9 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere saker

9.1 Forslaget i høringsnotatet

Etter høringsforslaget § 5 skal opplysninger som utvalget har mottatt i forbindelse med arbeidet sitt, ikke kunne brukes som bevis i en eventuell senere straffesak eller sivil sak. I høringsnotatet ble det gitt følgende redegjørelse for forslaget:

«Straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3 inneholder bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt. Uten samtykke fra departementet kan retten ikke ta imot forklaring fra et vitne, eller på annen måte få fremlagt bevis som inneholder slike opplysninger. Det fremgår av § 118 første ledd tredje punktum at departementet bare kan nekte samtykke når «åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold». En tilnærmet likelydende bestemmelse følger av tvisteloven § 22-3 andre ledd andre punktum. Dersom samtykke gis, vil en tjenestemann i utgangspunktet ha plikt til å avgi forklaring på vanlig måte.

Etter departementets syn er det nødvendig for utvalgets arbeid at det sikres best mulig tilgang til opplysninger, og at forklaringene som gis til utvalget, er mest mulig fullstendige. Uten et forbud mot bruk i senere rettssaker kan det tenkes at personer med relevant informasjon ikke vil gi opplysninger i frykt for at opplysningene senere kan bli brukt i rettssaker mot vedkommende eller noen som står vedkommende nær.

Departementet viser til at en tilsvarende bestemmelse er vedtatt for Koronakommisjonen, NAV-granskningsutvalget og Partnerdrapsutvalget, se henholdsvis lov om informasjonstilgang m.m. for Koronakommisjonen, lov om informasjonstilgang mv. for NAV-granskningsutvalget § 5 og lov om informasjonstilgang m.m. for Partnerdrapsutvalget § 7.

Lovbestemmelsen er en spesialregel som på sitt felt går foran straffeprosessloven og tvisteloven. Bestemmelsen er rettet mot utvekslingen av informasjon mellom utvalget og personer som gir opplysninger til utvalget. Den medfører ikke noe generelt bevisforbud for visse opplysninger og er heller ikke til hinder for at en person som gir informasjon til utvalget, ellers må forklare seg om samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang.»

9.2 Høringsinstansenes syn

En rekke privatpersoner og anonyme er kritiske til forslaget om at opplysninger som utvalget har mottatt i medhold av § 2, ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Flere av disse mener tvert imot at slike opplysninger må kunne brukes for å rettsforfølge myndighetspersoner og andre.

TV 2 AS bemerker at berørte personer ikke kan straffes om de ikke gir opplysningene, men at offentlig ansatte, slik TV 2 AS forstår det, risikerer arbeidsrettslige sanksjoner dersom de ikke medvirker. Dette bør tydeliggjøres av hensyn til de som er aktuelle. Konsekvensene av en regulering som gjør det straffritt å bryte en ellers velbegrunnet og lovfestet profesjonsbegrunnet taushetsplikt, synes ikke å være særlig drøftet. Selv om ingen som faller utenfor instruksen fra 6. mai 2022, øyensynlig kan oppleve straff eller annen reaksjon dersom man nekter å forklare seg for utvalget, er dette et viktig tema som kaller på nærmere klargjøring. TV 2 AS mener også at et forbud mot at opplysninger utvalget mottar, kan brukes som bevis i senere rettssaker, framstår som ubegrunnet ut fra mandat og formål, og mener det er vanskelig å se at reguleringen i særlig grad vil medføre at personer med relevant informasjon i større grad vil gi opplysninger uten frykt for at opplysningene senere kan bli brukt i rettssaker mot vedkommende selv eller noen som står vedkommende nær. Bestemmelsen medfører ikke noe generelt bevisforbud. En person som gir informasjon til utvalget, må forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang. For TV 2 AS framstår det derimot i strid med den alminnelige rettsfølelsen at et offentlig oppnevnt og av allmennheten finansiert, granskingsutvalg – uansett mandat – ikke skal kunne gi informasjon og utløse forfølgning av åpenbart straffbare forhold som man blir klar over. Temaet for undersøkelsene her avviker jo også vesentlig fra f.eks. Partnerdrapsutvalget, som det vises til i høringsnotatet.

Morten Walløe Tvedt mener at forslaget til § 5 reiser problemstillinger som burde vært klarere begrunnet og stiller spørsmålet om forslaget innebærer at Koronautvalget, for det tilfelle den avdekker straffbare forhold eller forhold som er erstatningsbetingende, så skal Koronautvalget ikke ta en slik sak videre? Det er en lite tilfredsstillende situasjon om det skulle være slik. Hvis Koronautvalget skulle finne forhold som enten gir grunnlag for straffeforfølgning eller andre sivilrettslige krav, bør slike brudd bringes vildere til rette myndighet for videre oppfølgning. Et praktisk eksempel på dette kan være at hvis en beslutning ble fattet på så mangelfullt grunnlag at det er ugyldig, men at den påførte private selskaper eller personer økonomisk tap. Høringsnotatet svarer ikke på hva som skal skje i denne situasjonen. Dette bør avklares før en slik lov vedtas. Han stiller også spørsmål om noen melder inn opplysninger til Koronautvalget slik at disse opplysningene senere blir unntatt fra å være beviser for enten en straffesak eller en sivil sak? Kan noen dermed avskjære visse typer av beviser for straffbare eller erstatningsbetingende forhold ved å melde dem inn til Koronautvalget?

9.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at opplysninger som Koronautvalget mottar i medhold av § 3, ikke skal kunne brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt i punkt 9.1 ovenfor. Bruk av opplysningene som bevis i en senere straffesak eller sivil sak mot personen som gav opplysningene, kan stride mot forbudet mot pålagt selvinkriminering, som inngår i retten til en rettferdig rettergang, og retten kan normalt ikke ta imot bevis som er underlagt lovbestemt eller profesjonsbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven §§ 22-3, 22-3 a og 22-5 og straffeprosessloven §§ 118, 118 b og 119. En person som gir informasjon til utvalget, kan likevel måtte forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang, slik TV 2 AS bemerker. Dette må eventuelt skje etter en konkret vurdering. Tilsvarende kan det tenkes at dokumenter som blir oversendt Koronautvalget, også kan måtte legges fram av andre som bevis i en senere rettssak. Slike dokumenter kan også blir oversendt politiet og dermed bli en del av en straffesak, jf. nedenfor. Dette vil da skje helt uavhengig av oversendelsen til utvalget.

TV 2 AS mener det av hensyn til de aktuelle bør tydeliggjøres at berørte personer ikke kan straffes om de ikke gir opplysninger til utvalget, men at offentlig ansatte risikerer arbeidsrettslige sanksjoner dersom de ikke medvirker. Departementet bemerker at dette ikke er regulert i lovforslaget, men må vurderes ut fra et eventuelt brudd på den aktuelle instruksen. Eventuelle sanksjoner for slike brudd finnes i statsansatteloven, arbeidsmiljøloven og straffeloven. Når det gjelder påstanden fra TV 2 om at konsekvensene av en regulering som gjør det straffritt å bryte taushetsplikten, ikke er særlig drøftet, viser departementet til at det ikke er snakk om brudd på taushetsplikt når det foreligger et lovfestet unntak. Om begrunnelsen for unntaket viser departementet til punkt 6.3.

I tillegg til at opplysningene ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, foreslås det å presisere i loven at slike opplysninger heller ikke skal kunne brukes som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Departementet legger videre vekt på at bevisforbudet er et av flere tiltak som bidrar til at inngrep i privatlivet ikke blir mer omfattende enn nødvendig, og som bidrar til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser når det gjelder behandling av personopplysninger.

Til Morten Walløe Tvedts spørsmål, bl.a. om opplysninger som gis til Koronautvalget, kan medføre at opplysningene senere blir unntatt fra å være beviser for enten en straffesak eller en sivil sak, bemerker departementet at utvalget og de som gjør tjeneste eller arbeid for utvalget, ikke selv kan legge fram eller vitne om opplysningene for retten. Men dersom opplysningene tilkommer politiet eller en annen part i en annen sammenheng, må opplysningene kunne brukes på vanlig måte. Departementet legger for øvrig til grunn at enhver vil kunne benytte opplysninger i utvalgets rapport og andre offentlig tilgjengelige dokumenter til å vurdere om det kan være grunnlag for søksmål, f.eks. som følge av beslutninger som er fattet på ugyldig eller mangelfullt grunnlag.

Når det gjelder vurderingene helsepersonell og andre gjør av om de skal utlevere opplysninger til utvalget, vil dette ikke reguleres av lovforslaget § 5. Et eventuelt brudd på taushetsplikten fordi koronautvalget ikke hadde behov for opplysningene, vil i prinsippet kunne føre til en tilsynssak eller straffesak, men dette er neppe særlig aktuelt her, jf. drøftelsene i punkt 6.3.2 om dette spørsmålet.