16 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Lov om informasjonstilgang for Koronautvalget m.m.

Til § 1

§ 1 fastsetter at formålet med loven er å sikre at det uavhengige utvalget som skal evaluere myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien samlet sett, og i tillegg evaluere omikronhåndteringen i perioden fra 1. november 2021 til mai 2022 (Koronautvalget) får nødvendige opplysninger for å få utført sitt arbeid. Departementet viser til de generelle merknadene i punkt 5.3.

Til § 2

§ 2 første ledd fastsetter at enhver kan gi utvalget opplysninger som er nødvendige for utvalgets arbeid, uten hinder av taushetsplikt. Dette innebærer at utvalget kan gis tilgang til dokumenter både på de saksområdene som framgår av mandatet, og på andre saksområder, så langt det er nødvendig for utvalgets arbeid.

Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å gi opplysninger til utvalget. I utgangspunktet er det opp til den som innehar opplysningene, om vedkommende vil gi utvalget tilgang til dem.

Fritaket fra taushetsplikt gjelder kun så langt informasjonen er nødvendig for utvalgets arbeid. Nødvendighetskriteriet i § 2 innebærer at det må vurderes om det er nødvendig for at utvalget skal kunne utføre sine oppgaver å gi tilgang til informasjon som inneholder taushetsbelagte opplysninger, eller om det er tilstrekkelig for utvalget å motta anonymiserte opplysninger. Nødvendighetsvurderingen skal foretas av den som har de aktuelle opplysningene utvalget ønsker tilgang til, på samme måte som ved andre vurderinger av om det skal gis innsyn. Utvalget vil i tillegg kunne bistå i vurderingen av om nødvendighetskravet er oppfylt. Dersom et dokument er utferdiget av et annet organ, kan det også være aktuelt å spørre om dette organets vurdering.

Fritaket fra taushetsplikt gjelder «enhver». Dette omfatter blant annet taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 og profesjonsbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg., verdipapirhandelloven § 10-5, finansforetaksloven § 16-2 og eiendomsmeglingsloven § 3-6. Dette omfatter også den taushetsplikten som forutsetningsvis følger av straffeloven § 211, straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5.

Andre ledd fastsetter at utvalget ikke kan pålegge noen å gi opplysninger etter første ledd. Dette er en ren presisering av det som ellers ville ha fulgt av første ledd, men departementet har kommet til at det er mest hensiktsmessig at dette går fram direkte av loven. Et pålegg om forklaring overfor utvalget kan imidlertid komme fra andre, for eksempel gjennom instrukser. For øvrig presiserer departementet at dette ikke medfører noen forskjell fra det som gjaldt for Koronakommisjonen. Heller ikke der forelå det noen forklaringsplikt.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 6.3.

Til § 3

Paragrafen regulerer taushetsplikten til utvalget og andre som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget. Dette kan for eksempel være en ekstern utreder som ikke inngår i det vanlige sekretariatet, men også noen som utfører rent praktiske oppgaver som levering, transport osv., og som gjennom dette blir kjent med taushetsbelagte opplysninger.

Det følger av § 3 første ledd første punktum at forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for utvalget. Etter første ledd andre punktum gjelder likevel ikke forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 for utvalget og de som utfører arbeid eller tjeneste for utvalget. Utvalget kan derfor ikke gi påtalemyndigheten eller kontrollmyndigheter taushetsbelagte opplysninger om lovbrudd ut fra allmenne hensyn.

Etter § 3 andre ledd første punktum kan utvalget og andre som utfører arbeid eller tjeneste for utvalget, også få en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningslovens generelle regler. I tilfeller der utvalget eller andre som utfører arbeid eller tjeneste for utvalget, mottar opplysninger som er underlagt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, vil den strengere taushetsplikten også gjelde for utvalget eller den som ellers blir kjent med opplysningene. Dette kan for eksempel handle om at taushetsplikten omfatter flere opplysninger, at det er en snevrere adgang til å dele opplysningene med andre, eller at taushetsplikten gjelder for en lengre periode. Etter andre ledd andre punktum skal en slik eventuell strengere taushetsplikt også gjelde etter at materialet er avlevert til arkivdepot. De som utfører arbeid eller tjeneste for arkivdepotet, vil således ha samme taushetsplikt for slike opplysninger som de som utfører arbeid eller tjeneste for utvalget.

Den som krenker taushetsplikten etter § 3, kan straffes etter straffeloven §§ 209 og 210.

Departementet viser for øvrig til de generelle merknadene i punkt 7.3.

Til § 4

Paragrafen regulerer utvalgets behandling av personopplysninger. Bakgrunnen for dette er at utvalget i sitt arbeid vil behandle en rekke personopplysninger uten samtykke fra dem opplysningene gjelder.

Første ledd fastsetter at utvalget har grunnlag til å behandle de personopplysningene som er nødvendige for formålet med utvalgets arbeid, uten samtykke fra dem opplysningene gjelder, og at hjemmelen omfatter særlige kategorier av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser etter forordningen artikkel 10.

Andre ledd gjør unntak fra den registrertes rett til innsyn i personopplysningene om vedkommende etter personvernforordningen artikkel 15. Bestemmelsen sier at den registrertes rett til innsyn ikke gjelder «dersom det vil kreve en uforholdsmessig stor innsats å gi innsyn». Utvalgets forholdsmessighetsvurdering skal være i samsvar med det som gjelder for vitenskapelige forskningsformål, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 38.1 under merknadene til § 17, hvor det blant annet uttales at «i forholdsmessighetsvurderingen inngår ikke bare den enkelte innsynsbegjæringen; også den samlede mengden av innsynsbegjæringer og potensielle innsynsbegjæringer kan tas i betraktning».

Bestemmelsen medfører ingen begrensning i den registrertes rett til å klage og bruke rettsmidler etter personvernforordningen kapittel 8. Klageinstansen ved klage over avslag på innsynskrav fra de registrerte er Datatilsynet.

Tredje ledd første punktum fastslår at utvalget er behandlingsansvarlig fram til utvalget har avsluttet sitt arbeid, og tredje ledd andre punktum at arkivdepotet (dvs. Arkivverket) er behandlingsansvarlig for materiale som avleveres til dem. Tredje ledd er kun en presisering og medfører ikke endringer sammenlignet med det som gjaldt for Koronakommisjonen. Etter at § 4 oppheves, vil arkivdepot i utgangspunktet fremdeles være behandlingsansvarlig for materiale som er avlevert dit, med mindre noe annet er særlig bestemt.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 8.3.

Til § 5

Bestemmelsen i § 5 fastsetter at opplysninger som utvalget har mottatt i medhold av § 2, ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, eller som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. At opplysninger ikke kan brukes som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner, er kun en presisering og ingen endring sammenlignet med det som gjaldt etter loven om informasjonstilgang Koronakommisjonen. Heller ikke opplysninger som ble gitt til Koronakommisjonen, kan brukes på en slik måte. Bestemmelsen er rettet mot utveksling av opplysninger mellom utvalget og tredjepersoner som gir opplysninger til utvalget. Den går foran de generelle bevisreglene i tvisteloven og straffeprosessloven, noe som blant annet innebærer at unntakene fra bevisforbudet i tvisteloven § 22-3 annet og tredje ledd og de tilsvarende unntakene i straffeprosessloven § 118 ikke kommer til anvendelse.

Departementet viser ellers til omtalen i punkt 9.1.

Til § 6

Etter § 6 første ledd skal Koronautvalgets arkivmateriale avleveres til arkivdepot når utvalget har avsluttet sitt arbeid. Dette er en noe annen løsning enn det som ellers følger av forskrift om offentlege arkiv § 21 fjerde ledd første punktum, der det heter at offentlige utvalg som danner eget arkiv, skal overføre arkivet til oppdragsgiveren i ordnet stand når arbeidet er avsluttet.

Etter § 6 første ledd første punktum skal det gjennomføres arkivavgrensning av utvalgets dokumentmateriale når utvalget har avsluttet arbeidet sitt. Dette innebærer at materiale som ikke inngår i utvalgets arkiv, skal skilles ut og fjernes, og det skal gjøres før arkivet avleveres. Etter første ledd andre punktum skal så materiale som omfattes av arkiveringsplikten, avleveres til arkivdepot. Avleveringen til arkivdepot skal skje i samsvar med reglene i arkivlova og forskrift om offentlege arkiv.

§ 6 andre ledd fastsetter at materiale som i utgangspunktet inngår i utvalgets arkiv, men som ikke skal arkiveres eller bevares etter reglene i arkivlova med tilhørende forskrifter, skal kasseres etter at utvalget har avsluttet sitt arbeid. Dette vil være materiale som ikke er omfattet av arkivavgrensningen etter forskrift om offentlege arkiv § 14 eller bevaringspåbudet i forskriften § 15, jf. forskriften § 16.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 10.3.

Til § 7

Første punktum slår fast at departementet er klageinstans ved klager på utvalgets avgjørelser etter offentleglova. Etter andre punktum gjelder det samme for avgjørelser etter offentleglova som gjelder utvalgets arkiv etter at arkivet er avlevert til arkivdepot. Med «departementet» menes det departementet som har satt ned utvalget og har det overordnede administrative ansvaret, altså Justis- og beredskapsdepartementet eller det departementet som senere eventuelt overtar ansvaret for saksfeltet.

Det følger også av offentlegforskrifta § 11 første ledd at det administrativt overordnede organet, som for utvalget er Justis- og beredskapsdepartementet, er klageinstans for utvalgets avgjørelser etter offentleglova. Dette tas imidlertid med også i loven her for å tydeliggjøre at det samme departementet er klageinstans både mens utvalgets arkivmateriale er hos utvalget, og etter at det er avlevert til arkivdepot. Utgangspunktet ville ellers være at arkivdepotets overordnede departement ble klageinstans for avgjørelser som treffes etter avleveringen.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 7.3.7.

Til § 8

Etter § 8 gjelder loven også på Svalbard og Jan Mayen.

Departementet viser til de generelle merknadene i punkt 13.

Til § 9

§ 7 første ledd fastsetter at loven skal tre i kraft straks.

§ 7 andre ledd fastsetter at lovens §§ 2 og 4 skal oppheves når utvalget har avsluttet arbeidet sitt. Departementet viser her til omtalen av høringsnotatet i punkt 11.1 og merknadene i punkt 11.3.

Til § 10

Det foreslås i § 10 å innta en forskriftshjemmel i voldserstatningsloven § 11 nytt tredje ledd, der Kongen gis myndighet til å gi forskrift om at det ikke skal løpe forsinkelsesrenter på statens regresskrav mens skadevolderen gjennomfører fengselsstraff eller forvaring. Det følger av SI-loven § 7 at «For krav hvor det ikke i lov eller forskrift er bestemt at det påløper rente, avgift, gebyr eller tilsvarende ved forsinket betaling, påløper det forsinkelsesrente lik den til enhver tid gjeldende rente fastsatt i forskrift med hjemmel i lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. § 3 første ledd første punktum.» Formålet med forskriftshjemmelen er å kunne gi et unntak fra statens krav om forsinkelsesrenter for skadevoldere som gjennomfører fengselsstraff eller forvaring, og som er fratatt muligheten til å ha inntekt. Forslaget er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 589 gitt i Innst. 310 L (2021–2022), og det er begrunnet i rehabiliteringshensyn for straffedømte. Kongen gis også myndighet til å fastsette saksbehandlingsregler, for eksempel om fritak for forsinkelsesrenter nødvendiggjør søknad fra skadevolder.

Departementet viser for øvrig til de generelle merknadene i punkt 14.