til britisk utvikling av kapasiteter rettet mot utfordringer i våre nærområder. Et tettere samarbeid med Storbritannia vil styrke Norges forsvarsevne.

Nederland er en sentral og viktig samarbeidspartner for Norge. Nederland har lang tradisjon for å trene og øve i Norge med sine marineinfanteristyrker, noe som fortsatt vil være en særlig viktig del av det operative samarbeidet. Nederland har de senere årene i økende grad deltatt i norske øvelser. Dette bidrar positivt til evnen til samvirke mellom norske og andre allierte styrker, og dermed også vår nasjonale forsvarsevne. En sentral del av den allierte trenings- og øvingsaktiviteten i Indre Troms dreier seg om firelandssamarbeidet mellom Norge, Nederland, Storbritannia og USA knyttet til marineinfanteristyrker. Det pågår et arbeid for styrket koordinering av planverk, noe som vil være viktig for rask alliert avskrekking og forsterkning av Norge i fred, krise og krig. Dette er med på å understreke behovet for å videreføre og styrke det systematiske arbeidet for å utvikle alliert støtte og forsterkning til Norge også i en bi- og multilateral kontekst.

Det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Tyskland er av vesentlig betydning for Norge. Gjennom det tysk-nederlandske korps har norske styrker over tid vært tett knyttet til hærsamarbeidet med Tyskland. Dette har vært en viktig ramme for norske bidrag inn i NATOs hurtigreaksjonsstyrke på landsiden. Samarbeid med Tyskland er også rammen for norske bidrag til NATOs fremskutte nærvær i Litauen, et bidrag som er styrket som følge av den russiske invasjonen i Ukraina. I februar 2022 signerte Norge kontrakt på kjøp av 54 stridsvogner til Hæren, av typen Leopard 2. På samme måte som ubåter for Sjøforsvaret er stridsvogner et hovedkampsystem i Hæren, hvor det er ønskelig å bygge et strategisk samarbeid med leverandørnasjonen. Parallelt med anskaffelsesprosessen pågår det derfor en myndighetsdialog for å klargjøre hvilke interesser og muligheter som eksisterer for et slikt samarbeid med Norge på sentrale områder som operativt samarbeid, understøttelse og logistikk, og industrielt samarbeid. Avtalen om maritimt forsvarsmateriellsamarbeid med Tyskland fra 2017, og kontrakten fra 2021 om felles anskaffelse av ubåter, legger til rette for et langsiktig og tettere bilateralt maritimt samarbeid. I tillegg innledes et bilateralt missilsamarbeid i to trinn. Første trinn er felles anskaffelse og samarbeid om det norske sjømålsmissilet Naval Strike Missile (NSM). Andre trinn er felles utvikling av neste generasjon sjømålsmissil, benevnt Future NSM, som planlegges å være ferdig utviklet og klar for operativ bruk fra 2035. Norsk forsvarsindustri vil være hovedansvarlig, men vil samarbeide tett med tysk forsvarsindustri. Det er positivt at Tyskland i 2021 vedtok å anskaffe P-8 maritime patruljefly, noe som vil kunne bidra til økt tysk tilstedeværelse i norske havområder. For Europa, og spesielt for Tyskland, ble Ukraina-krigen et avgjørende veiskille. Siden andre verdenskrig har Tyskland hatt en rekke selvpålagte restriksjoner i sin sikkerhets- og forsvarspolitikk. Nå ser vi en radikal omvelting med et vesentlig styrket tysk forsvarsbudsjett og betydelig tysk våpenstøtte til Ukraina. En tydeligere og mer aktiv tysk sikkerhetspolitisk rolle vil være av stor positiv betydning for NATO, våre europeiske allierte og for Norge.

Det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Frankrike er også styrket. Det er en økende hyppighet i den sikkerhetspolitiske dialogen på alle nivå. Dette har sammenheng med et styrket fransk fokus på nordområdene og Nord-Atlanteren, mens man ser på mulighetene for tettere samarbeid om håndtering av de store sikkerhetsutfordringene i Sahel-regionen i Afrika. Blant annet har Frankrike vært blant de europeiske allierte som har stilt med de største styrkebidragene i forbindelse med større øvelser Norge. Videre deltar Norge aktivt innenfor franskinitierte samarbeidsinitiativ som Sahelkoalisjonen og European Intervention Initiative (EI2).

De nordeuropeiske landene vil fortsatt ha et sikkerhetspolitisk og militært interessefellesskap som støtter opp om det bredere samarbeidet i NATO. Deltakelse i flernasjonale samarbeidsfora innenfor alliansen er derfor viktig. Samarbeid med andre allierte og NATO-partnerland vil bli prioritert der det er i norsk interesse.

Utviklingen av det nordiske forsvarssamarbeidet blir videreført i rammen av Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) på områder som gir sikkerhetspolitisk, kapasitetsmessig og operativt utbytte. Det trilaterale samarbeidet om operasjonsplanlegging er lagt under NORDEFCO. Med finsk og svensk medlemskap i NATO vil, de som våre nærmeste naboer med landforbindelse, bli naturlig nære allierte. Våre samlede ressurser gir et godt utgangspunkt for å kunne samarbeide om en betydelig operativ evne innenfor en alliert ramme. Regjeringen legger vekt på å fortsette med et aktivt og omfattende regionalt samarbeid. Et nærmere forsvarssamarbeid i Norden bidrar til å styrke sikkerheten og stabiliteten i vår region. Dette styrker også NATOs evne i Nord-Europa.

Regjeringen fortsetter å kartlegge mulighetsrommet i det nordiske forsvarssamarbeidet etter at Finland ble medlem og Sverige snart blir med i NATO, herunder sikkerhetspolitisk dialog, operasjonsplanlegging, forsvarsplanlegging og samarbeid om kapabiliteter, utdanning-, materiell- og industri. Norge har benyttet formannskapsperioden i NORDEFCO i 2022 til å initiere et arbeid for å se nærmere på NORDEFCOs videre innretning etter svensk og finsk inntreden i NATO. De nordiske forsvarsministrene ble på NORDEFCO-ministermøte enige om å arbeide videre med å videreutvikle nordisk forsvarssamarbeid i rammen av NATO.

Siden 2014 har Norge deltatt i den britisk-ledete Joint Expeditionary Force (JEF) samt det tysk-ledede Framework Nation Concept (FNC). Begge initiativene er med på å styrke evnen til samvirke mellom medlemslandene i alliansen, og med utvalgte partnerland. JEF er knyttet nært opp til NATO og kollektivt forsvar av medlemslandenes nærområder, noe Norge har vært en pådriver for. Ved behov vil JEF også kunne utgjøre en forsterkningsstyrke i krise og krig, også i en artikkel 5-kontekst. Med finsk og svensk NATO-medlemskap vil dette bli svært viktig for norsk sikkerhet. Fortsatt videreutvikling av JEF og aktivitet med de andre JEF-landene vil prioriteres fremover.

4 Hovedprioriteringer og økonomiske rammer 2024

4.1 Oppfylling av langtidsplanen

2024 er siste år i inneværende langtidsplan. Regjeringen la våren 2022 frem Meld. St. 10 (2021–2022) der det ble slått fast at statusen i sektoren ikke var som forventet. I tillegg var planen preget av for høy risiko på flere områder. Nytt materiell kommer senere enn planlagt, byggeprosjekter blir dyrere, og forsvarssektoren har utfordringer med å rekruttere og beholde riktig kompetanse. I tillegg er den sikkerhetspolitiske situasjonen kraftig forverret siden inneværende plan ble utformet og lagt fram, som krever høyere ambisjoner og styrket nasjonal beredskap og operativ evne her og nå.

Regjeringen har fulgt opp Meld. St. 10 (2021–2022) med en rekke tiltak i Prop. 78 S (2021– 2022) og Prop. 1 S (2022–2023). I tillegg har regjeringen, som den første norske regjeringen, forpliktet seg til å trappe opp forsvarsutgiftene til to prosent av BNP innen 2026. Dette er viktig for vår nasjonale trygghet, og det er viktig for NATO.

Regjeringen har fulgt opp den økonomiske opptrappingen i langtidsplanen, og har i tillegg møtt sikkerhetssituasjonen med økte bevilgninger, og omprioritert midler innenfor budsjettet for å redusere risikoen i gjennomføringen. Forsvaret ble tilført 3 mrd. kroner ekstra i 2022 for umiddelbart å øke tilstedeværelsen og overvåkingen av nordområdene, og sette i gang tiltak for å øke evnen til alliert mottak. I Prop. 1 S (2022–2023) prioriterte regjeringen å styrke forsvarets egenevne slik at det vi har virker. Og i Prop. 44 S (2022–2023) lanserte regjeringen en varig forpliktelse til å støtte Ukrainas forsvarskamp.

Forsvarskommisjonen har nylig levert sin rapport som peker på en rekke svakheter og mangler i vår forsvarsevne, og forsvarssjefen har levert sitt råd med behov for styrkinger på flere områder i årene fremover. I løpet av 2024 vil regjeringen legge frem en ny langtidsplan for forsvarssektoren der de langsiktige utfordringene håndteres. Regjeringens satsinger i 2024-budsjettet er derfor av stor betydning for å møte ambisjonene i inneværende plan og bidra til et best mulig utgangspunkt for den neste langtidsplanen.

4.2 Bedre beredskap og flere folk

I budsjettforslaget for 2024 følger regjeringen opp med økte bevilgninger i tråd med langtidsplanens forutsetninger. Nasjonal beredskap og økt operativ evne her og nå prioriteres. Tiltakene for økt situasjonsforståelse og økt evne til alliert mottak videreføres og forsterkes. Flere folk og rammevilkårene for Forsvarets viktigste ressurs, personellet, styrkes. Regjeringen øker utdanningskapasiteten på Forsvarets skoler. Dette er i dag en flaskehals, og større kapasitet er avgjørende for at Forsvaret skal kunne utdanne det personellet det er behov for fremover. Vi forserer oppbemanningen. Vi fortsetter å bedre boforhold for ansatte og vernepliktige gjennom økt vedlikehold av personellrelatert eiendom, bygg og anlegg. Bygging av nye boliger, kaserner og kvarter forseres også i 2024. Vi fortsetter styrkingen av Heimevernet, både med våpen, trening og kompetanseheving. Vi styrker beredskapsbeholdninger. I tillegg foreslår regjeringen ytterligere bevilgninger for å møte sikkerhetssituasjonen og bøte på mangler i langtidsplanen. Regjeringen vil fortsette en kraftfull militær bistand til Ukraina gjennom Nansen-programmet, inkludert donasjoner og øving og trening av ukrainske mannskaper. Regjeringen foreslår derfor følgende særskilte satsinger i 2024:

• Flere personell og bedre boforhold

• Økt utdanningskapasitet

• Styrket beredskap og operativ evne her og nå

Den alvorlige sikkerhetssituasjonen Europa og landet står i krever at vi prioriterer å øke vår forsvarsevne på kort sikt, samtidig som vi forbereder Forsvaret på å vokse på lengre sikt. Forsvarets viktigste ressurs er folk, og regjeringen prioriterer derfor å øke bemanningen og gjøre det bedre og mer attraktivt å tjenestegjøre i Forsvaret.

Forsvaret trenger flere folk. Derfor gjør regjeringen flere grep både for å få utdannet flere og for å beholde ansatte. Vi øker inntaket på Forsvarets skoler, og vi starter utvidelse av utdanningskapasiteten. Det er i dag begrensinger både i utdanningskapasitet og eiendom, bygg og anlegg. Derfor starter vi følgende grep i 2024: midlertidige løsninger på skolene, igangsetter arbeidet med permanente løsninger og bygger opp undervisningskapasiteten. Tilstanden på kasernene og boligene er i flere tilfeller så dårlig at det går ut over trivselen til både soldater og befal. Dette er negativt for rekrutteringen, og det gjør det mer krevende for Forsvaret å beholde folk lenger. Økte rammer for vedlikehold, samt nye boliger og kaserner, er derfor helt nødvendig for å møte dagens og fremtidens behov.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen øker behovet for egnede fasiliteter for alliert mottak, og regjeringen øker derfor ambisjonen for Andøya som mottaksbase. En styrket og troverdig mottakskapasitet vil sette alliansen bedre i stand til å respondere raskt på oppdukkende kriser på et tidlig stadium, og dermed være konfliktforebyggende. Regjeringen legger vekt på at de fremtidige løsningene på Andøya må søke å finne balanse mellom Forsvarets behov, allierte forpliktelser, Avinors flyplassdrift, muligheten for relevant lokal næringsutvikling og Andøya Space. I 2024 foreslår derfor regjeringen å videreføre tiltak på Andøya for å styrke evnen til alliert mottak og for å frigjøre arealer for sivil næringsvirksomhet. Regjeringen vil også styrke Forsvarets og NATO-alliertes evne for raskt å kunne erstatte tapte kapasiteter ved å tilrettelegge sikkerheten ved Andøya Spaceport. Evne til å raskt kunne erstatte tapte satellitter eller forsterke eksisterende kapasiteter er del av alliert sikkerhetspolitikk for avskrekking overfor Russland.

Forsvarets beredskapsbeholdninger tæres på gjennom høy aktivitet og donasjoner til Ukraina. Regjeringen øker bevilgningene til forsyningsberedskapen ut over langtidsplanens forutsetninger. Videre fortsetter styrking av Heimevernet, finansiering av økt aktivitet for våre nye kampfly, maritime patruljefly og øvrige drift i Forsvaret. NATO-fellesfinansieringen økes. Og det settes av betydelige midler til pågående og planlagte materiellinvesteringer og byggeprosjekter.

I Meld. St. 10 (2021–2022) konstaterte regjeringen at det var tatt risiko på for mange områder. Behovet for økt finansiering til drift av Forsvaret ble også uttrykt av Forsvarskommisjonen og av forsvarssjefen i hans fagmilitære råd. Regjeringen viderefører derfor prioriteringen av Forsvarets drift og tiltak som får effekt på kort sikt, fremfor langsiktig strukturutvikling. Dette reduserer investeringsrammen noe i forhold til forutsetningen i langtidsplanen, men er en helt nødvendig prioritering i dagens situasjon. Både av hensyn til sikkerhetssituasjonen, og for å ivareta våre forpliktelser overfor NATO, har regjeringen lagt en plan for å øke forsvarsutgiftene til to pst. av BNP i 2026. Med dette budsjettforslaget vil regjeringen ligge noe over en lineær opptrapping mot å nå målet i 2026.

4.3 Økonomiske rammer og hovedprioriteringer i 2024

Budsjettforslaget innebærer et forsvarsbudsjett med en utgiftsramme på 90 848,8 mill. kroner og en inntektsramme på 8 723,5 mill. kroner.

Den nominelle økningen av forsvarsbudsjettet er på 15 015,9 mill. kroner (om lag 19,8 pst.) sammenliknet med saldert budsjett for 2023. Regjeringens forslag til bevilgningsramme for forsvarssektoren er, korrigert for pris- og lønnskompensasjon og tekniske endringer, økt med 10 920,1 mill. kroner (om lag 14,4 pst.).

Regjeringen følger den økonomiske opptrappingsplanen i LTP, som tilsier en økning av forsvarsrammen på 2,7 mrd. kroner sammenliknet med saldert budsjett 2023. Utgiftene til kampfly trappes ned i 2024 i tråd med investeringsplanen. Sammen med LTP-opptrappingen medfører dette at forsvarssektoren tilføres om lag 5,6 mrd. kroner til nye tiltak.

Regjeringens plan er å trappe opp forsvarsutgiftene til to prosent av BNP i 2026. Ut over LTP-opptrappingen og økningen i Ukraina-støtte foreslår regjeringen å øke forsvarsbudsjettet ytterligere med 3,6 mrd. kroner, for blant annet å øke investeringsrammen i takt med valutaendringen, øke bemanningen og utdanningskapasiteten, styrke forsyningsberedskapen, rehabilitere og bygge nytt for å legge til rette for bemanningsøkningen, samt investeringer på Andøya og økte bidrag til NATOs fellesbudsjett. Med dette følger forsvarsbudsjettet en jevn opptrapping mot toprosentmålet i 2026.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å konsolidere og omprioritere for at Forsvaret skal kunne gis bedre rammer for å løse oppgavene her og nå, og for å bedre legge til rette for en videre styrking. Regjeringen ser det som en viktig prioritering å styrke grunnmuren. Folk er Forsvarets viktigste ressurs, og folkene i Forsvaret skal ha gode arbeids- og boforhold.

Personellopptrappingen fortsetter, og forseres i 2024, og regjeringen setter i tillegg av ekstra midler for å øke opptaket ytterligere på Forsvarets skoler i 2024. Opptrappingen i 2024 bidrar videre blant annet til økt aktivitet ved innfasing av nye F-35 kampfly og P-8 maritime patruljefly. Det er også tatt høyde for at den erfarte kostnadsveksten, som følger av behovet for høyteknologisk og svært avansert utstyr i Forsvaret, vokser raskere enn kostnadsveksten for øvrig i samfunnet. I tillegg settes av betydelige midler for å bygge opp beredskapsbeholdningene.

Regjeringen foreslår også i 2024 å videreføre en særskilt bevilgning til Etterretningstjenesten til økt situasjonsforståelse og til Forsvarsbygg for økt evne til alliert mottak, som oppfølging av tiltak iverksatt våren 2022, jf. Prop. 78 S (2021–2022).

Regjeringen vil videreføre Norges evne til å gi tellende støtte til Ukrainas forsvarskamp. Den samlete rammen for militær støtte til Ukraina er på 7,5 mrd. kroner i 2024, som del av Nansen-programmet. Regjeringen foreslår at det bevilges i alt 5,5 mrd. kroner gjennom Nansen-programmet i 2024. 1 050 mill. kroner foreslås bevilget på kap. 1720, post 01, for å håndtere Forsvarets utgifter til trening og opplæring av ukrainsk personell. Resterende midler knyttet til den militære støtten til Ukraina, på 4 450 mill. kroner, foreslås bevilget på kapittel. 1700, post 79. Det er i tillegg planlagt med donasjoner av militært materiell til en samlet verdi på 2,0 mrd. kroner.

Regjeringen foreslår videre å øke forsvarsbudsjettet med 228 mill. kroner i 2024 til gjennomføring av program for felles IKT-løsning for departementsfellesskapet, ledet av Kommunal- og distriktsdepartementet og Forsvarsdepartementet i fellesskap.

Renholdet i Forsvaret skal tilbakeføres til forsvarssektoren. Arbeidet har startet, og det første kontraktsområdet overtas i 2023. Regjeringen tar sikte på at alt daglig renhold er tilbakeført i løpet av 2024

Regjeringen foreslår å redusere inntektskravet med om lag 498 mill. kroner. Reduksjonen følger hovedsakelig av bortfall av de ettårige inntektene knyttet til tilbakeføringen av midler fra ANA Trust Fund, reduserte avhendingsinntekter i Forsvarsbygg og redusert omfang av NATO-investeringer i 2024.

Tabell 4.2 viser de økonomiske forutsetningene frem mot 2024, slik det fremgår av langtidsplanen etter Stortingets behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) og budsjettøkningen i 2024 som er knyttet til oppfølging av langtidsplanen.

2024 er siste året i langtidsplanen. Med regjeringens forslag til Prop. 1 S (2023–2024) er den økonomiske opptrappingsplanen for 2021–2024 fullført. I tillegg styrkes budsjettet for 2024, som i 2022 og 2023, ut over langtidsplanen.

Omregnet til 2024-kroneverdi er de økonomiske forutsetningene som ligger til grunn i langtidsplanen, jf. Stortingets behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021), et bevilgningsnivå i 2024 som er om lag 9,8 mrd. 2024-kroner høyere enn saldert budsjett for 2020 (enkelte forhold holdt utenfor).

Den foreslåtte økningen i 2024 som er knyttet til formål i langtidsplanen fordeler seg på de ulike budsjettkapitlene som vist i tabell 4.3. Norsk deltakelse i European Defence Fund (EDF) ble besluttet gjennom Stortingets behandling av langtidsplanen, men programkontingenten for norsk deltakelse i EDF finansieres ut over den planlagte LTP-opptrappingen, slik at disse utgiftene ikke går ut over tiltak som ligger i langtidsplanen.

I tillegg finansieres merutgifter til valutakostnader for store materiellinvesteringer, utgifter til sikker teknisk infrastruktur for nytt regjeringskvartal, merutgifter til en felles IKT-løsning for departementsfellesskapet og merutgifter til Nasjonalt HEMMELIG nett over forsvarsbudsjettet og ut over LTP-opptrappingsplanen.

Forskjellen mellom 5 600 mill. kroner i tabell 4.3 og 2 716,0 mill. kroner i tabell 4.2 skyldes at forsvarsrammen, isolert sett, reduseres som følge av reduserte utgifter til kampfly og kystvaktfartøyer i 2024 i forhold til 2023. Dersom de økonomiske ambisjonene i langtidsplanen for forsvarssektoren skal følges opp, innebærer dette at økningen i forsvarsrammen også må motsvare disse reduksjonene.

For nærmere omtale vises det til egne tabeller og omtaler under respektive budsjettkapitler i del II, 6 Nærmere omtale av bevilgningsforslagene mv.

Regjeringens budsjettforslag legger til rette for å særlig prioritere følgende områder i 2024:

• Styrke bemanningen av Forsvaret med om lag 170 årsverk ut over planlagt oppbemanning i LTP. Inkludert gjenstående LTP-opptrapping i 2024, som ikke er forsert til 2023, blir den samlede personelløkningen i 2024 på om lag 200 årsverk. Økt bemanning skal møte behovet for endringer i, og nye, strukturelementer, samt forsterke avdelinger som i dag er underbemannet for å styrke utholdenhet i Forsvaret. Områder som F-35 systemet, luftvern og besetninger på fartøyene i Sjøforsvaret vil være særskilt viktige fremover.

• Bedre boforhold for soldater og befal. Rammene for EBA-vedlikehold i inneværende LTP er betydelig lavere enn behovet. Regjeringen startet økningen av midler til vedlikehold i 2022 og 2023, og foreslår fra 2024 å sette av ytterligere 50 mill. kroner øremerket vedlikehold av personellrelatert EBA.

• Øke byggingen av bolig og kvarter. I tråd med LTP styrkes EBA-investeringer med 285 mill. kroner. I tillegg foreslår regjeringen å prioritere ytterligere 200 mill. kroner til prosjekter relatert til bolig og kvarter for å tilrettelegge for personellopptrappingen.

• Øke utdanningskapasiteten i Forsvaret. For å møte behovet for personelløkning de kommende årene er det helt nødvendig å øke utdanningskapasiteten i Forsvaret. Regjeringen foreslår å starte kapasitetsøkningen med om lag 100 nye utdanningsplasser, fordelt til grunnleggende befalsutdanning (GBU) for spesialister på Sessvollmoen og grunnleggende offisersutdanning (GOU) årsstudium på Linderud.

• Beholde, rekruttere og utdanne personell. Regjeringen foreslår å sette av 100 mill. kroner til å etablere flere ulike tiltak for å beholde og rekruttere kritisk personell, herunder til utdanning, stipendordninger, fleksibelt arbeidssted mv. Opptaket til grunnleggende offiserspåbygning og videregående befalsutdanning økes, samt at driftsrammen for Forsvarets høgskole styrkes.

• Styrke Heimevernet ytterligere med 100 mill. kroner til forsering av våpenanskaffelser og mer trening og kompetanse.

• Øke forsyningsberedskapen med i alt 785 mill. kroner, 250 mill. kroner ut over det langtidsplanen legger opp til. Tiltaket vil gi bedre beredskap og øke Forsvarets operative evne gjennom økt operasjonsutholdenhet, og bidrar til å dekke gap opp mot langtidsplanens ambisjoner og oppdaterte vurderinger fra forsvarssjefen.

• Øke Forsvarets driftsrammer med 163 mill. kroner for å kunne drifte nytt materiell som fases inn, og drifte eldre materiellsystemer lengre som følge av forsinkelser i investeringsløpet. Langtidsplanen tar ikke i tilstrekkelig grad høyde for driftsutgiftene som følger med innfasingen av nytt materiell. I tillegg har forsinkelser i leveransene av nytt materiell ført til at gammelt materiell må driftes lengre.

• Opprettholde nødvendige deler av den operative infrastrukturen ved Andøya og Bodø for å styrke vår nasjonale evne til alliert mottak i nord med 29 mill. kroner i tillegg til sluttføring av arbeidet med indre perimeter på Andøya flystasjon til om lag 300 mill. kroner for å legge til rette for utvikling av sivil virksomhet. Videre prioriteres nødvendig sikringstiltak for 150 mill. kroner for å sette Andøya Spaceport i stand til å tilfredsstille militære krav som utskytingssted for satellitter som må erstattes i krise og krig.

• Økt aktivitet, innfasing og drift av F-35 kampfly og P-8 maritime patruljefly med 303 mill. kroner.

• Styrket kapasitet og teknisk modernisering og videreutvikling av Etterretningstjenesten med 232 mill. kroner. Økningen vil blant annet bidra til økt evne hos Etterretningstjenesten til å følge, attribuere, varsle og aktivt motvirke trusler i det digitale rom samt bedre situasjonsbildet i nordområdene. I tillegg videreføres tilleggsbevilgningen fra 2022 og 2023 på 90 mill. kroner ut over langtidsplanen for økt situasjonsforståelse og nasjonal kontroll.

• Øke rammen til materiellinvesteringer 3 825 mill. kroner for pågående og nye prosjekter, herunder finansiering av blant annet nye stridsvogner og artillerilokaliseringsradar til Hæren, modernisering av kampnær IKT og oppgradering av luftvernmissiler til fregattene.

• Øke utgiftene til fellesfinansiering av NATO og flernasjonale plattformer med 265 mill. kroner.

• Styrke rammevilkårene for nasjonal forsvarsindustri gjennom deltakelse i European Defence Fund (EDF) og øke FOU-tilskuddet med 30 mill. kroner. Dette vil bidra til å holde trykket oppe på innovasjon og utvikling, herunder å legge bedre til rette for at norsk industri kan konkurrere om midler og oppdrag på det internasjonale forsknings- og utviklingsmarkedet.

• Etatene i forsvarssektoren har utarbeidet forsvarssektorens klima- og miljøstrategi samt en oppfølgende handlingsplan plan, som blant annet har som mål å redusere sektorens totale klimaavtrykk og negative miljøpåvirkning og bidra til et bærekraftig samfunn. Regjeringen setter i 2024 av 20 mill. kroner til to konkrete tiltak for å redusere klimaavtrykket i forsvarssektoren. Midlene vil benyttes til å ta i bruk utslippsfrie byggeplasser og utslippsfrie administrative kjøretøy i leir.

5 Anmodningsvedtak

5.1 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak under Forsvarsdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2022–2023, samt de vedtak fra tidligere stortingssesjoner som kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 186 S (2022–2023) mente ikke var kvittert ut. I tabellen nedenfor angis det også om Forsvarsdepartementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon.

Stortingssesjon 2022–2023

Forsvarsloven – kontrakt om tjenesteplikt

Vedtak nr. 154, 8. desember 2022

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget og på egnet vis innen utgangen av 2023 og innen utgangen av 2024, eksempelvis i budsjettproposisjonene for 2024 og 2025, og redegjøre om erfaringer med og konsekvensene av endringene i forsvarsloven, som vedtas ved behandlingen av Innst. 74 L (2022–2023), for personell i Forsvaret, herunder omfanget av bruk av kontrakt om tjenesteplikt og hvilket personell i hvilke funksjoner som får kontrakt om tjenesteplikt.»

Vedtaket ble truffet under behandlingen av Innst. 74 L (2022–2023) til Prop. 134 L (2022–2023) Endringer i forsvarsloven (utvidet adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt mv.) og lovvedtak 20 (2022–2023).

Endringene i forsvarsloven, som ble vedtatt gjennom behandlingen av Innst. 74 L (2022–2023), har ikke trådt i kraft. Det er derfor for tidlig å redegjøre for erfaringer og konsekvenser av endringene i forsvarsloven. Det fremtidige omfanget av kontrakter om tjenesteplikt vil avhenge av videre utvikling av Forsvaret, herunder styrkestrukturens fremtidige størrelse samt Forsvarets kompetansebehov. Inngåelsen av kontrakter om tjenesteplikt må gjøres innenfor rammen av folkerettslige forpliktelser i krig. Forsvarsdepartementet har på nåværende tidspunkt ikke oversikt over hvor mye omfanget av kontrakt om tjenesteplikt vil øke, og hvilket personell og funksjoner som vil få tilbud om kontrakt om tjenesteplikt. Forsvarsdepartementet vil kunne redegjøre for erfaringer og konsekvenser av endringene i forsvarsloven når endringene har trådt i kraft og har hatt noe virketid.

Vurderinger om standardisert fartøyklasse

Vedtak nr. 124, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen på egnet vis fremme en sak om erstatning av dagens kystvakt- og støttefartøy, herunder en vurdering av en fremtidig standardisert fartøyklasse, og komme tilbake med mulige forseringer i Prop. 1 S (2021–2022).»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forsvarsdepartementet har gitt Forsvaret i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning etter statens prosjektmodell for å vurdere muligheten for en standardisert fartøyklasse. Utgangspunktet for utredningen var å vurdere et mulig standardisert fartøy som erstatning for dagens kystvakt- og støttefartøyer når disse faller for levetid, eller når leiekontrakter går ut. Ny fartøystruktur for Sjøforsvaret, inkludert muligheten for en standardisert fartøyklasse og eventuelle forseringer, vil bli vurdert og behandlet i forbindelse med den kommende langtidsplanen for forsvarssektoren.

Nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren

Vedtak nr. 128, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med den planlagte anskaffelsen av nye helikoptre til spesialstyrkene fra 2024, også anskaffe nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren. De nye helikoptrene skal organiseres i en skvadron på Rygge, og en skvadron på Bardufoss for å understøtte og samvirke med Hæren. Det henstilles til regjeringen å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om anskaffelsen av helikoptrene, herunder antall.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å øke den generelle helikopterkapasiteten til Hæren. Forsvaret etablerer en skvadronsledelse på Bardufoss som er operativ fra første kvartal 2024. Forsvaret skal også etablere to vedlikeholdsdokker for Bell 412 på Bardufoss i 2023 og 2024, for teknisk støtte. Disse tiltakene vil tilrettelegge for helikopteraktivitet i nord og øke flytimeproduksjonen. Regjeringen har i tillegg iverksatt forprosjekt for oppgradering av ni Bell 412 tiltenkt Hæren, og skilt det ut av prosjekt for ny helikopterkapasitet. Prosjekt for oppgradering av Bell 412 vil fremmes for Stortinget etter gjennomført forprosjekt. Nye helikoptre til Forsvarets spesialstyrker skal vurderes i forbindelse med ny langtidsplan for Forsvaret.

Utrede å benytte Haslemoen og Drevjamoen

Vedtak nr. 131, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen utrede å benytte Haslemoen og Drevjamoen som supplement til rekruttskolen som lokaliseres på Terningmoen, og på egnet måte komme tilbake til dette i forbindelse med Prop. 1 S (2021–2022).»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forsvarsdepartementet har i tråd med Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) utredet bruk av Drevjamoen eller Haslemoen som supplement i rekruttutdanningen i Forsvaret, jf. omtalen av oppfølging av vedtak nr. 131 i Prop. 1 S (2022–2023). Gjennom Prop. 118 S (2022–2023), Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2023, informerte regjeringen Stortinget om det videre arbeidet med å avklare den fremtidige innretningen av rekruttutdanningen i Forsvaret.

Det ble lagt til grunn at det siden Stortingets vedtak om etableringen av en felles rekruttskole, jf. Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021), har vært en betydelig utvikling som påvirker de opprinnelige forutsetningene. Regjeringen vil i lys av dette og anbefalingene fra forsvarssjefen komme tilbake til Stortinget om den fremtidige innretningen av rekruttutdanningen gjennom arbeidet med den kommende langtidsplanen for forsvarssektoren. Som en del av dette arbeidet vil også behovet for eventuelle ytterligere tiltak vurderes.

Utredning om bruk av ikke-militært ansatte

Vedtak nr. 133, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen innen 2022 legge fram en utredning om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forsvarsdepartementet har gjennomført en kartlegging om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål, og sett dette opp mot ikke-militært ansatte både i Forsvaret, totalforsvaret og hos sivile leverandører/kontraktører. Forsvarsdepartementet vil komme tilbake til Stortinget med en mer utfyllende redegjørelse rundt dette temaet før sommeren 2024.

Ivaretakelse av de nasjonale kulturhistoriske verdiene på Kjeller

Vedtak nr. 1099, 2. juni 2021

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget med en plan for hvordan staten kan bidra til at de nasjonale kulturhistoriske verdiene på Kjeller blir ivaretatt.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 543 S (2020–2021) til Dokument 8:241 S (2020–2021) Representantforslag om en permanent løsning for småflyaktiviteten i Oslo-området og luftfartøyvernsenter på Kjeller.

Ivaretakelse av nasjonale, kulturhistoriske verdier på Kjeller ses i sammenheng med arbeidet knyttet til avhendingen av Kjeller base. For å legge til rette for at de kulturhistoriske verdiene blir ivaretatt, koordinerer vi arbeidet med pågående prosesser hos Riksantikvaren og Lillestrøm kommune. Det vises også til informasjonssak om avviklingen av Kjeller base i Prop. 1 S (2021–2022) Del III, 6.8 Avhending av Kjeller base. Fremdriften i Lillestrøm kommunes planprosess tilsier at planen som skal danne grunnlag for etterbruk av Kjeller ikke blir ferdig behandlet før nærmere utgangen av 2026. Riksantikvaren vil samkjøre fredningsprosessen med dette arbeidet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om oppfølging av vedtaket.

Statlig bidrag til istandsettelsen av Den gamle krigsskole

Vedtak nr. 1187, 9. juni 2021

«Stortinget ber regjeringen utrede og avklare hvorvidt eventuelle fremtidige tilskudd og/eller driftsmidler til Stiftelsen Den Gamle Krigsskole i forbindelse med bygningsmassen i Tollbugata 10 i Oslo bør utløses via Kulturdepartementet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 494 S (2020–2021) til Dokument 8:278 S (2020–2021) Representantforslag om statlig bidrag til istandsettelsen av Den Gamle Krigsskole i Oslo.

Forsvarsdepartementet igangsatte i 2021 et tverrsektorielt arbeid for å utrede alternativer for fremtidig forvaltning av forsvarssektorens kulturhistoriske eiendommer. Utredningen ble utført av en arbeidsgruppe ledet av Forsvarsbygg, og med representanter fra Kommunal- og distriktsdepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet, Riksantikvaren og Statsbygg. Rapporten ble levert til Forsvarsdepartementet 15. juni 2022, og har vært på offentlig høring. Utredningen belyser hvordan man eventuelt kan sørge for finansiering innenfor rammen av sektorprinsippet, selv om man eksempelvis avhender slike eiendommer eller velger andre organisasjonsformer for eierskapet.

Ut fra funnene i dette arbeidet er det konkludert med at det ikke vil være aktuelt å vurdere støtte til tiltaket fra Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett. Det som gjelder ved avhending av en kulturhistorisk eiendom, er at staten skal sikre nødvendige klausuler, som bestemmelser, betingelser eller vilkår, for å ivareta gitte føringer. Dette vil sikre at ny eier må ivareta vern i sin videre forvaltning. Dersom ikke annet fremgår av avtalen vil ansvaret for oppfølging av avtalen fra statens side ligge til den som har inngått avtalen på vegne av staten. Dersom det i forbindelse med avhendingen ikke er inngått avtalerettslige forpliktelser som tilsier noe annet, innebærer avhendingen at staten er fritatt for alle forpliktelser. Det er ikke inngått avtalerettslige forpliktelser fra statens side i avtalen om Den Gamle Krigsskole i Oslo.

Det er eieren av et kulturminne som er ansvarlig for å ta vare på det. Staten, ved Klima- og miljødepartementet, har søkbare tilskuddsordninger som fordeles av fylkeskommunene (Byantikvaren i Oslo). Tilskuddsordningene skal bidra til å bevare fredete kulturminner og kulturmiljø i privat eie og til at slike settes i stand etter antikvariske retningslinjer. De dekker ikke drift. Drift av lokaler for utleie til private arrangementer i regi av bedrifter, foreninger, organisasjoner e.l. er ikke et offentlig ansvar. At eieren av en fredet bygning også ønsker å legge til rette for utstillinger, kammermusikk og liknende kulturtiltak endrer ikke den vurderingen. Kultur- og likestillingsdepartementets ansvar for drift av lokaler til kunst- og kulturformål er avgrenset til de institusjonene som mottar årlige driftstilskudd fra dette departement, slik som Nasjonalmuseet, Nationaltheatret, Den Norske Opera & Ballett etc.

Når det gjelder investeringer, forvalter Kultur- og likestillingsdepartementet en tilskuddsordning for nasjonale kulturbygg. Denne er begrenset til delfinansiering av bygninger for «institusjoner og tiltak som har en nasjonal oppgave, en landsomfattende funksjon eller en viktig landsdelsfunksjon». Den faktiske eller planlagte bruken av den gamle krigsskolen har ikke en karakter som tilsier at tilskudd kan vurderes innenfor denne ordningen over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett.

For investeringsstøtte til lokale og regionale kulturtiltak finnes en desentralisert ordning basert på spillemidler. I dette tilfellet vil Oslo kommune være adressat for en eventuell søknad fra eierstiftelsen.

Dersom det oppstår en situasjon med stor risiko for varig tap av kulturhistorisk verdi, kan kulturmiljømyndigheten stille krav til utbedring og vedlikehold, jf. kulturminneloven §§ 16 og 17. Staten vil også på eget initiativ kunne ta opp spørsmålet om å iverksette avhjelpende tiltak. Et slikt tiltak kan eksempelvis være å gå inn med økonomisk støtte/tilskudd, men det kan også være et forslag om at staten skal kjøpe tilbake eiendommen. Tiltaket vil som hovedregel være begrunnet i statens overordnede ansvar for å sikre kulturmiljøverdier og vil være et politisk vedtak. Dette tilsier at statens faglige ansvar for oppfølging av kulturhistorisk eiendom som er utenfor statens eie, vil kunne følges opp av Klima- og miljødepartementet som har et hovedansvar for strategi- og politikkutvikling for kulturminner og kulturmiljø.

Stortingssesjon 2019–2020

Evaluering av ny etterretningstjenestelov

Vedtak nr. 676, 11. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen sørge for en uavhengig evaluering av den nye etterretningstjenesteloven fra full ikrafttredelse. Evalueringen skal være offentlig og foreligge senest fire år etter at loven er satt i kraft. Evalueringen skal gjelde lovens virke og mulighet for kontroll av dens bestemmelser, inkludert ressurssituasjonen, kompetanse og virkemidler hos EOS-utvalget og domstolene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 357 L (2019–2020) til Prop. 80 L (2019–2020) Lov om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven) og Lovvedtak 134 (2019–2020).

Regjeringen vil sørge for en uavhengig evaluering av etterretningstjenesteloven fra full ikrafttredelse slik Stortinget ber om. Etterretningstjenesteloven har trådt i kraft trinnvis. Den siste bestemmelsen, paragraf 7-3, ble satt i kraft 2. september 2022, slik at systemet for tilrettelagt innhenting kunne testes og utvikles på trygt juridisk grunnlag. Ikrafttredelsen av bestemmelsen 2. september 2022 innebærer at hele etterretningstjenesteloven er ikraftsatt, og at evalueringen vil foreligge senest 2. september 2026.

Stortingssesjon 2016–2017

Lovhjemmel for å ivareta rettighetene for fanger

Vedtak nr. 576, 18. april 2017:

«Stortinget ber regjeringen utrede en egen lovhjemmel for å sikre at fanger som holdes av norske styrker i forbindelse med væpnet konflikt får ivaretatt sine rettigheter, samt hvordan rettighetene til personer som holdes fanget av norske soldater kan ivaretas i våre internasjonale operasjoner.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 248 S (2016–2017) om Redegjørelse av utenriksministeren og forsvarsministeren om Afghanistan, inkludert rapporten fra det regjeringsoppnevnte utvalget som har evaluert og trukket lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001–2014. Forslaget ble fremmet av Miljøpartiet De Grønne etter at innstillingen var fremmet for Stortinget.

Forsvaret har på oppdrag fra Forsvarsdepartementet utført en utredning av temaet frihetsberøvelse i militære operasjoner, som et grunnlag for det videre arbeidet med problemstillingen. Saken har vist seg noe mer kompleks enn hva først var antatt. Det pågår nå et arbeid i Forsvarsdepartementet med å utrede behovet for lovforankring, i dialog med Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Forsvarsdepartementet tar sikte på å ferdigstille denne utredningen innen utgangen av 2023. Regjeringen tar sikte på å informere Stortinget om saken i løpet av 2024.