9 Stortingets vedtak 631 fra 25. april 2017 og 447 fra 18. desember 2020

9.1 Stortingets anmodningsvedtak

På bakgrunn av Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021) og Innst. 247 S (2016–2017) Innstilling fra justiskomiteen om Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021) vedtok Stortinget 25. april 2017 følgende (vedtak 631):

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag om å utvide muligheten til å ilegge besøksforbud utover ett år, og utrede muligheten for å ilegge besøksforbud med begrensninger til å bevege seg i et større geografisk område.»

Videre traff Stortinget følgende vedtak 18. desember 2020 (vedtak 447):

«Stortinget ber regjeringen foreslå å endre straffeprosesslovens bestemmelser om besøks- og oppholdsforbud, slik at de som begår kriminalitet i bestemte områder, kan nektes å oppholde seg i en større omkrets og i et betydelig tidsrom, samt vurdere bruk av elektronisk kontroll for å håndheve dette.»

Til grunn for vedtaket lå Dokument 8:115 S (2019–2020) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen og Kari Kjønaas Kjos om tiltak mot ungdoms- og gjengkriminalitet, jf. Innst. 147 S (2020–2021) Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen og Kari Kjønaas Kjos om tiltak mot ungdoms- og gjengkriminalitet.

9.2 Gjeldende rett

Som nevnt i punkt 5.6.1 skal et besøksforbud gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen, og et besøksforbud i eget hjem i høyst tre måneder av gangen. Det kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd. Er vilkårene fortsatt oppfylt etter at perioden er utløpt, kan det «forlenges» ved at det treffes en ny beslutning om besøksforbud.

Besøksforbudet kan gå ut på at den som forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et «bestemt sted», jf. § 222 a andre ledd bokstav a. Forarbeidene gir anvisning på at forbudets geografiske omfang skal fastsettes konkret ut fra hva som fremstår som hensiktsmessig og nødvendig, og ikke være mer omfattende enn at det gir tilstrekkelig beskyttelse. Det skal foretas en interesseavveining hvor hensynet til den som forbudet rettes mot, veies mot hensynet til den det skal beskytte, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 8.2 side 65, jf. Rt. 1998 side 1638, se også Rt. 2003 side 324 avsnitt 20. I den sistnevnte saken ble områder på ca. 1 200 dekar akseptert. Bestemmelsen gir derimot ikke hjemmel til å nedlegge et forbud knyttet til steder hvor den fornærmede til enhver tid måtte oppholde seg, jf. Rt. 1998 side 1106 og Rt. 2002 side 1751.

Besøksforbud kan nedlegges til beskyttelse for en person eller en nærmere avgrenset krets av personer, jf. § 222 a første ledd første og andre punktum. Kretsen trenger ikke å bestå av navngitte personer, jf. Rt. 2002 side 1243, men lovens vilkår må være oppfylt for samtlige som forbudet skal beskytte, jf. Rt. 2005 side 349. Bestemmelsen hjemler ikke forbud for å sikre den alminnelige ro og orden, og forbud kan ikke nedlegges på grunn av generell samfunnsfarlig oppførsel.

Straffeprosessloven § 222 a gir hjemmel til å nedlegge forholdsvis vidtgående forbud. I HR-2019-1078-U var en person i en avgrenset periode ilagt forbud mot å oppholde seg i Arendal sentrum. Kretsen av personer var angitt som «et ungdomsmiljø – som slik retten har forstått det i større eller mindre grad har en form for relasjon til A – hovedsakelig i aldersgruppen 13 til 20 år i Arendal kommune, som regelmessig oppholder seg/ferdes i Arendal sentrum». Høyesteretts ankeutvalg uttalte at kretsen av vernede personer kan være relativt vid, og viste til departementets uttalelse i Prop. 43 L (2014–2015) Endringer i straffeprosessloven (besøksforbud) punkt 8 side 9:

«Uttrykket ‘avgrenset krets av personer’ er ikke ment å innebære noen begrensning når det gjelder antallet personer et besøksforbud kan være til beskyttelse for. Det kan være aktuelt å beskytte et høyt antall ikke navngitte personer, for eksempel et høyt antall fotballsupportere. Dette var tilfellet i kjennelsen inntatt i Rt. 2014 s. 641.»

Ankeutvalget viste også til departementets uttalelse om at et besøksforbud ikke kan begrunnes i beskyttelse for «alle som måtte oppholde seg [i en bydel] til enhver tid». Så lenge besøksforbudet var begrunnet med beskyttelse for en tilstrekkelig avgrenset krets personer, var det imidlertid ikke noe i veien for at også andre ble vernet som en sideeffekt av forbudet.

9.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet behandlet vedtak 631 fra 25. april 2017 i høringsnotatet punkt 6.3 (kontrollens geografiske omfang) og 6.4 (kontrollens varighet). Departementet foreslo at forbudssonen skulle trekkes likt for kontaktforbud etter straffeloven og besøksforbud etter straffeprosessloven. Avgrensningen i den enkelte sak skulle skje etter en konkret interesseavveining. Videre ga departementet uttrykk for at straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd angir hensiktsmessige ytre tidsrammer.

Vedtak 447 fra 18. desember 2020 ble behandlet i høringsnotatet punkt 6.5 om oppholdsforbud uten at risikoadferden er knyttet til en eller flere bestemte personer. Departementet ba særskilt om høringsinstansenes syn på om det er behov for en ytterligere utvidelse av adgangen til å nedlegge besøksforbud til beskyttelse for alle som bor og oppholder seg i et avgrenset område.

9.4 Høringsinstansenes syn

Det er kun et fåtall høringsinstanser som har uttalt seg i positiv retning om forslagene i vedtak 631 fra 25. april 2017 og vedtak 447 fra 18. desember 2020.

Som nevnt i punkt 5.6.3 støtter flere høringsinstanser at elektronisk kontroll av besøksforbud skal kunne ilegges i hele eller deler av perioden forbudet gjelder, dvs. for inntil ett år ved alminnelige besøksforbud og høyst tre måneder ved besøksforbud i eget hjem. Nok. Oslo – senter mot incest og seksuelle overgrep gir imidlertid uttrykk for at en varighet på inntil ett år, ikke er tilstrekkelig i tilfeller med alvorlig og vedvarende vold i nære relasjoner.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter gir uttrykk for at det er behov for å kunne nedlegge besøksforbud til beskyttelse for alle som bor eller oppholder seg i et avgrenset område. Høringsinstansen peker på at det i alvorlige tilfeller kan være behov for mer langvarige oppholdsforbud enn politilovens regler om bortvisning gir hjemmel til, for eksempel ved fare for voldskriminalitet. For at en slik hjemmel ikke skal bli uforholdsmessig kan det stilles strengere krav til risikoen for nye handlinger og varighet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nordland og Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Pro Sentret, Trøndelag statsadvokatembeter og Øst politidistrikt er enig i at det ikke bør innføres en adgang til å ilegge besøksforbud med elektronisk kontroll for et større område og for en større krets av uspesifiserte personer. Også Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mener at det vil føre for langt å gi påtalemyndigheten hjemmel til å ilegge elektronisk kontroll ved brudd på et slikt oppholdsforbud.

9.5 Departementets vurdering

Departementet holder fast ved at det ikke er behov for å utvide muligheten til å ilegge besøksforbud «utover ett år», slik vedtak 631 fra 25. april 2017 etterspør. Det foreslås derfor ikke å endre tidsrammene i straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd.

Departementet viser til at besøksforbud kan opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt, jf. § 222 a fjerde ledd tredje punktum. Forbudet må være forholdsmessig, jf. § 170 a. Gitt forbudets inngripende karakter anses ett år for å være en hensiktsmessig ytre ramme. Er det behov for beskyttelse utover dette, kan det ilegges nytt besøksforbud for inntil ett år dersom vilkårene er oppfylt. Det er ingen øvre begrensning på hvor mange ganger et besøksforbud kan forlenges ved å ilegge et nytt besøksforbud. Straffeprosessloven åpner således allerede for besøksforbud over lengre perioder dersom vilkårene er oppfylt. I tillegg, der det er begått et straffbart forhold og det er behov for beskyttelse over lengre perioder, bør det vurderes om vilkårene for kontaktforbud er oppfylt. Kontaktforbud kan ilegges for inntil fem år, eller når særlige grunner tilsier det, på ubestemt tid, eller for inntil ett år ved forbud mot opphold i eget hjem, jf. straffeloven § 58 andre ledd.

Etter departementets syn er det heller ikke behov for å utvide muligheten til å nedlegge besøksforbud «med begrensninger til å bevege seg i et større geografisk område». Som redegjørelsen i punkt 9.2 viser, er det allerede adgang til å ilegge besøksforbud og andre lignende begrensninger i relativt store områder. Avgjørende i det enkelte tilfelle vil være om begrensningen er forholdsmessig.

Når det gjelder vedtak 447 fra 18. desember 2020, finner departementet ikke grunn til å foreslå endringer i straffeprosessloven § 222 a om besøksforbud. Anmodningsvedtaket gjelder ungdoms- og voldskriminalitet og retter seg mot «de som begår kriminalitet i bestemte områder». Vedtaket etterspør et forslag om å endre straffeprosessloven slik at disse personene kan nektes «å oppholde seg i en større omkrets og i et betydelig tidsrom, samt vurdere bruk av elektronisk kontroll for å håndheve dette». Hva gjelder varighet og forbudets geografiske omfang vises det til vurderingene ovenfor. Som nevnt i punkt 9.2 gir dessuten § 222 a allerede hjemmel til å nedlegge forholdsvis vidtgående forbud overfor personer som begår kriminalitet i bestemte områder. Det vises til HR-2019-1078-U som er nærmere omtalt i nevnte punkt. Kravet er at forbudet må verne en tilstrekkelig avgrenset krets av personer, hvilket kan være et høyt antall ikke navngitte personer. Et slikt forbud kan i prinsippet styrkes med elektronisk kontroll etter forslaget her, forutsatt at dette er nødvendig og ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. Dersom et besøksforbud ikke kan begrunnes med at det er risiko for inngrep i noen bestemte personers rettigheter eller friheter slik at det foreligger konkrete motstridende interesser, vil imidlertid adgangen til å gjøre inngrep i noens bevegelsesfrihet være mer begrenset. Etter departementets syn er det derfor neppe hensiktsmessig å åpne for at det kan ilegges besøksforbud til beskyttelse for alle som til enhver tid måtte oppholde seg i et større område.

Det kan imidlertid være aktuelt å komme tilbake til Stortinget med et forslag til endringer i straffeprosessloven § 222 c om oppholdsforbud. Bestemmelsen gir påtalemyndigheten hjemmel til å forby en person under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted dersom det er grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at personen begår en ellers straffbar handling. Et forslag om å endre bestemmelsen har vært på høring og er til oppfølging i departementet. Etter forslaget i høringen kan bestemmelsen anvendes også overfor personer mellom 15 og 18 år.