4 Aktivitetskrav – 40 prosent av hvert kjønn

4.1 Gjeldende rett

Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt på alle områder i samfunnet – også i tros- og livssynssamfunn. For at tros- og livssynssamfunn skal ha lov til å behandle menn og kvinner ulikt, må de generelle vilkårene i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 om lovlig forskjellsbehandling være oppfylt, jf. punkt 4.4. I praksis betyr det at samfunnene etter gjeldende rett ikke har adgang til å nekte kvinner administrative styreverv (eller stillinger). Forskjellsbehandling er kun tillatt i tilfeller der den bygger på et religiøst eller livssynsmessig grunnlag (saklig formål), kravet om et bestemt kjønn er nødvendig for religions- eller livssynsutøvelsen (nødvendig for å oppnå formålet) og målet med forskjellsbehandlingen står i et rimelig forhold til virkningen for den som forskjellsbehandles (ikke uforholdsmessig). I arbeidsforhold er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn bare tillatt hvis kjønnet har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og forannevnte vilkår er oppfylt, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første og andre ledd. Om det foreligger lovlig forskjellsbehandling, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Ofte vil det være stillinger som pastor, prest osv. som omfattes av grunnlaget for lovlig forskjellsbehandling, men også andre stillinger og verv kan omfattes dersom de har direkte sammenheng med religions- eller livssynsutøvelsen.

Trossamfunnsloven med tilhørende forskrift har i dag ingen krav knyttet til kjønnssammensetningen i organ som forvalter offentlige tilskudd, men krever at det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder kjønnslikestilling, inkludert kjønnsfordelingen i de styrende organene i samfunnet. Det følger av trossamfunnsloven § 7 og trossamfunnsforskriften § 15 at tros- og livssynssamfunnene årlig skal rapportere om tilstanden når det gjelder kjønnslikestilling og eventuelle tiltak for å fremme kjønnslikestilling. I tillegg skal tros- og livssynssamfunnene redegjøre for eventuelle begrensninger de har eller praktiserer når det gjelder tilgang til aktiviteter, styrende organer, verv og stillinger som har sammenheng med forhold som nevnt i likestillings- og diskrimineringsloven § 6, og om eventuelle segregerte tilbud i samfunnet.

Brudd på lovbestemte diskrimineringsforbud kan utgjøre et grunnlag for å nekte, avkorte eller kreve tilbakebetalt tilskudd etter trossamfunnsloven § 6 første ledd og § 14 femte ledd.

4.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at et krav om kjønnsbalanse kunne innrettes enten som et vilkår om å nekte tilskudd, eller som et aktivitetskrav der samfunnene må forplikte seg til å jobbe for kjønnsbalanse. Departementet skisserte tre mulige modeller for innretning av et krav om kjønnsbalanse:

• Modell 1: Kravet utformes som en plikt til å jobbe aktivt for å oppnå 40 prosent representasjon av henholdsvis kvinner og menn i tros- eller livssynssamfunnets «styrende organer». Status og tiltak for å oppnå dette må dokumenteres i årsrapporten. Kravet omfatter hele samfunnet, også eventuelle underorganer / lokale organer, og ikke bare sentralorganet.

• Modell 2: Kravet utformes som et vilkår for å nekte tilskudd dersom samfunnet ikke har minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i sentralorganet som forvalter statstilskuddet. Kravet gjøres kun gjeldende for sentralorganet.

• Modell 3: Kravet utformes som en kombinasjonsmodell som innebærer at sentralorganet i samfunnet underlegges et absolutt krav, slik at samfunnet kan nektes tilskudd dersom sentralorganet ikke har minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn (som modell 2), mens øvrige «styrende organer» i tros- eller livssynssamfunnet underlegges et aktivitetskrav (som i modell 1).

Departementet mente det samlet sett ville være mest aktuelt å innføre et aktivitetskrav (modell 1) og tilrådet derfor et krav i loven om at tros- og livssynssamfunn som krever tilskudd fra staten, må bekrefte skriftlig at de vil jobbe for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i de styrende organene som forvalter statstilskuddet.

4.3 Høringsinstansenes syn

Blant de som uttaler seg om et krav om kjønnsbalanse, er det totalt fem høringssvar som gir klart støtte til et absolutt krav om minst 40 prosent av hvert kjønn, dvs. modell 2 eller 3. Rett over halvparten av høringsinstansene som uttaler seg om et krav til kjønnsbalanse, sier at de foretrekker modell 1 (49 høringssvar). Av disse er det mange som primært mener det ikke bør innføres et slikt krav, enten av prinsipielle grunner eller fordi gjeldende lovkrav bør få virke i noe lengre tid. Rundt en tredjedel av de som uttaler seg (34 høringssvar), er imot et krav om kjønnsbalanse, uansett modell. Det er også en del av høringssvarene som ikke klart uttaler seg «for» eller «mot» departementets forslag og modeller.

Kommunene er gjennomgående positive til et krav om kjønnsbalanse. Bergen kommune mener en redegjørelsesplikt for samfunnene vil være mest hensiktsmessig og skriver videre:

Det kan være ulike forhold i denne typen frivillige organisasjoner som gjør det vanskelig å oppnå minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn i styrene. Men gjennom en slik redegjørelsesplikt må det stilles tydelige krav til at livssynssamfunn som mottar tilskudd skal jobbe aktiv for å sikre en bedre kjønnsbalanse i styrene. Det kan også stilles krav om at trossamfunnene etter noen år skal oppnå dette målet.

Den norske kirke – Kirkerådet viser til at det i kirken allerede er tiltak for å sikre representasjon av menn og kvinner i styrende organer på alle nivåer og at det «mest hensiktsmessige er et aktivitetskrav, og ikke et absolutt krav». STL Oslo slutter seg også til dette:

Vi mener at det trengs mer tid til å bygge opp erfaringer med dagens rapporteringskrav før det foretas noen endringer. Hvis det likevel innføres en endring, mener vi at modellen som departementet anser som mest aktuell, dvs. et aktivitetskrav, er mest hensiktsmessig. Våre medlemmer trekker frem at de allerede jobber for å oppnå en kjønnsbalanse som gjenspeiler tros- eller livssynssamfunnets demografi. En slik endring innenfra er mest bærekraftig.

Flere av høringssvarene, blant dem svaret fra Bergen kommune og STL Oslo, trekker fram de særskilte utfordringene som tros- og livssynssamfunn, som frivillige organisasjoner, kan ha med å rekruttere til styrer og verv. Det er ofte vanskelig å rekruttere til frivillig arbeid, og at et krav til kjønnsbalanse vil gjøre det enda vanskeligere. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) (nasjonalt) viser også til denne utfordringen:

Tros- og livssynssamfunn er frivillige organisasjoner. Folk står normalt ikke i kø, og eventuelle valgkomiteer har ikke overflod av kandidater til å ta på seg administrative verv på fritiden. Som regel tar man til takke med de frivillige man får. Det er ikke gitt at det foreligger en diskriminering bare fordi kjønnsfordelingen i et styre eller lignende ikke er 50/50 (eller 70/30 for den saks skyld).

Statsforvalteren i Oslo og Viken er også opptatt av at rekrutteringen til styrer og råd kan være vanskelig, og at et krav ikke må innrettes slik at samfunn som faktisk ønsker bedre kjønnsbalanse, blir straffet fordi de ikke oppnår et bestemt antall kvinner eller menn i styrene:

Arbeidet i tros- og livssynssamfunn er i stor grad basert på frivillighet, og vervene er i all hovedsak ulønnet. Vi har fått henvendelser fra enkelte samfunn som har opplyst at de har forsøkt å rekruttere kvinner til styreverv, men at kvinnene ikke har tid å avse til frivillig arbeid på grunn av omsorg for barn, hjemlige forpliktelser osv. Det er også registrerte samfunn hos oss som ikke klarer å rekruttere et tilstrekkelig antall menn.

Dersom departementets foreslåtte krav til representasjon står i veien for rekrutteringen til styreverv, vil det være samfunn som ikke klarer å innfri, selv om de gjør en aktiv innsats for å nå målet. Det vil i så fall skape utilsiktede forskjeller, siden det kan ha som konsekvens at disse samfunnene blir nektet statstilskudd og registrering.

Flere høringsinstanser uttrykker, om enn på litt ulikt vis, at de ikke er imot bedre likestilling i samfunnene, men at dette er noe som bør skje på samfunnenes eget initiativ. Ullensaker Muslimske Senter skriver:

UMS ser det derfor som svært lite hensiktsmessig å innføre kjønnsbalanse som et absolutt krav for å få statsstøtte. Etter vårt syn, vil det beste for trossamfunnene og samfunnet for øvrig være at krav om kjønnsbalanserte styrende organer springer ut av medlemsmassen i seg selv. Det er allerede tydelige tegn blant muslimske trossamfunn at stadig flere kvinner deltar i de styrende organene. Hos oss kan eksempelvis nevnes at vår arrangementskomite ledes av en kvinne. Dette bidrar til at kvinner i større grad involverer seg i driften av trossamfunnet og får større eierskap til trossamfunnet. Vi ser det som en naturlig og ønsket utvikling at våre kvinnelige medlemmer i fremtiden vil ta en større andel av verv knyttet til styrende organer.

Noen samfunn vil av teologiske årsaker ikke ha mulighet til å oppfylle at absolutt krav om 40 prosent av hvert kjønn i de styrende organene som forvalter statstilskuddet. Trondheim og Tromsø katolske stift skriver:

Forslaget om 40% av hvert kjønn i styrende organer er både prinsipielt og praktisk alvorlig, til dels uantagelig for Den katolske kirke – uantagelig på prinsipielt grunnlag fordi kirken er hierarkisk oppbygget. Denne styreformen kan ikke skilles fra kirkens vesen og lære.

Oslo katolske bispedømme (OKB) skriver blant annet:

Biskopene kan uten problemer sørge for at hvert kjønn er representert med 40 % i «finansrådene» og at det samme skal gjelde for lederne i bispedømmets økonomiavdeling om det anses som hensiktsmessig, men neppe i visse andre organer med en avgjørende innflytelse i forvaltningen av de offentlige tilskudd. De har ingen mulighet til å bestemme at 40 % av biskopene og sogneprestene skal være kvinner.

OKB foreslår som et alternativ til lovregulering, at det skal legges større vekt på åpenhet. STL foreslår også et alternativ til høringsnotatets formuleringer, i form av et krav om representativitet:

Vi mener det ville vært bedre f.eks. å ha som mål at man skal «etterstrebe representativitet». På den måten vil man også kunne hensynta alder, geografi og andre faktorer, i tillegg til kjønn. I tillegg oppleves et prinsipp om «representativitet» mer treffende enn et spesifikt prosenttall for alle tros- og livssynssamfunn. F.eks. fins det buddhistiske trossamfunn med ca. 90 % kvinner som medlemmer, eller mindre kristne samfunn med 80% kvinner, osv. I mange trossamfunn er det også aller flest kvinner som er aktive og frivillige. Vi tror selvsagt ikke at det er regjeringens ønske å ramme disse trossamfunnene.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) støtter modell 1, og er samtidig opptatt av at modell 2 og 3 kan føre til at samfunn trekker seg ut av ordningen, slik at trossamfunnsloven dermed ikke vil være et virkemiddel overfor disse samfunnene. IMDi mener videre at «tilbaketrekking fra ordningen også kan ha negative konsekvenser for arbeidet med å forebygge og forhindre negativ sosial kontroll og æresrelatert vold». Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mener det er for tidlig å endre loven på dette punktet og at dagens ordning med en redegjørelsesplikt bør evalueres før det iverksettes endringer. Videre uttaler LDO:

Endringer som kommer som følge av interne prosesser og bevisstgjøring er som hovedregel å foretrekke, fremfor krav som kommer utenfra, og som kan medføre formelle tilpasninger til regelverket uten å gi økt likestilling i praksis. Samtidig vil konkrete krav om tiltak for jevnere kjønnsrepresentasjon kunne sikre at tiltak faktisk blir satt i verk.

I lys av dette er det derfor modell 1 av de tre alternativene departementet foreslår som ombudet vil støtte, dersom vilkårene for støtte skal skjerpes på dette punktet. Av pedagogiske hensyn anbefaler vi at det spesifiseres i lovteksten at det er organer som driver tilskuddsforvaltning som disse kravene vil gjelde for. Hva tilskuddsforvaltning betyr i denne sammenheng, bør fremgå klart av forskriften. Videre bør det avklares i forarbeidene hvordan kravet skal forstås og praktiseres i styrer der medlemmene har en religiøs ledelsesfunksjon i tillegg til tilskuddsforvaltning.

Dessuten bør aktivitetskravet tydeliggjøres med eksempler på tiltak i forarbeidene, slik at trossamfunnene kan få konkret veiledning om hvordan kravet kan oppfylles.

Noen trossamfunn har en medlemsmasse med svært ujevn kjønnsfordeling. Hvilke krav som stilles til tiltak for disse trossamfunnene bør også avklares, og kravet bør ikke praktiseres for strengt for disse trossamfunnene. I motsatt fall kan likebehandlingsprinsippet i Grunnloven § 16 bli utfordret.

Det finnes også samfunn som uforbeholdent støtter et krav om kjønnsbalanse. Gujarati Social Club skriver:

Gujarati Cultural Club (GCC) ser ingen utfordringer med å gjennomføre en 40 prosent kvinneandel i styret uavhengig av de beskrevne modellene i høringsnotatet. Vi mener at dette tiltaket vil bidra til økt kjønnslikestilling og mangfold i vårt trossamfunn og vil styrke vår organisasjon ved å gi alle medlemmer like muligheter til å delta i beslutningsprosesser. Vi er forpliktet til å fremme likestilling, og dette forslaget er i tråd med våre verdier og målsettinger.

Både Statsforvalteren i Oslo og Viken (SFOV) og Statsforvalteren i Agder (SFAG), peker på utfordringer forbundet med å stille et absolutt krav om minst 40 prosent av begge kjønn i samfunnenes styrende organer. SFOV skriver:

Forslagene om et absolutt krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn i administrative organer i tros- og livssynssamfunnene vil være forbundet med flere utfordringer. Vi legger til grunn at samfunn med en stor medlemsmasse vil ha muligheter til å rekruttere begge kjønn på lik linje. Mindre samfunn vil kunne få større utfordringer med å innfri et slikt krav.

SFAG viser til at et absolutt krav kan medføre at samfunn trekker seg ut av ordningen og at staten da mister tilsynsmuligheten, og gjør samtidig oppmerksom på at også modell 1 kan by på utfordringer for statsforvalter når det gjelder samfunnenes rapportering:

Vi ser allerede i dag hvor vanskelig det er å få tros- og livssynssamfunnene til å rapportere på hvordan kjønnsrepresentasjonen er i styrende organer. Dersom tros- og livssynssamfunnene skal bekrefte at de har 40-40 kjønnsrepresentasjon i den digitale løsningen, er vi redd for at tros- og livssynssamfunnene vil bekrefte dette uten å egentlig vite hva de bekrefter. Denne frykten er basert på erfaring. Hvert år skal tros- og livssynssamfunnene bekrefte kontaktopplysningene i den digitale løsningen, og det er mange som bekrefter dette, uten å gjøre endringer som burde vært gjort. Et annet aspekt ved dette er hvem som skal kontrollere at dette stemmer. Statsforvalterne vil ikke ha noen måte for å kontrollere riktigheten av denne bekreftelsen. (…)

Statsforvalteren i Agder mener også at ordlyden i bestemmelsen bør klargjøres, og at det burde komme klarere frem hva slags tiltak man eventuelt kan ha. Det bør også klargjøres hvilken type dokumentasjon som skal foreligge for å bekrefte at de har tiltak, og hvordan tiltakene skal følges opp.

4.4 Departementets vurderinger

Departementet mener at et aktivitetskrav i loven langt på vei vil være i tråd med føringene i Prop. 130 L (2018–2019), der det ble lagt opp til å støtte opp om aktivt likestillingsarbeid i tros- og livssynssamfunnene. Departementet legger til grunn at tros- og livssynspolitikken skal bidra til å bygge opp under samfunnets felles verdier. Stålsett-utvalget argumenterte for at «[r]etten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn, etnisitet, religion, hudfarge, seksuell orientering, funksjonsevne og alder er en viktig fellesverdi og en sentral del av menneskerettighetene» (NOU 2013: 1, punkt 9.6).

Blant de som uttaler seg i høringen, er det liten støtte til et absolutt krav til samfunnene om minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i de styrende organene som forvalter statstilskuddet. Kun totalt fem høringssvar gir uttrykk for støtte til modell 2 eller 3. Blant de som uttaler seg om hvilken modell de foretrekker, er det et klart flertall for modell 1. Men blant instansene som uttaler at modell 1 er å foretrekke, er det mange som gir uttrykk for at det i utgangspunktet ikke er ønskelig med et krav om kjønnsbalanse i de styrende organene. Av disse viser flere til at gjeldende lovgivning kun har fått virke en kort tid. Det er en viss prinsipiell motstand i høringen mot at staten skal stille krav til den interne organiseringen av tros- og livssynssamfunnene, med bakgrunn i tros- og livssynsfriheten, men også fordi tros- og livssynssamfunnene er frivillige organisasjoner. Det er flere høringsinstanser som skriver at de allerede har satt inn tiltak. Samtidig det er ønske om at likestillingen skal vokse fram nedenfra og ikke påtvinges av staten.

Departementet mener at høringen gir støtte til et aktivitetskrav, dvs. modell 1, som den mest hensiktsmessige måten å utforme et krav om kjønnsbalanse i tros- og livssynssamfunnenes styrende organer på. Utgangspunktet for alle tros- og livssynssamfunn er at stillinger, verv og deltakelse generelt skal være åpne for både kvinner og menn, i henhold til likestillings- og diskrimineringslovens hovedregel om likebehandling av kjønnene. Kravet er i samsvar med likestillings- og diskrimineringsloven og det vil bidra til å oppfylle statens forpliktelser etter Kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK). Artikkel 2e i KDK sier at konvensjonspartene forplikter seg til å «treffe alle tiltak som er nødvendige for å hindre at personer, organisasjoner eller foretak diskriminerer kvinner».

Samfunn som ikke ønsker å arbeide for minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i styrende organ som forvalter tilskudd, kan fortsatt være registrert og står fritt til å drive sin kollektive religionsutøvelse uten tilskudd fra staten. Departementet legger derfor til grunn at en mulighet for å nekte samfunn som ikke ønsker å jobbe for kjønnsbalanse i styrende organ, å fremme krav om tilskudd, ikke vil være i strid med menneskerettighetene.

Departementet mener at en eventuell nekting eller avkorting av tilskudd som følge av brudd på aktivitetskravet ikke vil være et inngrep i religionsfriheten. Tros- og livssynssamfunnene er uansett forpliktet til å arbeide for likestilling mellom kjønnene etter likestillings- og diskrimineringsloven og vil kunne redegjøre for hvorfor stillinger eller verv ikke omfattes, eventuelt hvorfor de ikke har tiltak, dersom vilkårene for lovlig forskjellsbehandling er oppfylt. Skulle en likevel etter en konkret vurdering komme til at praktiseringen av tilskuddsvilkåret utgjør et inngrep i religionsfriheten, vil inngrepet etter departementets vurdering være lovlig.

Departementet tilrår derfor at det tas inn i trossamfunnsloven et krav om at tros- og livssynssamfunn som krever tilskudd fra staten, må bekrefte skriftlig at de vil arbeide for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i styrende organ som forvalter statstilskuddet.

Aktivitetskravet innebærer at tros- og livssynssamfunnene skal bekrefte at de vil arbeide for å oppnå minst 40 prosent representasjon av henholdsvis kvinner og menn i styrende organ som forvalter statstilskuddet. Adgangen til å nekte tilskudd knytter seg kun til samfunn som ikke har tiltak for å oppnå minst 40 prosent kvinner og menn, og er forbeholdt samfunn som over tid viser at det ikke arbeides for å oppnå en slik kjønnsbalanse.

Tros- og livssynssamfunnene er ulike både i størrelse, organisatorisk oppbygging og styringsstruktur. En del samfunn består av et sentralledd og en rekke underliggende menigheter eller lokallag med sine egne styringsorgan, mens flesteparten består kun av en enkeltstående menighet. Noen samfunn er en del av en større internasjonal organisasjon, og kan ha liten eller ingen mulighet til selv å vedta endringer i måten de er organisert og styrt på. Hos enkelte samfunn kan øverste religiøse myndighet og administrative ledelse ligge hos én person, mens dette i andre samfunn er fordelt på flere stillinger og kollegiale organ.

Det vil også være store variasjoner i rekrutteringsgrunnlaget til styrer og verv. Store samfunn vil ofte ha mulighet til å rekruttere bredt, mens små samfunn kan ha begrenset utvalg av kandidater til styrer og verv. Lokale forhold spiller også inn. Noen samfunn vil ha en medlemsmasse som gjør det særlig utfordrende å rekruttere 40 prosent kvinner og 40 prosent menn til styrende organer.

Departementet legger derfor til grunn at det vil være store variasjoner i mulige og hensiktsmessige tiltak for å bedre kjønnsbalansen i styrende organ. Det avgjørende for statsforvalters vurdering er at samfunnene kan vise til en sammenheng mellom tiltak og bedre kjønnsbalanse i styrende organ som forvalter statstilskuddet. Departementet legger til grunn at styrende organ i denne forbindelse også kan omfatte rådgivende organ for tros- eller livssynssamfunnets ledelse. For samfunn som har demokratiske valg, kan både krav til sammensetning av valglister eller verv forbeholdt kvinner/menn, være aktuelle tiltak.

Aktivitetskravet er ikke et krav til sammensetning, men et krav om aktivitet. Samtidig er det et mål at samfunnene følger med på virkningen av tiltakene som settes inn. I noen organer vil det ikke være matematisk mulig med 40 prosent av hvert kjønn, for eksempel i et styre eller organ der det er tre, fire eller seks medlemmer. Det er viktig å merke seg at tap av tilskudd ikke skjer på grunnlag av det faktiske nivået på kjønnsbalansen, men som resultat av mangel på tiltak. Et samfunn vil ikke tape tilskudd som følge av at det ikke oppnår 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i de styrende organene, hvis det er satt inn tiltak.

Stillinger og verv som oppfyller vilkårene for lovlig forskjellsbehandling på grunn av kjønn etter likestillings- og diskrimineringsloven § 9, er ikke omfattet av aktivitetskravet og inngår dermed heller ikke i beregningen av kjønnssammensetningen i styrende organ. Aktivitetsplikten innebærer ikke en plikt til å endre stillinger eller verv som oppfyller disse vilkårene til lovlig forskjellsbehandling. For å oppfylle kravene til lovlig forskjellsbehandling må behandlingen ha et saklig formål og være begrunnet i en overbevisning som etter vanlig teologisk oppfatning anses for å være såkalte lærespørsmål, jf. Innst. O. nr. 55 (1977–78) side 12. Slike lærespørsmål kan for eksempel innebære at kvinner ikke kan utføre visse arbeidsoppgaver knyttet til selve religionsutøvelsen. I forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven (jf. Prop. 81 L (2016–2017) punkt 14.2.5) gjøres det rede for kravene til lovlig forskjellsbehandling:

Forskjellsbehandling som er religiøst begrunnet oppfyller kravet til saklig formål. For at en handling skal være religiøst begrunnet, må det dreie seg om forhold som har nær sammenheng med selve religionsutøvelsen. Hva som skal anses som religionsutøvelse må bedømmes ut fra det enkelte trossamfunns lære. Forskjellsbehandling som er begrunnet i fordommer og stereotype oppfatninger eller praksis, kultur eller tradisjon i tros- og livssynssamfunnet – og som ikke er religiøst forankret – utgjør ikke lovlig forskjellsbehandling. Forskjellsbehandlingen må videre være nødvendig for religionsutøvelsen. Likebehandling må altså komme i konflikt med medlemmene i trossamfunnets religiøse overbevisning. Forskjellsbehandlingen skal ikke være vilkårlig, men bygge på et vesentlig og avgjørende krav som følger av religionen. Kravet til nødvendighet vil være lettere å oppfylle innenfor et trossamfunn enn for en virksomhet som drives av et trossamfunn. Enda vanskeligere vil det være for virksomheter som ikke drives av et trossamfunn, men som bare har et religiøst formål. Forholdsmessighetskravet innebærer at den virkning forskjellsbehandlingen får i form av ulik stilling, reduserte rettigheter, begrensninger i religionsutøvelse mv., skal tillegges vekt og veies opp mot den betydning det har for tros- og livssynssamfunnet å fastholde sin praksis. For en nærmere redegjørelse av vilkårene, se Ot.prp. nr. 79 (2008–2009) kapittel 6.1.3.3 side 40– 42. I arbeidslivet vil ansettelse av religiøse ledere, prester og lærere i tros- og livssynssamfunn ligge i bestemmelsenes kjerneområde. Lovens vilkår kan også være oppfylt overfor andre typer stillinger som har en religiøs funksjon i tros- og livssynssamfunnet, i virksomheter som drives av tros og livssynssamfunn, og i virksomheter som har et religiøst formål dersom det godtgjøres at stillingen innebærer en aktivitet med religiøst innhold. Adgangen til lovlig forskjellsbehandling vil bare gjelde den delen av virksomheten som har nær sammenheng med selve religionsutøvelsen. Fastsettelse av tros- og livssynssamfunnets lære, religiøse ritualer, religionsundervisning og valg av religiøse ledere/prester regnes som religionsutøvelse.

Unntaket for stillinger og verv som kan fylles på bakgrunn av lovlig forskjellsbehandling mellom kjønnene etter likestillings- og diskrimineringsloven § 9, er inntatt som et nytt sjette ledd i lovforslaget § 5.

Aktivitetskravet var i høringsnotatet foreslått tatt inn i loven som et vilkår for tilskudd, som et nytt tredje ledd i § 5: «Tros- og livssynssamfunn som krever tilskudd fra staten, skal bekrefte skriftlig at samfunnet vil jobbe for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i de styrende organene som forvalter statstilskuddet.» Av lovtekniske hensyn er det her foreslått at vilkåret tas inn i femte ledd i § 5. Videre var det i høringsnotatet foreslått at samfunnene skal bekrefte skriftlig at de vil «jobbe for» å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn», mens det i lovteksten her foreslås «arbeide for».

For å dokumentere tilstand og tiltak for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i de styrende organene som forvalter statstilskuddet, tas det inn en redegjørelsesplikt i rapporteringsbestemmelsen i trossamfunnsloven § 7 første ledd, jf. nytt fjerde punktum.

Kravet om å arbeide for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i styrende organ som forvalter tilskudd, gjøres også gjeldende for Den norske kirke. Kravet var i høringsnotatet foreslått tatt inn i § 14 første ledd som et nytt tredje punktum, men av lovtekniske hensyn mener departementet at dette kravet bør gjøres gjeldende på samme måte som vilkårene for å nekte tilskudd etter § 6. Derfor foreslår departementet at kravet om å arbeide for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i styrende organ som forvalter tilskudd, gjøres gjeldende for Den norske kirke ved en henvisning til ny § 5 femte ledd bokstav b i trossamfunnsloven § 14 femte ledd. Redegjørelsesplikten gjøres også gjeldende for Den norske kirke ved at det tas inn en henvisning til § 7 første ledd fjerde punktum i trossamfunnsloven § 14 femte ledd.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at organene som forvalter de offentlige tilskuddene i Den norske kirke, «i praksis er Kirkerådet og de kirkelige fellesrådene». I etterkant av høringen har departementet kommet til at dette ikke en hensiktsmessig avgrensning og at menighetsrådene bør være omfattet av kravet. Departementet legger til grunn at kirkens egne valgregler om at listeforslag til valg av menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet henholdsvis bør og skal inneholde minst 40 prosent kandidater av hvert kjønn, i utgangspunktet vil være tilstrekkelig for å oppfylle aktivitetskravet.

Trossamfunnsloven § 7 viser til likestillings- og diskrimineringsloven § 26 a. Departementet har i dialog med tros- og livssynssamfunnene og organisasjonene på feltet, og til dels gjennom høringen, blitt gjort oppmerksom på at henvisningen bidrar til uklarheter når det gjelder tros- og livssynssamfunnenes rapportering. Likestillings- og diskrimineringsloven § 26 a gjelder arbeidsgivers redegjørelsesplikt. Plikten til å rapportere om tilstand og tiltak for kjønnslikestilling etter trossamfunnsloven omfatter også tros- eller livssynssamfunn som ikke har arbeidsgiveransvar.

Departementet foreslår derfor å stryke henvisningen til likestillings- og diskrimineringsloven § 26 a i trossamfunnsloven § 7. At henvisningen fjernes, innebærer ikke at samfunn med arbeidsgiveransvar ikke lenger har plikter etter likestillings- og diskrimineringsloven § 26 a. Denne plikten består.

Hva samfunnene skal rapportere på, går fram av trossamfunnsloven § 7 første ledd og trossamfunnsforskriften § 15 sjette ledd. I samfunnenes rapport til statsforvalter skal det gjøres rede for den faktiske tilstanden når det gjelder kjønnslikestilling i tros- eller livssynssamfunnet, herunder kjønnsfordelingen i samfunnets styrende organer og tiltak tros- eller livssynssamfunnet har iverksatt og planlegger iverksatt for å fremme kjønnslikestilling. I tillegg skal det gjøres rede for begrensninger tros- eller livssynssamfunnet har eller praktiserer når det gjelder tilgang til egne aktiviteter, styrende organer, verv eller stillinger som har sammenheng med ett eller flere diskrimineringsgrunnlag, som kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6 første ledd. En eventuell begrensning må ikke begrunnes i rapporten, men den må ha et saklig formål, være nødvendig for å oppnå formålet og ikke uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles, for å være lovlig, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd. Tilsynsmyndigheten, jf. trossamfunnsloven § 8 annet ledd, kan eventuelt be om slik begrunnelse. Det skal også gjøres rede for eventuelle segregerte aktiviteter eller tilbud i samfunnet.