5 Overføring og videreføring av bestemmelser om retten til spesialpedagogisk hjelp
5.1 Bakgrunn og kunnskapsgrunnlag
Overføring av lovhjemmelen for rett til spesialpedagogisk hjelp fra opplæringsloven til barnehageloven, er tidligere blant annet foreslått av Barnehagelovutvalget i NOU 2012: 1 Til barnas beste og av Midtlyng-utvalget i NOU 2009: 18 Rett til læring. Da Meld. St. 24 (2012–2013) Framtidens barnehage ble behandlet i Familie- og kulturkomiteen våren 2013, støttet en enstemmig komité forslaget om overføring til barnehageloven.
Endringen vil gi en mer logisk plassering av bestemmelsene og bidra til et mer brukervennlig regelverk. Videre vil overføringen kunne legge til rette for at spesialpedagogisk hjelp knyttes til barnehagens formål, og at den dermed knyttes nærmere til enkeltbarnets behov og forutsetninger.
NTNU Samfunnsforskning gjennomførte i 2015 undersøkelsen Barnehagetilbudet til barn med særlige behov. Undersøkelsen viser blant annet at de fleste barna med vedtak om spesialpedagogisk hjelp går i ordinære barnehager, om lag 60 prosent av barna går i kommunale barnehager mens 40 prosent går i private barnehager. I undersøkelsen viser de til at grad av funksjonsnedsettelse er den faktoren som i størst grad avgjør antallet assistenttimer barnet tildeles. Når det totale antall timer med spesialpedagogisk hjelp vurderes, er det forskjeller mellom barn i private og kommunale barnehager. Barn i private barnehager mottar i gjennomsnitt 1,5 timer færre spesialpedagogisk hjelp i uka sammenlignet med barn i kommunale barnehager. Sammenlignes antallet timer med assistent, er forskjellen noe større. Undersøkelsen viser at språk- og kommunikasjonsvansker hos barn med norsk som morsmål, er vanligste årsak til vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Språk- og begrepsstimulering er det vanligste tilbudet, andre tilbud som ofte gis er atferdstrening. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at antallet barn i barnehage som får vedtak om spesialpedagogisk hjelp, er økende. I 2011 var antallet nesten 6 500 barn. I 2015 var antallet økt til nesten 8 000. Totalt hadde nesten 8 500 barn vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Barn med vedtak mottar i snitt 15 timer spesialpedagogisk hjelp i uka. Omtrent halvparten av timene er med pedagog, den andre halvparten av timene er med assistent. Andelen barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp øker med barnets alder og er dermed høyest for femåringene og lavest for ettåringene.
5.2 Gjeldende rett
5.2.1 Rett til spesialpedagogisk hjelp
Rett til spesialpedagogisk hjelp er regulert i opplæringsloven § 5-7. Av bestemmelsen fremgår det at:
«Barn under opplæringspliktig alder som har særlege behov for spesialpedagogisk hjelp, har rett til slik hjelp. Hjelpa skal omfatte tilbod om foreldrerådgiving. Hjelpa kan knytast til barnehagar, skolar, sosiale og medisinske institusjonar og liknande, eller organiserast som eige tiltak. Hjelpa kan også givast av den pedagogisk-psykologiske tenesta eller av ein annan sakkunnig instans.
For spesialpedagogisk hjelp gjeld § 5-4 andre og tredje leddet i lova. § 5-5 andre leddet i lova gjeld så langt det passar.»
Opplæringsloven § 5-7 gir barn under opplæringspliktig alder med særlige behov for spesialpedagogisk hjelp, rett til slik hjelp. Dette er en individuell rettighet som gjelder uavhengig av om barnet går i barnehage. Barn i asylmottak har rett til spesialpedagogisk hjelp dersom det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder. Det er ikke fastsatt noen nedre aldersgrense. Den øvre aldersgrensen er når barnet har nådd opplæringspliktig alder. Hvis barnet har fått innvilget utsatt skolestart, vil imidlertid retten til spesialpedagogisk hjelp gjelde frem til barnet faktisk starter på skolen.
Det følger av FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 3 og av Grunnloven § 104 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn.
5.2.2 Vilkåret for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp
Vilkåret for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp er at barnet har særlige behov for spesialpedagogisk hjelp. Det må foretas en helhetlig skjønnsmessig vurdering for å avgjøre om vilkåret er oppfylt. I merknaden til opplæringsloven § 5-7 (Ot.prp. nr. 46 (1997–98)) er innholdet i den skjønnsmessige vurderingen utdypet:
«På same måten som for spesialundervisning i grunnskole må ein i desse tilfella gjere ei totalvurdering av om vilkåret for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp er oppfylt, ut frå skjønn.
I visse tilfelle er det særleg viktig at den spesialpedagogiske hjelpa blir sett inn tidleg i utviklinga, ettersom det kan vere grunnleggjande for den seinare utviklinga til barnet. Dersom det ligg føre slike forhold, har det stor vekt når ein skal vurdere om eit barn har krav på hjelp. Det må også stå sentralt i vurderinga av det nærmare innhaldet i og omfanget av eit slikt tilbod, slik at det i alle fall må krevjast at hjelpa får eit slikt innhald og omfang at ho er eigna til å hjelpe på dei særlege behova barnet har.»
I vurderingen av om barnet har et særlig behov vil det kunne være relevant å vurdere om barnets behov er mer omfattende eller skiller seg fra behovet til barn på samme alder. Det er ikke noe vilkår om at barnet må ha en medisinsk diagnose. En diagnose gir dermed ikke automatisk rett til spesialpedagogisk hjelp, men skal heller ikke medføre at barnets behov for spesialpedagogisk hjelp avslås på grunn av diagnosen.
Hovedvilkåret for rett til spesialpedagogisk hjelp er at barnet har særlige behov for slik hjelp. Kommunens økonomiske situasjon er et utenforliggende hensyn som ikke kan inngå i vurderingen av om spesialpedagogisk hjelp skal innvilges.
5.2.3 Innholdet i hjelpen
Spesialpedagogisk hjelp kan omfatte ulike tiltak, for eksempel språklige, motoriske eller sosiale hjelpetiltak. Hjelpen kan også inneholde bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Hvilke tiltak den spesialpedagogiske hjelpen skal inneholde, avhenger av hvilke behov barnet har. Spesialpedagogisk hjelp omfatter et videre spekter av hjelpetiltak enn spesialundervisning. Tilbud om foreldrerådgivning skal alltid inngå i den spesialpedagogiske hjelpen. Spesialpedagogisk hjelp kan for eksempel dreie seg om støtte til språklig, sosial eller motorisk utvikling, som er grunnleggende for barnets trivsel og helhetlige utvikling. Spesialpedagogisk hjelp omfatter også språkstimuleringstiltak, både for språkutvikling generelt og for norskferdigheter spesielt, dersom barnet har et særlig behov for dette.
5.2.4 Saksbehandlingen
En sakkyndig vurdering skal foreligge før vedtaket fattes. Behovet for spesialpedagogisk hjelp skal utredes av pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) i kommunen. Hver kommune skal ha en PP-tjeneste. Dette fremgår av opplæringsloven § 5-6 første ledd:
«Kvar kommune og kvar fylkeskommune skal ha ei pedagogisk-psykologisk teneste. Den pedagogisk-psykologiske tenesta i ein kommune kan organiserast i samarbeid med andre kommunar eller med fylkeskommunen.»
PP-tjenesten i kommunen skal sørge for at det blir utarbeidet sakkyndige vurderinger i de tilfeller opplæringsloven krever det. PP-tjenesten utreder barnets behov og skal gi kommunen en tilrådning om hvorvidt barnet har et særlig behov for spesialpedagogisk hjelp. PP-tjenestens oppgave består både av å utarbeide en utredning av barnets behov og en tilrådning til kommunen basert på funnene i utredningen. Utredningen skal avklare om barnet har et behov for spesialpedagogisk hjelp og gi kommunen informasjon om hvilken hjelp barnet trenger. PP-tjenesten skal uavhengig av kommunen foreta sine faglige vurderinger og skal ikke instrueres om hva den sakkyndige utredningen skal konkludere med. PP-tjenesten er likevel et organ som er underordnet kommunen. Kommunen kan derfor blant annet stille krav til den sakkyndige vurderingens kvalitet. Hvor omfattende PP-tjenestens undersøkelse skal være, vil avhenge av den enkelte sak.
Den sakkyndige vurderingen er rådgivende. Dersom vedtaket fra kommunen eller fylkeskommunen avviker fra den sakkyndige vurderingen, skal vedtaket inneholde en begrunnelse for hvorfor kommunen eller fylkeskommunen likevel mener at barnet får et tilbud som oppfyller rettigheten etter § 5-7.
En henvendelse til kommunen om at et barns behov for spesialpedagogisk hjelp bør utredes, kan sendes når som helst i løpet av året. I opplæringsloven oppstilles det ingen frister for når en sak kan sendes til kommunen. Opplæringsloven regulerer heller ikke hvordan henvisningen til PP-tjenesten skal skje. Den enkelte kommune avgjør dermed om PP-tjenesten kan kontaktes direkte eller om henvendelsen må gå gjennom barnehagemyndigheten i kommunen.
Foreldrene må samtykke før en sakkyndig vurdering utarbeides, og foreldrene må også samtykke til at kommunen kan fatte vedtak, jf. § 5-4 andre ledd. Dersom barnehagen vurderer at barnet kan ha behov for spesialpedagogisk hjelp, må barnehagen innhente foreldrenes samtykke før det sendes en henvendelse til kommunen. Tilbudet om spesialpedagogisk hjelp skal så langt som mulig utformes i samarbeid med foreldrene, og deres syn skal tillegges stor vekt.
For barn som mottar spesialpedagogisk hjelp, skal det utarbeides en årsrapport. Årsrapporten skal inneholde en oversikt over hjelpen barnet har mottatt og en vurdering av barnets utvikling. Det vil også her være nødvendig å vurdere barnets behov for videre hjelp. Årsrapporten utarbeides av dem som har ansvaret for å gi den direkte hjelpen til barnet. Dette vil som regel enten være ansatte i barnehagen eller i pedagogteam i kommunen. Barnets foreldre og kommunen skal motta årsrapporten.
Vedtaket om spesialpedagogisk hjelp må være tilstrekkelig tydelig. Vedtaket må blant annet avklare innholdet i tilbudet, omfanget av tilbudet fastsatt i antall timer, organiseringen av tilbudet, hvilken kompetanse de som skal tilby hjelpen må ha og tilbud om foreldrerådgivning. Opplæringsloven stiller ikke uttrykkelige krav til kompetanse til den som skal gi den spesialpedagogiske hjelpen. I utgangspunktet bør hjelpen gis av en person med pedagogisk kompetanse. Det bør fremgå av vedtaket dersom tilbudet skal oppfylles ved bruk av assistent i tillegg.
De særskilte saksbehandlingsreglene i opplæringsloven utfylles av de alminnelige saksbehandlingsreglene for forvaltningen, som fremgår av lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). I opplæringsloven er det ikke fastsatt særregler for saksbehandlingstid. Det er dermed det alminnelige kravet i forvaltningsloven som gjelder. Det innebærer at kommunen og PP-tjenesten skal behandle saken uten ugrunnet opphold. Det følger videre av forvaltningsloven at foreløpig svar skal sendes dersom enkeltvedtak ikke kan gis innen en måned. Det er lagt til grunn, blant annet i Utdanningsdirektoratets veileder, at kravet om saksbehandling innen rimelig tid innebærer at PP-tjenesten og kommunen ikke kan innføre ventelister, og at en saksbehandlingstid på over tre måneder vil være for lang tid.
Det er kommunen som har plikt til å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp, jf. opplæringsloven § 13-1. For barn i barnehagealder i helseinstitusjoner eller barneverninstitusjoner er det fylkeskommunen som har plikt til å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp, jf. opplæringsloven §§ 13-2 og 13-3a.
Vedtak om å innvilge eller avslå spesialpedagogisk hjelp er et enkeltvedtak som kan påklages. Av opplæringsloven § 15-2 følger det at Kunnskapsdepartementet er klageinstans for vedtak om spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven § 5-7. Myndigheten som klageinstans er delegert til Utdanningsdirektoratet. Denne myndigheten er deretter delegert videre fra Utdanningsdirektoratet til fylkesmannen.
Klagefristen etter forvaltningsloven er tre uker fra det tidspunktet foreldrene ble underrettet om vedtaket. Dersom retten til spesialpedagogisk hjelp ikke oppfylles i tråd med vedtaket, vil foreldrene kunne klage på dette selv om fristen på tre uker er utløpt.
5.3 Forslaget i høringen
I høringsnotatet foreslo departementet at retten til spesialpedagogisk hjelp med tilhørende saksbehandlingsregler overføres fra opplæringsloven til barnehageloven med enkelte tilpasninger i ordlyden.
Departementet foreslo at retten til spesialpedagogisk hjelp overføres til barnehageloven med samme ordlyd som rettighetsbestemmelsen i dag har i opplæringsloven. Dette medfører at vilkåret for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp etter departementets forslag fortsatt skal være at barnet har særlige behov for slik hjelp.
I høringsforslaget inngikk også et forslag om at det i ordlyden ble presisert at retten til spesialpedagogisk hjelp gjaldt uavhengig av om barnet går i barnehage.
Departementet foreslo å overføre:
gjeldende regulering av foreldrenes samtykke og involvering
saksbehandlingsreglene. PP-tjenestens plikt til å utarbeide sakkyndige vurderinger foreslås dermed lovfestet i barnehageloven. I høringen mente departementet imidlertid at det ikke er nødvendig å fastsette særskilt i barnehageloven at hver kommune og fylkeskommune skal ha en PP-tjeneste ettersom dette kravet følger av opplæringsloven. Vurderingstema og innhold i den sakkyndige vurderingen og vedtaket er foreslått endret
regulering av ansvaret for å oppfylle rett til spesialpedagogisk hjelp. Forslaget innebærer videreføring av hovedregelen om at kommunen har ansvaret for å sikre at rett til spesialpedagogisk hjelp blir oppfylt, og foreslår samtidig å videreføre at fylkeskommunen har dette ansvaret for barn i barnehagealder i helseinstitusjon eller barneverninstitusjon. Departementets forslag innebærer at det tydelig av ordlyden i barnehageloven fremgår at kommunen, i unntakstilfellene fylkeskommunen, skal fatte vedtak om spesialpedagisk hjelp
kravet om at sakkyndig vurdering må foreligge før vedtaket fattes, og dersom vedtaket avviker fra den sakkyndige vurderingen, skal dette begrunnes
klageadgang på vedtak om spesialpedagogisk hjelp og foreslår at fylkesmannen skal være klageinstans
de eksisterende hjemlene i opplæringsloven til å kunne gi forskrifter
kommunens plikt til årlig å utarbeide oversikt over den spesialpedagogiske hjelpen barnet har mottatt og en vurdering av barnets utvikling
Departementet foreslo at bestemmelser og deler av bestemmelser som har omhandlet rett til spesialpedagogisk hjelp i opplæringsloven, ble opphevet. I høringsnotatet presiserte departementet at forslaget ikke betydde at reguleringen av spesialundervisning etter opplæringsloven ble berørt.
5.4 Høringsinstansenes syn
Departementet har mottatt 100 høringsuttalelser med merknader til forslaget om overføring av rett til spesialpedagogisk hjelp med tilhørende saksbehandlingsregler til barnehageloven. 98 av høringsinstansene støtter forslaget, to er mot forslaget.
Justis- og beredskapsdepartementet har merknad til forslaget. Justis- og beredskapsdepartementet viser til at barnehageloven ikke er gjort gjeldende for Svalbard, men at intensjonen i loven er styrende for driften av barnehager. Etter Justis- og beredskapsdepartementets vurdering vil lovforslaget om å overføre retten til spesialpedagogisk hjelp fra opplæringsloven til barnehageloven skape tvil om rettigheten skal gjelde barn på Svalbard. Justis- og beredskapsdepartementet vil i løpet av våren 2016 legge frem en melding for Stortinget om Svalbard, som vil vise til at det skal igangsettes et eget arbeid for å avklare Longyearbyen lokalstyres forpliktelser etter blant annet opplæringsloven og barnehageloven. Justis- og beredskapsdepartementet mener det på nåværende tidspunkt ikke bør fastsettes forpliktelser i barnehageloven som går lenger enn gjeldende forpliktelser i opplæringsloven.
Utdanningsdirektoratet støtter forslaget.
Av fylkesmennene har syv fylkesmenn merknad til forslaget om overføring. Samtlige støtter forslaget. Fylkesmannen i Rogaland og Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder foreslår at rett til alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) reguleres i barnehageloven.
Totalt 46 kommuner har uttalt seg om forslaget, av disse støtter samtlige overføring.
Stokke kommune uttaler:
«Det er en fordel at reguleringen av samtlige pedagogiske tilbudet til barn under opplæringspliktig alder samles i samme lov.»
Gjøvik kommune støtter overføring, men ser behov for flere tilpasninger og endringer i reglene som foreslås overført. Kommunen uttaler:
«Men; overføringene av bestemmelser er gjort mekanisk uten å reflektere over barnehagens egenart og organisering. Barnehager er ikke skole – i barnehagene undervises det ikke, og barnehagebarn omtales ikke med begrepet lærevansker. Et helhetlig læringssyn som er basert på rammeplanen og barnehagens egenart må synliggjøres og ivaretas i endringene.»
Tromsø kommune foreslår at rett til alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) reguleres i barnehageloven.
KS er positiv til forslaget om overføring til barnehageloven.
Private barnehagers landsforbund (PBL) støtter forslaget og uttaler:
«PBL støtter departementets forslag om å overføre reglene om spesialpedagogisk hjelp til barnehageloven. Vi deler departementets oppfatning om at en overføring av reglene kan bidra til å synliggjøre rett til spesialpedagogisk hjelp, og således gi et mer brukervennlig regelverk for foreldre og andre med interesse i rettigheter for barn i barnehagealder.»
Utdanningsforbundet støtter forslaget om overføring, men viser til at de primært ønsker gjennomgang av hele barnehageloven i tråd med forslaget til Barnehagelovutvalget.
Barneombudet viser til Barnehagelovutvalget og er kritisk til oppdeling av forslagene:
«Barneombudet er generelt kritisk til at de samlede forslagene til ny barnehagelov (Jfr. NOU 2012: 1 Til barns beste), behandles i mange deler slik det legges opp til nå. Dette gjør det vanskelig å se hvordan loven som helhet kan ivareta et godt barnehagetilbud til barns beste.
Selv om Barneombudet overveiende er positiv til de endringene som foreslås, er vi usikre på om forslagene vil gi et styrket og tydeligere tilbud til barn sammenliknet med gjeldende rett og praksis, jfr. kravet i barnekonvensjonens artikkel 3 om vurdering av barns beste.»
En rekke interesseorganisasjoner støtter forslaget, herunder Samfunnsviterne, Forskerforbundet, Faglig råd for Pedagogisk Psykologisk tjeneste, Autismeforeningen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges døveforbund.
Departementet foreslo i høringen at vilkåret for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp videreføres ved overføring til barnehageloven, og ba høringsinstansene ta stilling til om vilkåret for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp bør beholdes eller endres. Av totalt 174 høringssvar er det 47 som har merknad til forslaget. 34 høringsinstanser støtter at gjeldende vilkår videreføres. Ti av høringsinstansene ønsker endrete og mer presise vilkår for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp. Tre av høringsinstansene har merknader, men tar ikke klart stilling til forslaget.
Ingen departementer har merknader til forslaget.
Utdanningsdirektoratet viser til at gjeldende vilkår er skjønnsmessig, og foreslår at vilkåret endres:
«Bestemmelsen er skjønnsmessig, noe som etter vår vurdering er problematisk. Det er ikke klart hva «særlig behov» i første ledd skal vurderes opp mot. Det bør fremgå hvilken betydning det ordinære barnehagetilbudet skal ha i vurderingen av retten. Dagens uklarheter må ikke videreføres i ny bestemmelse.»
Totalt ni fylkesmenn har uttalt seg som forslaget, syv av disse støtter forslaget om å beholde eksisterende vilkår og to har spørsmål til innholdet. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag foreslår å fjerne særlige i vilkåret i ordlyden. Fylkesmannen i Buskerud mener at det bør presiseres om asylsøkere har rett til spesialpedagogisk hjelp.
Det har kommet merknader til forslaget fra 20 kommuner. Av disse støtter 14 forslaget. Seks kommuner mener at gjeldende vilkår er for vidt og ønsker presisering.
Sarpsborg kommune uttaler at det bør vurderes en tydeligere konkretisering av vilkår for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp. Tønsberg kommune deler dette synet og uttaler:
«Kommunen er for øvrig av den oppfatning at det bør gis en tydeligere presisering om hva vilkårene er for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp, spesielt forståelsen av «særlige behov».»
Rælingen kommune støtter forslaget om videreføring av gjeldende vilkår:
«Når det gjelder lovteksten angående retten til spesialpedagogisk hjelp, er det ønskelige med en videreføring av dagens tekst uten flere presiseringer. Dette begrunnes i at barn med behov for spesialpedagogisk hjelp er en svært sammensatt gruppe. Det vil være vanskelig å favne alle med behov når man presiserer teksten. En presisering kan kunne komme i skade for å ekskludere barn med hjelpebehov.»
Private barnehagers landsforbund (PBL) støtter forslaget om å beholde gjeldende vilkår.
Utdanningsforbundet støtter at gjeldende vilkår beholdes og uttaler:
«Utdanningsforbundet støtter en videreføring av dagens åpne ordlyd i rettighetsbestemmelsen. Dette sikrer at det foretas en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet for å avklare om barnet har behov for spesialpedagogisk hjelp.»
Barneombudet støtter at gjeldende vilkår beholdes.
Autismeforeningen foreslår at rett til alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) reguleres i barnehageloven. Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser (NKSD) fremmer samme forslag og uttaler at ASK er like viktig for barn i barnehagealder som barn i skolealder.
5.5 Departementets vurdering
Bestemmelser i opplæringsloven om rett til spesialpedagogisk hjelp med tilhørende saksbehandlingsregler foreslås overført til barnehageloven med enkelte mindre endringer. Det er bred oppslutning hos høringsinstansene om overføringen.
En klar overvekt av barn som mottar spesialpedagogisk hjelp, går i barnehage. Departementet mener det er en fordel at regelverket om pedagogiske tilbud til barn under opplæringspliktig alder, samles i samme lov. Overføringen til barnehageloven vil gi en mer logisk plassering av regelverket og et mer helhetlig og brukervennlig regelverk.
Departementet ba særskilt om innspill fra høringsinstansene på om det var behov for tydeligere presisering av vilkårene for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp eller om gjeldende åpne ordlyd burde videreføres. Blant høringsinstansene er det 47 som uttalte seg om temaet, og blant disse var det 34 som ønsker at gjeldende vide ordlyd burde videreføres ved overflytting til barnehageloven. Fordelen med at den vide ordlyden videreføres, er at barn med ulike vansker vil være omfattet av virkeområdet til bestemmelsen. Etter gjeldende rett er barn med svært ulike hjelpebehov omfattet av rettigheten. Innføring av konkret angitte vilkår vil kunne bidra til at terskelen heves. Departementet foreslår derfor at vilkåret for å ha rett til spesialpedagogisk hjelp, fortsatt skal være at barnet har særlige behov for slik hjelp. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen.
Barn i asylmottak har etter gjeldende regulering rett til spesialpedagogisk hjelp dersom det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder. Departementet foreslår at dette videreføres.
Departementet vurderer at retten til spesialpedagogisk hjelp for barn utenfor barnehage, er tematisk nærmere knyttet barnehageloven enn opplæringsloven. Det er videre en fordel at all regulering av spesialpedagogisk hjelp samles i samme lov. Enkelte høringsinstanser, blant annet Utdanningsforbundet, foreslår at retten til spesialpedagogisk hjelp for barn som ikke går i barnehage, reguleres i barneloven. Denne løsningen ville medført at reguleringen av pedagogiske tilbud for barn under opplæringspliktig alder, på ny ble plassert i ulike lover. Departementet vurderer at det er mer hensiktsmessig at reguleringen samles i samme lov.
Departementet foreslår at kravene til samtykke og involvering av barnets foreldre som fremgår av opplæringsloven per i dag, videreføres i barnehageloven. Foreldre har rett til å ta avgjørelser på vegne av sitt barn. Involvering av barnets foreldre er viktig for å ivareta barnets behov og sikre at alle forutsetninger ligger til rette for at det tilbudet som gis, vil kunne bidra til å hjelpe barnet med de utfordringer og vansker barnet har. Når foreldrene ber om spesialpedagogisk hjelp til sitt barn, har kommunen en plikt til å sikre at PP-tjenesten utarbeider en sakkyndig vurdering, og at kommunen deretter fatter et vedtak. Dette følger av gjeldende regulering i opplæringsloven og foreslås fastsatt i barnehageloven. Siden både utarbeidelse av sakkyndig vurdering og vedtak er betinget av samtykke, er det nødvendig med en klar angivelse av hvem som har samtykkekompetanse i nærmere angitte situasjoner. Departementet foreslår derfor at barnehageloven skal inneholde tilsvarende regulering som følger av opplæringsloven, om barneverntjenestens rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen etter barnevernloven §§ 4-8 eller 4-12, eller det foreligger vedtak om flytteforbud etter barnevernloven § 4-8 eller vedtak om plassering etter barnevernloven § 4-6 andre ledd.
Etter opplæringsloven har kommunen ansvaret for å sikre at retten til spesialpedagogisk hjelp blir oppfylt. Tilsvarende regulering foreslås lovfestet i barnehageloven. For barn i barnehagealder i helseinstitusjon eller barneverninstitusjon har fylkeskommunen dette ansvaret. Departementet foreslår at dette skal følge av barnehageloven.
Det foreslås at kravet om at sakkyndig vurdering må foreligge før vedtaket fattes, som følger av opplæringsloven, også fastsettes i barnehageloven ved overføring av regelverket. Dersom vedtaket avviker fra den sakkyndige vurderingen, skal dette begrunnes særskilt.
Etter gjeldende rett kan spesialpedagogisk hjelp omfatte en rekke ulike hjelpetiltak. Hjelpen kan inneholde hjelp som for eksempel bidrar til utvikling av barnets språk og sosiale og motoriske ferdigheter. Hjelpen kan videre inneholde trenings- og stimuleringstiltak og veiledning av de ansatte i barnehagen. Bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) kan inngå i den spesialpedagogiske hjelpen. Flere høringsinstanser, herunder Autismeforeningen, foreslår at rett til alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) bør lovfestes i barnehageloven. Den spesialpedagogiske hjelpen har etter gjeldende rett kunnet omfatte ASK. Departementet foreslår at dette videreføres, slik at vedtak om spesialpedagogisk hjelp kan inneholde ulike hjelpetiltak. Siden spesialpedagogisk hjelp omfatter et vidt spekter av ulike metoder å arbeide på, vil ASK kunne inngå i den spesialpedagogiske hjelpen for de barna som har behov for det.
Klageadgang på vedtak om spesialpedagogisk hjelp foreslås fastsatt i barnehageloven. Etter opplæringsloven har departementet vært klageinstans. Kunnskapsdepartementet har delegert sin kompetanse som klageinstans til Utdanningsdirektoratet, som har delegert denne kompetansen videre til fylkesmannen. I høringen er det foreslått at fylkesmannen skal være klageinstans. Departementet mener at ordningen med fylkesmannen som klageinstans, har fungert på en god måte. Fylkesmannen har nødvendig fagkunnskap for å ivareta rollen som klageinstans og har erfaring med denne typen klagesaker. Fylkesmannen er også klageinstans for vedtak knyttet til andre deler av barnehageregelverket. Få høringsinstanser har uttalt seg om dette, men de som har kommentert forslaget, er positive.
Departementet foreslår å overføre de eksisterende hjemlene i opplæringsloven til å kunne gi forskrifter til barnehageloven. Det foreslås dermed en videreføring av departementets adgang til å gi forskrift om andre oppgaver til PP-tjenesten, forskrift om innholdet i den sakkyndige vurderingen og forskrift om ansvar for spesialpedagogisk hjelp, herunder om hvem som er bosatt i kommunen, refusjon av utgifter til spesialpedagogisk hjelp, fylkeskommunens ansvar for rett til spesialpedagogisk hjelp for barn i institusjon etter vedtak etter barnevernloven og fylkeskommunens ansvar for rett til spesialpedagogisk hjelp for barn som er pasient i helseinstitusjon eid av regionalt helseforetak, eller i privat helseinstitusjon med avtale med regionalt helseforetak.
Departementet foreslår at kommunens plikt til årlig å utarbeide oversikt over den spesialpedagogiske hjelpen barnet har mottatt og en vurdering av barnets utvikling, overføres til barnehageloven.
Når det gjelder Justis- og beredskapsdepartements innspill om barnehagelovens anvendelse på Svalbard, vil Kunnskapsdepartementet vise til at Svalbard i utgangspunktet ligger utenfor barnehagelovens virkeområde. Kunnskapsdepartementet vil vurdere en nærmere forskriftsregulering av barnehagelovens anvendelse på Svalbard, jf. barnehageloven § 25, basert på varslet interdepartementalt arbeid om Longyearbyen lokalstyres forpliktelser etter blant annet barnehageloven og opplæringsloven.