4 Utleie av fartøyer

4.1 Innledning

Utleie på bareboat-vilkår forekommer i alle skipsfartssegmenter. Grunner til at fartøyer leies ut på bareboat-vilkår kan være regulatoriske og/eller forretningsmessige forhold knyttet til spesielle markeder der fartøyene opererer. Bareboat-utleien kan også være ledd i finansiering av fartøyer, og avtalene kan i noen tilfeller karakteriseres som avtaler om finansiell leasing.

Den gjeldende norske rederiskatteordningen inneholder ikke begrensninger med hensyn til utleie av fartøyer. I EU-kommisjonens praksis vedrørende særskilte skatteordninger for rederiselskaper i EU-land er det satt begrensninger med hensyn til utleie på bareboat-vilkår, blant annet slik at det stilles krav om at andelen av tonnasjen som er leid ut på bareboat-vilkår ikke overstiger en maksimalandel. Departementet legger til grunn at formålet med disse begrensningene er å sørge for at virksomhet i form av finansiell leasing av fartøyer ikke skal omfattes av skattesubsidieordninger for skipsfart.

På bakgrunn av notifikasjonsprosessen med ESA, jf. punkt 1 ovenfor, foreslår departementet noen begrensninger i adgangen til å leie ut fartøyer på bareboat-vilkår. Endringene er i samsvar med ordningen som ble notifisert til ESA 1. desember 2017 og godkjent i ESAs vedtak av 14. desember 2017.

4.2 Departementets forslag

4.2.1 Definisjoner mv. i forbindelse med begrensningene i adgangen til utleie på bareboat-vilkår

4.2.1.1 Definisjonen av utleie på bareboat-vilkår

Med utleie på bareboat-vilkår menes her utleie av fartøy i tilfeller der eieren (utleieren) ikke har ansvar for bemanning av fartøyet. Til sammenligning vil utleie på time charter-/voyage charter-vilkår typisk innebære at ansvaret for bemanning påligger eieren. I mange tilfeller vil eieren ved utleie på time charter-/voyage charter-vilkår bruke spesialiserte bemanningsselskaper som underleverandører. Ansvar og risiko knyttet til bemanningen vil likevel hvile på eieren.

Ofte vil en part med tilknytning til eieren av fartøyet ha ansvar for bemanning av fartøyet. Selv om det formelt foreligger en avtale om utleie på bareboat-vilkår, vil avtalemotparten i utleieavtalen i slike tilfeller i realiteten motta en ytelse som innebærer innleie på time charter-/voyage charter-vilkår. I slike tilfeller vil det etter definisjonen som foreslås i denne proposisjonen ikke foreligge utleie på bareboat-vilkår. Forutsetningen er at parten med tilknytning til eieren er nærstående.

Når det gjelder nærstående-definisjonen, uttalte departementet i notifikasjonen til ESA av 1. desember 2017 at det må stilles krav om en betydelig tilknytning, og antydet at en minimumsandel på 25 prosent eierskap eller kontroll vil være passende.

Den tilknyttede (nærstående) parten kan for eksempel være et selskap i en annen gren av samme selskapsgruppe.

Departementet foreslår en definisjon av nærstående part slik at ansvaret for bemanning må påligge at selskap der skipseierselskapet har en direkte eller indirekte eier- og/eller kontrollinteresse som ikke er lavere enn 25 prosent. Det nærstående selskapet kan også ha en direkte eller indirekte eier- og/eller kontrollinteresse i skipseierselskapet som ikke er lavere enn 25 prosent. Kravet vil også være oppfylt i tilfeller der et annet selskap har en tilstrekkelig eier- og/eller kontrollinteresse i både selskapet med ansvar for bemanning og det skipseiende selskapet. Det har ikke betydning om selskapet med ansvar for bemanning skattlegges innenfor rederiskatteordningen, om det er hjemmehørende i Norge eller hva slags type selskap det er tale om (aksjeselskap, kommandittselskap, NOKUS-selskap mv.).

Ved eierskap i kjede kan det forekomme at to selskaper ikke er nærstående etter 25 prosent-regelen som er omtalt over, men likevel har en slik tilknytning at vilkåret om bestemmende innflytelse i regnskapsloven § 1-3 er oppfylt. Selskapene er dermed en del av samme konsern i regnskapslovens forstand. Departementet foreslår å presisere at selskapene også i slike tilfeller vil anses som nærstående med hensyn til definisjonen av utleie på bareboat-vilkår når ansvaret for bemanning ligger hos en tilknyttet part.

I tilfeller der vilkåret om bestemmende innflytelse i regnskapsloven § 1-3 ikke er oppfylt, kan det oppstå tilfeller der et selskap (A) er nærstående med et annet selskap (B), og også nærstående med et tredje selskap (C), uten at de to andre selskapene (B og C) er nærstående til hverandre. Vurderingen av om et selskap er nærstående med selskapet som har ansvar for bemanning av fartøyet må derfor skje individuelt for hvert enkelt selskap.

Utleieavtaler som etter dette ikke omfattes av definisjonen av bareboat-utleie vil ikke være omfattet av begrensningene for slik utleie og vil ikke inngå ved beregning av andelen av tonnasje som er utleid på bareboat-vilkår. Som eksempel på dette kan nevnes et tilfelle der et rederibeskattet selskap eier fem fartøyer. Hvert av fartøyene har like stor tonnasje og det er ingen andre fartøyer i selskapsgruppen. To av fartøyene driftes og bemannes av eierselskapet selv. De tre andre fartøyene leies ut uten at eierselskapet har ansvar for bemanningen. For det ene av de tre utleide fartøyene er det imidlertid et nærstående selskap som har ansvaret for bemanning. I dette tilfellet vil selskapet oppfylle vilkåret i begrensningsregelen for «operasjonell bareboat-utleie» (jf. punkt 4.2.2 nedenfor) om at maksimalt 40 prosent av selskapsgruppens flåte innenfor den norske rederiskatteordningen kan være leid ut på bareboat-vilkår.

I tilfeller der utleien skjer fra et selskap med deltakerfastsetting, er det avgjørende om ansvaret for bemanningen påligger et selskap som er nærstående til selskapet med deltakerfastsetting. Det er altså ikke nødvendig eller tilstrekkelig at ansvaret for bemanningen ligger hos et selskap som er nærstående til en rederibeskattet deltaker.

Ved beregning av andelen som er utleid på bareboat-vilkår ved anvendelse av begrensningsreglene for bareboat-utleie, jf. punkt 4.2.3 og 4.2.4 nedenfor, vil tonnasje medtas i bareboat-andelen for perioder der ansvaret for bemanningen ikke påligger et nærstående selskap.

En konsekvens av definisjonen av utleie på bareboat-vilkår er at bareboat-utleie mellom nærstående selskaper ikke vil omfattes av definisjonen av utleie på bareboat-vilkår i forbindelse med de nye begrensningene for slik utleie i rederiskatteordningen, dersom ansvaret for bemanning påligger et selskap som er nærstående til utleier.

Det vises til forslag til nytt sjette ledd i skatteloven § 8-13.

4.2.1.2 Selskapsgruppe

I forbindelse med beregning av andelen som er utleid på bareboat-vilkår ved anvendelse av begrensningsreglene for bareboat-utleie, jf. punkt 4.2.3 og 4.2.4 nedenfor, skal et selskap utgjøre en selskapsgruppe sammen med andre selskaper dersom det foreligger en direkte eller indirekte eier- og/eller kontrollinteresse i det/de andre selskapene per 31. desember i inntektsåret. Eier- og/eller kontrollinteressen må være betydelig nok til at vilkåret om bestemmende innflytelse i regnskapsloven § 1-3 er oppfylt. Alle de nevnte selskapene vil i denne sammenhengen være en del av samme selskapsgruppe. Dette skal gjelde uavhengig av om selskapene skattlegges innenfor rederiskatteordningen, uavhengig av om selskapene er hjemmehørende i Norge og uavhengig av hva slags type selskap det er tale om (aksjeselskap, kommandittselskap, NOKUS-selskap mv.). Det er likevel bare tonnasjen i norske, rederibeskattede selskaper, herunder en andel av tonnasjen i underliggende selskaper med deltakerfastsetting og NOKUS-selskaper, som skal tas med ved beregningen av gruppens andel av tonnasje leid ut på bareboat-vilkår.

Det vises til forslag til nytt syvende ledd i skatteloven § 8-13.

4.2.1.3 Tilordning av tonnasje og beregning av tonnasjeandel

I tilfeller der tonnasje er eid gjennom selskaper med deltakerfastsetting (SDF), det vil si kommandittselskaper, partsrederier mv., og NOKUS-selskaper, jf. skatteloven § 8-11 første ledd bokstav e og f, skal en forholdsmessig andel av tonnasjen medtas ved utregningen av andelen som er leid ut på bareboat-vilkår. Ved endring i eierandel i løpet av året beregnes andelen slik at SDF- eller NOKUS-selskapets samlede tonnasje for hele året fordeles i forhold til eierandel og dager andelen har vært eiet. Når tonnasje er eiet gjennom underliggende rederibeskattet selskap, jf. skatteloven § 8-11 første ledd bokstav g, som ikke tilhører selskapsgruppen fordi eier- og kontrollandel er lavere enn kravene for å anses å tilhøre en slik gruppe, jf. ovenfor, skal det ses bort fra tonnasjen i selskapet. Det underliggende, og for dette formålet ikke-konsoliderte selskapet vil på selvstendig grunnlag, eventuelt sammen med selskaper som tilhører samme gruppe som dette selskapet, måtte oppfylle kravene til lovlig virksomhet med hensyn til bareboat-utleie.

For øvrig skal tonnasjen innenfor en selskapsgruppe regnes med fullt ut ved beregning av andelen som er utleid på bareboat-vilkår. For rederibeskattede aksjeselskaper i selskapsgruppen skal tonnasjen dermed tas med uten reduksjon ved beregningen av gruppens bareboat-andel, selv om eierinteressen er lavere enn 100 prosent.

Innleid tonnasje skal i utgangspunktet medtas ved beregningen. Fartøyer som leies inn til et rederibeskattet selskap på bareboat-vilkår, og ut igjen på bareboat-vilkår, skal likevel ses bort fra ved beregningen. Det samme gjelder for fartøyer som er leid inn på time charter- eller voyage charter-vilkår, og ut igjen på tilsvarende vilkår. Et unntak fra det sistnevnte skal likevel gjelde dersom det innleide fartøyet inngår i virksomhet i selskapet knyttet til salg av transporttjenester. Fartøyer skal ikke medtas mer enn en gang ved beregning av gruppens bareboat-andel.

Det fremgår av punkt 4.2.3 og 4.2.4 nedenfor at andelen av tonnasjen som er leid ut på bareboat-vilkår ikke kan overstige en maksimalandel (40 prosent eller 50 prosent). Måling av andelen av selskapsgruppens tonnasje som er leid ut på bareboat-vilkår skal gjennomføres årlig, som et gjennomsnitt av alle årets dager. For å unngå utilsiktede utslag av kortvarige utleieforhold foreslås det at gruppen som et alternativ kan velge å måle andelen over en periode på fire år. Tonnasjeandelene regnes ut som et vektet snitt av tonnasjeandelen for årets dager.

Det er bare tonnasje som er omfattet av særskilt beskatning etter skatteloven §§ 8-10 til 8-20 som skal tas med ved beregningen av andel av tonnasje som er utleid på bareboat-vilkår.

Det vises til forslag til nytt syvende ledd i skatteloven § 8-13.

4.2.2 Hovedregel for begrensning i adgangen til utleie på bareboat-vilkår – operasjonell leasing-regelen

Som nevnt ovenfor under punkt 4.1 antas det at formålet med EU-kommisjonens praksis når det gjelder begrensninger i adgangen til utleie på bareboat-vilkår er å sørge for at virksomhet som fremstår som avtaler om finansiering av fartøyer ikke skal omfattes av rederiskatteordningen. Notifikasjonsprosessen med ESA angående godkjenning av den norske rederiskatteordningen for en ny periode fra og med 2018 gjorde det klart at ESAs godkjenning forutsatte visse begrensninger med sikte på å oppnå et slikt formål.

Typisk er det i EU-kommisjonens praksis stilt krav om begrensninger som gjelder formålet med anskaffelsen av fartøyer, lengden på bareboat-avtalene og behovet for utleie (midlertidig overkapasitet). Departementets notifikasjon av 1. desember 2017 og ESAs godkjenning av rederiskatteordningen 14. desember 2017 innebærer en annen form for avgrensning mot «finansiell bareboat-utleie», der det gis adgang til en viss utstrekning av «operasjonell bareboat-utleie». For slik utleie gjelder en begrensning til 40 prosent av selskapsgruppens totale tonnasje innenfor den norske rederiskatteordningen. Denne hovedregelen for begrensning av utleie på bareboat-vilkår gjelder i utgangspunktet for alle typer fartøyer som er tillatte innenfor ordningen. Selskapsgrupper som driver virksomhet i form av bareboat-utleie, men der denne utleien bare gjelder fartøyer som kan defineres som offshore service-fartøyer mv., kan likevel velge i stedet å oppfylle et alternativt sett av begrensninger. Den alternative «offshore-regelen» og definisjonen av offshore service-fartøyer mv. er omtalt nedenfor under punkt 4.2.3.

Ved utformingen av hovedregelen for begrensning av tillatt utleievirksomhet i rederiskatteordningen – operasjonell leasing-regelen – har departementet sett hen til visse regnskapsstandarder som angir situasjoner som kan medføre klassifikasjon av en leieavtale som finansiell leasing for innleier (jf. Norsk RegnskapsStandard (NRS) 14 Leieavtaler og International Accounting Standard 17 Leases). Departementets forslag henter elementer fra de nevnte regnskapsstandardene. Det må likevel gjøres justeringer ved utformingen av vilkårene. Formålet med justeringene er til dels å sikre en tilstrekkelig avgrensning mot finansiell leasing, til dels å unngå skjønnsmessige vurderinger som kan gjøre regelen vanskelige å praktisere for skattemyndighetene og til dels å hindre tilpasninger i strid med formålet med regelen.

I forslaget til begrensningsregel defineres finansiell bareboat-utleie ved flere vilkår hvorav det er tilstrekkelig at ett av dem er oppfylt for at et fartøy skal anses som utleid på finansiell bareboat-vilkår. Dersom ingen vilkår er oppfylt, kan utleien regnes som en operasjonell bareboat-avtale:

• Leieavtalen overfører eierskapet til fartøyet til leietaker eller en tredjepart ved utløpet av leieperioden, unntatt når prisen skal tilsvare markedspris vurdert på tidspunktet for utløp av leieperioden.

• Leietaker eller en tredjepart har rett til å kjøpe av fartøyet ved utløpet av leieperioden, unntatt når prisen skal tilsvare markedspris vurdert på tidspunktet for utløp av leieperioden.

• Andre forhold gjør det sannsynlig at leietaker eller en tredjepart vil overta leieobjektet i løpet av avtaleperioden eller senere, unntatt når prisen skal tilsvare markedspris vurdert på tidspunktet for overtakelse.

• Nåverdien av minimum leiebetalinger tilsvarer mer enn 90 prosent av markedsverdien for fartøyet ved inngåelse av leieavtalen.

• Hele eller deler av gevinst og tap på fartøyet som følge av variasjoner i restmarkedsverdien av fartøyet tilfaller leietaker.

• Leietaker har etter utløpet av den opprinnelige avtalen rett til å fornye denne, til en leie som ligger under markedsleie for et tilsvarende fartøy.

• Leieperioden går over mer enn 50 prosent av fartøyets totale økonomiske levetid, estimert ved leieperiodens begynnelse.

Vilkårene skal hindre at skipseiende selskaper som gjennom avtaler om bareboat-utleie fraskriver seg hele eller deler av markedsrisikoen knyttet til eierskap av fartøyer ut over den avtalte leieperioden kan skattlegges innenfor rederiskatteordningen. Dette utelukker rene finansierings-/leasingselskaper fra ordningen. Overføring av markedsrisikoen kan gjennomføres på ulike måter i en bareboat-avtale, og departementets forslag til vilkår er ment å fange opp disse ulike måtene.

Dersom et eller flere av de nevnte vilkårene er oppfylt, anses utleieavtalen som en finansiell bareboat-avtale. Under operasjonell leasing-regelen er utleieaktiviteten dermed ikke tillatt virksomhet.

Dersom ingen av de nevnte vilkårene er oppfylt, anses utleieavtalen som en operasjonell bareboat-avtale. Slik aktivitet skal i utgangspunktet være tillatt innenfor rederiskatteordningen. Det skal imidlertid gjelde en begrensning slik at maksimalt 40 prosent av selskapsgruppens totale tonnasje som skattlegges innenfor rederiskatteordningen, kan være leid ut på bareboat-vilkår.

Ofte vil ansvaret for visse typer oppgaver påligge utleieren selv om et fartøy er utleid på operasjonell bareboat-vilkår. Omfanget av og innholdet i slike oppgaver varierer likevel med den enkelte utleieavtale. Vilkårene knyttet til markedsrisiko som er nevnt ovenfor, sikrer at finansiering av fartøyet ikke er hovedmotivet for å inngå en utleieavtale på bareboat-vilkår. Departementet foreslår derfor ikke at det skal stilles krav om at utleieren utfører bestemte funksjoner knyttet til det utleide fartøyet.

I forslaget er det heller ikke satt en fast, generell grense for utleieperiodens lengde. Som det fremgår av det ovennevnte, kan kontraktsperiodens lengde likevel ikke overstige halvparten av det aktuelle fartøyets forventede totale levetid (fra ferdigstillelse til utrangering). Forventet levetid skal vurderes ut fra forholdende på starttidspunktet for leieperioden. Den skattepliktige må dokumentere at vilkåret er oppfylt. Et utgangspunkt kan være å se hen til hva levetiden er anslått til i regnskapssammenheng. Tredjepartserklæringer mv. kan være ledd i en slik dokumentasjon.

I tillegg til å gå klar av definisjonen av finansiell bareboat-utleie, stilles det som nevnt vilkår om at maksimalt 40 prosent av selskapsgruppens flåte innenfor den norske rederiskatteordningen kan være leid ut på bareboat-vilkår.

Måling av andelen av selskapsgruppen tonnasje som er leid ut på bareboat-vilkår skal gjennomføres årlig, som et vektet gjennomsnitt av alle årets dager. For å unngå utilsiktede utslag av kortvarige utleieforhold foreslås det at gruppen som et alternativ kan velge å måle andelen over en periode på fire år. Andelen kan dermed måles over en fireårsperiode som omfatter skattleggingsperioden og de tre forutgående årene For inntektsåret 2018 betyr fireårs-regelen at bareboat-andelen måles over perioden 2015–2018. For grupper som velger fireårs-regelen for inntektsåret 2019, vil bareboat-andelen måles over skattleggingsperiodene 2016–2019. Gruppen kan for hver skattleggingsperiode velge mellom måling over ett år og måling over fire år. Valget av alternativ er altså ikke bindende for fremtidige skattleggingsperioder. Dersom det har skjedd endringer i selskapsgruppens sammensetning i løpet av ettårs- eller fireårs-perioden, gjelder beregningen for de selskapene som utgjorde en gruppe per 31. desember i inntektsåret. Det er bare tonnasje som har vært beskattet under den særskilte rederiskatteordningen for de aktuelle årene som skal tas med ved beregningen.

Hovedregelen for begrensning av utleie gir ikke rom for andre typer bareboat-utleie enn bareboat-utleie på operasjonell bareboat-vilkår. Dette gjelder uavhengig av kontraktens varighet, formålet med anskaffelsen og bakgrunnen for bareboat-avtalen (midlertidig overkapasitet). Under hovedregelen vil innslag av andre former for bareboat-utleie enn «operasjonell bareboat-utleie» innebære brudd på vilkårene for å skattlegges etter rederiskatteordningen, selv om disse andre innslagene oppfyller vilkårene som er stilt i «offshoreregelen» (jf. punkt 4.2.3 nedenfor) eller vilkår som er stilt av EU-kommisjonen i vedtak vedrørende rederiskatteordninger i andre land.

Etter skatteloven skatteloven § 8-17 første ledd bokstav b anses et selskap innenfor rederiskatteordningen som trådt ut av ordningen fra og med det inntektsåret da vilkårene for særskilt rederibeskatning brytes. Selskapet anses likevel ikke trådt ut dersom brudd på vilkårene rettes innen to måneder etter at bruddet oppsto, jf. skatteloven § 8-17 tredje ledd første punktum. Rettefristen gjelder brudd på vilkår som i utgangspunktet må være oppfylt alle dager i inntektsåret. Vilkåret om at andelen av selskapsgruppens tonnasje som er utleid på bareboat-vilkår ikke kan overstige 40 prosent av gruppens totale tonnasje gjelder et vektet snitt av tonnasjeandelen for årets dager og er derfor av en annen karakter enn øvrige vilkår for rederibeskatning. Reglene om rettefrist passer derfor ikke. At rettefristen ikke skal gjelde for dette vilkåret foreslås presisert i skatteloven § 8-17 tredje ledd nytt femte punktum.

Det vises til forslag til nytt syvende og åttende ledd i skatteloven § 8-13 og nytt sjette punktum i skatteloven § 8-17 tredje ledd.

4.2.3 Alternativ regel for begrensning i adgangen til utleie på bareboat-vilkår – offshore service-regelen

Departementets notifikasjon til ESA av 1. desember 2017 inneholdt en særlig, alternativ begrensningsregel for bareboat-utleie innenfor offshore service-segmentet mv. Bakgrunnen er at det for dette segmentet i særlig grad kan foreligge forretningsmessige og/eller regulatoriske forhold på utenlandsk sokkel mv. som forutsetter inngåelse av charter-avtaler på bareboat-vilkår. En mulighet i slike situasjoner kan være å opprette datterselskaper i den aktuelle jurisdiksjonen som kan ha ansvar for bemanning av fartøyer. Det er likevel ikke alltid at omstendighetene tillater en slik fremgangsmåte. Den norske offshore service-sektoren har mange små aktører som ikke har ressurser til slike investeringer, blant annet fordi oppdragets varighet og størrelse kan være begrenset. Bemanning må da settes bort til lokale bemanningsselskaper.

De spesielle utfordringene i offshore service-sektoren mv. tilsier en alternativ begrensningsregel for bareboat-utleie. I samsvar med notifikasjon til ESA av 1. desember 2017 og ESAs godkjennelse av 14. desember 2017, foreslås det en slik alternativ regel.

Offshore service-regelen er alternativ, det vil si at virksomheter som leier ut offshore-fartøyer mv. på bareboat-vilkår og som oppfyller vilkårene etter hovedregelen (operasjonell leasing-regelen) vil kvalifisere for rederiskatteordningen selv om vilkårene i offshore service-regelen ikke er oppfylt. Det er altså tilstrekkelig at slike virksomheter oppfyller vilkårene i en av de to reglene.

Offshore service-regelen skal omfatte selskapsgrupper som driver virksomhet i form av bareboat-utleie, men der denne utleien bare gjelder nærmere definerte offshore service-fartøyer mv. Dersom gruppen leier ut ett eller flere fartøyer som ikke anses som offshore service-fartøyer mv. på bareboat-vilkår, vil den alternative regelen ikke få anvendelse. Det har ikke betydning om de aktuelle fartøyene som ikke anses som offshore service-fartøyer mv. omfattes av overgangsregelen for eksisterende kontrakter, jf. punkt 4.2.5 nedenfor. Dette betyr at dersom et ikke-offshorefartøy mv. som omfattes av overgangsregelen leies ut på bareboat-vilkår vil den alternative regelen for begrensning i adgangen til utleie på bareboat-vilkår (offshore service-regelen) ikke få anvendelse.

Etter departementets oppfatning bør avgrensningen av begrepet «offshorefartøyer mv.» i sammenheng med begrensningsreglene for bareboat-utleie foretas gjennom en nærmere regulering i FSFIN, og fartøystypene som skal anses å være innenfor denne kategorien bør nevnes i forskriften. Det foreslås å etablere en egen hjemmelsbestemmelse for å gi forskrift om hvilke typer fartøy som omfattes.

Utgangspunktet for reguleringen må være at de forretningsmessige og/eller regulatoriske forholdene på utenlandsk sokkel mv. typisk gjør det nødvendig å inngå utleieavtaler på bareboat-vilkår for slike fartøyer. De aktuelle offshorefartøyene mv. må derfor brukes i maritim aktivitet på norsk eller utenlandsk kontinentalsokkel, i norsk eller utenlandsk økonomisk sone eller i norsk eller utenlandsk territorialfarvann. Fartøyene vil være knyttet til petroleumssektoren, fornybar energi, akvakultur eller havbunnrelatert virksomhet. I notifikasjon til ESA av 1. desember 2017 er det uttalt at følgende fartøystyper kan inkluderes i definisjonen av offshorefartøyer:

• a. Hjelpefartøyer i petroleumsvirksomhet, det vil si fartøyer som nevnt i skatteloven § 8-11 første ledd bokstav b. Dette omfatter en rekke forskjellige fartøystyper blant annet supplybåter, ankerhåndteringsfartøyer, rørleggingsfartøyer og subsea-fartøyer

• b. Skytteltankskip (shuttle tankers), herunder bøyelastere som opererer fra petroleumsinstallasjoner på kontinentalsokkelen, som ikke er omfattet av skatteloven § 8-11 første ledd bokstav b

• c. Brønnbåter for frakt av fisk

• d. Kabelleggingsfartøyer som ikke er omfattet av skatteloven § 8-11 første ledd bokstav b eller i

• e. Taubåter som ikke brukes i tradisjonelle fraktoppdrag og som ikke er omfattet av skatteloven § 8-11 første ledd bokstav b

• f. Seismikkfartøyer som ikke er omfattet av skatteloven § 8-11 første ledd bokstav b

• g. Vindmøllefartøyer, jf. skatteloven § 8-11 første ledd bokstav i

Fartøyer som nevnt i kategori b til f ovenfor må oppfylle kravene til å være «skip i fart» jf. skatteloven § 8-11 første ledd bokstav a og FSFIN § 8-11-1.

Departementet foreslår at maksimal andel tonnasje utleid på bareboat-vilkår i offshore service-regelen settes til 50 prosent. Dette sikrer at hovedaktiviteten i gruppen består av skipsfart der ansvaret for bemanningen ikke er flyttet ut av gruppen. Som for operasjonell leasing-regelen, jf. punkt 4.2.2 ovenfor, skal måling av andelen av selskapsgruppens tonnasje som er leid ut på bareboat-vilkår gjennomføres årlig, som et gjennomsnitt av alle årets dager, men slik at gruppen som et alternativ kan velge å måle andelen over en periode på fire år. Dersom det har skjedd endringer i selskapsgruppens sammensetning i løpet av ettårs- eller fireårs-perioden, gjelder beregningen for de selskapene som utgjorde en gruppe per 31. desember i inntektsåret. Forholdsmessig andel av tonnasje i selskaper med deltakerfastsetting regnes med. Det er bare tonnasje som har vært beskattet under den særskilte rederiskatteordningen for de aktuelle årene som skal tas med ved beregningen.

Departementet foreslår videre at maksimal leieperiode for tonnasje utleid på bareboat-vilkår i offshore service-regelen settes til fem år, med mulighet for forlengelse i inntil tre år.

I tillegg til begrensningene med hensyn til maksimal utleid tonnasjeandel og leieperiodens varighet, foreslås det at strategisk ledelse for alle fartøyer som er utleid på bareboat-vilkår må utøves fra en EØS-stat. Dette kravet sikrer en klar tilknytning til maritim sektor i EØS-området. Kravet retter seg mot utleieren. Det er altså den strategiske ledelsen som utøves for utleierselskapet som må foretas fra en EØS-stat. I noen utstrekning samsvarer dette med kravene for at et selskap skal være skattemessig hjemmehørende. Typisk vil det dreie seg om sentrale beslutninger om kjøp og salg av fartøyer, inngåelse av viktige kontrakter og strategiske allianser med andre aktører. Utenfor funksjonen faller typisk kommersiell ledelse (inngåelse av fraktavtaler mv.) teknisk management, bemanning osv.

Rettefristen etter skatteloven § 8-17 tredje ledd skal ikke gjelde for vilkåret om at andelen av selskapsgruppens tonnasje som er utleid på bareboat-vilkår ikke kan overstige 50 prosent av gruppens totale tonnasje, jf. omtalen av den tilsvarende problemstillingen for operasjonell leasing-regelen ovenfor under punkt 4.2.3.

Det vises til forslag til nytt syvende og niende ledd i skatteloven § 8-13 og nytt tredje ledd sjette punktum i skatteloven § 8-17.

4.2.4 Definisjonen av tonnasje i forbindelse med begrensningene i adgangen til utleie på bareboat-vilkår

De foreslåtte begrensningene i adgangen til utleie på bareboat-vilkår, jf. punkt 4.2.2 og 4.2.3 ovenfor, innebærer en maksimalandel for tonnasje utleid på bareboat-vilkår i selskapsgruppen. Definisjonen av tonnasje skal være den samme som i bestemmelsen om EØS-registrering i rederiskatteordningen (flaggkrav), jf. skatteloven § 8-11 åttende ledd tredje punktum. Det innebærer at tonnasjen skal beregnes ut fra nettotonnasje slik denne til enhver tid er fastsatt i målebrev som er gyldig her i riket i henhold til forskrift 26. juli 1994 nr. 749 om måling av fartøyer.

Det vises til forslag til nytt syvende ledd i skatteloven § 8-13.

4.2.5 Overgangsregler

De nye begrensningene for utleie av fartøyer på bareboat-vilkår kan innebære at selskaper som har vært skattlagt innenfor rederiskatteordningen må tre ut av ordningen fra og med inntektsåret 2018. For å gi selskaper innenfor ordningen mulighet til å tilpasse seg de nye begrensningene, slik at uttreden kan unngås, foreslår departementet noen overgangsregler. De foreslåtte overgangsreglene er i samsvar med departementets notifikasjon til ESA av 1. desember 2017 og ESAs godkjenning av rederiskatteordningen 14. desember 2017.

Etter forslaget skal de nye begrensningene for utleie av fartøyer på bareboat-vilkår i utgangspunktet bare gjelde for nye kontrakter om utleie på bareboat-vilkår, det vil si kontrakter inngått etter 31. desember 2017. Tonnasje som er leid ut på bareboat-vilkår etter eksisterende kontrakter per 31. desember 2017 vil dermed heller ikke inngå i beregningen med hensyn til tonnasjeandelen som er utleid på bareboat-vilkår. Et eksempel kan illustrere dette:

En selskapsgruppe har syv fartøyer, hvorav fire er utleid på bareboat-vilkår. Hvert av fartøyene har like stor tonnasje, og det er ingen andre fartøyer i selskapsgruppen. To av bareboat-kontraktene er inngått før 1. januar 2018. I forbindelse med begrensningene på bareboat-utleie regnes andelen tonnasje som er utleid på bareboat-vilkår da ut som 2/5 av tonnasjen, det vil si 40 prosent.

For å sikre at selskaper som i realiteten driver aktivitet i form av finansiering av skip ikke lenger kan skattlegges innenfor ordningen, skal langtidskontrakter som er inngått før 1. januar 2018 likevel omfattes av begrensningene og inngå i beregningen med hensyn til tonnasjeandelen som er utleid på bareboat-vilkår. Innholdet av begrepet «langtidskontrakt» skal etter forslaget bero på om det er «operasjonell leasing-regelen» eller «offshore-regelen» som kommer til anvendelse.

Når det gjelder «operasjonell leasing-regelen» skal kontrakter der gjenværende leieperiode per 1. januar 2018 overstiger 8 år anses som langtidskontrakter.

For «offshore-regelen» skal kontrakter der gjenværende leieperiode per 1. januar 2018 overstiger fem år anses som langtidskontrakter, men likevel slik at mulighet til forlengelse for inntil tre år ikke skal tas med ved beregning av gjenværende leieperiode. Som eksempel kan nevnes en kontrakt der leieperioden er satt til seks år, med mulighet til forlengelse i tre år. I et slikt tilfelle skal tonnasjen kunne omfattes av «offshore-overgangsregelen» dersom ett år eller mer av utleieperioden er forløpt per 1. januar 2018.

For å unngå tilpasninger skal endringer i bareboat-kontrakter i form av reduksjon av leieperioden som er gjort i perioden 15. november 2017 til 31. desember 2017, ikke tas i betraktning ved anvendelsen av overgangsreglene ved innføringen av de nye begrensningene for utleie av fartøyer på bareboat-vilkår.

Departementet foreslår også en utvidet rettefrist i 2018, blant annet ved brudd med de nye begrensningene for utleie av fartøyer på bareboat-vilkår, jf. punkt 6 nedenfor.

Det vises til forslag til annet ledd i overgangsreglene ved ikrafttredelsen av endringene i skatteloven §§ 8-13 og 8-17.