7 Departementets vurdering

7.1 Direkte registrering av avgiftssubjekter som ikke er etablert i Norge

I høringsnotatet ble det foreslått å endre representantordningen slik at det åpnes for direkte registrering i Merverdiavgiftsregisteret uten bruk av representant, med visse begrensninger, for avgiftssubjekter som ikke har forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet. Finansdepartementet foreslo at kravet om representant oppheves for avgiftssubjekter som er hjemmehørende i en EØS-stat som Norge har inngått avtale med om utveksling av opplysninger og innkreving av merverdiavgift.

Finansdepartementet opprettholder forslaget om en slik adgang til direkte registrering uten bruk av representant. Det vil fortsatt være anledning for utenlandske næringsdrivende å velge å benytte seg av en representant. Forslaget innebærer at dette ikke lenger er en pliktig ordning.

Viktige egenskaper ved et velfungerende merverdiavgiftssystem er at aktører som ikke er etablert i Norge skal kunne drive virksomhet her på tilsvarende vilkår som norske næringsdrivende. Innenlandsmarkedet skal være merverdiavgiftsmessig nøytralt, uavhengig av hvem som faktisk omsetter varer og tjenester i Norge.

Et krav om at næringsdrivende som ikke er etablerte i Norge må ha representant for å bli avgiftsregistrert her, kan innebære en ulempe for disse. Etter EØS-avtalen kan en konkurransevridning anses legitim for tilfeller hvor ordningen er nødvendig for å ivareta hensynet til å sikre innbetaling av merverdiavgift. I grunngitt uttalelse 19. september 2012 konkluderte ESA med at hensynet til å sikre innbetaling av merverdiavgift er et lovlig hensyn, men at ordningen ikke er proporsjonal fordi det er mulig å oppnå det samme ved hjelp av andre og mindre restriktive tiltak.

I tillegg er det behov for en modernisering og forenkling av gjennomføringen av merverdiavgiftsplikten for næringsdrivende med avgiftspliktig omsetning i norsk merverdiavgiftsområde, men uten å være etablert i landet.

I høringen har Regnskap Norge fremhevet den viktige funksjon representantordningen har for etterlevelsen av norske regler, og uttrykt bekymring for konsekvensene forslaget kan medføre. Skattedirektoratet har for sin del trukket fram at forslaget kan skape utfordringer for å gjennomføre effektive kontroll- og innkrevingstiltak. Toll- og avgiftsdirektoratet har holdt fram at forslaget i første rekke vil ha betydning for kontrollsiden. Om innfordring viser direktoratet til endringene i reglene om representanters solidaransvar som trådte i kraft 2013.

Finansdepartementet bemerker at merverdiavgiftssystemet er basert på selvdeklarering. Blant annet innebærer dette at avgiftssubjektene selv er ansvarlige for å ha tilstrekkelig kunnskap om relevante bestemmelser til å kunne oppfylle sine plikter etter merverdiavgiftsloven. En målsetting i regelverksarbeidet er å gjøre etterlevelsen enklere for avgiftssubjektene.

På den annen side er det viktig at reglene legger til rette for at myndighetene kan utføre et effektivt kontroll- og innfordringsarbeid. Dette arbeidet vil kunne være mer utfordrende dersom avgiftssubjektet har sin hovedetablering i en annen stat enn Norge. Utfordringer som følger av at avgiftssubjekt er etablert i utlandet kan i noen grad søkes løst ved særskilte regimer i norsk rett. Representantordningen er et eksempel på dette. Det er imidlertid klart at utfordringene knyttet til at avgiftssubjekter er etablert i andre stater, ikke fullt ut kan løses ved særskilte ordninger i det norske regelverket. Også målet om konkurransenøytralitet tilsier at utfordringene møtes på annet vis enn ved å etablere særregimer. Handlingsrommet er dessuten begrenset av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Finansdepartementet vil understreke at folkerettslige avtaler mellom stater som inneholder bestemmelser om gjensidig administrativ bistand mellom skattemyndighetene knyttet til kontroll og innfordring av merverdiavgiftskrav, er av avgjørende betydning for å avhjelpe utfordringene knyttet til etterlevelse av merverdiavgiftsreglene, herunder at skyldig merverdiavgift blir innbetalt. Som nevnt har flere høringsinstanser påpekt at muligheten for direkte registrering kan øke utfordringene for myndighetenes kontroll- og innfordringsvirksomhet. Det er videre slik at registrering i Merverdiavgiftsregisteret har visse rettsvirkninger, blant annet ved å legitimere selger til å fakturere med merverdiavgift. Vilkårene for å bli registrert i Merverdiavgiftsregisteret kan imidlertid ikke i seg selv avskjære uberettigede registreringer og skattekriminalitet. Departementet viser i denne forbindelse til at de såkalte «fiktiv-fakturering»-sakene omfatter saksforhold med fakturaer fra aktører som har vært direkte registrert i Merverdiavgiftsregisteret, med egen adresse i Norge. Sakene viser at Skatteetaten driver målrettet og omfattende kontrollvirksomhet rettet mot svindelforsøk. Grunnlaget for registrering i Merverdiavgiftsregisteret er og vil måtte være et kontrollområde, uavhengig av om visse avgiftssubjekter må registreres ved representant eller selv kan registreres direkte. I denne proposisjonen fremmer departementet likevel forslag om forskriftshjemler, slik at det ved behov kan innarbeides visse mekanismer i regelverket, se punktene 7.2 og 7.3 nedenfor.

En direkte registrering i Merverdiavgiftsregisteret vil innebære at den utenlandske virksomheten blir registrert, uten at det oppnevnes en representant som er hjemmehørende eller har forretningssted i Norge. Avgiftssubjektene, som er omfattet av forslaget, kan likevel velge å være registrert ved representant.

Det vises til forslag til § 2-1 sjette ledd nytt tredje punktum i merverdiavgiftsloven.

7.2 Virksomheter som er omfattet av forslaget

I høringsnotatet ble det foreslått å begrense forslaget om å oppheve representantkravet til avgiftssubjekter hjemmehørende i EØS-stater «som Norge har inngått avtale med om utveksling av opplysninger og gjensidig bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav». Bakgrunnen for den foreslåtte begrensningen er utfordringer knyttet til kontroll av og innfordring fra avgiftssubjekter som ikke er etablert i Norge.

Skattedirektoratet har i høringen påpekt at det må være en forutsetning for unntak fra kravet om representant, at virksomheten er etablert i en stat som ved avtale har påtatt seg å yte bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav i tillegg til utveksling av opplysninger til merverdiavgiftsformål.

Finansdepartementet slutter seg til disse vurderingene og opprettholder forslaget i høringsnotatet om en slik begrensning i adgangen til direkte registrering. Departementet foreslår imidlertid at det i forslaget til endring i merverdiavgiftsloven § 2-1 sjette ledd heller brukes formuleringen «som etter skatteavtale eller annen folkerettslig overenskomst med Norge skal utveksle opplysninger og bistå med innfordring av merverdiavgiftskrav.». Dette innebærer ingen realitetsendringer i forhold til det som ble foreslått i høringsnotatet, men formuleringen anses å være mer informativ ved å angi de aktuelle avtaleformene.

Om adgangen til å oppstille et slikt krav viser Finansdepartementet til ESAs grunngitte uttalelse 19. september 2012. I punkt 5.3.2 i uttalelsen foretar ESA følgende proporsjonalitetsvurderingen av de vilkårene som representantordningen oppstiller:

«As mentioned above, Directive 76/308/EEC and Regulation (EC) No 1798/2003, that provide for a mechanism for administrative assistance in the exchange of information and recovery of taxes are not part of the EEA Agreement. For that reason, it may be proportionate for Norway to require EEA States that are not bound under an agreement to provide necessary information or grant assistance in the recovery of VAT, to appoint a VAT representative since it may prove to be impossible to obtain the necessary assistance from that EEA State.

Norway has concluded agreements with 14 EEA States that provide for the mutual assistance in the collection of VAT and administrative assistance in the exchange of information concerning VAT. The Contracting States of those agreements are under an obligation to provide all relevant information concerning VAT and take the necessary steps to recover tax claims of another Contracting Party as if they were their own tax claims. Those Agreements make provisions for mechanisms for the exchange of information and assistance in recovery of VAT which are sufficient for the purposes of checking and reviewing the necessary information and ensuring cross border recovery of VAT.»

Finansdepartementet er enig i dette og mener at Norge kan oppstille krav om at den folkerettslige avtalen, som begrunner unntak fra kravet om representant, må inneholde bestemmelser om både utveksling av opplysninger og bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav. Gjennom skatteavtalene og de multilaterale bistandsavtalene, omfatter Norges avtalenettverk nå avtaler med slike bestemmelser med de fleste EØS-landene. Enkelte av Norges avtaler inneholder imidlertid bare bestemmelser om utveksling av opplysninger, og ikke bistand til innfordring, eller bestemmelsen om bistand til innfordring er begrenset slik at de ikke omfatter bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav. En konsekvens av at det etter forslaget er et vilkår at det skal både foreligge en avtale om utveksling av opplysninger og bistand til innfordring, vil være at en avtale kun om utveksling av opplysninger ikke er tilstrekkelig. Det er heller ikke tilstrekkelig at den aktuelle avtalen har trådt i kraft. Den aktuelle avtalen må også ha virkning for den perioden merverdiavgiftsregistreringen gjelder. Forslaget innebærer at avgiftssubjekter som ikke er hjemmehørende i en EØS-stat som Norge har inngått folkerettslig avtale med om utvekling av opplysninger og bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav, fortsatt må la seg registrere ved representant som er solidarisk ansvarlig for betaling av merverdiavgiften.

Et særskilt spørsmål er hvilken tilknytning til EØS-staten den næringsdrivende må ha, for å være omfattet av unntak fra plikten til å bli registrert ved representant i Merverdiavgiftsregisteret.

I høringsnotatet ble det foreslått at tilknytningskravet i lovteksten formuleres som «hjemmehørende». Det ble ikke foreslått noen nærmere definisjon av begrepet i loven. Finansdepartementet opprettholder forslaget i høringsnotatet og ser det videre ikke som hensiktsmessig nå å innta en definisjon i loven av begrepet. Blant annet vises det til at en slik definisjon vanskelig kan inneholde alle relevante momenter.

Om det nærmere innholdet av «hjemmehørende» som vilkår for ikke å måtte registrere seg med representant i Merverdiavgiftsregisteret, viser Finansdepartementet til at det i høringsnotatet ble lagt til grunn en lav terskel for at kravet, i relasjon til den aktuelle lovbestemmelsen, skal anses for å være oppfylt. Vurderingen av hvilke kriterier som bør ligge til grunn for at et avgiftssubjekt skal anses som hjemmehørende i en relevant EØS-stat, som vilkår for å bli direkte registrert, krever at ulike hensyn avveies.

Hensynet til kontroll- og innfordring kunne tilsi at plikten til å ha representant kun burde bortfalle dersom det kan forventes effektiv bistand fra den avtalestaten som avgiftssubjektet etter denne bestemmelsen anses å være hjemmehørende i. Som en overordnet betraktning kan det legges til grunn at en avtalestat vil ha best grunnlag for å gi bistand knyttet til informasjon og innfordring, dersom avgiftssubjektet har sin hovedetablering i staten. Dersom avgiftssubjektet har en mindre omfattende tilknytning til staten, vil det gjerne kunne medføre begrensninger for hvilke virkemidler den aktuelle staten kan anvende overfor avgiftssubjektet og for hvilke effekter som kan oppnås.

Hensynene som isolert sett kunne tale for at direkte registrering forbeholdes avgiftssubjekter som har sin hovedetablering i en relevant EØS-stat, må imidlertid avveies blant annet mot behovet for at registreringssaker avgjøres relativt hurtig og med begrensede administrative kostnader. Om bakgrunnen for dette behovet vises det til at registrering i Merverdiavgiftsregisteret er en forutsetning for at avgiftssubjektet lovlig kan fakturere avgiftspliktig omsetning med merverdiavgift og at registrering er en forutsetning for fradragsføring av inngående merverdiavgift på anskaffelser som er til bruk i virksomheten. Finansdepartementet anser derfor at det bør legges vesentlig vekt på at kriteriene, for når et avgiftssubjekt skal anses å være tilstrekkelig knyttet til/hjemmehørende i en relevant EØS-stat, bør være relativt enkle å anvende.

I høringsnotatet ble det gitt uttrykk for nærmere angitte tilknytningsformer som burde anses for å være tilstrekkelige, til at avgiftssubjektet kan registreres uten å bruke representant. Det ble gitt uttrykk for at de angitte tilknytningsformene ville være relativt enkle å dokumentere. Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse bemerket at det ikke utelukkende bør legges vekt på formelle registreringsforhold i utlandet. Finansdepartementet slutter seg til dette.

Nedenfor gis det enkelte bemerkninger til tilknytningskriteriene som ble omtalt i høringsnotatet, og som Finansdepartementet fastholder at bør være tilstrekkelige til direkte registrering.

Avgiftssubjekter som har hjemsted/hovedkontor i en EØS-stat, må sies å ha en kvalifisert tilknytning til den aktuelle staten. Finansdepartementet legger til grunn at det vil være relativt enkelt for avgiftssubjektene å dokumentere slike tilknytninger til en EØS-stat.

Noe av bakgrunnen for at Finansdepartementet tar til orde for at også mindre omfattende tilknytninger til relevant EØS-stat bør være tilstrekkelig for direkte registrering, er det forhold at avgiftssubjekter ofte er etablert i flere stater. Etableringene i de ulike statene kan gjerne være av en slik art at det kan være vanskelig å fastslå i hvilken stat den næringsdrivende må sies å ha sitt hjemsted eller hovedkontor. For departementet er det sentralt at registreringssaker bør kunne behandles uten at det må foretas så komplekse vurderinger som av hvor avgiftssubjektet har sitt hovedkontor/hjemsted. Departementet bemerker at skatte- og eller merverdiavgiftsplikt til en EØS-stat utløses av reell aktivitet og at en slik plikt etablerer en tilknytning til den aktuelle EØS-staten. At merverdiavgiftsplikt til en EØS-stat skal utgjøre en tilstrekkelig tilknytning, innebærer en lav terskel for å kunne bli direkte registrert. En fordel ved å legge til grunn at en slik tilknytning er tilstrekkelig, er at avgiftssubjekt som er skatte- og eller merverdiavgiftspliktig til en annen EØS-stat, må forventes relativt enkelt å kunne dokumentere dette i forbindelse med søknad om direkte registering i det norske Merverdiavgiftsregisteret. Ved å legge terskelen for direkte registrering så vidt lavt, synes det heller ikke tvilsomt at adgangen til direkte registrering gjøres vid nok til å overholde forpliktelsene etter EØS-avtalen.

På denne bakgrunn mener Finansdepartementet at ved å legge disse kriteriene til grunn vil begrepet «hjemmehørende» på en tilstrekkelig presis måte angi kravet til den tilknytning til EØS-staten avgiftssubjektet må ha, for å være omfattet av unntak fra plikten til å bli registrert ved representant i Merverdiavgiftsregisteret.

I høringsnotatet ble det foreslått en hjemmel for å kunne forskriftsregulere den nærmere avgrensning av begrepet «hjemmehørende». Det ble forutsatt at denne forskriftskompetansen skal kunne benyttes ved behov på et senere tidspunkt.

Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse uttrykt visse betenkeligheter av mer generell art til det å forskriftsregulere «hjemmehørende» som vilkår for virksomheters tilknytning til EØS-stat.

Finansdepartementet viser til at etter forslaget kan avgiftssubjekter bli registrert uten bruk av representant, selv med en relativt begrenset tilknytning til den relevante EØS-staten. Arten av avgiftssubjektets tilknytning til den aktuelle staten kan videre ha betydning for hvor god effekt bistanden fra EØS-staten vil ha for norske skattemyndigheters oppgaver med innfordring og kontroll. Av disse grunner kan det vise seg nødvendig på et senere tidspunkt å innføre vilkår om at virksomheter bør ha en mer kvalifisert tilknytning til en relevant EØS-stat, for å kunne bli registrert uten å bruke representant.

Finansdepartementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet, om en lovhjemmel for å forskriftsregulere en nærmere avgrensning av når et avgiftssubjekt, i denne sammenheng, skal anses som hjemmehørende i en stat. Etter forslaget vil en slik forskriftshjemmel fremgå i merverdiavgiftsloven § 2-1 åttende ledd nytt annet punktum.

I høringsnotatet ble det foreslått en lovhjemmel for at Finansdepartementet skulle kunne gi forskriftsbestemmelser om hvilke forpliktelser staten som avgiftssubjektet er hjemmehørende i må ha påtatt seg, om utveksling av opplysninger og bistand til innkreving, for at unntaket fra registrering ved representant skal komme til anvendelse. Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at det ikke er behov for en forskriftshjemmel på dette området. Forslaget fra høringsnotatet om en slik forskriftshjemmel opprettholdes derfor ikke.

Det vises til forslag til § 2-1 sjette ledd nytt tredje punktum og forslag til § 2-1 åttende ledd nytt annet punktum i merverdiavgiftsloven.

7.3 Særskilte regler for avgiftssubjekter uten etablering i merverdiavgiftsområdet

I høringsnotatet ble det reist spørsmål ved om avgiftssubjekter som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, bør henvises til refusjonsordningen for å få fradrag for inngående merverdiavgift på sine anskaffelser. Høringsinstansene har ikke kommentert dette spørsmålet, og Finansdepartementet holder fast ved vurderingen i høringsnotatet om at avgiftssubjektene skal gjøre bruk av fradragsretten på ordinær måte.

I høringsnotatet ble det imidlertid foreslått lovhjemmel for forskriftsbestemmelser, om at avgiftssubjektet på nærmere vilkår skal kunne pålegges å stille økonomisk sikkerhet. Skattedirektoratet anbefaler i sin høringsuttalelse at det innføres slike bestemmelser. Finansdepartementet opprettholder forslagene i høringsnotatet.

Når det gjelder spørsmålet om de aktuelle avgiftssubjektene burde være avskåret fra den ordinære fradragsretten, viser Finansdepartementet til at Skatteetaten gjennomgående vil ha større utfordringer med å kontrollere merverdiavgiftsoppgjørene til avgiftssubjekter som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, enn ved kontroller av avgiftssubjekter med slik etablering her i landet. Dette har også kommet til uttrykk i høringsmerknadene fra Toll- og avgiftsdirektoratet og Skattedirektoratet. Som omtalt i punkt 3.7 ovenfor, gir registrering i Merverdiavgiftsregisteret rett til fradrag for inngående merverdiavgift på varer og tjenester til bruk i virksomheten. Dersom inngående avgift overstiger utgående avgift skal overskytende inngående merverdiavgift utbetales. Denne siden av merverdiavgiftssystemet gir risiko for urettmessige utbetalinger fra statskassen. Risikoen ville kunne reduseres ved å avskjære fradragsretten for avgiftssubjekter uten etablering i norsk merverdiavgiftsområde, slik at inngående merverdiavgift på varer og tjenester til bruk i virksomheten heller måtte søkes refundert etter merverdiavgiftsloven § 10-1.

Avskjæring av fradragsretten for virksomheter som ikke er etablert i Norge, ville imidlertid innebære en forskjellsbehandling ut fra hvor virksomheten er etablert. Det nærliggende alternativet til fradragsrett ville som nevnt være en refusjonsordning, slik at avgiftssubjektet måtte dokumentere den inngående merverdiavgiften for å få fradrag. Refusjon av inngående merverdiavgift, i stedet for fradragsføring via omsetningsoppgaver, medfører imidlertid både økt likviditetsbelastning og økte administrative kostnader for avgiftssubjektet. En slik forskjellsbehandling mellom avgiftssubjekter, som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, ville reise EØS-rettslige spørsmål.

På denne bakgrunn foreslår Finansdepartementet ikke noen særskilt begrensning i fradragsretten for utenlandske avgiftssubjekter.

Utfordringene med å kontrollere og inndrive krav overfor avgiftssubjekter som ikke selv er etablert i Norge, antas imidlertid å utgjøre legitimt grunnlag for å oppstille enkelte mindre inngripende tiltak. Dette må særlig gjelde i tilfeller hvor det foreligger konkrete forhold som indikerer en forhøyet risiko, for at den næringsdrivende ikke vil oppfylle sine merverdiavgiftsplikter. Disse momentene kan tilsi at skattekontorene på nærmere vilkår bør ha adgang til å kreve at den næringsdrivende stiller økonomisk sikkerhet, for å kunne benytte seg av unntaket fra registreringsplikt ved representant. Dette ble foreslått i høringsnotatet og Skattedirektoratet gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at det bør innføres slike regler.

Finansdepartementet viser til at representanter for næringsdrivende fra land som Norge har en folkerettslig avtale med som inneholder bestemmelser om utveksling av opplysninger og bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav, har vært fritatt fra solidaransvar siden 1. juli 2013. Det er dermed et begrenset erfaringsgrunnlag for å vurdere effekten av den bistanden som disse folkerettslige avtalene faktisk gir norske skattemyndigheter. På denne bakgrunn foreslår departementet at det i denne omgang gis hjemmel i merverdiavgiftsloven § 2-1 åttende ledd nytt annet punktum for departementet til å gi forskrift om at adgangen til registering uten representant som er ansvarlig for at merverdiavgift blir betalt, skal være betinget av at avgiftssubjektet stiller økonomisk sikkerhet. Ved behov kan det dermed senere fastsettes forskriftsbestemmelser med krav om sikkerhetsstillelse.

Finansdepartementet har vurdert om forskriftshjemmelen bør fremgå av merverdiavgiftsloven eller skattebetalingsloven. Hensynet til en samordnet fremstilling av vilkårene for registrering i Merverdiavgiftsregisteret, tilsier etter departementets syn at forskriftshjemmelen inntas i merverdiavgiftsloven § 2-1 åttende ledd nytt annet punktum.

Som omtalt i punkt 7.2 ovenfor, er forutsetningen for unntaket fra plikten til registrering ved representant, at de folkerettslige avtalene som danner grunnlag for den administrative bistanden mellom skattemyndighetene i avtalestatene medfører en effektiv bistand. I tilfeller hvor denne forutsetningen brister, er det etter Finansdepartementets oppfatning grunnlag for å gjøre registreringsplikt ved representant med solidaransvar gjeldende. I høringsnotatet ble det foreslått å gi hjemmel for departementet til å gi forskrift om at ikke-effektiv bistand kan utløse plikt til å være registrert ved representant som er solidarisk ansvarlig for betaling av merverdiavgiften. Skattedirektorat anmoder i sin høringsuttalelse om at bestemmelser om dette konkretiseres nærmere.

Finansdepartementet bemerker at det vil måtte foretas grundige vurderinger dersom det skal utformes slike bestemmelser, for å sikre at de ikke vil støte an mot EØS-avtalens forpliktelser. Slike begrensninger bør etter departementets oppfatning bygge på praktiske erfaringer, herunder fra bistandsarbeidet mellom de aktuelle statene. Dersom det foreligger indikasjoner fra andre lands praksis om at et aktuelt land ikke yter effektiv bistand ved utveksling av opplysninger eller bistand til innfordring av skattekrav, vil det kunne tas hensyn til slike erfaringer. Forutsetningen må imidlertid være at det er grunn til å anta at de samme praktiske utfordringene vil gjøre seg gjelde i samarbeidet mellom norske myndigheter og den aktuelle staten. Eventuelle erfaringer, som viser behov for å begrense adgangen til registrering uten representant, vil utgjøre et godt grunnlag for utforming av slike bestemmelser. Departementet anser det hensiktsmessig at det i denne omgang kun innføres en forskriftshjemmel. Etter forslaget fremgår slik forskriftshjemmel av merverdiavgiftsloven § 2-1 åttende ledd nytt annet punktum.

Det vises til forslag til merverdiavgiftsloven § 2-1 åttende ledd nytt annet punktum.

7.4 Forslag om presisering av merverdiavgiftsloven § 11-1 fjerde ledd

I høringsnotatet ble det foreslått å presisere unntaket fra bestemmelsen om solidaransvar for merverdiavgiftsrepresentanter. Høringsinstansene har ikke gitt bemerkninger til dette forslaget, som opprettholdes av Finansdepartementet.

Endringene i representantordningen som ble foretatt i 2013, er nærmere omtalt under punkt 3.5. Det fremgår av merverdiavgiftsloven § 11-1 fjerde ledd at representanten ikke er solidarisk ansvarlig for betaling av merverdiavgift, dersom den næringsdrivende er hjemmehørende «i et land» som Norge har inngått avtale med om utveksling av opplysninger og gjensidig bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav. I Prop. 150 LS (2012–2013) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga punkt 6.6.1. fremgår det imidlertid følgende:

«I dei tilfella Noreg har slike avtalar meiner departementet at moglegheitene til å krevje inn avgifta er gode nok slik at behovet for å gjere representanten ansvarleg ikkje er naudsynt. Det er derfor ikkje grunn til å vidareføre kravet.»

I forarbeidene vises det kun til de aktuelle EØS-statene som Norge hadde informasjons- og innfordringsavtaler med på daværende tidspunkt. Unntaket var dermed kun ment for representanter for næringsdrivende som var hjemmehørende i en av disse statene.

Bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 11-1 fjerde ledd vil være aktuell selv etter innføring av det foreslåtte unntaket fra plikten til å være registrert ved representant. De næringsdrivende fra disse landene vil fortsatt kunne velge representantregistrering. Finansdepartementet foreslår derfor at det presiseres i lovteksten at representantoppdrag ikke innebærer solidaransvar med virksomheter fra EØS-stater som Norge har inngått en folkerettslig overenskomst med, som inneholder bestemmelser om utveksling av opplysninger og gjensidig bistand til innfordring av merverdiavgiftskrav. Departementet foreslår videre at bestemmelsens ordlyd endres slik at teksten blir i overensstemmelse med ordlyden i forslaget til merverdiavgiftsloven § 2-1 sjette ledd nytt tredje punktum, se forslaget til § 11-1 fjerde ledd annet punktum. Denne foreslåtte endringen var ikke omtalt i høringsnotatet. Endringen er imidlertid ikke ment å innebære noen realitetsendring. Det vises til omtalen i punkt 7.2 ovenfor.

Det vises til forslag om endringer i merverdiavgiftsloven § 11-1 fjerde ledd.

7.5 Iverksettelse

Hensynet til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen tilsier at lovendringene om adgang til direkte registrering uten bruk av representant trer i kraft så raskt som mulig. Det er imidlertid behov for å gjennomføre nødvendige forberedende tiltak før denne omleggingen av representantordningen kan iverksettes. Dette er også påpekt av Skattedirektoratet i høringsrunden. På denne bakgrunn foreslår Finansdepartementet at endringene i merverdiavgiftsloven § 2-1 trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Finansdepartementet foreslår at endringene i merverdiavgiftsloven § 11-1 trer i kraft straks.