2 Bakgrunn

2.1 Postmarkedet i dag

2.1.1 Gjeldende postpolitikk

Det overordnede målet på postområdet er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris og av god kvalitet til befolkning, næringsliv og myndigheter i hele landet. Målet blir i dag i all hovedsak fulgt opp gjennom egen regulering av sektoren, herunder krav i Postens konsesjon, bruk av overskudd fra enerettsområdet til å dekke ulønnsomme leveringspliktige tjenester og statlig kjøp av slike tjenester. Det er i dag krav til enhetsporto for hele landet for brevsendinger som er omfattet av Postens enerett, dvs. for brev under 50 gram.

Det primære målet med statens eierskap i Posten er knyttet til selskapets samfunnsoppdrag. Samtidig skal selskapet sikre en god forvaltning av statens verdier og en god industriell utvikling av selskapet. Posten skal drive sin virksomhet på forretningsmessig grunnlag og må derfor søke effektive løsninger.

Det stilles krav til Posten om at det skal være minst ett fast ekspedisjonssted i hver kommune (postkontor eller Post i Butikk). I Postens konsesjon stilles det også krav om at minst 85 prosent av prioritert brevpost skal være fremme dagen etter innlevering, og at 97 prosent skal være fremme etter tre dager.

2.1.2 Utviklingstrekk

Posten har etter dagens regelverk enerett for formidling av brev under 50 gram og med en pris inntil 2,5 ganger grunntaksten (taksten for et brev i laveste takstklasse (20 gram)). Postens enerett har gradvis blitt redusert etter at gjeldende postlov trådte i kraft fra 1. januar 1997. Frem til 1. juli 2003 hadde Posten enerett på formidling av lukket adressert brevpost med vekt inntil 350 gram og med pris inntil fem ganger grunntaksten for et innenriks prioritert brev innenfor første vektklasse. Enerettsgrensen ble deretter redusert til 100 gram og prisgrensen til tre ganger grunntaksten for et innenlandsk prioritert brev i første vektklasse. Den 1. januar 2006 ble dagens enerettsgrense innført.

Reduksjonen i eneretten har ført til at selskaper med eksisterende distribusjonsnett for aviser og reklame har beveget seg inn på markedet for tyngre brev som tidligere var Postens monopolområde. I pakkemarkedet er det betydelig konkurranse i B2B- og B2C-segmentet, det vil si pakker fra bedrifter til andre bedrifter eller konsumenter. Det er videre konkurranse i segmentene for distribusjon av reklame, aviser og blader. Både Norpost og Mediepost oppgir at de distribuerer post til rundt 85 prosent av norske husstander. Videre har PostNord (det svenske og danske postverket) etablert et betydelig nett for utlevering av pakker til privatkunder i norske dagligvarebutikker. Alle disse selskapene tar bare imot postsendinger fra bedrifter med sikte på videre distribusjon til mottakerne. Markedet for småpakker er i vekst som følge av økt netthandel.

Postens enerettsområde, dvs. markedet for formidling av lette brevsendinger, har også i flere år vært i sterk konkurranse på grunn av e-substitusjon, det vil si overgangen fra papirbasert til elektronisk kommunikasjon. Konkurransen fra elektronisk kommunikasjon har, sammen med krav til kostnadsorientering, ført til at det ikke er høy lønnsomhet i brevmarkedet.

Et av de mest markante utviklingstrekkene i postmarkedet er fallet i brevmengden. Konkurransen fra elektronisk kommunikasjon har ført til at det distribueres vesentlig færre brev i dag enn ved begynnelsen av 2000-tallet. Figur 2.1 viser at ved utgangen av 2015 vil brevmengden ha falt med 50 prosent fra år 2000. Ved utgangen av 2022 forventes volumet å ha falt med mer enn 70 prosent fra årtusenskiftet.

Kilde: Posten Norge AS

Utviklingen for papiraviser og blader har i samme periode også hatt en negativ trend, noe som har gitt seg utslag i reduksjon av mengden aviser og blader som har blitt distribuert.

Den delen av markedet der det ikke ser ut til å være noen form for konkurranse, er befordring av post fra privatkunder, det være seg brev eller pakker. I dette markedet er Posten i praksis eneste tilbyder. Ut fra utviklingen i andre europeiske land anser departementet at det neppe er realistisk at det vil vokse frem en konkurransesituasjon i dette segmentet.

Den digitale utviklingen vil fortsette og stadig mer av vår daglige kommunikasjon og mediekonsum vil være digitalt. Papirpost og papiraviser går tilbake på grunn av veksten i digital kommunikasjon og digitale medier. Samtidig regner man med en fortsatt økning i e-handel på bekostning av lokal detaljhandel, noe som vil bidra til vekst i etterspørselen etter distribusjon av pakker og større postsendinger.

I brevmarkedet regner Posten med at fallet i brevmengden vil fortsette med om lag 8 prosent i året. Dette skyldes at det sendes færre brev, fordi innholdet isteden formidles i digitale kanaler. E-substitusjonen påvirkes også av at staten går over til digital kommunikasjon som sin foretrukne kommunikasjonskanal med borgerne.

Når det gjelder papiravisene kan man observere stadig fall i abonnementstall. Avisene har i større grad satset på digitale utgivelser de siste årene, samtidig som stadig flere har fått tilgang til tilstrekkelig bredbåndskapasitet for å kunne nyttiggjøre seg avisenes digitale kanaler. Etterspørselen etter distribusjon av papiraviser antas som en følge av dette å være fallende. Samtidig er det en del av befolkningen som verken kan eller vil lese avisene elektronisk.

Innenfor EU-området er det startet en prosess med sikte på en mulig revisjon av postdirektivet. Det er forventet at et eventuelt fjerde postdirektiv vil inneholde noen endringer knyttet til nivået på leveringsplikten, men det er uklart når en slik revisjon vil komme.

I markedet for brev er Posten svært dominerende, men det er en viss konkurranse på tyngre brev. I markedet for distribusjon av aviser har Posten en markedsandel på rundt 15 prosent, mens avisenes egne distribusjonsselskaper deler ut resten. For pakker viser postmarkedsrapporten for 2010 at Postens markedsandel var på 80 prosent for innenlandske pakker og ned mot 40 prosent for pakker til utlandet. Departementet legger til grunn at internetthandel og veksten i pakkemarkedet har ført til enda større konkurranse i deler av pakkemarkedet siden rapporten ble laget, for eksempel har PostNord etablert et nett for pakkeutlevering i om lag 1400 butikker landet over. Dette skulle tilsi at Posten møter sterkere konkurranse på formidling av pakker fra bedrifter i dag. Det er imidlertid vanskelig å fremskaffe god statistikk for dagens postmarked på grunn av at gjeldende postlov mangler hjemler for innsamling av data til statistikkformål.

2.1.3 Postpolitikk for fremtiden

Utviklingen med stadig fallende brevmengder vil gi en økning i behovet for statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester. Sammen med overgangen til digital kommunikasjon, vil dette kunne gi et press mot nivået på leveringsplikten. Det vil bli utfordrende å sikre gode og rimelige basis posttjenester på dagens nivå. Høringen av forslaget til ny postlov har også vist at dette er noe høringsinstansene er opptatt av.

Etter hvert som bruken av tradisjonelle leveringspliktige posttjenester går ned, vil kostnaden over statsbudsjettet gå opp. Når statlig kjøp per leveringspliktig enhet øker, vil man måtte avveie om dette er riktig bruk av samfunnets ressurser. Utviklingen vil kunne tvinge frem en reduksjon i det leveringspliktige tilbudet, for eksempel gjennom ytterligere reduksjon i antall omdelingsdager. Nivået på leveringsplikten er i lovforslaget fastlagt i loven og en eventuell endring vil måtte legges frem for Stortinget.

Uavhengig av omfanget av leveringsplikten, er regler om enhetsporto for enkeltsendinger under 50 gram et viktig virkemiddel i postpolitikken. Lovforslaget vil sikre at privatpersoner og mindre bedrifter fortsatt vil nyte godt av ordningen med enhetsporto, slik at eventuelle urimelige geografiske prisforskjeller unngås. Andelen enkeltsendinger er liten, og det vil ikke begrense leveringspliktig tilbyders mulighet til å konkurrere i nevneverdig grad. Hensynet bak avgrensningen til enkeltsendinger er at det er et stort konkurransepress i storkundemarkedet (massesendinger), mye på grunn av e-substitusjon. Det er derfor ønskelig å overlate prisingsstrategien for massesendinger til markedet. Gevinsten for samfunnet ved å innføre konkurranse antas nettopp å ville ligge i de lavere prisene på massesendinger.

Det skal fortsatt sikres et tilbud av grunnleggende posttjenester som er tilgjengelig for alle. Leveringspliktige tjenester vil, med unntak av lørdagsomdeling, ha samme omfang som i dag. Hvilket eller hvilke selskap som skal ha leveringsplikt, vil bestemmes ut fra direkteutpeking eller offentlig anskaffelse fra departementet. Med sikte på å finne den mest hensiktsmessige måten å velge leveringspliktig(e) selskap på, har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gjennomført en analyse av markedet. Det vises til nærmere omtale av denne under punkt 3.2.2.

2.2 Behovet for nytt regulatorisk rammeverk

2.2.1 Nasjonale behov

Markedsutviklingen og endringer i postsektoren siden forrige revisjon av postregelverket har medført et behov for å oppdatere gjeldende postregelverk. I dag stilles det blant annet krav i Postens konsesjon om at selskapet skal ha en klageordning som gjør det mulig for brukerne å få behandlet ethvert spørsmål om de leveringspliktige tjenestene. I et liberalisert postmarked er det behov for å sikre at alle tilbydere har en forsvarlig klageordning for egne brukere. Videre foreslås det å styrke forbrukervernet i ny lov ved opprettelse av en brukerklagenemnd for posttjenester (se punkt 2.2.3), samt å formalisere en klageordning som gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å fatte vedtak i klagesaker mellom tilbyder og bruker av posttjeneste i saker som faller utenfor Brukerklagenemndas kompetanse. Det foreslås også at tvister mellom tilbydere av posttjeneste skal kunne påklages til myndigheten.

Gjeldende postlov gjenspeiler et marked som i stor grad var et monopol. På tross av den resterende eneretten, eksisterer det i dag tre parallelle nett for distribusjon av (blant annet) postsendinger. Disse nettene dekker minst 85 prosent av landets husstander og har omdeling fra én til sju dager i uken. Lovforslaget legger opp til at myndigheten fører tilsyn med at leveringspliktig tilbyder ikke skaper konkurransehindre for andre tilbydere i markedet.

2.2.2 Tredje postdirektiv

EUs første og andre postdirektiv er innlemmet i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom gjeldende postlov. Det første postdirektivet (97/67/EF) bestod av to vesentlige elementer; en plikt til å sikre posttjenester av tilfredsstillende kvalitet for brukerne (universell tjeneste) og liberalisering av markedet for innsamling, sortering, transport og utlevering av brevsendinger over 350 gram.

Det andre postdirektivet (2002/39/EF) fortsatte den gradvise liberalisering av markedet for posttjenester. Fra 1. januar 2003 ble markedet for postsendinger over 100 gram åpnet for konkurranse, og fra 1. januar 2006 ble vektgrensen redusert til 50 gram. I tillegg ble det gitt ytterligere bestemmelser om den universelle tjenesten.

Det tredje postdirektivet (2008/06/EF) ble vedtatt 20. februar 2008. Direktivet fullfører Kommisjonens arbeid med å åpne markedet for posttjenester for konkurranse. I tillegg gis det ytterligere bestemmelser om statenes forpliktelser når det gjelder universelle tjenester. Liberaliseringen skulle i utgangspunktet gjennomføres innen utgangen av 2010, dog med en mulighet for to års utsettelse for nærmere angitte medlemsland.

Lovforslaget med tilhørende postforskrift er blant annet ment å gjennomføre EUs tredje postdirektiv i norsk rett. Den største endringen i norsk rett er at Postens enerett på formidling av brev under 50 gram oppheves. Direktivet gir rom for å videreføre ordningen med leveringsplikt for et grunnleggende posttilbud.

De viktigste endringene i direktivet er etablering av et indre marked i EU for posttjenester. Konsekvensen av dette er at spesielle eller eksklusive rettigheter for posttilbydere avskaffes. For å sikre innbyggerne et minimumsnivå for levering og kvalitet på posttjenester, gir direktivet regler om leveringspliktige tjenester.

Direktivet gir videre regler i artikkel 4 og 3.3 om at medlemsstatene får mulighet til å velge den mest praktiske og enkleste løsningen for å garantere tilgangen til leveringspliktige tjenester, samtidig som det settes krav om å følge prinsippene om objektivitet, åpenhet og innsyn, ikke-diskriminering, proporsjonalitet og hindre konkurransevridning.

Direktivet gir anvisning på ulike muligheter for finansiering av leveringspliktige tjenester. Dette kan skje ved hjelp av offentlige tilskudd i form av direkte statsstøtte, indirekte finansiering ved bruk av offentlige anskaffelser eller ved fondsfinansiering.

Direktivet gir myndighetene plikt til å sørge for at prisene for alle tjenestene som inngår i leveringsplikten skal være kostnadsorienterte og bidra til effektiv drift av de leveringspliktige tjenestene. Prisene skal også være åpne og ikke-diskriminerende. Disse prinsippene kan imidlertid fravikes når det gjelder storkunder som nyter godt av kvantumsrabatter osv. Konkurranseutsetting av leveringspliktige tjenester skal heller ikke hindre videreføring av visse kostnadsfrie tjenester for blinde og svaksynte.

Tredje postdirektiv gir i artikkel 11a myndighetene en mulighet til å pålegge tiltak for å ivareta brukernes interesser eller styrke konkurransen i markedet. Slike pålegg kan blant annet omfatte å gi alle tilbydere tilgang til deler av eksisterende infrastruktur eller til deler av de leveringspliktige tjenestene, for eksempel postnummersystem, adressedatabaser, postbokser, postkasser, adresseendringsregister, leveringspliktig tilbyders system for ettersending av postsendinger og system for retur av ikke-leverbar postsending. Tiltakene skal ses i lys av nasjonale behov.

For øvrig gir direktivet nye bestemmelser om at både nasjonale regulatører, konkurransemyndigheter og EU-kommisjonen har rett til innsyn i opplysninger som er nødvendige for å fatte vedtak om leveringspliktige tjenester og legge til rette for at markedsforholdene er rettferdige.

For å beskytte og styrke forbrukernes rettigheter settes det i artikkel 19 krav om at klageordning på postområdet også skal omfatte posttjenester utenfor området for leveringspliktige tjenester. Det fremgår av artikkel 22.3 at alle parter som berøres av et vedtak fattet av nasjonal tilsynsmyndighet skal ha rett til å klage over vedtaket til en uavhengig instans. For å sikre forutsigbarhet og rettssikkerhet i markedet gis det adgang til å la myndighetens vedtak gjelde til saken er avsluttet.

Departementet har under prosessen med å vurdere innføring av direktivet utredet konsekvensene av en liberalisering i postmarkedet i flere omganger:

• I 2009/2010 utredet Samfunns- og næringslivsforskning konsekvensene av å innføre EUs tredje postdirektiv. De to rapportene konkluderte med at økt konkurranse fører til økt samfunnsøkonomisk effektivitet i form av mer kostnadsbasert prising, incentiver til kostnadseffektivitet og produktinnovasjon. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av liberalisering er knyttet til lavere priser og økt innovasjon. Samfunns- og næringslivsforskning fant ingen negative konsekvenser for tjenestetilbudet i distriktene, så lenge leveringspliktig tilbyder fortsatt får finansiert ulønnsomheten knyttet til leveringsplikten over statsbudsjettet.

• Den økonomiske utviklingen for de leveringspliktige tjenestene ble utredet av Oslo Economics i 2010. Konklusjonen var at behovet for statlig kjøp vil øke til 2,5 mrd. kr i 2020 dersom ikke omfanget av leveringspliktige tjenester blir redusert. Årsaken til de økte kostnadene er i hovedsak fallende brevmengder på grunn av e-substitusjon. Konsekvensen av å innføre konkurranse vil bare utgjøre en mindre del av de økte kostnadene. Postkom har i 2015 fått gjennomført en oppdatering av Oslo Economics’ rapport. Oppdateringen viser fortsatt at fallet i brevmengden vil forårsake økning av statlig kjøp, gitt et fast nivå på leveringsplikten. Videre stadfestes det at fullskala konkurranse vil øke statlig kjøp mer enn begrenset konkurranse. Selv ved bruk av forskjellig tallgrunnlag, har de to rapportene i stor grad sammenfallende konklusjoner. Postkom og departementet har imidlertid ulikt syn på den sannsynlige utviklingen av konkurransen i postmarkedet, noe som medfører ulike forventninger til fremtidig behov for statlig kjøp.

• Copenhagen Economics utredet i 2010 konsekvensene av liberalisering i utvalgte land, med særlig vekt på endringer i lønns- og arbeidsvilkår. Når lønningene i postsektoren var på nivå med lønningene i privat sektor i utgangspunktet, har ikke nye posttilbydere tilbudt lavere lønninger (Sverige, Storbritannia). Der lønningene i postsektoren var høyere enn i privat sektor har nye posttilbydere presset lønninger og andre arbeidsvilkår mot et mer markedsbasert nivå (Tyskland, New Zealand og Nederland). I Norge anses Posten å ha et lønnsnivå på linje med det som tilbys i privat sektor for tilsvarende arbeidskraft.

• Advokatfirmaet Kluge ved Thomas Naalsund utredet i 2010 mulige konsekvenser dersom Norge valgte å reservere seg mot EUs tredje postdirektiv. Den direkte rettslige konsekvensen av å benytte retten er at de berørte deler av det relevante vedlegget til avtalen blir satt til side. Dette vil ha virkning for samtlige EFTA-stater. De rettslige konsekvensene vil mest sannsynlig være at postdirektivene blir suspendert fra EØS-avtalen, eventuelt også rettsakter om elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tjenester, informasjonssamfunnstjenester og personvern. Utredningen understreket stor usikkerhet knyttet til konsekvensene. Forutsatt at EU aksepterer at kun de to tidligere postdirektivene settes ut av kraft, vil den rettslige konsekvensen være at postsektoren igjen kun vil være regulert av bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel, dvs. de generelle bestemmelsene i EF-trakaten, herunder regelverket om de fire friheter og konkurransereglene. Det er ikke uten videre lett å bedømme hvilke konkrete konsekvenser dette vil ha for Norges frihet til å regulere postsektoren med virkning for markedsaktører for EU-stater eller for EU-statenes adgang til å regulere med virkning for norske aktører.

Utredningene gir samlet sett et godt bilde av muligheter og utfordringer knyttet til en full liberalisering av det norske postmarkedet. Departementet konkluderer ut fra disse rapportene at en liberalisering av det norske postmarkedet er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at det ikke er sannsynlig at liberaliseringen fører til reduserte lønninger i postsektoren. Departementets utredninger ligger på www.regjeringen.no/sd.

2.2.3 Forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har sendt forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker på høring 9. oktober 2014. Loven skal gjennomføre EUs direktiv 2013/11/EF (ADR) og forordning EF 524/2013 (ODR), samt enkelte forslag fra NOU 2010:11 Nemndbehandling av forbrukertvister. ADR-direktivet stiller krav til at det skal være et utenrettslig tvisteløsningstilbud for tvister ved forbrukerkjøp av de fleste varer og tjenester. Dette omfatter i utgangspunktet også posttjenester. I dag eksisterer det ingen brukerklagenemnd for posttjenester, og det er behov for å endre postregelverket for å styrke forbrukervernet og oppfylle minstekravene i ADR-direktivet og ODR-forordningen. Det foreslås derfor i lovforslaget at det opprettes en brukerklagenemnd for posttjenester. Inntil slik nemnd er opprettet er det i lovforslaget til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lagt opp til at slike tvister vil kunne bringes inn for Forbrukerrådet.

2.2.4 Verdenspostforeningen/Internasjonale forpliktelser

Norge er medlem av Verdenspostforeningen (Universal Postal Union, UPU), en global organisasjon med 192 medlemsland tilsluttet FN-systemet. Formålet med foreningen er å sikre fri bevegelse av post over landegrensene over hele verden, og fastsette nærmere regler for gjennomføringen av dette. Det norske lovverket har hittil bare i begrenset grad hatt henvisninger til det internasjonale regelverket som kommer fra UPU, selv om dette gir en rekke rettigheter og plikter til den leveringspliktige tilbyder i det enkelte land. Regelverket blir normalt endret hvert fjerde år. Det vil være hensiktsmessig å ha en tydeligere henvisning til det relevante regelverket fra UPU, spesielt i en situasjon der det åpnes opp for mer konkurranse i postsektoren. I en tid der det blir stadig mer kontakt med andre land, også i postsammenheng, er det viktig å tydeliggjøre hvilke rettigheter og plikter som springer ut av det internasjonale samarbeidet, og som får betydning for både tilbydere og kunder.

Verdenspostkonvensjonen, som er det aktuelle regelverket som regulerer håndteringen av poststrømmer over landegrensene, inneholder en rekke bestemmelser om den praktiske gjennomføringen av samarbeidet for å sikre levering av post mellom landene. Det er egne bestemmelser om økonomisk avregning mellom postselskapene/landene for tjenester som blir utført, og egne bestemmelser om for eksempel portofrihet for postsendinger beregnet på blinde og svaksynte (disse er nylig utvidet, slik at de nå også omfatter andre elementer enn bare blindeskrift, som er regulert i gjeldende postlov). Lovforslaget gir hjemler for å sikre at Norges forpliktelser overfor UPU blir tilstrekkelig ivaretatt.

2.3 Høring

Samferdselsdepartementet sendte 22. oktober 2014 forslag til ny postlov og postforskrift på høring med frist 26. januar 2015 for å gi innspill. Høringen ble offentliggjort på departementets hjemmesider og sendt direkte til følgende høringsinstanser:

• Departementene

• Fylkeskommunene og Oslo kommune

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• Deltasenteret

• Direktoratet for forvaltning og IKT

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Konkurransetilsynet

• Longyearbyen Lokalstyre

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• Post- og teletilsynet (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fra 01.01.2015)

• Språkrådet

• Statistisk Sentralbyrå

• Akademikerne

• Bank ID Norge

• Bankenes ID-tjeneste

• Bankenes standardiseringskontor

• Buypass

• Commfides Norge

• Danske Bank

• Den Norske Advokatforening

• Den Norske Fagpresses Forening

• DNB Bank

• e-Boks

• Eika Gruppen

• Finans Norge

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

• Handelsbanken

• Huseiernes Landsforbund

• KS – Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon

• Landslaget for Lokalaviser

• LO

• lokalPosten

• MediaPost

• Mediebedriftenes Landsforening

• Nei til EU

• NHO

• Norconsult

• Norges Handikapforbund

• Norges Røde Kors

• Norpost

• Norsk folkehjelp

• Norsk Pensjonistforbund

• Norsk Transport- og Logistikkforening

• Posten Norge

• Postkom

• Schenker

• SEB Privatbanken

• SkandiaBanken

• Småbedriftsforbundet

• Sparebankforeningen

• SpareBank1

• Spekter

• Statoil

• Strålfors

• TollpostGlobe

• UniBridge

• Virke

• YS

Departementet mottok 141 innspill i høringsrunden, 117 av innspillene kom på e-post, noe som illustrerer at elektronisk kommunikasjon i stor grad har overtatt for tradisjonell brevpost. Følgende kom med innspill i høringsrunden:

• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet

• Brønnøysundregistrene, Datatilsynet, Direktoratet for forvaltning og IKT, Forbrukerombudet, Helsedirektoratet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politidirektoratet og Statens kartverk

• Fylkeskommunene Buskerud, Finnmark, Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland, Oppland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Telemark, Troms og Østfold

• Kommunene Askøy, Audnedal, Bardu, Beiarn, Bjerkreim, Bø i Telemark, Eid, Eidfjord, Eigersund, Engerdal, Fjaler, Flatanger, Folldal, Fyresdal, Grane, Granvin, Gulen, Hemne, Hornindal, Kautokeino, Krødsherad, Leirfjord, Levanger, Marnadal, Måsøy, Nissedal, Oslo, Salangen, Selbu, Selje, Skien, Songdalen, Stjørdal, Suldal, Sunndal, Tana, Vaksdal, Voss, Våler og Åseral.

• Ulike regionråd og kommunesamarbeid: Fjellnettverket, Fosen regionråd, Hardangerrådet, Nord-Troms regionråd, Orkdalsregionen, Regionrådet for Fjellregionen, Regionrådet for Hallingdal, Setesdal Regionråd, Sogn regionråd, Sør-Helgeland regionråd, Valdres natur- og kulturpark og Vest-Telemarkrådet.

• Andre interessenter: Abelia, Alvdal, Folldal og Tolga Nei til EU, Arbeiderbevegelsens presseforbund, Bamble Nei til EU, Commfides, Den norske advokatforening, e-Boks, Elektronisk Forpost Norge, Finans Norge, Hedmark Nei til EU, Hørselshemmedes landsforbund, Høyanger arbeiderparti, IKT Norge, Landslaget for lokalaviser, LO, LO i Nord-Østerdal, lokalPosten, Mediapost, Mediebedriftenes landsforening, Cornelia C Molenaar, Møre og Romsdal Nei til EU, Møre og Romsdal redaktørforening og Avisforeninga i Møre og Romsdal, Nei til EU, Nei til EU Østfold, NHO, NHO Logistikk og Transport, Norges bondelag, Norges bygdekvinnelag, Norges Kommunistiske Parti, Norges Kommunistiske Parti Østfold, Norges Røde Kors, Norpost, Norsk redaktørforening, Harald Omnes, Odd Oskarson, Pensjonistforbundet og SAKO organisasjonene, Posten, Postens arbeiderpartilag, Postkom, PostNord, Rogaland SV, Rødt Bamble, Rødt Hedmark, Rødt Notodden, Rødt Telemark, Sarpsborg SV, Sarpsborg Nei til EU, Statens kartverk, Stavanger Nei til EU, Spekter, Strålfors, Troms Nei til EU, Ungdom mot EU, Vennesla senterparti, Vest-Agder Nei til EU, Vestfold Nei til EU og Virke.

Arbeids- og sosialdepartementet, Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kunnskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Utenriksdepartementet, Riksadvokaten, Statistisk Sentralbyrå og KS hadde ingen merknader til høringen.

Omtale av en rekke av høringsuttalelsene fremkommer på vanlig måte under de enkelte kapitler som omhandler innholdet i loven. Alle høringsuttalelsene kan leses i sin helhet på departementets hjemmeside www.regjeringen.no/sd.

2.4 Vurdering av behovet for en minimumsregulering av tilbydere av sikker digital posttjeneste

Departementet foreslo i høringen å regulere sikker digital posttjeneste for å sikre en minimumsstandard for kommersielle tilbud av slik posttjeneste. Forslag til regulering var ment å ta vare på viktige egenskaper ved den tradisjonelle posttjenesten ved overgangen til digitale løsninger. Selv om e-post og meldinger i sosiale medier tilfredsstiller folks daglige kommunikasjonsbehov, har denne typen kommunikasjon ikke tilstrekkelig sikkerhet, konfidensialitet eller notoritet til å kunne erstatte den regulerte brevposten fullt ut. Departementet var blant annet opptatt av å legge til rette for et sikkert og brukervennlig alternativ til bruk av usikre e-postsendinger.

Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på om postloven burde inneholde en minimumsregulering av sikker digital posttjeneste. Departementet var særlig interessert i vurderinger av behovet for regulering og om en minimumsregulering på det nåværende tidspunkt er formålstjenlig og egnet til å fremme utvikling av sikre og gode digitale posttjenester. Forslaget innebar at enkelte sentrale deler av den etablerte reguleringen av posttjenester (taushetsplikt, notoritet og ansvar) også skulle gjelde for tilbydere av sikker digital posttjeneste i en tid der stadig mer informasjon flyttes fra brevpost til digitale meldinger.

Departementet har fått interessante tilbakemeldinger på forslaget fra mange av høringsinstansene. Noen støtter forslaget til minimumsregulering, og noen mener at det ikke er behov for en slik regulering. Felles for mange av innspillene er at de støtter ideen om å sikre en minimumsregulering av tilbydere av sikker digital posttjeneste slik de er definert i forslaget, men at det er uklart hvordan en slik regulering passer inn i bestemmelsene i forslag til ny postlov. Noen av høringsinstansene mener også at det må vurderes nærmere hvordan en norsk regulering på området passer inn med fremtidig regulering av elektroniske signaturer.

På denne bakgrunn velger departementet å ta ut forslaget til minimumsregulering av sikker digital posttjeneste i postloven. Departementet vil vurdere om problemstillingene bør utredes nærmere i et bredere forum.