5 Betalingsforetak

5.1 Betalingsforetak

5.1.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven gjelder for virksomhet som drives eller skal drives i Norge, samt norske finansforetaks virksomhet i utlandet, se finansforetaksloven § 1-2 første ledd.

Etter finansforetaksloven § 2-10 første ledd gir tillatelse til å drive virksomhet som betalingsforetak adgang til å utføre betalingstjenester, samt motta betalingsmidler fra kunder til bruk ved utførelsen av slike tjenester. Finansdepartementet er i bestemmelsens fjerde ledd gitt forskriftshjemmel til å fastsette nærmere regler om betalingsforetak og foretak med begrenset tillatelse. Finansforetaksforskriften fastsetter nærmere detaljregler om betalingsforetak og e-pengeforetak.

Det følger av finansforetaksloven § 2-3 fjerde ledd at tillatelse til å utføre betalingstjenester omfatter, når ikke annet er fastsatt, også omsetning av valuta i forbindelse med pengeoverføringer med utlandet og kredittyting innenfor fastsatte kredittgrenser ved gjennomføringen av oppdrag om betalingsoverføring dersom kreditten ikke ytes av midler mottatt for å utføre betalingsoverføringer, og er kortsiktig og skal tilbakebetales senest innen 12 måneder.

Etter finansforetaksloven § 13-1 første ledd kan finansforetak ikke drive annen virksomhet enn det som følger av bl.a. regler gitt i eller i medhold av lov for den enkelte type foretak.

Finansforetaksloven kapittel 3 angir krav til konsesjonsbehandling. Finansforetaksloven § 3-1 angir krav til opplysninger og dokumentasjon som søknad om konsesjon skal inneholde.

Etter finansforetaksloven § 3-7 kan departementet helt eller delvis tilbakekalle, endre eller sette nye vilkår for en tillatelse etter finansforetaksloven. Bestemmelsen angir ulike grunnlag for når det kan skje.

Finansforetaksloven § 14-17, jf. finansforetaksforskriften §§ 14-2 og 14-4, angir krav til ansvarlig kapital for betalingsforetak. Finanstilsynet kan fastsette vilkår for oppfyllelse av kapitalkravene når betalingsforetaket inngår i finanskonsern, se finansforetaksforskriften § 14-2.

5.1.2 Forventet EØS-rett

Det følger av PSD 2 artikkel 2 nr. 5 at medlemsstatene kan unnta foretak fra PSD 2 som direktiv 2013/36/EU også unntar fra sitt anvendelsesområde i artikkel 2 nr. 5 punkt 4-23. Bestemmelsen lister opp ulike foretak i EUs medlemsland.

PSD 2 fastsetter i artikkel 5, jf. artikkel 11, nye krav til dokumentasjon som skal sendes inn ved søknad om tillatelse som betalingsforetak, blant annet krav til beskrivelse av foretakets rutiner for å følge opp sikkerhetshendelser og beredskapsplan som identifiserer kritiske deler av virksomheten, se artikkel 5 bokstav f og h.

Etter artikkel 8 nr. 3 kan medlemsstatene unnta betalingsforetak som er omfattet av tilsyn på konsolidert grunnlag med en kredittinstitusjon som morforetak, fra å oppfylle kravene til ansvarlig kapital etter artikkel 9. Artikkel 9 gjelder beregning av ansvarlig kapital.

Direktivet artikkel 13 angir når myndighetene kan tilbakekalle en tillatelse som betalingsforetak. Artikkel 13 nr. 1 bokstav d angir at kompetente myndigheter kan kalle tilbake en tillatelse dersom betalingsforetaket ville utgjøre en trussel mot betalingssystemets stabilitet eller tilliten til det.

Artikkel 18 gjelder hvilke aktiviteter betalingsforetak kan drive i tillegg til å yte betalingstjenester. Artikkel 18 nr. 4 angir blant annet at kredittyting kun må ytes i forbindelse med betalingstjenestene etter direktivet vedlegg I nr. 4 og nr. 5. Dette er betalingstjenester som gjelder gjennomføring av betalingstransaksjoner og utstedelse av betalingsinstrument og innløsning av transaksjoner.

5.1.3 Høringsutkastet

Når det gjelder den nasjonale adgangen til å unnta visse foretak fra reglene i PSD 2, viser Finanstilsynet til at CRD IV-direktivet foreløpig ikke er tatt inn i EØS-avtalen, og at Norge ikke har unntaksforetak under tidligere kredittinstitusjonsdirektiv. Tilsynet mener derfor at det nasjonale valget i PSD 2 ikke er relevant for Norge.

Finanstilsynet foreslår at de nye kravene til dokumentasjon i søknad som betalingsforetak og e-pengeforetak inntas i forskrift.

Finanstilsynet har vurdert direktivets bestemmelse om tilbakekall av tillatelse i høringsnotatet punkt 2.3.4, og uttaler:

«Artikkel 13 angir uttømmende når myndighetene kan tilbakekalle tillatelsen. Det er derfor et spørsmål om alle alternativene for tilbakekall i artikkelen må gjennomføres i norsk rett dersom de ikke følger eksplisitt.

Tilbakekall på grunn av at et foretak har unnlatt å informere tilsynsmyndigheten om større/vesentlige endringer i sin virksomhet følger ikke eksplisitt av finansforetaksloven, men kan tolkes inn under § 3-7 første ledd bokstav b eller c, avhengig av omstendighetene i saken. Finanstilsynet foreslår derfor ingen endringer i § 3-7.

Bokstav d innfører et nytt grunnlag for tilbakekall der betalingsforetaket anses som en trussel mot tilliten til betalingssystemet ved fortsatt virksomhet. Finanstilsynet legger til grunn at dette grunnlaget følger av finansforetaksloven § 3-7, sammenholdt med reglene i finanstilsynsloven, og at det derfor ikke er nødvendig å presisere dette nærmere.»

Videre foreslår Finanstilsynet at det presiseres i finansforetaksloven § 2-3 at betalingsforetak og e-pengeforetak kan yte kreditt i forbindelse med betalingstjenestene angitt i direktivets vedlegg I nr. 4 og nr. 5. Finanstilsynet uttaler:

«Finansforetaksloven § 2-3 viser til at tillatelse til å yte betalingstjenester også gir adgang til å yte begrenset kreditt. Paragrafen angir imidlertid ikke hvilke tjenester en slik kredittyting kan skje i forbindelse med, selv om begrensningen til betalingstjeneste 4 og 5 fremgikk av PSD 1.»

Når det gjelder om norsk rett skal unnta betalingsforetak fra å oppfylle krav til ansvarlig kapital på solonivå dersom de omfattes av konsoliderte krav, foreslår Finanstilsynet at denne adgangen ikke benyttes. Tilsynet viser til at norsk finansregulering er basert på prinsippet om at finansforetak skal oppfylle alle soliditetskrav både på solo- og konsolidert nivå.

5.1.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om å presisere at det kan ytes kreditt i forbindelse med tjenestene angitt i direktivet vedlegg I, nr. 4 og nr. 5.

Finans Norge mener alle alternativene for tilbakekall av konsesjon eksplisitt bør fremgå av finansforetaksloven, og fremhever at Finanstilsynet ut fra hensynet til legalitetsprinsippet bør ha et klart hjemmelsgrunnlag ved tilbakekall av konsesjon. Videre viser Finans Norge til at Finanstilsynet mener det nasjonale valget i artikkel 2 nr. 5 til å unnta visse foretak fra reglene i PSD 2 ikke er relevant for Norge, og tar dette synspunktet til etterretning. Når det gjelder den nasjonale adgangen til å unnta betalingsforetak fra solokrav dersom de omfattes av konsoliderte krav, uttaler Finans Norge at de i utgangspunktet støtter Finanstilsynets forslag om ikke å benytte denne adgangen. Finans Norge mener dette vil bidra til å sikre at lik risiko reguleres likt for norske foretak og konsern, uavhengig av om det er et selvstendig betalingsforetak eller et datterselskap i et finanskonsern. Finans Norge fremhever at dersom mange land gjør bruk av den nasjonale adgangen til å unnta datterselskaper kapitalkrav på solobasis, kan det potensielt gi norske konsern en konkurranseulempe sammenlignet med tilsvarende filialer av utenlandske konsern. Disse hensynene må veies mot hverandre. Finans Norge mener det er hensiktsmessig at det åpnes opp for at tilsynet kan gi unntak fra krav på solonivå etter nærmere vurdering.

Payr er kritiske til at grunnlag for tilbakekall som fremgår av direktivet, skal innfortolkes i finansforetaksloven § 3-7, og mener det vil oppstå usikkerhet. Etter Payrs syn er det avgjørende at foretak med konsesjon som betalingsforetak har klare bestemmelser å forholde seg til for å kunne etterleve regelverket. Videre fremhever Payr at endring og tilbakekall av konsesjon må ha et klart hjemmelsgrunnlag.

5.1.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at direktivet i artikkel 5 fastsetter nye krav til søknad fra betalingsforetak og e-pengeforetak.

Etter departementets vurdering er den lovtekniske løsningen som fremgår av Finanstilsynets utkast, hensiktsmessig tilpasset gjeldende regelverk. I likhet med Finanstilsynet legger departementets lovforslag opp til at de mer detaljerte reglene om betalingsforetak bør fastsettes i forskrift. Ingen av høringsinstansene går imot Finanstilsynets forslag til lovteknisk løsning. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Finanstilsynets forslag, og foreslår at det inntas en forskriftshjemmel som vil gi Finansdepartementet adgang til i forskrift å fastsette nærmere regler om krav til søknad om tillatelse som betalingsforetak og e-pengeforetak, se forslag til endring av finansforetaksloven § 3-1, nytt femte ledd. Forskriftshjemmelen vil også gjelde for virksomhet som tilbyr betalingsfullmakttjeneste.

Det følger av PSD 2 artikkel 13 nr. 1 bokstav d at kompetente myndigheter kan kalle tilbake en tillatelse dersom betalingsforetaket ville utgjøre en trussel mot betalingssystemets stabilitet eller tilliten til det hvis det fortsatte sin betalingstjenestevirksomhet.

Departementet har vurdert merknadene fra Finans Norge og Payr om at grunnlagene for tilbakekall av tillatelse som følger av direktivet bør fremgå eksplisitt av loven. Departementet viser til hensynet til klare og ensartede regler, og til at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv. Departementet foreslår at grunnlaget som fremgår av PSD 2 inntas i finansforetaksloven, se forslag til endring av finansforetaksloven § 3-7, se første ledd ny bokstav f.

Det følger av PSD 2 artikkel 18 nr. 4 at betalingsforetak kan yte kreditt i forbindelse med betalingstjenestene angitt i vedlegg I nr. 4 og nr. 5. Definisjonen av betalingstjenestene er i norsk rett gjennomført i finansavtaleloven § 11 bokstav b og c, og gjelder gjennomføring av betalingstransaksjoner og utstedelse av betalingsinstrument og innløsning av transaksjoner hvor slike instrumenter er benyttet.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å presisere at kredittyting kan skje ved gjennomføring av betalingstjenestene som angitt i finansavtaleloven § 11 første ledd bokstav b og c, og dette gjøres ved å innta en henvisning til betalingstjenestene. Departementet viser til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-3 fjerde ledd. Bestemmelsen gjennomfører deler av PSD 2 artikkel 18 nr. 4. Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om ikke å unnta visse foretak fra bestemmelser som gjennomfører PSD 2. Når det gjelder adgangen til å unnta betalingsforetak fra å oppfylle krav til ansvarlig kapital på solonivå, slutter departementet seg til tilsynets vurdering. Etter departementets syn gir finansforetaksloven § 14-17 mulighet til å gjennomføre det Finans Norge har foreslått i høringen, dersom det senere skulle vise seg å være behov for det.

5.2 Enklere regler for begrenset virksomhet

5.2.1 Gjeldende rett

Betalingsforetak som begrenser betalingstjenestevirksomheten sin til å utføre tjenesten «pengeoverføringer» innenfor visse rammer, kan søke om begrenset tillatelse som betalingsforetak. Etter finansforetaksloven § 2-3 første ledd andre punktum har foretak med særskilt, begrenset tillatelse til å utføre pengeoverføring, jf. § 2-10 tredje ledd, rett til å yte pengeoverføringer.

Finansavtaleloven § 11 første ledd bokstav d, jf. finansavtaleloven § 12 bokstav k, definerer pengeoverføring, som blant annet angir at betalingstjenesten innebærer at det mottas midler (enten kontant eller gjennom bankoverføring) fra en betaler uten at det opprettes en konto i betalingsmottakerens eller betalerens navn.

Betalingsforetak med begrenset tillatelse har ikke adgang til å drive virksomhet i hele EØS i medhold av sin hjemstatskonsesjon. Filialer av foretak med hovedsete i annen stat i EØS vil kunne få norsk tillatelse til å drive virksomhet i Norge etter bestemmelsen. Det fremgår av tredje ledd bokstav b at foretaket eller filialen skal ha systemer eller retningslinjer for kontroll og avdekking av risiko.

Finansforetaksloven inneholder i kapittel 3 krav til søknad om, og tildeling av, konsesjon. Det følger av finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd annet punktum at «bestemmelsene i § 3-1, § 3-2 med unntak av annet ledd bokstav b og §§ 3-5 til 3-7 gjelder tilsvarende». Disse gjelder blant annet krav til ledelsen av foretaket, igangsetting av virksomhet og endring og tilbakekall av tillatelse.

Finansforetaksloven § 3-2 annet ledd bokstav b angir at tillatelse skal nektes dersom vilkårene i §§ 3-3 til 3-5 (eierforhold, minstekrav til startkapital og krav til ledelsen av foretaket) ikke er oppfylt. Finansforetaksforskriften § 2-5 angir at finansforetaksloven § 3-3 om eierforhold gjelder for betalingsforetak med begrenset tillatelse.

Finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd bokstav b angir at foretaket skal ha startkapital, samt ansvarlig kapital i samsvar med krav fastsatt i tillatelsen. Videre følger det av bestemmelsens bokstav d at virksomheten er revisjonspliktig.

5.2.2 Forventet EØS-rett

Etter PSD 2 artikkel 32 nr. 1 kan medlemsstater eller kompetente myndigheter unnta fysiske eller juridiske personer fra deler av direktivets bestemmelser i del 1, 2 og 3, dersom de oppfyller visse krav. Et slikt krav er blant annet at ingen av de fysiske personene i ledelsen eller driften av virksomheten har blitt dømt for brudd på terrorfinansiering, hvitvasking eller annen økonomisk kriminalitet, se artikkel 32 nr. 1 bokstav b. Fysiske eller juridiske personer som får slikt unntak, skal underrette kompetente myndigheter om alle endringer som har betydning for vilkårene for unntak, se artikkel 32 nr. 5. Direktivet inneholder blant annet bestemmelser om registrering, tilsyn, taushetsplikt og utveksling av informasjon i artiklene 14, 15, 22, 24, 25 og 26. Det følger av artikkel 32 nr. 1 at fysiske eller juridiske personer som får unntak i henhold til artikkel 32, ikke kan unntas disse bestemmelsene. Det følger av artikkel 32 nr. 3 at artikkel 28, som gjelder grensekryssende virksomhet, ikke gjelder for slike foretak.

Det første betalingstjenestedirektivet åpnet i artikkel 26 for at medlemsstatene kunne fastsette enklere regler for begrenset betalingsvirksomhet.

5.2.3 Høringsutkastet

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 2.3.7 vurdert direktivets adgang til å unnta fysiske eller juridiske personer fra noen av bestemmelsene i direktivet. Finanstilsynet uttaler b.la. følgende:

«Ved gjennomføringen av PSD 1 i norsk rett, ble adgangen til å gi begrenset tillatelse til å drive betalingstjenester benyttet, jf. finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd. Betalingsforetak med begrenset tillatelse er rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven. De rapporterer også til Valutaregisteret. (…) Finanstilsynet vurderer pengeoverføringsvirksomhet å være forbundet med høy risiko for hvitvasking- og terrorfinansiering blant annet på grunn av utbredt bruk av kontanter og gjennomføring av transaksjoner til utlandet. Finanstilsynets erfaring fra perioden etter 2010 er at en del betalingsforetak med begrenset tillatelse ikke etterlever regelverket på en tilfredsstillende måte. Dette har medført tilbakekall av flere tillatelser til å drive begrenset betalingstjenestevirksomhet. Avslagsandelen for søknader om begrenset tillatelse er høy. Avslag er hovedsakelig begrunnet i at lovkravene til kunnskap og/eller erfaring ikke anses oppfylt. Flere avslag er også gitt med begrunnelse at søker ikke har kunnet dokumentere at håndtering av hvitvaskings- og terrorfinansieringsrisikoen vil skje på en tilfredsstillende måte.

Alternativet til regulert pengeoverføring til utlandet antas å være ulovlig og fordekt pengeoverføringsvirksomhet gjennom andre finansforetak. Fysisk uttransportering til utlandet er et annet alternativ. Et alternativ til begrenset tillatelse er for en del søkere å drive som agent for betalingsforetak med tillatelse fra et annet EØS-land i samsvar med PSD 1. Kravene for å bli agent for utenlandske betalingsforetak fremstår i praksis som lavere, og Finanstilsynet ser at en del av søkerne som får avslag på sine søknader om begrenset tillatelse i Norge, i stedet blir agent for utenlandske betalingsforetak. Finanstilsynets hjemmelsgrunnlag for å føre tilsyn med agenter for utenlandske betalingsforetak er begrensede, all den tid det følger av betalingstjenestedirektivet at det er hjemlandstilsynet som har myndigheten til å avregistrere agenter og filialer for sine betalingsforetak. Finanstilsynets erfaringer er at det er svært ressurs- og tidkrevende å få avregistrert en agent på grunn av forhøyet hvitvaskings- eller terrorfinansieringsrisiko. Det vises i denne sammenheng til Finanstilsynets vurderinger i brev av 13. januar 2017 og Finansdepartementets brev av 8. mars 2017.

Muligheten til å drive virksomhet med ordinær tillatelse som betalingsforetak ble innført i 2010. Til forskjell fra situasjonen før 2010, kan derfor personer som ønsker å drive pengeoverføringsvirksomhet («hawala») søke om ordinær tillatelse til dette dersom det ikke lenger åpnes for begrensede tillatelser. Kravene til søknad om ordinær og begrenset tillatelse er nesten identiske, men vurderingen er i praksis strengere for førstnevnte, ettersom den ikke har de samme begrensningene. Med den høye avslagsprosenten søknader om begrenset tillatelse har i dag er det derfor ikke sannsynlig at mange av søkerne ville kunne få en ordinær tillatelse.

Finanstilsynet legger vekt på at situasjonen nå ikke er vesentlig annerledes enn situasjonen før 2010, og at det anses hensiktsmessig å videreføre et regime der pengeoverføringsaktiviteter er en regulert virksomhet og underlagt myndighetstilsyn. Finanstilsynet foreslår at reglene om begrenset tillatelse som betalingsforetak videreføres, med den gjeldende beløpsgrensen på overføringer gjennom foretakene.»

Finansforetaksloven § 2-10 nytt fjerde ledd gjelder tillatelse som er begrenset til å gjennomføre pengeoverføringer. Finanstilsynet foreslår å presisere at bestemmelsen utelukkende gjelder for foretak med begrenset tillatelse. Finanstilsynet uttaler blant annet:

«Det fremgår av finansforetaksloven § 2-10 første ledd at tillatelse som betalingsforetak kan være begrenset til en eller flere betalingstjenester, herunder pengeoverføring. Dette anses likevel ikke som en «begrenset tillatelse som betalingsforetak», ettersom foretaket med en ordinær tillatelse til å tilby pengeoverføringer ikke har en beløpsgrense på sine overføringer, og fordi foretaket kan melde virksomhet i andre EØS-land.»

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 2.3.8 vurdert bestemmelser som gjelder for foretak med begrenset tillatelse. Når det gjelder bestemmelser om kvalifiserte eieres egnethet og krav til foretakets startkapital, uttaler Finanstilsynet bl.a:

«For betalingsforetak med begrenset tillatelse følger det av finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd bokstav b, at foretaket skal ha startkapital som fastsatt i tillatelsen. Gjeldende praksis har vært at det settes krav om startkapital på EUR 20 000 hvilket er tilsvarende som for betalingsforetak med ordinær tillatelse som kun yter pengeoverføringer, jf. finansforetaksloven § 3-4 annet ledd bokstav a. Finanstilsynet foreslår at kravet til startkapital i § 3-4 gjøres gjeldende for betalingsforetak med begrenset tillatelse.

Finanstilsynet foreslår at kapittel 3 i sin helhet skal gjelde for betalingsforetak med begrenset tillatelse, og at henvisningen i tredje ledd til unntakene ikke videreføres.

Finanstilsynet viser for øvrig til at revisjonsplikten for betalingsforetak med begrenset tillatelse følger av finansforetaksloven § 8-17 første ledd, og foreslår at henvisningen til revisjonsplikten som fremgår av § 2-10 tredje ledd bokstav d ikke videreføres.»

Når det gjelder krav til ledelsens egnethet, uttaler Finanstilsynet blant annet følgende:

«Finanstilsynet foreslår en endring i henvisningene i § 2-10 tredje ledd slik at det fremkommer at § 3-5 gjelder for betalingsforetak med begrenset tillatelse.

Med unntak av finansforetaksloven § 3-8 om endring av konsesjonsvilkår, medfører Finanstilsynets forslag til endringer som gjennomgått i punktene over, at hele finansforetaksloven kapittel 3 gjøres gjeldende for betalingsforetak med begrenset tillatelse. Finanstilsynet ser det som hensiktsmessig at den prosessuelle regelen i § 3-8 også skal gjelde for betalingsforetak med begrenset tillatelse. Finanstilsynet foreslår at finansforetaksloven § 2-10 revidert fjerde ledd viser til at kapittel 3 i sin helhet gjelder for foretak med begrenset tillatelse.»

Videre har Finanstilsynet vurdert adgang til å ha agent for foretak med begrenset tillatelse, og uttaler blant annet:

«Finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd bokstav b viser til at det samlede beløpet for overføringer gjennom foretak med begrenset tillatelse, inkludert overføringer gjennom eventuelle agenter ikke skal overstige en viss sum.

Som tidligere nevnt er ordningen med begrenset tillatelse et nasjonalt valg. Finanstilsynet har i sin praksis ikke tillatt betalingsforetak med begrenset tillatelse å ha agenter som opptrer på sine vegne. Etter Finanstilsynets mening vanskeliggjør agentvirksomhet kontrollen med foretakenes betalingsstrømmer, samtidig som formålene med ordningen med begrensede tillatelser heller ikke taler for å åpne for agentvirksomhet.

Finanstilsynet foreslår derfor at henvisningen til agentvirksomhet i § 2-10 tredje ledd bokstav b ikke videreføres.»

Finanstilsynet foreslår i finansforetaksloven § 2-10 at filialer av EØS-foretak med begrenset tillatelse ikke har adgang til å operere med begrenset tillatelse i Norge. Finanstilsynet uttaler blant annet:

«PSD 2 setter i likhet med PSD 1 ikke krav om en slik ordning. Det fremgår videre av PSD 2 artikkel 32.3 at betalingsforetak med begrenset tillatelse ikke skal ha adgang til å melde virksomhet i andre EØS-land. Betalingsforetak med begrenset tillatelse har ikke adgang til å melde om virksomhet i andre EØS-land etter betalingstjenestedirektivene. Ettersom foretak med begrenset tillatelse er underlagt lempeligere krav enn foretakene med ordinære tillatelser, og reglene om begrenset tillatelse varierer i de ulike medlemsstatene, er begrunnelsen er at en adgang til å drive i andre EØS-land ville være konkurransevridende.

Betalingsforetak som skal drive virksomhet i Norge må meld om agenter/filialer eller grensekryssende virksomhet i samsvar med finansforetaksloven kapittel 5. Alternativt kan betalingsforetaket opprette et datterforetak i Norge som søker om ordinær/begrenset tillatelse som betalingsforetak.»

I tillegg foreslår Finanstilsynet at det presiseres i finansforetaksloven § 2-10 fjerde ledd at lovens kapittel 4 om virksomhet ut av Norge ikke gjelder for foretak med begrenset tillatelse.

5.2.4 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen viser til forslaget om at «betalingstjenestetilbydere ikke bør kunne opptre som agenter for andre betalingstjenestetilbydere der de selv har tillatelse til slik virksomhet». Advokatforeningen savner en omtale av eventuelle konkurransebegrensende virkninger sammenlignet med utenlandske tilbydere.

Electronic Money Association (EMA) fremhever at et av formålene med mindre betalingsforetak («`small` institution regime») er at potensielle betalingstjenestetilbydere kan tilby begrenset tjeneste, underlagt kontroll. Etter EMAs syn, er et tilpasset tilsyn derfor hensiktsmessig. EMA oppfordrer til å ha en forsiktig tilnærming («light touch») til registrering, som vil muliggjøre at innovative løsninger kan tilby tjenester.

Finans Norge støtter Finanstilsynets forslag og begrunnelse om å videreføre reglene om begrenset tillatelse som betalingsforetak. Videre fremhever Finans Norge at finansforetakene fortsatt må treffe tiltak som er nødvendige for anti-hvitvasking og anti-terrorfinansiering, og viser til at dette er viktig i lys av PSD 2 artikkel 36. Videre støtter Finans Norge forslaget om at henvisningen til agentvirksomhet i finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd bokstav b ikke videreføres.

5.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering, og foreslår på denne bakgrunn å videreføre reglene om begrenset virksomhet, med enkelte endringer som foreslått nedenfor. Videre viser departementet til nærmere omtale av slik begrenset virksomhet i Prop. 84 L (2009–2010) punkt 2.6.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og forslag om at det presiseres at foretak med hovedkontor i Norge kan gis begrenset tillatelse som betalingsforetak, og at det presiseres at foretaket bare kan yte betalingstjenesten pengeoverføring. «Pengeoverføring» er definert i finansavtaleloven § 11 første ledd bokstav d, jf. § 12 bokstav k. Departementet foreslår at det inntas en henvisning til finansavtaleloven § 11 første ledd bokstav d. Departementet viser til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-10 fjerde ledd første punktum og bokstav a.

Det følger av finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd første punktum at begrenset tillatelse kan gis filial av foretak hjemmehørende i annen EØS-stat med begrenset tillatelse fra sitt hjemlands myndighet til å gjennomføre pengeoverføringer. Finanstilsynet har foreslått at filialer av EØS-foretak med begrenset tillatelse ikke skal ha adgang til å operere med begrenset tillatelse i Norge.

Departementet viser til at ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget. På bakgrunn av høringen slutter departementet seg til tilsynets vurdering, og det at tillatelse ikke kan gis til filial av foretak hjemmehørende i annen EØS-stat med begrenset tillatelse fra sitt hjemlands myndigheter til å gjennomføre pengeoverføringer. Departementet viser til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-10 fjerde ledd, se første punktum. Departementet presiserer at dette gjelder foretak med begrenset tillatelse, og ikke betalingsforetak som ønsker å tilby betalingstjenester gjennom å benytte seg av etableringsretten eller retten til å tilby tjenester i en annen medlemsstat, se PSD 2 artikkel 28.

Videre slutter departementet seg til at det angis at bestemmelsene i finansforetaksloven kapittel 4 om norske finansforetaks virksomhet i utlandet ikke skal gjelde for foretak med begrenset tillatelse. Departementet viser til at det følger av spesialmerknadene til finansforetaksloven § 2-10 tredje ledd at betalingsforetaks adgang til å drive virksomhet i hele EØS i medhold av sin hjemstatskonsesjon ikke gjelder for foretak som driver begrenset pengeoverføringsvirksomhet, se Prop. 125 L (2013–2014) s. 163. Departementet viser til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-10 fjerde ledd annet punktum.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og forslag om at finansforetaksloven kapittel 3 skal gjelde (fullt ut) for foretak med begrenset tillatelse som betalingsforetak.

Departementet foreslår å følge opp Finanstilsynets forslag om å regulere krav til startkapital for foretak med begrenset tillatelse som betalingsforetak. Departementet foreslår at det inntas at foretak med begrenset tillatelse som betalingsforetak skal ha startkapital som følger av finansforetaksloven § 3-4 annet ledd bokstav a, det vil si en startkapital som utgjør et beløp i norske kroner som minst svarer til 20 000 euro. Dette vil tydeliggjøre kravene til å etablere enklere virksomhet i regelverket. Departementet finner det hensiktsmessig at krav til ansvarlig kapital for foretak med begrenset tillatelse som betalingsforetak inntas i forskrift, i likhet med krav til ansvarlig kapital for betalingsforetak. Det vises til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-10 fjerde ledd bokstav c.

Videre foreslår departementet å følge opp Finanstilsynets forslag om at det inntas at foretak med begrenset tillatelse som betalingsforetak ikke har adgang til å benytte agenter. Det vises til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-10 fjerde ledd bokstav e.

Videre viser departementet til at det følger av finansforetaksloven § 8-17 at «finansforetak» er revisjonspliktig. Departementet slutter seg til tilsynets vurdering om at foretak med begrenset tillatelse er revisjonspliktig, og at det følger av denne bestemmelsen. For å unngå dobbeltregulering foreslår departementet at finansforetaksloven § 2-10 nåværende tredje ledd bokstav d oppheves.