12 Merknader til bestemmelsene

Til ny § 9 b:

I Prop. 33 L (2015–2016) er det foreslått ny § 9 b i barnehageloven hvor det listes opp hvilke vedtak og tilhørende hjemler som er underlagt statlig klagesaksbehandling. Under forutsetning av at forslaget i nevnte proposisjon vedtas av Stortinget, vil bestemmelsen gjennom denne proposisjonen endres ved at §§ 19 e, 19 f, 19 g og 19 h også inntas i § 9 b.

Til § 12 a andre ledd

Bestemmelsen gir barn født i september eller oktober rett til barnehageplass i løpet av den måneden barnet fyller ett år. Retten til plass forutsetter at det er søkt om plass innen den fristen som er fastsatt av kommunen. Foreldre plikter å betale foreldrebetaling fra den måneden barnet begynner i barnehagen. Foreldre med barn født i september eller oktober kan velge å la barnet begynne i barnehagen i august, dersom kommunen tilbyr plass fra denne måneden.

Tidligere bestemmelse om at kommunen minimum skal ha ett hovedopptak i året, oppheves. Det er opp til kommunen å organisere opptaket til barnehage.

Til ny § 19 a:

Første ledd fastslår at det er en individuell rett til spesialpedagogisk hjelp. Vilkåret for at barnet har rett til spesialpedagogisk hjelp er at barnet har særlige behov for slik hjelp. Å avgjøre om et barn har særlige behov for spesialpedagogisk hjelp er en skjønnsmessig vurdering. Særlige behov innebærer at barnets behov må være mer omfattende enn det behovet barn på samme alder vanligvis har. Det er ingen nedre aldersgrense for rett til spesialpedagogisk hjelp. Når foreldrene ber om spesialpedagogisk hjelp for sitt barn, må kommunen sørge for at PP-tjenesten utarbeider en sakkyndig vurdering, og at det deretter fattes et vedtak.

Andre ledd fastsetter formålet med spesialpedagogisk hjelp. Spesialpedagogisk hjelp skal gi barnet tidlig hjelp og støtte. Formålet med hjelpen er at den skal bidra til barnets utvikling og læring, og må ses i sammenheng med formålet for barnehagens innhold og oppgaver. Hjelpen skal bidra til at barnet blir bedre rustet til å starte på skolen, og at barnet får nødvendig hjelp slik at barnets vansker blir avhjulpet på et tidlig tidspunkt.

Tredje ledd fastslår at spesialpedagogisk hjelp skal gis til barnet direkte eller i gruppe. Spesialpedagogisk hjelp kan omfatte ulike tiltak, for eksempel språklige, motoriske eller sosiale hjelpetiltak. Hjelpen kan også inneholde bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Hvilke tiltak den spesialpedagogiske hjelpen skal inneholde, vil avhenge av hvilke behov barnet har. Spesialpedagogisk hjelp omfatter et videre spekter av hjelpetiltak enn spesialundervisning. Tilbud om foreldrerådgivning skal alltid inngå i den spesialpedagogiske hjelpen. Spesialpedagogisk hjelp kan for eksempel dreie seg om støtte til språklig, sosial eller motorisk utvikling, som er grunnleggende for barnets trivsel og helhetlige utvikling. Spesialpedagogisk hjelp omfatter også språkstimuleringstiltak, både for språkutvikling generelt og for norskferdigheter spesielt, dersom barnet har et særlig behov for dette.

Fjerde ledd fastslår at det er kommunen som er forpliktet til å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn under opplæringspliktig alder bosatt i kommunen. Med bosatt menes folkeregistrert adresse. I opplæringsloven fremgikk denne plikten av § 13-1 første ledd.

Femte ledd oppstiller et unntak fra hovedregelen som følger av fjerde ledd. Fylkeskommunen er ansvarlig for å oppfylle rett til spesialpedagogisk hjelp for barn som er i institusjon etter barnevernloven og for barn som er i helseinstitusjon. I opplæringsloven fremgikk denne plikten av § 13-1 første ledd andre punktum, § 13-2 og § 13-3 a.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift med utfyllende regulering av ansvaret for utgifter til spesialpedagogisk hjelp, hvem som er bosatt i kommunen, refusjon av andre kommuners eller fylkeskommuners utgifter til spesialpedagogisk hjelp, fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn i institusjon etter vedtak etter barnevernloven, og fylkeskommunens ansvar for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn som er pasient i helseinstitusjon eid av regionalt helseforetak eller i privat helseinstitusjon med avtale med regionalt helseforetak. Bestemmelsen er ment å gi lovhjemmel til å kunne gi forskrift som kan inneholde regulering tilsvarende opplæringsloven §§ 13-2 og 13-3 a og forskrift til opplæringsloven § 18-1. I opplæringsloven fremgikk forskriftsadgangen av § 13-1 andre ledd. Forskriftsadgangen var benyttet til å gi § 18-1 i forskrift til opplæringsloven, denne bestemmelsen henviste til opplæringsloven §§ 13-2 og 13-3 a.

Til ny § 19 b:

Første ledd innebærer at både melding til PP-tjenesten og vedtak om spesialpedagogisk hjelp er betinget av samtykke fra barnets foreldre. I opplæringsloven fremgikk denne plikten av § 5-7 andre ledd, jf. § 5-4 andre ledd.

Andre ledd innebærer at kommunen har plikt til å utforme tilbudet om spesialpedagogisk hjelp så langt som mulig i samarbeid med barnets foreldre, og det skal legges stor vekt på deres syn. Kommunen må i dette arbeidet blant annet se hen til barnets rett til medvirkning, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 12 og barnehageloven § 3. Forarbeidene til opplæringsloven § 5-7 andre ledd, jf. § 5-4 tredje ledd, vil fortsatt være av relevans.

Tredje ledd fastslår at den som gir hjelpen, én gang i året skal utarbeide en oversikt over den spesialpedagogiske hjelpen barnet har fått og en vurdering av denne. Forarbeidene til opplæringsloven § 5-7 andre ledd, jf. § 5-5 andre ledd, vil fortsatt være av relevans. I årsrapporten må det gjøres en evaluering av hjelpen barnet har fått og om den fungerer. Evalueringen skal gi grunnlag for eventuelt å justere arbeidet, enten det gjelder innhold, arbeidsmåter, organisering eller metoder. Det er den som gir hjelpen og som har den løpende kontakten med barnet, som har ansvaret for å utarbeide rapporten. Dette kan være kommunen dersom de benytter eget personale. Dersom hjelpen gis av barnehagens eget personale, er det barnehagen som har ansvaret for å utarbeide rapporten.

Fjerde ledd regulerer i hvilke tilfeller barneverntjenesten har rett til å ta avgjørelser om spesialpedagogisk hjelp på vegne av barnet. Dette tilsvarer opplæringsloven § 15-6. Forarbeidene til denne bestemmelsen er dermed av relevans.

Til ny § 19 c:

Første ledd innebærer at PP-tjenesten skal utarbeide sakkyndig vurdering i de tilfeller barnehageloven krever at dette er nødvendig. Dette gjelder tilsvarende det kravet som fremgår av opplæringsloven § 5-6 andre ledd andre punktum. PP-tjenesten kan innhente hjelp til å utarbeide den sakkyndige utredningen, for eksempel fra Statped.

Andre ledd fastsetter en plikt for PP-tjenesten til å bistå barnehagen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å tilrettelegge barnehagetilbudet for barn med særlige behov. Bistand fra PP-tjenesten skal bidra til helhet og sammenheng i det spesialpedagogiske arbeidet og styrke PP-tjenestens forebyggende funksjon og arbeidet med tidlig innsats i barnehagen. Ordlyden «barn med særlige behov» angir en tematisk ramme for PP-tjenestens forpliktelse. PP-tjenestens bistand er ikke begrenset til barnehager som har konkrete barn med særlige behov eller barn som har fått vedtak om spesialpedagogisk hjelp, men kan gjelde samtlige barnehager som PP-tjenesten vurderer kan ha behov for bistand. PP-tjenesten fastsetter det nærmere omfanget og innholdet. Det presiseres også at det er barnehageeier som har ansvaret for kompetanse- og organisasjonsutvikling. Det er ingen rett for barnehagen å få bistand, og barnehagen har heller ikke plikt til å motta bistand. Dersom PP-tjenestens bistand med kompetanse- og organisasjonsutvikling innebærer at barnehagen skal dele personopplysninger, krever dette samtykke fra barnets foreldre.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om andre oppgaver til PP-tjenesten. I opplæringsloven fremgikk forskriftshjemmelen av § 5-6 annet ledd.

Til ny § 19 d:

Første ledd innebærer at det må foreligge en sakkyndig vurdering før kommunen eller fylkeskommunen kan fatte vedtak om spesialpedagogisk hjelp. I opplæringsloven fremgikk kravet om sakkyndig vurdering av § 5-3 første ledd. Forarbeidene til denne bestemmelsen er av relevans. Den sakkyndige vurderingen må ta utgangspunkt i barnets behov. PP-tjenesten har ansvaret for den sakkyndige vurderingen. Den sakkyndige vurderingen består av en utredning av barnets behov og en tilrådning av hvilken hjelp som bør gis barnet. PP-tjenesten skal innhente bistand fra andre faginstanser til arbeidet med utredningen dersom PP-tjenesten ikke har tilstrekkelige fagkunnskaper. Bistand kan innhentes fra for eksempel Statped, barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) eller andre helsetjenester. Det må foreligge samtykke fra foreldrene til dette. På bakgrunn av utredningen utarbeider PP-tjenesten en tilrådning som inneholder en anbefaling av hvilken hjelp barnet bør motta.

Andre ledd inneholder en konkretisering av innholdet i den sakkyndige vurderingen. Opplistingen er ikke uttømmende. PP-tjenesten vil ha adgang til å utrede og ta standpunkt til andre relevante hensyn av betydning for å avklare barnets behov for spesialpedagogisk hjelp og hvilket tilbud barnet trenger. For barn som går i barnehage, skal PP-tjenesten vurdere om barnets barnehage har nødvendige ressurser og kompetanse til å avhjelpe barnets behov innenfor det ordinære barnehagetilbudet. Forhold som andelen barnehagelærere, voksentetthet og sykefravær kan være relevant i vurderingen.

Tredje ledd gir departementet adgang til å gi forskrift om den sakkyndige vurderingen.

Til ny § 19 e:

Første ledd presiserer at det er kommunen, eller i unntakstilfellene fylkeskommunen, som har kompetanse til å behandle saker om spesialpedagogisk hjelp og fatte vedtak. Forarbeidene til opplæringsloven § 13-1 første ledd er av relevans. Før kommunen eller fylkeskommunen kan behandle saken, må det foreligge en sakkyndig vurdering. Den sakkyndige vurderingen skal inngå i kommunens eller fylkeskommunens grunnlag for å behandle saken. Dersom vedtaket avviker fra den sakkyndige vurderingen, skal vedtaket inneholde en begrunnelse for dette. Begrunnelsesplikten som nå foreslås i barnehageloven, bygger på begrunnelsesplikten som følger av opplæringsloven § 5-3 fjerde ledd. Plikten sikrer at foreldrene mottar informasjon om kommunens eller fylkeskommunens vurderinger. Begrunnelsen vil dermed kunne være til nytte i foreldrenes vurdering av hvorvidt de ønsker å klage på vedtak.

Andre ledd presiserer hva vedtak om innvilgelse av rett til spesialpedagogisk hjelp skal inneholde. Av vedtaket skal det tydelig fremgå hva slags tilbud barnet har rett til å få. Omfanget av tilbudet skal være fastsatt i antall timer per år eller per uke. I vedtaket bør det fremgå hvor stor andel av disse timene barnet har rett til direkte hjelp. Organiseringen av tilbudet skal fremgå av vedtaket. Dette innebærer at det skal fremgå hvor og hvordan hjelpen skal gis. Det skal videre fremgå hvilken kompetanse som kreves av de som skal gi hjelp til barnet. Vedtaket skal videre inneholde tilbud om foreldrerådgivning. Vedtakets varighet skal fremgå direkte av vedtaket. Hvor lang varighet vedtaket skal ha, må vurderes konkret. Barnets behov vil kunne være i endring, og som utgangspunkt bør vedtak om spesialpedagogisk hjelp ha en varighet på ett år. Kommunens økonomi er et utenforliggende hensyn som ikke kan inngå i vurderingen av hvorvidt rett til spesialpedagogisk hjelp skal gis og vurderingen av omfanget av hjelpen.

Tredje ledd fastslår at vedtak om spesialpedagogisk hjelp fattet av fraflyttingskommunen, gjelder i den nye bostedskommunen frem til denne kommunen fatter et nytt vedtak. I den grad det er mulig bør foreldrene kontakte ny bostedskommune og informere kommunen om det eksisterende vedtaket forut for flyttingen, slik at den nye bostedskommunen vil ha tilstrekkelig med tid til å kunne ha på plass et tilbud som oppfyller barnets behov for spesialpedagogisk hjelp. Hvis fraflyttingskommunen skal oversende opplysninger til ny kommune, forutsetter dette samtykke fra barnets foreldre.

Til ny § 19 f:

Første ledd gir rett til gratis skyss dersom slik skyss er nødvendig for å motta hjelpen. Retten til skyss foreligger i de tilfellene hvor barnet av særlige grunner har et nødvendig behov for skyss. Nødvendig behov foreligger når foreldrene har vesentlig større byrder knyttet til skyss enn andre foreldre som har barn i barnehage. Dette vil typisk være i de tilfellene hvor hjelpen gis langt fra hjemmet, eller at barnet transporteres mellom barnehagen og et annet sted hvor barnet mottar hjelpen. I opplæringsloven fremgikk retten til skyss for barn med rett til spesialpedagogisk hjelp av § 7-6 første punktum. Begrepet «særlege omsyn» er fjernet i bestemmelsen sammenlignet med opplæringsloven § 7-6 første punktum. Dette medfører ingen realitetsendring når det gjelder vilkåret for å ha rett til gratis skyss.

Andre ledd gir rett til reisefølge og tilsyn. Retten til reisefølge vil i hovedsak være forbeholdt enkelte funksjonshemmede barn som trenger reisefølge for å kunne motta den spesialpedagogiske hjelpen. Tilsynsplikten gjelder i de tilfellene hvor barnet må vente i barnehageområdet eller annet området i forbindelse med den spesialpedagogiske hjelpen. Tilsynsplikten og rett til innlosjering er lite aktuell for barn som mottar spesialpedagogisk hjelp. Dersom daglig skyss til stedet barnet mottar den spesialpedagogiske hjelpen ikke er forsvarlig, har barnet rett til innlosjering. I vurderingen skal det legges særlig vekt på forhold som alder, barnets vansker, reisetid og sikkerhet, og om daglig skyss fører til ekstraordinære kostnader eller vansker for kommunen.

Tredje ledd fastsetter at det er kommunen som har plikt til å oppfylle rett til skyss, reisefølge og innlosjering.

Til ny § 19 g:

Plikten tilsvarer kommunens tilretteleggingsplikt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16. Forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og tolkningspraksis fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, vil derfor være relevant ved tolkningen av innholdet i § 19 g. Plikten gjelder for barn med nedsatt funksjonsevne som er bosatt i kommunen, og som har barnehageplass. Kommunen må sette barnehagene i stand til å gi de aktuelle barna et tilrettelagt tilbud. Eksempler på tilrettelegging kan være at kommunen sørger for at barnehagen har det nødvendige utstyret, støtte til bygningsmessige endringer, støtte til ekstra bemanning eller andre tiltak. Kommunens tilretteleggingsplikt gjelder tiltak som er nødvendige for at barnet skal kunne nyttiggjøre seg av barnehageplassen. Kommunens tilretteleggingsplikt etter barnehageloven innebærer ikke at kommunen må finansiere tilrettelegging som den enkelte barnehage er pålagt som følge av krav i barnehageloven eller annet regelverk. Kommunens plikt til tilrettelegging er begrenset til tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser. Uforholdsmessighetsbegrensningen er en snever sikkerhetsventil. Det vil likevel være tilfeller der tilrettelegging av tilbudet i en bestemt barnehage vil innebære en uforholdsmessig stor byrde for kommunen. Barn kan derfor i unntakstilfeller tilbys plass i en annen barnehage enn den foreldrene foretrekker, dersom individuell tilrettelegging ved den foretrukne barnehagen er uforholdsmessig byrdefull.

Det følger av andre ledd at kommunen har ansvaret for å fatte vedtak om tilrettelegging av barnehagetilbudet. Avgjørelsen er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og foreldre har således blant annet klagerett på vedtaket. Klageinstansen er fylkesmannen, jf. forslag til ny § 9 b.

Til ny § 19 h:

Første ledd regulerer rett til tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder. Dette er en individuell rettighet. Bestemmelsen er endret sammenlignet med tidligere opplæringslov § 2-6 tredje ledd. Vilkårene for rett til tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder er gjennom ny § 19 g gjort tilsvarende som i skolen, jf. opplæringsloven § 2-6 første ledd. Barn med tegnspråk som førstespråk, har etter den nye bestemmelsen rett til tegnspråkopplæring. Hva som er barnets førstespråk, er en avgjørelse som er overlatt til barnet og foreldrene. I tillegg vil barn uten tegnspråk som førstespråk, kunne ha rett til tegnspråkopplæring dersom en sakkyndig vurdering viser at barnet har et reelt behov for slik opplæring. Retten til tegnspråkopplæring gjelder uavhengig av om barnet går i barnehage.

Andre ledd fastslår at det er kommunen som er forpliktet til å oppfylle retten til tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder bosatt i kommunen. Med bosatt menes folkeregistrert adresse. Det er kommunen som skal fatte vedtak om tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder. Før kommunen fatter vedtak, må PP-tjenesten utarbeide en sakkyndig vurdering.

Tredje ledd presiserer at det må innhentes samtykke fra barnets foreldre før det utarbeides sakkyndig vurdering og fattes vedtak om tegnspråkopplæring.

Fjerde ledd fastslår at utformingen av tilbudet skal skje i nært samarbeid med foreldrene og barnet. Kommunen må i dette arbeidet blant annet se hen til barnets rett til medvirkning, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 12 og barnehageloven § 3.

Femte ledd fastslår at vedtak om tegnspråkopplæring fattet av fraflyttingskommunen gjelder i tilflyttingskommunen frem til denne kommunen fatter nytt vedtak. I den grad det er mulig, bør foreldrene kontakte ny bostedskommune og informere kommunen om det eksisterende vedtaket forut for flyttingen, slik at den nye bostedskommunen vil ha tilstrekkelig med tid til å kunne ha på plass et tilbud som oppfyller barnets behov for tegnspråkopplæring.

Sjette ledd gir barn med rett til tegnspråkopplæring rett til gratis skyss, reisefølge, nødvendig tilsyn og innlosjering. Vurderingen av om barnet har rett til gratis skyss, reisefølge, nødvendig tilsyn og innlosjering vil være tilsvarende som etter § 19 f.

Syvende ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder. Dette tilsvarer forskriftshjemmel som fremgikk av opplæringsloven § 2-6 tredje ledd andre punktum.