7 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 45 a

Det vises til punkt 4 i proposisjonen her. Bestemmelsens første ledd første punktum krever at kriminalomsorgen foretar en konkret vurdering av det enkelte tilfellet. For at besøk skal kunne nektes på grunnlag av § 45 a, må det være tale enten om en særskilt smittefare fra den besøkende eller en særskilt helsemessig risiko hos den innsatte, eller om sykefravær i fengselet som gjør det uforholdsmessig vanskelig å gjennomføre besøket. Det er sykefraværet ved det aktuelle fengselet som er relevant for anvendelse av bestemmelsen.

I forslaget til § 45 a første ledd andre punktum er kriminalomsorgens plikt til å legge til rette for at innsatte kan ha kontakt med familie ved bruk av fjernkommunikasjon, utvidet med tilføyelse av «eller andre personer som er vesentlige for den innsattes velferd». Videre er ordet «Kriminalomsorgen» i annet ledd tredje punktum erstattet med «Kriminalomsorgsdirektoratet».

Formuleringen «eller andre personer som er vesentlige for den innsattes velferd» er tatt inn i bestemmelsen med tanke på at ikke alle innsatte har kontakt med familie, og at det også for disse kan være viktig å beholde kontakten med personer utenfor fengselet. Blant annet kan dette gjelde venner, eller kontakt med humanitære organisasjoner. Omfanget av kontakten vil måtte tilpasses de rammene som kriminalomsorgen setter, men innenfor disse rammene er det ikke meningen at kriminalomsorgen skal gå inn på en særskilt vurdering av «hvor viktig» en person er for den innsattes velferd.

Bestemmelsen gjelder både domfelte og innsatte i varetekt. Den begrenser ikke rekkevidden av varetektsrestriksjoner fastsatt av domstolene etter straffeprosessloven.

Det fremgår av § 45 a tredje ledd at bestemmelsen ikke regulerer besøk fra helsetjenesten.

Til § 45 b

Det vises til punkt 5 i proposisjonen her. Bestemmelsen tilsvarer innholdet i den midlertidige forskriften § 3. Den innebærer at når den domfelte er kommet så langt i straffegjennomføringen at det etter straffegjennomføringsloven § 42 er aktuelt å innvilge prøveløslatelse, kan kriminalomsorgen innvilge prøveløslatelse med vilkår om elektroniske kontrolltiltak som fotlenke (med eller uten sporing av domfeltes bevegelser), fjernalkoholtest eller videosamtale.

Adgangen omfatter personer idømt «fengselsstraff». Forvaringsdømte er ikke omfattet av adgangen etter bestemmelsen.

Henvisningen i bestemmelsen til §§ 43 og 44 er tatt inn for å gjøre det tydelig at prøveløslatelse med elektroniske kontrolltiltak skal være underlagt det samme regelverket som prøveløslatelse under andre typer vilkår.

Ved prøveløslatelse vil det være en prøvetid som utløper på det tidspunktet den idømte fengselsstraffen ville vært gjennomført i sin helhet, jf. straffegjennomføringsloven § 42 siste ledd. Når det er besluttet prøveløslatelse med vilkår om elektroniske kontrolltiltak etter denne bestemmelsen, skal vilkåret om kontrolltiltakene gjelde helt til prøvetiden er gjennomført uavhengig av varigheten av § 45 b, med mindre annet er bestemt i lov.

§ 45 b tredje og fjerde punktum tilsvarer reelt sett forskrift 22. februar 2002 nr. 183 om straffegjennomføring § 7-3 første til tredje ledd. De aktuelle vilkårene er grunnleggende for at prøveløslatelse med elektroniske kontrolltiltak skal være aktuelt. Kriminalomsorgen gir retningslinjer for prøveløslatelse etter bestemmelsen.

Til § 45 c

Det vises til punkt 6 i proposisjonen her. Bestemmelsen tilsvarer innholdet i den midlertidige forskriften § 4, og gir en tydelig hjemmel for at kriminalomsorgen kan beslutte soningsavbrudd i tilfeller der det er forhold på kriminalomsorgens side som krever dette.

Dersom det foreligger særskilte hensyn til den domfeltes rehabilitering, eller den domfelte ikke har egen bolig, skal det ikke besluttes straffavbrudd. Med «særskilte hensyn» menes at det er forhold knyttet til nettopp denne domfelte som taler imot, eksempelvis at vedkommende har tilsagn om jobb eller studieplass fra et angitt tidspunkt, og det er fare for at jobben eller studieplassen vil gå tapt dersom straffegjennomføringen strekker ut i tid på grunn av straffavbrudd foranlediget av forhold utenfor den domfelte selv. Den helt generelle ulempen som alltid vil knytte seg til at det tar tid å få gjennomført straffen, vil ikke stå i veien for at kriminalomsorgen kan beslutte straffavbrudd etter forskriften.

Det følger av bestemmelsen at det ikke er aktuelt å innvilge straffavbrudd dersom sikkerhetsmessige hensyn taler imot det. Videre bør det unngås straffavbrudd i tilfeller der den domfelte ikke har lovlig opphold i riket.

Det følger av forslaget til § 45 c andre ledd at dersom forholdene tilsier det, skal kriminalomsorgen varsle fornærmede i saken eller dennes etterlatte om beslutning om straffavbrudd etter bestemmelsen her. Varslingsplikten vil bero på et visst skjønn, der det blant annet legges vekt på forbrytelsens art.