7 Utvalgets taushetsplikt og adgang til å formidle opplysninger

7.1 Forslaget i høringsnotatet

Høringsforslaget § 3 inneholdt bestemmelser om Koronautvalgets taushetsplikt. Det ble gitt følgende redegjørelse i høringsnotatet for forslaget:

«Departementet viser til at utvalget er et offentlig organ. Dette innebærer blant annet at dersom ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, er det de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f som vil gjelde.

Departementet foreslår at forvaltningslovens regler om taushetsplikt, jf. punkt 3.3 ovenfor, med noen unntak, skal gjelde for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for utvalget.

Det foreslås følgende unntak fra forvaltningslovens taushetspliktsregler:

For det første foreslås det at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke skal gjelde for utvalget. Etter denne bestemmelsen er taushetsplikt etter § 13 ikke til hinder for at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, «når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver». Det framgår av mandatet at utvalget ikke skal ta stilling til straffeansvar eller annet rettslig ansvar i forbindelse med håndteringen. Det siste alternativet i § 13 b første ledd nr. 6, «naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver», vil derfor trolig ikke være aktuelt for utvalget i noe tilfelle. Departementet ser det også lite aktuelt at utvalget skulle anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd ut fra allmenne hensyn.

For det andre foreslås det at dersom utvalget mottar opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal de strengere reglene gjelde. Forslaget, som er tatt inn i § 3 andre ledd, skyldes at utvalget vil kunne motta opplysninger fra personer som er underlagt en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler.

Departementet legger til grunn at lovforslaget § 3 gir rettsgrunnlag for utlevering der dette er nødvendig etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og nr. 4 og artikkel 9 og 10.»

7.2 Høringsinstansenes syn

Det har ikke kommet innvendinger under høringen mot forslaget om at utvalget har taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven, med unntak av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Det samme gjelder forslaget om å pålegge utvalget den samme taushetsplikten som avsenderen av opplysningene.

Arkivverket er positive til høringsforslaget § 3 andre ledd om at utvalget blir underlagt samme taushetsplikt som avgiverorganet når denne er strengere enn taushetsplikten som følger av forvaltningsloven. Arkivverket foreslår samtidig at det bør gå fram av bestemmelsen at en slik strengere taushetsplikt også skal gjelde for de som er ansatt i eller som utfører arbeid eller tjeneste for arkivdepotet, slik det går fram av forslaget til lov om informasjonstilgang m.m. for Ekstremismekommisjonen.

Medieorganisasjonene og TV 2 AS påpeker at det er stor allmenn interesse knyttet til utvalgets arbeid og grunn til å anta at det vil rettes en del innsynskrav til utvalget. Det er viktig at utvalget har kapasitet til å håndtere dette, og at innsyn gis i tråd med offentleglovas krav til saksbehandling. For medienes funksjon er det helt nødvendig at det føres dekkende postlister på nett.

Politidirektoratet bemerker at opplysninger som er taushetsbelagte etter politiregisterloven § 23 andre ledd, vil være unntatt fra retten til innsyn etter personvernforordningen, jf. personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav d. Ved behandling av begjæring om innsyn i eventuelle opplysninger som er utlevert fra politiet, må politiet kontaktes for en vurdering av om opplysningene er omfattet av unntaket. I Politidirektoratets høringssvar til tilsvarende lovforslag til Ekstremismekommisjonen ble det også bedt om å tydeliggjøre i lovens forarbeider at plikten til å avverge straffbare forhold, jf. straffeloven § 196, vil gjelde for utvalget.

7.3 Departementets vurderinger

7.3.1 Hvilken taushetsplikt som skal gjelde

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om taushetsplikt, jf. høringsforslaget § 4, og foreslår i tillegg å inkludere forvaltningsloven § 13 g i lovforslaget § 3 første ledd første punktum.

Departementet viser til at mange av opplysningene utvalget vil få tilgang til, trolig må regnes som til dels svært sensitive. I avveiningen av allmenhetens interesser i å få innsyn i informasjonen opp mot den enkeltes personvern, har det vært avgjørende for departementet å ivareta den enkeltes personvern. Det er også grunn til å tro at en nokså streng taushetsplikt for utvalget kan bidra til at den med større sannsynlighet får tilgang til sensitive opplysninger. Ut fra dette opprettholdes forslaget om at dersom utvalget får tilgang til opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal den strengere taushetsplikten også gjelde for utvalget.

Dette hensynet tilsier ellers med styrke at den strengere taushetsplikten skal gjelde også etter at utvalgets arkivmateriale er avlevert til arkivdepot. Denne avleveringen skal etter forslaget skje kort tid etter at utvalget har avsluttet arbeidet sitt, og den strengere taushetsplikten bør da ikke falle bort samtidig. En slik løsning ville ikke ivareta de hensynene som ligger bak forslaget om at dersom utvalget får tilgang til opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal den strengere taushetsplikten også gjelde for utvalget.

På bakgrunn av innspillet fra Arkivverket, foreslår departementet derfor at det fastsettes i loven at den strengere taushetsplikten også skal følge med etter avlevering til arkivdepot. Det følger forutsetningsvis av dette at den strengere taushetsplikten også skal gjelde for de som er ansatt i eller som ellers utfører arbeid eller tjeneste for arkivdepotet, og departementet ser derfor ikke behov for noe tillegg om dette i loven. Når det gjelder spørsmålet om hvordan det etter avleveringen skal avklares hvilken taushetsplikt som gjelder, antar departementet at det i stor grad vil gå tydelig fram hvem som er avsender av de aktuelle dokumentene, og at det for utvalgets vedkommende særlig vil være opplysninger fra organer innenfor helsevesenet som er underlagt en strengere taushetsplikt. Dette spørsmålet bør ellers avklares så langt som mulig i forbindelse med avleveringen av materialet.

7.3.2 Plikt til å avverge straffbare forhold, opplysningsplikt til barnevernet m.m.

Lovforslaget regulerer utvalgets taushetsplikt. Andre steder i lovverket finnes det bestemmelser om varsling eller avverging som går foran lovbestemt taushetsplikt. Slike regler vil også gjelde for de som pålegges taushetsplikt gjennom dette lovforslaget. I tråd med innspillet fra Politidirektoratet vil departementet understreke at den alminnelige plikten etter straffeloven § 196 til å avverge bestemte straffbare forhold, også vil gjelde for medlemmene i utvalget og de som eller utfører tjeneste eller arbeid for utvalget. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og har dermed forrang, jf. strl. § 196 første ledd andre punktum.

Det samme gjelder plikten etter straffeloven § 287 første ledd til å «hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse», og til etter evne å «avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke som medfører fare for menneskeliv eller betydelig skade på kropp og helse». Denne hjelpeplikten vil etter omstendighetene kunne oppfylles ved varsling og liknende, men vil i praksis neppe bli aktuell for utvalget.

Videre gjelder plikten etter straffeloven § 226 til å varsle om opplysninger som godtgjør at en uskyldig person er tiltalt eller dømt, og opplysningsplikten til barnevernet etter barnevernloven § 6-4 første ledd.

7.3.3 Taushetspliktens varighet

Departementets forslag til § 3 første ledd første punktum innebærer at utvalgets taushetsplikt faller bort etter de vanlige reglene i forvaltningsloven og annet regelverk. Det er grunn til å påpeke her at etter forvaltningslovforskriften § 11 kan Riksarkivaren forlenge taushetsplikten for opplysninger i saker som befinner seg hos Arkivverket, når hensynet til personvern tilsier det. Dette kan for eksempel være aktuelt når det gjelder opplysninger om enkeltpersoners sykdom. Etter forskriften § 10 gjelder dessuten taushetsplikten i 100 år for barnevern- og adopsjonssaker.

7.3.4 Straffansvar for brudd på taushetsplikten

Departementet finner det ikke tvilsomt at den som krenker taushetsplikten som følger av lovforslaget § 3, omfattes av den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 209, og dermed kan straffes etter straffeloven §§ 209 og 210. Ut fra dette finner departementet ikke grunn til å ta inn en henvisning til straffeloven i lovforslaget § 3. Dette lovforslaget retter seg kun mot utvalget og de som utfører tjenester eller arbeid for utvalget, og det forutsettes at disse personene er eller gjøres kjent med at brudd på taushetsplikten kan medføre straffansvar.

Utvalgets medlemmer og de som ellers utfører arbeid eller tjeneste for utvalget, er i utgangspunktet ikke omfattet av den personkretsen som kan straffes etter straffeloven § 211. Ingen av disse personene har et yrke som omfattes av denne paragrafen. Skulle noen med et slikt yrke likevel utføre arbeid eller tjeneste for utvalget, må spørsmålet vurderes ut fra den konkrete situasjonen.

Derimot legger departementet til grunn at straffeloven § 207 om krenkelse av forretningshemmeligheter, alternativt lov 27. mars 2020 nr. 15 om vern av forretningshemmeligheter § 9 (som ikke har trådt i kraft), gjelder for utvalget og de som utfører tjenester eller arbeid for utvalget. Disse bestemmelsene vil imidlertid trolig ha begrenset praktisk betydning ved siden av straffeloven §§ 209 og 210. Etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 har utvalget og de som ellers utfører tjeneste eller arbeid for utvalget, taushetsplikt om «tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår», og krenkelse av denne taushetsplikten kan som nevnt medføre straffansvar etter straffeloven §§ 209 og 210.

7.3.5 Annen bruk av taushetsbelagte opplysninger

Når det ellers gjelder utvalgets bruk av taushetsbelagte opplysninger, legger departementet til grunn at taushetsplikten etter lovforslaget § 3 ikke er til hinder for at utvalget deler opplysninger med eventuelle eksterne personer som arbeider på oppdrag for utvalget, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 og 4.

Informasjon som utvalget mottar, skal sikres på betryggende måte slik at bevisverdien og taushetsplikten ivaretas, jf. rundskriv G-48/75 punkt IV. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å regulere dette nærmere i loven.

7.3.6 Presentasjon av materialet

Departementet kan ikke se at det er behov for å fastsette særskilte regler i denne loven om unntak fra innsyn for personsensitive opplysninger. Personsensitive opplysninger vil i all hovedsak være taushetsbelagte etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og dermed unntatt fra innsyn, jf. offentleglova § 13 første ledd. For øvrig vil flere regler i offentleglova om unntak fra innsyn kunne være aktuelle.

I utgangspunktet gjelder offentleglova fullt ut for Koronautvalget, noe som innebærer at utvalget selv skal behandle mottatte innsynskrav, jf. offentleglova § 29 første ledd.

Når det gjelder utvalgets presentasjon av de mottatte opplysningene, legger departementet til grunn at dette vil bli håndtert på forsvarlig måte. Utvalget vil her kunne bygge på tidligere utredninger fra andre utvalg og kommisjoner, ikke minst Koronakommisjonen.

Departementet foreslår ikke å pålegge utvalget en plikt til å publisere sin journal løpende på internett, slik TV 2 AS m.fl. ønsker. Dette spørsmålet er ikke i dag regulert i lovverket, men departementet viser til at offentlegforskrifta § 6 som er vedtatt, men ikke er trådt i kraft, omhandler tilgjengeliggjøring av journaler på internett. Offentlige utvalg og kommisjoner omfattes ikke av plikten til å gjøre journalen tilgjengelig for allmenheten på internett etter forskriften § 6 første ledd. Etter § 6 andre ledd er enkelte organer ikke i noe tilfelle omfattet av plikten til å gjøre journalen sin tilgjengelig på internett. Utvalget har en del til felles med noen av disse organene, siden utvalget vil komme til å innhente svært sensitiv informasjon. Dette taler mot at utvalget pålegges å gjøre journalen sin tilgjengelig på internett.

Departementet legger til grunn at utvalgets samlede arbeid ikke kan anses som et «kontroll- og reguleringstiltak» i offentleglova § 24 første ledd sin forstand, og at utvalget dermed ikke generelt kan unnta sine dokumenter med hjemmel i denne bestemmelsen. Det kan imidlertid tenkes at bestemmelsen i enkelte tilfeller kan komme til anvendelse, avhengig av det enkelte dokuments innhold, for eksempel dersom utvalget har innhentet opplysninger som omhandler offentlige kontroll- og reguleringstiltak.

7.3.7 Behandling av klager etter offentleglova

Departementet foreslår å fastsette i loven § 7 hvem som er klageinstans ved klager på utvalgets avgjørelser etter offentleglova. Etter forslaget skal klageinstansen være det departementet som behandlet saken om oppnevningen av utvalget, og dermed er utvalgets administrativt overordnede organ. Dette er nå Justis- og beredskapsdepartementet. Så lenge utvalget er aktivt, følger dette også av gjeldende rett, jf. offentlegforskrifta § 11 første ledd. Departementet foreslår videre at det samme departementet, eventuelt det departementet som senere overtar saksområdet, også skal være klageinstans for avgjørelser etter offentleglova som gjelder utvalgets arkiv etter at arkivet er overlevert til arkivdepot. Det er dette departementet som vil kjenne saksområdet best og generelt ha de beste forutsetningene for å vurdere klagesaker vedrørende innsyn i materialet. Forslaget har også sammenheng med forslaget omtalt i punkt 11 om at utvalget skal avlevere sitt arkiv direkte til arkivdepot, og ikke overføre arkivet til departementet, slik utvalg og kommisjoner vanligvis gjør. Utgangspunktet ville da ha vært at arkivdepotets overordnede organ, i dag Kultur- og likestilingsdepartementet, ble klageinstans etter at arkivet var avlevert. Dette ville i større grad medføre behov for bistand ved behandlingen av klagesakene og kunne påføre dette departementet urimelige belastninger med behandling av klagesaker.

Ut fra dette foreslår departementet at det fastsettes i loven at departementet er klageinstans for utvalgets avgjørelser etter offentleglova og for avgjørelser etter offentleglova som gjelder utvalgets arkiv etter at arkivet er avlevert til arkivdepot. Dette skal være det departementet som har ansvaret for det området som utvalgets virksomhet omfattes av. Se forslaget til § 7 i lovforslaget.