6 Straffavbrudd

6.1 Gjeldende rett

Etter straffegjennomføringsloven § 35 kan kriminalomsorgen beslutte straffavbrudd i tilfeller der domfeltes helsetilstand tilsier det, eller det for øvrig foreligger særlig tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte. Bestemmelsen er innrettet primært mot tilfeller der det er forhold på den domfeltes side som tilsier at straffegjennomføringen avbrytes. For å sikre at belegget i fengslene kan tilpasses kapasiteten i kriminalomsorgen, er det i midlertidig forskrift 27. mars 2020 nr. 461 gitt følgende bestemmelse:

§ 4 Straffavbrudd

Kriminalomsorgen kan beslutte at straffen skal avbrytes inntil én måned dersom hensynet til kapasiteten i kriminalomsorgen krever det, og hverken sikkerhetsmessige hensyn eller særskilte hensyn til den domfeltes rehabilitering taler imot. Dersom kapasiteten i kriminalomsorgen krever det, kan beslutningen fornyes. Det skal ikke besluttes straffavbrytelse etter bestemmelsen her dersom den domfelte ikke har egen bolig.

I den kongelige resolusjonen om saken er det blant annet uttalt at hensynet til domfeltes eget ønske bør veie tungt ved vurdering av om det skal besluttes straffavbrudd, men at et ønske om å gjennomføre straffen uten avbrudd ikke vil være avgjørende for om det kan besluttes straffavbrudd på grunnlag av forskriftsbestemmelsen.

6.2 Høringen

Ved høringen i mars 2020 av utkast til midlertidig forskrift uttalte høringsinstansene seg om følgende forslag:

§ 4 Straffavbrudd

Kriminalomsorgen kan beslutte at straffen skal avbrytes dersom hensynet til kapasiteten i kriminalomsorgen krever det, og hverken sikkerhetsmessige hensyn eller særskilte hensyn til den domfeltes rehabilitering taler imot.

Under høringen foreslo Kriminalomsorgsdirektoratet at bestemmelsen skulle utvides til å hjemle straffavbrudd også ved samfunnsstraff og bøtetjeneste, og for domfelte som gjennomfører program mot ruspåvirket kjøring. Politidirektoratet mente at straffavbrudd bør unngås for utenlandske innsatte uten lovlig opphold i Norge. Norges institusjon for menneskerettigheter mente at forslaget er betenkelig fordi det gir liten forutberegnelighet, og antok at lengre straffavbrudd kan bryte med menneskerettighetene, for eksempel EMK artikkel 8. Også andre av de som uttalte seg var negative eller skeptiske til forslaget. Advokatforeningen mente at en hjemmel for innføring av straffavbrudd mot den innsattes ønske, uten avkortning i soningstiden, er meget uheldig, og at sterke rettssikkerhetshensyn taler for at avbrudd bør telle som soningstid. Jussbuss var svært kritisk, og mente at andre tiltak, som elektronsik kontroll, skal vurderes først, og at det må være et vilkår at domfelte har et sted å bo og at straffavbruddet må føre til avkortning i soningstiden. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund mente at straffavbrudd mot den innsattes ønske aldri må forekomme.

6.3 Departementets vurderinger

Formålet med bestemmelsen i den midlertidige forskriften er å ha en tydelig hjemmel for at kriminalomsorgen kan beslutte straffavbrudd også i tilfeller der det er forhold på kriminalomsorgens side som krever dette. Bestemmelsen er ment å kunne anvendes dersom det blir nødvendig å redusere belegget i fengsel utover det som kan ivaretas på annen måte. For å redusere uforutsigbarheten for domfelte, ble det fastsatt en tidsmessig begrensning på én måned, men slik at beslutningen kan forlenges.

På bakgrunn av den usikkerheten som fortsatt er knyttet til utviklingen av covid-19 og behovet for å kunne redusere antall innsatte, mener departementet at det fortsatt er behov for en bestemmelse om straffavbrudd som i forskriften § 3. Det foreslås derfor en tilsvarende midlertidig bestemmelse i straffegjennomføringsloven § 45 c. I forslaget til § 45 c begrenses også adgangen til å forlenge en slik beslutning til inntil én måned.

Dersom det foreligger særskilte hensyn til den domfeltes rehabilitering, eller den domfelte ikke har egen bolig, skal det ikke besluttes straffavbrudd. Med «særskilte hensyn» menes at det er forhold knyttet til nettopp denne domfelte som taler imot, eksempelvis at vedkommende har tilsagn om jobb eller studieplass fra et angitt tidspunkt, og det er fare for at jobben eller studieplassen vil gå tapt dersom straffegjennomføringen strekker ut i tid på grunn av straffavbrudd foranlediget av forhold utenfor den domfelte selv. Den helt generelle ulempen som alltid vil knytte seg til at det tar tid å få gjennomført straffen, vil ikke stå i veien for at kriminalomsorgen kan beslutte straffavbrudd etter § 45 c. Videre bør det ikke besluttes straffavbrudd etter bestemmelsen i tilfeller der den domfelte ikke har lovlig opphold i riket.

I tillegg til det som ligger i forskriften § 3, inneholder forslaget til § 45 c en regel om at kriminalomsorgen, dersom forholdene tilsier det, skal varsle fornærmede i saken eller dennes etterlatte om beslutning om straffavbrudd etter bestemmelsen her. Dette tillegget er en naturlig følge av andre bestemmelser om varsel til fornærmede eller etterlatte ved endringer for domfelte, jf. straffegjennomføringsloven § 7 b.

Departementet ser det ikke ved denne anledningen hensiktsmessig å foreslå en regel som omfatter også straff i samfunnet.