7 Bør også brudd på kontaktforbud kunne medføre elektronisk kontroll?

7.1 Gjeldende rett

Den som forsettlig krenker et besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, eller som forsettlig bryter et kontaktforbud etter straffeloven § 57, har begått en «straffbar handling» som kan gi grunnlag for kontaktforbud med elektronisk kontroll etter straffeloven § 57, jf. § 168, jf. § 21.

Straffeloven § 58 femte ledd åpner for at tingretten i den rettskretsen et kontaktforbud gjelder, på begjæring fra påtalemyndigheten og av hensyn til den eller de personene som det skal beskytte, kan endre innholdet i forbudet, jf. § 57 andre ledd. Bestemmelsen tar sikte på situasjoner hvor forbudssonen bør justeres av sikkerhetsmessige hensyn. Formålet er å sikre at den som kontaktforbudet skal beskytte, fortsatt blir beskyttet ved bytte av bosted, arbeidssted, skole eller lignende, jf. Prop. 64 L (2014–2015) Lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) punkt 12.3 side 128. Bestemmelsen gir derimot ikke hjemmel til å pålegge elektronisk kontroll.

7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble spørsmålet om påtalemyndigheten burde gis adgang til å ilegge elektronisk kontroll ved brudd på et ilagt kontaktforbud ikke drøftet.

7.3 Høringsinstansenes syn

NIM påpeker at bestemmelsen som ble foreslått i høringsnotatet ikke vil gi påtalemyndigheten hjemmel til å ilegge elektronisk kontroll ved brudd på kontaktforbud idømt av retten i en straffesak. Straffeloven § 58 femte ledd første punktum gir heller ikke, så langt høringsinstansen forstår, adgang til å pålegge elektronisk kontroll hvis den domfelte overtrer kontaktforbudet. Siden behovet for tiltak synes å gjøre seg gjeldende ved brudd både på besøksforbud og kontaktforbud, synes det inkonsekvent å foreslå en hjemmel for elektronisk kontroll bare ved brudd på besøksforbud. Oslo politidistrikt og Politidirektoratet mener at påtalemyndigheten bør ha kompetanse til å ilegge elektronisk kontroll i begge tilfeller. Politidirektoratet ber departementet vurdere nærmere hvordan dette eventuelt bør lovreguleres, og påpeker at de øvrige vilkårene for kontaktforbud følger av straffeloven, ikke av straffeprosessloven.

7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med de høringsinstansene som gir uttrykk for at brudd på kontaktforbud, bør kunne få samme følger som brudd på besøksforbud. Dette vil også gi bedre sammenheng i reglene om kontaktforbud og besøksforbud. Brudd på både kontaktforbud og besøksforbud straffes etter straffeloven § 168. Etter departementets syn bør elektronisk kontroll i disse tilfellene kunne ilegges uten at det avsies ny dom på kontaktforbud. Det foreslås derfor at reglene om elektronisk kontroll av besøksforbud ved brudd skal gjelde tilsvarende ved brudd på ilagte kontaktforbud, se første ledd første og andre punktum i forslaget til ny § 222 g i straffeprosessloven.

Departementet finner det naturlig at man også ved elektronisk kontroll begrunnet i brudd på kontaktforbud følger reglene i straffeprosessloven, sett hen til tiltakets karakter som et straffeprosessuelt tvangsmiddel med et slikt beviskrav. Vurderingen, herunder hvilke brudd som kan gi grunnlag for elektronisk kontroll og vurderingen av kravet til nødvendighet og forholdsmessighet, kontrollens geografiske omfang og beviskravet, skal i disse tilfellene være tilsvarende som ved brudd på besøksforbud, se punkt 5.2 til 5.5. Varigheten av den elektroniske kontrollen skal også fastsettes på samme måte, dvs. innenfor tidsrammene i straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd, se nærmere i punkt 5.6.

For ordens skyld tilføyes det at det i et høringsnotat 22. september 2006 ble foreslått regler som åpnet for at retten på begjæring fra påtalemyndigheten, og uten å måtte avsi ny dom, kunne supplere kontaktforbudet med elektronisk kontroll, dersom et tidligere idømt kontaktforbud ikke ble etterlevd. Dette forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp. Som begrunnelse ble det i Ot.prp. nr. 25 (2008–2009) punkt 3.7.3.2 side 23 pekt på at hvorvidt bevisene for brudd føres under en hovedforhandling eller i et rettsmøte for behandling av spørsmålet om brudd på kontaktforbudet, neppe ville innebære så store forskjeller at prosessuelle hensyn kunne begrunne en særregel.

Prosessuelt er det nok ikke de helt store forskjellene på et rettsmøte om endring av et kontaktforbud, jf. straffeloven § 58 femte ledd, og et rettsmøte om prøving av en beslutning om elektronisk kontroll av et besøksforbud. I begge tilfellene forbereder påtalemyndigheten saken, før retten avgjør saken ved kjennelse. Reglene i straffeprosessloven § 222 a åttende ledd andre punktum gjelder dessuten ved begge behandlingsmåtene. Departementet har på denne bakgrunn vurdert å foreslå en endring i straffeloven § 58 femte ledd, slik at ileggelse av elektronisk kontroll ved brudd på kontaktforbud kunne blitt vurdert etter reglene i straffeloven. Som nevnt ovenfor har imidlertid departementet kommet til at straffeprosessloven § 222 g bør gjelde også ved brudd på kontaktforbud. Slike saker om elektronisk kontroll av ilagte kontaktforbud skal dermed behandles etter de samme regler som saker om elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud.